hits

Ikke skikket til å være mamma?



Det var ikke før jeg traff tyskeren min at jeg turte å tenke seriøst på det å bli mamma. Jeg har alltid vært begeistret for små mennesker, men før jeg møtte ham, så jeg ikke hvordan jeg skulle klare å takle det som mammarollen innebærer. Jeg følte meg strengt tatt ikke skikket til å være mamma, av forskjellige grunner. Takk Gud for at det ikke er nødvendig å søke om jobb som mor, for jeg er rimelig sikker på at min søknad ville blitt makulert på flekken.

Da jeg nettopp hadde født Storejenta, og foreldrene mine kom for å besøke oss på sykehuset, satt jeg med en merkelig følelse i kroppen. (Og da snakker jeg ikke bare om de sinnsvakt vonde etter-riene altså) Og den følelsen tidoblet seg da vi ble utskrevet og trasket over parkeringsplassen med den nye, intetanende verdensborgeren i bilstolen. «Er de helt GALE eller?» husker jeg at jeg tenkte på den fem minutter lange kjøreturen hjem. «Har de tenkt å la OSS ta denne babyen med HJEM? Skal JEG liksom ha ansvar for den? Vet de ikke hvordan jeg er?»

Jeg som aldri klarte å holde akvariet mitt rent, -skal jeg liksom ta vare på et menneskebarn nå? Jeg som klarte å sette fyr på brødristeren og slippe ut den hørselshemmede INNEkatten min som ble påkjørt noen timer senere? (Hvilken del av INNEKATT skjønte du ikke, Jona?) Skal jeg være den som tar alle avgjørelsene for denne ungen? Har de gått fra vettet?! Hva hadde jordmor sagt om hun visste at selv kaninen som jeg hadde da jeg var tolv år gammel, mislikte meg fordi at jeg ikke brukte nok tid på å kose på den? (Tilgi meg Bunny. Backstreet boys-galskapen slukte meg det året!) I tillegg så tror jeg at det hendte én gang at det gikk en hel dag uten at den stakkaren ble foret. 

Nei. Det oser ikke akkurat omsorgsevne av min grumsete bagasje.

Likevel turte folk av en eller annen uforståelig grunn å la meg passe barna sine da jeg var tenåring. På et tidspunkt var jeg fast barnevakt for to små jenter på 3 og 1år. Jeg passet dem i tre-fire timer, flere ganger i uken da jeg var rundt 16 år gammel. Til og med over natten noen ganger. Jeg klarte meg ganske fint som barnepike, men jeg lurer på hva de foreldrene hadde sagt hvis de hadde hørt om innekatten. 

Når jeg forsøker å se meg selv utenfra, så blir jeg egentlig litt lettet over at folk rundt meg kjenner meg godt nok til å stole på at jeg greier å ta vare på ungeflokken vår. (For det meste alene nå som mannen arbeider i en annen by.) For min personlighet er ikke akkurat synonym med en drømmemamma. Jeg strever hele tiden for å bli organisert og legger utrolig mye tid i det å forsøke å få system på ting. Likevel flyter det både i hodet og i hjemmet mitt. Jeg har sterk oppmerksomhetssvikt, noe som gjør at det å rydde et rom kan ta flere timer fordi at jeg enten blir distrahert av en bok jeg finner, blir sittende på do og lese aviser på telefonen eller planlegger en storslått redningsaksjon for en marihøne som har forvillet seg inn i huset.

Men det er ikke bare dette som får meg til å tvile på at min søknad ville blitt avslått. Jeg har i tillegg aldri vært flink til å huske avtaler, betale ting i tide eller vaske klær før det er HELT livsnødvendig, og dessuten så hater jeg barneTV. Ja, virkelig. Hater. Jeg er forfengelig, veldig glemsk, følelsesmessig høyt og lavt, og et uhelbredelig B-menneske. Mannen min ville nok sagt C. Eller D. 

Denne dama hadde folk vel ikke engang ansatt for å passe på pinnedyret sitt?



Men ungene mine lever. I beste velgående sågar. Og jeg blir ganske paff når det hender at jeg får skryt av venner eller barnehageansatte for hvordan jeg er som mamma, eller for hvordan mine barn er. Misforstå meg rett. Jeg vet jo veldig godt at barna mine er fantastiske mennesker, men jeg tenker som regel ikke at det har noe med min innsats å gjøre. Jeg prøver bare å holde hodet over vannet jeg, -være tydelig, tilstedeværende og trygg og alt det der. Det føles som verdens tøffeste skole for meg, dette å være mamma.

Jeg mistenker at det at barna greier seg så fint har mye med det å gjøre at jeg har en partner som veier opp for mine mangler på så inni granskogen mange måter. Jeg vet at jeg er flink på en del ting som han ikke kan så godt. Jeg ruler på kjøkkenet, jeg er (som regel) tålmodig, observant og kreativ. Men han. Han altså. Han er den som er god til å huske på ting. Han har system i papirene, betaler ting i tide og han vet hvilken dag søpla skal tømmes. Han ruler på vaskerommet, og det er han som står opp med barna når B-mennesket i meg holder på å krepere av angst klokken halv sju på morgenen mens ungene spiller tromme på hodet mitt og skriker AUFSTEHEN! Det er han som får meg til å holde hodet kaldt når jeg blir så frustrert at mammamonsteret kommer fram med piggene ute. Og det er han som peker på alle lysglimtene når min evigdeppa kunstnersjel maler alle dagene grå.

Jeg sier ikke at jeg ikke hadde klart meg uten ham. For hadde jeg måttet det, så hadde jeg jo klart meg. For ungenes skyld. Men jeg ser så tydelig hvordan han har hjulpet meg til å finne ut av denne mammagreia, bare ved å være den han er. Han har stått der og heiet på meg mens jeg har kjempet for å bli bedre på alt det jeg ikke duger til og det er han som hjalp meg til å innse at jeg faktisk har noen sterke sider, til tross for at jeg ofte glemmer å slå av kokeplata. Uansett hvor umulig ting har vært, så har han vært der med en skulder for meg å snørrgrine på. Pluss at han liker meg til og med når jeg er sur. Litt i alle fall.




Så dagens innlegg dedikeres til min kjære tysker og alle de fordømte planene og listene som han på død og liv skal ha meg med på å lage. Takk for at du er du.

 


24 kommentarer

Jeg hadde helt klart villet vært barn under dine vinger. Nærheten din overskygger og betyr mye, mye mer enn alle slags lister med bør gjøre osv . Godt nytt år til deg og fortsett som du stevner !!L

Ja, de mennene er veldig kjekke å ha! Jeg merker også at han bidrar med helt andre ting enn det jeg gjør.

Nå om dagen er det viktigste av alt, at han kan "fly" med henne:D Nå har lille He blitt såpass tung, at jeg bare klarer korte flyturer på strake armer, men han kan fly leeeenge:)

Så skjønt innlegg! Dere høres ut som et radarpar! (å deg er alltid godt å høre at andre også kanskje tviler litt på egne evner i ny og ne). Gøy å ha deg tilbake igjen, du har vært savnet! =D

Ah, søte du.

Uten sammenligning forøvrig så har jeg også en stk. verdens beste. <3

Det har gått, på et vis, etter at kreften kom også. Men jeg elsker å lese dette innlegget! Slike må man ta vare på.

Så heldig du er som har en mann som du beskriver, og så flott skrevet!

For min egen del; One day my prince will come! (Håper jeg virkelig..)

Haha, fantastisk!

Anonym:
Takk kjære deg. Jeg føler jeg klarer meg sånn tålig greit. Kanskje ikke sett utifra hvilken som helst målestokk, men jeg kjenner meg selv, -både begrensningene mine og styrkene. Det er så utrolig flaks og så fint at mannen min er sterk der jeg ikke strekker til og omvendt, og det er jeg takknemlig for.

Sovebebibloggen:
hehe, ja det er pappa som stiller som klatrestativ her i huset. :) Kjekt å ha!

Hanna:
Takk Hanna. Hyggelig å høre at noen har tekt på meg ;)

Mrs. C.:
Takk C. Og ja, de er gull verdt <3

Line:
Ja av og til skjønner jeg ikke hva han vil med meg :P Ufattelig flaks at jeg slo kloa i han der.
Og ja! Yes he will! ;)

Jona!! Jeg har alltid tenkt på deg som den fødte mammaen.. supermamma ala Kaluza osv.. mens jeg derimot.. Tror du det var deilig å lese dette herant da eller?!! Men jeg tror at vi alle innerst inne har et lite "morskompleks" ..føler at vi ikke er skikket til tider!?

Og jeg må bare si.. at jeg synes du imponerer ved å ha tre unger alene når han er bortreist!! I dag, var jeg ved sammenbruddets rand, når Jack måtte jobbe.. og jeg hadde de TO!! alene i hele 6 timer!! Måtte sove når han kom hjem og greier. Så at dagene males grå i det lille huset på Sørlandet til tider.. DET skjønner jeg!

Og han tyskeren altså..what a man!! ;-)

Slik jeg har blitt kjent med deg gjennom bloggen, oppfatter jeg deg som en varm, raus, omsorgsfull og morsom mamma - topp kvalifisert til oppgaven :)

Diaperdiva:
Uff jeg vet det er et kompliment å bli kalt supermamma, men jeg har aldri vært noe begeistret for at folk sier/tenker det om meg. De skulle bare sett meg klokka åtte på morgenen. Halvt menneske, halvt varulv! Det er ikke mulig å få med alle nyansene på bloggen, og jeg viser kanskje mer av det gode siden jeg er redd for å skape en deppa atmosfære med å snakke om alle nederlagene, MEN du skal vite at det er sååå deilig for meg å av og til bare get it out there: -jeg er AKKURAT like menneskelig som du og du og du og alle de andre. ;P

6 timer alene, -I feel ya! Jeg har hatt tre alene mesteparten av dagen de siste ti dagene, og jeg merker at jeg for første gang i livet drømmer om en langhelg ALENE (ikke normalt for meg å ønske å være alene) på hvilket som helst hotell i verda ;)

Ine:
Takk Ine. Jeg føler (håper i alle fall) at jeg har vokst med oppgaven, noe de fleste mammaer sikkert gjør :)

Hej!

Ta et titt på dagens DN (svenske DN, dn.se) en artikkel om amming og samsoving. Tenkte på deg med engang jeg leste den ! :)

Jeg sparer på detaljene sjøl jeg, av akkurat den samme gunnen. Er man for ærlig.. vil man også få mer enn en deppa atmosfære. Se bare på hva Marte må gjennomgå! Nei da er det bedre å male ting med en liten dæsj rosa.

Har også fått den i fleisen , at jeg må passe meg for ikke å bli for negativ.. Usj, kan man ikke bare få lette trykket av og til? For det er jo so du sier, så deilig! Jeg må tøffe meg opp i 2014 merker jeg!

Og! En super mamma er du uansett, varulv om morgenen eller ei! Dats fo sho!

Sukk, så fint skreve! Eg sit midt i spedbarnsperioden no og det er som du skriv; det er så godt å vere to! Samstundes er det frykteleg lett å gløyme innimellom og me treng alle ei påminning. Takk for at du gav den i dag!

Jøss!!- inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha fulgt bloggen din en stund er at du er den super selvsikre "ikke gi meg råd for jeg vet aller best sjæl" mammatypen.

Hmmmmmmmmmmmmmmmmm

Linda:
Prøvde å klikke meg inn på den men det gikk ikke an å lese hele uten å logge seg inn. Eller har jeg misforstått noe?

Diaperdiva:
Ja det funker nok aldri å få til den perfekte balansen på bloggen. Uansett hvor hardt en prøver så vil det alltid være noen som syns man har for mye rosa eller for mye syt og klaging. Jeg syns du gjør en uuuutmerket jobb med å være DEG SELV i bloggverden :) Det digger jeg!

Notisboka:
Takk :) Ja jeg er evig takknemlig for at jeg har en partner som passer så godt sammen med meg. (Og forsåvidt også takknemlig for å i det hele tatt *ha* en partner å oppdra barna med. Ikke alle har det heller..)

Sanne:
Vet ikke hvor lenge du har lest bloggen, men det har alltid vært jevne drypp med ærlige innlegg om mine tvil, mangler og andre ting som er med på å gjøre meg til et helt vanlig menneske. ;)
Jeg skriver en del saklige innlegg om veldig spesifikke foreldretemaer, men det tror jeg du nevnte en gang selv -det er jo jobben min dette. Det er ikke sånn at jeg bestandig klarer å følge alle idealene og retningslinjene som jeg skriver om , og det er jeg åpen om.

Ah jeg leste artikkelen i papirutgaven (bor i Sverige) men når jeg gikk inn på dn.se så jeg at det var en sånn pluss artikkel. Tydeligvis det nye for alle aviser dette med visse betal artikkler..

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere