hits

Sjokket

23.10.2013 - 07:18 36 kommentarer

De to strekene lyser mot oss og det blir stille i rommet. Det er tidlig morgen med skrå solstråler på parketten, men av en eller annen grunn er jeg ikke sugen på kaffe. Når barna suser igjennom stuen og inn på soverommet, legger ikke merke til dem. Jeg er i sjokk. 

Like etter at jeg holdt frem den hvite pinnen mot ham, begynte den kommende pappaen å le. Om han lo av glede eller vantro er jeg ikke sikker på, men jeg husker at han satt der på chesterfieldsofaen og ristet av latter, mens jeg var blitt midlertidig stum og hadde mest lyst til å kaste en pute på ham. Vi ønsket oss et barn til. Minst. Men dette kom som et lyn fra klar himmel. "Folk kommer til å tro at vi ikke vet hvor barn kommer fra" -husker jeg at jeg tenkte. For det er jo ikke til å stikke under en stol at tre barn på fire år er ganske høy produksjonsrate. Og den opprinnelige planen var jo ganske annerledes. 

Sakte beveget jeg meg over til den grå stolen ved vinduet og stirret på to streker som snakket for seg. Vi skulle få et barn til, mye tidligere enn planlagt, og jeg var livredd. 

Det er mulig noen syns det er merkelig at en tobarnsmamma, som jeg var den gagen, får angst fordi hun er gravid. Man har jo tross alt vært igjennom det hele før. Hvorfor er det så ille med en til?
Det var ikke ille i den forstand. Men det var så inni hampen skummelt. Tanken på at planen vår allerede hadde flydd ut av vinduet gav meg angst. Alt jeg hadde sett for meg for de neste to-tre årene var borte på et blunk. Skole, jobb, flytting -alt ble borte og plutselig var det på'an igjen. Det føltes som å høre på en alt for kjent sang som stod på repeat.

Tre tette. TRE faktisk. Jeg kaldsvettet av tanken. Jeg som nettopp hadde begynt å føle at vi hadde sånn nogenlunde kontroll på to.

 
Full kontroll på de to vi allerede hadde ja...

Jeg gråt av fortvilelse den kvelden. Ikke fordi at jeg ikke ville ha barnet. Nei. Det var ingen tanker om å ikke gjennomføre svangerskapet. Men det var mye angst.
Og så fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg gråt. 

For hvor utakknemlig går det an å bli? Her kommer det friske, flotte barn som perler på en snor, og der satt jeg på baderomsgulvet og klamret meg fast til dolokket mens jeg hulket og forbannet denne hyperfruktbarheten min.
Det finnes hundre -sikkert tusenvis av kvinner som gjerne ville vært i min situasjon. Så altfor mange som ikke har "hell i uhell" og som må gå igjennom måneder og år med slit før de kanskje, muligens får
et barn. Fy søren som jeg skammet meg for disse følelsene, men jeg grein likevel.




 De første månedene var annerledes enn med de første barna. I steden for å hyle det ut til hele verden at vi skulle få barn, var jeg stille. Det var kun et par-tre mennesker som visste om den kommende familieforøkelsen, og jeg ville helst beholde det slik. For den fremtiden som vi nå skulle få var så fjern for meg at jeg ikke klarte å si ordene uten å bli uvel. "Jeg er gravid -igjen" klarte jeg ikke å si til venner og familie før jeg var nesten halvveis i svangerskapet. Det at jeg måtte legge til at vi kom til å bli i Berlin en god stund til, og at jeg ikke kom til å jobbe videre på universitetsutdannelsen, var ikke så artig heller. Alle våre nære og kjære var jo kjent med planene våre. Og så slapp vi bomben.

Reaksjonene var en lett blanding av sjokk, vantro, glede, bekymring og en hel haug av spørsmål: "Hvorfor?" "Vil du ikke få deg en jobb og karriere?" "Skal du bare fortsette å få barn til du blir førti?"

