hits

Kan ros gi barn dårlig selvtillit?

12.11.2013 - 12:38 45 kommentarer



Jeg blir veldig glad hvis noen roser meg ved å si at jeg er flink, og jeg har ofte rost barna mine på den måten, men i følge forskning på ros er ikke dette den beste måten å bygge opp under selvtilliten til barna våre på. Faktisk så viser det seg at ros kan gjøre det vanskeligere for barna når de møter på utfordringer. 

Jeg fikk litt vondt i magen da jeg begynte å lese forskningsrapportene og i et øyeblikk lurte jeg på om jeg hadde ødelagt selvtilliten til barna mine ved å fortelle dem at de er flinke og smarte, for det har jeg ikke akkurat gjort lite av. Men så ble jeg roligere da det ble klart at det ikke handlet om at ros i seg selv er dumt. Det er måten vi roser barna på som kan føre til problemer.

I de kulturene jeg kjenner best til så er den vanligste formen for ros av den typen som går på personlighet og prestasjoner. «Du er så flink til å svømme!» er et eksempel på ros som norske foreldre gjerne bruker.  Men en Dr. Carol Dweck fra Stanford University mener at vi gjør barna en bjørnetjeneste ved å rose dem på denne måten.

Forskjellige typer ros

Dweck som har forsket på fenomenet ros i en årrekke, konkluderer med at «person-ros» som hun kaller det, eller ros som går på personlighet og prestasjoner, kan gjøre at barna gir opp for lett når de kommer i en vanskelig situasjon. Når vi roser dem for ved å si «Du er så flink til å?.», får barna en forestilling om at disse evnene de har blitt rost for, er noe som definerer dem og at dette er en uforandrelig sannhet. Samtidig så signaliseres det at prestasjonen er det viktigste momentet, og viktigheten av innsatsen og arbeidet bak glemmes. Så blir de motløse når de innser at det å være flink til noe, ikke alltid er nok til å mestre alt. Den lille gutten som alltid har blitt fortalt at han er så utrolig flink til å danse, mister motet når han begynner på danseskole, må lære seg kompliserte rutiner og innser at han ikke er best i klassen. 

Forskningen til Dweck viste altså at de barna som alltid blir fortalt at de er smarte eller flinke når de har løst et problem, gir raskere opp når nivået på utfordringene øker. De blir overveldet av det faktum at selv jeg som jo er så flink, synes noe er vanskelig. ?Da må det jo være umulig å løse problemet hvis ikke engang en smarting kan løse det? 

Ros og kritikk får samme utfall

Det å rose utelukkende for prestasjoner, og det å gi kritikk for dårlige prestasjoner, viser seg å ha like utfall i følge Dwecks forskning. De barna som ofte får høre hvor skuffet foreldrene er når de ikke presterer, reagerer nemlig veldig likt på utfordringer som dem som får høre at de er så flinke til alt mulig.

Har jeg ødelagt barnet mitt med ros?

Men det er ikke dermed sagt at vi har ødelagt ungene våre folkens! (Takk og lov!) Forskningen viste nemlig det at barn som får ros og oppbacking for innsatsen de gjør, er de som takler store utfordringer best. Og jeg kan også berolige med det faktum at den negative effekten av «personros» først blir vanskelig å snu når barna har vokst opp. ?og det er ikke for sent da heller. Så det er bare å legge ned høygaflene og blåse ut faklene hvis noen kanskje følte at jeg stemplet noen som en «dårlig forelder» et øyeblikk der. (Hvis det var slik så ville jeg vært en grusom mamma, jeg som har brukt personros i hytt og pine siden jeg fikk barn.) 



Fokus på innsats 

Men hvordan skal vi rose barna våre da? I følge Dweck er det å gi «prosessros» det beste vi kan gjøre for barnas selvbilde. Ved å gi dem belønning i form av ros for selve innsatsen istedenfor bare prestasjonene, vil de lære å sette pris på veien mot målet og takle tilbakeslag og utfordringer bedre. På denne måten gir vi barna et mer realistisk bilde av hvordan man kan oppnå ting i den virkelige verden. Vi kan for eksempel si «jeg ser at du jobber hardt for å få til det regnestykket!» istedenfor «kom igjen, du er så flink i matte». Vi kan gi støtte ved å si «dette tror jeg du får til hvis du øver på det!» når barna sliter med dansetrinnene, istedenfor å si «mamma syns du er flink til å danse!» 

Men jeg klarer ikke å la være å si -du er flink!

Jeg kjenner selv at det er utrolig vanskelig å endre på gamle vaner, og la være å rope «så flink du er!» når barnet mitt får til noe bra. Jeg klarer nok aldri å la helt være å gi personros, for de ER jo så flinke til ting, og jeg er så fordømt stolt. Spesielt stolt blir jeg når de gjør noe fint for andre eller for meg. Da vil jeg jo fortelle dem at jeg syns de er snille og gode personer. Jeg vil at de skal føle at de blir sett, og jeg vil gi dem et løft når de gjør gode ting. Men jeg har tenkt mye på det Dweck sier, og jeg syns det hele virker veldig logisk. Det er en artig utfordring å gi prosessros og ikke bare klappe for prestasjoner. Jeg syns også det er en fin mulighet for å bli flinkere til å snakke om følelser med barna. Så i det siste så har jeg forsøkt å fortelle barna hva de får meg til å føle når de gjør gode gjerninger. «jeg blir så glad når du hjelper meg» eller «jeg syns det er så koselig når du gir meg en klem». Og når de briljerer med sitt talent og blåser meg av banen med å lære seg nye ting, så biter jeg meg i tunga og tenker så det knaker før jeg roser. «Det var vanskelig men du gav ikke opp og klarte det så bra til slutt!»


Hvordan roser du barna dine?

 

Hva tenker du om Dwecks forskning? Tror du det kan være uheldig å gi mye personros som fokuserer på resultater, eller er all ros godt for barnet?

 

Kilder: 

 

Caution, Praise can be dangerous Carol S. Dweck

 

 Mueller CM, Dweck CS.  Praise for intelligence can undermine children?s motivation and performance.  Journal of Personality and Social Psychology 1998; 75: 33-52.

 

 Kamins ML, Dweck CS.  Person versus process praise and criticism: implications for contingent self-worth and coping.  Developmental Psychology 1999; 35: 835-47.

 

 Dweck CS.  Messages that motivate: how praise molds students? beliefs, motivation, and performance (in surprising ways).

45 kommentarer

Inga

12.11.2013 kl.14:21

Dette har eg tenkt mykje på, og eg trur det er mykje sant i det. Eg underviser til vanleg i ungdomsskulen og her ser me kor viktig det er å vektlegge prosessen og ikkje berre resultatet når ein skal gi tilbakemelding. Om ein elev får tilbakemelding i form av ein enkelt karakter eller kort kommentar som "Her var du flink!" eller "God oppgåve!", er dette av låg verdi for den vidare utviklinga. Det er langt viktigare å identifisere overfor eleven kvifor og korleis resultatet vart så bra. Viss ein dropper denne delen, risikerer ein at eleven konkluderer med at resultatet er personavhengig og ikkje prosessavhengig, noko som er særs negativt for den vidare utviklinga i faget. I verste fall plasserer elevane seg i båsar (t.d. "Eg kan ikkje matte eg"), i staden for å identifisere kva dei kan gjere annleis neste gong eller bør øve meir på.

Samstundes er det ikkje feil å gi personros. Eg trur ikkje born er skadelidande av å få høyre at dei kort og godt er flinke til noko. Likevel er det lurt å også ha eit fokus på prosessen. Det trur eg gir auka tryggleik og sjølvinnsikt.

Det verkar som om du har eit veldig fin balanse med måten du gir ros på. Eg håpar eg klarar det like bra som deg når eg no blir mor!

Ha ein nydeleg dag. :)

Kari

12.11.2013 kl.17:36

Dette har jeg tenkt mye på! Liker du meg, ser du meg som jeg er, er jeg verdt noe som person? Dette vil barnet vite. Møter du barnet med «så flink du er» til alt det foretar seg, vil det skape en genuin usikkerhet hos barnet. Det blir en floskel som barnet gjennomskuer.

Og hva når barnet ikke mestrer, og selvfølelsen er knyttet opp mot flinkhet. få tak i. Jesper Juul deler begrepene selvfølelse og selvtillit, og knytter en del til væren og en annen del til kunnen. Denne måten å tenke på kan han finne støtte for hos både Rosenberg og Bandura. Juul mener at hovedkilden til utvikling av god selvfølelse hos barnet er anerkjennelse. Hva han legger i begrepet harmonerer godt med Anne lise Løvlie Schibbye sin redegjørelse for begrepet i dialektisk relasjonskompetanse. Juul skiller mellom ros og anerkjennelse, og mener at ros kan være skadelig for utviklingen av god selvfølelse. Støtte for dette synet finner vi i Carol S. Dweck sin forskning

Helena

12.11.2013 kl.18:20

Dette tror jeg det ligger noe i. Fagfolk snakker også om at den som roser på en måte setter seg høyere enn den som roses.

Jeg ser at min treåring gir opp kjempefort, og jeg tror det er mye fordi jeg og mannen min personroser vanvittig mye.

Det er som du sier, logisk det forskningen sier, men jeg tror på den gyldne middelvei. Vi må jo vise barna våre at de er gode til noe? Tenker sånn; min eldste var veldig tidlig ute med å lære bokstaver. Det sier jeg noen ganger hun er flink til.

Noe av grunnen til at jeg har tenkt på dette temaet er at jeg så Anne Ermira be om bekreftelse av andre på hvor flink hun var til å spise. ....Det var litt flaut synes jeg, for det skal jo gå så smertefritt og greit å få kidsa til å spise, man skal i hvert fall ikke hause opp det som noen bragd, liksom. Noe jeg er enigi, men det er vanskelig!

Det jeg forøvrig prøver på, foruten det du nevner, å prosessrose, er å si at jeg synes det er hyggelig at hun gjør det ene eller det andre. I steden for å la henne tro at hun er spesielt god til å tegne ellet synge så forteller jeg at jeg liker at hun gjør det.

Utrolig kult at du skriver om dette, Jona!! -Helena

Mia

12.11.2013 kl.19:07

Som lærer er dette noe vi har mye fokus på, og det er kjempe fint at du belyser dette. Har du lest vg idag? Tenkte på deg når jeg så artikkelen om at forskning viser at man ikke burde fullamme lenger enn 4 mnd. http://www.vg.no/forbruker/helse/forskning/eksperter-dropp-fullamming-tidligere/10127852/ hva tenker du om de nye resultatene?

Ida - A Greener Heart

12.11.2013 kl.21:04

Interessant lesning! Denne skal jeg dele på FB. Jeg har delt inn vennene mine i grupper, så denne går til "småbarnsforeldre" :)

Jona -Mammalivet

12.11.2013 kl.21:05

Kari: Ja du sier noe viktig der. Anerkjennelse er noe alle mennesker søker, men vi er kanskje litt for kjappe til å servere barna våre ros som går på prestasjoner når de egentlig bare vil bli sett og godtatt av oss.

Jona -Mammalivet

12.11.2013 kl.21:15

Helena: hmm.. jeg vet ikke om jeg føler at de som roser meg setter seg høyere enn meg? Når jeg blir rost føler jeg som regel at folk viser at de setter pris på meg eller ting jeg gjør, og føler på den måten at vi er på lik høyde. Men skal ikke si at det er sånn altså. Det er bare slik jeg føler det selv:) Jeg må tenke litt mer på den tror jeg.
Ja jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare å la helt være å si at barna mine er flinke, men jeg tror virkelig at mer fokus på innsatsen er veldig fornuftig.
Jeg husker da storejenta lærte seg å sykle uten støttehjul. Hun hadde ikke fylt fire år enda, og jeg var så stolt at jeg holdt på å sprekke. Men jeg forsøkte å la henne få "eie" den stoltheten og øyeblikket selv. Så i steden for å rope høyt "så flink du er!" så sa jeg heller "Syns du dette var stas? Ble du stolt nå?" Hun svarte selvfølgelig med et rungende "JA" og jeg svarte: "Det skjønner jeg godt! Du klarer det jo!" Den samtalen kommer jeg til å huske for alltid tror jeg, og jeg var så glad for at jeg ikke bare ropte hvor flink hun var. :)

Ja jeg er helt med på den tanken at vi for all del ikke må slutte å fortelle barna våre at vi liker at de gjør ting de er flinke til. Men å holde fokus på prosess i stedenfor bare resultater er viktig tror jeg. Jeg setter selv veldig stor pris på det hvs noen sier at de blir glade når jeg skriver, eller for at jeg legger mye arbeid i det å lage mat til dem. Det er jo det beste i verden å glede noen, spesielt når de anerkjenner arbeidet som ligger bak bak.

Jona -Mammalivet

12.11.2013 kl.21:20

Mia: Hei! Ja jeg så den artikkelen. I korte trekk så syns jeg overskriften var utrolig misvisende, men det er jo ikke noe nytt for slike aviser.
Undersøkelsen gjaldt barn som hadde sen motorisk utvikling. Sånn sett så gjelder ikke budskapet om å kutte fullamingen for de barna som utvikler seg normalt. Samtidig, så innebar denne undersøkelsen ingen tester på tidlig start med fast føde vs fullamming. Det de gjorde var å gi injeksjoner med vitamin B12, som jo funket kjempefint. Men det er ikke dermed sagt at fast føde før 6mnd ville gitt samme eller like god effekt. Ganske råttent av VG å bruke en overskrift som er såpass konkluderende når dette er den første undersøkelsen på dette feltet noensinne. De som har *litt* peiling på vitenskap skjønner jo at en undersøkelse ikke kan være nok til å konkludere med noe slikt. Men kommer de med en ordentlig forskningsrappport av flere undersøkelser hvor de setter opp tidlig introduksjon av fast føde mot fullamming i 6mnd, hvor resultatene entydig viser at barna som blir fullammet utvikler seg dårligere, -da skal jeg tenke meg om igjen :) Inntil da så ignorerer jeg den artikkelen.

Jona -Mammalivet

12.11.2013 kl.21:23

Ida: Oj, takk! Deling på facebook er alltid en super måte å nå ut til flere på. Setter pris på det:)

Jona -Mammalivet

12.11.2013 kl.21:35

Inga: Hei! Du oppsummerer poenget med prosessros veldig godt!
Ja, som sagt så tror jeg aldri at jeg kommer til å slutte helt med å si at barna er flinke til ting. Jeg personroser både dem og alle rundt meg fra en tid til annen, men prøver å fokusere mest på prosessen, spesielt når det kommer til å rose barn. Jeg tror det kan gi dem veldig mye god bagasje å lære dem å sette pris på det å jobbe seg opp mot et mål.
Ha en flott kveld videre!

Helena

12.11.2013 kl.21:50

Jeg innrømmer at jeg heller ikke har forstått den biten fullt ut, men at jeg fattet det da jeg hørte foredraget.. Det var altså noe om at hvis du sier at jeg er flink, da vet du hva det vil si å være flink, det vet på en måte ikke jeg. Det er den som roser som lærer den som roses hva som er godt nok osv. Skjønner du hva jeg mener? Men jeg mener likevel at det jo er en viktig del av foreldrejobben, å presentere verden for barna litt og litt. Det en toåring får høre hun er flink til kan jo ikke være det samme når barnet blir tretten, liksom. Poenget er jo at det å oppmuntre til mestring bør gi noe annet enn påtredde, samfunnsbestemte standarder som bare kommer fra utsiden, som ros satt på spissen gjør.

Jeg vet ikke om jeg får frem det foredragsholderen gjorde, og det er tre år siden jeg var der. Aner ikke hvilke referanser karen hadde heller.

Jona -Mammalivet

12.11.2013 kl.21:54

Helena: Okay, jeg tror jeg forstod meningen litt bedre nå! :) Ja jeg tror absolutt ikke det ødelegger barna å få høre at de er flinke fra en tid til annen, men jeg selv merker at jeg på et tidspunkt gav nesten utelukkende personros. Det vil jeg endre noe på, og prøve å oppmuntre til det å glede seg over prosessen. Det å lære seg hvordan man faktisk kan bli flink til noe. Det er ikke så lett alltid, men jeg syns det er spennende hvordan slike små justeringer kan gjøre en forskjell :)

Helena

12.11.2013 kl.22:21

Jeg synes forøvrig dette er veldig interessant, og vil takke for fokus på det!

Jeg har kjempelyst til å lese mer om hvordan vi som foreldre kan bygge opp barna våre til trygge og stolte personer som er ærlige og realistiske i seg selv. For det er jammen ikke bare bare!

Jeg synes eldste jenta mi trenger veldig mye bekreftelse, og håper jeg kan snu det litt med mer prosess og mindre person. :)

Mandagsmor

13.11.2013 kl.07:01

Godt jobba/super innsats...o.l. Dette er nok uttrykk vi bruker mest nå, men da barna var små gikk det nok mer på at de var "flinke".

Men det er virkelig umulig å gi spontan og begeistret ros, hvis du først skal tenke og formulere et ikke-personifisert heia-rop. Antar øvelse gjør mester og at det går an å trene på å gi ros også?

Lillian

13.11.2013 kl.08:36

Dette gir helt klart mening. Jeg har lest noen kommentarer der det skrives at barn ikke bør få anerkjennelse når de spiser fordi det er en selvfølge og bra for de selv. Dette er jeg ganske uenig i. For barnet er det vel ikke en selvfølge å spise sånn og sånn, gode matvaner må læres på lik linje med alt annet. Så jeg syns det er viktig å rose barn som har gode matvaner og bordskikk, da blir det nok gøyere for barnet å vise det de har lært i barnehage og på skolen hjemme ved middagsbordet. Ikke hver gang og ikke bare når de har spist opp - alt med måte. Tror det er 100 % uskadelig å påpeke at man setter pris på at barnet sitter pent og spiser. Tror også det er viktig å tenke på det du skriver om her, Jona, når det kommer til de større og mer betydningsfulle saker. F.eks. ved skole-, venne-, og sportsskryting er dette sikkert alfa og omega. Også er det nok en vanesak, dette med skryt. Veldig enkelt å plumpe ut 'du er flink!'. Enklere å gjøre de viktigere tinga "riktig" dersom man øver seg med de små dagligdagse hendelsene først :) God onsdag alle sammen.

Hannah

13.11.2013 kl.08:46

Bra innlegg. Liker veldig godt Jesper Juul som beskriver litt detsamme. Jeg tror at vi ofte sier at barn er flinke per automatikk. Hvis et barn på lekeplassen sier "Se, mamma, jeg husker!" så er det mange foreldre som svarer "Ja, så flink du er!" Da lager vi en prestasjon av det å huske. Jeg pleier istedenfor si "Ja, jeg ser!". Det er jo egentlig bare det som er viktig for barnet, at vi ser dem. De ønsker vår oppmerksomhet, ikke en bedømning av sin prestasjon.

Maria

13.11.2013 kl.09:10

Hei Jona,

Interessant det du skriver her, og jeg har tenkt en del på det det siste døgnet. Synes det er viktig både med prosessros (formativ vurdering eller "vurdering for læring", ville jeg ha kalt det på skolen) og resultatros (sluttvurdering)

Har en på 2 år, som jeg merker at virkelig suger til seg de sosiale kodene han plukker opp. Som alle barn, ble han jo født "kunnskapsløs" (for å sette på spissen) inn i en sosial setting hvor våre sosiale normer gjelder, så jeg tenker st det er uhyre viktig å fortelle barna at "nå var du flink til å gå selv til barnehagen",(altså: gå selv og ikke sitte i vogn;) ) "nå var du flink til å drikke selv (uten å søle hele glasset med melk i fanget for 3 gang). Derimot så merker jeg jo at det stikker litt i meg når han feks bygger et duplotårn, ser på meg og sier "flink!".

Men så tenkte jeg da, i kjølvannet av dette innlegget, at vi ikke må tenke og vurdere ihjel hele den dyrebare småbarnstiden. Vi må først og fremst være oss selv, barna skal bli voksne og reflekterte vesener, og kommer uansett til å reflektere over "feil" vi gjorde som foreldre når de blir større. Selv mottok jeg ikke kjempemye ros, tror ikke mine foreldre var de mest pedagogiske, men fordi de har vært så og si like fra vi var små, synes jeg det er utrolig avslappende og forutsigbart å forholde se til dem og vi har et kjempegodt og nært forhold.

Har en venninne på min alder (26) som er gift og har barn, og har en veldig velmenende og snill mor som har et sterkt fokus på at ros skal bygge opp, og derfor roser ca at som blir gjort, og min venninne sliter i det skjulte med 1) at hun er kjempesliten av forholdet til moren fordi hun føler seg undervurdert da hun stadig får (positive, men dog) vurderinger på hvordan hun gjør ting med barna, hvordan hun forholder seg til sine søsken, besteforeldre etc, og 2) at de (få) gangene hun ikke roses, blir hun usikker på om hun har gjort det riktig.

Poenget mitt er, at om man ikke finner det naturlig å skille mellom typer ros, om man ikke klarer å gjøre det naturlig, så synes jeg at man skal la være, og heller rose der man finner det naturlig (men for all del: ros!). Vi må gjøre det som er naturlig for oss, eller så vil vi endre oppfatning dersom vi om et par år kommer over forskning som viser det motsatte, hvis man til stadighet tilstreber å gjøre det "riktige" så tror jeg barna vil bli forvirret.

For å presisere, mener jeg ikke at det gjelder deg i dette innlegget, Jona:)

Litt rotete dette, ammetåka holder et godt grep om hodet mitt (er det lov å skylde på når baby er 8 mnd?;) )

Torill

13.11.2013 kl.09:45

I barnehagen/skolen hvor barna mine tilhører, har de et gjennomgående prosjekt, hele året hvor fokuset er smART oppvekst. det vil si, at det blir presentert mange ulike mestringsområder som: omsorg, tålmodighet, hjelpsomhet, samarbeid, osvosv. det er til sammen 12 slike stikkord. de har da satt av tid i barnehagen fra 1 års alder til å oppmuntre til å vise omsorg for an annen som har slått seg, eller når de blir større, hvor de samarbeider om å løfte frem tunge lekesykler fra skuret, altså vektlegger de voksne rundt at "så flott at dere samarbeider om dette" i stedet for "så flink" frasen. (jeg mener ikke at man aldri skal bruke så flink du er nå- frasen)

Barna lærer nye begreper som de har med seg opp i skolen- og det viser seg at dette har mye å si for et klassemiljø senere. Alle mestringsområdene får en annen betydning når de blir eldre. Kjempe flott, alle kommuner burde hatt muligheten til denne ordningen, slik at den nådde ut til alle barna.

Christine

13.11.2013 kl.10:25

Hei Jona! Takk for denne bloggen, jeg lærer mye! Lurer på om du har skrevet noe/vil skrive noe om dette med grensesetting for barn? Min datter er straks 1 år og jeg merker at hun begynner å få en ganske sterk vilje. Noen tips og råd?

Ha en riktig god dag! :)

Heidi

13.11.2013 kl.10:35

Kanskje litt av alt er en god linje å legge seg på. Er nok godt for alle å høre at vi er flinke i noe, samtidig så er det godt å få skryt av innsatsen man gjorde selv om det aldeles ikke gikk så bra.

Livet i Casa Didriksen

13.11.2013 kl.10:49

Jeg kjenner at jeg får litt blodtrykk. Ikke egentlig fordi jeg er uenig i noe som helst av dette. Jeg synes det er viktig å rose prosessene, innsatsen og alt det der. Videre synes jeg ikke man skal gi uhemmet ros for "normale ting" som å spise middagen sin eller gå på do. Men jeg har nettopp hatt en diskusjon med venner rundt dette og det finnes foreldre, ganske mange forsto etter hvert naive jeg som nå ser på ordet "flink" som et skjellsord omtrent. Alt med måte sier jeg. Når Isa, som i flere år har trøblet med hard mage kommer til meg og sier: "mamma nå gikk jeg på do selv om det gjorde litt vondt" ja da sier jeg at hun var flink som gjorde det. Jeg setter meg ikke ned og gå inn i en lang pedagogisk forklaring på hvorfor og hva og alt rundt. Og når Eir skrevet de fire setningene hun skulle uten feil så sier jeg også at hun var flink. Man kan ikke bli så redd for ord. Så må man jo passe seg for å ikke alltid bruke ordet flink og rose resultatet, men det blir like feil om man aldri gjør det tenker jeg. Så jeg kommer til å fortsette å bruke ordet flink og rose resultater ungene oppnår, men balansert med annen ros også.

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:08

Mandagsmor: Jo det kreves litt øving. Man er jo så vant med å bruke en viss medtode og bestemte uttrykk. Det er ikke slik at det å si "flink" er en uting for meg. Absolutt ikke, men jeg jobber med å bli mer bevisst på å fokusere på innsats og barnas egen glede over det å prøve ut ting, selv om de ikke alltid er flinkest eller best i det de gjør.
I begynnelsen så måtte jeg tenke så det knakte før jeg fant på noe lurt å si når jeg skulle prøve å rose for prosess, men nå merker jeg at jeg har blitt mer vant til å komme med spontan ros som går på innsats. F.eks når datteren min på to år satte skoene sine pent på plass i gangen uten at noen ba henne om det, så kom det helt automatisk et "du husket å sette skoene på plass ser jeg!" Det er jo en slags blanding av begge typer ros, men går mer på det at jeg ser det hun klarer og setter pris på at hun gjør en innsats. :)

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:12

Lillian: Ja det er ingen "regler" her altså. Bare pekepinner og tankevekkere som jeg ville sette fokus på. Jeg skal ikke fortelle noen hvordan de "skal" snakke til barna sine, men jeg syns det er veldig interessant å tenke etter hva jeg signaliserer til barnet mitt med hvordan jeg roser dem.

Jeg roser ofte barna hvis de sitter fint og spiser uten å løpe fra bordet eller tulle for mye. Da sier jeg gjerne "Du sitter så rolig og spiser i dag. Det er hyggelig!" Eller så sier jeg at de er flinke, men mest det første :)
Ja det er nettopp det. Det er så lettvint å si du er så flink eller smart, så det blir ofte til at jeg glemmer å gi barna bekreftelse på at jeg ser at de faktisk legger mye arbeid i det de oppnår.

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:13

Hannah: Ja, den "jeg ser!" setningen er super syns jeg. Det er jo ikke alltid sånn at barna nødvendigvis har behov for å høre at de er fantastisk flinke eller best til noe. De ønsker først og fremst å bli sett for det de lærer seg. Godt oppsummert av deg :)

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:21

Maria: Ja jeg kjenner de begrepene fra ped-pugging for noen år tilbake:) Her brukte jeg prosess og person/prestasjon her så folk kunne knytte det til hva som står i artikkelen til Dweck :)
Neida, vi må ikke drive oss selv til vanvidd med stadige pedagoiske vurderinger og hva som er "rett" og "galt", da blir et jo et herk å være forelder. Men jeg skriver om ting som fascinerer meg, og denne forskningen virket veldig fornuftig for meg så da ønsket jeg å ta det opp med dere og høre deres tanker om den. Takk for at du delte!

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:22

Maria: forresten veldig interessant det du skriver om venninnen din og hennes usikkerhet. Det er akkurat dette som jeg tror vi gjerne kan unngå ved å være litt oppmerksomme på hva vi signaliserer igjennom måten vi roser på, og selvfølgelig frekvensen av ros :)

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:23

Torill: Det hørtes ut som et knallbra prosjekt! Enig i at det hadde vært flott om flere skoler og barnehager kunne kjørt slike opplegg.

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:26

Christine: Hei! Tusen takk for det Christine. Jeg skal sette temaet på den lange idélisten min og så får vi se om jeg kommer på noe lurt ;) Fin dag til deg å!

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:28

Heidi: Ja, enig med deg. Jeg har som sagt ikke sluttet helt å fortelle dem at de er flinke, og tror heller ikke de ender opp som tapere i livet på grunn av noen "så flink du er"-fraser fra mor. Men jeg syns det virker logisk at det å lære dem gleden av hardt arbeid på veien mot et godt resultat:)

Jona -Mammalivet

13.11.2013 kl.14:31

Livet i Casa Didriksen: Vet ikke om jeg forstod helt riktig, men syns vennene dine at ordet "flink" er farlig? I såfall så skjønner jeg at du blir frustrert. Jeg liker heller ikke når ting blir så sort/hvitt og at folk føler at alle *må* velge én eneste måte å være forelder på og punktum. Det blir litt for stivt og urealistisk for min del.
Man vet selv hva barna har jobbet mye med, og da fortjener de selvfølgelig å få ros fra oss, og vi må selv få bestemme hvordan vi vil rose uten at noen skal komme og si at vi bruker feil ord.
Men igjen, så syns jeg det er veldig interessant og logisk dette med at fokus på innsats og det å *se* barna kan være vel så viktig og kanskje enda mer oppbyggende enn å bruke utelukkende og overdreven person/prestasjonsros.

Livet i Casa Didriksen

13.11.2013 kl.23:44

Hei igjen. Jepp, flink var et kjempefarlig ord! Og de brukte det konsekvent aldri. De brukte heller aldri ord som søt og snill og pen og slikt.. Og da tenker jeg at man er helt ute å kjøre i andre retningen. For som deg tenker jeg at det er ikke bare en vei som er den rette, og sannsynligvis er ingen ytterpunkter i noe som helst noe å trakte etter. Så derfor vil jeg slå et slag for ordet flink, dog brukt i moderate og kontrollerte former :)

Elisabeth

14.11.2013 kl.05:37

Jeg mener jeg leste dette første gang gjennom http://www.janetlansbury.com/ Janet Lansbury. Det er en blogg som jeg helt sikkert tror du vil kunne finne inspirasjon fra.

Uten egne barn får jeg heller ikke testet ut denne måten og rose på, men når jeg tenker på saken så tenker jeg at en blanding mellom vanlig "ros" og dette må være best.

Jona -Mammalivet

14.11.2013 kl.10:12

Livet i Casa Didriksen: ja det var kanskje litt vel sort/hvitt. Jeg tror ikke det er direkte farlig å si til barna at de er flinke. Men er nok lurt å vise at vi ser dem for andre ting enn bare flinkhet :)

Jona -Mammalivet

14.11.2013 kl.10:12

Elisabeth: Hei. Takk for bloggtips! Den skal jeg sjekke ut!

Sofie

14.11.2013 kl.12:45

Takk for at du tar opp dette temaet - jeg synes det er kjempeviktig!

Selv har jeg ikke barn (enda), men håper det ikke blir så mange år til min tur (er 23). Har selv vokst opp med foreldre som har vært veldig opptatt av at jeg og brødrene mine skal prestere godt på de fleste arenaer og fått mye skryt, samt kjeft, etter hvordan vi har prestert. Jeg synes jeg har vokst opp med flotte og omsorgsfulle foreldre, men tror at denne prestasjonsbaserte skryten/rosen (og til tider kjeften), har gjort meg litt usikker på meg selv og min egenverd. Jeg måler meg selv etter hvordan jeg gjør det på eksamen, hvor mange treninger jeg klarer å gjennomføre ila en uke osv. Og jeg er veldig redd for at foreldrene mine skal se meg feile til noe, selv om det er fem år siden jeg flyttet hjemmefra. Men samtidig er jo flott å ha foreldre som er opptatt av hvordan jeg gjør det med studier/jobb osv... Men det er slitsomt og. Man går med en frykt for å skuffe foreldrene sine, og føler på en måte man ikke er "bra nok" i seg selv, men hele tiden må bevise at man kan prestere.

Med andre ord; når jeg selv forhåpentligvis får barn vil jeg være oppmerksom på hvordan jeg "belønner" de med ord. Å kun fokusere på prestasjoner kan skape fallhøyder og "indre krav" som er vanskelig å leve opp til og en kilde til usikkerhet.

Jona -Mammalivet

15.11.2013 kl.10:31

Sofie: "Å kun fokusere på prestasjoner kan skape fallhøyder og "indre krav" som er vanskelig å leve opp til og en kilde til usikkerhet." Det var en ryddig oppsummering og jeg er så enig:)

Kari

18.11.2013 kl.20:15

Jeg har heller ikke som Casa Didriksen her skriver, opplevd at noen betegner ordet flink som "farlig". Forstår godt at det skaper frustrasjon. Mangel på omsorg og kjærlighet er farlig, men ikke å si at et barn er flink. Men jeg synes ilikevel dette er et svært interessant tema. Jeg synes det er kjempeflott at du setter fokus på dette temaet, Jona. Jeg bruker også ordet flink, men hovedsaklig forsøker jeg å rose innsatsen. Og jeg roser også innsatsen om gutten min ikke får ting til, det merker jeg ofte gir han motivasjon til å jobbe litt ekstra med det han holder på med :). Men aller mest sier jeg at jeg synes at han er så kjekk å leke sammen med," du er flnk til å leke"blir for meg unaturlig å si. Lek er jo liksom ikke en prestasjon eller....

berlinløvinnen

19.11.2013 kl.20:52

Tror ikke ros i vanlige porsjoner er farlig; oppmerksomhet, anerkjennelse og realitetsorientering er viktige for progresjon, god selvfølelese og selvtillitt. Men tror likevel kjærligheten er viktigst! Viktig at barn vokser opp med at vi forsøker å vise dem at verdien både på dem og andre er like stor, samme hvor vi kommer fra(klasse, kjønn, provins/by). Noen barn har et voldsomt konkurranseinstinkt, og selv om vi forteller dem at de er betydningsfulle også utenom kjente prestasjonsarenaer, vil mange vurdere seg selv ut i fra kravene de stiller seg selv. Dessuten vil de vurdere seg selv ut i fra sosial vellykkethet, deriblant også inkludert (etter hvert som årene går) kulturell kompetanse og referanse(oversikt og vingespenn over alt fra politikk, reisemål, verbalitet, fleksibilitet, designermerker, trening, mat og vin..)Skulle ønske valgene ungene våre tar, kunne gå ut i fra en indre motivasjon og ikke en tro på at aksept fra standardsettere(ispedd skyldfølelse, ofte påført fra foreldrene)gjør dem og framtiden deres god. Likevel håper man jo at rosen, anerkjennelsen og ikke minst kjærligheten vil gjøre dem harmoniske, ikke bare arbeidssomme. Kanskje strever vi litt for mye for dem også, litt i redsel kanskje, for ikke å tekkes andres forventninger og for å vinne respekt..? Et av de beste øyeblikkene i en venns liv var da faren hans hadde sagt til ham(han følte nemlig trykket, men turte å lufte at han ikke ønsket det han i det minste trodde at andre forventet av ham)at han ønsket at sønnen skulle gjøre det han trodde var best for ham for at han skulle få et lykkelig liv!! Så får vi prøve å støtte dem, selv om de skulle snuble og falle og stå opp igjen flere ganger, i deres valg og deres liv. Veien blir til mens man går, og slik er det vel med kommunikasjonen mellom barn og voksne også, fra barseltid til stegene ut i den virkelig store verden..Og fint med retningslinjer, men ikke oppskrifter..

Jona -Mammalivet

19.11.2013 kl.21:30

berlinløvinnen: hør hør! sier jeg bare. Mange kloke refleksjoner her. Det jeg prøver å få frem i dette innlegget er nettopp det at ikke alt må være sort/hvitt hele tiden. Det er lov å tenke litt etter hva vi signaliserer til barna, uten at vi blir helt fanatiske. Jeg sier til barna mine at jeg syns de er flinke, men ikke så utrolig ofte som før. Nå er det litt mer balanse mellom prosess og prestasjonsros og det ser ut til å hjelpe dem slik at de ikke gir opp så lett når ting går litt på tverke :) Innbiller meg at jeg gjør noe bra for dem med dette, men man har jo aldri noen garantier. Fin historie det om vennen din og faren. Det har også hendt meg noen ganger at andre mennesker har fortalt meg at de ville gjort ting på en annen måte, men at de stoler på meg at jeg finner ut hva som er best for meg. Håper jeg klarer å være såpass avslappet og åpen ift mine barn når utfordringene vokser med årene! :)

berinløvinnen

19.11.2013 kl.23:12

Takk for det. Er nok ikke så "liberal" og avslappet som jeg skulle ønske angående disse spørsmålene, men tror margen i ryggraden min er sterk..Synes det er fint at du forsøker å belyse tematikken rundt tilbakemeldingene vi gir barna våre! Dine gode intensjoner og verdier kan ikke betviles, og jeg håper at du vil fortsette med å holde oppdragerarbeidet så interessant for oss lesere! Du har uten tvil vært en av dem som har vært i front med å sette en oppfriskende og ny agenda for mammabloggere, der det skapes et tillitsfullt rom for informasjon og diskusjon! (Og dette var ikke bare ment for at du skal holde den fine prosessen i gang, men også som ros på hittil ferdige og spennende "arbeider"). Keep it up! God kveld!

Jona -Mammalivet

19.11.2013 kl.23:17

berinløvinnen: Takker og bukker. Du er flink med ord du også. (<ja jeg sa flink!) Og så fikk du meg til å flire litt over den siste der. Jeg liker ironien som glimter til i samtalene med leserne her inne. Vitner om tillit og det er fint:)

22.01.2014 kl.22:41

Å være så forbanna positiv til alt mulig, er ikke sunt. Du er livredd for å være kritisk, konstruktiv, avvente; altså negativ. Dette er en egoistisk fremgangsmåte, som kun gir deg som forelder god samvittighet der og da. Det er helt riktig det som denne forskningen viser. Hvis man forsøker å gi mer prosessros, vil barnet automatisk føle mer ansvar for det oppnådde, og vil også ta mer ansvar for det som skal oppnås. Videre vet barnet hva som skulle til for å oppnå, og opplever at de mestrer dette selv. Øving gjør mester er vel et velkjent gammelt ordtak. Gjett hva. Det gjelder fortsatt! Når barnet blir lei seg og sinna fordi en ikke får det til; ikke ros barnet for noe du egentlig ikke mener er godt nok. De tror ikke på deg til slutt! Kanskje puberteten kunne vært enklere for alle! - "Mor og far skjønner ikke meg uansett!"

Det er langt bedre å avvente, følge med, rolig be barnet prøve på nytt, fokusere på en detalj som kan hjelpe, og aller viktigst: la barnet finne ut av problemet til det åpenbart står helt fast. Det hjelper altså å ikke gjøre jobben for de! Når man gir personros i hytt og pine, tror de jobben er gjort.

Hilsen tilstedeværende pappa.

Jona -Mammalivet

23.01.2014 kl.19:27

Anonym:
Jeg er ikke sikker på hvem du mener med "du" i kommentaren din, men jeg er helt enig i det du sier om prosessros.

Ingrid

11.03.2014 kl.16:02

Hei, fin artikkel, jeg bare lurer på hvor du fant forskningen til Dweck som du snakker om, og om du har tolket resultatene fra forskningen selv eller om du har lest det gjennom feks en journalist . Har du en lenke til forskningsrapporten? Jeg er veldig nysgjerrig på dette.

Jona -Mammalivet

14.03.2014 kl.15:47

Ingrid:
Hei,
kunne ikke legge den ut her fordi at forskningen er publisert i en journal som man må kjøpe artiklene fra.
Her er linker til stedet jeg fant forskning på ros av bla. Dweck:
http://psycnet.apa.org/journals/dev/35/3/835/
http://psycnet.apa.org/journals/psp/75/1/33/
Har lest den selv ja.

Skriv en ny kommentar