Kjære førstegangsmamma -del 3

12.01.2014 - 16:38 31 kommentarer



Kjære førstegangsmamma, du som nettopp har vært igjennom det mest fantastiske og kanskje skremmende du har opplevd i hele ditt liv. Kjære, vakre, sterke deg: jeg har noe jeg vil fortelle deg.

Du har gått og ventet på dette i mange måneder. Hele tiden har fødselen vært en målstrek i det fjerne, og nå har du passert den. Kanskje ikke ting gikk helt som du hadde håpet, eller kanskje det ikke ble så ille som du fryktet. Uansett, så har du stor grunn til å være stolt! Du har bært frem denne lille skapningen, og du har brakt ham eller henne til verden. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at nå skal du bare kose deg og nyte, men det ville vært feil av meg. Selvfølgelig vil det heldigvis bli mye kos og nydelige stunder, og jeg unner jeg deg virkelig en fredfylt og problemfri barseltid, men jeg vil være åpen med deg: -det er ofte forferdelig vanskelig å være nybakt mamma, og det er helt normalt å føle det slik! Dette er den største omstillingen du noen gang skal igjennom, og da er det ikke så rart at det svir litt. Vær god mot deg selv, kjære deg, og gi slipp på alle prinsippene og kravene til deg selv for en liten stund. 

Da jeg var gravid for første gang, hadde jeg mange idéer og prinsipper som jeg bestemte meg for å følge da jeg ble mamma. Men det ble ikke i nærheten av slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Ikke med barn nummer to heller. Det var noen fine idéer jeg hadde, for all del, men idéene var ikke tilpasset den nye virkeligheten, meg som mamma, eller mitt unike barn.

For uansett hvor mye vi forbereder oss, og uansett hvor dyktige, informerte og drevne damer vi er før vi får barn, så vil vi aldri kunne vite alt på forhånd. Vi kan ikke skue inn i fremtiden mens vi er gravide og se alle hindrene vi kommer til å møte. Vi kan ikke forutse hva mammahormonene kommer til å gjøre med oss eller hvordan partneren vår vil reagere på den nye rollen. Vi kan ikke vite hvem den lille, rosa bylten er, og se nøyaktig hva han eller hun trenger før de faktisk er her. 



Dette håper jeg at du husker på i de neste ukene. Hvis ting ikke blir slik du hadde sett det for deg, og du begynner å tvile på deg selv eller føle deg mislykket: -stopp! Det er ikke noe feil med deg. Det som skjer, er at du begynner å bli kjent med babyen din. De gode idéene du hadde før fødselen er fortsatt gode, men kanskje ikke alltid de riktige for deg og dette barnet? Det som skjer nå, er ikke det at du har vært naiv og uforberedt. Nei, det som skjer nå er at du vokser som mamma. Du ser behovene til den lille, nye skapningen. Du kloke, vakre mamma. Du legger merke til at det er visse ting som ikke fungerer for dere, og dette er BRA. Dette betyr at du faktisk er en veldig fornuftig mamma! Så når det føles som om alt bare kollapser og du tenker at du aller helst bare vil begynne helt på nytt, så er det ikke nødvendigvis et dårlig tegn. Nå begynner det kanskje å gå opp for deg at bortenfor den målstreken du nylig krysset, ligger det en ny startstrek.

Den startstreken markerer en ny begynnelse. Og når man knytter så mye håp og forventninger (som alle mammaer naturligvis gjør!) til en ny start, så er det klart at det blir mye følelser. Det blir mye svimlende glede, kjærlighet og lykketårer, men også sannsynligvis mange barseltårer. Du har sikkert hørt det ordet før, men selv ble jeg overrasket over hvor utrolig godt det stemte. 

Barseltårene er noe så å si alle kvinner opplever etter en fødsel. Antiklimakset du opplever etter at barnet endelig har kommet, og mammahormonene som gjør sitt inntog, gjør at du blir lett beveget, for å si det mildt. Kjære deg, du har lov til å være litt ute av balanse nå, uten at du trenger å skamme deg for det. Jeg gråt selv fordi jeg var så glad for at babyen min var frisk, jeg gråt fordi at mannen min var så snill og gjorde alt for meg, jeg gråt fordi at jeg var sliten, jeg gråt fordi jeg ikke husket hvilken dag det var, jeg gråt fordi at babyen min gråt, og jeg gråt mye uten å vite helt hvorfor jeg gråt. Alt dette er normalt. Men igjen vil jeg være ærlig med deg: skulle ting bli for vanskelige, er det på tide å søke støtte. 



Forskjellen på de forventede barseltårene og en fødselsdepresjon, etter min erfaring den at med depresjonen følger skyldfølelse. Den kjennetegnes av en gnagende følelse av å være en dårlig mamma, og i det hele tatt, en dårlig person. I tillegg kommer skammen fordi man tror at man er mislykket, selv om man som oftest ikke er det i det hele tatt. Du er bare overveldet, og det med god grunn! Denne skammen vil gjøre sitt beste for å forhindre at du strekker deg etter hjelp. Den gjør ofte at du blir alene om de vonde tankene. 

Skammen er en kald, ensom følelse som forteller deg at du ikke er god nok og at du aldri kommer til å bli det. Det kan sammenlignes med å se seg selv i et skittent speil og få intrykket av at en selv er møkkete. Det er ikke deg som er møkkete, det er speilet. Man slutter å tørre å fortelle andre om det som er tungt, og skylder på seg selv når ting ikke går etter planen. Kjære, vakre mamma: -skammen lyver! Hvis du opplever dette, har du fått en fødselsdepresjon, noe som hender mange mammaer. Dette betyr på ingen måte at du er en ubrukelig mamma. Du har bare vært så uheldig å havne i en ond sirkel som kan være vanskelig å komme ut av på egenhånd.

Jeg har vært der selv, og jeg vet at det for mange kan føles helt utenkelig å snakke med noen om disse følelsene og tankene. Men jeg vet også av egen erfaring at når man åpner opp og ber om hjelp, blir livet raskt uendelig mye bedre. En gang lå jeg selv der på badegulvet og følte meg som den mest udugelige mammaen i universet. Så du er ikke den eneste som har følt det slik. Vi er mange, og prognosene er gode! Det vi mangler er informasjon og åpenhet om dette, og mange lider i stillhet. Derfor er jeg brutalt ærlig i dag.

Jeg ønsker ikke å skremme deg eller være negativ, kjære nybakte mamma. Tvert i mot vil jeg tilby et lysglimt og håp, i tilfelle dette med depresjon skulle gjelde deg. Jeg ønsker mer enn noe annet at du skal få slippe å oppleve den onde sirkelen som fødselsdepresjon er, og forhåpentligvis vil du aldri oppleve det jeg har vært igjennom. Mitt håp er at disse ordene kan være med på å hjelpe noen der ute som kanskje står og vipper på kanten av stupet, eller befinner seg midt i mørket. Jeg har skrevet om dette før, og jeg kommer helt sikkert til å ta det opp igjen. For hvis jeg kan hjelpe noen, om det så bare blir én eneste mamma, så er jeg villig til å fortelle om mine mørkeste øyeblikk til jeg blir gammel og grå. Kjære deg, hvis du kjenner på disse følelsene nå: snakk med noen. Ta kontakt med fastlegen eller jordmor. Fortell dem at du sliter og at du trenger en hånd. De er pliktet til å hjelpe deg, og ingen har rett til å dømme deg.



Kjære førstegangsmammaer: jeg vet at dette ble i overkant heavy og kanskje litt trist. Trist men viktig. Selvfølgelig håper jeg at du ikke kjente deg igjen i depresjonstegnene i det hele tatt, og at du bare tenker "jøss så deppis Jona var på bloggen i dag." Og det er helt greit. Men kanskje en eller annen der ute trengte akkurat dette i dag. Jeg håper at hovedbudskapet skinner igjennom: Det er ikke umulig å snu en vond situasjon!

Kjære nybakte mammaer, jeg gratulerer dere med den store nye tittelen og sender dere varme tanker. Og du! Vær god mot deg selv, slik du ville vært mot din beste venninne. Du fortjener å bli tatt vare på, og du er god nok.


Opplevde du barseltårer etter fødselen? Hvor lenge varte det? 

Har du opplevd fødselsdepresjon? Synes du fødselsdepresjon er et tabu i samfunnet vårt? 


Her kan du forresten lese del 1 og del 2 av dette brevet, som tar for seg andre temaer om det å bli mamma for første gang. 

Her finner du info om fødselsdepresjon og her er en artikkel om samme tema. 

31 kommentarer

Madeleine

12.01.2014 kl.17:04

Tusen, tusen takk!!! Tårene renner? Vesla er 4 måneder, men jeg kjente meg så godt igjen i mye. Viktig tema. Takk.

Sovebebibloggen

12.01.2014 kl.17:49

Jeg var heldig og sleit lite med hormoner og sånn både da jeg var gravid og tiden etterpå. Jeg grein vel litt da vi sleit som verst med amminga, men det var mer av irritasjon og smerte, enn de følelsene som kommer fra "ingensteder" som jeg hører andre forteller om.

Men jeg kjenner flere andre mødre som har blitt overrasket over hvor mye og ofte de gråter, så det er bra det får litt oppmerksomhet:)

Bidelibo

12.01.2014 kl.18:16

Kjempeviktig tema og igjen skriver du helt fantastisk! Jeg er så glad jeg fant bloggen din for jeg får så mye glede av den.

Selv opplevde jeg barseltårene, opplevde det som ubehagelig. Kunne ikke forstå hvorfor jeg gråt så mye og var så ekstremt følsom. Jeg var vel også og vippet over til en depresjon men hadde heldigvis god støtte rundt meg. Nå er den skjønne datteren min 2 år og jeg er så heldig å være gravid igjen. Litt mer forberedt denne gangen men kanskje også litt mer bekymret ;-)

Leser

12.01.2014 kl.19:07

Takk for at du skriver om dette. Tårene triller her.

Det er så altfor vanskelig å si fra til noen :(

Trine

12.01.2014 kl.20:42

Kjempe viktig og utrolig modig at noen tør å sette ord på dette!! På meg kom den nye tilværelsen som mamma som en bombe! Jeg hadde ingen anelse om hvordan det var, og jeg hadde ingen anelse om at det var helt normalt å ikke være fullstendig lykkelig som nybakt mamma. Ingen hadde fortalt meg det!

Men heldigvis - uansett hvor uoverkommelig ting kan føles - det blir bedre;)

Elisabeth M.

12.01.2014 kl.21:22

Tusen takk for at du tok opp dette temaet! Jeg kjenner meg dessverre alt for godt igjen i det du skriver.. Jeg har time time med jenten min hos helsesøster på onsdag, og skal snakke med henne om det da. Igjen- tusen takk!

Anne

12.01.2014 kl.21:31

Vakkert, rørende, ærlig og nyttig! Burde deles ut på helsestasjonen!

Jona -Mammalivet

12.01.2014 kl.21:45

Madeleine:
Godt å høre at du fikk noe ut av dette Madeleine! Sender deg en klem<3

Jona -Mammalivet

12.01.2014 kl.21:46

Sovebebibloggen:
Uff ja det er ofte innmari vanskelig å få til ammingen i starten! Men så bra at du kom deg helskinnet igjennom den vanskelige tiden :)

Jona -Mammalivet

12.01.2014 kl.21:49

Bidelibo:
Så heldig du er som hadde så god støtte rundt deg! Det er ofte nok til å unngå å havne helt ute på dypet når man sliter. Jeg hadde også helt ok støtte, men uheldigvis gikk det altfor langt før jeg tok motet til meg og fikk hjelp.
Lykke til med svangerskapet, fødsel og tiden etter. Jeg tror du klarer deg fint jeg:) Det hjelper å være bevisst på disse tingene :)

Jona -Mammalivet

12.01.2014 kl.22:14

Leser:
Kjære deg. Jeg vet det kan føles umulig å fortelle om disse følelsene til noen. Det å bli mamma skal jo liksom være det beste man opplever i livet. Men jeg lover at det kan snu! Med god hjelp og støtte kan det bli så bra! Helsesøster, fastlege og jordmor har garantert møtt på noen før deg som har hatt det på samme måten. Jeg håper du klarer å ta motet til deg og snakker med noen om dette. Jeg har lagt til noen linker nederst i innlegget med info om fødselsdepresjon hvis du eller partneren din ønsker å lese.
Sender deg en varm klem!

Anniken

12.01.2014 kl.22:20

Det er så innmari bra og viktig at du skriver om dette! Jeg gråt masse i ukene etter fødselen til førstemann (og sleit med amminga!) Jeg var absolutt ikke forberedt på det, og synes det var kjempevanskelig. Med nummer to var jeg "forberedt på det verste", men da gikk alt heldigvis mye bedre.

Jona -Mammalivet

12.01.2014 kl.22:27

Trine:
Ja, de barseltårene tørker heldigvis opp etter noen uker og ting blir mindre overveldende. Men når det går over i depresjon er det ikke alltid det blir bedre av seg selv.
Første gangen jeg skrev om dette (linket i innlegget) så ble jeg helt uvel. Det var veldig skummelt. Det er utrolig synd at noe slikt skal være så tabu. I ettertid har jeg fått høre av enkelte at "det er jo ikke så tabu, det er det bare du som følte" men det stemmer ikke syns jeg. Hadde det vært mer åpenhet om temaet, så hadde det kanskje ikke kommet som et sjokk på så mange, og da hadde de kanskje turt å si ifra til noen med en gang i steden for å gå og bære på det alene og ende med en tung depresjon.
Vi kunne med fordel fått mer info om det på HS syns jeg. Eller fra jordmor og fastlege. Bare et "du kan alltid ringe hvis du føler deg trist eller når ting ikke stemmer" hadde hjulpet mange tror jeg :)

Jona -Mammalivet

12.01.2014 kl.22:29

Elisabeth M.:
Så bra at du har tenkt å snakke om det! Jeg håper du får god hjelp. Sender deg en stor klem!

Jona -Mammalivet

12.01.2014 kl.22:30

Anniken:
Takk! Og takk for at du delte dine opplevelser omkring dette :)

Stine

13.01.2014 kl.09:28

Veldig fint at du skriver om dette - det er altfor lite informasjon og fokus rundt disse temaene. Dermed blir det desto vanskeligere for mødrene som ikke føler at de "vandrer på en rosa sky" etter fødselen.

K

13.01.2014 kl.11:06

Dette blogginnlegget skulle jeg ønske jeg hadde lest da jeg fikk både nr en, to og tre! Jeg syns jordmødre/leger burde være flinkere til å informere om fødselsdepresjon. Jeg hadde aldri hørt om det før, da jeg satt der som nybakt ung mor, og alle forventet at jeg skulle være lykkelig over at jeg hadde fått et friskt barn. Og det var jeg jo, evig takknemlig. Men jeg kjente ikke den lykkefølelsen alle snakket om , og følte meg så uendelig usikker i mammarollen. Det ble ikke noe bedre da jeg fikk nr to, heller ikke nr tre. Tilbakevendende fødselsdepresjon på en måte.

Det er flott at du deler! At andre nybakte mødre kan få vite, og kanskje ikke føle seg så alene.

For min del fikk jeg ikke noe hjelp, før nå, åtte år senere. Åtte år for sent man jeg si. Men nå er hjelpen er, og jeg føler meg ikke like alene,

Mrs. C.

13.01.2014 kl.21:00

Jeg var ikke så veldig hormonell verken som gravid eller etterpå, og jeg synes det er fryktelig irriterende hvis jeg blir det så da snakker jeg et alvorsord med meg selv. Er jo grusomt å være så irrasjonell og "kjerringete" (I know, sexisten).

Jeg ventet egentlig på de barseltårene som alle skulle få etter noen dager, de kom aldri.

Jeg blir enda mer lettrørt, det gjør jeg, men det er det eneste jeg merket.

Poenget var egentlig bare å skrive at det er så bra at du skriver om dette! Flotte innlegg, kjempetøft gjort! Bra for alle som trenger det.

Jona -Mammalivet

13.01.2014 kl.21:09

Stine:
Takk Stine. Det er ikke fritt for at jeg syns det er litt ubehagelig å dele dette om meg selv, så det er fint med positive tilbakemeldinger:)

Jona -Mammalivet

13.01.2014 kl.21:11

K:
Så godt å høre at hjelpen er der nå, selv om det er veldig leit at du måtte gå med dette alene så lenge! Det er nettopp derfor jeg har vært åpen om dette. Det er så altfor mange som ikke vet hvor de skal vende seg eller kanskje ikke vet at dette er en lidelse som kan kureres. Jeg håper du får god hjelp nå. Stor klem!

Jona -Mammalivet

13.01.2014 kl.21:43

Mrs. C.:
Takk :)
Jeg håper så inderlig at flere kan begynne å snakke om dette, både helsepersonell og mødre som har er eller har vært deprimerte. Det er en alvorlig tilstand som ikke har noe med vellykkethet eller personlighet å gjøre. Alle kan bli rammet, og ingen skal behøve å skamme seg.

Aina

14.01.2014 kl.22:46

Tusen takk! du setter ord på slik jeg føler det også! :) fantastisk å bli mor, men jeg har delt mine tårer i barselperioden! både gladetårer og tristetårer og tårerjegikkevethvorkommerfra :) la linken din på bloggen min, håper det er iorden :)

MammaMø

15.01.2014 kl.09:55

Takk!

Selv hadde jeg det som vanlig etter fødselen. Litt tårer her og der for alt mulig. Men det er NÅ, 8 mnd ut i mammalivet , jeg sliter litt. Babyen har nye rutiner, sover dårlig, tenner på vei, har fått egen vilje, osv. Det er ikke lett å være mamma for første gang når "alle" andre babyer sover fra 19-7, smiler hele døgnet og elsker å gjøre alt det min baby ikke liker. Men jeg bet meg merke i noe en annen mamma sa til meg: ikke stress. Gjør det DU føler for. Stol på deg selv. Ikke les i forumer på nettet. Ikke Google. Bare gjør det som er riktig for deg og som føles rett FOR DEG! Da løsnet det. Da ble jeg mer harmonisk. Så leste jeg en bok fra 60-tallet som mamma hadde med til meg (som en kuriositet). Der stod det blant annet: "babyen skriker i sengen, men mor nr 1 mener den ikke skal opp før kl 7. Hun stresser og går frem og tilbake. Gir ikke mat, men vugger og bysser. Hun blir svett, barnet blir sint. Etter 20 min gir hun etter og de står opp. Mor nr 2 hører at babyen ikke orker å ligge i sengen lenger. Hun står opp med barnet. Gir mat og starter dagen. Hvem har fått den bedre starten på dagen?".

Ja til å lytte til sine instinkter og gi blaffen i "det perfekte". Det perfekte er jo den lille skapningen vi har skapt, uansett om det er sånn eller slik. Og det beste de små kan få er en mamma og pappa som bryr seg og kjenner dem godt slik at man blir en trygg base for dem. Uansett om det er mme, pupp, barnevogn med tre eller fire hjul, morgen kl 05 eller 06 eller 10, osv.

Takk for dine ord. De hjalp meg nå. Jeg skal fortsette å være stolt. Jeg er flink! Min baby elsker meg og jeg elsker ham :)

Jona -Mammalivet

15.01.2014 kl.13:44

Aina:
Ja det er mye følelser som kolliderer! Helt i orden at du delte link på bloggen :)

Jona -Mammalivet

16.01.2014 kl.14:04

MammaMø:
Du sier så mye bra her! Det er akkuart dette som veldig mange av oss må lære "tha hard way", desverre. Derfor liker jeg ikke helt at det blir mye spørsmål om hvor mye og når barnet spiser/sover osv når man er på helsestasjonen. Klart at de må gjøre seg opp et visst inntrykk av barnets helse og trivsel, men hva med å spørre mor hvordan hun syns det går og hvilket intrykk hun har av barnet? Det spørsmålet har jeg ytterst sjelden fått på helsesjekker..
Jeg prøver også å være veldig bevisst på å ikke blogge særlig mye om hvilke rutiner, milepæler og utvikling mine barn har. Delvis fordi jeg føler at ger går grensa til deres privatliv, og det er jo viktig nok i seg selv, men også fordi at jeg ikke ønsker at andre mødre skal sammenligne og bli usikre. Ingen barn er like. Det kan vi liksom ikke få sagt ofte nok. :)

Mammafrid

22.01.2014 kl.17:18

Ah, jeg skulle ønske du hadde postet dette innlegget for to år siden, den gang jeg var nybakt mor for første gang, og gråt for absolutt alt og ingenting. Uker i strekk. Det gikk seg heldigvis til etterhvert:) Men disse vanskelige følelsene og tiden etter fødselen burde få langt større fokus på helsestasjonene etter min mening! Amming, amming og amming var det eneste de fokuserte på. Men hva hjelper det at man kan alt om ammeteknikker, håndmelking og næringsinnhold i morsmelk, når man bare har lyst til å ligge i fosterstilling på badegulvet? Noen må ta ansvar for å sikre bedre infomsjon til førstegangsfødene, men inntil videre er de prisgitt bloggere som deg:)

Anne

23.01.2014 kl.09:20

Hei!

Jeg kjenner meg vanvittig godt igjen! Å bli mamma er det tøffeste jeg noensinne har gått gjennom! Det har vært en vaklende og turbulent reise! Jeg fikk en fødselsdepresjon, eller ihvertfall et sjokk og en slags livskrise. Plutselig gikk vi fra to til tre. Vi flytta fra leiligheten vår på løkka i Oslo til en bygd med 1300 innbyggere. HJELP! Jeg søkte hjelp, men det som skjedde var at legen tvangsinnla meg på akutt psykiatrisk! Jeg ble heldigvis sendt rett hjem igjen av legene der. De forsto at jeg bare trengte tilvenningstid til den nye rollen. Dette var et forferdelig møte med helsevesenet! Noen av baksidene ved å bo på en liten plass. Manglende kompetanse på viktige områder. Jeg skulle gjerne gått til psykolog i den verste tiden, men det var desverre ikke mulig her. Jeg har en fantastisk mann da, og en strålende familie i nærheten, så alt i alt har det gått greit. Nå er sønnen min 9,5 mnd. Jeg sliter fortsatt med dårlig samvittighet. Jeg elsker han over alt på jord! Han er alt! Men jeg syns det er så drepende kjedelig å være i permisjon. Dagene er så lange, og jeg sliter med å finne på ting for å få tiden til å gå. Jeg gleder meg enormt til å begynne på jobb igjen! Det er bare tre uker igjen før mannen tar over stafettpinnen og skal henge hjemme.

Jona -Mammalivet

23.01.2014 kl.11:00

Mammafrid:
Takk for at du deler om dine erfaringer!

Ja jeg forstår ikke helt hvorfor det nesten ikke nevnes med ord av helsepers. at det er mange som sliter skikkelig i begynnelsen. Det er jo så vanlig! Hvorfor skal man late som om det ikke er det?
Jeg ble jo fortalt at "barseltårer er vanlig" men jeg tenkte jo "ja jeg skjønner at man sikkert er litt hormonell".... ehem... *host* Litt? Hormonell? Jeg var trynet med nesa først ned i en seriøst tung depresjon. Og jeg så det aldri komme, fordi at jeg ikke visste at det kunne skje!

Jeg forstår at de ikke vil svartmale barseltiden eller skremme noen, men det hadde vært SÅ lurt å bare si "noen kvinner har det skikkelig rævva etter en fødsel og klarer ikke å være glade. Det er HELT normalt at enkelte har det slik, og de trenger hjelp til å komme på bena igjen. IKKE NØL med å ringe meg hvis du ikke har det så greit!" Jeg tror det hadde gjort en stor forskjell for mange.

I tillegg så tror jeg at i vårt samfunn så er det viktig at et slikt tema blir luftet både titt og ofte i media, og at historiene kommer frem, helt uten at de det handler om trenger å skamme seg.
Derfor deler jeg mine erfaringer.
Ingen skal behøve å føle at de er alene om dette.

Jona -Mammalivet

23.01.2014 kl.11:21

Anne:
Ja det er sant det. Det er jo en slags livskrise å bli foreldre, og man reagerer på ulikt vis. Det hadde vært så fint om vi kunne fått bedre informasjon på forhånd, slik at vi visste hvem vi skulle kontakte og hvem vi kunne stole på i tilfelle det blir for vanskelig å takle alene.
Utrolig leit å høre at du hadde et slikt dårlig møte med helsevesenet. Du var jo veldig sterk og smart som ba om hjelp, men det ble tydeligvis gjort en veldig dårlig vurdering av deg siden legene på psykiatrisk skjønte det så fort at du ikke hørte hjemme der.

Forstår også veldig godt at permisjonslivet ikke er for alle. Før var tiden med en nyfødt ikke så ensom som den er nå. I dag er mødre mye mer isolert, og det er veldig forståelig at mange "kjeder seg i hjel" !

Johanna

01.02.2014 kl.12:33

Det er så deilig at noen klarer å sette ord på alle de følelsene som farer igjennom kroppen på nybakte mødre!! Takk :)

Her trillet tårene, de kom som bestillt 2-3 dager etter fødselen og varte i ca 3 uker! Jeg gråt av alt og ingenting, jeg var sikker på at det var fødselsdepresjon! Dette var jo tiden man skulle være så glad og lykkelig! Det var deilig når den perioden var ferdig! Nå er jeg bare en lettrørt mamma, det går fint! ;)

Jona -Mammalivet

01.02.2014 kl.12:46

Johanna:
Herlig å høre at du kjenner deg igjen (selv om det betyr at du også har felt din kvote av tårer).
Skulle ønske flere mammaer fikk god informasjon om dette før fødsel. Det virker som det ofte bare blir nevnt i forbifarten (slik var det i allefall da jeg var førstegangsgravid) eller at de gir ut gravidboka som inneholder et avsnitt om dette og så stoler man på at mor er informert nok.

Skriv en ny kommentar

hits