hits

Fortsettelse: dagbok fra Berlin

Processed with VSCO with f2 preset

Det føles merkelig å våkne alene i leiligheten. Hele kroppen føles rar. Nervøs. Litt på tå hev. Jeg har blitt så vant til at det myldrer av unger og kaos rundt meg at stillheten her inne nesten blir ubehagelig. 


Jeg tusler inn på badet og begynner på morgenstellet. Jeg børster håret raskt, pusser tennene og hopper i dusjen. Jeg skal akkurat til å skrubbe meg lynraskt med dusjsåpe, men akkurat når jeg åpner flasken og duften av pasjonsfrukt og sitrus brer seg i luften, kommer jeg på at jeg ikke har noe å rekke. 
Det er ingen som venter på meg akkurat nå. Ingen skole eller barnehage å levere barn til. Ingen barn faktisk. Ingen plan. 


Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, og ingen behøver meg nå. Det er vanskelig å beskrive den følelsen, men det er vel en slags skrekkblandet fryd. Jeg bestemmer meg for å ta et bad.


Jeg setter korken i badekaret og lar det varme vannet sluke meg. 
Der ligger jeg så lenge at jeg nesten blir litt flau over meg selv. Slikt skjer ikke hjemme. Dette er ren luksus. 


En stund senere står jeg på fortauet utenfor blokken. Jeg har ingen plan for dagen. Når kvelden kommer, skal jeg treffe en venninne, men for nå er det bare meg og Berlin. 

Berlin reise blogg tips
Nei, jeg er egentlig ikke SÅ vampyrblek. Bare nesten



Jeg går innom en av de beste caféene jeg vet om, og bestiller meg frokost. Jeg slår av en prat med en av eierne og lover å komme tilbake i morgen. 
Ute på gatene igjen. Jeg kommer på at det er lenge siden jeg har vært på skattejakt. Det vil si: second hand-shopping. Jeg setter kursen mot den nærmeste second hand butikken jeg vet om, samtidig som jeg spør Onkel Google hvor jeg kan finne flere. 


Et par timer senere står jeg inne i en butikk som heter «nesten ny» på tysk. Jeg går møysommelig igjennom alt de har hengende på stativene der inne. Jeg prøver på et par kåper fra Massimo Dutti og DKNY, og gråter litt på innsiden fordi de ikke var i riktig størrelse. Så prøver jeg en neongul håndstrikket genser, og forbanner hellet mitt, for den var heller ikke i riktig størrelse. 


Og akkurat når jeg bestemmer meg for å kaste inn håndkleet i skattejakten, så får jeg øye på en herlig ryggsekk i kunstlær. Jeg spør dama bak disken hva den koster, og setter nesten tyggisen i halsen når hun svarer «10 Euro». Jeg vurderer et øyeblikk å spørre henne om hun er klar over hva den sekken koster når den er ny, men finner ut at jeg må ta i mot litt flaks når jeg har det. 
Jeg betaler ryggsekken og setter kursen ut i gatene igjen. 

Berlin reise tips blogg Soho House
Lobbyen på Soho House..hvor det ikke er lov å ta bilder. Woops.




Senere på kvelden er den nye ryggsekken med meg på tur. Jeg møter en venninne i restauranten på Soho House, hvor kvelden tar en uventet vending. Egentlig skulle det bare være oss to i kveld. Vi skulle snakke om fremtiden for det nyopprettede designmerket hennes, men gruppen som sitter ved siden av oss insisterer på at vi slår av en prat med dem. 

Berlin reise tips blogg
Fra takterassen på Soho House Berlin. Hvor det heller ikke er lov til å ta bilder. Ojsann.



Et par timer senere har vi fått oss nye venner i denim-motebransjen fra Holland. Vi utveksler firmakort og planlegger halvveis spøkende hvordan vi en dag skal ta over verden med vårt samlede talent. Slikt skjer bare i Berlin, tenker jeg, mens jeg rusler hjemover midt på natten, før jeg svinger innom en døgnåpen butikk for å hente meg litt nattmat. Slikt skjer bare i Berlin. 

Tilbake i Berlin




Så sitter jeg her igjen. Alene i Berlin med en underlig følelse i kroppen. 
Det er alltid like vondt å reise fra ungene, men når jeg ankommer denne byen, er det som om den tar meg imot med trøstende armer. Friheten og roen jeg finner i denne rare, mangfoldige byen er lindrende. Her kan jeg bare være meg selv. Rar, kunstnerisk, surrete, eksentrisk, svevende. Det er nok derfor jeg alltid velger dette stedet, dersom jeg får sjansen til å reise alene. 

I skrivende øyeblikk sitter jeg på en av stamkaféene mine og ved neste bord sitter det en eldre herre. En musiker. Han nynner på musikken som han leser på notearkene sine. Ved siden av ham ligger det en instrumentkoffert. Han har grått bustete hår, og han sender meg et smil når jeg snik-kikker på ham. Jeg kjenner ham ikke, men likevel føles det helt naturlig å smile tilbake. Jeg spør han om jeg får ta et bilde av ham. Han svarer ja, og spør ikke engang hvorfor. Bare nikker med et smil og fortsetter å nynne til notene sine. 



 

Denne byen en skattekiste av muligheter. Det finnes ikke noe du ikke finner her. I tillegg vil du alltid finne noe nytt du elsker, som du aldri hadde tenkt på før. Enten det er aktiviteter, konserter, kunst, kafeer, bokbutikker, barneklesbutikker, restauranter eller en butikk som kun selger vintage knapper. Her er det nisjer blant nisjene. Fordi hvorfor ikke? Det er Berlin.

Ok, kanskje jeg romantiserer litt, men jeg overdriver ikke. Da vi bodde her, var det å vandre opp og ned nye gater i denne byen uten et bestemt mål en av mine mest elskede tidsfordriv. Fordi denne byen sluttet aldri å overraske meg. 


 

Det å bo på landsbygda i Norge innebærer en særegen kultur. Jeg er glad i bygda mi. Mye ved den kulturen er fint, godt og trygt, men mye er også innskrenkende. Det er ikke like mye rom for raringer, de som stikker seg ut. 
Denne uken er jeg så heldig å få være i Berlin helt alene, og det skal nytes.



PS: Si ifra hvis du vil ha info om fine butikker kaféer, eller andre steder å besøke i Berlin! 

Julebordet som (nesten) gikk i dass 



 

Hvert år har vi julebord med vennegjengen vår. I år ble det litt annerledes. 
I år ble det bestemt at vi skulle arrangere julebordet hjemme hos oss og bestille julematen. Vanligvis har vi bestilt tradisjonell norsk julemat med ribbe, pinnekjøtt og hele sulamitten. Men så fikk en av venninnene mine en fiffig idé. Hva om vi prøver noe HELT annet: Syrisk festmat. 


Maten ble bestilt fra cateringfirma og vi gledet oss stort. Men natt til den store julebord-dagen skjedde det jeg hadde fryktet at skulle skje. En av ungene våknet opp med omgangssyke. 


Og der gikk julebordet i dass, tenkte jeg, med min ustoppelige, positive innstilling. Nå kommer vi til å sitte her med mat til 15 personer og en spysjuk unge!


Vel, etter å ha samlet meg litt i løpet av dagen, fikk jeg snakket med gjestene og det viste seg at det heldigvis var noen andre i gjengen som kunne stille opp og spontant ta over som vert for årets julebord. Snille mannen min ble hjemme med pasienten, og jeg fikk dra på julebordet.




Da ble det syrisk festmat til slutt, med nye smaker og lukter som vi kanskje ikke akkurat forbinder med jul. Men jeg må si at jeg faktisk kunne tenkt meg å gjøre noe slikt hvert år, og smake på ny og spennende mat sammen med gode venner. 
Ribbefett og surkål blir det uansett ikke mangel på i løpet av jula!  Maten var i alle fall utsøkt og alle ble akkurat litt for mette, som jo hører til det å være på julebord, så vi vek i alle fall ikke helt fullstendig fra tradisjonene. 





 


Til dessert hadde jeg laget hjemmelaget sjokolademousse. Heldigvis passet jeg på å lage ekstra mye, så jeg kunne kose meg med restene til nattmat. For sånt er vel lov når det bare er 5 dager til jul? 


 

6 triks for å distrahere en ettåring -og kjøpe deg en pause



 

Jeg skal være helt ærlig. Smårollinger kan være gørrkjedelige å henge med noen ganger. Jo, de er søte, og for det meste står de for uendelige mengder med underholdning. 
Men noen dager er man bare ikke i humør til å synge Bæ,bæ lille lam 1324 ganger om dagen, eller tegne strekmenn med voksfarger, eller late som man blir overrasket den hundrede gangen arvingen sier «titt-hei!» 

Noen ganger trenger man en pause, om det så bare blir 5-10 minutter der du kan sette deg ned. Men saken er bare at ettåringer har funnet ut at leker er døllt, så det nytter ikke alltid å bare gi dem en lekekasse og forvente at det blir en suksess. 

Her er hva du kan gjøre for å distrahere gullklumpen i noen minutter så du kanskje for en gang skyld får drukket den kaffen før den blir lunken:


Våtservietter eller Kleenex dispenserboks:  Av en eller annen grunn så er dette en universal ting som ettåringer er BESATT av. Gi dem en dispenser med servietter, dra litt i den første servietten så den titter ut, og len deg tilbake mens småen drar og drar og drar opp hundrevis av servietter og nyter hvert eneste sekund av det.  


Vann: En favoritt i alle aldre, men spesielt ettåringene blir helt fra seg av begeistring over litt sprut og søl. Men haken er at de liker det aller best når de ikke er i badekaret. Det er visst mye artigere å bli våt MED klær på enn uten. Legg noen håndklær eller en voksduk på gulvet, fyll en flaske med sportskork med vann, og gi poden noen plastskåler og kopper. 




Nøkkelknippe: Nei, det nytter ikke med et lekeknippe. Ettåringer SKAL ha The real deal, og de merker det om du prøver å gi dem nøkler som ikke er i bruk lenger. Du skal være litt småbekymret i blikket når du gir dem nøkkelknippet, ellers er det av null interesse for dem. Du kan med fordel prøve å rengjøre nøklene med litt desinfeksjonsspray, både før OG etter at barnet leker med dem. 

Fjernkontroll: Hva ER det med knapper som gjør ettåringer helt tussete? Denne kan kjøpe deg tid til nesten en hel kaffekopp! 




Sko: Sett frem minst ti par sko. Jo større og mer upraktiske for bittesmå føtter, desto bedre. Nyt moteshowet mens du blar igjennom avisen. 
Vesker: Gi dem vesken din (Eller veska til kona. Advarsel: det er mulig du får svi for denne senere, men hey, du får ti minutter pause.) En veske er som et digert kinderegg for en ettåring. Man kan aldri vite hva som gjemmer seg i en slik! Men husk at de kommer til å putte alt de finner i munnen, så ikke ta deg en middagslur i mens liksom.




La tyngdekraften jobbe for deg: bygg mange, mange høye tårn av duplo, dorullkjerner eller andre ting du har tilgjengelig. Sett deg på sofaen i fem minutter og ta livet med ro mens kidden går i Godzilla modus og knuser sin vei igjennom samtlige tårn. 



 

Hva gjør du for å distrahere din lille når du trenger en pause? 

Mer ablegøyer fra Mammalivet: Toåringens fototips  15 sannheter om det å ha en ettåring    Bli kvitt vann i kroppen    Tips til bedre søvn for gravide   


 

Skal man fortelle en femåring at nissen ikke finnes?




Oh oh. Mayday mayday! Nissefar er avslørt. Når er det på tide å fortelle barna sannheten om nissen? Denne er faktisk verre enn «hvor kommer babyer fra?» for meg. 

Når det gjelder nesten alt annet, prøver jeg å svare så ærlig jeg kan på barnas spørsmål. Uansett om det skulle handle om temaer med høy rødmefaktor, som seksualitet, eller skumle tema som terrorisme eller krig. Jeg kjører så klart ikke på med brutale detaljer som bør forbeholdes voksne, men forsøker å tilpasse svarene barnas alder, samtidig som jeg er dønn ærlig.


Dette med å svare ærlig er jeg rimelig streng på. Både mot meg selv og barna. Ærlighet og åpenhet handler for meg om å holde fast i gode verdier, og skape tillit. Flotte ord. Men du for en hykler jeg er.
For hva i granskæven skal jeg si når femåringen har avslørt nisseløgnen? 


For ikke så lenge siden kom spørsmålet, og jeg var ikke forberedt. Det kom fra femåringen, og hun ga seg ikke. Sjuåringen vår har nok også sine tvil, men hittil har det ikke blitt noen direkte konfrontasjon om nissefars eksistens.  
«Mamma, er det du og pappa som leverer de gavene, og ikke julenissen?» sa hun og så på meg med store blå øyne. 


Hva sier man når en femåring tviler på nissens eksistens? 
Jeg fikk ikke frem noe med det minste fnugg av fornuft i, og rablet i vei: «jøss, ja det var jo et spørsmål som fortjener et svar. Hmm, nei hva tenker du? Hvorfor skulle det ikke være nissen da?» 




Femåringen myste mot meg og forsøkte igjen: «Men er det dere? Husk at du må alltid si sannheten, også når det er vanskelig.» 
Flott. Der kom en av de få tingene jeg har prestert å gjøre noenlunde pedagogisk riktig i oppdragelsen deres tilbake for å bite meg i baken: Alltid si sannheten. Også når det er vanskelig. 


Og dette var innmari vanskelig.

Feig og forfjamset som jeg var, klarte jeg ikke å si sannheten. Tanken på å innrømme en løgn som mannen og jeg har holdt gående i årevis var ikke noe artig. Hvordan skal jeg forsvare at det er greit å lyve i mange år, så lenge det handler om nissen? Eller tannfeen for den slags skyld? (Jeezes, løgnene hoper seg opp!) Hvordan skal jeg forsvare alle de gangene jeg har hatt lange samtaler med mine barn om at det er bedre å innrømme en løgn, enn at andre skal miste tillit til deg eller bli såret?


Men det verste var faktisk tanken på å drepe julenissemagien.

Ikke at det er det eneste som er hyggelig ved julen, men jeg husker selv den kilende følelsen i magen som julenissemysteriet skapte hos meg som barn. Det er ikke noe hyggelig å tenke på at den skal bli borte for mitt barnehagebarn.
Er det virkelig på tide å fortelle sannheten allerede? Vet de kanskje allerede sannheten når de spør slik?

Eller skal man kanskje fortsette å holde illusjonen i live helt til de blir så store at skjønner opplegget selv, og forstår at det var en "snill løgn", så de spiller med fordi de liker fordelene ved å få nissegaver? (Akkurat dette gjorde jeg selv som barn, og jeg tviler på at jeg var den eneste.)




Og hva er det med oss voksne og denne nissegreia? Trenger vi nissen for at julen skal være magisk, og hvorfor er nissen unnskyldt fra «ikke lyve» -regelen? Jeg for min del har ikke noe problemer med å innrømme at hverken Pippi Langstrømpe eller Superman finnes på ordentlig. Men nissen. Den svir litt. Og er det egentlig lyving, det å late som nissen finnes? Eller får vi foreldre fripass på akkurat den?


For meg går grensa ved å lyve når de spør, tror jeg. Greit nok at jeg har jugd i mange år mens de fortsatt var med på det, men når de spør meg og ber om et ærlig svar, så må jeg vel bare legge nisselua på hylla og innrømme at det var meg som spiste pepperkakene og etterlot spor i snøen. 


 Jeg vet at jeg må svare bedre neste gang. Kanskje til og med ta opp saken selv. Femåringen fortjener et ærlig svar. Og jeg ser for meg at jeg kommer til å måtte tåle litt tyn for å ha holdt nisseløgnen gående såpass lenge. 


Men jeg vet også at jeg kommer garantert til å lyve til guttene på 3 og 1 år om nissen, helt til de avslører meg. 
Er det egentlig lyving, det å late som nissen finnes? Hva gjør du hvis dine barn konfronterer deg angående nissefar? 


Flere spilopper fra Mammalivet: Oppmerksomhetssyke damer  Når monstermamma våkner   Om abort og rettigheter 


 

Hvordan komme igang med trening -du har tid!

«Du har tid til å trene!  Bare lag deg tid!» sier ofte unge og superspreke personlige trenere UTEN barn. Oj så motiverende å se folk med sprettrumper av stål og null unger å ta hensyn til. 
«Alle har tid til å prioritere seg selv».  Ja det er lett for dem å si. De har kanskje ikke barn og så jobber de gjerne utelukkende med trening i tillegg. De oppholder seg gjerne på et treningsstudio HELE dagen, så det er klart de finner litt tid til å trene i mellom selfies og proteinshaker. For mange av oss er denne typen livsstil helt uoppnåelig, og vi gjør oss bare en bjørnetjeneste om vi sammneligner oss med disse typene. 

Dette innlegget er et gjesteinnlegg fra Hilde Palm som er utdannet i folkehelse og idrett. Hilde vil titte innom bloggen av og til fremover, for å gi oss realistiske og konkrete tips om hvordan vi kan få en mer aktiv livsstil og bedre helse.

Det er enkelt å trene i et par timer daglig, når man ikke må ta hensyn til barnehage, skole, leggetider, middagslaging, familietid, lekser og den evinnelige slitne kroppen som så gjerne skulle vært litt strammere, hatt litt bedre kondis, vært litt større her eller litt mindre der. 
Okay, så kan ikke alle leve som instagramtreningsguruer. Ikke alle kan dedikere digre blokker med tid til kompliserte treningsprogrammer.
Men, de aller fleste av oss kan være aktive.




Den vanskeligste kneika å komme seg over er stadiet der man går fra å ha viet all sin tid til det viktigste man har, nemlig barna sine, og det å komme i gang med REGELMESSIG trening og mosjon. 
For det handler ikke om hvor lenge om gangen, men hvor regelmessig man trener. 


Begynn med små mål og bygg på!

Det beste rådet jeg kan gi deg er: begynn i det små. Den vanligste feilen de fleste av oss gjør når det gjelder ambisjoner om å bli spreke, er det å sette altfor høye mål helt i begynnelsen. 


Mange kommer til meg og sier «jeg har ikke trent på mange år, men nå skal jeg begynne på treningsstudio 3 ganger i uka!»    Ja det er jo knallbra. Det blir sikkert helt topp, den ene uka du får dét til. 
Høres det kjent ut?  Man begynner så friskt og med nytt mot. Dag 1 går fint! Dag 2: nuvel, du hadde noe annet å ordne, og faktisk så jobbet mannen overtid. Dag 3: nei dette går ikke.  Nå er det foreldremøte og du er jo faktisk temmelig trøtt etter jobb.   Vi begynner neste uke heller. Neste uke gjentar seg i samme mønster. Man gir opp tenker «jeg har faktisk ikke tid» for så å la sine planer om et sprekere liv havarere. 

Men vet du hva? Du trenger ikke så mye tid!
Du har tid nok. Det vet jeg ALT om!   Jeg har en mann som har reist i Nordsjøen og verden rundt i oljerelatert arbeid og jeg har 2 barn født med 13 mnd mellomrom. Men jeg har klart å finne tid til å ta vare på det viktigste av alt: helsen min. Og det er enklere enn mange tror. Du trenger ikke å leve som en instagram-helseguru for å være sunn og sprek.

Ikke tenk så komplisert!   


Trenger du å gå på treningsstudio i det hele tatt hvis dette blir for vanskelig å rekke?   Hvis dette med treningsstudio er viktig for deg, så begynn med et mål om å gå én gang i uka.   Klarer du en time før jobb?  Akkurat det kan være hardt i starten, men når det blir en rutine så blir det en start på uka som du ikke vil droppe.
Det å levere på skole og barnehage kan som regel byttes på hvis dere er to voksne i husholdningen. Men hvis dette allikevel ikke er mulig så passer kanskje en kveld eller ettermiddag rett etter jobb? Hva med helgen? Er det 30-60 minutter til overs et sted på lørdag eller søndag? De minuttene fortjener du, og de gir en diger uttelling for helsa. 
 

hilde Palm trening
Følg Hilde på instagram @hildepalm


 


Hvor mye må jeg trene for at det skal gi helsegevinst?


20 minutter om dagen i gjennomsnitt er nok! Det kan være i en økt, eller to små økter på 10 minutter. 
Anbefalingene om fysisk aktivitet for voksne er 150 minutter med moderat fysisk aktivitet per uke. Anbefalingen kan også oppfylles med minst 75 minutter med høy intensitet per uke, eller en kombinasjon av moderat og høy intensitet. Voksne og eldre anbefales i tillegg øvelser som fører til økt muskelstyrke to eller flere dager i uken. (Helsedirektoratet).


Det er fullt mulig å trene hjemme også og få resultater.

 

Igjen: begynn i det små! 10 minutter morgen og kveld, eller mens minsten sover lur? Er man alene med barna fast, eller over en periode, så gjør man det beste ut av situasjonen. Gå turer med barna, ha danseparty med dem, med høy musikk og morsomme dansemooves. Ti minutter, to ganger om dagen er så uendelig mye bedre for helse og humør enn ingenting! 






 


Hva synes du er det vanskeligste med å komme igang med trening? 


Still gjerne spørsmål til Hilde i kommentarfeltet.
Følg med for neste innlegg med Hilde, spekkfullt av praktiske tips: «Hjemmetreningsprogram som gir resultater»
Følg Hilde på instagram
 


 

Født på badet




Kjære barn. Du er for liten til å forstå det nå, men en dag vil jeg fortelle deg om den stille februarnatten på badet. 

Det gjør litt vondt å tenke på at vi en dag i fremtiden skal flytte bort herfra. Det var jo i dette huset det skjedde. En natt i februar 2015, kom du til verden på det varme badreomsgulvet, med kun din far og meg til stede. Født på badet. Det høres ikke særlig glam ut, men det var noe av det vakreste jeg har opplevd. 


Jeg tenker ofte på det når du og jeg er på badet og skifter bleie eller pusser tenner. Tenk at det var her du kom til verden! Og du liker deg godt på badet, du blir salig når jeg legger deg ned på stellematten på gulvet. Mon tro om du aner det et sted der inne, det at det var på dette gulvet jeg fikk holde deg for første gang?

fødselshistorie hjemmefødsel rask fødsel


Det at jeg igjen skulle føde på termindatoen, hadde jeg aldri forutsett. Jeg var forberedt på å vente, men du overrasket oss. 

Det var mye som var spesielt ved din fødsel. Din fødsel var den eneste av fødslene mine som startet med et POPP. Deler av fostervannet gikk før riene begynte. Og når riene kom i gang, gikk det ikke mer enn en time før du lå i armene mine. 


Noe av det mest spesielle ved din fødsel, var at jeg fødte deg nesten helt alene. Det var bare pappa og jeg som var der da du gråt for første gang. Jordmor rakk ikke å være med på akkurat den delen, men det var det ingen som var lei seg for. Det var som om det var meningen at det skulle bli slik.

 
Noe som jeg aldri vil glemme, er den første gangen jeg så deg. Først forstod jeg ikke helt hva det var jeg så, for du var fortsatt innhyllet i fostersekken etter at du ble født. Ja, det stemmer. Du ble født fullstendig innkapslet i fostersekken, med vann og det hele fortsatt intakt. Dette øyeblikket var så sterkt at vi glemte helt å ta bilder av det. Men deg gjør ingenting, for det minnet er der for alltid. 

Hjemmefødsel fødte på badet


Visste du at dette bare skjer ved én av 80 000 fødsler? Kanskje ikke så rart at jeg ble litt paff et lite øyeblikk, før jeg løftet deg opp og boblen som hadde beskyttet deg i over ni måneder sprakk. 


Jeg har vært heldig, som har hatt fire fødsler som endte godt til slutt, selv om en av dem var i det lengste laget. Faktisk så har to av dere blitt født hjemme, og tre av dere blitt født på under tre timer. Men din fødsel kunne ikke vært en bedre avslutning på min karriere som fødekvinne. Og jeg vil alltid være takknemlig for at du fikk en slik trygg og myk start på livet. 
 




Dette innlegget er en del av bloggserien "Brev til mine barn"
 


Les også: "Rommet i Berlin"   "Kjære barn: det er ikke deg, det er meg"      "Nå skulle de ha sett deg, de som sa jeg gjorde deg en bjørnetjeneste"


 

15 sannheter om det å ha en ettåring




Ettåringer: alle aldre har sin sjarm sier dem, men jeg drister meg til å påstå at det er noe helt eget ved ettåringer. Makan til oppfinnsomhet og energi! Lærekurven er bratt i dette året for barnet, men den er enda brattere for foreldrene. Jeg har nå vært igjennom det å ha en 1åring hele fire ganger, og har lagt merke til et knippe artige tendenser som de fleste ettåringer har. 

Dersom du har en ettåring, vil du kanskje kjenne deg igjen i noen av disse. Og hvis gullungen ikke har fylt 1 år enda, så vil du definitivt oppleve noe av dette før eller senere.



Her er 15 sannheter om det å være forelder til en ettåring:

 

  1. Du trodde aldri det kom til å skje, men smått og smått vil det å plukke busemenn ut av en annen persons nese bli like naturlig som det å blunke.  
     
  2. Ja, det er bæsj, den duften som du aner i rommet. Det er alltid det. 
     
  3. Det å få i en ettåring medisin, er litt som å prøve å klemme en motvillig jerv. Med mindre det er et av søsknene som skal ha medisinen, DA er det bankers at minsten får akutt lyst på medisin.
     
  4. De vil alltid ha overtaket på deg. Det trikset som virket for å få pjokken skoene i går, er IKKE kult i dag, så ikke innbill deg i et sekund at du har kontroll på noe som helst. 
     
  5. De biter. Noen ganger fordi at de er frustrerte over at de ikke får sagt alt de tenker på. Andre ganger bare fordi. Get over it.
     
  6. Nei, den brune flekken på gulvet er aldri bare sjokolade eller maling. Aldri.
     
  7. Det går an å venne seg til å sove med en liten fot oppi ansiktet eller en tå i nesen. Det må du nesten hvis du begir deg ut på det eventyret som samsoving med en ettåring er.  
     
  8. Har du lyst til å gå på do alene? Vel, den friheten kan du kjøpe deg. Men bare hvis du er villig til å ofre smarttelefonen din for den. 
     
  9. Har du lyst til å sove i 30 minutter til på morgenen? Se punkt 8. 
     
  10. Uansett hvilken ting en ettåring gir deg, enten det er en lekebil eller godteri, er det garantert vått og/eller klissete. Ikke spør hvorfor.


     
  11. Du har fisket noe opp fra en do før. Uten hansker. Innrøm det. 
     
  12. Det vil komme en dag der alle de flotte barnesikringene du installerte, plutselig virker latterlige. Ettåringer er eksperter på å falle ned og slå seg helt ut av det blå. De trenger hverken trapper eller skarpe bordkanter for å skaffe seg kul på hodet.
     
  13. Du innser at du uten å ha planlagt det, har lært deg å manøvrere deg ut fra et soverom så stille som en ninja. 
     
  14. De vil våkne fra luren sin øyeblikkelig hvis du setter deg ned med en varm kaffekopp eller prøver å få gjort noe fornuftig. Det er en naturlov.
     
  15. Du vil bli en av de sykt klisjeaktige foreldrene som synes deres ettåring er verdens smarteste og morsomste vesen. Fordi det er de altså. Ettåringer ruler! 

    Flere ablegøyer fra Mammalivet: Sykt irriterende ting ungene gjør  Drit i å gjøre dette når du er høygravid  The battle of the preggo bellies

     

Julegaven som kan brukes til å spionere på barn 




Disse lekene kan brukes til å avlytte og SNAKKE til barnet ditt. My Friend Cayla og i-Que er koblet til nettet via en app, og samtalen mellom barnet ditt og dukkene  er langt fra privat. Den blir sendt til selskapet Nuance i USA. Selskapet kan bruke det barnet ditt sier til målrettet markedsføring. 


Cayla og i-Que lekene kan altså ha samtaler med barnet ditt, og de bruker Internett til å søke opp informasjon hvis den ikke finner noe blant sine forhåndsprogrammerte svar. 

"Ikke snakk med fremmede" er liksom ikke dekkende nok lenger.
Foto: Forbrukerrådet


Samtalene som barnet har med dukken, forbeholder selskapet seg til å bruke, uten at du kan gjøre noe med det. Det er også en enkel sak for fremmede å hacke dukken og snakke med barnet ditt igjennom den, i følge forbrukerrådet. 


WTF?! Det er jo som tatt ut av en skrekkfilm!


Og selvfølgelig har også disse lekene tilfeldige forhåndsinnstilte, utspekulerte svar som gjør at de alltid gir varm omtale av blant annet Disney.  
Ja venner, vi lever i fremtiden. Og det er spioner på barnerommet. 

Hvis du er så uheldig at barnet ditt får disse  lekene i julegave, KAST dem. Med en gang! 
On second thought, Knus dem, og brenn dem.  Stapp dem ned i en myr. 


Okay, kanskje jeg tar litt av. Omforlades hvis jeg er gammeldags, men jeg synes dette er dritskummelt! Kunstig intelligens er jo spennende og artig, men dette her var bare direkte creepy. Jeg mener, se på det her:

My friend cayla i-que
"Hysj! Dukkene hører deg" Hæsjtægg julegavenfromhell
Foto: Forbrukerrådet


Og hvis ikke brukervilkårene (som kan endres av produsenten når som helst uten varsel) eller hackingen var illevarslende nok: Denne artikklen hevder at det er lett å få Cayla til å sitere 50 Shades of grey og Hannibal. Nommen så koselig.


Forbrukerrådet klager nå inn produsenten til Datatilsynet og Forbrukerombudet for brudd på personopplysningsloven og markedsføringsloven.


Hva ville du gjort dersom barnet ditt fikk Cayla eller i-Que til jul? 


Se hele saken om disse creepy lekene hos forbrukerrådet.

