hits

38 weeks: The Hormone-monologues


To uker til termin, og jeg merker at jeg glir langsomt inn i ventemodus. Jeg blir litt utypisk meg. Jeg sitter mye stille. Ingen maur i rumpa lenger som gjør at jeg må løpe rundt og forberede ting. Jeg bare venter. Og venter og venter. På noen jeg aldri har møtt før.























Når jeg tenker meg om så er det ikke rart gravide blir gale litt smårare av ventingen. Først må vi vente i tre livredde måneder før faren for spontanabort avtar, så må vi vente noen lange måneder til før det et trygt for babyen å komme, og så når vi endelig kan senke skuldrene og begynne å glede oss til å møte dette vidunderet, så kan det faktisk enda være 5 uker igjen. Og det er L.E.N.G.E når man er såpass gravid. I tillegg så oversvømmes vi av en hormon-tsunami på slutten av tredje trimester. Nei det er ikke rart vi blir litt ko-ko på slutten.




Nei jeg er ikke helt der hvor jeg river meg i håret og griner fordi at jeg oppdager at jeg fortsatt er gravid når jeg våkner hver morgen. Men den tiden vil nok komme om en uke eller to, hvis ikke Lillebror har ankommet enda. Tro meg...



Jeg ER derimot veldig på det pre-nostalgiske mellomstadiet. Det derre som kommer liiike før man blir gnistrende "fødeklar" tror jeg. For jeg går stadig rundt og starter følelsesladde monologer når mannen sitter foran pc'en på kveldene og prøver å få gjort noe. Der går jeg og vagger frem og tilbake bak ham og gestikulerer med innlevelse og er helt sikker på at han forstår meg, for hvem kunne ikke det når jeg uttrykker meg så krystallklart og poetisk...

"Det er ikke det at jeg ikke vil føde snart, men jeg tror bare at jeg kommer til å savne babymagen så utrolig mye. Jeg vil ikke gå på overtid for det om. Jeg bare vil ha baby i magen bittelitt lenger. I tilfelle dette virkelig er siste gangen. Jeg vil bare være gravid litt til. Men bare litt. Ikke for lenge. Bare litt. Jeg vil liksom møte babygutten nå, men ikke akkurat NÅ, fordi jeg er så redd for at jeg ikke nyter tiden nok. Tiden går liksom alt for fort og alt for sakte på samme tid... Hvis du skjønner?"  


Joda, han halv-nikker med et fjernt blikk mens han vender hodet sånn halvveis vekk fra pc'en, uten å slite øynene vekk fra skjermen. Kanskje han reflekterer veldig dypt over det store jeg nettopp sa. Eller, kanskje ikke...

Hormon-monologer kaller jeg dem. Disse lange, gravide talene. De kan komme ut av intet, og være så intense og blir fremført med slik dramtisk effekt at det er INGEN med vettet i behold som tør å sette sitt liv på spill ved å si denne smellgravide dama imot.


Hvis jeg skulle gitt mine hormon-monologer titler, så ville det bla. blitt:
"Ting du GLEMTE å kjøpe på butikken og hvorfor det sårer meg"
"Hva folk våger seg å si om kroppen min"
"Klesplagg jeg ikke føler meg tjukk i men bare spør deg for sikkerhets skyld om jeg ser litt stor ut i, og hvorfor du alltid svarer helt feil."
Og ikke minst:
 "Take out-mat som jeg har sinnsykt lyst på, men vet at ikke jeg bør spise for da får jeg halsbrann, men jeg føler du burde støtte meg og si jeg får lov å spise hva som helst men du tar ikke tegninga"
.... and the list goes on and on.  Mannen er som regel mitt eneste publikum. Stakkars, stakkars mann.

 Hadde du/din kvinne mange slike følelsesladde utbrudd monologer i svangerskapet?
 Hva var temaet for monologen(e)?







9 kommentarer

"ting du glemte å kjøpe på butikken og hvorfor det sårer meg DYPT" var en av mine hits. På repeat."Jeg vil ikke bli tjukk, og kommer aldri til å ha "fine pupper igjen" var også en hit i første halvdel. (har gitt de fint opp nå for å si det slik)"SøndagsButikken hadde ikke ballmel slik at jeg kan lage potetball, og det er det eeeneste i hele verden jeg vil ha nå, bortsett fra potetgull, og det bør jeg jo ikke spise" (akkompagnert av tårer i telefonen)Og generellt så ble jeg dypt såra av ganske mange av tingene (de fleste) han gjorde/ikke gjorde. Og jeg husker så godt noen uker etter fødselen, når jeg plutselig innsåg at jeg ikke gråt hver dag lenger! (f.eks av en mann som gikk ut av heisen i 4.etg på sykehuset, eller en jente som såg ut som om hun hadde så vanskelig for å få kjøpt billetter på togstasjonen)Og det var så mye mer...og selv om det bare er litt over ett år siden så har jeg glemt det!! :( Tror jeg må skrive ned mer neste gang. Det er for mange gullkorn til å gå glipp av det en gang til (og sambo husker såklart ingen av dem, for heldigvis for ham så har han evnen til å la ting gå inn den ene øra og ut den andre;) Av og til syns jeg faktisk synd på disse mannfolka som må leve med gravide damer så lenge;)

Selv om lillegutt er "bare" 9,5 mnd, så har jeg glemt mye av hvordan det var å være gravid. Så jeg spurte altså samboeren min om jeg hadde slike hormon-monologer og fikk dette svaret: "Du? Du har da alltid hatt slike monologer." Takk for den.. Titlene kan være mange. Gjerne "hva som er galt med måten du har lagt duken og lysestakene på bordet på" og "hvordan man ikke setter inn i vaskemaskinen" og slike uviktige detalj utredninger :p Jeg koser meg med å lese innleggene dine :)

Ha ha ha, du får satt ord på det TT! Hormon-monologer ;-) Det er så UTROLIG beskrivende! Jeg husker han kjøpte feil snop (manglet sure hoder og puter, som jeg hadde presisert for n´te gang) og det var for meg største beviset på at han ikke var glad i meg! Det endte nesten i skilsmisse!;-) Vi pussa jo opp (både med første OG andre på vei.. ikke å anbefale) så det gikk mye i hva som måtte bli gjort (helt uviktig hva som HADDE blitt gjort) Jeg fikk nervøst sammenbrudd, da jeg ikke fant strykejernet.. Men altså, jeg kan ha disse hormon-monologene enda jeg. Litt sånn light versjon da kanskje.. but still ;-) Elsket innlegget!

Heheh! Herlig! Ja det er nok ikke bare bare å være mannfolk når hormonene herjer som værst hos deres gravide kvinne...

Hehe! Sant det at de ikke bare kommer ila svangerskapet de monologene :)

Så fin du er! Kjempefin mage! Nyt den siste tiden :)

HAHA nei han kan da UMULIG være glad i deg hvis han glemte sure hoder!!! :PSant det, jeg har helt sikkert fremført nok av små hormon-monologer når jeg ikke var gravid også. Ammehormon-monologer f.eks. Gleder meg til dem... huff:P

Jeg hadde så mange i mine graviditeter at jeg kan ikke nevne alle en gang! Stakkars mann som måtte holde ut med meg.. Huff! Jeg husker også en gang i min første graviditet når lillebroren min på 11 sa: "Du har fått ganske stor rumpe nå". Tårene trilte og jeg la ut til mamma: "Men du må jo skjønne at jeg faktisk blir veldig lei meg, det er ikke gøy for meg.." Mamma trøstet og lillebror svarte: "Fuck you, for en grinunge du er". Da sprutet tårene enda mer! Den dag i dag er han 15 og vi ler oss ihjel av dette. Herre, makan til hormoner!

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere