hits

Jeg ønsket meg en gutt


Jeg synes det er fantastisk å ha både jenter og en gutt i barneflokken vår, og ikke kun jenter. Selvfølgelig hadde vi elsket barnet like høyt om Lillebror hadde vært en jente, men jeg er veldig glad for at han er gutt. Jeg er klar over at dette med å ønske seg enten gutt eller jente er ganske tabubelagt i vårt samfunn, og jeg forstår det til en viss grad hvorfor man ser på det som en uting. Foreldre skal jo elske barna sine betingelsesølst. Ikke på grunn av at hun er en jente eller fordi at han er en gutt. Kjønnet skal liksom ikke bety noe som helst. 

Men kjønn betyr faktisk noe. I hvertfall i min bok. Det er  forskjell på gutter og jenter. Selv om alle selvfølgelig skal ha like rettigheter, uavhengig av kjønn, betyr det ikke at vi er like. Og jeg syns ikke det er riktig å hysje ned og dømme foreldre som kjenner på disse følelsene om å ønske seg en jente eller en gutt. 


Jeg har møtt gravide som har sittet med gråten i halsen etter at de fikk vite kjønnet til barnet på ultralyd. De fikk ikke det de ønsket seg, og syns det var tøft å svelge. Selv har jeg ikke opplevd akkurat like sterke følelser om dette emnet, men jeg tror jeg forstår disse mødrene likevel.

Jeg har inntrykk av at de blir uglesett, disse foreldrene som ønsker seg så inderlig at barnet de får skal være en liten jente eller en liten gutt. Det må da være noe galt med dem hvis ikke de ser at det er like bra med jente som med gutt, eller? Stakkars barn!


Da jeg var gravid første gangen, var jeg helt likegyldig i forhold til om barnet var jente eller gutt. Jeg ville ikke engang vite det på ultralyd, for det var uansett ikke så nøye. Dessuten var det artig å spare overraskelsen til fødselen. Da vi ventet Lillesøster var det akkurat likedan. 


Men da jeg ble gravid med Lillebror, ble både jeg og mannen plutselig veldig oppmerksomme på dette med kjønn. Sikkert fordi at vi hadde to jenter fra før, og at dette sannsynligvis kom til å bli vårt siste barn. Vi var veldig spente. Ville vi få en gutt? Eller ville vi ende med tre jenter og aldri oppleve det å ha en sønn? 
Vi var veldig forberedt på å få en tredje jente da, og så mange fordeler ved det også.

Vi var så spente at vi fikk legen til å se etter på ultralyden vi var på i uke 17, og da hun konstaterte at vi ventet en gutt, var stemningen høy. Samtidig så fikk jeg et lite stikk i samvittigheten. Var jeg en fæl mor som jublet så høyt for en gutt...? Er det i det hele tatt lov  å ønske seg et kjønn?


Kanskje vi hadde blitt litt skuffet hvis det hadde vært en jente? Mulig. Gjør det oss til fæle mennesker? Jeg vet ikke...

Men vi skulle få en gutt, og det var noe helt spesielt ved det for meg. Jeg tror nok det hadde noe med det å gjøre at det var nytt, at det var så spennende, og ikke fordi at gutter er mer stas enn jenter. Det ville vel vært like spennende om vi hadde hatt to gutter og ventet en jente.


Da jeg gikk gravid med Lillebror fikk jeg høre av en venninne som er mor til både gutt og jente at: "Du kommer til å elske ham på en helt annen måte. Bare vent." 

Jeg ble sånn halvveis fornærmet. Insinuerte hun at jeg kom til å gjøre forskjell på barna mine? At jeg kom til å elske ham mer eller mindre enn jentene kanskje? Jeg forstod ikke hvordan hun kunne si noe slikt.

Men så ble han født. Og for hver dag som går, så forstår jeg bedre og bedre hva det var som venninnen min mente. Det er ikke det at jeg elsker sønnen min mye mer eller mye mindre enn jentene. Det er bare en annen type forhold mellom mor og sønn enn det som eksisterer mellom mor og datter. Og faktisk så er det forskjell på forholdene jeg har til døtrene mine også. For de er jo individer, og det er klart vi utvikler ulike forhold til hverandre.
I hvertfall er det slik for meg. Jeg elsker jo alle barna mine like høyt, men det ligger visse nyanser og forskjeller i forholdene jeg har til dem, og det er jeg ikke redd for å stå frem og si. 


Jeg elsker dem alle like mye, men på forskjellig vis. 


Hva tenker du om dette? 
Er det lov å ønske seg et kjønn, eller er det forskjellsbehandling og et tegn på at man er en dårlig forelder?
Er det kjønnsforskjell på tilknytningen mellom foreldre og barn?



60 kommentarer

Jeg synes det må være lov å ønske seg det ene eller det andre. Nå som vi har fått en jente så ønsker jeg meg en gutt neste gang. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det, for jeg vet jeg kommer til å elske hva enn vi får like mye uansett. Men jeg har en sånn vag følelse av at jeg bare kommer til å få jenter hehe. Følte du det? Ble du veldig overrasket når det var gutt?

Tror mange kjenner seg igjen i det du sier :-)Jeg tror de fleste skjønner at det viktigste er at barnet er friskt, og at man skal være takknemlig for at man i det hele tatt kan få barn, men man er ikke noe dårlig menneskje om man ønsker seg det ene eller andre. Jeg har tre gutter og håpet på en jente andre gang (fordi det hadde vært gøy med en av hver), men i stedet ble det to gutter til. Jeg elsker selvsagt alle de tre gutta mine høyere enn himmelen likevel! En annen type tilknytning med gutter enn jenter? Tja... Jeg tror mamma-sønn forholdet er litt spesielt, på en merkelig, freudiansk måte... Ikke nødvendigvis bedre, altså, bare annerledes, som du sier. Kanskje det er det samme med jenter og pappaer? :-) Men til syvende og sist så tror jeg kjønn er underordnet den relasjonen man bygger til barna sine over tid. Vi har kanskje en tendens til å gjøre kjønn litt mer betydningsfullt enn det trenger å være? http://toplusstre.com/2013/05/04/gutt-eller-jente-har-det-noe-a-si/Ha en fin dag! :-)

KJenner meg så godt igjen i det du skriver. Vi har jo også to jenter og en gutt. og gleden var stor på UL når jordmor sa at han hadde "tut". Som du sier, så ville vi ikke blitt mindre glade i barnet om det hadde blitt ejnte nummer tre, men når det kanskje er siste så er det moro å få oppleve begge deler. Noe så enkelt som å endelig kunne bruke fine gutteklær på en gutt.. Diskutere guttenavn for første gang. Ha en som faktisk allerede synes det er ustyrtelig morsomt å leke med biler. Og tro meg, vi har prøvd med jentene. Jeg tror vi alle har en Ole Brumm i oss som sier ja takk, begge deler. Synes det er synd at man blir stemplet som "dårlig mamma og pappa" når man snakker om dette. For som du sier, man er like glad i alle, bare på forskjellige måter, og jeg er veldig takknemlig for å få oppleve begge deler.

Så bra at du skriver om dette. Jeg har tenkt akkurat det samme selv. Jeg har en gutt og en jente, og er kjempefornøyd med det. Og jeg innrømmer glatt at jeg ønsket meg en jente nå sist, siden jeg hadde en gutt fra før. Og jeg elsker dem like mye, men forskjellig. Fordi de er forskjellig. Om det har med kjønn eller individ å gjøre, vet jeg ikke. Men uansett, jeg tror det er forskjell på å være jentemamam og guttemamma. Ikke minst hvordan man blir møtt i samfunnet.

Jeg syns du er modig som sier det. Jeg synes ogsaa du sier det paa en kul maate. En maate som faar sanne som meg som er litt typisk "Man skal ikke onske seg noe", til aa tenke "Ja, kansje det er ok?" Selv hadde jeg aldri noe onske, og heller aldri noe "feeling" for om det var jente eller gutt, som saa mange har... Men jeg blir allikevel fornaermet naar folk sier til meg "Ah, du har en av hver? Men det er jo perfekt! Saa heldig du er!" Say what? Hva betyr egentlig det?? Camilla :)

Jeg syns det må være lov å ha ønsker. Selv har jeg bestandig ønsket meg to barn, et av hvert kjønn.. Førstefødte var jente og å være hennes mamma er helt fantastisk. Det var etter jeg fikk henne at det ble meg likegyldig om nestemann ble gutt eller jente. Iallefall var det ikke verken "farlig" eller trist om jeg ikke ville få oppleve å få en gutt. Nå har jeg termin om en snau uke, og venter ei lillesøster. SOM jeg gleder meg. Dette er også vår siste, og det passer oss topp begge to. Vi føler at vi kan med jenter og tror de vil ha mye glede av hverandre :-) Har selv to søstre og en bror :-)

Jeg synes også det må være lov å ønske et bestemt kjønn, og man er ikke en dårlig forelder for det, men jeg det stikker i hjertet når jeg hører foreldre fortelle at de egentlig ønsket det andre kjønnet, og ble så skuffet at de gråt i flere dager etter UL. Jeg tror og håper at de elsker barnet like mye selv om det ble "feil" kjønn.Da jeg var gravid med nr. 2 sa alle at det måtte være SÅ fint å ha en av hver. Selv var jeg litt lammet av tanken på at det var en gutt, for hva visste vel jeg om små gutter? Men jeg kjenner nå at jeg er veldig glad for at det ble gutt, og som du sier, så elsker jeg han på en annen måte enn jeg elsker datteren min. Ikke mer, ikke mindre, bare på en annen måte.

Det er lov. Jeg har som deg, to nydelig jenter og gutten ble tredje og sistemann. Jentene og jeg har et kjempe nært og fortrolig forhold, og de bruker litt tid på sengekanten dersom noe er skjedd i løpet av dagen de trenger å snakke med mamma om, og begge uttrykker at noe er lettere å snakke med mamma om, enn pappa. Så da vi skulle ha baby igjen, var jeg kjempe spent på kjønnet, jeg håpet at det ble en gutt, slik at mannen min også får en alliert. Litt balanse i heimen. Jeg hadde virkelig elsket tredje jenta også, men et ble en gutt, og vi er så takknemlige for det. Jeg vet om flere som har to og tre barn av samme kjønn, og mammaen i det ene tilfelle hadde nærmest en lite. Sorgreaksjon på at hun ikke fikk ei jente flokken. Og ikke bare når de er små, når man blir voksne har iallefall jeg et mye nærere forhold til min mamma, og kan snakke med henne på et helt annet nivå enn med pappa. Sånn er det bare. Det handler om personlig kjemi, og kjærligheten til hverandre er tilstede, uansett kjønn.

Artig tema som vanlig, du skal ha kudos for å ofte skrive saker som jeg er uenig i.Gleder meg til den dagen jeg synes du er helt på jordet og jeg kan be deg ta deg en Berlinerbolle :DHar barn av begge kjønn, elsker dem på akkurat samme måten, men har selvfølgelig spesielle forhold til hver og en av dem. Dette fordi de er forskjellige personer og har ingenting med kjønn å gjøre.Jeg skjønner deg ikke helt når du skriver at du elsker dine barn på forskjellige måter.Vi kan vel elske/verdsette spesielle, individuelle egenskaper de har, men den store morskjærligheten er vel egentlig akkurat den samme?Elsker min mann også, men den kjærligheten er annerledes.De fleste ønsker seg sannsynligvis barn av begge kjønn, så det var vel ganske naturlig at du med to jenter fra før ble litt ekstra gira over å skulle få en sønn....hadde du hatt en av hver fra før så hadde du kanskje ikke villet vite kjønnet på forhånd engang ;)Ha en gild dagLene

Jeg hadde en veldig sterk følelse av at de to første var jenter. Var nesten helt sikker. Kanskje det var litt derfor jeg ikke bryde meg med å få vite kjønnet på ultralyd..?Med Lillebror så hadde jeg ingen bestemt magefølelse, men jeg ønsket som sagt at vi ville få en gutt. Jeg ble ganske overrsket da legen konstaterte at jeg hadde en gutt i magen ja. Jeg ble veldig glad og spent, men samtidig så husker jeg at jeg syns det var innmari rart at kroppen min ruget på en liten mann :P

Ja vi er jo selvfølgelig veldig takknemmelige for at vi kan få barn, og at vi har fått oppleve tre friske svangerskap og fått barn som ikke har noen alvorlige sykdommer eller slikt. Kjønnet på barnet blir jo lite viktig i forhold.Men likevel, den følelsen er der, som du selv sier :) Mange ønsker seg å få barn av begge kjønn, og jeg forstår det godt. :) Ja mulig det er det samme med jenter og pappaer :) De fleste av mine venner sier også at de har vidt forskjellige forhold til hhv. moren og faren sin. Grunnen er kanskje mye individ, men også litt kjønnsbasert tror jeg.Jo det er nok altfor mange tilfeller av det at man gjør en stor greie ut av kjønn og at det resulterer i urettferdighet og forskjellsbehandling. (Ikke bare innad i familien men i samfunnet generelt)Men jeg må si at jeg er litt lei av at likestillingsdebatten skal bli så sensitiv at man ikke har lov til å innrømme at man syns det er forskjell på kjønnene. Der går min grense liksom :P Jeg er glad for at det er litt forskjell på jenter og gutter. Det gjør jo verden mye mer interessant og komplisert :) Fint innlegg hos deg forresten! Det hadde gått meg hus forbi, det innlegget, så fint at du viser til det nå!

Ja det er en gave å få oppleve begge deler. Det er ikke unaturlig at man ønsker seg en gutt hvis man har jenter fra før. :) Jeg tror kanskje også det har bittelitt med det å gjøre at vi ofte ønsker oss det vi ikke har. Mannen min og jeg, f.eks... vi ble jo veldig gira når vi fikk vite at vi ventet en gutt denne gangen. Men samtidig, så ble vi faktisk litt lei oss fordi at vi ikke fikk en tredje jente. -Selv om vi hadde ønsket oss en gutt! Merkelig...

Du skriver alltid så gode kommentarer! Ja det føles i hvertfall annerledes å være mamma til en gutt enn det å være mamma til jenter. Jeg vet ikke om jeg klarer å beskrive det på en god måte, men den beste sammenligningen jeg kommer på akkurat nå er forskjellen i følelsene man har for sin mor og far. Man kan elske dem like høyt, men det er likevel forskjellige forhold som regel. Også enig i at det er ikke godt å si om det har mest med kjønn eller individ å gjøre, men OM det skulle være pga kjønn, så gjør ikke det meg noe. :)

Ja jeg har tenkt litt sånn før selv... men det var før jeg hadde to jenter og ventet mitt (sannsynligvis) siste barn. Da kjente jeg litt på den derre følelsen og tenkte at "det hadde jo vært veldig spennende å få en gutt da.."Men som sagt, mannen og jeg tenkte mye på hvordan det evt ville blitt med tre jenter i hus, og gledet oss over den tanken også :) Enig i at det kanskje er å dra det litt langt med å hevde at "en av hver er poerfekt", for tre jenter eller to gutter kan jo også være "perfekt" det. :) Selv føler jeg at to jenter og en gutt er ganske så fullkomment! ;)

Kunne ikke sagt det bedre selv...har det akkurat på samme måte.... vi fikk først en gutt...KJEMPESTAS !!!!! neste/siste gangen jeg gikk gravid så visste jeg det var siste gang og da hadde jeg veldig lyst på ei lita jente...å det fikk jeg !!!!

jeg fikk først en gutt og så ei jente noen år etterpå....det jeg merket meg var at jeg etter hvert kom inn i autopilot da jeg snakket med folk..... da jeg var gravid siste gang og jeg ikke visste kjønnet så vente jeg meg til å si hver gang folk spurte om jeg visste kjønnet "jeg blir kjempeglad om det er en gutt !! men det hadde jo vært stas med ei jente siden vi har en gutt fra før....." alltid det samme.... ja jeg ønsket meg jente siste gangen...men tørrte jo aldri si det til noen... fordi om jeg hadde fått en gutt, hadde folk sikkert lurt på om jeg var skuffet ....å det blir jo også litt feil....?

Jeg har også en jente og Så en gutt. Ante ikke hva som kom noen av gangene, men "visste" at d var en gutt som kom likevel. Elsker dem også på forskjellig måte men usikker på hvorfor. For min del tror jeg kanskje d har med at d var et stort sjokk å få nr 1, det var mye ammetull og jeg følte alltid hun var en pappajente, Så knyttet bånd raskere med lillebror helt fra starten. Jeg er veldig påpasselig med å behandle dem "likt", dvs like mye oppmerksomhet og like regler, Men jeg må innrømme at minstegutten har evnen til å smelte mammahjertet litt raskere enn storesøster. Men nå planlegger vi nr 3 og d blir bra, usikker på om Jeg ønsker meg gutt el jente, D blir bra uansett, men litt rart at lillebror skal bli storebror, Han er jo fortsatt babyen min selv om han snart er en stor gutt på 2 år som skal gjøre ALT selv ;)

Nå fikk du meg til å tenke meg om minst et par ganger.Første barn: visste det var en gutt etter UL. Var bare veldig, veldig spent da jeg har 3 søstre og eller bare jente-babyer i familien, så jeg visste liksom ikke helt hvordan man forholdt seg til gutter. Men det har gått veldig fint, og jeg har kost meg med min tøffe, lille gutt som nå er 7 år. (dog fortsatt litt preget av mange kvinner i familien, så litt myk i kantene - men det er gode kjæreste-kvaliteter for fremtiden tenker jeg!)Nr 2: Gutt, visste ikke hva vi fikk.Nr 3: Jente, visste ikke hva vi fikk, men en sterk følelse på jente.Ønsket jeg meg en jente mer enn enda en gutt? tror ikke det altså, var nok mer likegyldig til hvilket kjønn - men ble selvfølgelig veldig glad for jente! Men det hadde jeg nok blitt om jeg fikk gutt også!Selv om nå blir jo disse rosa-periodene og prinsesse-greiene nytt og ukjent terreng for meg:-)Konklusjon; jeg tror ikke jeg ønsket med bevisst eller ubevisst verken det ene eller det andre. Muligens litt merkelig, men sånn er nå jeg...:-)

Jeg må innrømme at jeg ønsket meg en jente når vi skulle ha vårt første barn denne vinteren. Det var også jentenavn vi hadde klart før ultralyd. Når det ble klart at det var en gutt etter ultralyden ble jeg kanskje ørlite grann skuffet, men så ble jeg vant til tanken og det er helt greit at den lille rakkeren i magen var en gutt. Når han kom var han allerede høyt elsket. Det viktigste er jo at han var frisk og rask. :) Men jeg vil også gjerne ha en jente, og siden vi antakelig må klare oss med to (mannens grense), så håper jeg nok på det neste gang også. Tabu eller ei... ;)

Flott tema som blir tatt opp. Jeg må ærlig innrømme at jeg håpet på ei jente da jeg var gravid med min første. Det var på grunn av at jeg har hatt litt problematisk forhold til mennene i min familie og jeg visste ingenting om gutter. Så jeg fikk litt angst da jeg fikk vite at jeg skulle få en gutt. Det varte bare i noen minutter, så strømmet gleden på. Han har lært meg så masse og han er helt fantastisk. Elsker han over alt på jord. Så neste baby bryr jeg meg ikke om hva blir. Det spiller ingen rolle for meg nå :)MEN det jeg lurte på var: Casa Kaos sier at det er forskjell på å være jentemamma og guttemamma og på hvordan en blir møtt i samfunnet. Hvordan? Jeg ble nysgjerrig. :)

Kathrine, Jerusalem

Kathrine, Jerusalem

Tar av meg hatten for et kjempefint innlegg. Jeg har to jenter og to gutter,og føler meg meget velsignet med å ha to av hver. Første var jente,og min mann og jeg var totalt likegyldige I henhold til kjønn. Nummer to var gutt,vi fikk vite det på ultralyden, og min mann ble så glad at han ringte rundt til halve familien for å fortelle nyheten.Nå har det seg slik at min mann er fra midtøsten,og her er det meget viktig å få en sønn, fordi det faktisk bringer familiens navn videre. Utrolig,men sant. Etter dette har vi fått en jente, mistet en gutt,og fått enda en gutt. Og her har vi nå to pappajenter og to mammagutter :) Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg har ønsket meg kun friske barn, hvor kjønn har vært helt likegyldig. Men jeg forstår de som har to gutter,og ønsker seg en jente, og motsatt. Det er mennesklig.Hva som jeg ikke forstår er de ekstreme. Da bør man kanskje revurdere tanken på barn, eller utsette det til man har kommet på bedre tanker....

Skal ikke si at jeg har noe som helst erfaring på området (jeg er 16), men jeg tror at det er helt greit å håpe på kjønn. Hvis man ønsket seg en jente, og får vite at det er en gutt, så er det nok normalt å være litt nedslått i noen dager eller noe sånt. Det er allikevel viktig å være klar over at man elsker barnet like mye uansett hvilket kjønn det har, og at det er velkommen i verden. Sannsynligvis er det også sånn at når man først har barnet i armene er det perfekt uansett, samme hvilket kjønn, og at man er glad uansett :)

Jeg ble gravid relativt tidlig, og i mitt første svangerskap betydde ikke kjønn noe for meg. Endte opp med å få en nydelig jente, og ble nyforelska som aldri før. Nå driver jeg og samboeren (ikke far til min første datter) med Ivf forsøk for å prøve få et felles barn. Og vi håper ørlite på en gutt. Dette er nok siden jeg har ei jente fra før. Og jeg vil gjerne prøve være guttemamma ;) MEN når det er sagt, siden det er umulig for meg/oss å få barn på naturlig måte, vil vi selvfølgelig blir UTROLIG glad hvis vi i det hele tatt får et barn til.

Eg skal til UL om tre veker. Eg har ikkje så sterke formeiningar om kva det forhåpentlegvis blir. Det er nok sidan det er førstemann. Det største ynskjet er at det er friskt og velskapt. Samstundes forstår eg tankegongen. Farmora mi fekk fire gutar. Eg veit ikkje om ho hadde nokon gong lengta etter jenter, men eg trur med sikkerhet eg hadde håpa litt på ei jente før nummer tre, -og ihvertfall nr. 4! :)

Jeg må si meg enig med Lene over her: Kjærligheten jeg har for de tre er den samme, sterke, altoverskyggende morskjærligheten - men forholdet mitt til de tre er ulike. Og det handler om hvem de er, ikke hvilket kjønn (tror jeg). Det handler om kjemi, og hvordan vi møter hverandre, og hvordan jeg takler dem og deres ulike personligheter. Nå er jo minstemann babybaby, så det er tidlig å si noe om forholdet vi kommer til å ha (nå er vi jo bare stupforelska, du vet hvordan det er?:), men jentene er ganske forskjellige i lynne, og da er det jo klart at jeg forholder meg annerledes til dem. Jeg oppdrar dem så likt og rettferdig jeg kan, men jeg må ta i bruk ulike grep i forhold til dem. Jeg håper inderlig at når alle er voksne, at de vil føle seg like nær meg alle sammen, men jeg er ganske sikker på at det er tre ulike reiser dithen! Ja, nå ble det litt blablabla. Fint innlegg!Klem!Maria/ zoopayne*

Kan godt skjønne at du ønsket deg en gutt! Da vi skulle ha nr tre, var spesielt mannen min veldig klar for en jente. Men hos oss kom gutt nr tre. Tipp topp det altså! Men snakk om kaos og tempo:) Men forskjellige er de. Og elsket. På hver sin måte. (Selv om jeg hadde satt pris på om de kunne la være å tisse i naboens hage, hoppe naken på naboens trampoline og å fortelle alle som vil høre at hjemme hos oss er det mamma som har skjegg - på tissen...) Ha en fin kveld!

Ja det er lov å ønske seg kjønn! Jeg håpet på jente da vi ventet førstemann og det ble det. Med de to andre har jeg egentlig ikke håpet på noe, men må jo si at det var veldig stas å få en gutt etter to jenter :) Helt enig med deg i at man elsker barna på ulike måter, man har ukie forhold, men jeg elsker alle tre like høyt og inderlig :)

Ja det er herlig å ha to jenter skal jeg si deg! :) Lykkelykke til med fødselen da. Håper den blir kjempefin!

Ja jeg tror og håper at de aller-aller fleste foreldre er like glade i barna uavhengig av kjønn! Og du jeg kjente selv litt på den følelsen du beskriver om å ikke vite helt hvordan man skal være mamma til en gutt. Men i ettertid ler jeg av meg selv. Det er jo ikke SÅ annerledes enn med jente. Ikke enda i hvertfall. Mulig jeg sier noe annet når de kommer i tenårene...

"Slik at mannen også får en alliert" -akkurat det følte jeg også ! Vet at han elsker jentene våre over alt på jord, men det er ikke til å stikke under en stol at det er stas for ham å ha en sønn. Jeg syns ikke det er noe galt i å innrømme det heller :) Jeg tror kanskje vi også hadde måttet brukt litt tid på å komme over det hvis vi hadde fått vite at tredjemann ikke var en gutt. Det er jo bare menneskelig å ha tanker og drømmer om fremtiden, og vi drømte om en gutt denne gangen. :) Helt enig i det du sier om personlig kjemi!

hahah du altså! Kanskje jeg formulerte meg litt kronglete der. For det jeg mente med å "elske dem på forskjellige måter" betyr ikke at jeg elsker dem i forskjellig grad eller noe slikt, bare at jeg har forskjellige forhold til dem. Når jeg er med dem, så bare kjennes det litt som om kjærligheten har forskjellige smaker eller farger hvis du skjønner? (Nei jeg har ikke tatt noen rare tabletter eller noe haha!) Jeg vet ikke om jeg hadde villet vite kjønnet hvis vi hadde hatt en av hver fra før. Men jeg tror kanskje det. Fordi at vi visste det ikke med de to første, så da ville vi prøve og se hvordan det var å vite det med den siste :) Fin dag til deg også Lene!

hmmm jeg syns det er helt menneskelig å ha disse følelsene. Skjønner deg som ikke turte å si at du ønsket deg jente. Det er ikke alltid like godtatt det der. Men jeg syns ikke du er fæl som ønsket deg en datter altså. Og jeg er 100% sikker på at du hadde elsket en gutt like mye hvis det hadde vært det som kom. :)

Takk for at du deler dette! Akkurat det med tilknytningen til 1.mann og 2.mann har jeg også kjent på. Det gikk mye raskere og var enklere andre gangen. Med 1. døde jeg nesten av brystbetennelse og sepsis da hun var 10 dager gammel, (jepp, det var ikke måte på hard start ...) så det var kanskje ikke rart at jeg sleit litt med å kjenne på den store morskjærligheten med en gang. Og ja det er utrolig merkelig at 2åringen min, Lillejenta, har blitt storesøster!

Myke menn er de beste ;) Nei det er nok ikke slik at absolutt alle foreldre ønsker seg et bestemt kjønn. Jeg hadde som sagt ingen spesielle ønsker da jeg var gravid med de to første, men kjente plutselig at jeg ønsket meg en gutt da tredjemann var på vei :)

Syns det er helt menneskelig at du ønsket deg en jente. Jeg leste faktisk et sted at de aller aller fleste mødre ønsker seg en jente når de er gravide for første gang. Kanskje fordi at det er skummelt nok å bli mamma for første gang, så det å få et barn som ikke er samme kjønn som en selv kan virke enda skumlere?

Tusen takk Kathrine. Sant det, det er jo enda mer viktig for menn i midtøsten å få sønner. Kansjke derfor våre venner ifra Syria var ekstra gira når vi fikk vår lillegutt :)

Ja jeg tror nok de aller fleste ikke bryr seg så mye om kjønn når de får den nyfødte babyen sin i armene :) Men de følelsene er der likevel noen ganger før man møter barnet, og jeg syns det er helt menneskelig og ikke noe man skal bli skoldet for å innrømme :) Veldig gøy å høre at såpass unge folk som deg leser bloggen min:)

Skjønner at dere håper litt på gutt. Men selvfølgelig er det ikke så viktig i den store sammenhengen:) Krysser fingrene for at det blir full klaff og en deilig liten bebis på dere!

Etter tre gutter hadde jeg nok vært rimelig nysgjerrig på å bli jentemamma ja! :) Spennende med UL snart! :)

Jeg tror kanskje jeg formulerte meg litt skakkt når det gjelder dette å elske dem på forskjellige måter. Det betyr ikke at jeg gjør forskjell på dem eller noe i den duren. Den store, dominerende morskjærligheten har jeg til dem alle, men så er det noen toppnoter da, som har litt forskjellig klang, alt etter hvem av dem jeg er sammen med. Og det syns jeg bare er herlig, og skammer meg ikke for at jeg har forskjellige følelser for dem :) Noe annet ville jo blitt feil, for de har jo ulike personligheter, som du sier så fint:) Oh yes, STUPforelska! Helt utrolig herlig. Og jeg tror kanskje jeg er ekstra superforelsket i Lillebror fordi at han er tredjemann og jeg har lært meg å nyyyyte og suge til meg alt det gode i babytiden. :) Dette var absoulutt ikke noe blablabla Maria! Kjempefin kommentar:) Takk for at du tar deg tid!

Jeg har både gutt og jente. Og jeg forstår godt hva du mener med det å ha forskjellig forhold til ungene. Jeg er ikke mer eller mindre glad i jenten eller gutten. Men det er likevel noe helt spesielt med båndet mellom meg og min sønn, likt som det er for pappaen og datteren. Jeg tror det ofte er sånn. At mennene føler seg mer knyttet til døtrene og motsatt for kvinner. Jeg kunne ikke vært foruten noen av dem, de er begge mammas skatter - men likevel så er det noe med båndet mellom meg og lillebror som jeg tror alltid vil være der. Og det med å ønske seg kjønn, det er veldig tabu ja, men flott at du bringer det opp, for jeg tror de fleste har et ønske om kjønn, men ingen tørr å si det. Jeg syntes det er helt greit å si høyt at man helst håper på det ene eller det andre kjønnet. Det betyr jo ikke at man ikke vil bli glad i ungen dersom man ikke får det kjønnet man håpet på - men det er lov å si hva man ønsker, absolutt. Og en siste ting: Jeg sier som venninnen din, du kommer til å merke stor forskjell på båndet mellom deg og jentene og deg og gutten etterhvert som han vokser til. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at du kjenner på disse følelsene, jeg tror det er helt normalt - jeg har flere venninner som føler det sånn også :-)

Ja- det er selvfølgelig lov å ønske seg et spesielt kjønn, men det er tabu. Da jeg ventet nummer en ønsket jeg meg ei jente. Ut kom en flott fyr som bergtok meg fra første sekund. Jeg var guttemamma med hele meg, og elsket det! Da jeg -ett og et halvt år senere- ventet nummer to, håpet jeg vel i bunn og grunn på ei jente. " Alle" rundt meg spurte om dette, og kom med kommentarer om at "det måtte vel være perfekt". Jeg innrømmet det, men passet samtidig på å komme med poltisk korrekte svar, dvs " bare det er velskapt, så betyr det ingenting". Men innerst inne håpet jeg, og nederst i fødebagen lå ei lita hvit lue med blondekant. Jeg kunne jo alltids gi den bort til ei venninne med jente. Og det måtte jeg; for ut kom en vakker gutt nummer to. Et par sekunder kjente jeg faktisk på en liten skuffelse; jeg skulle aldri bli jentemamma ( vi skulle bare ha to barn ), men siden har jeg aldri sett meg tilbake. Lillebror er selvsagt høyt elsket og mitt alt. Jeg fryder meg over å være guttemamma; her er fotball og høy aktivitet, men også fin-fine samtaler og gode varme klemmer. Jeg må innrømme at jeg fortsatt undrer over hvordan det er å ha ei datter, men har innfunnet meg med at slik blir det ikke, og jeg lever veldig fint med det. Imidlertid har jeg venninner med døtre som regelrett synes synd på meg, som ikke har ei jente. Og det provoserer meg. Livet med sønner er på ingen måte mindre verdt. Klem fra Beate- som altså bare digger deg og bloggen din, og de flotte ungene dine!

Er vel lov å ønske seg noe, og ja bli litt lei seg hvis det ikke skulle bli slik så lenge man tar i mot det som kommer og er glad i det. :)Jeg ønsket meg to gutter og ei jente, så heldig var jeg. Kom som bestilt. Nå ønsker jeg meg nok en prinsesse til, blir det ikke det så vil jeg nok elske guttungen med samme gleden.

Jeg tror nok vi snakker om det samme, ja. :)Og vetduhva: jeg er så forelska i lillebror at jeg jammen tror vi må ha en til. Galskap, hva? hihihihihi:)

Første gravidtitet tenkte jeg at det var helt det samme. Superkoselig da vi fikk vite det var gutt. Andre gravidietet håpte jeg litt på jente, men klarte å lage gode argumenter for begge kjønn. Type: hvis det er jente er det kjekt for det har vi ikke fra før. Hvis det er gutt er det praktisk OG kjekt å ha to tette med samme kjønn. Det ble gutt. Tredje graviditet håpte jeg så syyykt på jente, bare fordi det er stas å få oppleve begge deler. Men innstilte meg på at det nok var gutt nr 3 og at det også var fint. (hadde ikke lyst å kjenne på skuffelse over kjønn på ultralyd, derfor overbeviste jeg meg selv om at jeg nok bare fikk gutter og at det var veldig bra) Supergira da det ble jente!! Det du sier om at man elsker på en annen måte - det opplevde jeg også med min jente til slutt. Men lurer rett og slett på om det også handler litt om at det er siste baby, for min del. At jeg ville følt det sånn uansett kjønn, fordi det er "minsten" og "sistemann".

Flott tema som blir tatt opp. Jeg må ærlig innrømme at jeg håpet på ei jente da jeg var gravid med min første. Det var på grunn av at jeg har hatt litt problematisk forhold til mennene i min familie og jeg visste ingenting om gutter. Så jeg fikk litt angst da jeg fikk vite at jeg skulle få en gutt. Det varte bare i noen minutter, så strømmet gleden på. Han har lært meg så masse og han er helt fantastisk. Elsker han over alt på jord. Så neste baby bryr jeg meg ikke om hva blir. Det spiller ingen rolle for meg nå :)MEN det jeg lurte på var: Casa Kaos sier at det er forskjell på å være jentemamma og guttemamma og på hvordan en blir møtt i samfunnet. Hvordan? Jeg ble nysgjerrig. :)

Fantastisk hvordan alt bare faller på plass og kjærligheten strømmer på!

hahah! ja jeg kan tenke meg det er høyt tempo hos dere! Skjønner du kanskje ikke setter like mye pris på ALLE tingene de gjør/sier ;)

Ok, først av alt: JIPPI en PAPPA som gir lyd her inne! DET er stas. Flott med litt pappa-perspektiv også! :) Ja det ER litt speselt å få en liten lillebror når man har to jenter fra før, og det må være lov å være litt menneskelig og kjenne på den følelsen uten at man skal føle seg råtten. Takk for kommentaren, Christer!

Du skriver så godt! Jeg gleder meg til å oppleve alle forskjellene og nyansene i forholdene til barna! :)

Hei Beate!TAKK for at du deler din historie. Jeg setter veldig pris på det!At du innrømmer at du hadde et øyeblikk med skuffelse, det syns jeg er sterkt, og det gjør deg på ingen måte til en dårlig mamma, -tvert i mot!Skjønner det kan bli feil når folk syns synd i en fordi man "kun" har barn av et kjønn. MAMMA er man jo likefullt!klem tilbake!

hehe, så praktisk å få som bestilt! ;)

Ja det er meget mulig være at det har noe med at det er siste babyen. :) Man er jo mye mer avslappet og erfaren og kan nyte babyen på en helt annen måte.

Sukai: Jeg opplever at når jeg er ute med jenta mi, så er det veldig mye dill og dall og kommentarer om hvor søt hun er og hvor fint hår hun har og hva hun har på seg ol. Og når hun slår seg vrang blant andre folk, får vi flest smil og koselige kommentarer. Litt sånn: Så søt hun er. Ja ja, det er godt med sterk vilje. La oss håpe hun beholder den når guttene begynner å renne på døra.Når jeg er ute med sønnen, får jeg kommentarer om hvor tøff han er og hvor flink han er til å hoppe og løpe. Og når han legger seg ned i butikken og hyler fra seg, er det flere som rister på hodet og mener jeg ikke har kontroll på han.

Jeg har 2 gutter nå, og jeg kan hvertfall si at jeg er like glad i dem begge, men på ulik måte. Det er nok fordi de er nokså ulike personligheter, eldstemann er mest lik på meg (foreløpig) og minsten er kanskje mest lik pappaen sin (og han liker jeg jo ganske godt også ;-)) Så jeg kan ikke svare på om kjønn utgjør en betydning også, men kan godt tenke meg at det gjør det. Jeg diskuterer MYE med meg selv for tiden om jeg har lyst på ett barn til. Eller, det vil si: jeg vet jeg egentlig har lyst på ett barn til, men jeg er usikker på om jeg orker/takler det. Om det blir en gutt eller jente er av mindre betydning, det blir kult uansett. Men jeg kjenner stresset murre litt i bakhodet når jeg tenker på å ha TRE små barn. Jeg stresser nok litt for lett, og da kommer liksom irritasjonen og surheten på løpende bånd :-P Og det er jo ikke noe kjekt for hverken meg, mannen eller barna. Og da tenker jeg; burde jeg egentlig la være for ikke å stresse ihjel? Eller blir det ikke så forferdlig mye stress som jeg ser for meg? Det vil selvfølelig bli litt etter hvordan man legger det opp selv så klart, og jeg kunne kanskje hatt godt av å legge lista lavere av og til. Men jeg kunne svært godt tenke meg å høre litt av dine synspunkter som fersk trebarnsmamma!

Det var så freistande å svara på denne siste kommentaren. Eg har fire gutar, som er store no, men som har vore små. Då eg skulle på barnakontroll med fyrstemann, som var fornøgd og blid og roleg til vanleg, var det uro og stress og guten grein, pga. ei stressa mor - alt måtte vera glatt og fint og blankt og reint. Med nr to slappa eg litt meir av. Likeeins med nr tri, og med nr fire var eg så avslappa at eg gløymde heile barnakontrollen. Fyrtsemann var på teater og kino og kunstutstilling då han var 3-4 år. Nr 4 kom ein dag til å seia at han aldri hadde vore på kino. - Kva? Har ikkje guten vore på kino? Nei, me hadde gløymt å ta han med. Då var han åtte. Men denne siste 'forsømde' guten er blitt ein flink og snill gut, berre godt å seia om han. Det går godt og dei siste får så mykje gjennom syskena sine at dei vaksne kan ta det med ro, og då kosar alle seg, både store og små.

Da jeg var gravid med førstemann, ønsket jeg meg jente. Det fikk jeg! Da jeg ble gravid med minstemann, må jeg innrømme at jeg ønsket meg en jente til...Og det ble det! Så vi har altså to jenter, og det syns vi er helt supert!!! Har faktisk aldri ønsket meg en gutt, selv om han selvsagt hadde blitt like elsket om han kom! Men jeg stortrives som jentemamma:-) Nå har jo ikke jeg gutt, så vet jo ikke hvordan det er, men jeg tror "forskjellene i følelsesregisteret" ikke har så mye med kjønn å gjøre. Tror det går mer på kjemi,personlighet etc...Jeg har, i motsetning til mange andre med jenter, skikkelige mammajenter!Begge to! Og elsker de akkurat like mye og like altoppslukende!! Men de trykker på forskjellige knapper i følelsesregisteret mitt, heldigvis:-) Eldstemann er det noe helt spesielt med, hun gjør meg varm om hjertet og mo i knærne, hun var tross alt mitt første barn!!Minstemann er det noe helt spesielt med, hun gjør meg varm om hjertet og mo i knærne, hun er tross alt minsten!!Nå skal vi ikke ha fler, så jeg forblir jentemamma, og det koser jeg meg med:-)Akkurat oppdaget bloggen din! Kjempefin!!

Tusen takk for kommentaren din, det var godt å lese :-) Og all ære til deg som har oppdratt 4 gutter! Jeg tror nok det kan være mye i det at de små ser til de eldre søsknene når det gjelder væremåte, så man får gjerne litt "dra-hjelp" i oppdragelsen :-). Og så har de jo så klart selskap i hverandre også, selv om det innimellom kanskje kan bli vel mye krangling.. Jeg tror nok jeg kommer til å prøve på ett barn til, hvis pappa'en i huset er enig da ;-)

Berre ikkje vent for lenge. Fertiliteten avtar med alderen: det er ein naturleg prosess. Lukka til same korleis det blir! :-)

Dette temaet har jeg tenkt på mange ganger. Jeg og tyskeren min ønsker oss barn snart, og jeg håper veldig på jente. Jeg ønsker meg jente. Men det betyr ikke at jeg vil elske en sønn mindre. Om jeg blir skuffet? Kanskje. Men skuffelsen går nok like fort over som den kom.Jeg har fått noen reaksjoner på mitt ønske om en datter. Utsagn som "du er ikke moden til å få barn om du ønsker deg et spesielt skjønn" og det værste må være når en person sa direkte til meg at jeg aldri burde få barn med en slik tankegang. Og jeg skjønner det ikke. Det er vel menneskelig å ha et lite håp og ønske? Når min mor skulle føde for første gang håpet hun på jente - og i det babyen kom og doktoren sa " gratulerer du har fått en gutt" var det noen gloser som ikke egner seg på trykk som kom ut av munnen til min mor. Skuffet og sliten. Men at hun elsker min bror mindre? Overhode ikke. Skuffelsen gikk over i det han ble lagt på brystet hennes.

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere