hits

Julebordpanikk

18.12.2013 - 13:37 25 kommentarer



I det jeg drar opp glidelåsen på den nye julekjolen, hører jeg ham pipe der oppe. «Eeeh! eeh!» sier han. Jeg hører pappaen hans gå taktfast frem og tilbake med ham i bæreselen oppe på soverommet. Gulvet knirker. Det pleier å funke fort som fy, og Lillebror sovner som regel fint hos pappa, men ikke i dag. Han merker at noe er på gang.

Jeg ser på klokka. Vi skulle helst vært på vei ut av døra nå, og selv om jeg hater å komme for sent, løper jeg igjennom stua, forbi barnevaktene som sitter parat, og opp på det mørke soverommet.

Jeg tar den noe skeptiske babyen min med meg til sengen. Der fikler jeg med glidelåsen på ryggen til jeg nesten får skulderen ut av ledd. Vi skulle faktisk vært ute av døra nå. Så legger jeg meg ned og forsøker å late som om dette bare er nok en vanlig kveld med kveldsmåltid ved leggetid. Men Lillebror er ikke overbevist. Han ser på meg med et blikk som sier «jeg vet at du planlegger noe, jeg vet bare ikke hva» mens han drar i den lange, sorte fjæren på øredobben min og rynker på nesen.

Klokka tikker mens jeg ligger der i finstasen med Lillebror i sengen. Den nye nylonstrømpebuksa kjennes klam ut under dyna. Jeg teller. Tre minutter, fire, fem minutter, mens et par trill runde øyne stirrer på meg i halvmørket. Jeg skjønner at planen min er i ferd med å gå i dass. 

Med magen full av knuter går jeg ned trappa med den lys våkne sjefen som ikke lar seg lure til å sovne. Jeg overrekker ham til barnevaktene på sofaen og prøver å se ut som jeg takler dette mye bedre enn hva jeg egentlig gjør. På innsiden er jeg et vrak. 

Vi sier hadet og setter oss i bilen. Vi er ca altfor sene, men det er ikke det verste. Jeg merker hvordan pulsen stiger når vi suser ut av innkjørselen. Jeg tenker på han lille som ikke forstår. Logisk sett vet jeg at han er i trygge hender, men mammahjertet og katastrofetankene går amok. Når vi kommer frem til restauranten er jeg sjeleglad for at jeg valgte sort kjole, for makan til perspirasjon har jeg ikke opplevd siden fødselen.

Vi setter oss sammen med de andre, og jeg smiler. Jeg er jo glad for å se disse gode menneskene. Vi skal jo tross alt ha det hyggelig sammen, men den stemmen i hodet har gått over til en hysterisk tone og når jeg blunker flyr det grusomme scenarioer over netthinnen. Dette er første gangen vi har barnevakt for Lillebror i mer enn en halvtime. Jeg vet at det er litt komisk at jeg er så redd. Han har det sikkert bra, og det er bare en halvtimes kjøring hjem, men likevel rekker jeg å sjekke mobilen 147 ganger før middagen ankommer bordet. Jeg har aldri spist ribbe så fort som denne kvelden. Igjen ler jeg litt på innsiden og tenker at vennene våre må jo lure på om jeg ikke har fått noe å spise denne uken, for jeg kaster meg over ribba som en utsultet gatehund med ribbefett langt opp på kinnene. Et glass vin skulle jeg også ha, for første gang på mange måneder, men jeg nipper ikke akkurat til glasset som en pen dame.

Tenk om han ikke sovner. Tenk om han gråter. Tenk om han HYLER. Tenk om han hyler så mye at han kaster opp. Tenk om han tror jeg aldri kommer tilbake. Tenk om det SKJER et uhell, og så er ikke jeg der! Tenk om?

Jeg styrter den siste slurken av vinglasset mitt. Middag, check. Småprat, check. Ingen melding fra barnevakten, check. Jeg prøver mitt beste å føre en samtale uten å komme inn på det som egentlig farer igjennom det paniske, litt småsusete hodet mitt, men det går ikke. De andre julebordgjestene slipper ikke unna litt bekymret mammaprat. Heldigvis forstår de. I alle fall nesten. Jeg klarer å slappe av. Sånn halvveis. I noen deilige minutter roer angsten seg, og jeg klarer faktisk å ha en normal samtale eller to, før det knyter seg i magen igjen.

Igjen ser jeg på mobilen. Ingen melding. Jeg dulter til mannen min og hvisker at han må ha lyden på telefonen. Sånn i tilfelle. Han bare smiler og sier at lyden OG vibrasjonen er på, men det hjelper ikke på nervene mine. Jeg reiser meg og klakker over gulvet på høye heler, som jeg ikke husker når jeg brukte sist, og inn på toalettet. Der tar jeg ti dype åndedrag foran speilet som om jeg skulle vært på en yogatime. «Dette går helt fint» hvisker jeg til meg selv. En pen, pyntet dame kommer ut fra en bås bak meg og prøver å late som om jeg ikke oppfører meg som en galning. Hun tror kanskje jeg bare har hatt litt for mye vin, og satser på å tie stille og unngå blikkontakt. Smart av henne. Jeg hadde sikkert knekt sammen og begynt å hikste og snørrgrine hvis hun hadde sagt noe. 

Ut igjen til selskapet. De skal ha dessert. Fanken, jeg som hadde tenkt å avslutte nå. Vi har jo vært her i en hel time allerede. Men jeg biter sammen tennene. De har ikke ringt. Han har det sikkert greit. Eller kanskje ikke? Fader. Jeg sender typisk nervøs-mamma-melding til barnevakten. «Går det greit?» Smilefjæs. Bare sånn for å poengtere at jeg ikke er bekymret i det heeele tatt?

Desserten går ned enda raskere enn ribba og jeg sukker stille mellom bitene. Det kan da umulig ta så forbannet lang tid å svare på en melding. Ja eller nei? Går det greit eller ikke? Det går sikkert bare tre minutter, men det føles som en halvtime. De burde ha svart nå. Dette er ikke «vil du bli millionær.» Spørsmålet var ikke SÅ vanskelig.

Jeg gjør meg klar til å unnskylde meg selv igjen og stikke på toalettet for å snikringe til barnevakten og kreve et svar. Akkurat i det jeg skal til å reise meg, får jeg en melding. «Det går fint, han gråter ikke». Jeg blir lettet, i ca. et sekund, før tankene svirrer igjen. Betyr det at han er våken enda? Han må jo være kjempesliten. Stakkars baby som er dødstrøtt og venter på mammaen sin. Jeg vet jeg er hysterisk, men jeg klarer ikke å tenke logisk, og når de andre bestemmer seg for at de skal ta turen på nattklubb, vet jeg hvor turen går for oss. 

Etter verdens lengste biltur, sprinter jeg på vaklete høye heler over gårdsplassen og snubler inn døren hjemme. Der er han. Lys våken. Helt rolig på fanget til barnevakten. Han ser på meg og lener seg forover i min retning. Jeg tar ham og holder ham lenge inntil meg, som om vi hadde vært adskilt i flere måneder. Så ser jeg på klokka. To og en halv time siden vi dro. Jeg tusler opp trappa med Lillebror etter at jeg får full rapport fra barnevakten, og ler for meg selv. To og en halv time. 

25 kommentarer

ash

18.12.2013 kl.13:50

Du skriver så godt, nok en gang er det som hentet ut av mitt hode! Jeg lo godt no (minien min er 20 månder og jeg har enda ikke vært fra han uten om når jeg er på nattevakt)

Ann

18.12.2013 kl.14:04

Ååå.... Godt å høre at det er flere som har det sånn ;-)

Lisbeth

18.12.2013 kl.14:11

Godt skrevet! Tenker akkurat sånn jeg og!

Frustrerende med alle som sier "hun har godt av" at jeg er borte... Helt fra hun var et par mnd har de hevdet det. Jeg tror hun "har godt av" å være med mamma og pappa, men at det nok et godt for oss å få litt fri av og til- men da ender det gjerne slik du beskriver- ikke direkte avslappende... Nå har vi ei jente på 1,5 år som er så trygg på alle rundt seg, at det ikke er krise om hun er hos noen andre et par timer;-) da slapper jeg av! (Litt iallfall )

Sovebebibloggen

18.12.2013 kl.17:32

Hehe, jeg får littdårlig samvittighet når jeg leser dette, for vi har hatt barnevakt maaange ganger på bare de første 5 månedene.

Men vi har bare levert henne hos bestemor da, og der er vi så masse at He nok tror hun er reservemammaen hennes:)

Men jeg har ikke vært borte fra henne på natten ennå. Mannen har planlagt noe for oss i mars, som innebærer å reise bort, men jeg veit neimen ikke om det er noe for meg:/

Charlotte

18.12.2013 kl.21:39

Hahaha NÅ lo jeg godt!

Akkurat sånn hadde jeg det med min lillegutt på 6 måneder for noen helger siden:)

Fantastisk skrevet, haha! Vi var bare ti minutter unna.

Men plutselig gikk det ikke så bra m lillegutt likevel og jeg fikk mld om at han gren.

Slet litt med å ikke kjøre altfor fort da ja. Men stakkar gutten gren virkelig og så lenge på meg og lurte på om jeg virkelig var tilbake. Godt det bare er en gang i året man MÅ ut tenker jeg:) Og heldige barn som er så høyt elsket:)

C.

18.12.2013 kl.21:40

Er det normalt å sippe litt av slike innlegg?

Jeg tror du traff noe her. Dvs. vet. Jeg er jo klin lik.

Når mini (snart 3) annonserte at han skulle overnatte hos mormor UTEN mamma holdt jeg på å dåne. Og håper han skulle glemme det like fort så klart. Gutten var krystalklar i flere uker om at han skulle det. Mamma skulle være hjemme, han skulle ta bussen til mormor og sove der. Også skulle han komme tilbake til mamma når det ble lyst igjen.

My gosh. (Han har jo eldre søsken, han må ha det derfra.)

Men joda, han fikk lov til slutt. Kun fordi det var hans initiativ og han var så tydelig. Han var lykkelig og hadde det kjempefint. Knappt tid til å prate med mamma i telefonen. Jeg synes tiden gikk uendelig sakte, og heiv innpå vin. Og vi var begge i lykkerus dagen etter når han kom hjem. Men han har allerede sagt at han vil gjøre det igjen. Lille babyen min!

Jeg synes hele tiden jeg kjenner meg igjen i det du skriver, både selve innholdet i teksten, men også noe mer. Jeg sendte noen linker til bestekompisen for moro skyld og spurte hva han synes om det du skriver (for jeg synes jo det er så bra!). Og han synes også det, men så sa han også at vi har visst veldig lik skrivestil! Så da må det være det jeg kjenner også. Det var jo litt artig for meg å høre. (Jeg skriver mye selv om jeg ikke har blogg.)

Jona -Mammalivet

18.12.2013 kl.22:04

Sovebebibloggen:
Neimen duu.. ikke få dårlig samvittighet fordi at jeg er en hønemor :) Jeg er nok helt på den ene ekstreme enden av skalaen. Jeg er jo mye mer nervøs enn barnet :P

Da vi bodde hos svigermor i et halvt års tid etter at vi flyttet til Berlin, passet hun ofte Storejenta om kvelden hvis vi var ute på date. Var ikke like nervøs da, for hun var nettopp litt sånn reservemamma for jenta vår, og bodde sammen med oss :) Denne gangen hadde vi familie som kom på besøk for å passe, og det var første gangen de hadde alle tre barna på kveldstid, så da ble supernervøse meg ENDA mer nervøs. :P Derfor ble det såpass mye angst og såpass komisk at jeg bare måtte dele det ;)

Jeg trodde jeg kom til å bli mindre stresset for hvert barn vi fikk, mtp dette med å være borte, men det virker som om angsten bare vokser hos meg. puh, godt vi sannsynligvis ikke skal ha fler ;) Overnatting er jeg milevis fra enda... men jeg vet at når babyene blir litt over året, så pleier det å løsne litt hos meg. Blir fint det også. Er jo stas med voksentid som inneholder ekte voksensamtaler og litt vino av og til ;)

Jona -Mammalivet

18.12.2013 kl.22:08

Charlotte:
Godt å høre at det ikke bare er meg som er veldig hønemor:)
Åh skjønner godt at du hadde lyst til å bryte fartsgrensa da!

Jona -Mammalivet

18.12.2013 kl.22:11

C.:
Hehe, jeg ser for meg at jeg blir sittende på sofaen med bekymringsrynker i panna, telefonen i den ene hånda og rødvinsglasset i det andre når Lillebror en dag skal på sin første overnatting..
Så artig at du kjenner deg igjen i det jeg skriver. Det er fint å høre at man ikke er alene med tankene sine. Hva skriver du egentlig (siden du sier du ikka har blogg, men skriver mye) ?

Line

18.12.2013 kl.23:17

Hihi, må le litt jeg :) Men om det er en LITEN trøst så har jeg vært barnevakt for en en 10-20 barn opp gjennom årene, og har sett mye hvordan både barn og foreldre (spesielt mor) reagerer. Om det er noen trøst så har det uten tvil alltid vært verre for mor enn for barnet :) Er kanskje en mager trøst, men selv om barnet kanskje smågriner når mor går (gjelder egentlig mest barn i alderen 1-2 år etter min erfaring) så roer de seg omtrent med en gang bilen er kjørt ut fra oppkjørselen! Så er de med på å leke og kose som vanlig :)

Det viktigste er at barnet kjenner barnevakten godt! Har hatt 1 barn opp gjennom alle årene som jeg har syntes synd på fordi jeg merket at han ikke var komfortabel og spurte mye etter mamma! han var da ca 1,5 år. I dag er han 2 og SUPERGLAD når jeg kommer og står og vinker hadet til både mor og far uten problem! :)

"Problemet" med denne gutten var at han ikke kjente meg så alt for godt! Med alle de andre (noen av dem er den "tøffe" typen, andre forsiktig og sarte) har det gått helt fint fordi de kjente meg godt :)

Det viktigste er at du får slappet av. Kan ta noen ganger før det skjer, men den dagen det skjer det er DA det blir kjekt med barnevakt :) I mellomtiden får du heller styrte ned vinen, hive inn maten og håpe tiden flyr! :P

TreTette

19.12.2013 kl.09:27

Ah, så deilig å få bekreftelse på det jeg allerede vet så godt; barnevakt på minstemann er ikke noe for oss.. :) Jeg (og mannen!) er nok også på det ene ytterpunktet på denne skalaen. To- og treåringen fikk dra til besteforeldrene i helga, det var rart, men fint. De ville gjerne låne Mini også, men han ble tvunget til å gå hjemme i skjørtene til mor...... :p Du er fin, du!

Jona -Mammalivet

19.12.2013 kl.10:02

TreTette:
Her er det nok meg som er mer nervøs enn mannen tror jeg. Men han takler heller ikke tanken på at babyen skal gråte mens vi er ute og hygger oss, så han var veldig klar for å dra hjem da vi dro :) Sluttet mens leken var god, slik at vi ikke er redde for å dra ut igjen i et par timer neste gang :) Men skjønner godt dem som venter lenger enn oss med å ha barnevakt. Det hadde ikke gjort meg noe å ofre et par mnd til med ut på byen-tid, men ville prøve forsiktig denne gangen, for få med meg dette fine julebordet :)

Ragnhild

19.12.2013 kl.10:03

Åh, jeg og! Da lillejenta var nesten ett år skulle jeg ta med bestemoren hennes en helg til Berlin på julemarked - vi hadde lovet henne det lenge. Pappaen skulle være hjemme med lillejenta. Aldri hatt så vondt i meg - selv om hun var hos pappaen og jeg hadde pumpet litervis av mell til de to dagene. Har ikke vært borte fra henne siden, nå er hun to...

Jona -Mammalivet

19.12.2013 kl.10:06

Line: hehe, ja jeg har også vært barnevakt for mange små før jeg fikk barn, pluss jobbet i bhg. Jeg vet at det som regel ser verst for foreldrene, men for meg så sitter det laaaaaaangt inne å gå fra babyen min før den er rundet minst 12mnd. Det har bare vært sånn, og den følelsen blir sterkere for hvert barn. Logisk sett vet jeg jo at han er i trygge hender, (denne gangen hadde vi jo familie som barnevakt så han kjenner dem godt) men den panikken klarer jeg ikke å styre, så vi tar det meget rolig ift barnevakt på minsten.
På dagtid er det ikke så ille føler jeg. Da kan han godt være hos besteforeldre en time eller to, for da er han våken og leker. Han er ikke redd for å være uten mamma i korte perioder på dagtid, og koser seg i andres selskap.

Men om kvelden vet jeg hvor avhengig han er av mamma og pappa for å sove, så der sliter jeg :P Jeg tenker at den panikkfølelsen går over av seg selv (etter min erfaring) så jeg gjør ikke noe nummer ut av det å venne ham/meg til barnevakt. Den tid kommer plutselig, (som regel rundt 1års alderen hos meg) og da kan jeg bli borte hele natta på julebord om jeg vil, uten panikkanfallene :)

Jona -Mammalivet

19.12.2013 kl.10:08

Ragnhild:
Oj, ja utenlandstur kan være skummelt. Jeg reiste fra Lillesøster da hun var 1,5år ca, i et par dager, og det var utrolig skummelt for mammaen. Hun hadde det helt topp hos pappa da :P

Glamourlegen

19.12.2013 kl.10:11

Ehrm...Satt med hjertet i halsen gjennom hele teksten og led med deg, for jeg får høy puls bare av å tenke på hva jeg skal på lørdag. Skal være en ti minutters spasertur unna hjemmet, i selskap med andre forståelsesfulle gravide og småbarnsmødre, og jenta mi på snart 7 mnd skal være hjemme med pappaen sin. Vet jeg er helt totalt klin kokos bærtur pling i bollen, men gruer meg faktisk. (Obs - Hun har verdens beste pappa, men blir det fulle sirener blir det slitsomt for dem begge to)

C.

19.12.2013 kl.22:31

Jona, hmm, hva skriver jeg ikke? Fortellinger, sanger, dikt, følelser, tanker, opplevelser, øyeblikk, bok. Og verdens lengste mailer, haha. Jeg er egentlig ekstremt dårlig på å fatte meg i korthet.

Jeg har tenkt på blogg flere ganger, men så er det noe med "kravet/forventningen" om en viss regelmessighet. Jeg kan nemlig ha perioder hvor jeg ikke skriver av en eller annen grunn (opptatt, eller bare at lysten/behovet/inspirasjonen ikke er til stede), også perioder hvor jeg skriver masse.

Og i tillegg vil jeg ikke ha bilder av ungenes ansikt på nett, jeg deler heller ikke navn eller noe slikt om dem online. *sær*

Jona -Mammalivet

19.12.2013 kl.22:35

C.:
Sliter med det samme til tider. Noen ganger tenker jeg at folk må jo gå lei av meg, og da mister jeg litt skrivelysten.
Så spennende at du skriver så mye da. Hadde vært artig å lese. Syns alltid du har reflekterte og gode innspill her på bloggen i alle fall!
Og jeg syns ikke du er sær som er skeptisk til å dele om barna på nett. Det gikk flere år fra jeg fikk tanker om å blogge før jeg faktisk turte. Og fortsatt har jeg mine visse regler for hva som deles og hvordan osv. Jeg forstår veldig godt dem som ikke deler bilder eller tekst om barna på nett, selv om jeg til en viss grad deler om dette selv.

Diaperdiva

20.12.2013 kl.09:43

Ja du vet jo at jeg har det samme reaksjonsmønsteret. Så sinnsjukt slitsomt! Kan det bare gå over snart? Hun er 16 måneder, og jeg får hjerteinfarkt bare jeg tenker tanken på barnevakt. Men det er alltid deilig å lese at andre innrømmer at de sliter med adskillelse, da føler man at den totalt irrasjonelle hysteriskheten faktisk ikke er noe å være flau over! De flese lider av den i en eller annen grad vil jeg tro, så spiller bare noen tøffere enn andre!! ;)

Jeg lo godt her, du er one of a kind i herlige beskrivelser! Du er forresten one of a kind når det kommer til det meste! :))) <3

ny mamma

20.12.2013 kl.10:16

Heheh! Veldig gjenkjennelig. Siden sist jeg kommenterte hos deg (om å ha en litt større baby som fortsatt trenger mammaen sin på kvelden) har jeg innfunnet meg med at i år ble det noen avlyste tilstelninger og en droppet konsert, og heller ordnet meg flere kortere restaurant/kafeturer med venninner sånn mellom halv åtte og ti (etter at baby er i seng og før han begynner å våkne igjen). Det har vært kjempehyggelig! (men en fordel å bo sentralt i Oslo uten nevneverdig reisevei til disse stedene da, ellers hadde det jo blitt svært korte besøk...hehe).

Du skrev til meg sist at det hadde blitt lettere for deg å være borte når barna nærmer seg året, og det har vært til stor hjelp for meg som førstegangsmamma - har klart å slappe av og tenke at jeg tidsnok får vært med på ting, og kose meg hjemme i stedet. Så takk for det!

Og i kveld skal jeg og mannen ut og spise i nevnte tidsintervall (på akkurat to og en halv time! :P)- jippi!

Fru Jacobsen (@frujacobsencom)

20.12.2013 kl.23:25

Åh, så herlig å høre at det er flere som har angst for at andre skal passe baby. Jeg trodde også at det ble bedre for hvert barn, men det er jo dønn motsatt :)

Jona -Mammalivet

21.12.2013 kl.12:17

ny mamma:
Så bra at dere har funnet en løsning som fungerer bra for dere :) Det er jo det som er viktigst!
Håper du koste deg ute på middag med mannen, selv om det "bare" ble to og en halv time ;)

Jona -Mammalivet

21.12.2013 kl.12:22

Diaperdiva:
Ja jeg vet du er i samme båt, og det er litt godt å vite :P
Nei jeg syns absolutt ikke det er noe å være flau over. Det er jo mange som ikke er så stressa som oss, og det er like vanlig som å være hypernervøs.
Men jeg ser ikke noe "galt" i å være litt (ehm VELDIG) hønemor, og blir litt matt når folk mener man har godt av å være borte fra barnet selv om man blir stressa. For det er vel bare et instinkt hos mange som sitter godt i oss. Syns ikke man skal være flau for at man vil være med barnet sitt :) Den tiden kommer når vi ikke sitter med hjertet i halsen på julebord lenger, og da vil dette være et fjernt minne som vi ler av. ;)
Takk Stine <3 Det betyr mye å høre slikt fra deg. Det er ikke akkurat kjedelig å lese dine tekster heller! Stå på sistah! Jeg digger deg :)

Isa

22.12.2013 kl.19:36

Hehe, så fantstisk skrevet! Og kan virkelig se det for meg.

Har jo ikke barn selv, så aner ikke hvordan det føles, og det virker jo helt vanvittig på ett vis, samtidig så aner det meg sterkt at jeg kommer til å ha det akkurat sånn selv når jeg får barn...

Kirsti

29.12.2013 kl.23:20

Svært så bra skrevet. Smilte og småflirte for meg selv da jeg leste teksten, mest for at jeg kjenner meg altfor godt igjen! :p

Skriv en ny kommentar