Jeg klarte ikke å glede meg like mye som i de første svangerskapene. Jeg følte jeg hele tiden måtte forklare og forsvare denne nye fremtiden som ventet oss, og det var litt tungt å få et "HVA? ALLEREDE?" i steden for "gratulerer" når vi endelig gjorde det offentlig at vi ventet nummer tre. Folk ble såklart vant med tanken etter hvert, men kommentarene og spørsmålene ble ikke færre, og jeg var sliten.

Men ting endret seg den dagen det lille overraskelses-vesenet gav livstegn fra innsiden av magen for første gang. 
Jeg lå i badekaret og så ned på den lille kulen og prøvde å se for meg hvordan dette skulle gå. Kan jeg virkelig sjonglere tre små mennesker? Er jeg laget for å ha tre barn under fire år? Kommer vi til å greie å gi alle tre nok oppmerksomhet og oppfølging? Spørsmålene og angsten raste rundt i hodet mitt, men forsvant med ett da jeg kjente et lite dult fra den lille mageboeren. 
Jeg skvatt opp i sittende stilling og hold meg på magen. Like fort la jeg meg ned igjen og forsøkte å kjenne etter. DER. Der var det igjen. Det var noen som turnet i magen min. Et lite menneske som var lykkelig uvitende om hvor ambvivalent og forvirret mammaen som lå i badekaret var.  Et lite menneske som skulle bli en del av familien vår. En del av fremtiden vår. Resten av livet. 

Den dagen var det som om angsten, bekymringene og den irrasjonelle skammen silte ut av hodet mitt, og jeg fyltes av nytt mot. Vi skulle klare dette. Dette var en utfordring og en altomveltende overraskelse, men også en gave. At ikke jeg hadde sett det like klart før nå, var ganske flaut. Jeg ba den lille i magen stille om unnskyldning hver dag. "Det var ikke meningen, jeg ble bare fryktelig stressa" prøvde jeg å fortelle den voksende magekulen som selvfølgelig ikke ante hva jeg snakket om. Men det hjalp litt på min egen samvittighet. 

Da jeg først begynte å glede meg, var det som om jeg tok igjen for alle de ukene jeg gikk og sutret i starten, og ble en sånn superirriterende se-på-meg-jeg-er-så-gravid-og-det-er-så-gøy dame som ikke klarte å ha en samtale om noe som helst uten å vri temaet inn på min egen voksende buk. "Har du strikket julegavene i år ja -så stilig! Jeg holder på å strikke teppe til babyen, ja forresten, har jeg vist deg ultralydbildene.?" 


"Vet ikke om du har lagt merke til det men jeg er GRAVID."                                                                                                                                                  Sinnsykt gravid.

Et par uker før fødselen, gjorde angsten et comeback uten like, og jeg hadde flere melt-downs på badegulvet en jeg kan telle. Men slik hadde jeg hatt det før de andre fødslene også, så jeg tenkte at det var ikke så unormalt, men jeg fortalte det ikke akkurat til folk. De fleste fikk se en mamma som gledet seg sånn til å møte gutten sin, men på innsiden var jeg et vrak de siste dagene. Jeg var livredd for kaoset som det ville skape å få en nyfødt inn i familien, og jeg følte meg på ingen måte rustet til å bli trebarnsmor.

Så kom kvelden. Fødselen gikk lynraskt. Tre timer og vips -så var han der. Eller... Ikke "vips" akkurat. Det var et tretimers maraton og jeg bannet mye for meg selv mens jeg klamret meg til dolokket igjennom riene. (Ja jeg fødte hjemme. Av egen fri vilje. Du kan lese mer om det her, hvis du tør.) Ganske ironisk egentlig, at mesteparten av fødselen skulle foregå inne på det samme badegulvet som jeg lå og hulket på da jeg først fikk vite at det var enda en baby på vei... Ikke det at jeg lo særlig av den ironien mens jeg hadde rier. 

Kvelden den 19. mars lå vi der i sengen. Mannen min, jordmor, den nyfødte gutten min og jeg. Jeg klarte ikke å rive blikket fra ham. Akkurat det klarer vel de færreste nybakte mødre, men tankene mine var annerledes enn ved de to andre fødslene. Jeg var så overrasket. For det som inntil nå hadde vært så ubegripelig fjernt, skummelt og uvirkelig, føltes nå som det mest meningsfylte og naturlige jeg noen gang hadde opplevd. Selvfølgelig skulle vi ha en Lillebror. Selvfølgelig skulle han komme i år, den 19.mars, på dette stedet, på denne måten. Hjemme på soverommet vårt mens snøen dalte ned utenfor.
Blikket hans møtte mitt, og inne i hodet mitt holdt jeg verdens lengste takketale til min nyfødte sønn.



Jeg skal ikke ramse opp alt her og nå, men jeg sa blandt annet takk for at han var så snill og endelig komme ut (ni dager på overtid), at det føltes som om det alltid hadde vært meningen at han skulle bli komme til oss nå, og at han bare måtte unnskylde meg hvis jeg måtte gå og grine litt av takknemlighet på badegulvet etterpå.


36 kommentarer

Dina

23.10.2013 kl.10:18

Nydelig Jona! J har også tre barn, på 5 år som var veldig planlagt alle sammen. Men en ting j la merke til var at gratulasjonene og oppmerksomheten vi fikk for når 1 og 2 ikke var like mye som med når 3. Mammaen min sa at når de fikk når 4 ( vi er 4 søsken) så ble folk heller overgitt over at de skulle ha en til!?!? J skulle gjerne hatt fler men j tror vi stopper på 3. Klem Dina

Kine Marie

23.10.2013 kl.10:31

Åh for et herlig innlegg! Jeg følte det på AKKURAT samme måte da vi ventet nr 3, litt tidligere enn planlagt. Tre barn på fire år her også.

Jeg innrømmer at jeg også forbannet hyperfruktbarheten min, men dæven så heldige vi er!

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.12:03

Dina: Ja det er litt rart det der med at folk lurer på hvorfor man skal ha en til. Hvorfor ikke? Så lenge man har midler og forstand til å ta vare på dem.
Jeg skjønner jo på en måte at folk lurte på hvorfor jeg ikke heller ville bruke tjueårene på videre utdanning eller karriere, men likevel. Vi var jo gift og hadde det helt greit økonomisk.
Men samtidig, så var jo jeg selv vedlig sjokket, så jeg aksepterte og svarte på spørsmål. Det var bare litt mye i en periode. Det var nesten så enkelte krevde en forklaring med private deltaljer ;P
Reaksjonene kom sikkert fordi at vi snakket en del om å vente 1-3år. Men jeg kan ikke tenke meg å være uten denne flokken nå! Det blir så utrolig spennende når de blir større, for det er jo relativt kort avstand mellom dem. Jeg selv elsket (og elsker enda) å ha en lillebror som er to år yngre. :)

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.12:18

Kine Marie: Takk!
Ja den er absolutt en gave den hyperfruktbarheten ;)

Torill

23.10.2013 kl.13:07

liker å lese skildringen, for det er slik jeg også opplevde det. tredje liksom. jeg hadde annonsert høyt og tydelig etter nr 2, at nok er nok. så grodde frem ønsket om nr tre sakte men sikkert, men likevel det sjokket når det var et faktum. hjelpes. men så fantastisk når lillebror kom. det var meningen, det var en del av planen, og han var så ønsket. måtte bare være litt bekymra først. :)

TreTette

23.10.2013 kl.13:08

Gjett om jeg kjenner oss igjen i mye av det du skriver om, det er kanskje ikke så rart at stadig tar opp mye av det samme siden våre også er tett. Jeg har født tre gutter på tre år, og ble faktisk rett ut spurt "si meg, vet dere ikke at det fins prevensjon?". Det slo meg flere ganger hvor mye folk får seg til å si av sårende kommentarer, sannsynligvis uten å tenke seg om, men dog. Vi, av alle, vet jo godt hvordan dette foregår. Vi ville ha unger tett, men kanskje ikke så tett som våre kom - men når det nå ble sånn er vi jo evig takknemlig for at akkurat dette er vår familie. Og å få unger tett er ikke bare enkelt, særlig ikke i starten, for da har man en liten som krever så vanvittig mye, og en og to til som også er små, og trenger mamma og papp minst like mye som før den nye babyen kom. Du er befriende ærlig og personlig! :)

underveis

23.10.2013 kl.13:23

Så fint at du forteller om hvordan "sjokket" var for deg. Jeg fikk mine tre raskt - men jeg var "mye eldre" enn deg (32,34 og 36 da de kom) - og da lurer ikke folk så mye. Men tre syntes mange var "mye". Jeg skulle gjerne hatt flere.

Men det teller jo ikke så mye hva folk synes. Det jeg synes din beretning forteller veldig godt er nettopp den enorme omveltningen og alle de følelsene som en selv har. Det er STORT. Også når det er ønsket, uansett om det er planlagt eller hva. Det er veldig veldig STORT. Og det skal det da virkelig få være.

Hilsen en som ble mamma for første gang for tolv år siden i dag!

23.10.2013 kl.14:01

Er det en forutsetning å være gift for å få et tredje barn???

Første leksjon som skribent og hvis ens meninger skal på trykk er å være nøye på hva en skriver- alt vil bli brukt "mot en" :)

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.14:17

Anonym: Du og du.... haha! Nei det er det ikke :) Det skrev jeg heller ikke. Jeg forventer kanskje litt mye av leserne mine mener du? -at de skal forstå at jeg ikke sier at det er en "forutsetning" men at vi faktisk var i et stabilt forhold og hadde det greit. Tenkte jo på det da jeg skreiv at noen kunne finne på å snu på den der, men så tenkte jeg også at hvis jeg skal sensurere alt som kan vris på, så blir det jammen ikke mye enn et par linjer igjen! hehe
Jeg tror de fleste forstår at jeg ikke dømmer ugifte med barn og at det aldri var poenget med setningen ;) Jeg var jo ugift selv med første barnet :P

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.14:18

underveis: Gratulerer så mye med tolvåringen!

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.14:18

Torill: hehe ja det er litt typisk at man må igjennom den bekymra-fasen først. Men så blir det jo så himla bra til slutt!

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.14:20

TreTette: Takk!
Så herlig at det er flere som kjenner seg igjen. Det er jo det som er poenget med å være litt personlig innimellom. Det er godt å kjenne at man ikke er alene om disse tankene. Både for meg og for de som leser og kjenner seg igjen i det jeg skriver:)
Tre på tre år! Det er litt av en bragd. Heia deg! <3

Marianne RG

23.10.2013 kl.14:25

Du er supergod med 3 tette! Supermom!

Nina

23.10.2013 kl.14:27

synes du er skikkelig tøff som forteller om dette Jona :) og veldig bra skrevet også! Jeg tror det er mange som har hatt det slik. Vet at svigerinnen min gråt da hun fant ut at hun var gravid med sin nydelige lille sønn - fordi det passet så dårlig, selvom hun også var superhappy fordi hun faktisk kunne bli gravid. Mange motstridende følelser! Jeg husker en pasient jeg hadde som hadde fødselsdepresjon vi ikke helt kunne finne ut av, hennes barn var overhodet ikke planlagt og det passet veldig dårlig. En dag tok jeg mot til meg og sa til henne, du vet at det er greit å innrømme at du der og da faktisk ikke hadde lyst på barnet? Da begynte hun å hylgråte.. for det var det hun hadde tenkt, og hun hadde svart samvittighet, for nå elsker hun jo selvsagt barnet :) Dere mammaer altså... <3 (jeg og vil være mamma..)

23.10.2013 kl.15:05

haha tilbake :)

Nei jeg trodde ikke du mente det, mere ment som et tips fra en "proff" som har jobbet som journalist og forfatter i mange år.

Å skrive er en "skummel" ting,og man bør passe seg for å være sleivete. Det er bedre å være for nøye og som du selv sa, i dette tilfellet bruke det mer nøytrale "i stabilt forhold".

Har jo sett at du etter at du ble tilknyttet side 2 er mer forsiktig og ikke så bombastisk og skråsikker i uttalelsene dine som du var innimellom tidligere, samsoving innlegget et bra eksempel på det jeg mener.

Det er ikke snakk om sensur som du kaller det, men et spørsmål om å unngå tvetydighet og at små slurvefeil skal ta interessen og fokus bort fra det vi mener med det vi skriver

Dette er ting som kommer automatisk etterhvert ;)

Når det er sagt, så synes jeg du greier deg veldig bra jeg. Lykke til videre med skrivingen.

23.10.2013 kl.15:38

ps. da jeg spurte om det var en "forutsetning" å være gift så trodde jeg det var tydelig nok ironisk/humoristisk selv om jeg ikke skrev det i anførselstegn ;)

Birgitte

23.10.2013 kl.18:56

Søte Jona! Da jeg startet å lese trodde jeg at nr 4 var på vei....! Vet du, jeg synes det er flott at du hadde mange tanker og var bekymret for at det var enda en baby underveis. Det betyr bare at du har et veldig bevist forhold til det ansvaret og de forpliktelsene det tross alt er å sette et nytt lite menneskebarn til verden. Det betyr også at du er opptatt av at det lille mennesket du bar på den gangen skulle få det bra i livet. Tror jeg hadde blitt mer bekymret om du ikke hadde hatt refleksjoner og tanker rundt det å få tre barn på fire år.

Som før sagt; du skriver utrolig godt og klokt.

Klem fra Birgitte :-)

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.21:13

Anonym: hehe-et mitt var min bekreftelse på forstått ironi :) No hard feelings altså! Svaret mitt var sånn generelt ment, og ikke bare til deg:)
Enig i at det er lurt å prøve å unngå slurvefeil som kan bli en "big deal" og tar fokuset bort fra temaet. Akkurat i dette tilfellet så tenkte jeg at det måtte være lov å nevne ekteskap, siden vi faktisk var gift, -selv om ikke det var ment som noen forutsetning for at graviditet er ok. Men det forstod jo du. Forstår at kommentaren var ment for å være hjelpsom, så takk for det:)

Du nevner at jeg har blitt mer forsiktig, og det er jeg enig i. Men det har mest med personlige grunner å gjøre, og lite eller ingenting med side2 å gjøre :) Man blir rett og slett litt sliten etter nesten et år med utlevering av sine innerste tanker og meninger, og alt det fører med seg når man legger det ut hvor alle kan lese og kommentere. Jeg har fått så mye merkelige mailer fra folk som hevder jeg er for mye slik eller for lite sånn, og folk har til og med kalt meg for en dårlig mor. Så det er vel den største grunnen til at jeg har blitt litt mere tilbakeholden mtp å skrive rett fra levera hvis du skjønner.... -og til og med DET har folk også klaget på. At jeg har blitt for saklig. Jammen ikke lett å gjøre alle til lags gitt! ;)
Men igjen, takk for tips og ikke minst -takk for at du leser!

ps: Angående min tilknytning til side2: (og igjen, dette er ikke bare til deg altså, men til alle her som leser) Bare så ingen misforstår, så har jeg altså full frihet til å skrive nøyaktig det jeg vil, slik som jeg vil. Jeg representerer kun meg selv og dette er fortsatt en personlig blogg ;)
Tenkte bare det var greit å nevne, for det er noen som har lurt på dette:)

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.21:17

Nina: Takk kjære deg. Ja det var helt absurd å ha de følelsene. Skammet meg for både det å være så redd for et barn til, og samtidig ble det tungt å få så mange kommentarer på at "det er jo bare å bruke prevansjon vettu..." Nei det er faktisk ikke bare :P Er jo en stor del av oss som er "prevansjonsbarn" så det så. ;)
Jeg er glad for at jeg kunne snakke mye med mannen min om alt den gangen. For vi følte jo mye av det samme og var jo to om det.

Din dag kommer Nina! Du blir helt sikkert en super mor:)

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.21:18

Marianne RG: Takk fine. Jeg har mine øyeblikk! Men for det meste er jeg jo akkurat som alle andre. Strever og prøver så godt jeg kan å være så god jeg kan ;)

Nina

23.10.2013 kl.22:06

<3 :)

trolljenta

23.10.2013 kl.22:39

Jeg har også tette barn, 4 stk på 4,5 år, og kjenner meg så igjen i det du skriver her.

Da vi endelig fortalte familie og venner at vi ventet nr 4 var det en venninne som gratulerte oss. Resten var bare kommentarer om at vi ikke trengte befolke verden alene osv.

Det å ha tre og fire tette barn kan fort bli ganske hektisk, men så er de plutselig store og du har glemt hvor hektisk det egentlig var:)

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.22:56

trolljenta: ja det er rart hvordan det å ha tre eller flere barn og (spesielt hvis de er nærme i alder) har blitt noe merkelig. I Berlin kjente vi veldig på det der. Folk fikk helt sjokk da de fikk vite at vi hadde tre stykker. Og da jeg var gravid med nr3 var det en mor i bhg til jentene som vi ikke kjenner spesielt godt som utbrøt "men herregud jeg trodde dere skulle vente med tredjemann!" Hun var skikkelig opprørt!
Da lo jeg godt altså. Selv om den var litt vond så var det samtidig så absurd.

Livet i Casa Didirksen

23.10.2013 kl.23:06

Fint innlegg. Her fikk vi tre på litt lengre tid, 5 1/2 år. Tror kanskje det er en litt magisk grense der, for vi var stort sett lykkelig forskånet fra slike kommentarer. Eller så var det ingen som turte å si det rett til oss. Nå derimot, når jeg av og til drister meg til å si at jeg har litt lyst på en fjerdemann er det sjokk og vanntro å spore. Bortsett fra hos gynekologen min som selv har fem. Det virker som om 4 barn rett og slett er "for mye" uansett. Vel jeg har lyst på en til jeg og driver intens lobbyering ovenfor mannen for å få ham til å tro at det egentlig er han som ønsker dette. Sliter litt, men håpet er lysegrønt.. eller blått..

Vil også bare si at jeg likte innlegget ditt om samsoving. Bra at du hadde med både de positive og de negative sidene, eller rettere sagt, i hvilke sammenhenger det kan være farlig. Og på en måte som ikke oppleves støtende av de det gjelder. Godt skrevet rett og slett.

Jona -Mammalivet

23.10.2013 kl.23:11

Livet i Casa Didirksen: takk for fin og konkret tilbakemelding.
Hehe..kjenner til den lobbyvirksomheten. Lykke til;)

Grete

24.10.2013 kl.08:55

Bra skrevet, og igjen veldig treffende! Hadde samme reaksjon med testen i hånda, og fikk samme tilbakemeldinger da jeg ble gravid igjen 5 mnd etter fødsel nr én. Det lyser jo "uplanlagt" av to så tette, kanskje derfor folk gir halvspydige tilbakemeldinger ;) klassikeren var "vet dere ikke hvordan det virker"..men folk vet vel ikke hva de skal si da, og noen av tilbakemeldingene merker jeg at bunnet i misunnelse. Så da synes man bare synd på avsender:/ Det er en fryd å lese det du skriver. Har du tenkt på å bli forfatter?

Jona -Mammalivet

24.10.2013 kl.10:24

Grete: det var så rart med det forvi hadde jo planlagt å få en liten en til, men når det da skjedde litt tidligere enn jeg hadde sett for meg så raste hele kabalen liksom. I ettertid skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg reagerte så utrolig sterkt. Det har jo gått kjempebra. Og nå har jeg lært meg at man kan faktisk ikke kontrollere alt her i livet. Det er en merkelig god følelse.

Tusen takk for rosen Grete. Jeg blir helt varm om hjertet!
Om jeg har tenkt på å bli forfatter? Jepp. Det har jeg tenkt på siden den første gangen jeg leste en bok.

C.

24.10.2013 kl.17:08

Bra skrevet altså. Jeg tenkte først at du var gravid med nummer 4 nå jeg, men magebildene avkreftet jo det kjapt. Hah.

Jeg personlig kjente meg ikke igjen, men alikevel, så velskrevet. På slutten var jeg helt rørt.

Fru Jacobsen

24.10.2013 kl.18:26

Du skriver så fantastisk. Jeg har selv fått 3 barn på 4 år, og kjenner godt til følelsen du beskriver ;)

ToPlussTre

24.10.2013 kl.22:36

Veldig gjenkjennelig!! Jeg ble "oops" gravid igjen rett etter at storebror fylte ett, og det med tvillinger! Jeg hadde noen tunge måneder med ambivalente følelser - bekymring, takknemlighet, glede, frustrasjon, dårlig samvittighet og forventning. Det er vel ganske naturlig å bli litt overveldet; særlig med tre så tette som du har fått! Heldigvis har ting en tendens til å falle på plass :-)

Tone-Lise

25.10.2013 kl.11:04

Du er supermamma #1! Helten min, hihi ;)

Jona -Mammalivet

25.10.2013 kl.21:46

Birgitte: Takk kjære deg. Etter at jeg la ut teksten så lurte jeg litt på om jeg fremstod som litt "sutrete" for det er jo en uendelig stor gave for oss at det har vært "enkelt" å få barn. Håper alle som leser tar med seg det jeg sier om takknemlighet <3
Ja det hadde kanskje vært værre den andre veien, hvis man ikke ofret det en tanke at det kom til å bli hektisk, både for oss og barna.

Helena mamma til 8

27.10.2013 kl.10:04

Forstår så godt hva du skriver.

Fikk mitt første barn det året jeg ble 21 og nr 3 da jeg var 24. Husker noen kommentarer som næmmen Helena da og sjønner ikke hva dere tenker på. Jeg har aldri reklamert stort for en graviditet, rett og slett fordi det kommer slike bemerkninger og vet at ingen kan vise gled på våre vegne. Kan ikke folk bare holde munn om de ikke har noe godt å si? Nå når vi skulle ha nr. 8 fikk ikke svigermor vite noe før jeg var 6mnd. på vei. Rett og slett fordi vi vet hva som venter... denne gangen fikk vi også en kald kommentar, ikke så mye som gratulerer eller så koselig.

Kjenner jeg blir oppriktig lei meg på dine veier og skulle ønske att folk kunne tenke seg om to ganger.

PS. Du er ikke sutrete . *klem*

Jona -Mammalivet

27.10.2013 kl.12:47

Helena mamma til 8: Huff så leit at du har fått så sårende reaksjoner.
I mitt tilfelle så forstår jeg på en måte at folk ble overrasket. Det ble vi jo selv, på et vis. Men det går alltid an å oppføre seg respektfullt likevel, og trå varsomt når man uttaler seg til andre om deres private saker. Det syns jeg vi alle skal tenke over før vi reagerer på en ny graviditet, uansett hvor tett eller langt mellomrom, og uansett hvor gammel/ung mor er. Det hjelper rett og slett ingen å slenge med vonde kommentarer.

Og du, åtte barn! Respekt! Jeg sitter her med tre og føler meg overveldet liksom. Jeg innrømmer at jeg tenkte ""WOW! åtte stykker det må være en skikkelig stor jobb" Var innom bloggen din og fikk en varm følelse. For en fin gjeng du har! Tenk å ha så mange mennsker rundt seg å elske og bli elsket av. Du er rik! Stå på du !

Drømmelykke

28.10.2013 kl.09:26

Akkurat slik jeg tenkte da vi fant ut vi ventet nummer tre. Ikke planlagt og kom som et sjokk. Jeg hadde sett fram til noen års pusterom og neste graviditet skulle være godt planlagt. Yeah.. I wish. Mai måned i partallsår holder det visst at jeg sover ved siden av mannen, gravid blir jeg i alle fall uansett! Men nå kommer det ikke flere fra denne kanten :)

Anette

21.03.2015 kl.20:03

Tusen takk for at du skreiv dette --- akkurat sånn hadde eg de også.... Fantastisk at du deler så ærligt !! Og så fantastisk- når den lille ligger i armen. Lykke !!

Skriv en ny kommentar