hits

Fortsettelse: dagbok fra Berlin

26.01.2017 - 15:18 9 kommentarer

Processed with VSCO with f2 preset

Det føles merkelig å våkne alene i leiligheten. Hele kroppen føles rar. Nervøs. Litt på tå hev. Jeg har blitt så vant til at det myldrer av unger og kaos rundt meg at stillheten her inne nesten blir ubehagelig. 


Jeg tusler inn på badet og begynner på morgenstellet. Jeg børster håret raskt, pusser tennene og hopper i dusjen. Jeg skal akkurat til å skrubbe meg lynraskt med dusjsåpe, men akkurat når jeg åpner flasken og duften av pasjonsfrukt og sitrus brer seg i luften, kommer jeg på at jeg ikke har noe å rekke. 
Det er ingen som venter på meg akkurat nå. Ingen skole eller barnehage å levere barn til. Ingen barn faktisk. Ingen plan. 


Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, og ingen behøver meg nå. Det er vanskelig å beskrive den følelsen, men det er vel en slags skrekkblandet fryd. Jeg bestemmer meg for å ta et bad.


Jeg setter korken i badekaret og lar det varme vannet sluke meg. 
Der ligger jeg så lenge at jeg nesten blir litt flau over meg selv. Slikt skjer ikke hjemme. Dette er ren luksus. 


En stund senere står jeg på fortauet utenfor blokken. Jeg har ingen plan for dagen. Når kvelden kommer, skal jeg treffe en venninne, men for nå er det bare meg og Berlin. 

Berlin reise blogg tips
Nei, jeg er egentlig ikke SÅ vampyrblek. Bare nesten



Jeg går innom en av de beste caféene jeg vet om, og bestiller meg frokost. Jeg slår av en prat med en av eierne og lover å komme tilbake i morgen. 
Ute på gatene igjen. Jeg kommer på at det er lenge siden jeg har vært på skattejakt. Det vil si: second hand-shopping. Jeg setter kursen mot den nærmeste second hand butikken jeg vet om, samtidig som jeg spør Onkel Google hvor jeg kan finne flere. 


Et par timer senere står jeg inne i en butikk som heter «nesten ny» på tysk. Jeg går møysommelig igjennom alt de har hengende på stativene der inne. Jeg prøver på et par kåper fra Massimo Dutti og DKNY, og gråter litt på innsiden fordi de ikke var i riktig størrelse. Så prøver jeg en neongul håndstrikket genser, og forbanner hellet mitt, for den var heller ikke i riktig størrelse. 


Og akkurat når jeg bestemmer meg for å kaste inn håndkleet i skattejakten, så får jeg øye på en herlig ryggsekk i kunstlær. Jeg spør dama bak disken hva den koster, og setter nesten tyggisen i halsen når hun svarer «10 Euro». Jeg vurderer et øyeblikk å spørre henne om hun er klar over hva den sekken koster når den er ny, men finner ut at jeg må ta i mot litt flaks når jeg har det. 
Jeg betaler ryggsekken og setter kursen ut i gatene igjen. 

Berlin reise tips blogg Soho House
Lobbyen på Soho House..hvor det ikke er lov å ta bilder. Woops.




Senere på kvelden er den nye ryggsekken med meg på tur. Jeg møter en venninne i restauranten på Soho House, hvor kvelden tar en uventet vending. Egentlig skulle det bare være oss to i kveld. Vi skulle snakke om fremtiden for det nyopprettede designmerket hennes, men gruppen som sitter ved siden av oss insisterer på at vi slår av en prat med dem. 

Berlin reise tips blogg
Fra takterassen på Soho House Berlin. Hvor det heller ikke er lov til å ta bilder. Ojsann.



Et par timer senere har vi fått oss nye venner i denim-motebransjen fra Holland. Vi utveksler firmakort og planlegger halvveis spøkende hvordan vi en dag skal ta over verden med vårt samlede talent. Slikt skjer bare i Berlin, tenker jeg, mens jeg rusler hjemover midt på natten, før jeg svinger innom en døgnåpen butikk for å hente meg litt nattmat. Slikt skjer bare i Berlin. 

Tilbake i Berlin

17.01.2017 - 14:09 16 kommentarer




Så sitter jeg her igjen. Alene i Berlin med en underlig følelse i kroppen. 
Det er alltid like vondt å reise fra ungene, men når jeg ankommer denne byen, er det som om den tar meg imot med trøstende armer. Friheten og roen jeg finner i denne rare, mangfoldige byen er lindrende. Her kan jeg bare være meg selv. Rar, kunstnerisk, surrete, eksentrisk, svevende. Det er nok derfor jeg alltid velger dette stedet, dersom jeg får sjansen til å reise alene. 

I skrivende øyeblikk sitter jeg på en av stamkaféene mine og ved neste bord sitter det en eldre herre. En musiker. Han nynner på musikken som han leser på notearkene sine. Ved siden av ham ligger det en instrumentkoffert. Han har grått bustete hår, og han sender meg et smil når jeg snik-kikker på ham. Jeg kjenner ham ikke, men likevel føles det helt naturlig å smile tilbake. Jeg spør han om jeg får ta et bilde av ham. Han svarer ja, og spør ikke engang hvorfor. Bare nikker med et smil og fortsetter å nynne til notene sine. 



 

Denne byen en skattekiste av muligheter. Det finnes ikke noe du ikke finner her. I tillegg vil du alltid finne noe nytt du elsker, som du aldri hadde tenkt på før. Enten det er aktiviteter, konserter, kunst, kafeer, bokbutikker, barneklesbutikker, restauranter eller en butikk som kun selger vintage knapper. Her er det nisjer blant nisjene. Fordi hvorfor ikke? Det er Berlin.

Ok, kanskje jeg romantiserer litt, men jeg overdriver ikke. Da vi bodde her, var det å vandre opp og ned nye gater i denne byen uten et bestemt mål en av mine mest elskede tidsfordriv. Fordi denne byen sluttet aldri å overraske meg. 


 

Det å bo på landsbygda i Norge innebærer en særegen kultur. Jeg er glad i bygda mi. Mye ved den kulturen er fint, godt og trygt, men mye er også innskrenkende. Det er ikke like mye rom for raringer, de som stikker seg ut. 
Denne uken er jeg så heldig å få være i Berlin helt alene, og det skal nytes.



PS: Si ifra hvis du vil ha info om fine butikker kaféer, eller andre steder å besøke i Berlin! 

Julebordet som (nesten) gikk i dass 

19.12.2016 - 12:34 2 kommentarer



 

Hvert år har vi julebord med vennegjengen vår. I år ble det litt annerledes. 
I år ble det bestemt at vi skulle arrangere julebordet hjemme hos oss og bestille julematen. Vanligvis har vi bestilt tradisjonell norsk julemat med ribbe, pinnekjøtt og hele sulamitten. Men så fikk en av venninnene mine en fiffig idé. Hva om vi prøver noe HELT annet: Syrisk festmat. 


Maten ble bestilt fra cateringfirma og vi gledet oss stort. Men natt til den store julebord-dagen skjedde det jeg hadde fryktet at skulle skje. En av ungene våknet opp med omgangssyke. 


Og der gikk julebordet i dass, tenkte jeg, med min ustoppelige, positive innstilling. Nå kommer vi til å sitte her med mat til 15 personer og en spysjuk unge!


Vel, etter å ha samlet meg litt i løpet av dagen, fikk jeg snakket med gjestene og det viste seg at det heldigvis var noen andre i gjengen som kunne stille opp og spontant ta over som vert for årets julebord. Snille mannen min ble hjemme med pasienten, og jeg fikk dra på julebordet.




Da ble det syrisk festmat til slutt, med nye smaker og lukter som vi kanskje ikke akkurat forbinder med jul. Men jeg må si at jeg faktisk kunne tenkt meg å gjøre noe slikt hvert år, og smake på ny og spennende mat sammen med gode venner. 
Ribbefett og surkål blir det uansett ikke mangel på i løpet av jula!  Maten var i alle fall utsøkt og alle ble akkurat litt for mette, som jo hører til det å være på julebord, så vi vek i alle fall ikke helt fullstendig fra tradisjonene. 





 


Til dessert hadde jeg laget hjemmelaget sjokolademousse. Heldigvis passet jeg på å lage ekstra mye, så jeg kunne kose meg med restene til nattmat. For sånt er vel lov når det bare er 5 dager til jul? 


 

6 triks for å distrahere en ettåring -og kjøpe deg en pause

16.12.2016 - 11:09 3 kommentarer



 

Jeg skal være helt ærlig. Smårollinger kan være gørrkjedelige å henge med noen ganger. Jo, de er søte, og for det meste står de for uendelige mengder med underholdning. 
Men noen dager er man bare ikke i humør til å synge Bæ,bæ lille lam 1324 ganger om dagen, eller tegne strekmenn med voksfarger, eller late som man blir overrasket den hundrede gangen arvingen sier «titt-hei!» 

Noen ganger trenger man en pause, om det så bare blir 5-10 minutter der du kan sette deg ned. Men saken er bare at ettåringer har funnet ut at leker er døllt, så det nytter ikke alltid å bare gi dem en lekekasse og forvente at det blir en suksess. 

Her er hva du kan gjøre for å distrahere gullklumpen i noen minutter så du kanskje for en gang skyld får drukket den kaffen før den blir lunken:


Våtservietter eller Kleenex dispenserboks:  Av en eller annen grunn så er dette en universal ting som ettåringer er BESATT av. Gi dem en dispenser med servietter, dra litt i den første servietten så den titter ut, og len deg tilbake mens småen drar og drar og drar opp hundrevis av servietter og nyter hvert eneste sekund av det.  


Vann: En favoritt i alle aldre, men spesielt ettåringene blir helt fra seg av begeistring over litt sprut og søl. Men haken er at de liker det aller best når de ikke er i badekaret. Det er visst mye artigere å bli våt MED klær på enn uten. Legg noen håndklær eller en voksduk på gulvet, fyll en flaske med sportskork med vann, og gi poden noen plastskåler og kopper. 




Nøkkelknippe: Nei, det nytter ikke med et lekeknippe. Ettåringer SKAL ha The real deal, og de merker det om du prøver å gi dem nøkler som ikke er i bruk lenger. Du skal være litt småbekymret i blikket når du gir dem nøkkelknippet, ellers er det av null interesse for dem. Du kan med fordel prøve å rengjøre nøklene med litt desinfeksjonsspray, både før OG etter at barnet leker med dem. 

Fjernkontroll: Hva ER det med knapper som gjør ettåringer helt tussete? Denne kan kjøpe deg tid til nesten en hel kaffekopp! 




Sko: Sett frem minst ti par sko. Jo større og mer upraktiske for bittesmå føtter, desto bedre. Nyt moteshowet mens du blar igjennom avisen. 
Vesker: Gi dem vesken din (Eller veska til kona. Advarsel: det er mulig du får svi for denne senere, men hey, du får ti minutter pause.) En veske er som et digert kinderegg for en ettåring. Man kan aldri vite hva som gjemmer seg i en slik! Men husk at de kommer til å putte alt de finner i munnen, så ikke ta deg en middagslur i mens liksom.




La tyngdekraften jobbe for deg: bygg mange, mange høye tårn av duplo, dorullkjerner eller andre ting du har tilgjengelig. Sett deg på sofaen i fem minutter og ta livet med ro mens kidden går i Godzilla modus og knuser sin vei igjennom samtlige tårn. 



 

Hva gjør du for å distrahere din lille når du trenger en pause? 

Mer ablegøyer fra Mammalivet: Toåringens fototips  15 sannheter om det å ha en ettåring    Bli kvitt vann i kroppen    Tips til bedre søvn for gravide   


 

Skal man fortelle en femåring at nissen ikke finnes?

13.12.2016 - 10:27 14 kommentarer




Oh oh. Mayday mayday! Nissefar er avslørt. Når er det på tide å fortelle barna sannheten om nissen? Denne er faktisk verre enn «hvor kommer babyer fra?» for meg. 

Når det gjelder nesten alt annet, prøver jeg å svare så ærlig jeg kan på barnas spørsmål. Uansett om det skulle handle om temaer med høy rødmefaktor, som seksualitet, eller skumle tema som terrorisme eller krig. Jeg kjører så klart ikke på med brutale detaljer som bør forbeholdes voksne, men forsøker å tilpasse svarene barnas alder, samtidig som jeg er dønn ærlig.


Dette med å svare ærlig er jeg rimelig streng på. Både mot meg selv og barna. Ærlighet og åpenhet handler for meg om å holde fast i gode verdier, og skape tillit. Flotte ord. Men du for en hykler jeg er.
For hva i granskæven skal jeg si når femåringen har avslørt nisseløgnen? 


For ikke så lenge siden kom spørsmålet, og jeg var ikke forberedt. Det kom fra femåringen, og hun ga seg ikke. Sjuåringen vår har nok også sine tvil, men hittil har det ikke blitt noen direkte konfrontasjon om nissefars eksistens.  
«Mamma, er det du og pappa som leverer de gavene, og ikke julenissen?» sa hun og så på meg med store blå øyne. 


Hva sier man når en femåring tviler på nissens eksistens? 
Jeg fikk ikke frem noe med det minste fnugg av fornuft i, og rablet i vei: «jøss, ja det var jo et spørsmål som fortjener et svar. Hmm, nei hva tenker du? Hvorfor skulle det ikke være nissen da?» 




Femåringen myste mot meg og forsøkte igjen: «Men er det dere? Husk at du må alltid si sannheten, også når det er vanskelig.» 
Flott. Der kom en av de få tingene jeg har prestert å gjøre noenlunde pedagogisk riktig i oppdragelsen deres tilbake for å bite meg i baken: Alltid si sannheten. Også når det er vanskelig. 


Og dette var innmari vanskelig.

Feig og forfjamset som jeg var, klarte jeg ikke å si sannheten. Tanken på å innrømme en løgn som mannen og jeg har holdt gående i årevis var ikke noe artig. Hvordan skal jeg forsvare at det er greit å lyve i mange år, så lenge det handler om nissen? Eller tannfeen for den slags skyld? (Jeezes, løgnene hoper seg opp!) Hvordan skal jeg forsvare alle de gangene jeg har hatt lange samtaler med mine barn om at det er bedre å innrømme en løgn, enn at andre skal miste tillit til deg eller bli såret?


Men det verste var faktisk tanken på å drepe julenissemagien.

Ikke at det er det eneste som er hyggelig ved julen, men jeg husker selv den kilende følelsen i magen som julenissemysteriet skapte hos meg som barn. Det er ikke noe hyggelig å tenke på at den skal bli borte for mitt barnehagebarn.
Er det virkelig på tide å fortelle sannheten allerede? Vet de kanskje allerede sannheten når de spør slik?

Eller skal man kanskje fortsette å holde illusjonen i live helt til de blir så store at skjønner opplegget selv, og forstår at det var en "snill løgn", så de spiller med fordi de liker fordelene ved å få nissegaver? (Akkurat dette gjorde jeg selv som barn, og jeg tviler på at jeg var den eneste.)




Og hva er det med oss voksne og denne nissegreia? Trenger vi nissen for at julen skal være magisk, og hvorfor er nissen unnskyldt fra «ikke lyve» -regelen? Jeg for min del har ikke noe problemer med å innrømme at hverken Pippi Langstrømpe eller Superman finnes på ordentlig. Men nissen. Den svir litt. Og er det egentlig lyving, det å late som nissen finnes? Eller får vi foreldre fripass på akkurat den?


For meg går grensa ved å lyve når de spør, tror jeg. Greit nok at jeg har jugd i mange år mens de fortsatt var med på det, men når de spør meg og ber om et ærlig svar, så må jeg vel bare legge nisselua på hylla og innrømme at det var meg som spiste pepperkakene og etterlot spor i snøen. 


 Jeg vet at jeg må svare bedre neste gang. Kanskje til og med ta opp saken selv. Femåringen fortjener et ærlig svar. Og jeg ser for meg at jeg kommer til å måtte tåle litt tyn for å ha holdt nisseløgnen gående såpass lenge. 


Men jeg vet også at jeg kommer garantert til å lyve til guttene på 3 og 1 år om nissen, helt til de avslører meg. 
Er det egentlig lyving, det å late som nissen finnes? Hva gjør du hvis dine barn konfronterer deg angående nissefar? 


Flere spilopper fra Mammalivet: Oppmerksomhetssyke damer  Når monstermamma våkner   Om abort og rettigheter 


 

Hvordan komme igang med trening -du har tid!

12.12.2016 - 09:53 6 kommentarer

«Du har tid til å trene!  Bare lag deg tid!» sier ofte unge og superspreke personlige trenere UTEN barn. Oj så motiverende å se folk med sprettrumper av stål og null unger å ta hensyn til. 
«Alle har tid til å prioritere seg selv».  Ja det er lett for dem å si. De har kanskje ikke barn og så jobber de gjerne utelukkende med trening i tillegg. De oppholder seg gjerne på et treningsstudio HELE dagen, så det er klart de finner litt tid til å trene i mellom selfies og proteinshaker. For mange av oss er denne typen livsstil helt uoppnåelig, og vi gjør oss bare en bjørnetjeneste om vi sammneligner oss med disse typene. 

Dette innlegget er et gjesteinnlegg fra Hilde Palm som er utdannet i folkehelse og idrett. Hilde vil titte innom bloggen av og til fremover, for å gi oss realistiske og konkrete tips om hvordan vi kan få en mer aktiv livsstil og bedre helse.

Det er enkelt å trene i et par timer daglig, når man ikke må ta hensyn til barnehage, skole, leggetider, middagslaging, familietid, lekser og den evinnelige slitne kroppen som så gjerne skulle vært litt strammere, hatt litt bedre kondis, vært litt større her eller litt mindre der. 
Okay, så kan ikke alle leve som instagramtreningsguruer. Ikke alle kan dedikere digre blokker med tid til kompliserte treningsprogrammer.
Men, de aller fleste av oss kan være aktive.




Den vanskeligste kneika å komme seg over er stadiet der man går fra å ha viet all sin tid til det viktigste man har, nemlig barna sine, og det å komme i gang med REGELMESSIG trening og mosjon. 
For det handler ikke om hvor lenge om gangen, men hvor regelmessig man trener. 


Begynn med små mål og bygg på!

Det beste rådet jeg kan gi deg er: begynn i det små. Den vanligste feilen de fleste av oss gjør når det gjelder ambisjoner om å bli spreke, er det å sette altfor høye mål helt i begynnelsen. 


Mange kommer til meg og sier «jeg har ikke trent på mange år, men nå skal jeg begynne på treningsstudio 3 ganger i uka!»    Ja det er jo knallbra. Det blir sikkert helt topp, den ene uka du får dét til. 
Høres det kjent ut?  Man begynner så friskt og med nytt mot. Dag 1 går fint! Dag 2: nuvel, du hadde noe annet å ordne, og faktisk så jobbet mannen overtid. Dag 3: nei dette går ikke.  Nå er det foreldremøte og du er jo faktisk temmelig trøtt etter jobb.   Vi begynner neste uke heller. Neste uke gjentar seg i samme mønster. Man gir opp tenker «jeg har faktisk ikke tid» for så å la sine planer om et sprekere liv havarere. 

Men vet du hva? Du trenger ikke så mye tid!
Du har tid nok. Det vet jeg ALT om!   Jeg har en mann som har reist i Nordsjøen og verden rundt i oljerelatert arbeid og jeg har 2 barn født med 13 mnd mellomrom. Men jeg har klart å finne tid til å ta vare på det viktigste av alt: helsen min. Og det er enklere enn mange tror. Du trenger ikke å leve som en instagram-helseguru for å være sunn og sprek.

Ikke tenk så komplisert!   


Trenger du å gå på treningsstudio i det hele tatt hvis dette blir for vanskelig å rekke?   Hvis dette med treningsstudio er viktig for deg, så begynn med et mål om å gå én gang i uka.   Klarer du en time før jobb?  Akkurat det kan være hardt i starten, men når det blir en rutine så blir det en start på uka som du ikke vil droppe.
Det å levere på skole og barnehage kan som regel byttes på hvis dere er to voksne i husholdningen. Men hvis dette allikevel ikke er mulig så passer kanskje en kveld eller ettermiddag rett etter jobb? Hva med helgen? Er det 30-60 minutter til overs et sted på lørdag eller søndag? De minuttene fortjener du, og de gir en diger uttelling for helsa. 
 

hilde Palm trening
Følg Hilde på instagram @hildepalm


 


Hvor mye må jeg trene for at det skal gi helsegevinst?


20 minutter om dagen i gjennomsnitt er nok! Det kan være i en økt, eller to små økter på 10 minutter. 
Anbefalingene om fysisk aktivitet for voksne er 150 minutter med moderat fysisk aktivitet per uke. Anbefalingen kan også oppfylles med minst 75 minutter med høy intensitet per uke, eller en kombinasjon av moderat og høy intensitet. Voksne og eldre anbefales i tillegg øvelser som fører til økt muskelstyrke to eller flere dager i uken. (Helsedirektoratet).


Det er fullt mulig å trene hjemme også og få resultater.

 

Igjen: begynn i det små! 10 minutter morgen og kveld, eller mens minsten sover lur? Er man alene med barna fast, eller over en periode, så gjør man det beste ut av situasjonen. Gå turer med barna, ha danseparty med dem, med høy musikk og morsomme dansemooves. Ti minutter, to ganger om dagen er så uendelig mye bedre for helse og humør enn ingenting! 






 


Hva synes du er det vanskeligste med å komme igang med trening? 


Still gjerne spørsmål til Hilde i kommentarfeltet.
Følg med for neste innlegg med Hilde, spekkfullt av praktiske tips: «Hjemmetreningsprogram som gir resultater»
Følg Hilde på instagram
 


 

Født på badet

08.12.2016 - 10:39 3 kommentarer




Kjære barn. Du er for liten til å forstå det nå, men en dag vil jeg fortelle deg om den stille februarnatten på badet. 

Det gjør litt vondt å tenke på at vi en dag i fremtiden skal flytte bort herfra. Det var jo i dette huset det skjedde. En natt i februar 2015, kom du til verden på det varme badreomsgulvet, med kun din far og meg til stede. Født på badet. Det høres ikke særlig glam ut, men det var noe av det vakreste jeg har opplevd. 


Jeg tenker ofte på det når du og jeg er på badet og skifter bleie eller pusser tenner. Tenk at det var her du kom til verden! Og du liker deg godt på badet, du blir salig når jeg legger deg ned på stellematten på gulvet. Mon tro om du aner det et sted der inne, det at det var på dette gulvet jeg fikk holde deg for første gang?

fødselshistorie hjemmefødsel rask fødsel


Det at jeg igjen skulle føde på termindatoen, hadde jeg aldri forutsett. Jeg var forberedt på å vente, men du overrasket oss. 

Det var mye som var spesielt ved din fødsel. Din fødsel var den eneste av fødslene mine som startet med et POPP. Deler av fostervannet gikk før riene begynte. Og når riene kom i gang, gikk det ikke mer enn en time før du lå i armene mine. 


Noe av det mest spesielle ved din fødsel, var at jeg fødte deg nesten helt alene. Det var bare pappa og jeg som var der da du gråt for første gang. Jordmor rakk ikke å være med på akkurat den delen, men det var det ingen som var lei seg for. Det var som om det var meningen at det skulle bli slik.

 
Noe som jeg aldri vil glemme, er den første gangen jeg så deg. Først forstod jeg ikke helt hva det var jeg så, for du var fortsatt innhyllet i fostersekken etter at du ble født. Ja, det stemmer. Du ble født fullstendig innkapslet i fostersekken, med vann og det hele fortsatt intakt. Dette øyeblikket var så sterkt at vi glemte helt å ta bilder av det. Men deg gjør ingenting, for det minnet er der for alltid. 

Hjemmefødsel fødte på badet


Visste du at dette bare skjer ved én av 80 000 fødsler? Kanskje ikke så rart at jeg ble litt paff et lite øyeblikk, før jeg løftet deg opp og boblen som hadde beskyttet deg i over ni måneder sprakk. 


Jeg har vært heldig, som har hatt fire fødsler som endte godt til slutt, selv om en av dem var i det lengste laget. Faktisk så har to av dere blitt født hjemme, og tre av dere blitt født på under tre timer. Men din fødsel kunne ikke vært en bedre avslutning på min karriere som fødekvinne. Og jeg vil alltid være takknemlig for at du fikk en slik trygg og myk start på livet. 
 




Dette innlegget er en del av bloggserien "Brev til mine barn"
 


Les også: "Rommet i Berlin"   "Kjære barn: det er ikke deg, det er meg"      "Nå skulle de ha sett deg, de som sa jeg gjorde deg en bjørnetjeneste"


 

15 sannheter om det å ha en ettåring

07.12.2016 - 14:54 2 kommentarer




Ettåringer: alle aldre har sin sjarm sier dem, men jeg drister meg til å påstå at det er noe helt eget ved ettåringer. Makan til oppfinnsomhet og energi! Lærekurven er bratt i dette året for barnet, men den er enda brattere for foreldrene. Jeg har nå vært igjennom det å ha en 1åring hele fire ganger, og har lagt merke til et knippe artige tendenser som de fleste ettåringer har. 

Dersom du har en ettåring, vil du kanskje kjenne deg igjen i noen av disse. Og hvis gullungen ikke har fylt 1 år enda, så vil du definitivt oppleve noe av dette før eller senere.



Her er 15 sannheter om det å være forelder til en ettåring:

 

  1. Du trodde aldri det kom til å skje, men smått og smått vil det å plukke busemenn ut av en annen persons nese bli like naturlig som det å blunke.  
     
  2. Ja, det er bæsj, den duften som du aner i rommet. Det er alltid det. 
     
  3. Det å få i en ettåring medisin, er litt som å prøve å klemme en motvillig jerv. Med mindre det er et av søsknene som skal ha medisinen, DA er det bankers at minsten får akutt lyst på medisin.
     
  4. De vil alltid ha overtaket på deg. Det trikset som virket for å få pjokken skoene i går, er IKKE kult i dag, så ikke innbill deg i et sekund at du har kontroll på noe som helst. 
     
  5. De biter. Noen ganger fordi at de er frustrerte over at de ikke får sagt alt de tenker på. Andre ganger bare fordi. Get over it.
     
  6. Nei, den brune flekken på gulvet er aldri bare sjokolade eller maling. Aldri.
     
  7. Det går an å venne seg til å sove med en liten fot oppi ansiktet eller en tå i nesen. Det må du nesten hvis du begir deg ut på det eventyret som samsoving med en ettåring er.  
     
  8. Har du lyst til å gå på do alene? Vel, den friheten kan du kjøpe deg. Men bare hvis du er villig til å ofre smarttelefonen din for den. 
     
  9. Har du lyst til å sove i 30 minutter til på morgenen? Se punkt 8. 
     
  10. Uansett hvilken ting en ettåring gir deg, enten det er en lekebil eller godteri, er det garantert vått og/eller klissete. Ikke spør hvorfor.


     
  11. Du har fisket noe opp fra en do før. Uten hansker. Innrøm det. 
     
  12. Det vil komme en dag der alle de flotte barnesikringene du installerte, plutselig virker latterlige. Ettåringer er eksperter på å falle ned og slå seg helt ut av det blå. De trenger hverken trapper eller skarpe bordkanter for å skaffe seg kul på hodet.
     
  13. Du innser at du uten å ha planlagt det, har lært deg å manøvrere deg ut fra et soverom så stille som en ninja. 
     
  14. De vil våkne fra luren sin øyeblikkelig hvis du setter deg ned med en varm kaffekopp eller prøver å få gjort noe fornuftig. Det er en naturlov.
     
  15. Du vil bli en av de sykt klisjeaktige foreldrene som synes deres ettåring er verdens smarteste og morsomste vesen. Fordi det er de altså. Ettåringer ruler! 

    Flere ablegøyer fra Mammalivet: Sykt irriterende ting ungene gjør  Drit i å gjøre dette når du er høygravid  The battle of the preggo bellies

     

Julegaven som kan brukes til å spionere på barn 

06.12.2016 - 19:59 5 kommentarer




Disse lekene kan brukes til å avlytte og SNAKKE til barnet ditt. My Friend Cayla og i-Que er koblet til nettet via en app, og samtalen mellom barnet ditt og dukkene  er langt fra privat. Den blir sendt til selskapet Nuance i USA. Selskapet kan bruke det barnet ditt sier til målrettet markedsføring. 


Cayla og i-Que lekene kan altså ha samtaler med barnet ditt, og de bruker Internett til å søke opp informasjon hvis den ikke finner noe blant sine forhåndsprogrammerte svar. 

"Ikke snakk med fremmede" er liksom ikke dekkende nok lenger.
Foto: Forbrukerrådet


Samtalene som barnet har med dukken, forbeholder selskapet seg til å bruke, uten at du kan gjøre noe med det. Det er også en enkel sak for fremmede å hacke dukken og snakke med barnet ditt igjennom den, i følge forbrukerrådet. 


WTF?! Det er jo som tatt ut av en skrekkfilm!


Og selvfølgelig har også disse lekene tilfeldige forhåndsinnstilte, utspekulerte svar som gjør at de alltid gir varm omtale av blant annet Disney.  
Ja venner, vi lever i fremtiden. Og det er spioner på barnerommet. 

Hvis du er så uheldig at barnet ditt får disse  lekene i julegave, KAST dem. Med en gang! 
On second thought, Knus dem, og brenn dem.  Stapp dem ned i en myr. 


Okay, kanskje jeg tar litt av. Omforlades hvis jeg er gammeldags, men jeg synes dette er dritskummelt! Kunstig intelligens er jo spennende og artig, men dette her var bare direkte creepy. Jeg mener, se på det her:

My friend cayla i-que
"Hysj! Dukkene hører deg" Hæsjtægg julegavenfromhell
Foto: Forbrukerrådet


Og hvis ikke brukervilkårene (som kan endres av produsenten når som helst uten varsel) eller hackingen var illevarslende nok: Denne artikklen hevder at det er lett å få Cayla til å sitere 50 Shades of grey og Hannibal. Nommen så koselig.


Forbrukerrådet klager nå inn produsenten til Datatilsynet og Forbrukerombudet for brudd på personopplysningsloven og markedsføringsloven.


Hva ville du gjort dersom barnet ditt fikk Cayla eller i-Que til jul? 


Se hele saken om disse creepy lekene hos forbrukerrådet.

Fantastic dirt and where to find it

06.12.2016 - 09:30 Ingen kommentarer

Advarsel: sterke bilder av skitt og rot//  Jeg tullet ikke da jeg snakket om den sofaen her om dagen. Det er helt ufattelig hvor mye rart som ender inni sprekkene på den, og alle andre små kriker og kroker i huset vårt.

Hver mandag tar mannen og jeg en grundig husvask, (Ok, stopp en halv, nå juger'u igjen.  Enkelte mandager driter vi langt i å vaske, og det er søren ikke alltid like grundig rengjøring på gang) men det er et sted i huset som vi kun nærmer oss et par ganger i året.

Kanskje det er fordi det er så stress å gjøre rent der. (Det er en tomannsjobb som krever bøttevis med svette og akrobatisk støvsuging.) Eller kanskje det er fordi at det er grævla ekkelt å stikke hånden nedi der?

Uansett, i går dristet vi oss endelig til å gå løs på dette fryktede stedet: skinnsofaen. Og vi visste at det kom til å være dårlige tilstander der inne, men nøyaktig HVOR ille, den var vi ikke forberedt på.

Vi inntok den vanlige posisjonen der en av oss åpner mellomrommet mellom sofaputene, mens den andre stikker en hånd ned i det ekle og ukjente. Man kan aldri helt forutse hva som kommer opp fra sofaen. Det er garantert mye ekkelt, men kanskje vi finner en hundrings også? Derfor blandes den ekle følelsen med en litt barnslig forventningsfull stemning. Skattejakt, yey! (Vi finner aldri en hundrings altså.)

Denne gangen fikk mannen være den som grafset nedi det ukjente.  (Hey, jeg vasket sluket på badet OG vaskerommet her om dagen. It's only fair!) Men jeg hjalp faktisk litt til i sofasprekkene jeg også, og jeg hadde hele tiden en følelse av at jeg kom til å bli bitt av noe som levde der inne. At det skulle hoppe ut en eller annen merkelig skapning med skarpe tenner, to hoder og altfor mange bein, som i en scene tatt ut av Fantastic beasts.

Men vi slapp unna monstre denne gangen. Jeg holdt sofaputene åpne, og mannen grafset. Og grafset, og grafset. Opp av sofasprekkene kom håndfull på håndfull av skrotmix som de fleste foreldre sikkert kjenner til: Papir, fargeblyanter, smuler, klistremerker, hårstrikk, mer smuler og alle de små hårspennene og smykkene som har vært forsvunnet i mange uker. (Ehem! Måneder. Ok ÅR)

Etter at han hadde fått ut det vi trodde var alt, oppdaget vi at inni den sofaen som vi har hatt helt siden vi ble sammen, finnes det enda et hulrom som vi ikke hadde sett før.

Så det ble enda mer grafsing.

Og enda mer skrotmix.

Er du klar for å se fangsten? 

mmm-m! yummy! Hæsjtægg Godtforimmunforsvaret


 

Dette er på grensa til flaut altså. Men så er det også en veldig ekte del av mitt liv som (lat) forelder, det å deale med gross stuff. Så vær så god, håper noen får seg en latter. Og jeg beklager dypt hvis du satt og spiste mens du leste. 

hæsjtægg homeinterior liksom


 

Blandt skattene vi fant, var det 10 hårstrikk, 14 perler, 9 fargestifter, én neglsaks og én HEL krone! 

Etter all grafsingen utførte vi akrobatisk støvsuging med på høyt nivå. Med fire hender og en støvsugertupp oppi sofasprekken, før vi vasket ned hele greia med en fille som så ut som den hadde vært brukt til å pusse sko etterpå.

Og nå har vi en sofa som jeg tror vi kan erklære sånn halvveis trygg for helsa.

Until next time, couch monsters.

Hvor finner man "fantastic dirt" i ditt hjem? 

Ny her? 

Er det vanlig å lyve litt på helsestasjonen? 

05.12.2016 - 14:53 16 kommentarer

nervøs for helsestasjon

 

Ja, jeg har servert en hvit løgn eller to på helsestasjonen og det tror jeg mange gjør. Men burde det være sånn? Skal vi føle at vi må skjule ting for helsesøster? 
Mari Midtstigen, redaktør hos Foreldre.no skrev nylig om at hun fortsatt ammer ettåringen sin om natten. Der forteller hun om at hun lot være å fortelle helsesøster hele sannheten, da hun fikk spørsmål om barnet hennes sov igjennom natten. 

Lyve til helsesøster?


«Så da satt jeg der, da, på ettårskontrollen. Det var ikke ren løgn det jeg drev med, men det var ikke langt unna,» innrømmer Mari i innlegget sitt. 
Og akkurat dette har jeg tatt meg selv i å gjøre på helsestasjonen, flere ganger. Både når det gjelder spørsmål om nattamming, (som forresten er veldig bra og sunt!) søvn, og når det gjaldt innføring av fast føde. Ikke fordi at jeg følte at jeg gjorde noe «galt». Men fordi jeg ikke ville risikere å få servert formaninger om at babyer må sove hele natten, eller å få gravende spørsmål om hvorfor jeg valgte å ikke gi barna mine babygrøt    Og jeg tror desverre det er ganske vanlig å ta en hvit løgn på helsestasjonen, selv om vi ikke har gjort noe galt.

Heldigvis har jeg med tiden blitt ganske dreven på å heller ta opp slike ting på en konstruktiv måte med helsesøster, i stedet for å bare gå hjem og føle meg dum. Men det var virkelig ikke noe bra for selvtilliten å få servert tvilsomme råd fra helsestasjonen som om de var "fasiten", da jeg var fersk og nervøs som førstegangsmamma.

fast føde fire måneder


Da jeg ble født var det helt vanlig at man begynte å gi grøt til babyer på 3 måneder, og jeg husker min bestemor fortalte at da hun fikk sine barn, var de ikke mer enn åtte uker gamle før de fleste foreldre introduserte fast føde. Dette er jo helt bananas for oss dag, men den gangen var dette vanlig praksis og anbefalt av leger og helsesøstre. Derfor synes jeg det er vanskelig å stole blindt på samtlige av dagens offisielle anbefalinger. Selv om jeg holder meg til de aller fleste, så tror jeg ikke alt er like sort-hvitt som det noen ganger fremstilles. 


Misforstå meg rett, det finnes utrolig mange dyktige helsesøstre der ute, og jeg føler jeg har vært heldig i forhold til mange av historiene jeg har hørt fra mine venner og bekjente. Men etter snart 8 år i stadig kontakt med helsestasjoner i forbindelse med mine unger, så sitter jeg igjen med et inntrykk av at det ofte blir lagt for mye vekt på "one size fits all" oppskrifter, som skal passe for alle barn. Noen ganger blir det til og brukt med helt bakvendt logikk for å løse problemer. 

nattamming baby amme natten

 

Eksempel: Går babyen ikke like mye opp i vekt en måned som den forrige på bare morsmelk, blir det fort til at man får anbefalinger om å gi grøt eller erstatningsmelk, selv om kroppen vår er utstyrt med et meieri som faktisk (i de aller fleste tilfeller) klarer utmerket godt å øke produksjonen etter barnets behov. Hva med å prøve ut den mest logiske løsningen først? Så slipper mor å føle at hun ikke strekker til, og må ty til hjelpemidler når det egentlig ikke trengs.


Lite rom for individuelle tilpasninger


 Nå sier jeg ikke at samtlige norske helsesøstre gjør dette, men jeg har opplevd det altfor ofte til at jeg synes det er greit. Og i tillegg så skaper dette en ubehagelig situasjon for veldig mange foreldre, som ikke tør å innrømme at de ikke følger nøyaktig samme oppskrift som den man finner i heftene på helsestasjonen. 


Nei, det er ikke normalt at en baby sover HELE natten


Det samme gjelder søvn og babyer. Der så klart mye nyanser og mange gode råd å få, men du verden for noen vanvittig rare formaninger jeg har hørt igjennom min kontakt med helsestasjoner og andre foreldre. Det virker for eksempel som at det er helt normalt å forvente at alle babyer på under 1 år skal kunne sove igjennom natten, og at det er kun foreldrene det står på, hvis ikke dette er i boks innen ettårsdagen. De rådene synes jeg vi skal spare småbarnsforeldre for, og gjerne oppdatere oss litt på forskningen. Fordi at det er ikke normalt at babyer sover hele natten uten oppvåkninger, og jeg er helt ærlig ganske trøtt av hele søvntreningsdebatten.  

søvntrening søvn baby


Når dette er sagt, så vil jeg understreke hvor heldige jeg synes vi er i Norge, som har et system som følger opp oss som nye foreldre og barna våre. Mange av spørsmålene vi får i møte med leger og helsesøstre, stilles alle foreldre som en rutine. De er der for å sørge for at flest mulig barn får en god start på livet. Det er viktig at disse spørsmålene blir stilt, de må fortsette å bli stilt, men jeg tror det er viktig for foreldre å ha et fortrolig forhold til de ansatte på helsestasjonen for at man skal få best mulig effekt av spørsmål og råd. Den fortroligheten fordufter fort hvis man opplever det slik at man blir dømt eller sett rart på for å være litt original i sine valg. 


Jeg skulle bare ønske at vi ikke måtte føle oss som raringer om vi så velger å la barna få morsmelk til de blir to år, om vi ammer to barn, om vi velger å samsove på en trygg måte, droppe babygrøten eller bære barnet i sjal i stedet for å bruke vogn. Kunne man kanskje fått flere «jøss, så bra at dere har funnet deres egen metode for dette som virker!» i stedet for tvilende oppfølgingsspørsmål som «Er det noe bra for søvnen/ryggen/tennne deres da?»


Det er ikke barnemat å være foreldre i dag. Aldri før har det vært like enkelt å finne informasjon (av varierende kvalitet), men det har heller aldri vært like mye forventninger og fordømmelse av foreldre i det offentlige rom som i dag. Gi litt ros der det hører til. Og om du så må avsløre at du ikke vet så mye om akkurat det temaet, så still et vennlig spørsmål med genuin nysgjerrighet og respekt, kjære helsesøster. Vi setter umåtelig pris på det som foreldre! 

Samtidig må vi foreldre være klare over at vi selv ofte er kilden til vår egen usikkerhet. Vi vil bare det beste for barna våre, og noen ganger har vi lett for å gå i forsvarsposisjon når vi slett ikke har blitt angrepet. Likevel må vi få lov til å si ifra når vi opplever at våre godt informerte, men annerledes valg blir møtt på en negativ måte, så her har både vi og helsesøstre noe å ha i bakhodet når vi møtes. 



 


Ja, helsepersonell skal forholde seg til offentlige anbefalinger når de gir råd og stiller spørsmål, men det finnes vel en god dæsj slingringsmonn når det gjelder å finne veien til en god start på livet for de små, og trivsel for hele familien?


Forteller du alltid hele sannheten på helsestasjonen?