hits

Jeg angrer



Kjære forelder, jeg vet du angrer.

Jeg angrer selv på at jeg ikke var tøff nok til å si ifra da jeg fødte mitt første barn på sykehuset og det ble utført prosedyrer som jeg ikke ønsket. Jeg skulle ha beskyttet meg og barnet. Jeg angrer på at jeg drøyde så lenge med å søke hjelp for fødselsdepresjon. Jeg var en trist og lei mamma i mange måneder. Jeg angrer på den gangen jeg sa at jeg ikke orket å bli mamma, kort tid før jeg opplevde å miste et foster. Jeg kunne ha skjønt forskjellen på sjokk og det å ikke ønske seg barn. Og så angrer jeg på de (ikke så få) gangene jeg har vært litt for irritert og hatt for kort lunte med mann og barn. Jeg angrer på mange sure morgener som jeg selv har forårsaket, og skulle ønske jeg kunne gjøre om igjen. Lista er lengre, men det er ikke den som er poenget.

De aller fleste av oss har én og kanskje flere ting som vi angrer på at vi gjorde eller lot være å gjøre, i løpet av den tiden vi har vært foreldre. Ting som har med barna og familien å gjøre, som vi skulle ønske vi kunne gjort om igjen. Hendelser eller ulykker du kunne ha forhindret, valg som du tok feil i, og muligheter du aldri grep. De periodene da du hadde altfor lite tid til barna, den ferieturen hvor barnet ditt plukket opp en sykdom, den gangen du falt i trappen med babyen på armen eller den gangen du bare trodde det var feber, men så var det noe verre.

Det skjedde for lenge siden, men gnager et sted langt inne. Hvorfor? Hva om jeg bare hadde...? Hva tenkte jeg på?

Noen ganger går det enda lenger, og det brenner i samvittigheten. Er jeg kanskje bare en dårlig forelder? spør du deg. Hva ville folk ha tenkt om meg hvis de visste? Ville ting ha vært bedre for barna mine hvis jeg hadde gjort det annerledes?

Andre ganger går det på ting som skjer her og nå, som du ikke kan endre på, men så gjerne hadde endret om du kunne. Det er en stadig uro som kverner på innsiden, hver bidige dag.  "Om vi bare hadde hatt bedre råd, så hadde barna hatt det bedre. Hvis vi bare hadde hatt familien nærmere, så hadde ting vært lettere. Hvis jeg bare ikke hadde hatt den sykdommen, så ville barna fått en bedre fremtid."

Disse er ikke direkte relatert til det å angre, men det produserer den samme følelsen: skyldfølelse. Og i verste fall skam.



Kjære deg, jeg vet hvordan du har det. Eller, jeg vet i det minste hvordan det er å sitte med en råtten klump i magen som suger energien og selvtilliten ut av deg. Den klumpen som sier at du burde ha visst bedre, vært smartere, gjort bedre. Den skrapende stemmen som hvisker at du skulle ha hørt på din egen magefølelse, eller kanskje du helst skulle ha søkt hjelp. Du skulle ha forebygget det som skjedde, eller jobbet hardere for å få noe til. Det er ikke alltid den er så høylytt, men den irriterende stemmen kan liksom aldri holde helt kjeft.

Kjære deg, vi har alle gjort noe som vi vet vi kunne ha gjort bedre for familien vår. Kanskje var det helt og holdent din egen feil, og du har ingen andre å skylde på. Men det betyr ikke at du må betale for det for alltid. Det er lov å gå videre, uten at det trenger å bety at du ikke bryr deg lenger. 

Den gnagende stemmen var der i mange år hos meg, og dukker fortsatt opp for å gjøre lite ut av alt det gode jeg har fått til. Da skal det ikke mye til før man føler seg som en stor, gående tabbe. Så går man plutselig rundt med en usynlig verdens mest ubrukelige forelder-krone på hodet.

Og det hjelper ikke akkurat på stemningen rundt middagsbordet.



Så det jeg vil si til deg, kjære forelder, er at du er ikke feilene dine. De er gjort av deg, men de er ikke deg. Innrøm dem gjerne for deg selv, til en venn eller på et stykke papir. Aksepter dem, ta eierskap over dem, og bestem deg så for å gi slipp. Snu om på det arket, (enten det er mentalt eller ekte) og tenk på hva du har lært. Hva vet du nå? Kan du finne noe godt som du kan ta med deg videre? Du trenger ikke å glemme eller være likegyldig, men det er ingen som forlanger at du skal bære alt sammen, hver dag, hele livet.

Dette er selvfølgelig ingen fasit og en one size fits all-manual, men det at noen fortalte meg dette for en stund tilbake, har hjulpet meg så mye at jeg ønsket å dele det med deg.

Husk at du kommer til å gjøre flere feil i fremtiden, som du vil angre på. Men det gjør deg i mine øyne til et menneske. Et helt menneske, og en ansvarlig, oppmerksom forelder med velfungerende selvinnsikt.

Og som Maya Angelou sa: "Do the best you can, until you know better. When you know better, you do better."

18 kommentarer

Takk. Bare det: Takk.

Så bra at du deler, Jona, for dette er viktige ord :) Hos meg har det vært en selvfølge å legge angeren til side, også før jeg fikk barn. Anger kan uansett ikke gjøre noe om. Jeg er flink å si unnskyld for dårlige morgener, for at jeg blir for sint eller har for liten tålmodighet. Det hjelper på angeren i de situasjoner hvor det er andre mennesker involvert for min del i alle fall:)God lørdag til dere!

Drømmelykke:
Ja kjempeviktig å være ydmyk og be om unnskyldning. Det hjelper også ofte. Jeg har vært fæl til å bære på ting, spesielt de store tingene som ikke jeg får gjort noe med. Men jeg har lært meg å legge det bak meg, selv om det tar litt tid, så har det blitt lettere. God lørdag til deg også!

Ouff, her kjenner jeg meg godt igjen.

Tenk om jeg bare hadde gjort det sånn eller slik. Tenk om dersom og hvisom.

Jeg har gjort mange feil, men heldigvis kan jeg konkludere med at begge bana mine er helt fantastiske! Når jeg graver meg for mye ned i tankene om alt jeg kunne gjort annerledes, hjelper det å løfte blikket og ta en titt på de to fine ungene mine.

Ha en fin helg, Jona :)

Casa Kaos:
Ja det hjelper stort å se hvor gode og herlige barna er, til tross for ikke så få feilsteg av mor.
Kjempefin helg til deg og gjengen Marte!

Lest denne: http://www.nrk.no/ytring/nei_-har-jeg-sagt_-eller-ja_-1.11555489?

Jeg har ikke barn selv enda, men hvis jeg tenker tilbake på barndommen er det jo ikke er det jo de gode tingene man husker. Siden ingen foreldre er "perfekt" hele tiden, regner jeg med at mamma også gjorde noen "feil" eller håndterte noen situasjoner dårlig en gang i blant. Det at man vet at mamma og/eller pappa alltid er der, tror jeg gjør opp for det meste (innen rimelighetens grenser så klart).

Jeg har ikke ord.

Men jeg er både rørt og nesten trist, og du så vakkert. <3

utrolig bra innlegg, bra noen deler det med seg :)

Mrs. C.:
Håper ikke du ble altfor trist da<3 takk!

mamma til Tobias og Dennis:
Takk!

Så sant!

Selv som lite barn husker jeg godt at eg ikke fikk sove om kvelden fordi jeg tenkte på alt eg skulle gjort annerledes. Ofte kan eg fortsatt få en sånn gnagende ekkel følelse av at jeg har glemt noe viktig eller gjort noe feil. Men med tiden har jeg lært å leve i øyeblikket, se fremover og endre det jeg kan i fremtiden, og akseptere det jeg ikke kan endre. Det er MITT liv og jeg bestemmer selv å være lykkelig ;)

Dette var ordene sine det!! Ikke bare er du velformulert som en Oscar Wilde, rører <3 -et som en Paulo Coelho.. men du er fullstendig spot on!! Som en Jona Runarsdottir! ;) Thanks.. just what I needed (spesielt etter en periode med særdeles kort lunte..)

Diaperdiva:
Stine! Ikke få meg til å sippe da! hehe! TAKK for det, og herlig å høre at det traff hos noen! Du er god<3

MumseVilde:
Ja det siste der har jeg også forsøkt å leve etter de siste par årene. Noen dager er det dritvanskelig, men i det store og hele, så er det jo sant. Vi må ta ansvar for egen lykke og egne behov! :)

Altså.. Jeg er ikke mamma og har ikke planer om å bli det på veldig lenge.. Mammaprat og babyer interesserer meg skremmende lite og jeg har ofte lurt på om den biologiske mammaklokken ikke finnes hos meg, haha - men likevel liker jeg bloggen din, veldig godt!! Mye bra og interessant selv om bleier og babyer ikke er det eneste som står i hodet på meg! Keep ut the good work :-)

ISELIN LARSEN:
Takk for det Iselin. Det var hyggelig å høre.
Og du, den mammaklokken kan begynne å tikke, helt plutselig ;)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere