Min første fødsel

13.02.2013 - 17:56 22 kommentarer

Det er mange som har bedt meg om å skrive fødelshistoriene til jentene. Her kommer min første fødsel, som jeg er rimelig sikker på hører til i Guinness Rekordbok.
Utdrag fra dagboken min, fire dager før Storesøster L(3,5år) kom til verden:
Ferdigbakt babymage i 2009

(Dag 1)
04.15: Fire dager til termin. Grusom natt. Babyen lå og gnurte hodet sitt så hardt ned i bekkenet at det føltes som om noen gikk løs på meg med en hagesaks der nede. Holdt på i hele natt, og har ikke gi tt seg enda.  Ingen søvn, m aserier hele natten, uendelig mange doturer, og noen tårer. Kan jeg plis være ferdig snart?

To timer senere begynte jeg å få ordentlig vonde sammentrekninger. Vi planla hjemmefødsel, så da ringte vi til Jordmor, og hun kom for å sjekke meg.

11:00 Nå har jordmor vært her og sjekket fosterlyd og diverse. (Med diverse mener jeg der nede, men det trenger jeg vel ikke skrive for jeg kommer nok til å huske hvor j*** vondt det er å bli tafset på oppi der.) Fosterlyden var fin, og vi er nå på 3-4cm. Aktiv fødsel for så vidt, selv om det ikke føles helt sånn. Riene tar seg liksom ikke opp, men de er akkurat vonde nok til at jeg ikke får sovnet. Upraktisk.
18:00Rier med 7-15 minutters mellomrom og varierende styrke. Men de blir liksom ikke vondere! Kutt ut eller kom ut baby!  

Dag 2:
05:05:Jordmor kommer snart for å sjekke ståa, men strengt tatt så trenger hun ikke det. Jeg merker jo at det har vært lite eller ingen fremgang. Hva er det som skjer?? Hvorfor har jeg rier hvis denne ungen ikke vil ut?

Jeg hadde rett. Fortsatt 4cm og riene var fortsatt vonde og uregelmessige og hadde ikke blitt sterkere.

21.15:WOHO! Fremgang! Skal ikke gå i detalj her, men det er snakk om en propp som har gått. (If you know what I mean…blæhrk!) Sykt sliten. Fått sirka 2 timer søvn de siste to døgnene, men gira på å trøkke ut et menneske nå! Woho!

Kvelden gikk, og det gjorde resten av «proppen» også. Sammentrekningene var så vonde at jeg ikke klarte å ligge stille, så jeg bompet rundt på en gymball det meste av tiden, med en varmeflaske på magen. Jordmor måtte en tur på sykehuset på den andre jobben sin, -ikke no problem du, jeg føder nok ikke før til Jul jeg –tenkte jeg der jeg bumpet rundt på ballen mens Mamma og Mannen min prøvde å holde seg våkne.

Dag 3:
15:15 –Okay...dette er ikke morsomt lenger. Seriøst. Dette må være verdens lengste fødsel? Kanskje jeg skal google det? Herregud som denne ungen skal få høre det når h*n blir eldre. 3 dager med rier nå. Heia kroppen min liksom. KJAPP DEG DA!

19:00:Kjære Livmor. KØDDER du med meg??  Jeg vil bare sende deg en skriftlig klage, for jeg syns ikke du innfrir til forventningene jeg hadde av deg. Jeg vil ha det svart på hvitt: TRE døgn har gått, og du har enda ikke klart å presse ut denne babyen, og fortsatt er det kun 4cm åpning. Hvis ikke du vil bli kuttet opp med en skalpell så foreslår jeg at du kanskje tar deg sammen (bokstavelig talt) og trøkker til. PLIS!

Denne kvelden er Jordmor igjen hos oss og finner ca 5cm åpning, men jeg har plutselig fått litt pressetrang. Holder igjen alt jeg kan, for å presse på 5cm er jo ikke akkurat aktuelt. Ca kl 22 på kvelden drar Jordmor hjem for å få seg litt søvn. Vi lover å ringe med en gang hvis noe endrer seg. Mamma drar hjem, og mannen min sovner utmattet i sengen. Jeg klarer ikke å sove pga sammentrekningene som fortsatt kommer hvert 7-15. minutt.

Jeg går rundt i leiligheten og ler hysterisk det ene øyeblikket, for så å gråte ustanselig det neste. Jeg forbanner denne kroppen som har sveket meg. Og så bekymrer jeg meg litt for babyen og hvordan den har det, selv om Jordmor har sjekket utallige ganger og forsikrer meg om at alt er i orden. «Det tar ofte bare litt tid» hah du sier ikke det?! 

Jeg bestemmer meg for å ta en dusj for å roe meg ned litt. Mens jeg står i dusjen, får riene plutselig en helt annen karakter. Jeg kjenner hvordan babyen synker lenger og lenger ned for hver rie. Jeg blir kjempeglad. Jeg kommer meg ut av dusjen og henger over vasken igjennom riene. Får kledd på meg (ANER ikke hvordan jeg klarte det!) og våknet mannen.

Klokken er 23.30. Vi bestemmer oss for å ta en tur på sykehuset for en sjekk, og la Jordmoren vår som er hjemme hos seg få sove litt til. Har ikke helt troa på at vi er i gang enda likevel… Og sykehuset er kun 4minutter unna.

På veien stopper plutselig mannen foran 7-11 kiosken og tar av seg bilbeltet.
Meg: "Unnskyld meg?! Hva skjer?! Hvorfor stopper viaaaaaahhuuuuuu!"
Han: "Nei, jeg bare tenkte at jeg kunne løpe inn og hente noe å spise. Har jo helt glemt å spise. Vil du ha noe?"
Meg:  *Puster meg igjennom enda en ri* "NeiihhhhhhThhhhakk"
Han: "Skal jeg la radioen stå på i mens?"
Meg: "STIKK!"
Så lar han meg søren med sitte der i bilen med rier mens han er inne på kiosken og kjøper seg en forbanna grillpølse og cola. Ok, kjære, jeg har tilgitt deg altså. Og kanskje det var min skyld, som hele tiden spilte veldig kul igjennom riene slik at du ikke helt skjønte hvor vondt jeg hadde, men et tips til mannfolka: -når dama har rier, så er pølse det SISTE hun vil ha…

Dag 4:
Vi ankommer sykehuset rundt 24:00. Mannen er god og mett, og stinker av pølse. Jeg er forbanna.

Blir satt på ctg registrering og sjekket. 6cm WOHO endelig! Jeg blir kjempeglad.
Men så blir det brått andre boller. Det å ha rier uten stopp i 3 døgn, kombinert med null søvn og ingenting å spise er ikke akkurat ideelt… Det er akkurat som om kroppen min bare sa «takk for meg!» og plutselig begynte jeg å skjelve og miste all kontroll igjennom riene. Jeg kastet opp, skalv og klarte så vidt å puste ordentlig. Jeg hadde null fokus på det å føde baby. Kroppen min var i sjokk og jeg hadde ingen krefter igjen. Det svartnet for meg når riene kom. Jeg som virkelig ikke hadde lyst på bedøvelse, gikk med på å prøve fentanyl. Gråt når de satte sprøyten fordi jeg ville jo egentlig ikke ha noe dop.

Mannen ringte hjemmefødselsjordmor, og hun kom til sykehuset. Det var ingen vei tilbake. Babyen var på vei ut, og det var ikke snakk om å dra hjem når jeg ikke kunne/ville bevege meg lenger.
Jeg hadde nå 8cm åpning, absolutt ingen kontroll over pusten eller stemmen min (beklager kjære)og jeg var så utslitt at jeg klarte ikke å forestille meg hvordan jeg skulle presse ut dette barnet. Jeg ble tilbudt epidural, og takket ja. Den fikk jeg med en gang, og endelig, etter 3,5 DØGN med rier og smerter, fikk jeg en liten hvilepause.  Smertene var nesten borte, og jeg kunne puste normalt igjen.

Helt til vi kom til 10 cm, og det var tid for action.
Epiduralen ble slått av, og jeg fikk beskjed om å presse. Syns dette var noe herk, for jeg kjente ikke ordentlig pressetrang pga epiduralen som satt igjen i kroppen. 45 minutter med pressing, og fortsatt ingen baby. Jeg hørte ordet «keisersnitt» bli hvisket av noen og tenkte «IKKE F**N!» Ikke søren om jeg skulle bli kuttet opp nå som jeg hadde jobbet meg igjennom nesten FIRE døgn med rier. Nei, nå skulle den ungen ut, og det skulle jeg klare SELV!
Jeg presset på pur vilje. Presset i mellom riene også selv om jeg fikk kjeft for det. Hun skulle ut!
1 time etter jeg begynte å presse, kl halv 8 på morgenen, fire døgn etter at maseriene startet, hadde jeg babyen min på brystet. En datter. Hun ble født med navlestrengen 3 ganger rundt halsen. Det var ikke rart hun brukte lang tid på å komme ut!
Det har skjedd mye med kvaliteten på mobiltelefon-kameraer siden 2009....


Men så skreik hun ikke nok i følge en av sykehusjordmødrene. Og hun var litt slapp etter fentanylen. Etter et par minutter hos mamma, ble hun tatt med ut på gangen og skulle undersøkes av barnelege. Vi ventet. Og ventet. OG ventet.
20 minutter etter at de tok henne fra meg, hadde vi enda ikke hørt noe eller fått noen beskjed. Jeg kan ikke beskrive redselen som jeg hadde i brystet. 

Mannen fikk tilslutt nok, og gikk ut for å finne jenta vår.
Så kom han tilbake med henne i armene. Hun var rosa og fin i fargen, og hun gråt.
De hadde visst måttet vente så lenge på at legen kom. Og så hadde de glemt å gi beskjed til oss om at alt var i orden. Utrolig dårlig av dem. Dette sendte vi skriftlig klage på til sykehuset.
Men vi hadde jenta vår. Endelig var hun der her, og det gikk bra med oss alle.
Det ble ingen hjemmefødsel, og det var utrolig tungt for meg å innse at fødselen ble så annerledes enn det jeg hadde ønsket.  Jeg var glad og stolt over datteren vår, og heldigvis ble de triste tankene om fødselen svakere for hver dag.
I dag er Storesøster L en smart, nydelig, morsom og veldig pratsom 3,5åring, og jeg hadde gjort det hele igjen for henne uten å tenke meg om!

Treig ned fødselskanalen, men har ikke stått stille siden hun kom ut.

Dere mammaer som leser bloggen: Var deres første fødsel også lang?
(håper ikke den var like lang som min !)

 (Til førstegangsfødende som leser dette: Denne fødselen var unormalt lang, og det er liten sjangs for at du kommer til å oppleve en fødsel på over tre døgn. Grunnen til at hun var så treig var at hun satt litt godt fast med den alt for lange navlesnoren surret 3 ganger om halsen, og dette er det kun 0,3% av babyer som har! Min andre fødsel gikk ca 1000 ganger bedre og raskere! Ønsker ikke at noen skal bli skremte av å lese denne historien! Alt gikk jo bra!) 

22 kommentarer

Marte

13.02.2013 kl.19:29

uææææ, nå ble i alle fall JEG skremt om jeg noen gang skal føde ! ;P hørtes utrolig slitsomt ut...

Monica Jensen

13.02.2013 kl.19:39

Dette var gøy å lese! Snakk om noen tøffe døgn du hadde! Hvordan var fødsel nr 2 i forhold? :)Var dette updates du skrev ned for deg selv eller på bloggen?Du er flink til å skrive :) Blir spennende å se når lillebror melder sin ankomst, og ikke minst hvordan - nummer 3 er jo ofte en liten luring har jeg hørt :)Masse lykke til <3

