hits

Mannfolk om svangerskap: "Krig med kroppen"




Mennene sitter i en halvsirkel, hvor vi har forlatt dem for å gå på et annet rom og snakke om intime damesaker med en fysioterapeut. Bekkenbunn. Nå skal den visst legges i hardtrening før selve maratonet. Fødselen. Flaks for mennene at helsesøster tok hensyn til delikate detaljer.

Jeg er ikke kjempeengasjert, og lurer fælt på hvem som fant på at de sprenggravide skulle få sitte på gulvet mens mennene i det andre rommet sitter på stoler. Der ute på gangen. Der sitter de. Mennene som snart skal bli fedre for første gang. Jeg skuler ut igjennom glasset i døren mens jeg egentlig skal drive å knipe med et eller annet jeg ikke visste at eksisterte før nå. Jeg kjenner at jeg mye heller skulle ha vært en flue på veggen der ute. Jeg ser lepper som beveger seg. De snakker.  Men hva snakker de om

Heldigvis (for ham) sladret mannen min til meg etterpå. Rimelig kjapt etter at jeg insisterte og gav ham det blikket. Du vet. Det jeg er høygravid og består av 99% hormoner, så?Gjør. Som. Jeg. Sier-blikket. 

Samtalen de hadde hatt overrasket meg.

Det første som ble ytret i den halvsirkelen av vordende fedre var et spørsmål:

«Er det krig med kroppen eller?» spurte en forsiktig.

Og samtlige hadde nikket. Umiddelbart. Og sukket. Eller blåst luft ut igjennom leppene, som om de var så lettet over at noen bare sa det, at de endelig kunne slippe ut pusten som de hadde holdt siden partneren deres for alvor begynte å merke hva det innebærer for en kvinnekropp å være i «lykkelige omstendigheter». 

Ja for det var ikke deres egne kropper de snakket om. De var jo for det meste uendret. Med unntak av et par gode sympatimager, var det intet som hadde endret fasong hos dem. Og ingen av dem slet med halsbrann eller vonde hofter, så vidt jeg vet. Nei, det var kvinnene som var i krig. Med kroppen. 



Den samme kroppen som jobbet tjuefire timer i døgnet med å fremstille flunkende nye minimennesker. De kroppene som hadde nært og båret på et gryende liv i nesten ni måneder. De kroppene som snart skulle utføre verdens største under. De kroppene ble nå nærmest lagt for hat, i følge mennene. 

Vi var visst i krig. Oss damene. 

Mennene i den halvsirkelen på linoleumsgulvet hadde snakket om oss. Om «krigen.» Og om handleturer på klesbutikker faktisk. Om kjolene som i følge oss bare «fikk oss til å se ut som hvaler» og om sko som ikke lenger passet på grunn av litervis av vann i bena, og hvordan en av dem hadde fulgt sin gråtende hustru ut av skobutikken med et par nye crocs i handleposen. De var det som var det eneste som passet hennes meget hovne føtter. Den kroppen altså. Halsbrann, bekkenløsning, strekkmerker og alle kiloene som rullet på. De snakket om hvordan svangerskapet hadde påvirket oss, men også dem. Det var oss kvinnene på den ene siden i skyttergravene, de uberegnelige, gravide kroppene våre på den andre. Og så mennene. På sidelinjen. Eller eventuelt i midten. Litt avhengig av  vår dagsform.

Men de gjorde ikke narr av oss, eller tok lett på det. Jeg tror man kan si at de «bondet» på et vis. Ja, de knyttet bånd. Et broderskap av rådville støttespillere for de ekstremt gravide. For de vakre og sprekkferdige, som følte at kroppen ikke lenger spilte på samme lag. De tok oss på alvor. Oss og denne store oppgaven vår. Og de skulle gjort hva som helst for å få slutt på alle plagene, alle søvnløse netter og tårer hvis det hadde vært opp til dem. De skulle ønske de kunne ha knipset og bare latt oss få være gravide og ha det topp, uten hundreogørten bivirkninger. Noen av dem ville sikkert gjerne ha byttet plass med oss, bare for å gi oss litt fri.

Først ble jeg ganske irritert. «Krig» liksom? For vi damer vil jo helst mestre det å være gravide. Og det var litt leit å høre om hvor mye vi klaget. Men så ble jeg i grunnen veldig glad på deres vegne. For aldri før hadde jeg innsett akkurat hvor mye disse mennene (okay, jeg kan vel kun garantere for dem i det rommet) gav av seg selv, stod på og styrte og sleit i svangerskapet. For det er lett å bli en smule selvopptatt. Det er klart man blir opphengt i sine egne, opphovnede føtter og innvendige ribbeinsspark når man er midt i den mest intense perioden. Men mennene. De empatiserte. Ja, jeg visste at de følte med oss, men nøyaktig hvor mye energi og tanker de brukte på dette, var førstegangsgravide meg uvitende om. Det tærte faktisk noe veldig på dem. Det å ikke være gravid.




De ville bare fikse. Være der og hjelpe. Men det var ikke deres kropp, og alt de kunne gjøre var å trøste så godt det lot seg gjøre etter en mislykket tur på skobutikken og gjøre sitt beste for å ikke flire av hvor søt hun var når hun vagget inn døren i de nye, lekre rosa crocsene med blomster på.

For første gang noen sinne hadde jeg fått se svangerskapet, og spesielt den siste tiden før målstreken, fra den andre siden. For første gang ble jeg for alvor klar over at jeg ikke kunne ta det for gitt å ha en slik mann. En sånn som henter sjokoladeis og peanøtter på bensinstasjonen klokken 22.30 på kvelden. Med glede. 

Jeg skjønner godt at de synes det lignet litt på en slags «krig». Mulig jeg heller ville kalt det en helsikkes innspurt,  men likevel. Jeg forstod. Og jeg ble inderlig takknemlig. 

6 kommentarer

Der fikk du hvertfall meg til å gråte og jeg er ikke gravid engang. Men den gangen jeg var det, var det ingen mann som ønsket å bytte plass med meg, ingen mann som trøstet, syntes synd på og prøvde å gjøre livet mitt behagelig. Jeg var 17 år, bodde med far til barnet i magen, gjorde mitt beste med å ta litt fag som privatist for å fullføre skolen, selv om han var hjemme, og hadde lappen og bil, måtte jeg med bekkenløsning og de tusen andre plagene gå ned til skolen de kveldene vi hadde nødvendig undervisning, 2 kilometer, den ene veien stortsett bare nedoverbakker, og da hjem igjen, stortsett bare oppoverbakker. Uten inntekt til å kjøpe meg det jeg trengte ble det lite behagelige klær som passet til den endrede kropsformen, ingen behagelige sko som hjalp mot bekkenløsning (jeg eide jo tross alt 8 par Converse) Ingen som tilbydde seg å lage mat, vaske litt eller hente vann til meg når jeg lå over doskåla. Jeg holdt ut graviditeten, og jeg holdt ut noen månder, til slutt var målet å bare komme gjennom jula. 5 mnd var jenta når jeg kastet pappaen ut av hjemme vårt. Den beste avgjørelsen jeg har tatt. Nå leser jeg litt blogg i pausen fra eksamens skrivingen. Jeg klarte det. Seier. Selvstendinghet. Og litt savn, savn etter noe jeg ikke hadde, en mann som stilte opp.

Herlig tekst:) Også så vakre gravidbilder av deg:)

For en herlig tekst!!

Du skriver som en gud :)

Jeanett:
Takk for det Jeanett. Leker meg med ord og gjør så godt jeg kan. Hyggelig at det falt i smak:)

Iselin:
Ja, det vil jeg også kalle en seier! Er det noen som fortjener respekt i foreldresammenheng, så er det foreldre som oppdrar barna alene. Det er så mange av dere som gjør en utrolig god og tøff jobb.
Jeg forstår at enkelte innlegg kan treffe vonde strenger hos noen. Det har hendt før, når jeg har delt noe jeg gleder meg over, eller er takknemlig for. Og det gjør jo vondt hos meg også når jeg får høre om det. For det er aldri meningen å såre. Kun dele gleder. Jeg forstår hvorfor dette stakk hos deg, og det var leit å høre.
All ære til deg for alt du har klart!

Kom dessverre ikke frem i kommentaren, men jeg gleder meg virkelig på dine vegne. Og jeg vet at du ikke vil såre, og jeg er absolutt ikke såret av hva du skriver, faktisk så hjelper det meg heller mer til å skille ut hva jeg ser etter i en mann senere. Jeg gjorde ett dårlig valg med den forgje, men jeg er bedre rustet nå :) Jeg er glad for innleggene dine, så fortsett å skriv ærlige, gode innlegg. Det setter vi pris på! :)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere