hits

En ny mamma blir født

29.08.2013 - 11:14 29 kommentarer
Foto: Mammalivet

Det store, utrolige, vakre, skumle, ubeskrivelige øyeblikket er kommet og gått.
Det er ikke bare et barn som har blitt født, men også en mamma. 
Han som har levd i deg skal nå leve  av  deg.
I hvertfall for en stund. 

De første ukene er som en fjern drøm.
En tykk tåke siver inn i hulen din.
Du er ikke sikker på om det er ditt, dette livet som et meieri på to bein.
Dette livet, som plutselig handler om et annet liv. 
Et lite, skjørt liv. Herregud så liten han er.
Det lille livet er skjørt at du er redd for å knuse det hvis du skulle finne på å holde for hardt.
Eller miste ham, -for Guds skyld ikke mist ham! 

Han elsker deg sånn helt uten videre. Uten spørsmål og baktanker. 
Den reneste kjærligheten i verden, og du får den helt gratis.
I bytte mot litt melk, såklart.

Der ligger dere. Bare dere to, i en boble av voksende kjærlighet og avhengighet. Kanskje er dere tre?
Hun, han og  den skjøre
Uansett om dere er to eller flere, så dreier alt seg om å beskytte, mate og ikke minst forgude.
Ja, du forguder denne lille ivrige, som leter og leter. 
Han leter for livet, og du hjelper henne å finne fram.
Du gir og gir, og han tar i mot. 
Og han er så inderlig takknemmelig. Og du er så inderlig redd. 
Du er  livredd  faktisk. 
Redd for alt som kanskje, muligens og sannsynligvis kommer til å gå galt.

Det er da det er greit å være tre:
Deg, den skjøre, og den tredje. -Han som ordner alt.
Skafferen, kaller vi han. 
Han som skal komme til å skifte flere bleier enn han noen gang kunne forestilt seg.
Og han syns det er helt OK. 
Han, skaffer deg alt du trenger for å kunne overleve, og ikke minst,  produsere.
For det skal du. Du skal produsere en hel elv, et helt verdenshav av melk. 

Kanskje du lider litt.
De fleste må det. De lider seg igjennom dager, kanskje uker med en kropp som ikke helt vet hvordan. 
En kropp som gjør vondt. Ikke bare litt, men veldig,  veldig  vondt.
En kropp som er blitt til et meieri. 
En kropp som er blitt til en livslinje. 
En kropp som du kanskje ikke kjenner igjen.
Men det bryr du deg fint lite om akkurat nå.
Alt for den skjøre. 

Den der lille rosa, eller kanskje  litt gule, som ligger i den altfor store sengen din og puster altfor lavt.
De gjør alltid det, de skjøre. 
De puster så forbannet lavt at du våkner av det om natten!
Våkner så ofte at du mister tellingen.
Du mister egentlig tellingen på det meste for tiden.

Men det er sånn det er å være Giveren.
Det er sånn det er å være meieri.
Kanskje Skafferen også mister tellingen?
Hva gjør man da?

Det er da hun som heter Mor, kommer inn.
Din  mor. 
Altså, Giveren er jo egentlig også "Mor", men det har hun ikke vennet seg til enda.
Det er nettopp derfor hun behøver Mor.
For Mor kan alt hun.
Hun kan alt, og vet alt, og hun holder tellingen. 
Hun har også vært meieri. 
Kanskje både en, to, tre og FIRE ganger.
Du klarer ikke å forestille deg det. Fire? Nei takk!
Noen ganger er nesten så du vil sverge: -Aldri mer!
-Tror du ja, tenker Mor.

Så begynner boblen, dette skallet dere befinner dere i, å bli litt tynnere.
Du tør kanskje ikke bevege deg utenfor hulen helt enda, men du inviterer i det minste noen inn.
Og når du gjør det, ønsker du kanskje at du ikke hadde gjort det.
Hvertfall når de blir der akkurat litt for lenge. 
Eller når de skal ta i den lille rosa, den skjøre, som ikke forstår bæret, og som bare leter. Leter etter meieriet sitt.
Alle vil ha sin del, de skal holde den lille skjøre i timesvis og du kjenner at hjertestrengene dine dirrer etter å få ham tilbake.
-Skjønner de ikke at han bare vil ha deg?




En dag våkner du, og bare SKAL ut. 
Du skal ut og vise verden alt du kan.
Og ikke minst hvilken nydelig, skjør skapning dere har skapt.

Kanskje han ikke er fullt så skjør lenger?
Kanskje de andre, de utenfor hulen, får lov til å ta i ham uten at du får hjertet i halsen?
Får de lov til å stryke, susse og kikke på de små, rosa, skjøre tærne?
Du hopper i det. Lar dem holde og kikke litt mens du svever som et helikopter over dem.
Og så står du der og fylles av en stolthet som ikke får plass i kroppen din. 
Ofte flyter den over, og kommer ut som salt, varmt vann.

Ja, for det er ikke akkurat  sjelden  du griner i det siste.
Det er nesten det du gjør mest, rett etter det å amme, 
og det våkne opp om natten for å sjekke at han puster.
-Skal han aldri lære seg å snorke, han lille skjøre?
Eller i det minste la være å bæsje seg i nakken midt på natten?
Er det bare bleier og melk i månedsvis foran meg nå?


Og så, akkurat når du trodde at det ikke var noe mer enn bæsj i nakken og tårer det dreide seg om.

Da kommer smilet.
-Han SMILTE!

Eller var det kanskje bare luft i magen?
Nei, han smilte helt sikkert.
Han smilte til deg.
Og så skjer det igjen. Han gliser bredt så du kunne se de tannløse gommene og den lille, rosa tungen. 
Han smiler hver dag til deg som han har levd i.
Til deg som han lever av. 
Og du, du smiler tilbake, 
og tenker at dette kan du godt leve med.
Leve med ham. 






Tilegnet min kjære, vakre venninne, som nettopp ble mamma for første gang.


__________________________________________________________________

Hvordan opplevde du de første dagene som førstegangsmamma? Angst? Eufori?
Hvordan opplevde du som ammer/har ammet det å bli til et menneskelig meieri?


29 kommentarer

artigforkidsa by Hege

29.08.2013 kl.12:05

Nydelig skrevet Jona, og heldige venninne som får en så fin mammagave Vi startet vår karriere som foreldre med regelrett kjeft fra pleieren på sykehuset da vi ikke hadde skiftet bleie på den nye bebisen hele den første dagen...ha ha ha, det er jo måte på hva man skal huske på, man er da trøtt etter å ha pressa hele natten! ;)Senere har det gått bedre heldigvis, og vi har skiftet riktig så mange bleier..Amming vet du vel hva jeg føler for, føler jeg har beskrevet det godt i bloggen ;-) Gottaloveit! <3

syla

29.08.2013 kl.13:19

Dette var så fint.. så vakkert skrevet. Ble rørt til tårer :-)

Lea1337

29.08.2013 kl.14:06

Veldig fint skrevet, tror nok de fleste kjenner seg igjen i dette :-)Mine første dager som førstegangsmamma: angst i stoooore mengder, kunne ikke fatte og begripe at noen kunne forvente at jeg skulle ha det fulle og hele ansvaret for dette bitte-bitte-lille mennesket! Følte meg fremmed i egen livssituasjon, hele mammarollen kom som et kjempesjokk.Opplevelse av å være meieri: veldig, veldig vondt første gang (i starten) - deler av grunnen til at jeg fikk fødselsdepresjon. Etter hvert gikk det veldig fint, og jeg var glad for at jeg "stod i det", selv om lysten var til stede for å gi opp, flere ganger.

Lea1337

29.08.2013 kl.14:08

Veldig fint skrevet, tror nok de fleste kjenner seg igjen i dette :-)Mine første dager som førstegangsmamma: angst i stoooore mengder, kunne ikke fatte og begripe at noen kunne forvente at jeg skulle ha det fulle og hele ansvaret for dette bitte-bitte-lille mennesket! Følte meg fremmed i egen livssituasjon, hele mammarollen kom som et kjempesjokk.Opplevelse av å være meieri: veldig, veldig vondt første gang (i starten) - deler av grunnen til at jeg fikk fødselsdepresjon. Etter hvert gikk det veldig fint, og jeg var glad for at jeg "stod i det", selv om lysten var til stede for å gi opp, flere ganger.Og etterpå: gikk det bedre og bedre, og lykken slo etter hvert ut i full blomst :-)

G

29.08.2013 kl.15:07

Så vakkert. Det er akkurat sånn det er. Og giveren føler seg ganske så skjør hun også :) Minnet mitt fra den første tiden er lukkt. Den søte lukten av nyfødt baby, den første søte melken (det må jo være ekte vanilje eller noe i denne ;)) og tøymykner av nyvasket babytøy. Helt fantaastisk luktet det. Og ammingen er noe av det jeg er stoltest over å ha fått til :)

Anonymous

29.08.2013 kl.15:22

Så fint og så sant! Savner å holde min lille baby tett inntil og titte inn hans utforskende øyne!!

Snart mamma

29.08.2013 kl.17:00

Du er så flink med ord! Så utrulig vakkert! Er 5 dager til termin nå, snart er ventetiden over! Både skummelt og spennande!

Her på Sandaker

29.08.2013 kl.17:37

Vakkert!

Her på Sandaker

29.08.2013 kl.17:46

Vakkert! Mine, våre, første uker..var beintøffe. Angst ja. Og en amming som bare ikke ville seg.. Følelsen av udugelighet, og respekt og misunnelse for han som fikk til alt. Men som jo ikke måtte amme. Jeg kjentte meg så igjen i det du skrev om Skafferen.Og så, så går det seg til. Og de første tunge månedene er nesten glemt. Men ikke helt. For jeg lovet meg selv å ikke glemme, for at det aldri skal gå så langt igjen. Igjen, takk for nydelig innlegg!

Anonymous

29.08.2013 kl.18:41

Jeg hadde ikke melk jeg, gjør det meg da til en skikkelig ussel mor?Følte det litt da jeg leste dette hyllningsdiktet, hvor amming var liksom selve greia ;)Skjønner jo at du er nærmest ekstremt opptatt av amming, og det er flott det, men siden du leser masse fagstoff som du forteller videre til leserene dine, hadde det vært veldig ok om du skrev litt om hvor flotte, trygge og sunne unger også de som av forskjellige grunner ikke kan amme også får.Tror mange ulykkelige og desperate "dårlige" mødre der ute kunne ha godt av et slikt "trøsteinnlegg".Du skriver godt og vet hvor du skal hente fakta fra, så jeg tror du kunne skrevet et supert innlegg hvor du kanskje kunne "avdramatisere" konsekvensene av ikke å amme litt.Avslutter med å si at jeg er en ivrig ammetilhenger, men en mislykket ammer :)Ha en fortsatt fin dag.

Jona (mammalivet.com)

29.08.2013 kl.19:14

Nei kjære deg jeg syns da på ingen måte at du er en ussel mor. :) Dette innlegget er en beskrivelse av mine første dager som mamma og da var amming en stor del av omveltningene jeg gikk igjennom så ja, -amming ble selve greia. Jeg dedikerte dette innlegget til en venninne som nettopp har fått barn og ønsker å amme. Derfor ble det slik det ble. Om det ble en anelse for mye pupp for enkelte så er det bare å hoppe over dette innlegget. Blir ikke alltid plass til alle nyansene i et og samme innlegg :) De som har fulgt med på bloggen vet at jeg endte med å gi opp ammingen og gi flaske noen mnd senere så jeg har ekstra respekt for dem som ikke ammer fordi jeg har vært der selv. Ja jeg er nok over gjennomsnittet interessert i amming og alt som følger det, det stemmer. Og jeg tror det kommer av at jeg har slitt mye med ammingen oppigjennom. Et innlegg om det å ikke amme har lenge ligget i utkastmappa men har aldri blitt helt fornøyd med det. Jeg har liksom ikke turt å uttale meg fordi jeg "bare" hadde flaskebarn i 6 mnd. Men kanskje jeg må kvinne meg opp og skrive det ferdig en dag. Fin dag til deg også!

Anonymous

29.08.2013 kl.19:52

Nei for all del, det var ikke noen kritikk av innlegget/diktet i den forstand at jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest det. Viktigheten med amming dukker opp i alle media nesten daglig, så hadde jeg vært så hårsår så hadde jeg måttet slutte å lese aviser og se på TV :)Det slo meg bare at det hadde vært utrolig bra om noen også kunne komme med et "positivt" innlegg om flaskebarn- gjerne uten for mye "sutring" om hvor hardt en hadde prøvd og hvor deprimert en ble da det ikke funka.Du skriver om din venninne at hun ønsker å amme....... det gjør vel egentlig de aller fleste,jeg kjenner flere som ikke har ammet, men det er ikke fordi de ikke har hatt lyst.Og de/vi føler oss ofte litt uglesett av det Mammapolitiet dere så ofte snakker om med misnøye, men som dere faktisk er en del av.Sier det nok en gang, jeg tror virkelig du kunne skrive den typen innlegg jeg "ønsker" meg.Det må ikke for enhver pris være så veldig personlig, det mange trenger er informasjon så prestasjonsangsten kanskje døyves litt, og hvem vet, med mindre "press" på seg så kanskje flere får det til?Jeg tror du hadde fikset veldig bra å skrive et sånt innlegg jeg :) L VEL V

charlotte

29.08.2013 kl.20:19

Fantastisk skrevet! Akkuratt sånn det er:)

Anonymous

29.08.2013 kl.20:40

Har nå blitt mor for tredje gang (snart ekspert), etter all erfaring så har jeg aldri funnet de ordene som beskriver akkurat hvordan det føles og hvordan det faktisk føles hver gang. Det er like stort og vakkert hver gang, selv om du ikke forstår hvordan du skal kunne elske enda et barn like mye. Så vokser hjertet seg enda større, utrolig hvor mye et hjerte kan romme...tusen takk for vakker lesning:-)

layla

29.08.2013 kl.20:40

Hei. Jeg leser mange blogger daglig både mamma, interiør, mote osv men jeg smiler og får tårer kun når jeg leser bloggen din. Kanskje fordi jeg er nesten i samme situasjon som deg ( har to tette barn og er gravid igjen). Du er veldig flink og søt:) ønsker deg lykke til videre med blogging og din familien. Skulle ønske gjerne at du lager et innlegg om hvordan du har det med husarbeid og mat hjemme. Hilsen fast leser Layla

Casa Kaos

29.08.2013 kl.21:09

Så fint skrevet.Flinke Jona!

Jeanett

29.08.2013 kl.23:10

H-E-R-L-I-G!!! Og for noen fine ord din nye-mamma venninne ble tilegnet <3

Lisa - Fra hus til hjem

29.08.2013 kl.23:22

Så fint skrevet! Jeg gleder meg til det er min tur - bare 16 uker igjen nå! Kan nesten ikke vente :-)

Marianne RG

30.08.2013 kl.19:04

Var i min egen boble med den førstefødte det første halve året jeg;)

Venegull

30.08.2013 kl.23:29

Vakre ord jona...kjenner meg så godt igjen!

Jona (mammalivet.com)

30.08.2013 kl.23:50

Nei HEGE da! Du må jo skifte bleie! hahaha -ikke lett det der. Jeg glemmer de mest selvfølgelige ting fortsatt, så det ble aldri forbedring på det området her :P Jeg digget forresten puppeinnlegget ditt. Spesielt tegningene!

Jona (mammalivet.com)

30.08.2013 kl.23:52

Ja jeg vet! Hvordan tør de å bare sende oss hjem, helt ALENE med et levende vesen!? :P Ja jeg hadde også mye utfordringer med ammingen, spesielt første gangen. Det varte "bare" i 6-7mnd desverre før det tok slutt. Heldigvis lærte jeg masse, og det har gått bedre og bedre for hvert barn :P

Jona (mammalivet.com)

30.08.2013 kl.23:54

Ja det er sant. Giveren er kjempeskjør! Og luktene <3 Fersk baby! Tror ikke det finnes en deiligere duft i hele verden :D

Jona (mammalivet.com)

30.08.2013 kl.23:54

tusen takk! Masse masse lykke til i tiden fremover! :)

Jona (mammalivet.com)

30.08.2013 kl.23:56

takk! Ja det er mye som har blitt tåkete og fjernt av den første tiden. Derfor er jeg glad for at jeg skriblet ned dette da min eldste datter var nyfødt! Gøy å kunne dele dette nå, og kjenne minnene strømme på :)

Jona (mammalivet.com)

30.08.2013 kl.23:57

Tusen takk for fine ord! Ja det er ufattelig hvor mye et mammahjerte kan strekke seg:)

Jona (mammalivet.com)

31.08.2013 kl.00:01

Hei Layla! Tusen takk for fine ord. Det varmer! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det på en annen måte. Føler jeg skriver takke meg her og takke meg der hele tiden, men jeg mener det virkelig. Det er fantastisk hyggelig og motiverende med slike tilbakemeldinger:) Når det gjelder mat og husarbeid, så må jeg ærlig innrømme at der er jeg nok langt under nivået på mange av landets mammabloggere. Mens de lager lister og har faste tider for vask og stryking av klær, så går det i skippertak og organisert kaos her i huset, men jeg er alltid åpen for innspill og det er veldig gøy når folk kommer med forslag, så jeg skal sette det på listen min og se hva vi kan finne på ;)

Jona (mammalivet.com)

31.08.2013 kl.00:03

Takk Lisa! LYKKE til med fødsel og tiden etterpå!

Christina

06.02.2016 kl.20:44

Så vakkert skrevet! skjønner at dette ikke er nytt, men det er nytt for meg, og traff rett i hjertet. Hilsen en ny mamma

Skriv en ny kommentar