LillaPanter

13.02.2013 kl.20:00

Det måtte være utrolig slitsomt å gå å vente såååå lenge med rier. Heldigvis kom det noe veldig godt ut av det :) Det er så interessant å høre hvor forskjellige fødsler er. Håper vi får høre om den neste og den som kommer. Heldigvis for deg at neste kom raskere, utrolig dårlig gjort av helsepersonellet ikke ga dere beskjed om at alt sto bra til med jenta deres! Håper de lærte! Du er foresten veldig heldig som har så nydelige bilder både fra da du var gravid og etterpå. Du kler godt å være gravid også. Ser sunn og vakker ut :)

Jona (Mammalivet i Berlin)

13.02.2013 kl.20:37

Hei Marte,Ja det var uten tvil veldig veldig slitsomt, men som jeg skrev helt nederst i innlegget, så ønsker jeg virkelig ikke skremme noen, men bare fortelle min histore. Og tenk, selv en fødsel på nesten 4 dager kan fint overleves, og alt gikk veldig bra med oss begge to! Utrolig hva kroppen vår kan klare :) Heldigvis er det veldig sjeldent at en fødsel varer så lenge! De fleste førstegangsfødsler varer i gjennomsnitt ca 10 timer, og da er det ikke snakk om uutholdelige smerter hele tiden, men en gradvis oppbygning ;)

Jona (Mammalivet i Berlin)

13.02.2013 kl.20:39

Fødsel nummer 2 var helt vanvittig mye enklere! Super rask og enkel! (Kommer et innlegg om den også tenker jeg.)De notatene var ikke på bloggen nei. Hadde ikke blogg på den tiden ;)Takk :)

Annette

13.02.2013 kl.21:33

Spennende og lese andre sine historier. Når jeg begynte å lese, så tenkte jeg kanskje du hadde en rask fødsel med tanke på Guiness.. men nei. Måtte le litt også mens jeg leste, spesielt av den pølse-historien. Jeg syyyyns jeg hører :D Jeg tror jeg hadde klikka hvis noen hadde stoppet bilen jeg satt i på vei til sykehuset. Det var en fæl tur, jeg hadde så himla intense rier. Når vi frem ble jeg tatt inn til sjekk og fikk høre at jeg nok måtte belage meg på å dra hjem skuffet siden jeg var førstegangs og 15 dager før termin. Men nei, IN YO FACE - tenkte jeg at jeg fikk lyst å si til den jordmoren på vakt da - jeg hadde 3 cm åpning og 1 time senere lå hun på brystet mitt. Det var så utroolig intenst, men som jeg gleder meg til å føde igjen. Følte meg som DEN urkvinna. Ikke fikk jeg smertelindring heller - ikke fordi jeg ikke ønsket, men de rakk ingenting for alt gikk i lynets hastighet. De sto fem leger/pleiere/jormødre (midt i overlappingen) og prata om at jeg hadde en "super-livmor". Litt morsomt. Jeg hadde jo tenkt på hjemmefødsel denne gangen jeg, men foreløpig ser det litt mørkt ut for det. Skal til ny UL i april og får da endelig svar. Men de tror hun er litt lita, og da vil de ha henne på sykehuset. Jeg håper såklart at alt er som det skal være!! Forresten digger jeg bloggen din :-) Har prøvd å kommenentere før, men fra Ipad, og den vil ikke alltid samarbeide med meg om posting av kommentarer.

søster Cecilie

14.02.2013 kl.09:35

Vi to har hatt ganske lik fødsel, bare min endte i keisersnitt pga sønnen min låg i stjernekikkerposisjon og fordi hodet ikke var festet likevel (tre jordmødre og en gynekolog hadde bekreftet at hodet var festet, der tok de feil, gitt). Hadde modningsrier i nærmere tre døgn, deretter aktiv fødsel i nesten atten (18!) timer før det ble ks. Snakk om skuffelse når overlegen bestemte ks, selv om jeg forstod at dette var eneste måten han kunne komme ut på. Og som du sier, hadde gjort det igjen uten og blunke, for hvilken vidunderlig skatt som kom til slutt :)

adventuresinjedi

14.02.2013 kl.10:41

Hei! Jeg har akkurat begynt å lese bloggen din og storkoser meg! Jeg må innrømme jeg lo ganske godt av grillpølse og cola-stuntet, snudde meg til kjærsten min og sa "hvis du hadde stoppet på vei til sykehuset for å kjøpe grillpølse og cola hadde du ikke kommet frem hel!" Knallbra jobba! Det hørtes ut som et rent helvete. Vår fødsel var heldigvis ikke så lang, men det var nok av skumle beskjeder og stress fra sykehuset. Neste gang håper jeg på en roligere affære med en baby som ikke har slått knute på navlestrengen.Takk for at du delte! xx Didaps. du ser knallflott ut! Jeg blir nesten litt verpesyk av å se på gravid magen.

veroniica

14.02.2013 kl.11:09

Hei! Jeg fikk min kjære datter for snart 4 måneder nå :-) min fødsel var også lang, men heldigvis ikke så lang som din :-) vannet mitt gikk i 5 tiden fredags morgen, klokken 17.51 lørdags kveld kom hun endelig ut.. Syns virkelig det var lenge nokk, å greier ikke helt å forestille meg hvordan du hadde det! Hun brukte lang tid fordi hun var større enn antatt og navlestrengen hennes var super kort. Den ene jordmora sa hun ikke hadde sett en så kort navlestreng før. Håper neste fødsel går greit når den tid kommer :-) hehe

Jona (Mammalivet i Berlin)

14.02.2013 kl.13:56

Tusen takk:) Ja jeg kan godt dele den andre fødselshistorien med dere :)

Jona (Mammalivet i Berlin)

14.02.2013 kl.13:58

hehe, ja hadde jeg hatt krefter til å bli ordentlig sint og kjefte, så hadde jeg gjort det når han stakk for å kjøpe pølse....WOW for en superrask førstegangsfødsel du hadde da! Skikkelig super-livmor ja! Håper du får hjemmefødsel som du ønsker deg da :)

Jona (Mammalivet i Berlin)

14.02.2013 kl.14:00

Uff da, stjernekikker og ikke festet, det var da maks uflaks! Skjønner du ble skuffet da, når du ønsket deg en naturlig fødsel. Ja heldigvis får man jo en utrolig fantastisk premie tilslutt :)

Jona (Mammalivet i Berlin)

14.02.2013 kl.14:08

Hei Dida! Så hyggelig! Har vært innom dere også -and me likey! :Dhaha, ja det pølsestuntet må han tåle å få høre for i mange år til :PDet var noen øyeblikk ila fødselen som jeg var ganske oppgitt ja, men jeg var aldri redd, og det var litt godt. Følte meg trygg hele tiden, bortsett fra da når de tok henne med ut på gangen og glemte å oppdatere oss underveis... huge fail...Oj knute på navlestrengen, det er sjeldent det! Eller, 1 av 100 babyer har knute på navlestrengen, men kun i 1 av 2000 tilfeller det blir farlig, heldigvis :) (Bare sånn i tilfelle noen lurte hoho gøy med statistikk!)Tusen takk Dida!

Jona (Mammalivet i Berlin)

14.02.2013 kl.14:10

Wow, det var da veldig til navlestreng-tull på babyene våre! Vår L hadde jo en superlang navlestreng (1,2meter!), men hadde klart å surre den 3 ganger om halsen, så den ble liksom veldig kort likevel da. Men det gikk jo veldig bra likevel. :)

Gina

14.02.2013 kl.14:38

Vet du, dette var seriøst et knallbra innlegg! Nå har jeg lest hos deg i noen måneder (blitt litt kjent, vet du) så tør legge igjen noen ord nå :-) Selv er jeg forøvrig hverken mor eller blivende mor (en gang i fremtiden), men stortrives med innleggene dine, du skriver så åpent, sarkastisk og ærlig, og det er så befriende å lese mammainnlegg som ikke fremstiller morstilværelsen som perfekt med rosa skyer og honningglasur. Hilsen fra relativt ny, fast leser :-)

Jona (Mammalivet i Berlin)

14.02.2013 kl.23:09

Tusen hjertelig takk for det Gina. Har faktisk lurt på hva de som ikke har barn tenker om bloggen, og så kommer du med denne kommentaren:) Steike! Takk! Blir jo helt satt ut. Vet ikke hva jeg skal si. Will you be my valentine? Kødda. Det ble awkward. Du skjønner hva jeg mener. Setter pris på det vettu!

Mariann T.

15.02.2013 kl.18:54

Hei! Kan berolige førstegangsfødende med at ikke alle fødsler er sånn. Da jeg fikk lillegutt skjønte jeg ikke at fødselen var i gang, en gang. Første ri kom antagelig i seks-sjutida om kvelden, og jeg klarte å sove relativt normalt til halv fem om morgenen. Kom til sykehuset med full åpning(!) og beskjed om å trykke når jeg ville. Største utfordringa var mangel på pressrier, det er noe av det mest slitsomme jeg har gjort hele mitt liv. Å trykke han ut på egen hånd var utfordrende, kan du si. men jeg klarte det! Misunner dog ikke deg som måtte gjøre det etter mange døgn uten hvile. Det er en prestasjon det står respekt av. Fin blogg, forresten. Du kan nok regne meg som fast leser :)

Anonymous

16.02.2013 kl.21:53

Så fint at du deler. Og kjenner nesten pølselukta her, aiai...Synes det var en del som var likt min første fødsel (med unntak at jeg gikk med tvillinger). Hadde rier i 3 dager, fødte på fjerde dagen. Slet også med tidlig trykketrang som var helt forj...Endte tilslutt med vakum. Men har vel skjønt i etter tid at vanlige fødsler (alle de i boka) ikke er så vanlig likevel. Man får sine varianter. Men så sitter man der med verdens beste presang og har gelmt alt ssammen og så er plustelig livet på sitt beste. Er nok ikke en proto fødekvinne, så er litt spent nå på neste. Hva med deg?Monica

Jona (Mammalivet i Berlin)

16.02.2013 kl.21:59

Nei alle fødsler er absolutt ikke sånn. Derfor skrev jeg det nederste som står i liten skrift under bloggposten :) Vil ikke skremme noen med min historie. :) Uff ja den følelsen av å ikke kjenne pressetrang, og så få beskjed om å presse er skremmende... :/ Men vi klarte det! Og for en premie vi har fått!Hyggelig at du vil følge bloggen Mariann! :)

Jona (Mammalivet i Berlin)

16.02.2013 kl.22:03

Hei Monica :)Ja, alle får sin egen variant, det har du helt rett i :) Jeg følte meg også litt som en "ikke flink fødekvinne" etter første fødsel, men etter 2.fødsel var følelsen stikk motsatt! Min andre fødsel gikk veldig fort og knirkefritt, så jeg har liksom vært litt på begge sider. Kort og lang fødsel. Håper denne 3.fødselen min blir rask og "enkel" sånn som med nr2. :)

Tone

30.11.2013 kl.15:58

Å huhei! Du må jo være en knallhard dame da, jeg tror jeg hadde vagget til sykehuset tidlig første døgnet og grått meg til litt "drahjelp"!

Min første (og eneste) fødsel tok tilsammen ca 12 timer fra vannet gikk til hun var ute. Men kun 3 timer i aktiv fødsel, og der er det også inkludert 19 minutter med pressing. Det var jo så vondt at jeg trodde jeg skulle dø hver gang en ny rie meldte sin ankomst. Jeg fikk ikke bedøvelse heller, det var jeg ikke så glad for der og da, men jordmoren mistenkte at det skulle gå fort. Heldigvis hadde hun rett! Og hadde jeg visst selv at det kun var snakk om 3 timer og ikke 12-18 slik jeg så for meg tror jeg nok jeg skulle taklet smertene litt bedre :)

Jona -Mammalivet

30.11.2013 kl.16:41

Tone: hehe, ja jeg var rimelig sta på å klare det uten assistanse fra leger, men så måtte jeg rett og slett ha litt bedøvelse etter hvert. Heldigvis ble fødsel nr 2 og 3 HELT annerledes, og helt utrolig raske og lite smertefulle. :)

Skriv en ny kommentar

hits