Fantastic dirt and where to find it

Advarsel: sterke bilder av skitt og rot//  Jeg tullet ikke da jeg snakket om den sofaen her om dagen. Det er helt ufattelig hvor mye rart som ender inni sprekkene på den, og alle andre små kriker og kroker i huset vårt.

Hver mandag tar mannen og jeg en grundig husvask, (Ok, stopp en halv, nå juger'u igjen.  Enkelte mandager driter vi langt i å vaske, og det er søren ikke alltid like grundig rengjøring på gang) men det er et sted i huset som vi kun nærmer oss et par ganger i året.

Kanskje det er fordi det er så stress å gjøre rent der. (Det er en tomannsjobb som krever bøttevis med svette og akrobatisk støvsuging.) Eller kanskje det er fordi at det er grævla ekkelt å stikke hånden nedi der?

Uansett, i går dristet vi oss endelig til å gå løs på dette fryktede stedet: skinnsofaen. Og vi visste at det kom til å være dårlige tilstander der inne, men nøyaktig HVOR ille, den var vi ikke forberedt på.

Vi inntok den vanlige posisjonen der en av oss åpner mellomrommet mellom sofaputene, mens den andre stikker en hånd ned i det ekle og ukjente. Man kan aldri helt forutse hva som kommer opp fra sofaen. Det er garantert mye ekkelt, men kanskje vi finner en hundrings også? Derfor blandes den ekle følelsen med en litt barnslig forventningsfull stemning. Skattejakt, yey! (Vi finner aldri en hundrings altså.)

Denne gangen fikk mannen være den som grafset nedi det ukjente.  (Hey, jeg vasket sluket på badet OG vaskerommet her om dagen. It's only fair!) Men jeg hjalp faktisk litt til i sofasprekkene jeg også, og jeg hadde hele tiden en følelse av at jeg kom til å bli bitt av noe som levde der inne. At det skulle hoppe ut en eller annen merkelig skapning med skarpe tenner, to hoder og altfor mange bein, som i en scene tatt ut av Fantastic beasts.

Men vi slapp unna monstre denne gangen. Jeg holdt sofaputene åpne, og mannen grafset. Og grafset, og grafset. Opp av sofasprekkene kom håndfull på håndfull av skrotmix som de fleste foreldre sikkert kjenner til: Papir, fargeblyanter, smuler, klistremerker, hårstrikk, mer smuler og alle de små hårspennene og smykkene som har vært forsvunnet i mange uker. (Ehem! Måneder. Ok ÅR)

Etter at han hadde fått ut det vi trodde var alt, oppdaget vi at inni den sofaen som vi har hatt helt siden vi ble sammen, finnes det enda et hulrom som vi ikke hadde sett før.

Så det ble enda mer grafsing.

Og enda mer skrotmix.

Er du klar for å se fangsten? 

mmm-m! yummy! Hæsjtægg Godtforimmunforsvaret


 

Dette er på grensa til flaut altså. Men så er det også en veldig ekte del av mitt liv som (lat) forelder, det å deale med gross stuff. Så vær så god, håper noen får seg en latter. Og jeg beklager dypt hvis du satt og spiste mens du leste. 

hæsjtægg homeinterior liksom


 

Blandt skattene vi fant, var det 10 hårstrikk, 14 perler, 9 fargestifter, én neglsaks og én HEL krone! 

Etter all grafsingen utførte vi akrobatisk støvsuging med på høyt nivå. Med fire hender og en støvsugertupp oppi sofasprekken, før vi vasket ned hele greia med en fille som så ut som den hadde vært brukt til å pusse sko etterpå.

Og nå har vi en sofa som jeg tror vi kan erklære sånn halvveis trygg for helsa.

Until next time, couch monsters.

Hvor finner man "fantastic dirt" i ditt hjem? 

Ny her? 

Er det vanlig å lyve litt på helsestasjonen? 

nervøs for helsestasjon

 

Ja, jeg har servert en hvit løgn eller to på helsestasjonen og det tror jeg mange gjør. Men burde det være sånn? Skal vi føle at vi må skjule ting for helsesøster? 
Mari Midtstigen, redaktør hos Foreldre.no skrev nylig om at hun fortsatt ammer ettåringen sin om natten. Der forteller hun om at hun lot være å fortelle helsesøster hele sannheten, da hun fikk spørsmål om barnet hennes sov igjennom natten. 

Lyve til helsesøster?


«Så da satt jeg der, da, på ettårskontrollen. Det var ikke ren løgn det jeg drev med, men det var ikke langt unna,» innrømmer Mari i innlegget sitt. 
Og akkurat dette har jeg tatt meg selv i å gjøre på helsestasjonen, flere ganger. Både når det gjelder spørsmål om nattamming, (som forresten er veldig bra og sunt!) søvn, og når det gjaldt innføring av fast føde. Ikke fordi at jeg følte at jeg gjorde noe «galt». Men fordi jeg ikke ville risikere å få servert formaninger om at babyer må sove hele natten, eller å få gravende spørsmål om hvorfor jeg valgte å ikke gi barna mine babygrøt    Og jeg tror desverre det er ganske vanlig å ta en hvit løgn på helsestasjonen, selv om vi ikke har gjort noe galt.

Heldigvis har jeg med tiden blitt ganske dreven på å heller ta opp slike ting på en konstruktiv måte med helsesøster, i stedet for å bare gå hjem og føle meg dum. Men det var virkelig ikke noe bra for selvtilliten å få servert tvilsomme råd fra helsestasjonen som om de var "fasiten", da jeg var fersk og nervøs som førstegangsmamma.

fast føde fire måneder


Da jeg ble født var det helt vanlig at man begynte å gi grøt til babyer på 3 måneder, og jeg husker min bestemor fortalte at da hun fikk sine barn, var de ikke mer enn åtte uker gamle før de fleste foreldre introduserte fast føde. Dette er jo helt bananas for oss dag, men den gangen var dette vanlig praksis og anbefalt av leger og helsesøstre. Derfor synes jeg det er vanskelig å stole blindt på samtlige av dagens offisielle anbefalinger. Selv om jeg holder meg til de aller fleste, så tror jeg ikke alt er like sort-hvitt som det noen ganger fremstilles. 


Misforstå meg rett, det finnes utrolig mange dyktige helsesøstre der ute, og jeg føler jeg har vært heldig i forhold til mange av historiene jeg har hørt fra mine venner og bekjente. Men etter snart 8 år i stadig kontakt med helsestasjoner i forbindelse med mine unger, så sitter jeg igjen med et inntrykk av at det ofte blir lagt for mye vekt på "one size fits all" oppskrifter, som skal passe for alle barn. Noen ganger blir det til og brukt med helt bakvendt logikk for å løse problemer. 

nattamming baby amme natten

 

Eksempel: Går babyen ikke like mye opp i vekt en måned som den forrige på bare morsmelk, blir det fort til at man får anbefalinger om å gi grøt eller erstatningsmelk, selv om kroppen vår er utstyrt med et meieri som faktisk (i de aller fleste tilfeller) klarer utmerket godt å øke produksjonen etter barnets behov. Hva med å prøve ut den mest logiske løsningen først? Så slipper mor å føle at hun ikke strekker til, og må ty til hjelpemidler når det egentlig ikke trengs.


Lite rom for individuelle tilpasninger


 Nå sier jeg ikke at samtlige norske helsesøstre gjør dette, men jeg har opplevd det altfor ofte til at jeg synes det er greit. Og i tillegg så skaper dette en ubehagelig situasjon for veldig mange foreldre, som ikke tør å innrømme at de ikke følger nøyaktig samme oppskrift som den man finner i heftene på helsestasjonen. 


Nei, det er ikke normalt at en baby sover HELE natten


Det samme gjelder søvn og babyer. Der så klart mye nyanser og mange gode råd å få, men du verden for noen vanvittig rare formaninger jeg har hørt igjennom min kontakt med helsestasjoner og andre foreldre. Det virker for eksempel som at det er helt normalt å forvente at alle babyer på under 1 år skal kunne sove igjennom natten, og at det er kun foreldrene det står på, hvis ikke dette er i boks innen ettårsdagen. De rådene synes jeg vi skal spare småbarnsforeldre for, og gjerne oppdatere oss litt på forskningen. Fordi at det er ikke normalt at babyer sover hele natten uten oppvåkninger, og jeg er helt ærlig ganske trøtt av hele søvntreningsdebatten.  

søvntrening søvn baby


Når dette er sagt, så vil jeg understreke hvor heldige jeg synes vi er i Norge, som har et system som følger opp oss som nye foreldre og barna våre. Mange av spørsmålene vi får i møte med leger og helsesøstre, stilles alle foreldre som en rutine. De er der for å sørge for at flest mulig barn får en god start på livet. Det er viktig at disse spørsmålene blir stilt, de må fortsette å bli stilt, men jeg tror det er viktig for foreldre å ha et fortrolig forhold til de ansatte på helsestasjonen for at man skal få best mulig effekt av spørsmål og råd. Den fortroligheten fordufter fort hvis man opplever det slik at man blir dømt eller sett rart på for å være litt original i sine valg. 


Jeg skulle bare ønske at vi ikke måtte føle oss som raringer om vi så velger å la barna få morsmelk til de blir to år, om vi ammer to barn, om vi velger å samsove på en trygg måte, droppe babygrøten eller bære barnet i sjal i stedet for å bruke vogn. Kunne man kanskje fått flere «jøss, så bra at dere har funnet deres egen metode for dette som virker!» i stedet for tvilende oppfølgingsspørsmål som «Er det noe bra for søvnen/ryggen/tennne deres da?»


Det er ikke barnemat å være foreldre i dag. Aldri før har det vært like enkelt å finne informasjon (av varierende kvalitet), men det har heller aldri vært like mye forventninger og fordømmelse av foreldre i det offentlige rom som i dag. Gi litt ros der det hører til. Og om du så må avsløre at du ikke vet så mye om akkurat det temaet, så still et vennlig spørsmål med genuin nysgjerrighet og respekt, kjære helsesøster. Vi setter umåtelig pris på det som foreldre! 

Samtidig må vi foreldre være klare over at vi selv ofte er kilden til vår egen usikkerhet. Vi vil bare det beste for barna våre, og noen ganger har vi lett for å gå i forsvarsposisjon når vi slett ikke har blitt angrepet. Likevel må vi få lov til å si ifra når vi opplever at våre godt informerte, men annerledes valg blir møtt på en negativ måte, så her har både vi og helsesøstre noe å ha i bakhodet når vi møtes. 



 


Ja, helsepersonell skal forholde seg til offentlige anbefalinger når de gir råd og stiller spørsmål, men det finnes vel en god dæsj slingringsmonn når det gjelder å finne veien til en god start på livet for de små, og trivsel for hele familien?


Forteller du alltid hele sannheten på helsestasjonen?



 

Hvordan bli kvitt lus på én time



 

//Annonse

Vi slipper ikke unna hodelus. Med fire barn i barnehage og på barneskole er det nesten bare å regne med at lusa gjør en visitt før eller senere. Men det finnes en enkel behandling som er unnagjort på en time, og den er god å ha i hus! 




Jeg er en av dem som begynner å klø i hodet og blir uvel bare noen nevner hodelus. (Slapp helt av, jeg skal ikke vise bilder av lus i dette innlegget. Urk!) 
Hver gang jeg sjekker meg selv eller barna for lus, (mannen slipper unna med sin flotte, glatte skalle) er jeg like nervøs for at jeg skal finne noe der. For det inntrykket man får, er jo at behandling av lus er en unntakstilstand uten like, og at lusa er så hardnakket at det blir en fulltidsjobb å ta rotta på den. 


Behandling av lus på en time


Vel, det er ikke så ille som jeg har forestilt meg. Det viser seg at det å kvitte seg med lus kan være rimelig enkelt. Det gjelder bare å sjekke ofte (lusekam i tørt hår) og sette i gang behandling med én gang, dersom man oppdager lus. 




Vi er nå forberedt i tilfelle lusa kommer spankulerende for å bosette seg på våre hoder.  NYDA er et effektivt, raskt og giftfritt lusemiddel. Med dette middelet blir du kvitt lus og egg på timen.


Tre kjappe fakta om NYDA lusemiddel:

 

 Anbefalt av folkehelseinstituttet og selges på alle apotek

 Inneholder ikke skadelige insektmidler
 Inneholder et silikonpreparat, dimetikon som rent mekanisk kveler lusene, i motsetning til f.eks permetrin (Nix). I mange land har det nemlig blitt rapportert     resistens mot permetrin. (YIKES!)


 

  
Slik blir du kvitt lusa kjapt

 

  1. Påfør NYDA lusemiddel: del håret opp i lokker, spray på og pass på at hele håret blir godt gjennomfuktet. Massér godt inn til slutt og la middlelet virke i 1 time.  
     
  2. Etter minst en time deler du håret opp i tynne lokker, og grer igjennom med lusekammen som følger med pakken. Start helt innerst ved hodebunnen og gre utover. Vask deretter middelet ut med vanlig sjampo.
     
  3. Ta en lusesjekk om 8-10 dager for å være helt sikker på at behandlingen var vellykket, og også at ikke håret har blitt smittet igjen. 



 

Lus og sengetøy


I mens lusemiddelet virker, kan du jo sørge for å gjøre resten av huset smittefritt. Det er ikke så stress som jeg trodde:
Sleng vaskbart tøy, luer, putevar, kosedyr og lignende i maskin på 60 grader eller høyere og hey presto! HELT smittefritt.
Alt som ikke er vaskbart, vil bli smittefritt av seg selv, hvis det får ligge i romtemperatur i 3 dager. Lusa/eggene overlever ikke mer enn et par dager utenfor hodebunnen din. (ærk!) Så hiv alt annet som har vært i kontakt med det smittede håret i plastposer, og la det ligge i «karantene» i minst 3 dager. 

Vi har som sagt ikke hatt lusa på besøk enda, men jeg inbiller meg ikke at vi skal slippe helt unna. Har du hatt lus i hus? Hvor gamle var barna da? Hvordan ble du kvitt lusa?
 

Utilsiktet renessanse

Fredagsroen har helt klart ikke senket seg. Guttene krangler høylytt fordi begge vil på død og liv ha det samme krøllete papirarket. I bakgrunnen ruller en eller annen hinsides irriterende tegnefilm på Netflix. 

Det har ikke blitt gjort noen helgevask. Den tar vi til mandag. Naboen spiller musikk, men alt vi hører er taktfast bass som trenger igjennom veggene. 

Fredagspizzaen er servert, kjøkkenet er like kaotisk som alltid, når jeg lager mat. Det minner nesten litt om et renessansemaleri, sånn fra riktig vinkel. Er det bare meg, eller kan hverdagsrot være litt romantisk av og til? 

Processed with VSCO with c1 preset
hæsjtægg: accidentalRenaissance



 

Anyway, god helg, med eller uten fredagspizza og tilfeldig renessanse.

 

Pepperkakehus inspirasjon



 

Det har blitt en tradisjon hos oss at vi lager et par pepperkakehus i adventstiden. Det første blir som regel momset bort på første lørdagen etter at det blir satt opp, så da må det lages enda et som muligens får stå frem til jul.





 

Hittil har vi kun brukt de ferdige husene, og satt dem sammen og pyntet. De første gangene brukte vi karamellisert sukker som lim, men det fant vi fort ut at er både kronglete og en smule ubehagelig å søle på seg. 


Derfor har vi gått over til å bruke en melisglasur både til å lime sammen og til å pynte pepperkakehuset.





 

Det funker som bare det, ingen brente fingertupper og steinhardt sukkersøl. Men glasuren trenger litt tid til å stivne, i forhold til sukkeret, så det er lurt å planlegge ekstra tid til dette. Men hva gjør vel det når man er gift med en tysk ingeniør? 

Deutsche ingenieurkunst

 

Dessuten er det dundrende godt (og passe usunt) å maule glasuren.




Nå har ungene begynt å snakke om å ta pepperkakehusproduksjonen (si det fort tre ganger) et steg videre, og bake delene selv. Jeg er helt clueless på dette, men da treåringen kommenterte «nei det klarer ikke mamma» så gikk jeg inn i «Challenge accepted» -modus. 


 Så hvis noen har stilige (og ikke så kompliserte) maler til pepperkakehus å dele, så mottas inspirasjonen med stor takk! 


I mellomtiden kommer jeg til å bruke absurd mye tid på å betrakte helt sinnsvake pepperkakehus på pinterest, som jeg bare kan drømme om å få til. 

 

Det mamma egentlig ønsker seg til jul

En ærlig ønskeliste fra en litt skral og sliten firebarnsmor. 

-Jeg ønsker meg at sofaen skal få være en sofa. Og IKKE en multifunksjonell kompoststasjon som man både sitter på OG oppbevarer ting i mellom putene på, som gamle brødskorper, støvete rosiner og innskrumpet bananskall. 

Sofa/kompoststasjon: Jeg sverger, én dag kommer jeg til å dra noe levende opp i fra sprekkene mellom sofaputene


 

-Jeg ønsker at det skal bli slutt på å bruke biola som kroppsmaling når man er nybadet. 

 

-en magisk fjernkontroll med mute-knapp som kan brukes på barna når jeg har tynnslitte nerver. Evt kan den brukes på meg selv når jeg har behov for å kvitte meg med resten av dagskvoten min på 50,000 ord og mannen bare ikke ORKER mer.

 

-En app som kan oversette mine vage hint til noe litt mer konkret for min stakkars mann.
Meg til mannen: er du sulten? 
Appen: Stikk og hent en hamburger til meg NÅ. MED pomfri, er du snill. 

 

-Lydisolert rom hvor jeg kan trekke meg tilbake og lage musikk uansett om det er ragnaroktilstander i stua. Hadde i tillegg vært kjekt å ha for å kunne løpe inn dit og hyle ut saftige banneord, når ting går litt sånn halvveis på morgenen. 

 

-Apropos det. En anti-morragretten pille til meg selv, slik at jeg ikke trenger å føle meg som en demonbesatt zombie frem til klokken ni. Seriøst, jeg er ikke særlig gemyttlig på morrakvisten.

hæsjtægg nomakeup

 

-Kokk, nanny og hushjelp. Nei jeg er ikke lat. Jeg har bare så mye å gjøre på instagram og pinterest.

 

-Ja og så fred i verden, mat til de som sulter og sånt så klart. Og at verden aldri, ALDRI skal gå tom for kaffe. 


Mer aperi fra mammalivet: 

Barnets utvikling, det du egentlig lurer på

IKKE gjør dette når du er gravid! 

Du vet at du er skikkelig gravid når

Nyttårsforsetter for en småbarnsmor

 


 

1460 dager med Mammalivet





Da jeg satt på do og surfet nettet i dag, (like one does, ikke lat som at du ikke har gjort det, ALLE har vel tatt en poop n'surf?) så kom jeg på at jeg hadde HELT glemt å feire bloggileum! Bloggen ble jo fire år i november! Herlighet, jeg har faktisk hatt dere med på tre av fire svangerskap og fødsler!  

Så da måtte jeg jo selvfølgelig tilbake og grave i bloggarkivet mitt etter noen godbiter. Etter å ha tatt et dypdykk i eldgamle blogginnlegg,( og etter at mannen min kom og maste på meg om at jeg kunne da umulig ha så mye å gjøre på do) begynte jeg å fundere litt over min egen bloggreise.

Da jeg begynte å blogge var alt veldig improvisert. Jeg skrev om det som falt meg inn der og da. Det handlet for det meste om hva vi drev med i Berlin, slik at venner og familie skulle kunne følge med. Men så begynte bloggen å få litt oppmerksomhet fra andre folk, og jeg kjente at dette var jo staselig. Jeg begynte å skrive om ting jeg tenkte at andre foreldre kanskje kunne kjenne seg igjen i, og det ble godt mottatt. 



 

Etter hvert begynte jeg å bli litt tøffere, og skrev innlegg som jeg visste jeg ville få kritikk for, men jeg var sulten på debatt. Det er nettopp det som er gøy ved å ha et publikum, det er alle de forskjellige meningene, erfaringene og kompetansen som ligger på lur der ute. Det er faktisk skremmende for meg hvor mange leger (eller folk som sier at de er leger? Ehem... ) og andre fagfolk som leser denne bloggen. Mange av disse har bidratt med innsikt og oppklarende kommentarer som jeg er veldig takknemlig for!

Noe av det jeg setter mest pris på er historiene dere deler. Jeg har ledd så jeg (nesten) tisset på meg, mange mange ganger og jeg har blitt rørt til tårer. Så en stor TAKK til dere som bidrar med kommentarer her inne. Det er deres engasjement som gjør at jeg i det hele tatt gidder. Ja, for jeg er ikke en av dem som «skriver fordi det er gøy og jeg har en indre stemme som må ut, sommerfugler tyttebær enhjørning». Jeg skulle ønske at jeg kunne bli motivert til å skrive helt uten å ønske meg tilbakemeldinger. Men jeg innrømmer det glatt: det handler veldig mye samspillet med leserne for meg. 

Noen ganger handlet innleggene også om å løfte et tema som jeg mente at fortjente oppmerksomhet. Andre ganger handlet det om å innrømme mine svakheter, og dele personlige skildringer av tunge perioder i livet. Akkurat det siste er nok det jeg har fått mest ut av igjennom de siste fire årene.

Det å tørre å vise helheten i foreldrelivet, og ikke bare de fineste øyeblikkene. Det er nettopp slike tekster fra andre mennesker som har hjulpet meg enormt igjennom vanskelige tider, og jeg har fått rørende, varme tilbakemeldinger på mine tilståelser som har nullet ut hver eneste trollete kommentar. Nå går jeg snart inn i mitt femte år med blogging, og jeg har en del nye prosjekter på plakaten. Jeg satser på at tiden strekker til, slik at bloggen får leve i en god stund til. 



 

Noe jeg la merke til da jeg scrollet meg igjennom hundrevis av kommentarer og innlegg, og det er at en del av dere som leser, dere har vært her HELT fra starten.  Holla at my peeps! For en lojalitet! Hjertelig takk for følget så langt, og jeg håper at dere vil være med videre! 
 

Norske foreldre bruker 1,2 MILLIARDER på pakkekalendere som gjør barna bortskjemte




Er det så farlig om vi skjemmer bort barna i julen med pakkekalendere? I Norge handler vi julegaver for rundt 55 milliarder kroner, og nesten halvparten av alle pengene, legger vi igjen i leketøysbutikker. 

Men det holder visst ikke. For vi kjøper attpåtil pakkekalendere til 1,2 MILLIARDER kroner. Sweet baby Jesus! Er det bare meg som er gnien, eller dette litt overkill? 

Om vi sammenligner oss med våre naboer, så ser det slik ut: 





Så vi kan altså ikke skylde på at «alle handler mye i jula», for vi er faktisk helt bananas i forhold til våre naboland. 
Professor og psykolog Willy Tore Mørch mener at pakkekalendere skaper bortskjemte barn. Jeg blir alltid litt småirritert når eksperter skal fortelle oss foreldre hva vi «gjør galt» i media, fordi at nyansene som regel går tapt blant spissede ord som er ment for å provosere. Men etter å ha satt meg litt inn i tallene, så kan jeg være enig i det Professor Mørch sier til p4nyheter om at vi godt kan roe oss et par hakk på forbruket når det gjelder julekalendere og julegaver. Julestemninga kan ikke måles i kroner og øre. Han mener i tillegg at pakkekalendere med gaver hver dag frem til jul gjør barn bortskjemte og kravstore. 
«Mørch mener dyre presanger hver dag kan gjøre barn kravstore og veldig opptatt av det materielle» kan vi lese på P4nyheter i dag.


Okay, men slike utsagn har vi foreldre nesten blitt immune mot, for slikt får vi jo slengt i fleisen bestandig. Så hvorfor skal vi bry oss om at barna blir litt bortskjemte? Hva er det verste som kan skje?






Her finnes det en del forskning, det hevdes det at for mye gaver og «ting», kan påvirke barnas fremtid negativt på flere måter.
Forskningen indikerer for eksempel at voksne som mottok mye av materielle goder i sin barndom, sannsynligvis vil fortsette å belønne seg selv på samme måte når de vokser opp.

Dette gir grunn til bekymring både på individnivå og for miljøet. På individnivå er materialisme hos voksne forbundet med redusert trivsel(Burroughs and Rindfleisch 2002), ekteskapsproblemer (Dean et al. 2007),  og økonomiske problemer(Watson 2003). Når det gjelder miljøet, er materialisme forbundet med lavere omtanke for miljøet. 

Så er det faktisk også mange foreldre der ute som ikke har råd til å kjøpe inn så voldsomt mye til jul, og jeg skulle ønske at dyre gaver og kalendere ikke var så opphauset. Det er oss foreldre som lager tradisjonene, og der kan vi godt ta oss litt i nakken. 


Da er spørsmålet vel om en nye ipad eller mobiltelefon under juletreet kommer til å gi barna arr i sjela for alltid? 
Det kan jeg umulig svare på. Men personlig, synes jeg det er helt urimelig å bruke flere tusen på en julegave til en unge, eller til noen i det hele tatt. For meg er det en trist tanke hvis barna får innprentet fra meg at jula handler om at vi kan forvente svindyre gaver. Og ikke ønsker jeg å legge opp til at de kan bli ulykkelige voksne som er overfokusert på «ting» og materielle goder heller. Det finnes mye rar forskning på barneoppdragelse der ute, men akkurat på dette temaet, er jeg ikke i tvil om at vi gjør barna en bjørnetjeneste dersom vi overdriver julehandelen.




Ungene mine får nok gaver til jul. Men mannen min og jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av å holde prisen lav. Her flyr det ikke et par tusenlapper per hode, det er mer snakk om et par hundrelapper. Klart vi kunne kanskje spandert mer. Men ville det betydd noe? Ville barna blitt lykkeligere? Jeg tror svaret er nei. Jeg tror ikke at ditt barn nødvendigvis blir skadet av å få en dyr gave eller to, og ikke er det noe jeg skal legge meg oppi. Men tallene snakker, og vi er på topp i Norden når det gjelder juleforbruket. Spørsmålet er om det er til barnas beste. 

En julekalender hver med 24 gaver får mine barn i hvertfall ikke. Her blir det gjenbruk av små julebøker vi har brukt fra 2012 i kalenderlommene, og lapper med hyggelige aktiviteter på. Kanskje det blir noe nyttig som vi uansett må handle, som sokker og tannbørster også, men å legge ut ekstra penger på fancy kalender, der går min personlige grense. Kanskje det ikke hadde utgjort noen forskjell om de hadde fått dyrere gaver. De kunne blitt veltilpassede voksne for det. Men jeg tror ikke det ligger noen fordel i å gi mye dyrt over mindre dyrt. 


Jeg blir så klart takknemlig hvis noen måker ut penger på en gave til meg, men det føles helt ærlig litt ubehagelig, og jeg vil mye heller ha en liten symbolsk og omtenksom gave. Strengt tatt trenger jeg vel ingen gaver. (Bortsett fra i fra mannen. DU er unntaket. ehem. Neida. Ok, jo.) 

Jeg kunne faktisk gjerne feiret jul helt uten gaver og heller brukt litt penger på opplevelser sammen i desember. (Så får vi se om jeg noen gang får med ungene og familien på den?) For min del handler jula om å kjenne på hvor de ekte verdiene egentlig ligger: nemlig i det å være sammen med dem man er glad i, og det å hjelpe og glede dem som trenger det. 

Kilder: p4 nyheter Chicago Journals

Hvordan bli kvitt angst uten medisiner

Hvordan bli kvitt angst uten medisiner behandling



Det verste er nok skamfølelsen. Men den er helt ubrukelig. Den er det første du må overkomme når du vil bli kvitt angsten. 

Noen av dere har kanskje lest min tekst hvor jeg fortalte om min opplevelse med angst. Nå har det gått snart to år siden jeg begynte å oppleve en følelse av å være generelt pissredd for alt og ingenting i hverdagen, og senere kom også panikkanfallene. Angsten satt nok en del dypere enn hva jeg hadde trodd, for jeg må fortsatt jobbe med den daglig. Fortsatt kan jeg få følelsen av at jeg skal svime av når jeg går inn på matvarebutikken, eller en sånn generell følelse av at alle i verden bare stirrer på meg fordi jeg er så inni granskogen rar og awkward. Men dette skjer heldigvis ikke ofte lenger, og er ingenting sammenlignet med hvor jeg var i fjor på denne tiden. Så noe må jeg ha gjort som funket. (Og for å være helt klinkende klar på dette, så er medisiner nødvendig for mange som sliter med angst. Jeg har så langt klart meg uten, men dette bør du diskutere med legen din.)

Her kommer mine personlige tips som jeg bruker til å takle angst:(og merk deg at jeg IKKE er utdannet på noe vis til å gi råd om dette, så du bør vel strengt tatt heller snakke med legen enn å lese dette, men jeg kan ikke stoppe deg.) 

Anywho... 


Fortell folk at du har angst


I begynnelsen var det kanskje bare en uro i kroppen som kom og gikk, men en dag innser du at angsten har satt klørne sine altfor dypt. Det er ikke lenger mulig å overse det. Men for å kunne kvitte deg med angsten, er det utrolig viktig å kvitte seg med skammen først. Det gjør du ved å si det. Fortell det til noen du stoler på. Fortell hvordan angsten påvirker deg, og at du ønsker å bli kvitt den. Fortell at du trenger å ha noen som forstår, som backer deg. 

Bli kvitt angst råd mot angst

 

Bli ekspert på angst


Nei, du trenger ikke å ta master i psykologi, men les deg opp om temaet. Bare husk å bruke pålitelige kilder (hør for all del ikke på tilfeldige bloggere, ehem..). Ja, bli en slags ekspert på angstlidelser. Finn ut hvilken type angst du har, hvordan den utarter seg og hvordan man behandler den. For når du forstår nøyaktig hva angst egentlig ER, og hva som skjer i kroppen og hodet, så dør den store stygge busemannen litt. Jo mer du vet, desto lettere blir neste tips. 

angst
Vær kritisk når du googler. The Internet can be a nasty liar...


 

Aksepter angsten


Her mener jeg ikke at man skal tenke «ok, jeg har angst så sånn er nå det. Jeg er kurert. Moving on?», men at du gjør et forsøk på å observere deg selv når du opplever at angsten brer seg i kroppen. Noen synes det hjelper å skrive ned det som skjer, typ «nå kjenner jeg at hjertet mitt slår hardt og armene blir numne. Det er fordi kroppen min tror det skjer noe livsfarlig, men det stemmer ikke».

Eller så kan man snakke til seg selv om opplevelsen og beskrive den. (Den siste metoden er jeg ikke tøff nok til å utføre ute i offentligheten, men den funker godt hjemme.) Dette gjør at du blir nødt til å fokusere på symptomene dine som det de er: symptomer. I stedet for at du blir overveldet av de ekle fysiske og mentale symptomene som går berserk i kroppen.

Selv har jeg brukt å si noe slikt til meg selv: «ok, nå kjenner jeg at det kommer et angstanfall fordi at kroppen min gjør helt ulogiske ting og det føles som at jeg skal stryke med. Men det er greit. Det får komme og gå igjen. Jeg er trygg.» I begynnelsen føltes det egentlig bare tullete å snakke til meg selv, men etter hvert merket jeg at anfallene mine ble mye kortere og mildere når jeg ikke strittet i mot og gikk inn i panikkmodus når jeg kjente at kroppen slo seg vrang. Man MÅ ikke si det høyt heller.  I tillegg hjalp det enromt at jeg kjente  igjen symptomene, og tenkte på dem som nettopp det. Og ikke som sikre tegn på at jeg skulle ende mine dager midt i kassakøen på coop. Nå har jeg ikke hatt et slikt stort anfall på mange måneder, og synes det er veldig godt, selv om jeg kanskje snakker litt for mye med meg selv i speilet?

Tøys og tull om din angst


Ja dette er kanskje ikke et råd som funker for alle, men for meg personlig så letter latter byrden utrolig mye! Etter at jeg begynte å fortelle mine nærmeste at jeg sliter med angst, har det blitt mye lettere å snakke om det uten at det må bli fryktelig seriøs og klein stemning. Nå kan jeg godt spøke om min egen opplevelse av angst med venner, og det virker som at luften går ut av busemannen når jeg kan fyre av noen skikkelig sorte vitser om min vanvittig ulogiske angst.

Bare pass på at du ikke kjører i gang med en stand up rutine for noen som er midt i mørkeste angstbobla. Den kan fort bli misoppfattet. De fleste trenger litt tid før de kommer dit hen at de kan kødde om angsten, men dæven så deilig det er. 

Få hjelp med angsten


Det kan være fra fastlegen din, en helsesøster eller psykolog. Som regel begynner veien mot hjelp og behandling alltid hos fastlegen. Noen trenger mer hjelp, men mange kjenner en stor lettelse når de bare får det bekreftet fra legen at jo, du har faktisk en sykdom og den har du rett på hjelp med. 
9 av 10 vil oppleve en form for psykisk sykdom i løpet av livet, så her er det bare å trampe på skammens stygge hode og gå rakrygget til legen. (Ok, det er ikke alltid bare bare. Men dette er et stort og viktig skritt i riktig retning, og jeg heier på deg!)  


Ta vare på deg selv


Greit, dette er jo en klisjé uten like, men jeg kan vitne om at spesielt oss småbarnsmødre nedprioriterer oss selv ofte. Du fortjener en glad og sunn kropp. Det å få plass til fysisk aktivitet, turer ut i sollys og et sunt kosthold trenger ikke å være et altoppslukende prosjekt. Begynn i det små. En ting om gangen.

Om du så «bare» får gått tur to ganger denne uka, så er du i alle fall på riktig vei. Endorfiner er kryptonitt  for angsten.  Det er vitenskapelig bevist at regelmessig fysisk aktivitet kan redusere forekomsten av mentalsykdommer, så se på skogsturen som et av dine sterkeste våpen i arsenalet mot angsten. 



 


Meditasjon mot angst


Nei, du behøver ikke å bli en munk eller en storforbruker av røkelser og yogamatter. Men effekten av meditasjon har forbløffet vitenskapsverden, så det er absolutt verdt et forsøk. Begynn med 5 minutter her og der i løpet av uken, og kjenn på den roen du finner i de minuttene. Den roen gjør deg godt, også etter at du er ferdig med å meditere.

Når jeg mediterer, så bruker jeg noe som kalles «guided meditation for anxiety» på youtube, og ligger rett ut i sengen med en varm dyne på. Dette er min hellige egentid, og jeg sverger på at dette har hjulpet meg på umulige dager når ingenting annet virker. 

tips mot angst
Du trenger ikke å gjøre barføtt yoga i solnedgangen for å finne indre ro, altså.


 

En mental opprydning


Har du hodet fullt av bekymringer, sosialt drama, avtaler, jobbstress og visvas? 
Gi deg selv lov til å slippe taket på alt det som du faktisk ikke kan gjøre noe med akkurat nå. Spør deg selv daglig: hva er det som tar opp plass i hodet mitt? MÅ jeg takle disse tingene, just nu liksom? 


Hvis svaret er nei, skriv ned alle tankene som suger deg tom for energi. Så sier du til deg selv at denne listen behøver jeg ikke å tenke på i dag. Deretter kan du skrive ned det du faktisk ønsker eller må takle i dag, helt konkret. Ser du forskjell på listene?

 
Denne øvelsen har hjulpet meg utrolig mye med å slippe løs tanker som jeg tidligere har sjonglert på og latt oversvømme hjernen min. Angsten elsker slike ubrukelige bekymringer og tankespinn. De er som godteri for angsten, og den gjør den hyperaktiv og overdøvende. Så dropp dem. Skriv det ned, og se hvordan lista med ubrukelige bekymringer krymper for hver uke. 



 

Fortsett å snakke om det


Ja, for det er fort gjort å trekke seg inn i den ensomme angstbobla igjen. Så ikke slutt å prate om det. Du behøver kanskje ikke å spytte ut «jeg har angst» på hvert eneste jobbmøte liksom, men du skjønner hva jeg mener. Fortsett å holde venner og familie oppdatert på både fremgang og tilbakefall. Ha en åpen dialog om brytekampen med angsten, slik at den aldri får sluke deg uten at noen rundt deg merker det og trekker deg opp igjen. 

Jeg håper noen der ute finner noe brukbart i dette, men hevder ikke at jeg har funnet kuren. (Det hadde tatt seg ut om det var en snål blogger som fant den)

 

Har du noen tips eller erfaringer med angst som du vil dele? Fyr løs! 
 

Og del gjerne dette innlegget hvis du føler for det. 




Mer info om angst (fra mer pålitelige kilder):


Rådet for psykisk helse

Norsk helseinformatikk


Mer sliddersladder fra Mammalivet:

Når lykken glipper: min historie om fødselsdepresjon (det var da voldsomt til skjør psyke på denne dama!)

Min fjerde fødsel: født på do

Juletur og tilhørende kaos
 

 

 

 

Forgifter barna med sukker



 

-jeg mener at vi forgifter barna våre med sukker. 


Dette utsagnet kommer fra personlig trener og blogger, Cornelis Elander. Han mener i følge TV2, at norske foreldre er flinke til å følge opp skole fritidsaktiviteter, men at vi glemmer å tenke på maten som barna spiser. Denne artikkelen bla delt på TV2 sin facebookside, og har fått veldig blandet respons. Mange var enige, men de som ikke var det, virket ordentlig sinte for at noen våger å kritisere den sukkerfesten som desembermåned er. 
Elander, som blogger fra Hollywood, synes foreldre bør passe på at ikke vi lar julekosen (søtsaker) dominere i hele adventstiden. Han sier at man bør ta sunne valg for barna, og spare kaloribombene til selve julen.  Så sier han også noe om at barn under 12 år ikke har godt av fet julemat, og bør få sunnere varianter, som for eksempel kalkun i stedet for ribbe.  


Og jeg er kanskje naiv som ble overrasket over de sterke reaksjonene, for nordmenn tar julekos, feriekos, lørdagskos og «kos» generelt veldig alvorlig. Kommer det noen kødder med tradisjonene våre, så blir det fort bråk. Jeg er selv veldig glad i tradisjoner, og er enig i at fine tradisjoner er viktige å ta vare på. Men jeg synes ikke at julekos må være synonymt med usunn mat, i motsetning til mange, skal man tro kommentarfeltet på TV2 nyheter sin facebookside. 




«Foreldre må selv bestemme hva som er sunt og ikke» Eh?? I wish! Det hadde jo vært helt fabuløst hvis jeg bare kunne bestemt at ostepop er sunt, og så ble det slik. Men det er det bare ikke.  Og sukker er ikke sunt. Det er like usunt, enten det er i ren sukkerbit form, eller i form av en marsipangris altså. 
Personlig så er jeg faktisk ganske enig med Hollywood-treneren. Ikke det at jeg har tenkt å slå ribbefettet ut av hendene på mine barn og utsagn som «du forgifter barnet ditt» er kanskje litt bombastisk å slenge med, men det vi kaller «litt» julekos her i hverdagen, kan bli grådig mye når det foregår over 4-5 uker. Når man legger det sammen, blir det snakk om mengder som jeg ikke kan forsvare med setninger som «det må være lov å kose seg». Klart det er lov, vi er voksne og bestemmer dette selv, men er det nødvendig å spise søtsaker for å ha det koselig?

 


Jeg kjenner selv at jeg synes det går for mye i småkaker og godteri igjennom hele desember, og jeg er ingen helgen altså. Jeg gir lettere etter når det står pepperkaker på bordet, og «alle andre» lar barna spise. Det er ikke kjempestas å være den moren som sier «nei, ingen pepperkaker i dag, jeg har tatt med klementiner». 


Men jeg prøver å holde på lørdags-godteri regelen vår, også i desember og frem til jul. Fordi at hadde jeg latt mine barn forsyne seg fritt av alle søtsakene som tilbys i løpet av adventstiden, så kan jeg garantere at de hadde spist sin egen vekt i småkaker. -og vel så det. Og jeg er ikke særlig mye bedre enn dem selv. Derfor liker jeg å ha sunnere godsaker på lur. Noen av dere som har fulgt meg en stund, vet kanskje at jeg har brukt å bake en del sukkerfritt i julen. Og dette har jeg faktisk fått kritikk for. Stakkars barn som ikke får "kose seg" i julen en gang. Altså... just don't. Her er det ingen som lider nød, om det så blir et par slag småkaker eller konfekt med sukrin i stedet for sukker. 




Så her var jeg dritkjip og pakket bort pepperkakene vi bakte i går, etter at de hadde fått en «smaksprøve» på et par stykker. Det er klart de skal få spise julemat, og de skal få kose seg med søtsaker også. Men daglig småspising av sukker i en hel måned, kan jeg ikke tillate med god samvittighet. 
Så her i huset blir det skjerpings på sukkerspisingen frem mot jul, og mer fokus på å skape adventskos i form av juleverksted, julesanger, boklesing, hyggelige filmer og andre gode opplevelser.




Hva mener du? Blir det fort litt  i overkant mye sukker i adventstiden i ditt hjem?  Tror du det skader barna? Er Elander frekk som tør å påstå at foreldre godt kan være mer påpasselige med hva barna spiser, også i desember? 


Mer kverulering fra Mammalivet: 

Alkovett i jula 

Søvntreningsdebatten

Gourmet-barnehage, ja takk!

Upassende bilder på facebook: så lenge det er sexypupp og ikke ammepupp!


 


 

Berlinturen og bilder fra studio



 

Grunnen til at jeg reiste til Berlin uten mann og barn for noen uker siden, var et prosjekt som jeg har holdt på med siden tidlig i høst.

Prosjektet er et samarbeid med en musiker som jeg jobbet litt med da vi bodde i Tyskland. Og selv om jeg gjerne skulle ha fortalt dere alt om prosjektet, så må mye av det forbli temmelig hemmelig for nå.

Men det jeg kan si, er at jeg fikk virkelig leve ut jentedrømmen min i løpet av de fem dagene hvor vi tilbragte mesteparten av tiden innelåst i studioet. Her kommer noen bilder fra turen. 





 

Mer snurrepiperier fra Mammalivet:
 

Har noen fortalt deg dette om nattamming?

Svangerskapet er ikke over etter fødsel 

Kjerringråd for igangsetting av fødsel 

Facebook & instagram 


 

Sykt irriterende ting som jeg vil savne når ungene blir tenåringer



 

Ja, det er koselig å ha barn, jeg er glad i ungene mine og ville ikke bytta dem mot noe. Sånn, da har vi fått det ut av veien, og jeg kan si dette:  Uansett hvor herlige barn er, så er det ikke bare ren hygge å oppdra dem bestandig. 

Her kommer fire ting som driver meg til vannvidd for tiden.

Og jeg skal forresten illustrere disse tingene igjennom sykt estetiske tegninger/mesterverk. (Ja, jeg har laget dem helt uten hjelp fra barna, og nei, de er ikke til salgs).  

Det å bli våknet grytidlig om morgenen av en flat hånd som klasker meg i panna, eller et megahyl som får trommehinnen til å blafre. MÅ vi starte dagen som om vi var midt i en Queen-sang liksom? 

mom memes mammalivet mom cartoon
Ok, det er ikke helt slik det ser ut i virkeligheten. (Jeg har ikke SÅ langt hår)

 

Eller når alle skal fortelle noe sykt artig akkurat på samme tid, FØR jeg har fått i meg morrakaffen. 

 

Jeg vil gjerne høre hva du sier, men hjernen min er ikke våken enda.

Eller når det er leggetid og jeg naivt prøver meg på "nå legger jeg deg først, og så etterpå er det din tur, okay?"

 

mom cartoon mammalivet leggetid
Ikke det nei...



Eller når mannen min endelig er hjemme, og jeg er sjeleglad for å kunne dele arbeidet med ham. Så er jeg såpass frekk at jeg tror jeg kanskje  kan få ta en PAUSE, men akkurat da finner ungene ut at pappa absolutt ikke er brukende til noen ting.

mom comic mammalivet meme
Ikke PRØV deg. Vi VET at mamma er her et sted!


Men det som er så himla ironisk er at om noen år, kommer jeg til å savne alt dette noe villt. Når jeg plutselig ikke lenger er så poppis og må mase og forhandle meg til mer tid sammen med gjengen min. Når det blir MEG som må dra dem opp fra sengen. Når jeg blir den som må starte samtalen og forsøke å hale et par ord ut av dem. 

Derfor prøver jeg (med trykk på *prøver*) å nyte disse irriterende øyeblikkene med kaos og galskap så lenge det varer. 

Skål for galskap, og fortsatt god torsdag! 



 


Mer tull og fiksfakserier fra Mammalivet: 
 

Ingen gravid gudinne 

Ut på tur -jæklig sur 

Det jeg sier vs. Det de hører 

Vintermote for gravide -Jona does fashion

Baby momma outfit gone wrong


Finn mammalivet på instagram og Facebook



 

Det blir visst aldri nok barn



 

«Når kommer barn nummer fem da?» Dette spørsmålet fikk jeg stadig vekk da ettårsdagen til minstemann nærmet seg. Og det er ikke noe rart at folk lurte. Vi hadde jo fått barn annethvert år siden 2009, eller «med et kvarters mellomrom» som en venninne sa så fiffig.

Og den gangen svarte jeg som regel noe i retning av:

-er du gal! Nei, nå er vi forsynt med unger! Eller eventuelt: Nei nå er fabrikken stengt.

Og det sa jeg med full overbevisning. Fordi vi skulle jo ikke ha flere barn. Men når folk spør meg nå, med en litt annen vinkling på spørsmålet, må jeg svare annerledes.



 

-Er det ikke herlig å være ferdig med babyfasen?

Vel. Ja og nei. Babytiden kan være tøff og utmattende, og gudene vet at jeg har møtt på utfordringer i mammalivet. Angst og depresjon har preget min første tid med de små. Men likevel. Nei, det er ikke bare herlig å vite at jeg aldri skal få holde min egen lille baby i armene. Det er noe litt vemodig ved det også.

For meg er det noe utenomjordisk og dypt fascinerende ved nyfødte barn. Og den følelsen av å oppdage dette nye mennesket og knytte et helt nytt bånd, vil jeg alltid vil savne. Når disse små romvesenene etter hvert begynner å smile, bable og le, blir de ikke mindre altoppslukende.

Det å ha unger i alderen 1,5 -7 år er ikke akkurat kjedelig det heller, og jeg nyter å se dem utvikle seg og utrykke sine nydelige personligheter. Lat-mammaen og egotrollet i meg liker tanken på at de snart er gamle nok til å fikse morrakaffen til meg. Og så er det litt digg å ikke måtte se ut som et pjuskete pakkesel hver gang jeg skal ut av huset med tre stellebager og fjorten klesskift hver dag.  Men babytiden. En fersk liten bylt som lukter himmel og drømmer. Jeg ser ikke tilbake på den og tenker «fjo! Godt å være ferdig!» 

Og når jeg ser artikler som denne, så må jeg innrømme at jeg blir bittelittegranne misunnelig. 

Bare litt altså. 

Nå tipper jeg familie og evt husbond som leser dette svetter litt i nakken. Slapp helt av.. Babyfabrikken er stengt, helt på ordentlig. Men hadde samfunnet vært annerledes, og vi for eksempel levde som urmennesker i jeger og samler-grupper, så hadde jeg sikkert hatt et helt fotballag.

Jeg har skrevet om dette temaet flere ganger, og hver gang så tror jeg at jeg har gitt mitt endelige svar. Men så kommer den lengtende følelsen snikende. Kanskje jeg er rar, eller til og med litt gal, som føler at jeg aldri helt klarer å legge fra meg den lille hviskende tanken om flere barn? Eller er det mer vanlig enn jeg tror?


Tenker du på flere barn, selv om du egentlig vet at du er «ferdig»?


Flere innlegg fra Mammalivet:
Hadde dere ikke seksualundervisning på skolen?

Babyen bør få bestemme 
Ignorer barnet ditt


Følg Mammalivet på instagram og Facebook


 

53 korte guttenavn for enhver smak

Liste guttenavn korte

 

Korte guttenavn blir mer og mer populært. Spesielt de gamle, klassiske navna begynner å bli mer og mer vanlige. Selv har jeg to gutter som har to korte navn hver. 
Som jeg har nevnt tidligere, så er jeg så opptatt av navn at det føles nesten som en tvangslidelse. Hvem gidder vel å lese navnebøker og scrolle seg igjennom tusenvis av meter med babynavn, bare for moro skyld?
Vel, de gale har det gøy. 
Og siden jeg først bruker så ufornuftig mye tid i navnejungelen, kan jeg vel dele mine navneskatter med de av dere der ute som er på navneleiting. Her er 53 korte guttenavn til inspirasjon:


Internasjonale guttenavn:


Hvis du er ute etter et guttenavn som funker både i Norge og på engelsk, så kan du jo gå for Leo, Colin, Isac, Finn, Dexter, Emmet, Felix, Henry, Noah eller Milan.

Korte guttenavn navn gutt gammeldags

 


Klassiske guttenavn:


I løpet av de siste årene har det begynt å dukke opp uvanlig mange gammeldagse (og fine) navn. Her er det høy oldefar-faktor. Noe jeg digger. Navn som er både elegante og "mannete" på eldre gubber, er av en eller annen grunn helt bedårende på små babygutter. Blant disse finnes det mange korte og flotte guttenavn, som for eksempel: 
Utne, Iver, Ola, Aksel, Sivert, Ulrik, Vetle, Viljar eller Yngve.


Nordiske guttenavn: 


Hvis du er fan av nordisk mytologi, eller urnorske/nordiske navn, så kan du jo tenke på:
Brage, Hyme, Magne, Tor, Trym, Vilje, Yme eller Odin.  Her kan du sjekke hva disse navnene betyr.


Svenske guttenavn:


Tar vi en titt over svenskegrensa, så er det mange gulliga og korte guttenavn å finne på topplista der:
Liam, Oscar, Lukas, Hugo og Elias, bara till exempel!


Unike eller lite brukte guttenavn:


Og for dere som for all del IKKE vil gi arvingen et navn «topp tjue» lista. Her er noen korte guttenavn som er lite brukt i Norge over de siste årene:
Olaf, Ole, Leif, Dag, Cato, Arne, Bjørn, Idar, Inge og Ulf. Vil du gå for noe mer internasjonalt, men samtidig originalt, så kan du jo tenke på: Neo, Pax eller Marlon.

Guttenavn moderne korte navn baby

 


Korte guttenavn som jeg tror vil ta topp 20 lista med storm snart:


Gustav, Konrad, Leon, Johan, Ludvik, Heine og så holder jeg en knapp på Sigve eller Sigurd. Alle disse har vært i dvale i lang tid, men begynner å bli mer og mer populære nå. Enn så lenge ligger de ikke på topp tjue, men jeg spår at de vil gjøre det innen noen få år. 
Spinnvill nostalgi på gang i guttenavn-verden, med andre ord. 

Og hvis du ikke fant noe navn som klinger som musikk i dine ører her, kan du jo fortsette jakten på denne siden med babynavn og betydninger, sjekke ut navneguiden, eller nameberry. Sistnevnte er en uendelig ressurs med tusenvis av søkeinstillinger. 



Er du glad i oldefar-navn på babygutter, eller er heller du mer mot de moderne? 


 

Friskriving: (Nesten) uredigert blogginnlegg



 

Stream of contiousness, eller  friskriving er vanskelig. Det handler om å ikke stoppe opp, men å bare la fingrene renne over tastaturet uten å tenke for mye over hva du har tenkt å skrive. Akkurat nå forsøker jeg å få dette til. Og det er vanskelig. Jeg holder pusten og trykker i hytt og pine på bokstaver som jeg håper vil henge sammen som ord. Jeg tillater meg kun å stoppe når jeg staver noe helt feil, eller skriver et ord to ganger. 


Noen ganger så skulle jeg ønske at jeg kunne skrive i stedet for å snakke. For vanligvis så tenker man jo igjennom hva man vil si, hva budskapet egentlig er, når man skriver noe. Derfor er denne øvelsen særdeles ubehagelig for meg. Jeg føler at jeg når som helst kan komme til å miste noe ut av meg som jeg ikke skulle ha skrevet. 


Det å holde dette gående i ti minutter virker nesten uoverkommelig nå. Hvem klarer vel å bable på trykk i ti hele minutter uten å ha planlagt hva man vil si? Er det noe poeng i dette, begynner jeg å lure på nå. Skal det liksom komme et Eureka øyeblikk et sted midt i teksten, hvor ting glir over til magisk prosa? 


Nei, jeg tviler på at det kommer til å skje. Men jeg har kommet over den første, gedigne kneika i alle fall: det å begynne å skrive. Og dette skal jo aldri publiseres likevel, så da kan jeg vel likegodt skrive akkurat det jeg tenker på nå. 


Hva tenker jeg på? Jeg tenker på ungene som er i barnehagen og på skolen. Jeg har dårlig samvittighet. Men det er ikke noe nytt. Jeg har det bestandig. Og hvis jeg ikke har det, så finner jeg noe nytt å ha dårlig samvittighet for. Smart. Jeg vet. 


Så tenker jeg på at jeg burde trent i dag. Og kanskje gjort noe mer fornuftig enn det å sette meg ned og skrive tullball bare for å skrive noe. Og så har jeg fryktelig lyst på junkfood for tiden. Jeg er ikke sikker på hva det kommer av. I går spiste vi frossenpizza, og jeg følte meg så innmari dum, på grunn av to ting. 1: Det er så tragisk å spise frossenpizza til middag når man kunne laget noe mye bedre. 2: det er så tragisk å ha så sykt høye standarder for seg selv, at man blir deppa når at man spiser frossenpizza for første gang på mange måneder. 


Akkurat nå redigerte jeg et ord. Jeg er ikke så god på denne typen friskriving, tydeligvis. Jeg får helt fnatt av at det står av et sted der det heller burde stått når. Det går jo ikke. Det må jo være lov å redigere bittelitt? Som å sette noen ord i kursiv, sånn for ordens skyld?
Nå er jeg snart ferdig med denne øvelsen. Det har gått sju minutter, og jeg skriver fortsatt. Jeg har ikke sagt noe av betydning enda, så jeg regner med at dette kommer til å bli en ubrukelig tekst. 


For hva kan man vel bruke slike tekster til? Refleksjon? Nei. Det er ikke mye dypdykk inn i sjelen på gang her. Kanskje fordi at jeg skriver så fort at jeg ikke klarer å tenke særlig dypt? 
Samtidig så føles dette nesten som et brev til meg selv. Kanskje det er verdt noe? Hva om man skrev slike friskrivings-brev til seg selv en gang i uken? Bare brukte det som en metode til å liksom spy ut alt som ligger og tar opp plass i hodet. Ut med det. Alt på en gang. I feil rekkefølge, og uten å redigere. Så kommer det kanskje noe brukbart når man er ferdig med å skrive dårlig? 



 


Kanskje jeg prøver det. Eller kanskje jeg glemmer dette helt, og blir forvirret når jeg en eller annen gang finner dette brevet igjen. Eller kanskje jeg skulle publisere dette?

Men hva i all verden ville det vært godt for? 

Dytte meg ut av komfortsonen, kanskje?

Why not.
 

41 korte jentenavn

korte jentenavn babynavn jente kort

 

På jakt etter korte jentenavn? Her får du en variert liste med både tradisjonelle og moderne, korte jentenavn!


Jeg har alltid hatt en greie for korte jentenavn. Egentlig, så har jeg en greie for navn generelt. Jeg er helt tossete etter dem for å være ærlig. I løpet av mine fire svangerskap, finkjemmet jeg bøker og nett for å finne babynavn, og endte med en liste på over 200 navn som jeg digger av forskjellige grunner. Jeg endte så klart opp med å bare bruke et par av dem. (Dobbeltnavn på samtlige fire barn er en pekepinn på hvor langt navnegalskapen min strekker seg?)

Men lidenskapen stoppet ikke da jeg sluttet å produsere avkom på samlebånd. Tvert i mot, så fascinerer navn meg like sterkt nå som før. Og fordi det alltid finnes noen der ute som leter etter det rette navnet, vil jeg dele denne listen med 41 korte jentenavn med dere. Jeg tar utgangspunkt i korte navn med enten maksimalt 5 bokstaver, eller maks to stavelser. 


Tradisjonelle navn


Graver vi i arkivene til SSB så kan man gå helt tilbake til 1886. Den gangen var Anna, Inga, Karen, Ragna og Jenny blant de hotteste, korte jentenavnene. Faktisk var mesteparten av jentenavnene på topp ti lista tostavelses-navn. Hopper vi til første halvpart av 1900-tallet, så var Anna fortsatt en slager, samtidig som nye korte navn som Ruth, Else, Liv, Åse og Mary var i vinden. Fra 1950 kom navn som Berit, Eva, Nina, Elin, Heidi og Lene på banen, så her er det mye å velge mellom!

Korte jentenavn kort navn jente baby

 


Navn med vokaler


Du digger myke og korte navn som ruller behagelig av tungen? Hva med:
Anea, som er av slavisk opprinnelse og betyr vakker eller nådig. 
Andre korte jentenavn som er proppfulle av syngende vokaler er: Alea, Alia, Elea, Lea, Ada, Kia, Leia, Aya, eller Ava, som betyr heldig eller lykkelig på Arabisk. 


Navn fra barnebøker eller litteratur


Du elsker de gamle gode fortellingene og ønsker å holde på nostalgien ved å kalle jenta di for eksempel: 
La deg inspirere av Herbjørg Wassmos bøker og kall jenta Tora eller Dina.



 

Eller du kan gå for Nora, Ronja, Hedda, Mina, eller Ida, som søsteren til Emil i Lønneberget.


Sjeldne navn


Så du liker å være original? Det kunne ikke falle deg inn å velge et navn fra topp 20 lista? No problemo amigo!
Kanskje du kunne tenke deg å kalle barnet ditt:
Zoe, som betyr liv på gresk.
Andre navn som er sjeldne i Norge er: Una, Vega, Rose, Engla, Thale, Mila, Nia og Nova.
Eller du kan bare finne på et! Ta for eksempel to korte navn, som Lea og Inga, og vipps: Le-ga? 
Okay, mulig du må være litt mer kritisk her, slik at ikke du ender opp med et navn som høres ut som en eller annen mobil-app, men hvis du er kreativ og bruker fornuft er mulighetene mange! 



Fant du ikke noe som passet her? 


Da kan du fortsette letingen på denne siden med babynavn og betydninger, sjekke ut navneguiden, eller nameberry som er en uendelig ressurs med tusenvis av søkeinstillinger. 

Lykke til med navnejakten!


Liker du korte eller lange jentenavn best? Hva er viktig for deg når det kommer til valg av babynavn? 

 


 

Om graviditet fra mammalivet: Alternativ omsorg for gravide og fødende, 38 uker, 34 uker...på overtid?

Mammalivet på facebook

Mammalivet på instagram 




 

Stakk fra familien og reiste til Berlin




 

Seks dager uten mann og barn, i en storby. Mannen hjemme «alene» med fire unger. 
Forrige uke hadde jeg min første aleneferie (som strengt tatt ikke var en ferie men det kommer vi tilbake til). Turen gikk til Berlin.


Da jeg endelig satt på flyet, kom en underlig følelse snikende. En merkelig suppe av savn, skyldfølelse og ren fryd. Fryd og sommerfugler i magen over det faktum at jeg skulle få være for meg selv, HELT for meg selv i seks dager, og savn og skyldfølelse på grunn av minstemann. For du ser, jeg har ikke reist fra alle ungene før. Ikke i mer enn en dag om gangen, og i tillegg er jeg vel det som kategoriseres som «hønemor» av mange. Jeg liker selv å kalle det tilknytnings-oppdragelse, men uansett så innebærer det at jeg stort sett prøver å unngå å reise bort fra barna i mer enn en halv dag mens de er under 2 år. 

I begynnelsen forlater jeg ikke nurket i mer enn et par minutter, og kun hvis jeg må, og jo eldre de blir, desto lenger blir den metaforiske navlestrengen, osv.
Men denne gangen gikk jeg altså litt imot mine egne prinsipper. Minstebror er bare 1,5 år gammel. Og jeg var borte i 6 dager. Han ble jo stelt ekstra godt med av pappa, besteforeldre og søsken, men likevel. Den svei rimelig godt altså. 

Og så hjelper det ikke når byen er tapetsert med sånne kunstverk da... auu...



Da jeg ankom Berlin, og i løpet av det første døgnet innså hvilket tempo dagene mine ville gå i, ble jeg ordentlig lettet. For når man først er langt borte fra barna, så er det i de stille øyeblikkene hvor ingenting spesielt skjer, at man bryter ut i snørrgråt og føler seg som verdens mest gyselige forelder. Det vanvittige tempoet reddet meg altså fra å sitte og stirre på bilder av gullungene i timevis og velte meg i egen skyldfølelse. (Ikke det at jeg ikke hadde mine øyeblikk altså..ehem?) 


En ting man merker når man har vært dypt inne i foreldreboblen i mange (snart TI, jeezes!) år, og plutselig trør man inn i en verden hvor kun voksne og deres agenda er i fokus: du sliter med å holde tritt. Hjernen min har siden 2009 stort sett vært i konstant beredskap, klar til å ta imot en smårolling som detter over ende, klar til å tørke snørrete neser, bestandig opptatt av å holde oversikt over hvem som er hvor og om vi har husket å få med oss både våtservietter OG bleier denne gangen. 
Forrige uke i Berlin var derfor en rimelig absurd opplevelse. Jeg hadde kun meg selv og mitt å holde orden på, og fordi jeg er vant til å styre med fire små mennesker, tenkte jeg at det blir vel lett. FEIL.

Det viser seg at jeg undervurderte hvor distré jeg faktisk er når jeg først slapper av og bare lever i øyeblikket. La oss bare si det slik, at jeg lærte meg raskt at jeg måtte beregne en ekstra halvtime reisetid til studioet. Sånn i tilfelle jeg glemte å kjøpe togbillett og måtte hoppe av midt på veien for å unngå kontrollører og faktisk betale for reisen, eller hvis jeg i min svevende morgentrøtte tilstand satte meg på bussen som kjørte i motsatt retning av reisemålet. Eventuelt hvis jeg plutselig kom på at jeg hadde glemt å låse leiligheten når jeg var halvveis til togstasjonen. Det å bli kastet ut av hverdagen med barn, og rett inn i en barn og mann-løs tilværelse, innebar altså ikke færre blundere enn vanlig. Og jeg som trodde jeg kunne legge skylden på hektisk mammaliv når jeg driter meg ut?


Og nå er jeg tilbake i den kaotiske hverdagen. To dager hjemme med mann og barn etter min Berlintur, før husbonden måtte gi stafettpinnen videre til meg på søndag og reise til nettopp Berlin for å jobbe.
Mer om akkurat hva som foregikk i Berlin kommer senere. 


 

Mom-cation: I'm out of here!



 

Jeg strammer beltet på kåpen, åpner bildøren og tre små mennesker velter ut mot meg. Armer og ben over alt. Alle tre skal være først og alle tre skal holde meg i samme hånd mens vi går inn mot barnehageporten. Den fjerde kommer seg heldigvis til skolen selv. Jeg håper bare hun husket å ta på vottene. Det er høstvær men den beinkalde vinden kunne lurt hvem som helst til å tro at det var midt på vinteren.


Små kongler knaser under skoene våre mens vi beveger oss mot det lave bygget med rustrøde takstein. Jeg har tre barn hengende fast i hver sin finger på høyre hånd, og på den venstre armen bærer jeg et lass med skift og uteklær. En av ungene plukker opp en gammel ispinne og putter den i munnen. Flott. Nå får vi sikkert omgangssyken. Eller kolera. 


Jeg har garantert glemt å ta med ullsokker til skift. Håret den ene gutten står rett ut som stålull på baksiden av hodet hans. Skulle sikkert ha gredd det, men den kampen valgte jeg bort akkurat i dag. Bare det å få på dem ulltøy var nok til å lage svettemerker på ryggen min. 
Hjemme ligger både skittentøy og ubrettet rent tøy og venter i flere, store hauger. Rester etter frokosten ligger trofast på samme plass under matbordet når jeg kommer tilbake etter levering. 


Vanligvis ville dagen fortsatt i den samme gamle tralten. Jeg ville ryddet, sittet på kontoret, spist, handlet middag, hentet barn, laget mat, bygd duplo, tørket neser, badet og lagt barn. 


Men det skal jeg ikke i dag. Ikke i morgen heller. Faktisk skal jeg ikke gjøre noe av dette de neste seks dagene. Jeg skal på mammaferie.
For første gang på? eh, jeg husker faktisk ikke siste gangen jeg var borte fra dem i mer enn tjuefire timer.

Jeg sitter faktisk på flyet akkurat nå. Og jeg kan opplyse om at jeg ikke fikk plass i tåfis-fri sone. 




De neste seks dagene skal jeg tilbringe i Berlin. Helt for meg selv. Mye av tiden vil gå til et prosjekt jeg jobber med, men jeg vil uansett ha plenty av tid til å bare være meg. Gjøre de tingene jeg liker best, helt uten å ha ansvar for fire små mennesker tjuefire timer i døgnet. Drikke kaffe mens den er varm, spise frokost OG lese samtidig helt uten avbrekk hvert tredje minutt, gå på do uten et publikum på minimum to personer, sove hele natten uten å få en tå inn i venstre nesebor og ha voksensamtaler som består av sammenhengende setninger.


Det blir garantert uvant og jeg kommer til å savne flokken min så det svir langt inni sjela, men jeg gleder meg til å ta dere med på min første og forhåpentligvis ikke siste mom-cation  i Berlin! 


 mammalivets sprell i Berlin på instagram.

Fly med barn: vil du ha "barnefrie soner"?


 

I det siste har jeg lest flere artikler om at flyselskaper har begynt å innføre barnefrie soner på fly. Og jeg sliter med å gjøre meg opp en mening om dette. Noen kaller barnefrie soner på fly diskriminering. Andre synes det er genialt. Faktisk, så svarte én av tre at de ønsket seg barnefrie soner på fly i en undersøkelse gjort av Ticket feriereiser. Irriterende unger på fly er noe både foreldre og medpassasjerer helst skulle vært foruten, men er ikke barnefrie soner på fly litt over streken?

Jeg mener, ingen synes det er stas å sitte ved siden av en skrikerunge, det skjønner jeg. Men det er ikke stas å være forelderen til den ungen heller.


Den følelsen når finner frem til flysetet ditt og du ser at det sitter foreldre med barn både ved siden av deg, og bak din rad. Det strammer litt i kjeven, og du slipper ut et stille sukk. Du smyger ned i setet ditt og sender et høflig smil til en tannløs liten klump som nesten garantert kommer til å gulpe på skoene dine.


Eller den følelsen når du skal ut å fly med barn, og det kommer en person i nystrøken, hvit skjorte, utstyrt med en vanvittig dyr og skinnende laptop og setter seg ved siden av deg og arvingen din. Du kjenner pulsen stige ti hakk, og svetten begynner å piple. 

barnefri soner på fly med barn
"Eh, gidder du å flytte deg eller? Folk på under 140cm er ikke tillatt her"

 


Jeg forstår at det er dødsirriterende

 
Jeg forstår frustrasjonen til dem som har vært våre medpassasjerer opp i gjennom årene. Jeg skjønner at det ikke er særlig hyggelig når et barn sparker i stolryggen din, søler juice på buksebenet ditt, eller hyler så høyt at du kjenner det i beinmargen under take-off. Og ofte skulle jeg gjerne ha flyttet meg frivillig bort fra dem som åpenbart hadde hatt en mye lengre reise enn oss, og var desperate etter søvn. Men hvis jeg derimot ble nektet å kjøpe seter på visse rader bare fordi jeg reiste med et barn under 12 år?mja. Mulig jeg hadde frest litt.


Er det foreldrenes skyld hvis ungen ikke oppfører seg?


Det er fått som måler seg med det stressnivået jeg opplever når jeg tar fly med barn. Allerede flere uker i forveien surrer tankene om den forestående reisen. Hvordan skal jeg best mulig hjelpe barna til å få en god opplevelse, og dermed også spare mine medpassasjerer for skjærende barnegråt og kaos? På reisedagen er jeg fullt utrustet med 25 typer snacks, favorittleker, kosedyr, godteri og andre former for bestikkelser og underholdningsmateriale. Vi har snakket med barna og forberedt dem på spillereglene på et fly, i tillegg til at vi har laget en plan for hvordan vi skal løse kriser som nesten garantert vil dukke opp. 


Men uansett hvor godt vi planlegger reisen, så vil vi garantert alltid klare å irritere noen. Barn er barn, og de kan servere de mest usannsynlige påfunn når man minst venter det. Og det er det omtrent hundre tusen grunner til, som bla. at de kan ha vondt i ørene på grunn av trykkforandringer, de kan være slitne etter å ha stått opp tidlig, de kan bli redde, reisesyke osv osv.  Og dette kan vi som foreldre dessverre ikke kontrollere i noen særlig grad. Noen ganger går det strålende, og andre ganger er det et mareritt å fly, uansett hvor godt forberedt vi kommer.


Kan vi opprette flere soner på flyet? 


Og hvis vi først skal begynne å opprette adskilte soner på fly, kan vi opprette et par til? Som for eksempel en sone for dem som ber om å få sitte nærmest midtgangen for så å sovne og snorke høyt med åpen munn mens du må klatre over dem når du blir tissetrengt? Eller en egen sone for dem som starter sydenfesten med en gang flyet forlater bakken og drikker så mye at de ikke lenger har kontroll på stemmevolumet sitt? Eller hva med en egen sone for dem som ikke har rukket å dusje ila de siste par dagene? Eller i det minste å reservere en rad hvor det stilles krav til personlig hygiene? 


Altså, her kunne jeg fortsatt en god stund. 


Men jeg prøver å være tolerant og forberedt på å måtte møte mange typer mennesker når jeg er ute og reiser. For hvis jeg skal forvente av andre at de tolererer min hylende baby, så må vel jeg takle litt svettelukt, snork og armlene-tyveri? 

barn på fly
"Hei, kan jeg få en kaffe til? Og hvor mye koster det å flytte til tåfis-fri sone"


Heltene fra New Zealand


Noe av det fineste jeg har opplevd på en flytur er da jeg reiste alene med et av barna mine som da var under to år. (Jeg var forresten også gravid. Og jeg reiste uten mannen min.) Jeg fikk plass ved siden av et eldre par fra New Zealand, og jeg skulle sitte innerst med to barn. Et på fanget, og et inni en veldig rund gravidmage. Jeg trenger vel ikke å fortelle at jeg var dritnervøs for at vi skulle ødelegge denne turen for det søte, gamle paret ved siden av oss.
Og det kunne fort ha blitt slik. For ungen min koste seg ikke akkurat. Over halve turen bestod av gråt, veivende armer og sparkende ben. Men i løpet turen demonstrerte de to menneskene som delte seteraden med oss en utrolig empati og tålmodighet som jeg sjelden har opplevd maken til. De plukket opp bamser som ble kastet på gulvet igjen og igjen, de lekte titt-hei med min meget skeptiske unge, de roste meg for at jeg klarte å bevare roen (på utsiden ja, hehe) , og takket til og med pent «nei» til å bli flyttet til andre seter da flyvertinnen tilbød det. Ikke en eneste gang sendte de oss stygge blikk eller virket brydd med oss. 


Litt før vi skulle lande, takket jeg dem hjertelig for hjelpen, og innrømmet at jeg ikke forstod at de ble sittende da de fikk sjansen til å flytte seg. Da lo de begge to og mannen svarte: «Vel, vi har oppdratt 7 barn sammen, så vi har vært i dine sko mer enn et par ganger. Dessuten så stresser sure folk foreldre bare enda mer, og det hjelper jo ikke på saken!» 


Jeg var målløs. For det første: 7 barn? Jeg bøyer meg i støvet! Men det at disse menneskene som var 14 timer inn i sin totalt 26 timer lange reise og attpåtil var eldre borgere, orket å stå på slik og hjelpe og styre for mitt barn sin skyld? Jeg vet helt ærlig ikke om jeg hadde holdt ut selv, hvis jeg var dem, og satt ved siden av folk som oss. For noen helter!


Jeg glemmer aldri disse herlige, forståelsesfulle menneskene. Jeg skulle gjerne reist med dem igjen.
Derfor tenker jeg at det kanskje ikke er så dumt at de som har aller minst til overs for barn på fly, kan få sitte og surmule i fred på spesifikke rader. Samtidig som jeg nok hadde blitt rimelig het i topplokket hvis JEG ble bedt om å flytte meg med mitt barn, uansett om jeg forstår grunnen.


Hva ville DU gjort om du ble nektet å sitte på visse plasser fordi du reiste med barn? Og takler du selv irriterende barn på fly?


Mer fra mammalivet: Ignorer barnet ditt , Det Fjerde Trimester Svangerskapet er ikke over ved fødselen
 

"Første gangen barn lyver er en anledning som bør feires"

Barn lyver normalt

 

Hjelp ? barnet mitt lyver! 


Første gangen arvingen lirer av seg en løgn med en slik letthet at man skulle tro de hadde en doktorgrad i emnet kan være skremmende. Hva gjør man når barnet lyver så det renner av dem? 
Med fire barn i alderen 1-7 år har jeg fått servert en god porsjon med skrøner, ljug og lureri, og noen ganger har jeg blitt en smule bekymret.

Er det normalt at barn lyver?


Skal vi tro dem som har peiling på dette så lyver et gjennomsnittlig barn i barnehage og grunnskolealder omtrent daglig, og det gjør forresten vi voksne også. (Hvem MEG? Næææh?*host*) I følge forskning på barns lyving, så lyver omtrent 30 prosent av toåringer. Når de blir tre år driver halvparten av barna med narreri, hele 80 prosent av fireåringer ljuger og når de blir fem til 7 år, lyver samtlige barn innimellom. Pjoh!  Det er altså ikke unormalt at smårollinger dikter opp usannheter i hytt og pine. 

barn lyver lyving og barn
DET VAR IKKE MEG: "Katten spiste den. Eller så var det lillebror... eller pappa."




Noen løgner er ikke direkte forsøk på lureri, men et tegn på et rikt fantasiliv. Barn lyver som regel ikke bevisst før fra tre-fireårsalderen, og treåringer er midt i den villeste fantasi-utviklingsfasen. Noe som gjør at de simpelthen ikke enda har helt orden på hva som er sant og hva som er virkelig. Hvilket forklarer diverse historier jeg har fått servert om dinosaur-observasjoner og spiderman-besøk som jeg har fått servert av min treåring...


Hvorfor lyver barn?

 

  •     Blånekting. Det va?kke meg som spiste isen! (Selv om de av en eller annen grunn har fått hvitt, kremete skjegg på haka)
  •    For å pynte litt på sannheten og sette seg selv i bedre lys. Jeg rakk ikke å komme på tide fordi at det stod en gravemaskin i veien og en    hund ville hilse på meg og jeg fikk stein i skoen og en drage stjal skjerfet mitt og og og...
  •    En test for å sjekke om man kan bli avslørt
  •     Lyve på seg ekstra respekt. Pappaen min klarer å løfte den der så lett som bare det.
  •     Fantasi-«løgn» eller skrønehistorier

Hva kan man gjøre hvis barnet lyver?


Ikke få panikk. Du har mest sannsynlig ikke en gryende lystløgner i hus. Det er som oftest ikke oppdragelsen som har gått skeis når barna lyver, men i følge barnepsykologer er det viktig at vi foreldre prøver å finne ut hvorfor barnet lyver eller hvilken type løgn det er, og tar det derfra. Leke litt detektiv, med andre ord.

-   Vær rolig og tydelig. Forklar at det å lyve ikke har noe for seg, og prøv å få barnet til å finne en bedre løsning. «Jeg vet at det er sant at du kløp søsteren din, så det er ingen vits i å lyve. Hvordan skal vi gjøre det godt igjen?»
- Forklar konsekvensene av lyvingen og at det lønner seg mest å snakke sant. «Jeg vil at du skal fortelle sannheten. Hvis jeg finner ut at du har gjort det når du sa du ikke gjorde det, så blir jeg mye strengere enn om du bare fortalte sannheten i stedet». 
-   Pass på at du ikke slurver for mye med sannheten selv. Det kan forsterke tendensene til lyving hos barnet. 
-  Dersom barnet er yngre enn 4 år og løgnen er en fantasiløgn ala: «I dag kom superman på besøk i barnehagen og han fløy fra taket og oppi et tre!» kan du spille med og la barnet bruke fantasien, og så si «det var en morsom historie, men nå vil jeg høre den ordentlige historien om hva du gjorde i barnehagen i dag.»
-  Unngå å bli moraliserende eller å bebreide barnet før lyvingen. Det hjelper hverken deg eller barnet. 
Hvis barnet lyver eller stjeler mye, kan det være for å dekke opp et manglende kontaktbehov. Hvis du merker dette hos ditt barn, bør du søke hjelp hos fagfolk. 

Mye av oppspinnet hos barn er altså helt uskyldig og ikke noe å miste nattesøvnen over. Faktisk, så sier forskning at lyving er en del av den kognitive utviklingen hos barn. Det å ljuge krever som regel at man klarer å tenke over hva de andre vet og ikke vet, i tillegg til å planlegge hvordan man selv kan unngå en uønsket konsekvens. 

En av dem som har forsket på barns løgner, er Dr.Kang ved Toronto universitetet, og han er overraskende positiv til barns lyving:
 

"Den første forekomsten av lyving hos barnet ditt er ikke en anledning til å bli bekymret, men til å feire!"

Barn som lyver
"Gratulerer med din første eh -løgn?"


Vel, jeg vet ikke om jeg er helt hundre prosent med på den siste der. Er løgn en SÅ viktig del av utviklingen? Litt ljug og uredelighet fra barna skal jeg tåle, men jeg vil nok alltid være litt obs på hvorfor de lyver. 


Og så lurer jeg på:


Hva mener du om Dr.Kang's utsagn? Og tør du å innrømme hvor ofte du lyver selv? 

 

 


Kilder: 
Foreldrehjelpen av Egil Lausnes og Knut Halfdan Svendsen
Den store boken om barnet av Nina Misvær m/flere
«Theory-of-Mind Training Causes Honest Young Children to Lie? av Xiao Pan Ding, Henry M. Wellman, Yu Wang, Genyue Fu og Kang Lee. 

Angst

Angst panikkangst

 

Dette innlegget har jeg begynt på så mange ganger at det er til å spy av. 

Jeg har vært borte lenge.

L-E-N-G-E.

Og det er ikke noe en god blogger gjør.

Gode bloggere skriver uansett hva. Om de så har influensa, eksamener, fire, seks eller fjorten barn. En god blogger får det til.

Greit, så har jeg vært en dårlig blogger.

Kan vi gå videre nå?

For jeg har mye på hjertet.

I løpet av det siste året har jeg karret meg igjennom noe som utrolig mange desverre opplever.  Noe som jeg ikke forstod før det gjaldt meg. Jeg trodde jeg greide å sette meg inn det når jeg hørte folk snakke om det, men det viste seg at jeg hadde ikke den fjerneste anelse om temaet angst.

Det hadde vel bygget seg opp over lang tid. Som støv oppå et kjøkkenskap. Det samler seg der, uten at du merker det. Hvem har vel tid til å kikke der oppe? Du ser det ikke før du en dag kommer i den situasjonen at det er uunngåelig. Du får det midt i trynet.

Litt sånn var det. En dag bare smalt det.

Du står der og merker at du mister kontroll over kroppen. Det metaforiske kjøkkenskapet har ramlet sammen under byrden. Støvet virvler over alt og du sliter med å puste.

Det å få et angstanfall for første gang er ikke noe jeg anbefaler. Det er faktisk en ganske brysom affære. Spesielt når du ikke er klar over at du har en angstlidelse. Da lever man seg skikkelig inn i det hele, og går liksom helt fra sans og samling i sin uvitenhet.

Kort sagt, så skjer det så mye i kroppen som du ikke har kontroll på, at du på en måte bare antar at det er nå du skal dø. Sånn plutselig. På en tirsdag.

Og det får man ikke akkurat mindre angst av.

Angst panikkangst angst etter fødsel

 

Så da baller det kjapt på seg, og du blir oppriktig overbevist om at kroppen har stemplet ut. Hjertet dunker så hardt at du føler det skal skyte ut av brystkassa, halsen blir trang, du har ikke plass under lungene til å trekke pusten, synet blir merkelig, ørene suser og så blir du kanskje kvalm og kaster opp. Eller så faller du om og besvimer.

Men du dør ikke.

Uansett hvor sikker du var på at det var nettopp nå, i dag, på denne umerkelige dagen at du skulle trekke ditt siste sukk, ebbe ut og ende dine dager.

Så ble det ikke i dag.

Men nå er du jo livredd. Bestandig. Den evigvarende vonde klumpen i magen og den ufyselige kaldsvettingen som du overså og nesten hadde blitt vant til, har fått konsekvenser. Nå får du attpåtil anfall som gjør at du mister styring på kropp og sinn når det minst passer.

 

Noen sier at man skal leve hver dag som om det var den siste ... Men hvem er det som orker å leve hver dag i vill panikk og dødsangst? ?Martin Kellerman-

 

Sånn gikk jeg en god stund. Noen måneder sneglet seg forbi før jeg skjønte hva dette dreide seg om. Ja, jeg måtte avkrefte alt annet først, ser du. For kroppen oppførte seg jo som om den ville runde av og takke for seg. Så det ble mye sjekking, styring og grubling over det fysiske før det gikk opp et lys for meg.

Jeg hadde visst pådratt meg en angstlidelse. Og den var hissig.

Men de gode nyhetene var at jo mer jeg leste om angst, desto oftere klarte jeg å komme meg igjennom anfallene uten å være bombesikker på at jeg skulle krepere. Det å kjenne til forløpet i et angstanfall, bakgrunnen for det og hvordan man kan forebygge det, var en stor hjelp. I tillegg var det utrolig godt å få snakket med legen min. Det å bli tatt på alvor, og ha en fagperson i ryggen, føltes trygt.

Og så hjalp det godt å være åpen om det. Bare si det som det er til mann, venner og familie. Jeg er pissredd uten å vite hva jeg er redd for, okay? Jeg skjelver som et aspeløv i bilen mens jeg manner meg opp for å gå inn på butikken og handle middag. Jeg må slåss med angsten for å klare å gå på besøk til venner selv om jeg har ordentlig lyst til å se dem. Jeg klarer ikke å holde øyekontakt med noen i mer enn noen få sekunder uten å bli uvel. Okay?

Det viste seg at flere av mine nærmeste hadde til og med vært igjennom nøyaktig det samme selv, og de har vært en ubetalelig støtte. 

Kanskje ikke alle klarer eller har lyst til å være åpne om slike ting sånn med en gang. Men noe av det første man bør gjøre er å dra til legen. For hvis angsten har kommet til det punktet hvor du føler at det går utover trivsel og hverdag, eller at du mister førerseteplassen i eget liv, så har du en sykdom. Og du har rett til å få hjelp.

Og så må du huske at du ikke er alene. Mental sykdom er noe som 9 av 10 vil oppleve i en eller annen form i løpet av livet.  Angst er noe som rammer mange av oss. I løpet av livet vil ca. 3-5% av befolkningen oppleve minst én episode med generalisert angstlidelse, hele 10 % vil oppleve spesifikk eller sosial-angst, og bare halvparten oppsøker lege.

Så nå sitter jeg her. Angsten har slukt mye dyrebar tid. Konsentrasjonsevnen og energinivået har vært på bunn, og alt jeg har hatt å gi, har gått til barn og familie.  Jeg er fortsatt ikke helt angstfri og fortsatt redd for tilbakefall, men generelt mindre pissredd enn for noen måneder siden.

Og det er vel mest derfor jeg har vært stille. Ikke fordi at jeg ikke gadd, eller skammet meg, men fordi angsten satte alle mulige sperrer i hodet på meg. Det å tiltrekke seg oppmerksomhet slik man gjør via blogg er ikke akkurat det man higer etter når man er skranglete i sjela.

Men hey! Doffen har ikke daua.

Og jeg har litt av hvert på hjertet.


Er dette en epilog? Jeg aner ikke. Uansett: etter at du har lest denne teksten, lurer du kanskje på hvorfor i granskauen jeg bretter ut om slike ting offentlig? Svaret er at jeg ønsker å være ærlig, og skrive om alle aspekter av foreldrelivet og det å være menneske generelt. Og hvis jeg skal gjøre det, må jeg også ta med de mørke sidene, selv om de ofte er tabubelagte. Ofte blir slike tekster også kritisert for å være skrevet på bakgrunn av ren oppmerksomhetstrang. Til dem som mener det: Jepp, dette skrev jeg for oppmerksomhet. Oppmerksomhet rundt viktige saker som mental helse er ikke en dårlig ting, i mitt hode. 

 Jeg har personlig opplevd effekten av det å lese ærlige tekster skrevet av folk som er i samme situasjon som meg. Det å vite at det finnes noen der ute som strever eller har strevd med akkurat det samme problemet, har vært en viktig støtte for meg når jeg har møtt den metaforiske veggen ved flere anledninger. Med denne teksten håper jeg at jeg kan bidra med støtte for noen der ute som snubler over dette innlegget.

Informasjon om angst og behandling finner du her. 
 


Mammalivet på twitter
Mammalivet på instagram
Mammalivet på facebook

Butikkåpning




 

Da kan jeg endelig invitere dere til å kikke innom min lille butikk

Som noen av dere kanskje leste for litt siden, så har jeg en alvorlig strikkavhengighet og det har utviklet seg til et lite sideprosjekt. På min instagramside @dreamiknit kan du følge meg og strikkegalskapen, melde deg på som teststrikker, få oppdateringer, rabatter og delta på giveaways. 

 

I butikken min, kan du bestille mine egendesignede strikkeplagg til de små, eller laste ned oppskrifter på plaggene.

Så hvis du også liker å manipulere garn med pinner, eller bare elsker strikkaklær til barn, stikk innom en tur! 

 

 

 

Uatskillelige

Processed with VSCO with f2 preset

 

Jeg åpner døren til soverommet. En tynn strek av lys treffer det fredfulle ansiktet ditt. Jeg sniker meg forsiktig opp i sengen. Kryper inntil deg. En liten, varm kropp. Brystet ditt hever og senker seg langsomt. 


Jeg kryper nærmere for å kjenne duften av den søte ånden din. Den avhengighetsskapende, søte melkepusten. Jeg stryker deg over kinnet med nesetippen min, og får en trang til å legge deg på brystet mitt. Kjenne tyngden av den lille kroppen din, slik jeg gjorde da jeg bar deg under hjertet. 
Men jeg lar deg ligge der, tett inntil meg. Du er jo så stor nå. Jeg kan vel ikke sove med deg på meg hver natt lenger? Jeg kjenner jeg blir tung i kroppen og øynene glir igjen. 


Plutselig rykker det i kroppen din. Du flakser med armene, velter deg halvveis oppå meg samtidig som du roterer rundt din egen akse. Jeg har en liten fot under haken min. 


Jeg forsøker å flytte deg forsiktig tilbake, men du har andre planer. Søvndrukken setter du deg opp med lukkede øyne. Du sitter der et øyeblikk før du slenger deg med hodet først ned på brystet mitt. Finner melken din, og strekker en arm opp til ansiktet mitt. Jeg har en liten finger på vei inn i nesen min. 
Jeg tar hånden din og legger den pent ned ved siden av kroppen din. Men det liker du ikke. Du slenger den opp igjen og fester tre fingre i munnviken på meg, og klyper til. Nå har jeg en halv hånd i munnen. Som en fiskekrok. 

Processed with VSCO with f2 preset



Jeg løfter kroppen din uten å ta fra deg brystet. Legger deg ned på siden av meg og kryper tett inntil deg. Du blir rolig. Vi sovner. 
En time senere våkner jeg av at jeg blir dasket i pannen av en liten, flat hånd, som så fester taket i håret mitt. 
Litt senere ligger du tvers over halsen min. Og deretter med begge føttene under haken min. 


Hver gang flytter jeg deg rolig, om enn litt småirritert, og legger deg ved siden av meg. 
Jeg begynner å bli desperat etter søvn. Flytter meg litt lenger bort fra deg, men du følger etter. Som om du har en innebygd mamma-radar som er på uansett hvor tungt du sover. 


Til slutt gir jeg opp. Jeg legger deg oppå meg. Hodet ditt på brystet mitt, med armene rundt halsen min. Du trekker bena inn under deg, og de små tærne dine krøller seg mot magen min. Du ligger der, helt stille mens jeg puster inn duften av det dunmyke håret ditt. Jeg kjenner tyngden av den lille kroppen din mot min, og hver bevegelse du gjør er så velkjent. For slik sov vi i over ni måneder. 


Det var vel dette vi begge egentlig ville. Være så nære som det går an å være. Sammen i nattemørket. Som en liten øy av trygghet. 
Folk lurer ofte på hvordan jeg klarer å få et minutts søvn med deg klistret på meg på det viset. Men det er ikke så vanskelig som det høres ut. Det er dette som er naturlig for oss. Det tryggeste vi vet.  

Noen netter trenger vi det begge to. Etter lange dager hvor du knapt har tid til å se på meg. Hvor du løper rundt, klatrer, leker, gjemmer deg, utforsker og tar flere og flere skritt bort fra mammas trygge favn. Noen ganger trenger vi dette. Du og jeg.  Å være uatskillelige igjen. 
 


Mammalivet om graviditet

 


 

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere