hits

"Fin" og furoren det skapte



«Ikke fortell min datter at hun er fin» ble overskriften på et innlegg som tydeligvis var engasjerende, men også provoserende for mange. Hva? Skylder hun på meg? Vil hun bannlyse ordet «fin?» var kanskje blant tankene som dukket opp som følge av den tittelen. Og den direkte måten jeg henvendte meg til leseren, var muligens et par hakk for direkte og personlig? Jeg vet ikke, men jeg vet i det minste hva jeg tenkte mens jeg skrev. Heldigvis virker det som om mange andre også forstod hva jeg tenkte.

Grunnen til at jeg vinklet innlegget slik at jeg snakket om hvordan andre mennesker i hverdagen møter min datter, (eller andres barn for den saks skyld) er at vi gjerne er raske til å skylde på media, motebransjen, reklameindustrien og den typen «mørke krefter» for å fronte overfladiske verdier som barna våre blir påvirket av. De fleste av oss vil nikke og være enige om at «de store, stygge kreftene der ute» har mye av skylden for at mange unge tror at de ikke er gode nok som de er, og sliter med å akseptere det skallet de bor i. 

Og det er litt trygt og godt det der. Det å kunne skylde på noe litt abstrakt. De utilnærmelige gigantene som vi ikke kan måle oss med. Men selv om jeg også er overbevist om at disse kreftene har en stor og uheldig påvirkning på barn og unge, (og voksne inkludert meg) så tror jeg det er flere krefter i sving en bare disse. Vi snakker om at det eneste vi kan gjøre mot dise kreftene, er å gi barna gode verdier som starter hjemme. Som starter med oss foreldre. For vi foreldre er jo, som jeg litt pompøst lirte av meg i det aktuelle innlegget: sementblokkene i fundamentet. Men det var ikke det som var provoserende. 

Etter kommentarene å dømme, kan jeg ikke la være å lure på om en del av leserne forstod innlegget slik at jeg enkelt og greit ville skyve ansvaret over på alle andre enn meg selv? Som om jeg mente at det var naboens ansvar å gi barnet mitt niste på veien. Som om det var bare deres feil hvis mine barn skulle slite med selvtilliten. Der tror jeg noe har gått tapt i tolkningen. Det var nemlig ikke budskapet mitt. Det er greit hvis enkelte mener at hele temaet er poengløst og legger igjen et par ord om det før de rusler videre. Det er lov å være uenig, men det er ikke dem jeg har gått og tenkt på. Det er dem som jeg føler misforstod, som har vært i tankene mine. Og det føltes ikke som jeg fikk svart disse utfyllende nok i kommentarer. Det ble litt stykket og delt, i alle retninger. Derfor sitter jeg er igjen. Og skriver om "fin". 

Om teksten min var for diffus, for kronglete formulert, eller om noen kanskje oppfattet tittelen slik at jeg mente den var en «løsning» på problemet, er jeg ikke helt sikker på, men jeg vet at jeg understreket dette her på slutten: jeg tar min rolle som forbilde seriøst, og retter på ingen måte utelukkende kritikken mot andre voksne som måtte få gleden av å møte mine barn. Og det er heller ikke disse jeg bekymrer meg mest for. Jeg gjør med andre ord ikke bokstavelig talt den gamle damen på butikken som sier «neimen for noen søte jenter» ansvarlig for alle deres eventuelle, fremtidige nedturer. 

Det er forståelig at overskriften på innlegget hadde både positiv og negativ effekt. Ja, jeg innrømmer at jeg ser i ettertid at den var en smule tabloid. Pirrende for nysgjerrigheten og fikk folk til å lese, men overskyggende og ganske så bombastisk. Man kan si at jeg er en erfaring rikere etter dette, og (den eventuelt uheldige) effekten av de ordene tar jeg på min kappe.

Det jeg synes tittelen overskygget er at det er nyansene som faktisk finnes i innlegget. For det er ikke sånn at jeg går hjem og gråter for mine døtres ruinerte fremtid etter at noen har rost dem (eventuelt ikke rost dem) for de nye boblejakkene deres. Jeg har heller ingen planer om å starte noen anti-ros ekstremistbevegelse. Og selv om den overskriften jo kunne lede tankene dit et lite øyeblikk, så lever jeg altså ikke i en sort/hvit verden hvor det er alt eller ingenting. Jeg mener altså ikke at det må være ros eller ingen ros. Eventuelt: Fin-fin,-fin, eller aldri fin

Nei. Litt fornuft vil jeg påstå at jeg har i behold. Selv om jeg er «mammablogger.» Og overskriftene mine står i en nyanse av rosa.

Ordet "fin" valgte jeg som et symbol på det at jeg synes vi ofte er for raske til å ty til overfladiske kommentarer når vi ønsker å være hyggelige. Jo, jeg kunne valgt et annet ord som på en bedre måte representerer overfaldiskhet, det er jeg enig i. Eller jeg kunne ha valgt en mindre komplisert og ikke like "tolkbar" skrivestil for å skåne meg selv og andre for misforståelser. Men poenget er der likevel: Det går an å si noe hyggelig som ikke går på det ytre. Vil vi virkelig kommentere små jenters utseende så ofte at de begynner å planlegge outfits med tanke på hva som oftest har gitt positiv respons fra voksne, mens de fortsatt går i barnehage? Det er det jeg mente med "knusende".

Jeg vil understreke at det er ikke skuffelsen til jenta som jeg blir mest lei meg for når hun står der og venter på respons for klærne eller håret som de har planlagt, ordnet og fikset. Det er det faktum at en liten jente har tenkt så mye på det. At det er viktig å se veldig, veldig pen ut på en helt vanlig dag. Fordi at vi voksne tilsynelatende er så opptatt av det. Ja, oss. For en fireåring ser ikke på "Next Top Model" eller leser kjendismagasiner. De voksne rundt dem sitter på den største påvirkningskraften. Det er det som er knusende og leit å tenke på. At bittesmå jenter legger så mye energi i det å være fine. For noen andres skyld. Og at de ikke tør å gå med de buksene de  liker best, fordi at de er redde for at jentene på samme alder ikke skal leke med dem. 

Jeg tror ikke at jeg kommer til å klare å skjerme barna fullstendig for utseendefokuset i samfunnet vårt. Det ønsker jeg heller ikke, for det ville nok ikke gitt dem noe forsprang å late som om vi lever på en annen planet enn den vi faktisk befinner oss på. Men jeg mener fortsatt at det fort blir overdrevent mange kommentarer om utseendet til barn og spesielt små jenter. Og at det kan påvirke dem er jeg ikke i tvil om. Barnepsykolog Willy-Tore Mørch, sa seg forøvrig enig i dette da han ble bedt om å kommentere mitt innlegg. 

"Så hvis foreldrene ikke er så interessert i at barnet først og fremst skal være opptatt av utseendet sitt, men av vennskap, å være flink på skolen og utvikle sosial kompetanse, så er det de tingene man bør gi komplementer til." -Mørch til Nettavisen.

Så hvis det skulle være noen som følte at jeg spant helt ut av kontroll ved tastaturet over dette temaet og blåste opp et gigantisk rosa mammablogger-prinsesseslott rundt datteren min, så kan jeg gjerne ta det en gang til med litt roligere temperament i tre punkter:

1. Jeg bannlyser ingen ord: Ros er flott og viktig, men for mange utseendefokuserte kommentarer er ikke alltid så oppbyggende som vi kanskje antar. Spesielt ikke med hyppig frekvens og på autopilot. Jeg er likevel enig i at når vi foreldre forteller barna våre at de er vakre, er det en følelsesmessig kontekst inni bildet, som jeg tror og håper at de oppfatter. De er vakrest i verden for oss, fordi vi elsker dem. Det budskapet har jeg ikke tenkt å frarøve min datter. Hun får høre det med jevne mellomrom. Ja. Fra meg. Så selv om jeg er lite begeistret for overdreven bruk av «så pen/fin du er i dag», så dømmer jeg ingen som forteller sine barn at de synes de er vakre. 

2. Ikke enten eller: Jeg er ikke redd for at noen skal kalle datteren min fin. Det er hyggelig for en hver å få kommentarer på det i ny og ne, og det unner jeg henne. Men jeg setter veldig stor pris på det når folk gjør en innsats for å snakke mer om andre ting enn hva hun har på seg eller hvor søt de synes hun er. For jeg ser hva det gjør med små jenter hvis det blir unødvendig mye fokus på det ytre. Vi har sjansen til å si noe annet som gleder like mye eller mer enn utseendekommentarer, men vi lar være fordi vi roser og hilser uten å tenke oss om. 

3. Det er ikke «alle andre» som gjør noe galt, men vi er faktisk sammen om det: I motsetning til etterkrigstiden og frem til 70-tallet, da Norge var et av landene med lavest yrkesdeltakelse blant kvinner, er antallet hjemmearbeidende kvinner i dag 4 prosent i alderen 20-66år. (Kilde: Statisktisk sentralbyrå) Vi er altså ute i arbeid i større grad enn noen sinne, mens barna våre er i barnehage, hos dagmamma eller andre omsorgspersoner store deler av tiden. Derfor synes jeg man med rette kan si at selv om vi foreldre er fundamentet og sitter på hovedansvaret, så er det flere elementer med i «byggverket» eller oppdragelsen, som også spiller en viktig birolle.

Til dem som har spurt meg om dette eller noe lignende: -finnes det virkelig voksne som oppfører seg sånn? Som roser og sier så pen du er, så fin du er i hytt og pine? For jeg har nemlig ikke opplevd det.

 Til dere vil jeg si: Ja, de finnes, og de gjør det med full begeistring og i aller beste hensikt. Det har vært nok av kommentarer, mailer og samtaler med andre voksne i etterkant av innlegget mitt, som har bekreftet at jeg ikke er den eneste som opplever dette slik. Det har vært flere pedagoger som har fortalt meg at problemet eksisterer i aller høyeste grad. Mange har til og med sagt "Jeg gjør det hele tiden uten å tenke meg om! Takk for påminnelsen!" Så selv om noen føler jeg roper og skriker om et oppkonstruert problem i "cupcake-feminist stil og spark meg skilt på ryggen"  så er dette altså et virkelig tema for mange, og man ikke kan avskrive det bare fordi at man ikke har opplevd det selv. Når det er sagt, så er det veldig positivt at ikke samtlige kjenner seg igjen i dette med altfor mange utseendefokuserte kommentarer. For det vil jo bety at de barna som er rundt dem ikke får så mye fokus på det ytre menog kanskje heller på andre ting? Det er noe man kan glede seg over, synes jeg.

Jeg opplever at barn er genuint opptatt av hvem jeg er når de møter meg, og ikke så mye av utseendet. De har det i seg fra naturen av, den nysgjerrigheten og ønsket om å bli kjent med andre mennesker og knytte (om enn så små) relasjoner. «Hvem er du?» -spør de når jeg sier hei. «Hva heter du?» Og så forteller de gjerne om seg selv når jeg spør om det samme. De forteller hvor gamle de er, hva de leker, hva foreldrene deres heter, og om de har noen søsken eller husdyr hjemme. Jeg setter pris på disse samtalene, og det faktum at de sjelden dreier seg om klær eller hår. Men det betyr ikke at jeg er så ekstrem at jeg lar være å si at de ser ekstra flotte ut, når de gjør meg oppmerksom på at de har pyntet seg til bursdag. Og jeg ser virkelig ikke noe destruktivt i å glede seg sammen med et lite barn som har ordnet seg på håret helt selv. Det har ikke rablet for meg, altså. 

Ja, det er godt med bekreftelser på utseendet vårt i blant. Enkelte  barn vil trenge mer av dette fra oss foreldre enn hva andre barn behøver, men jeg tror hverken det er nødvendig eller oppbyggende hvis vi alt for ofte  tyr til kommentarer som går på utseendet.  Jeg ville med mitt (opprinnelige) innlegg oppfordre til at vi prøver å spe godt på med noe så enkelt og varmt som «hei så hyggelig å se deg», «jeg ser at du står på!» eller «jeg er glad i deg» når vi møter, roser eller snakker med barn. 

10 kommentarer

Jeg kommenterte forrige innlegg om temaet, og nå må jeg kommentere igjen ;) Jeg synes du skriver kjempefint om dette, Jona, og jeg er fortsatt hjertens enig. Mye av grunnen til at jeg er så enig (og dette kan kanskje høres litt rart ut), er at jeg har gjort dette så mye selv. Jeg er tante til fire fantastiske jenter og gutter, og jeg synes de er verdens fineste, så jeg forteller dem det (og jeg mener jo fin som i flotte mennesker både utenpå og inni!). De har så utrolig mange flotte kvaliteter som jeg må huske å rose dem for, sånn litt mer spesifikt :) Så derfor vil jeg rett og slett takke deg for at du tar opp temaet, forklarer det på en bra måte (synes forrige innlegget var supert og, jeg), og rett og slett gjør meg litt mer bevisst. For min egen del er det egentlig bare det som skal til, litt mer bevissthet rundt det man sier :)

Hei Jona:)

Eg likte innlegget ditt veldig godt og det traff meg i hjertet. Har jobbet i barnehage i mange år og vært veldig bevisst på det å møte barna på en måte der eg roser de for den de er. Det å bli møtt med: så bra at du kom, eller så hyggelig å se deg er for meg mye viktigere en å rose klær og utseende, selv om eg jo gjør det av og til. Med datteren min er eg veldig opptatt av å fortelle henne at eg liner å leke med henne, tegne med henne eller at eg blir glad når vi er sammen: selvbilde fremfor selvtillit.

Stå på og fortsett sånn som du gjør!!! Det er altid noen som er uenige og blir provosert,men det betyr jo ikke at din mening er gal.( ikke deres mening heller)

Nå ble dette en veldig lang kommentar, men ble så engasjert;)

Ha en finfin helg:)

Klem fra Lene:)

Vet du, det er mange ting jeg kunne skrevet som tilbakemelding på dette innlegget. Som at blogging er vanskelig fordi man må miste noen tanker for å fremme noen andre. For at man risikerer lesere som overhodet ikke deler egne perspektiver og som dermed tolker teksten på en helt annen måte enn andre gjør. Eller at jeg er så utrolig enig med deg i det du skriver, at jeg er så hoppende glad for at du tar opp slike tema.

Jeg dømte innlegget som "vel tabloidisert". Følte at dette ikke var helt deg, om det går an? Men i ettertid, og særlig nå, tenker jeg at noen ganger gjør det kanskje ikke noe at det blir skrevet slik. Fordi det selger. Fordi budskapet når ut. Det engasjerer. Og når budskapet er så viktig, skaper så god grobunn for refleksjon og bevisstgjøring, da er det kanskje verdt det? Og vi som følger deg "i tykt og tynt", vi vet jo :)

Camilla:
Takk for det Camilla. Det var jo heldigvis sånn at de fleste oppfattet budskapet i innlegget slik jeg ønsket å si det, men det var også ganske mange som hengte seg veldig opp i ordet "fin", og trodde at jeg mente det var synd og skam å bruke. Men veldig godt å høre at budskapet gikk rett hjem hos mange, og det at du likte det fordi at du følte deg truffet er jo ekstra godt for meg å høre. Det er fort gjort å bli veldig defensiv hvis man føler at noen skriver om seg selv og "dømmer" det man gjør. Så takk for at du leste med et åpent sinn, og takk for tilbakemeldingen!

Lene:
Det er bra med engasjerte kommentarer ! Setter pris på det :)
Ja det er akkurat det. Jeg tror også veldig på det at vi gjør lurt i å legge mer energi i "så godt å se deg" enn "så fin kjole" eller noe i den duren. Det er ingen grunn til å forby ord eller fraser, men bare bli litt mer bevisst. Det er så lite som skal til, men jeg tror det gjør en stor forskjell for ungene.
Flott helg til deg også Lene!

EventyrElin:
Vet du, jeg er veldig enig i alt du sier her!
Jeg kan avsløre at innlegget opprinnelig ble skrevet på en mye mer "anonym" og kanskje "tørr" måte. Jeg er jo litt forskningsnerd, og har en håndfull rapporter og greier som jeg hadde lagt inn og teksten var i det hele tatt veldig solid, men også dørgende kjedelig og lite engasjerende.
Jeg hadde aldri i min villeste fantasi forestilt meg at over 300 000 mennesker skulle lese innlegget, men da jeg satt der med den tørre teksten, så var jeg litt lei meg fordi at jeg visste at det var sikkert bare noen få, trofaste som kom til å orke å karre seg igjennom den.
Så da tenkte jeg at jeg fikk gutse litt. Begynne på nytt. Samme budskap, men i en helt annen innpakning. Jeg tok en sjanse med det formatet ja. Men det er ikke utypisk for meg å skrive slik. Jeg skriver ofte slike tekster, men det er få av den typen som blir publisert. Nettopp på grunn av det du sier om at det kan bli for "tabloid" eller for åpent for alskens tolkninger. Skriver man veldig engasjert, vil man som regel få veldig engasjerte svar. Både positive, og negative.
Og nå ble det slik at det innlegget bare begynte å leve sitt eget liv. Det ble delt, likt, kritisert opp og ned i mente. Til og med latterliggjort. Når det skjer i et såpass stort omfang, kan det bli overveldende. Sånn sett er jeg glad for at jeg har spart på den typen innlegg. For hadde jeg opplevd det massive trøkket der helt i begynnelsen av min bloggreise, så hadde jeg nok takket for meg rimelig fort i etterkant. Folk sparer ikke på sjikanerende og grusomme ord når de kan sende dem anonymt av gårde, for å si det slik.
Men, jeg angrer ikke på at jeg publiserte innlegget. Det var mer positivt enn negativt resultat synes jeg. Likevel følte jeg for å skrive dette her, for å vise at jeg tar til meg kritikk på enkelte punkter, og at jeg samtidig vil understreke at jeg ikke er så ekstrem som folk kunne oppfatte hvis det var første gangen de klikket seg innom bloggen.

Takk for ærlig og hyggelig kommentar. God helg!

Åh! Vet du, jeg nikket og nikket til det første innlegget ditt jeg! Fordi det er en så viktig sak! Og jeg tok poenget ditt, og likte egentlig den litt spissede vinklingen veldig godt. For, å snakke om "på den ene siden" og "den andre siden". Og gjerne "den femte", det kan vi gjøre på skolen. Det klarer vi fint selv. Det vi trenger, er å bli engasjert. Sette igang tankerekkene. Og det var jo det du gjorde!

Takk for fin tilbakemelding, jeg skjønner deg så godt. Men vet du hva? De som kjenner deg, de som er dine betydningsfulle andre,- det er deres mening som virkelig betyr noe. For du vet, og de vet. Og i mellomtiden har du satt fokus på noe veldig viktig! :) Håper det har roet seg litt med tilbakemeldinger og sjikane. Det er utrolig hva folk får seg til å uttale på sosiale medier, særlig overfor kvinner?

Og du, den forskningsbiten var gjenkjennelig. Jeg ville elsket et sånt innlegg fra deg. Men, det er bare ikke leservennlig, og det er veldig, veldig synd :)

Carina:
Takk Carina. Ja det var jo mange som følte at det første innlegget gikk rett hjem. Men så var det også en god del som kanskje trodde at jeg mente visse ting litt vel bokstavelig. Den spissede vinklingen ble tatt veldig alvorlig av enkelte, og det har ført til en storm av sinte kommentarer, og lange mailer som enda ikke har stilnet. Og det går helt greit. Men i stedet for å skrive ørten forskjellige svar og forklaringer, satte jeg meg ned og skrev dette. Om det oppklarte noe for noen, vet jeg ikke. Men nå sier jeg meg fornøyd med min innsats :)

EventyrElin:
Ja jeg har lagt merke til en ganske skremmende tendens til å stemple slike innlegg som enten "sinnafeminist-snakk" eller "cupcakesfeminist-snakk". Noen har sagt at jeg bør snakke om noe "viktigere". Men det aner meg at uansett hva jeg ville skrevet, så ville rosa overskrifter og ordet "mamma" i bloggnavnet kommet i veien for at mange ville tatt det seriøst, og kommentarenes karakter ville vært den samme. For mamma og rosatoner er visst synonymt med fjas og selvopptatthet. Skammelig at så mange oppfatter det slik. Og skremmende at det kan bringe frem så mye sinne og hat.

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere