På flyttefot: husdrømmen som havarerte

11.02.2014 - 10:12 47 kommentarer



Da jeg var liten, drømte jeg om å bo i et palass. Det skulle ha så mange rom at jeg kunne invitere alle vennene mine, hele familien og enda ha mange ledige rom i det digre slottet. Det skulle være så stort at det å løpe fra den ene enden til den andre ville kvalifisert til et halvmaraton, og for å komme opp i toppetasjen skulle det selvfølgelig vært installert en førsteklasses heis med tv-skjermer og tyggegummidispenser. Aller helst skulle hele kåken vært laget av godteri, men akkurat den biten skjønte seks år gamle meg at var litt urealistisk.

Men hvor mange av oss har ikke drømt om å bo i et digert hus? Tanken på å ha nok av plass til alle i familien, til besøk, fester, middager, allslags aktivitetsrom og gjemme bort rotet-rom er rimelig fristende for meg. Men etter at jeg fikk barn, så visnet den drømmen fort, av uforutsette grunner.

Jeg forstod hvor innmari mye vi ville måtte jobbe, og hvor lite tid vi ville hatt med barna hvis vi skulle klart å sikre oss et digert hus. Eller, vel.. Egentlig ville det jo ha lønnet seg mest å la være å få barn til vi hadde fått oss hver sin mastergrad, høye stillinger og feite lønnslipper. Misforstå meg rett: det går jo an å få seg et stort hus uten lederstilling/superlønn og det at man har stort hus betyr ikke at man aldri ser barna. (eller, man kan jo risikere å miste dem i et superslott ala seks år gamle Jona, men det garantert få som har det problemet). Men vi har måttet takke nei til både den spennende stillingen, den lønnslippen og drømmen om det store huset for nå, fordi at de tingene ville i vår situasjon ville betydd at vi måtte gi opp ting vi ikke er klare for å ofre. Ting som 15 måneder hjemme med barna etter fødsel, utvidet pappaperm og mer fokus på her og nå enn karriere og hundrevis av kvadratmeter.

Siden jeg traff tyskeren min for seks år siden, har vi leid fem leiligheter. Da vi planla å flytte til Norge fra Tyskland i 2013, begynte den O'store husdrømmen å krible under huden. Mest hos meg. For jeg er oppvokst ute i bygdenorge. Der hvor alle har et eget hus, som de eier selv, og bor i lenge. Det er ikke så typisk for småbarnsfamilier i disse trakter å flytte hver 12. måned, og spesielt ikke når man teoretisk sett kunne ha kloret til seg et boliglån og fått det store huset til tross for uglamorøs inntekt, i stedet for å leie noe mindre. 


Barnerommet i leiligheten i Berlin, slik det så ut da vi flyttet inn. Passelig for et barn, tenkte vi. Lite visste vi at vi snart skulle bo der med tre stykk småbarn.

I Norge ligger nå gjennomsnitts boareal per person på ca 60 kvadrat. Det vil da si at vi måtte ha sikret oss et hus på 300 kvadrat for å være gjennomsnittlige. Og en lønnslipp som matchet, vel å merke. 

Men så handler husdrømdilemmaet ikke bare om pengene for meg. Det handler også om hvor mye plass man egentlig trenger for å leve godt. I Norge øker størrelsen på eneboligene i gjennomsnitt, i tillegg til at det bor færre personer i hver bolig. Det virker altså som om de fleste vil ha mest mulig luft rundt seg. Er det egentlig nødvendig med å forbasket mye boltreplass?

Da jeg var liten, bodde foreldrene mine pluss to barn i en periode i en toroms leilighet. En familie på fire i en leilighet som jeg nå ser på som ganske trang for et studentpar. Men vi hadde det jo fint i det bøttekottet, vi fire. Ikke husker jeg noen verdens ting om at det var trangt. Jeg husker bare at vi lekte mye ute, av naturlige grunner. (Hvem ville ikke blitt gal med to smårollinger innendørs hele dagen i en toroms?) Jeg ville kanskje ikke satset på en 40 kvadrats leilighet nå med min familie på 5, men vi klarte oss utmerket med 80 da vi bodde i Berlin etter at Lillebror ble født. Akkurat nå leier vi et hus på ca 100 kvadrat, og selv om det er lite og søtt og litt dukkehus-aktig i forhold til mange av husene i nærheten, er det ikke lite i mitt hode. Spesielt ikke på vaskedager. Eller når vi leter etter sokker på morrakvisten.



Nå som vår leiekontrakt snart går ut, og vi igjen skulle til å finne oss et nytt sted å bo, var jeg atter en gang innom husdrømmen. Et digert oppussingsprosjekt kanskje? Det kunne vi jo hatt råd til? Et gammelt men svært palass med et rom til hver person, pluss to oppholdsrom, hobbyrom og vaskerom? Ville ikke det vært deilig? Ville ikke det gjort hverdagen enklere, eller i det minste litt mer koselig? Kanskje jeg endelig ville følt meg voksen og hadde fått lov til å kalle meg "etablert"?

Men da regnestykket stod klart, og vi så hva som måtte til for å få husdrømmen til å gå i oppfyllelse, la vi enda en gang palassplanene på is. Det er ikke verdt det. Vi flytter ikke til noe større. Vi skal ikke kjøpe. Og jeg merker at jeg er litt glad for at huskjøp-drømmen gikk i dass. For nå får vi så mye annet fint isteden. Jeg tror vi kommer til å leve godt, men på en annen måte enn hva jeg hadde tenkt. Kanskje vi blir der lenge også.

 Vi skal bo på et sted som er akkurat dyrt nok til at vi får et nybygd og hyggelig sted å leve, men akkurat billig og fleksibelt nok til at vi fortsatt har midler til å besøke familien vår som er spredd utover hele Europa. En bolig som har akkurat plass nok til å kunne danse fugledansen på stuegulvet, men akkurat liten nok til at man ikke trenger å bruke en hel dag på å støvsuge førsteetasje. Okay, så må barna dele rom, og vi må være kreative når vi får mange på overnattigsbesøk, men vi er så hinsides fornøyde med vårt kommende hjem at det ikke gjør noe om det "bare" blir 20 kvadrat på hver. Egentlig tviler jeg på at barna i det hele tatt kommer til å bevege seg 20 meter bort fra meg de neste fem årene, (jeg skygges jo fortsatt på do) så de kommer nok ikke til å bry seg om boarealer og den slags med det første. 

Kanskje boligdrømmen går i oppfyllelse en dag i fremtiden, for det å eie noe selv, har jeg ikke gitt opp helt. Men det med plass er noe annet. Jeg har blitt glad i å leve akkurat passe stort. Jeg forstår godt dem som ønsker seg et digert hus, men jeg er ikke helt der lenger selv. Mindre plass er ikke lenger nødvendigvis mindre koselig eller praktisk i mitt hode. Palassfantasiene har gitt seg, med andre ord. 


Hvor mye plass trenger du og din familie?
Hvor stort er huset ditt/ leiligheten, og er det stort nok?
Hvor stort er det perfekte hjemmet for deg?

47 kommentarer

EmmaK

11.02.2014 kl.10:55

Vi bor i mitt barndomshjem, et helt ordinært hus bygd av pappa på 80-tallet når renta var skyhøy, ergo ikke mer plass enn det må være. Da jeg vokste opp var vi 6 personer under samme tak uten at jeg opplevde det som trangt. Vi søstrene delte rom og det var ett bad til hele familien. I en periode hvor alle 4 søstrene brukte litt tid på badet kan jeg erindre at det var litt tungvint med et bad, men vi innordnet oss. I dag, når jeg bor i huset med mann og to, snart tre barn kjenner jeg jo på at jeg i perioder kunne ønske meg mer plass - selv om vi har renovert og dermed fått større kjøkken, vaskerom om bad nr 2. Samtidig så velger jeg å være takknemlig for der vi har, gjøre det beste ut av de løsningene som er uten å bruke for mye energi på å drømme om hva som kunne vært anderledes. ( selv om jeg noen ganger tar meg i å tenke på hvordan vi klarte oss med 6 personer under samme tak! Hvor gjorde mamma av alle klærne, dressene, bunader, sko, tingene??? ) Når det er sagt, har vi planer på sikt å ta fatt på en uberørt kjelleretasje, for å lage et litt mer ungdomsvennlig rom for eldstemann. Vi bor langt på heia, så huset er stadig full av kids som kommer på besøk og jeg har troen på at det vil bli viktig å ha et åpent hus hvor gjengen hans etterhvert kan samles siden man bor spredt på bygda. Men dette må ikke gjøres akkurat nå! Men på sikt😊 ps. Veldig voksen man blir når det snakkes om hus. Kjenner at jeg ikke er helt komfortabel med akkurat det, og synes det er utrolig mange ting som er mer spennende enn interiør, oppussing og så videre...

Vilde Sofie

11.02.2014 kl.10:56

Her kjenner jeg meg igjen! Husdrømmen...åh... Jeg er jo norsk inn i sjela, og da er det klart man skal ha eget hus! Det er jo slik det er i Norge, med sitt eget hus på sin egen bakketopp.

Vi bor nå tre stykker på en 38 kvm toroms, og vi merker trangen til å komme oss bort veldig godt! Bare mannen får seg en annen jobb (han søker stipendiatstillinger for bare livet) og jeg (kanskje) er ferdig med studiene, skal vi komme oss avsted så fort vi kan. Det er litt trangt her, selv om det går fint. Snart hadde det tross alt vært greit å ha et eget barnerom, med plass til i det minste noen av lekene ;)

Åh, jeg ønsker meg hus med stort, lyst kjøkken (gjerne kobinert med stue) og det MÅ ha kjøkkenøy. Kjøkkenhage vil jeg også ha. Og rosebusker. Og en stor plen å tomle rundt på. Jeg drømmer meg rent bort :) Meeen vi får vel begrense oss til en litt større leilighet (eventuelt rekkehus) i starten. Midlene når ikke så langt for to nyutdannede. Fra jeg var 10 år har jeg bodd i et gedigent oppussingsprosjekt, så det er i hvert fall (!) uaktuelt for meg å kjøpe et oppussingsobjekt når den tid kommer. Litt oppussing må man da regne med, men det får være grenser ;)

underveis

11.02.2014 kl.11:07

Det tar tid å finne ut hvordan en egentlig vil ha det - hva som er bra for egen familie. Med bittesmå barn er det ganske deilig å ikke ha for mye plass å holde i orden, vedlikeholde osv - så lenge en har plass til å tørke tøy, tegne og danse! Med litt større barn kommer en del andre behov for å være noen meter unna hverandre i blant. Miljømessig, økonomisk, tidsklemme-messig osv så er det mange argumenter for å nøye seg med "passe". Både mht kvadratmeter og standard.

Vårt vesle femtitallshus har vokst og utviklet seg med oss - det er "passe", gir godt rom for det livet vi lever uten å være for stort. (Det skulle bare ligget på et småbruk i skogkanten....)

Marianne RG

11.02.2014 kl.11:42

Jeg har aldri hatt noe drøm om ett stort palass. Syns egentlig bare det blir mer styr, mer å vaske og mer plass å rote på:P Vi er en familie på to voksne og to barn og en katt. Vi har greit med plass der vi bor på 162 kvadratmeter. Vi skal kanskje utvide familien med ett barn til etter hvert og vi kommer til å bo på samme plassen i noen år - så får vi se om vi kanskje må ha litt større plass når ungene vokser til :) Føler vi har ett perfekt hjem størrelsemessig nå, men jeg har jo veldig lyst på en gigantisk hage da! Nå har vi bare en liten hageflekk. :)

Heidi

11.02.2014 kl.11:46

Er nok ikke helt enig med deg...jeg hadde ikke klart å bo trangt noe sted. Jeg må ha luft rundt meg, og jeg vil at barna skal ha egne rom :) Men jeg hadde nok klart det hvis jeg ikke hadde noe valg altså :) Det her kommer jo helt an på hvor i Norge du er villig til å bosette deg. Vi bor på et småbruk, med nyoppusset og påbygget hus. Og det koster oss ikke noe mer i mnd enn det hadde gjort å leie. og det inkluderer alt ikke bare lån/evt husleie. I nabolaget vårt her får du et fint hus på ca 200 kv. til rundt en million. Vi har 260 kv og vi er 4 personer og en haug husdyr. Og da har vi ikke noe gjesterom, men vi har god plass :) Vår husdrøm som gikk i oppfyllelse :)

Kirsti

11.02.2014 kl.11:51

Dette var fint å lese. Vi er på boligjakt. Egentlig trives vi så altfor godt i leiligheten på Torshov med sine 75 kvadrat, store vinduer og den perfekte akebakken rett utenfor døren. Barnehagen er også fantastisk. Men tre etasjer med to små klare jeg ikke se for meg at kroppen min orker i lengden. Og så drømmer jeg om å ha to etasjer sånn at båket om morgenen kan være konsentrert i den ene og meg og min ro i den andre. Men hvor stor plass trenger vi? Vi har sett på alt fra rekkehus på 115 kvadrat (det er jo så god planløsning) til enebolig på 190 kvadrat (når vi når først skal kjøpe noe nytt...). Nei jeg vet ikke hvor mye plass man trenger. Foreløpig har vi det kjempefint på 75 vi tre.

Kirsti

Stina

11.02.2014 kl.12:28

Jeg tror det er mange i Norge som bare går med strømmen, og ikke tenker på at folk lever annerledes tilogmed bare i Sverige og Danmark. Jeg tror og at et stort hus kan få folk til å gjemme seg for hverandre, men du har ikke den muligheten i en liten leilighet. Jeg husker da min søster og jeg for første gang fikk et soverom hver, etter ti år. Mange netter campet vi fortsatt på rommet mitt eller hennes og lekte de samme lekene vi hadde gjort i de ti årene.

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.12:46

EmmaK:
Ja da vi begynte å regne på huslån, se på hus til salgs osv, så kjente jeg at jeg egentlig ikke var så klar for å satse alle sparepengene akkurat nå, bare for å få noe litt større. Vi har jo klart oss veldig godt på 80-100kvm som jo strengt tatt ikke er "lite" heller. Så da det stod mellom det å prøve å kjempe til seg det lånet og det store huset så ble det et enkelt valg. Spesielt da vi fant en leiebolig som vi ble forelsket i :) Tror og håper vi kommer til å trives der.

hehe, jeg er med ang interiør. Er fryktelig dårlig på det selv. Vårt interiør er en lite gjennomtenkt håndplukka miks av gammelt, brukt, IKEA og andre kjekke, billige løsninger. ;)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.12:51

Vilde Sofie:
hehe, ja man må jo nesten eie et småbruk for å være ordentlig norsk ;P
Oj, 38kvm ! Det forstår jeg at kan bli litt for lite, sånn rent fysisk!
Kjenner meg godt igjen i student-dilemmaet. Her er mannen (nettopp) ferdigutdannet og jeg "halvutdannet" :P Så det er klart at økonomien er litt deretter. Men vi har akkurat nok, og det er jeg så takknemlig for! Og så blir det litt spesielt når man har familie i tre forskjellige land som oss, for da må vi nesten ha et overskudd for å kunne besøke dem vi er glade i, og det tror jeg vi kunne sett langt etter hvis vi lot palassdrømmen bli en virkelighet nå.
Men en hage, det hadde ikke vært dumt altså. Jeg får trøste meg med noen blomsterpotter på den store verandaen og dyrke litt urter i kjøkkenvinduet så lenge. ;)

Dagny

11.02.2014 kl.13:23

Kom på et sitat jeg så på en blomsterkrukke i et lite hus: "Love grows best in little houses."

Anniken

11.02.2014 kl.14:10

Vi bor i drømmehuset vi har bygd... Selv om det ikke ble akkurat som drømmen. Vi har 140 kvadrat på 2 store og 2 (kanskje snart 3) små. Vi har masse plass og jeg elsker det. Store felles rom hvor livet nytes... Men barna ( og oss voksne) kunne fint klart oss med mindre soverom... Ville vel heller hatt den plassen andre steder i huset... Men sånn ble det! Stort kjøkken/stue og mange vinduer var min største drøm og det har jeg fått. Vi har god plass til å kose oss sammen og med venner/familie. Selvfølgelig må drømmen betales men vi har vært heldige! Men rart med det, men tanken om større fins fortsatt... Men vi trenger det absolutt ikke! Er akkurat som om livet hadde blitt så mye bedre med noen ekstra soverom, mer rot og mer vasking? Rart det der...

Elina

11.02.2014 kl.14:10

Vi er 3 på 55 kvm. Det går helt greit det, men vi kunne tenkt oss å flytte litt mer landlig... Drømmen er jo der - et lite hus (ikke et palass :) ) med en fin hage! Bor midt i byen akkurat nå og det er kjekt det, men det er også ulemper med det.

Når dere flytter, slipper mannen din å pendle hver uke :)?

linn

11.02.2014 kl.14:52

jeg er så utrolig enig! jeg vil ikke ha hus, hverken nå eller siden. litt fordi jeg ikke trenger all plassen og mest fordi jeg vet at hverken jeg eller samboeren er "handy" nok (eller ansvarlige nok for den saks skyld) til å eie noe så stort alene. det kan godt være vi etterhvert gjør alvor ut av drømmen om et hageby-hjem (som nærmeste nabo til lille tøyen hageby, drømmes det litt ekstra om det nemlig), men akkurat nå eier vi en helt nybygd treroms på 74 kvm, ventilasjonsanlegg, felles oppvarming og varmtvann og minimale strømutgifter, og det er akkurat passe. i tillegg så ligger den i førsteetasje med utgang til terasse/hageflekk på begge sider, og selv om den ligger rett ved en vei med noe trafikk, er den perfekt for oss. egen hage og nesten midt i byen! og selv om vi i dag kun har ett barn annen hver uke, er minsten forberedt på at den dagen det kommer småsøsken, må rommet deles. for vi kommer til å bo der lenge. i hvert fall så lenge det lønner seg med direkte utgang til hage, midt i byen, og det holder med to soverom. og det sistnevnte mener jeg det gjør leeeenge. jeg er ikke av typen som mener at det er slemt/kjipt/upraktisk at søsken deler rom, rettere motsatt. og jeg tror egentlig at minsten (selv om han sikkert runder 7 år før han får småsøsken) gleder seg noe innmari til romkameraten kommer, for han ser for seg at det bare blir fint. :) heia de som ikke vil ha større plass enn de trenger, sier nå jeg. og akk, så deilig å slippe å ha uendelig masse ting og tang bare fordi man har plass. nei takk!

Irmelin

11.02.2014 kl.15:48

Vi bor på 60 kvm. Nå er vi riktig nok bare to, men starter snart med prøving :) tenker at det går helt fint med baby i en toroms! Men siden vi eier og bor i Oslo, er det nok lurt å tenke på å flytte ut av byen og få kjøpt oss et hus etterhvert.

Det som er fint er jo at hus ofte er mye billigere per kvadratmeter enn leilighet. Man kan jo få et nydelig hus med litt størrelse til mellom to og tre millioner.

Men det er ikke must med stort hus! For oss er det enkelt og greit fordi vi vil at evt barn skal vokse opp på landet, og der er det mye billigere med hus, og få leiligheter.

Finken

11.02.2014 kl.19:01

Etter å ha flytta x antall ganger, jeg og kjæresten, kjøpte vi oss endelig leilighet for 4 år siden. Før det hadde vi bodd merkelige steder, som feks på 40 kvm med dusj på kjøkkenet (!). Men så fikk vi barn og flytta tilbake til østlandet etter noen år på vestlandet. Leiligheten er i en 4-mannsbolig, på xa 90 kvm. Vi har 3 passe store soverom, stort bad og et lite vaskerom. Med ett barn var det mer enn stort nok, men nå blir vi snart trebarnsforeldre! Storesøster og lillebror deler rom, og mulig babyen må inn der også når han blir stor nok. Det 3. soverommet brukes enn så lenge som kontor/gjesterom, og det er superdeilig å ha et roterom, et sted der kjæresten kan ha datamaskin(ene) sine, et rom med seng til evt gjester som kommer på besøk (svigermor feks!).

Da vi planla å få barn nr 3 var det litt sånn: skal vi få et barn til eller skal vi kjøpe oss hus? Vi gikk for barn nr 3, lang delvis ulønnet permisjon og mer tid sammen som familie. Jeg er litt misunnelig på de naboene som bor nede, som har hageflekk, men til gjengjeld har vi et loft til alle tingene våre!

En dag skal vi nok få oss et hus, men enn så lenge bor vi (snart) 5 stk på ganske liten plass, så får vi heller bare komme oss ut i skogen hvis det røyner på ;)

Mari

11.02.2014 kl.19:56

Det er jo ikke bare litt sparepenger som skal til heller :p Jeg kommer fra Oslo, er oppvokst i blokk og har aldri drømt om hus. Jeg elsker å bo tett, med en god mix av fine - mens også litt irriterende naboer. Vi fikk barn mens jeg var student. Mannen min kommer fra Afrika. Vi ville gjerne kjøpe oss leilighet da jeg var ferdig studert, men hadde ikke hatt sjanse til å spare opp nok egenkapital til hus her i Oslo. Da hadde vi måttet opp med minst en halv mill. Det er ganske sykt! Nå har vi fått kjøpt oss en øeilighet, i Oslo, om ikke så sentralt. Grønne og barnevennlige omgivelser, ghettostempel til tross. Vi stortrives. 84kvm har vi og det er mer enn nok. Her tenker vi at vi helt fint kan bli en til også, med tiden. Det hadde sikkert vært deilig med et gjesterom, men treningsrom, filmrom i kjellern og alt det der er ingen av oss oppvokst med. Nei, enig med deg, heller litt tid og penger til overs enn "å bo seg i hjel" :p Lykke til med flyttingen. Blir det langt avgårde, eller i samme område? :)

Lammelåret

11.02.2014 kl.20:14

For min del handler det om hva jeg ønsker (og har mulighet for) å bruke tiden min på. Hvor mange timer i uken er jeg villig til å bruke på husarbeid? Hvor mye av feriene og helgene er jeg interessert i å bruke på ting som skal ordnes i huset? Det kommer først for min del, deretter kommer spørsmålet om økonomi.

Derfor er jeg lettet over at vi ikke kjøpte hus, og iallfall at vi ikke kjøpte oss et stort hus. Hver gang jeg er misfornøyd med liten gang, et rom for lite og et bad for lite, tenker jeg på dette og er ikke så verst fornøyd likevel.

ST

11.02.2014 kl.20:37

Høres ut som meg da jeg var liten. Skulle bo i et slott med gymsal og svømmebasseng :) Og mamma fortalte meg at jeg ofte sa at jeg ville bo på et småbruk langt ute på landet, type bakkebygrenda. Nå er drømmen heller et lite rekkehus/ tomannsbolig eller lignende, men det må ligge veldig sentralt da. Vil ha en liten hage, men trenger absolutt ikke være så stort.

Nå bor vi 2 voksne og snart 2 barn i en leilighet på 65 kvm. Synes faktisk ikke vi har for lite plass nå, men vil nok føles trangt når barna blir litt eldre. Med svigerfamilien på andre siden av kloden ( plus at vi er veldig glade i å reise) vil vi heller prioritere liten plass enn et palass. Vi får se hva fremtiden bringer :)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:04

underveis:
hehe, det småbruket ja... jeg må innrømme at den tanken leker jeg også med noen ganger. Mest fordi at er en håpløs romantiker som gjerne skulle hatt litt trær, husdyr og gardsdyr rundt meg, men det tror jeg i såfall blir ganske lenge til. Kanskje når/hvis jeg blir bestemor. Da bør jeg ha mer tid til planter og dyr. Det tror jeg i allefall nå. ;)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:06

Marianne RG:
hehe, men jeg skulle ha tjenere også da, det glemte jeg. ;) Store ambisjoner som seksåring vettu... Men ja, jeg tror våre 100kvm kan holde ganske lenge hvis vi trives der. Så får vi bare se om vi en dag kjøper det eller ei. :)
Ja, hage hadde jeg ikke sagt nei til. Men gigantisk hage tror jeg ikke jeg hadde klart å ta vare på nå med tre små barn. Senere i livet håper jeg vi kan ha en stor hage med epletrær :)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:10

Heidi:
Så hyggelig at drømmen deres gikk i oppfyllelse da:) Og det er lov å være uenig. Jeg kjenner flere som trenger mye luft rundt seg. Jeg trodde jeg var slik jeg også, men jeg merker allerede nå, i det huset vi har nå med 100kvm at det føles tomt og rart når mannen er borte og jeg er alene med barna. Jeg trives best med fullt hus, så svigermor er ekstra velkommen når hun tar turen til Norge, hehe :)

Ja, det kommer helt klart an på beliggenhet. Vi hadde sikkert klart å få til et huskjøp snart hvis vi strakk oss litt, men så fant vi ut når det dukket opp noen hindre at vi ikke har lyst til det nå.
Prisene på et hus på ca 140kvm her vi ønsket å kjøpe, ligger på 2,5-3mill. Ganske vilt, med tanke på at det er ute i bygda. Hvor bor dere sånn ca? Ble nysgjerrig pga de hyggelige boligprisene :)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:16

Kirsti:
Den første leiligheten vi bodde i da vi flyttet til Berlin, lå i femte etasje, uten heis. hehe, så jeg skjønner at du ikke orker trapper opp til leiligheten med to små ;)
Vi har funnet oss et rekkehus nå, med stue+kjøkken og soverommene i to forskjellige etasjer, og god planløsning, så det høres ut som vi har litt like preferanser :)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:20

Stina:
Jeg delte også rom med søsken til jeg var ti år. Vi stortrivdes med det, men da jeg ble ti, tror jeg det var greit at vi "skilte lag". Vi satser på at våre barn også deler rom i noen år til. Så kanskje jeg har ca 5 år på meg før ungene begynner å kreve mer plass. ;)
Helt enig med deg i at det er typisk norsk å bo i stor enebolig. Det sier jo tallene til og med. Ikke det at det er noe dumt ved det, men jeg vet ikke om min drøm er "typisk norsk" lenger.

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:20

Dagny:
Vi får satse på at det stemmer ;)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:22

Anniken:
Jeg har alltid syns det virker spennende å bygge sitt eget hus. :) Og med en ingeniørmann så hadde det sikkert blitt bra. Men det får bli med tanken. I hvertfall for en god stund tror jeg. :)
Store vinduer er ikke å forakte!

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:25

Elina:
Jeg husker jeg ønsket meg bort fra bymaset av og til da vi bodde i Berlin, men nå som vi bor rimelig mye mer landlig, ønsker jeg meg veldig ofte en dag i Berlin! hehe, det er vel bare sånn det alltid vil være.

Og nei, han må nok desverre fortsette å pendle :( Vi flytter ikke langt. Men vi har venner og familie her, som vi vil være rundt.

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:32

linn:
En av grunnene til at jeg også tenker at huskjøp ikke hadde vært den beste idéen akkurat nå, er at mannen min er ukependler, og vi har tre små barn, hvorav et fortsatt ikke går i barnehage. Det ville betydd at jeg hadde vært mye alene om ansvar for hele huset og eventuelle ting som kunne oppstå der. Hvis det skjer noe når vi leier, så kan jeg jo bare ringe utleier, og så må de ta ansvar for å fikse saker. Akkurat det er veldig kjekt i vår situasjon! :)
Det høres ut som dere har det helt prima der dere bor nå! Egen hage og sentralt er jo knall!

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:34

Irmelin:
Ja det er ikke så stort leiemarked på landet. Det har vi merket. Nå er ikke vår nye bolig akkurat på det landligste-bondelandet, men ikke i by hvertfall, og det var ikke mange valg. Heldigvis fant vi den ene boligen som passet så bra :)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:39

Finken:
Å dæven, dusj på kjøkkenet! Det hørtes..eh..eksotisk ut! hehe!
Vi har også prioritert mer tid og familieforøkelse fremfor store arealer og mer jobb/utdanning. Det kan godt hende vi tenker annerledes om noen år, men akkurat nå tror jeg denne veien er den rette for vår del :)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:42

Mari:
Åh steike, en halv million ja. Det er mer enn litt sparepenger!
Ja det treningsrommet. Det skulle jeg gjerne også hatt. Spesielt på vinteren! Men det ville sikkert stått tomt mye av tiden nå uansett, siden jeg springer etter unger og vasser i skittentøy for tida ;)

Hanna

11.02.2014 kl.21:44

Hvor og hvordan skal vi bo er noe vi har brukt mye tid til å tenke på etter at vi først ble tre og så fire. Men plutselig innså vi at ideene om at vi måtte ha hus - eller i hvert fall hage, vi kunne ikke bo midt i byen og alle barn må ha sitt eget rom - ja og glem ikke kjellerstue til besøk av venner, bare var ting vi tok for gitt og egentlig ikke hadde følt behovet for selv. Så vi bor fortsatt på 60 kvm ganske midt i byen med verdens beste naboer og unger som går aleine på besøk til hverandre fra de er tre år. Vi kunne ikke hatt det bedre og koser oss med å bo trangt både store og små. Kanskje en dag så vil ha noe mer eller noe annet, men da fikser vi det da. Det viktigste for oss har vært og ikke planlegge for alt mulig før vi vet om vi ønsker det : )

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:45

Lammelåret:
Ja jeg forstår deg godt. Det er ikke vanskelig for meg å være fornøyd med "bare" 100kvm akkurat nå. Det er klin umulig å ha orden i huset med tre små villstyringer uansett, så jeg setter egentlig ganske stor pris på at jeg ikke må innom enda flere rom om morgenen for å finne matchende sokkepar ;)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:48

ST:
Æhh svømmebasseng... det hørtes ikke galt ut. Eller jo, kanskje hvis det var meg som måtte tømme, vaske og styre med det, hehe. Men har man råd til både gymsal og basseng så har man kanskje råd til handyfolk som styrer med det også..? ;P neida, jeg tror jeg stopper der. Før jeg begynner å drømme om spa-rom, badstu og stamp ;)

Skjønner absolutt at dere prioriterer reisefond istedet for palass. Slik har vi det også, med familie i Tyskland og på Island :)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.21:52

Hanna:
Åh det høres ut som dere har det som plommen i egget Hanna! Så herlig! Og nå fikk du meg til å savne leiligheten vår i Berlin! :) Der bodde vi fem stykker på 80kvm, med en liten bakgård med sandkasse, hvor alle nabobarna lekte sammen i sommerhalvåret. Det var like idyllisk som det høres ut! Men så ble savnet etter familie og venner for stort for meg. Egentlig skulle jeg helst ha flyttet alle vennene mine og familien over til Berlin og det strøket vi bodde i. (Ja er det så mye å forlange liksom? hehe) Men det trenger jeg ikke å forklare hvorfor det ikke ble noe av ;)

Karen

11.02.2014 kl.22:53

Min første kommentar her inne,men det er av latskap for jeg elsker bloggen din. Vi bor 4 (to små og to store) på 45kvadrat. Det er rimelig trangt det. Kun ett soverom som er problematisk når minstesnuppa på 9mnd sover ekstremt dårlig. Men nå skal vi endelig flytte inn i noe større (70kvadrat, hehe, men det er ihvertfall to soverom)!

Tina

11.02.2014 kl.23:42

Ja si det, vanskelig og si :)

Vokste opp i enebolig med god plass og stooor hage som vi barna leke mye i, hadde til å med en lekestue som ble brukt flittig :)

Nå bor jeg i en tomannsbolig fra 50 - tallet sammen med mann, sønn og hund. Det er loft, full kjeller og to garsjer, ene er diger som mannen brukef til lager i jobben. Bo arealet er vell på 130kvadrat ca. Smarte løsninger da den er blitt bygget på oppigjenom. Det er tre soverom, men vi har kjellerstue og hems så overnattings muligheter er det nok av :) Hage både forran og bak huset og veranda både oppe og nede så perfekt for en små barns tilværelse uten alt for mye og holde rent :) huset trenger litt opppusing her og der, men ingen ting som haster. Mannen bygger om den ene boden til kontor så i løpet av våren får jeg hans "gammle" til bibliotek . Kan det bli bedre? Hehe

Og noe av det beste må være at butikken ligger et par hundre meter unna og turterenget er rett utenfor døra :)

At jeg skulle finne drømme hjemmet så tidlig i tyveårene hadde jeg ikke trodd. Føler meg vanvittig heldig :)

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.23:46

Karen:
Så hyggelig at du gir lyd da Karen :)
Føler med deg ang urolige barn på natta. Vi kunne ikke hatt alle sammen i et rom akkurat nå. Lillebror og mellomstejenta er for "aktive" *ehem* ved leggetid til at det lar seg gjøre å legge dem sammen. I samme etasje er vanskelig nok ;P
Lykke til i det nye (og nesten dobbelt så store) hjemmet!

Jona -Mammalivet

11.02.2014 kl.23:46

Tina:
Åh heldige deg! :)

Heidi

12.02.2014 kl.08:31

Hei :) Jeg fyller huset med husdyr så det ikke skal virke så tomt, heller det enn svigermor for min del ;) Vi bor 12 mil nord for oslo, i ei vakker bygd litt vest for Randsfjorden :)

Takk for kul blogg :) Jeg digger særlig alt av ironi og betraktninger fra din kant! Ha en fin dag :)

Stine

12.02.2014 kl.21:29

Vi bor to voksne og en baby i en leilighet i 2 etg på 80 kvadrat. Akkurat passe:) noen dager drømmer jeg om svært hus og hage. Men tenk hvor mye vasking og gressklipping. Haha, så er det litt godt å ikke ha svært hus som tar tre dager å vaske og en huseier som klipper gresset ;)

To Pluss Tre

12.02.2014 kl.22:25

Gjett om jeg har tenkt mye på dette etter at vi flyttet til England! I Oslo har vi rekkehus som vi leier ut og som krever at vi begge er i jobb når vi er hjemme.

Dette året mens mannen min studerer og vi ikke har inntekt bor vi på knappe femti kvadrat med tre små barn, uten oppvaskmaskin og badekar. Og det går jo bra!! Hjemme i Oslo ville jeg følt vi levde på grensen til fattigdom... hehe.

Jeg tror absolutt ikke ungene lider noen nød, og de er ute mye av tiden uansett. Jeg har masse tid sammen med dem, og det er verdifull tid jeg ikke ville byttet bort! Skjønner prioriteringen din veldig godt, jeg! Lykke til med ny bolig :-)

Jona -Mammalivet

13.02.2014 kl.09:55

To Pluss Tre:
Merkelig hvordan man faktisk kan leve godt på små arealer når man må, som man vanligvis ville sett på som ALT for lite!

Linn

13.02.2014 kl.11:46

Vi bor på ca 90 kvadrat- 2 voksne og 3 små barn. Vi trives godt og jeg er hjemme med barna, noe vi har prioritert fremfor mer plass nå endel år frem i tid. Sånn er det for oss, vi måtte velge. Her er det dyrt med større hus. Kjenner meg igjen i tankene dine, har også vokst opp med hus. Men savner det ikke fordi jeg i stedet får så mye tid med barna:-)

Åshild

14.02.2014 kl.19:58

Jeg har leid, eid, leid, leid, eid, eid og eid. Det har vært både lite, litt større, stort og veldig stort. Nå har vi et absurd antall kvm dele på to.

Men det er deilig når de voksne barna kommer hjem. For våre to barn er nå blitt fire voksne + et barnebarn. Nå mener ikke jeg at alle på vår aldre må bo i så store hus at det er plass til storfamilien, men du verden så deilig det er å gjøre det.

Jona -Mammalivet

15.02.2014 kl.20:18

Åshild:
Jeg setter veldig pris på at mamma og pappa har plass til at vi overnatter med hele gjengen vår når vi er på besøk, så det er absolutt et pluss med bestemor som har stort hus ;)

Anna

28.02.2014 kl.22:16

Vi har en liten enebolig og er snart fem på 120 kvm. Jeg tror det kommer til å føles trangt til tider, men det handler mest om forventni geer. Vi har virkelig veldig høye forventninger til boligene vår her til lands!kvm

Jona -Mammalivet

28.02.2014 kl.23:54

Anna:
vi er fem på litt over 100kvm, men med ganske grei romfordeling. Så langt går det helt fint. Det er faktisk det at vi har for mange møbler som skaper plassproblemer, ikke menneskene, har jeg funnet ut. hehe !

Skriv en ny kommentar

hits