hits

Move over Supermamma -her kommer SuperBESTEmor


Etter at jeg selv har fått barn, så tenker jeg ofte over hvaslags forhold de små har til sine beste- og oldeforeldre, og ikke minst hvor viktige de forholdene er. Får de nok tid med dem? Er vi flinke nok til å legge til rette for tid med bestemor? Og ikke minst:
er vi flinke nok til å sette pris på besteforeldre? Jeg tror at besteforeldre er uendelig viktige for barna. Mye viktigere enn vi kanskje tror.

"It is my belief that grandparenting is the most important family role of the new century"    

~Roma Hanks, PhD  


Jeg har vært heldig og vokst opp med besteforeldre og oldeforeldre som var veldig tilstedeværende for meg og mine søsken. Som liten følte jeg meg omringet av varme og trygge voksne mennesker som virkelig meg og fremfor alt: så mine styrker og talenter. Spesielt god kontakt fikk jeg med bestefedrene mine. Jeg var og er fortsatt en skikkelig bestefarjente.

Flere av mine venner og bekjente har også fortalt at for dem har besteforeldre spilt en vital rolle i oppveksten og at de den dag i dag, fortsatt har svært nære forhold til sine besteforeldre. De beskriver det som at de nesten fungerer som et (eller to) ekstra sett foreldre, alltid på plass for å backe opp og gi trøst, råd og støtte.

Jentene våre på 3,5 og 2 år har allerede begynt å knytte sterke bånd til både besteforeldrene og oldeforeldrene sine. Og vi prøver å støtte bestemorforholdet med f.eks en dag i uken som er "bestemor-dag", og alle fryder seg. (Spesielt de dødstrøtte foreldrene...)
De av besteforeldrene til barna våre som bor langt vekke, prøver vi å snakke med på telefon, via videosamtaler og besøke så ofte vi har tid og mulighet.



Både barna og besteforeldrene nyter det å være sammen, og som sagt så tror jeg at besteforeldre har noe som ikke foreldre har. De sitter nemlig ikke med det absolutte, gedigene, tunge ansvaret, nattevåket, sykdomsukene og hverdagskampene. De ser ting fra utsiden.


"Jeg kan ikke helt forklare hvorfor besteforeldre er så ok. Men det er noe ved dem." 
 – gutt, 9 år

Besteforeldre kan elske barna like høyt som foreldrene gjør, men de har et annet ståsted, et annet perspektiv, som jeg tror gjør det lettere for dem å virkelig se barna og sette pris på hvert øyeblikk på en helt annen måte enn foreldrene gjør. Jeg tror barna merker denne forskjellen. Jeg som barn gjorde i allefall det. Jeg merket at besteforeldrene mine hadde lettere for å bare være  med meg, forsvinne inn i min verden og lytte til alle mine rare spørsmål. De var trollbundet av meg, og jeg av dem. Jeg representerte nytt liv, nysgjerrighet og naivitet. De satt på visdom, erfaring og tradisjon.

Jeg forstod aldri når det var noen barn som uffet og akket seg over at de måtte  på besøk til bestemor. Det var jo det koseligste i verden for meg!

Selv om mamma og pappa stort sett alltid er på førsteplass for et lite barn, så husker jeg at jeg satte uendelig pris på tiden jeg hadde sammen med besteforeldrene og oldeforeldrene mine.
Det er nok noe unikt ved besteforelder-barnebarn forholdet, og jeg gleder meg faktisk over at jeg  en dag, sannsynligvis, får oppleve det å være besteforelder.


"Besteforelderen var hyggelig å være sammen med, besteforelderen viste at han/hun var glad i, interessert i og satte pris på barnebarnet, besteforelderen var en man beundret – både for de holdninger han/hun hadde og for det han/hun hadde gjort i livet, man kunne slappe av og føle seg vel sammen med besteforelderen, besteforelderen fikk barnebarnet til å føle seg stolt av seg selv og vissheten om at besteforelderen alltid ville være der med oppmuntring og hjelp."

Fra Kennedy's forskning:  Grandchildren’s reasons for closeness with grandparents. Journal of Social Behavior and Personality, 6,697-712.


Men det er nok ikke bare barnemat å være besteforelder heller...


I vårt samfunn spiller besteforeldre en stor rolle i barnas liv, og den rollen vokser stadig. Det å være bestemor i dag innebærer ikke lenger kun å invitere på kaffebesøk eller sitte i en gyngestol og hekle mens man innimellom stikker et kamferdrops til ungene. Nei, for akkurat som med foreldrerollen, så har jeg intrykk at vi stadig stiller høyere og høyere krav til besteforeldre.
Move over Supermamma, her kommer SuperBESTEmor.

Dagens besteforeldre må være klare for action. De skal helst ha med ungene på utflukter flere ganger i måneden. De må takle dyreparkdager, hytteturer, hente og bringe i barnehagen, teltturer, fisketur, fjelltur, skitur, kjøre dem på fotballkamp og ha dem på overnatting. De skal være lekekamerater, mentorer og omsorgspersoner. De skal fungere som en avlastning og støtte for oss voksne, og underholdere og ansvarspersoner for barna.

Ettersom barna blir eldre og kommer i tenårene, fungerer også ofte besteforeldre som en "trygg sone" hvor tenåringene føler seg mer komfortable med seg selv enn f.eks hjemme eller på skolen. Ofte kan de snakke med bestemor/bestefar om ting de aldri ville foralt sine foreldre. Alt dette skal en besteforelder takle, samtidig som mange av dem fortsatt arbeider, og kanskje har egne foreldre som er pleietrengende og behøver deres støtte.
Tenk, alt dette klarer mange av dagens besteforeldre, og de fleste ser ut til å nyte det.



Men selv om de kanskje får det til å se lett ut, så tror jeg også det er ganske komplisert, på det emosjoelle plan, å være besteforelder.
Du kan være så gad i barnebarnet at det gjør vondt, og du kan ha allslags bekymringer og tanker om hva som er best for barna, men til syvende og sist er det noen andre enn deg som bestemmer. Som besteforelder har du ikke siste ord i saken, og det må være en gigantisk utfordring å bite seg i tunga mens barnet ditt kanskje oppdrar sine barn på en veldig annerledes måte enn du selv gjorde.

Jeg er klar over at ikke alle barn har drømme-besteforeldre, og noen barn har ingen besteforeldre.
Det varierer nok også sterkt hvor flink man som er som forelder til å legge til rette for barnas samvær med besteforeldre. På samme måte er det desverre ikke alle besteforeldre som har lyst/tid/mulighet til å engasjere seg like fullt i barnebarna.

Men det er så mange av dem som gjør en fantastisk jobb, og det syns jeg vi kan bli flinkere til å huske på. Besteforeldre er en uerstattelig ressurs for både barn og foreldre. De gir seg hen og forelsker seg hemningsløst i barnebarna sine og overøser dem med kjærlighet, forståelse og beskyttelse. De tilbyr barnepass, støtte og råd til sine  barn, og sørger for å bringe tradisjoner videre til deres  barn.



Takk besteforeldre. Dere er på en måte litt superhelter i mine øyne.




Tilbringer dine barn mye tid med sine besteforeldre? 
Hvordan var/er ditt forhold til dine besteforeldre
Ser du på tid med besteforeldre som en fordel og et priviegium eller er det mest plikt?
Synes du vi stiller for høye krav til dagens besteforeldre eller bør de forvente å måtte stille opp?

8 kommentarer

Hei! Ville bare so at du skriver så vanvittig bra :) kjempegøy å følge bloggen din :) Hanne

Igjen tusen takk Jona, for et tankefult og reflektert innlegg. Og takk for at du tok tak i besteforeldres perspektiv ! Ja, det er akkurat sånn du beskriver. Jeg har tolv (!) barnebarn, så vet litt om det ! Klem L

Du skriver utrolig godt on et tema vi kanskje ikke alltid tenker like mye over. Vi er også veldig heldige å ha besteforeldre ( og tante og onkel) i nærheten. Familie har egentlig ikke følt så viktig som det gjør nå. Selv vokste jeg opp med tre av fire besteforeldre. En lever fortsatt og jeg er så glad at hun kan få være med å ta del i guttas oppvekst. Det var hun, altså min mormor, som kom da jeg kom hjem fra sykehuset med førstemann. Hun har vært en del avmin oppvekst og hun har gitt meg så utrolig mye oppigjennom. Gutta har alle fire besteforeldre og ser alle sammen ofte, og jeg et så glad for det. Om vi stiller for høye krav? Det tror jeg nok ikke. Jeg opplever at å stile opp, hente i barnehage nå og da og ha overnatningsbesøk osv. er noe de gjør fordi de virkelig vil. Samtidig er det ingen selvfølge, man må rett og slett bare sette pris på det;)

Dette har vi tenkt masse på også. Vi har veldig lyst til at våre barn skal ha en familie som du beskriver over. Med nære relasjoner til besteforeldre. Vi må svelge noen kameler selv for å få dette til da vi ikke har de nære båndene til våre foreldre og besteforeldre selv. Min mann har tettere forhold til sine besteforeldre. Jeg har ikke noe særlig forhold til mine nålevende (større med de som døde for over et tiår siden). Der er det mest plikt. Men vi ønsker at våre barn skal oppleve tradisjoner og det å ha en nær storfamilie. Jeg håper vi får det til. Foreldrene til mannen og min far gleder seg til ungen blir større. Før han er en tre år er han ikke så morsom mener de og de orker ikke ha han. Min mamma derimot kunne gjerne adoptert han. Så han har litt av hvert. Og vi får jobbe med det vi har. Jeg syns ikke vi stiller for store krav til våre besteforeldre. Vi ønsker at de skal være en del av pjokkens liv og det er der vi legger inn en innsats nå. Så får vi se hvorda det går etterhvert ;)klem

Jeg tenker at besteforeldre er tilstede i barnebarnas liv på sine premisser. Vi kan ikke forvente noe annet av dem enn at de behandler oss med respekt og at de følger opp avtaler. Det er ikke deres forpliktelse å passe ungene våre, men de er en ekstra ressurs. Jeg synes det er viktig at besteforeldre får bygge sine relasjoner til ungene våre uten vår innblanding.

Jeg blir mormor for første gang om noen få uker, og gleder meg. - Både til gledene og til litt av arbeidet. Da jeg hadde bittesmå selv drømte jeg om en helt natts søvn innimellom. Så jeg skal ta noen nattevakter. Heldigvis bor vi så nær at vi kan ha daglig kontakt om det er behov for det.

Takk for et fint og nyansert innlegg. Jeg synes det er veldig koselig når besteforeldre engasjerer seg, og jeg forventer det jo til en viss grad all den tid vi har gode relasjoner i familien, men jeg synes mange har for høye forventninger om hva besteforeldre skal bidra med, både tidsmessig og økonomisk. Bl.a. den "nye normen" om at besteforeldre skal kjøpe dyrt utstyr som f.eks. vogn synes jeg er merkelig. Selv bor besteforeldrene til gutten vår dessverre langt unna, og vi treffes i ferier og noen helger av og til. Da koser vi oss veldig sammen, og jeg er fasinert av hvor oppslukt pjokken er av besteforeldrene sammenlignet med annet besøk. Han forstår at de er spesielle, selv om det ikke er dem han treffer oftest. Men jeg forventer ikke at de skal sitte på gulvet med ham hele tiden, eller at de skal stille opp som barnevakt så fort de er innenfor døren (selv om de til vår glede ofte tilbyr det). Besteforeldre må få være besteforeldre på egne premisser, og gjensidig respekt for regler, rutiner og verdier er nok en nøkkel til en god besteforeldrerelasjon.

Du skriver at du ikke skjønte de som uffet seg fordi de måtte til besteforeldrene.. Når pappaen min døde og jeg og mamma ble alene måtte jeg til besteforeldrene mine hver dag etter skolen, jeg uffet meg aldri, jeg skjønte jo at jeg måtte dit, men det jeg aller helst ville var å få dra hjem. Så kanskje de som uffet seg egentlig bare ville være mer med mamman og pappan sin? Det skal sies at jeg fikk et kjempegodt forhold til besteforeldrene mine, og jeg savner bestemødrene mine så mye at jeg får tårer i øynene når jeg tenker på dem. Barna mine elsker besteforeldrene sine og besteforeldrene elsker dem. De tilbringer "normalt" mye tid sammen, tror jeg. Vi spør minst mulig om hjelp, kanskje to ganger i halvåret er barna på overnattingsbesøk fordi vi trenger det, men det hender selvsagt at de overnatter bare for gøy, fordi besteforeldrene ønsker det. Vi vet at de stiller opp hvis vi trenger det, men de har egne liv og jobber, så vi forventer ikke at de skal slippe alt de har i hendene for barnebarna.

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere