hits

Å lure seg selv til å være lykkelig



Vi tror hverdagen vår er bedre enn hva den egentlig er. De fleste av oss lever en slags livsløgn. Vi befinner oss i en selvkonstruert illusjon hvor vi er lykkeligere, penere, smartere og i det hele tatt mer fornuftige enn andre mennesker, selv om vi ikke nødvendigvis er det på ordentlig. Og det er dette som gjør at vi i det hele tatt orker å stå opp hver bidige mandag og ta fatt på den evige hverdagskarusellen. Slik er det i alle fall i følge forfatter Bår Stenvik, som gjestet en episode av Trygdekontoret  for en drøy uke siden. Det er visst slik at vi alle lurer oss selv til å tro at vi har bedre enn vi virkelig har det. Og dette er det eneste som står mellom en lykkelig hverdag og et nervesammenbrudd, hvis man setter det på spissen. Men hva betyr dette for en søvnløs og overarbeidet småbarnsmamma som meg selv?

Fy fader så deprimerende, var det første jeg tenkte da denne utfordrende idéen ble lagt frem i nrk-programmet. Jeg som hadde instillt meg på litt lett og harmløs underholdning, ble plutselig sparket i trynet med dette: 

-men hvem er det som ser ting for det de virkelig er da, Bår? 

-det er de kronisk deprimerte.

Åja.

Flott.

Er ikke livet mitt så innmari fint som jeg prøver å overbevise meg selv om at det er? Er jeg ikke halvparten så kjekk og smart og fornuftig som jeg innbiller meg? Og det tunge året med fødselsdepresjon som jeg gikk igjennom etter førstebarnet kom til verden, -var dét virkeligheten? Er det slik livet faktisk er? 

Takk for den, Bår Stenvik. Du har dyttet meg med hodet først inn i en eksistensiell krise som jeg på ingen måte har tid til å greie ut av akkurat nå, tenkte jeg, da jeg lå under dyna med tankene som kvernet så høylytt at jeg ikke fikk sove før fuglene begynte å kvitre. Takk for den nrk. Jeg som bare skulle koble av med et artig prateprogram.

Okay, greit. Det er ikke bare hans feil. Egentlig er det ganske sikkert utelukkende min feil at dette traff meg så hardt. Det jeg som har konstruert livet mitt selv. Både det som er rått, ubehagelig og ekte, og den (litt for skrale?) bufferen med selvbedrag som får ting til å føles akkurat greit nok til at jeg klarer å fungere i hverdagen.

For eksempel hvis jeg ser meg i speilet om morgenen og tenker «dette blir en sinnsykt god dag!» selv om jeg innerst inne vet at den blir sånn midt på treet hvis jeg er heldig. Ikke noe galt med en gjennomsnittlig dag, men likevel ?det er en liten løgn jeg forteller meg selv. Eller når jeg sitter ved tastaturet og heier meg selv frem og tenker «dette er du råflink til, leseren kommer til å få sitt livs leseropplevelse» når jeg egentlig vet at noen der ute garantert kommer til å tenke «nei fytti rakkern for noe ræl.» 

Den episoden av Trygdekontoret, og det sparket i trynet kom på et ubeleielig tidspunkt. Ca. akkurat da jeg begynte å merke at jeg har gapt over for mye, både hjemme og i arbeidet mitt.


De har hengt der i over en uke nå. På tide å skjerpe seg? Jeg vet ikke...

Nøyaktig når jeg kjente at jeg lå og stanget ganske hardt i den koselige, pastellfargede boblen jeg har bygget rundt meg selv for å unngå at jeg går på veggene. Den bløte, fluffy bufferen som forhindrer meg fra å fokusere på det som er vanskelig, skummelt og energitappende i livet. Den gigantiske polyesterputa jeg lener meg på, som sørger for at jeg ikke sier opp stilligen som mamma med øyeblikkelig virkning, eller legger ned den ferske bedriften min fordi at jeg ikke takler alt det som er tungt og frustrerende. Den illusjonen som gjør at ikke jeg blir utslitt og drittlei av hverdagen min, eller «blir utbrent» som man sier så fint. Den greia ble smadret. 

Heldigvis har det skjedd før. Og jeg er klok av skade. Jeg vet hvordan jeg skal lappe den sammen, den bobla, bufferen, livsløgnen, eller hva enn man foretrekker å kalle det. De første gangene boblen min sprakk, og jeg ble ordentlig deprimert (sånn ikke spise, ikke sove, ligge i sengen i flere uker i strekk og føle ingenting-deprimert), så jeg ikke verdien i den løgnen. Den stemmen i hodet som stadig prøver seg med «det går nok bra til slutt. Du er så flink atte. Gode ting skjer med gode mennesker» og så videre, den stemmen gjorde jeg til min verste fiende da jeg smalt i veggen den første gangen. Jeg skammet meg noe infernalsk for at jeg ikke greide å bare skjerpe meg. Bite sammen tennene, pushe på videre og bare være flink, selv om livet føltes omtrent like herlig som en stinkende haug med møkk. Jeg sparket meg selv mens jeg lå nede, med andre ord.

Og det funka ikke særlig bra.

Så, da jeg endelig innså at jeg ikke kom noen vei der jeg lå i sengen og betraktet livets mindre attraktive sider uten det snille, behagelige filteret, bestemte jeg meg for å ta ansvar og søke hjelp. Det var da jeg fant ut at den livsløgnen Bår snakket om, er helt vital for å overleve. I alle fall for meg. 

Det viktigste jeg lærte på den tiden jeg jobbet med depresjonen, er at den irriterende snille og positive stemmen som hvisker fra innsiden, er det sterkeste våpenet jeg sitter på hvis jeg vil takle det livet jeg har lagt opp for meg selv. Greit, nå høres det ut som jeg lever et forferdelig liv i hungersnød og sykdom, men det gjør jeg heldigvis ikke. Det er jeg innmari takknemlig for. Men livet er utfordrende for meg, og alle mennesker har forskjellige registere å spille på. Det som føles overveldende for meg, kan virke trivielt for deg, og omvendt. Men det betyr på ingen måte at en av oss er «bedre» enn den andre. Vi er bare av forskjellig kaliber, og det er ikke noen skam i det.

Det å ha aleneansvar for barn og hjem i ukedagene mens mannen er på jobb i en annen by, forsøke å skape sin egen arbeidsplass, sjonglere deadlines, foreldremøter og legetimer, lære å takle et langdistanse-ekteskap, skrive om natten og skrape til seg en inntekt nummer to som får den gamle sommerjobben i dyreparken til å se meget lukrativ ut, det er ganske overveldende for meg til tider. Og jeg er ikke flau over å innrømme det. Når alt dette blir for mye, og jeg føler meg som en taper både som mor og wannabe-gründer, er den bufferen med selvbedrag så innmari god og viktig å ha. 

Saken er at jeg hadde glemt dette her litt i den nye hektiske hverdagen med skummel selvstendig næringsdriving og ukependlermann. Men det var inntil jeg så på nrk og de ordene trillet ut av munnen på en brutalt ærlig forfatter. Hey, hverdagen din er like dritt som du følte den var da du var deprimert. 

-AU! Den der gjør vondt når hverdagsboblen er tynnslitt fordi man har glemt å ta vare på illusjonen om lykke og fylle på tanken med litt tilsynelatende poengløs egentid og nytteløse hobbyprosjekter. 

Jeg skal ikke gå inn på detaljene i samtalen jeg hadde med min mann i det øyeblikket boblen sprakk helt uventet, men jeg innrømmer at det ikke var særlig pent. Desperat, er kanskje et passende ord. Desperat og depressiv. Ikke var jeg særlig flink mamma eller jobbedame i dagene som fulgte heller. Men jeg skjerpet meg ikke. Nei. Jeg pushet ikke på videre når ting føltes overveldende. Den fella har jeg sluttet å valse frivillig i. For etter å ha gjennomgått et intenst opplegg med «take care of yourself before you take care of business» som slagord i over to år, har jeg plukket opp et par triks for å takle slike smeller. 

Jeg må gjerne ha dårlig samvittighet, men bare for de rette tingene. Jeg skal ikke piske meg selv for å ha droppet godnatthistorien eller spist opp lørdagsgodteriet til ungene, for det kan faktisk hende jeg trengte den trøstende sukkertrippen og den halvtimen alene foran skjermen veldig sårt. Det finnes smartere måter å bruke energi på enn det å ha dårlig samvittighet for alt det jeg ikke rakk på jobb denne uken. Men jeg kan godt ha veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt vare på meg selv i det siste. Det bør jeg faktisk.



Jeg må huske at jeg ikke er verdens mest produktive dame og at jeg faktisk ikke har tid til å utføre alle prosjektene mine hundre prosent, selv om jeg liker å innbille meg at jeg er det på gode dager. Jeg må jobbe med å dytte bort den skammen som hviler over det å synes litt synd i seg selv, og tillate meg å være litt satt ut når boblen sprekker. Ikke å skvise hardere, men heller slippe taket en stund, så krampen går over.

Så der er jeg nå. I en helende selvmedlidenhetsoverdose (ja, der fant jeg på et ord) som har inneholdt mye uproduktiv og hjerneløs TV-titting, magasinlesing, venninnedates, inntak av mat som ikke kan kjøpes på sunnkost og lite lukrative, men akk så trøstende, lange morgener i sengen med barna. Samtidig sparkles og pusses det på bufferen. Den limes sammen og poleres. «Du er så dyktig atte. Det går bra» hører jeg når jeg føler for å skrike, «slapp av det ordner seg for snille jenter» og lignende fraser når angsten kommer ved leggetid, og min personlige favoritt: «fake it 'til you make it». Det er faktisk så sant at det gjør meg ganske lykkelig.


Hva gjør du når hverdagsboblen sprekker og du tvinges til å se nøyere på mindre hyggelige detaljer ved ditt liv? 

 

30 kommentarer

Bare fordi Bår Stensvik har tittelen forfatter og uttaler seg på tv, betyr ikke det at han sitter på fasiten. Jeg er ikke enig med han, og mener meg ganske sikker på at han ikke kan snakke for alle. Denne mennesketypen, som liker å blåse opp de negative sidene ved livet og liker å svartmale, har også en tendens til å mene at de avslører universelle sannheter, fjerner livsløgner for en hel befolkning. Pff, de kan ta seg en bolle.

Jeg synes du skriver veldig bra og engasjerende, du har vært - og er - både oppmuntrende og betryggende for meg i min aller første småbarnsperiode. Du er bra :)

Hmm.. Visst stemmer det at folk tror at de er bedre enn gjennomsnittet. Tror faktisk 80% tror at de er bedre enn 50% av resten av verden, om jeg minns studien rett. Så jo, vi har nok generelt litt for høye tanker om hvor bra vi er på ulike ting. Og at de deprimerte eller pessimistene faktisk er realistene har man også sett i studier at stemmer ganske vel. Når personer skulle teste noe de ikke hadde testet før og etterpå skulle oppskatte hvor bra de hadde gjort det, var det pessimistene som gjettet nærmest poengene de faktisk fikk, mens de som tror de er realister oppskattet langt over.

Men betyr dette at vi føler oss lykkeligere enn hva vi faktisk er?

Det tror jeg kommer an på hvordan man definerer lykke. Jeg skulle si at lykke er en følelse, så føler man seg lykklig, så er man vel det..? Eller mener han at vi tror vi er lykkeligere enn alle andre, men egenltig er vi mindre lykkelig? Men om alle gjør det, så er jo alle mindre lykkelige og da senks jo grensen for hva som er gjennomsnittlig lykkelig.

Helt ærlig, så skjønner jeg ikke hva han kan ha ment (men min oppmerksomhet holder seg ikke til å lese hele dine inlegg. Jeg bare skummer igjennom, så du kan ha forklart det allerede). Men det viktigste er vel å ikke å ha så høye krav på oss selv. Må man være lykkelgi hele tiden eller er det kanskje okej å la livet kjennes dritt iblandt? Ikke alt for lenge så klart, da skal man søke hjelp. Men jeg tror det er lett å havne i at man får angst over hvor mye angst man har eller att man blir lei seg for at man ikke er lykkelig hele tiden og da snurrer jo karusellen bare på. Gi deg selv en klapp på skulderen og tillat deg å ha dine brister, dine dårlige dager og alt som ikke hører en rosablogger til. Det nemlige kjempefine saker på sin egen måte, det og.

MEGET godt skrevet. Min boble sprakk totalt for en uke siden, det var grining og snakking og sykemelding og ikke gå i annet enn pysj i en uke, og ja, det var grusomt. Men nå: ting er jo ikke bedre, egentlig, men jeg TAKLER dem bedre, nettopp fordi jeg tillot meg selv å åpne slusene og slippe ting ut.

Tingen er, det er alltid noen som vil si "fyttirakkern for noe ræl" (meget dyp metafor). Poenget er å fokusere på dem som sier "YAY Jona har lagt ut nytt innlegg, og det er MAGISK!".

Og for the record, jeg har hele stuen full av stabler med klesvask, som jeg går og plukker rene klær fra, i steden for å legge dem i skapet og sette vekk tørkestativet som det snart gror mose på. Og jeg har IKKE tre barn å skylde på.

Kjempebra skrevet!!!!!

Oj, jeg må bare si jeg er imponert over måten du har tatt deg sammen på og skrevet et veldig godt og velformulert innlegg om hvordan du har det, og hvordan du takler de tunge tidene. Selv er jeg i en nedadgående spiral for tiden, og den tiden jeg skulle få så jeg kunne ta meg sammen forsvant plutselig. Så da kom skuffelsen på toppen. Jeg pleier som regel å være flink til å finne ut av hva som hjelper meg, men akkurat nå står jeg fast, og det er ikke moro. Jeg håper det løser seg, og jeg er glad du har det litt bedre :)

For første gang har noen klart å sette ord på hvordan livet mitt føles ;) Det går virkelig opp og ned, og når jeg er nede, har jeg også lært å bare ta det helt med ro og ta vare på meg selv. Gjerne avlyse avtaler, og bare gjøre minst mulig. Det hjelper virkelig ikke å ta seg sammen da. For da blir smellet bare enda høyere på et senere tidspunkt..

Her sitter jeg i kveld og har tømt en av barnas gjenglemte godteposer fra forrige bursdagsfest jeg fant i skapet, surfet på nett, og latt oppvasken stå og rotet ligge strødd. Skikkelig selvmedlidenhetsoverdose med andre ord (så bra ord!) Og jammen ble jeg glad for å komme over dette innlegget. TAKK! Du er så ufattelig god til å sette ord på ting.

Digger bloggen din!

Jeg kan også fortelle at denne Bår ikke er noen psykolog. Han er journalist, og jeg vet ikke helt hvilken grund han står på når han uttaler seg om sånne saker.

Selv har jeg jobbet med deprimerte en stund, og selv om de er realister i mange aspekter, så er synet på livet absolutt preget av veldig negative tanker som faktisk ikke stemmer ("Jeg er den dårligste i verden", "alle hater meg", "jeg er en dårlig person", "jeg er ikke bra nok" osv). Det er en del av depresjonen og like mye som man kan si at vi har en overtro på oss selv når vi er glade, så har vi i samme grad en "undertro" når vi er deprimerte.

Lykke er alltid relativt til hva vi sammenligner med, og om vi sammenligner med hva alle viser på sosiale medier, så kommer vi alltid til å se dårlige ut. Følte du deg lykkelig før, så var du kanskje det. Ikke la denne Bår overbevise deg om noe annet! Det kanskje er han som er ulykkelig..

Wow sier jeg bare. For en tekst! Jeg så også det programmet og hang meg opp i de samme ordene. De svei for å si det mildt. Jeg har slitt psykisk og må si jeg fikk meg en ordentlig nedtur når han sa at det er de deprimerte som ser hvordan ting virkelig er. Det var vel fordi jeg innerst inne følte at det var noe i det.

Åpent, ærlig og fint innlegg, Jona! Det føles tungt i oppoverbakker, vet du... Klem til deg! Kanskje har du for mange baller i luften på en gang, helt greit å innrømme det! Ta nå vare på deg selv - det fortjener du <3

Jona! La oss bare ha en ting helt klart: Du er helt fantastisk! Jeg digger deg.

Min boble sprekker med jevne mellomrom. Og den fikk seg faktisk en liten ripe i kveld. Rett før jeg leste dette innlegget.

Nå ligger jeg i senga mi og har tenkt å tenke noen dumme tanker en stund. Synes litt synd på meg selv rett og slett. Så skal jeg sove litt. Og i morgen skal jeg si til meg selv at dette blir en fantastisk dag!

Ønsker deg en god natt og en fin lørdag. :-)

Gry uten blogg

Gry uten blogg

Kjære Jona,

Har du hørt historien om de to ulvene? Her kommer den:

---

En kveld satt en gammel indianer og snakket med sitt barnebarn. Han fortalte ham om en kamp som foregår inne i oss mennesker.

Han sa, «Gutten min, det foregår en kamp mellom to ulver inni oss alle.»

«Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, anger, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner og ego.»

«Den andre ulven er er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet, sannhet, medlidenhet og tro.»

Barnebarnet tenkte på dette i noen minutter før han spurte bestefaren «Hvilken av ulvene vinner kampen?»

Den gamle indianeren så alvorlig på barnebarnet og svarte, «Den du mater?»

---

Det handler ikke om noen livsløgn, det handler om å velge hvilken ulv vi mater, om å bestemme hva vi ønsker å fokusere på. Til slutt kan du gjerne ta med deg at jeg synes du er usedvanlig klok og reflektert, og du skriver glitrende!

Anonym:
Jeg tror ikke det Bår sa er den universelle sannhet, men mye av det han sa gav gjenklang hos meg. Derfor ble jeg både frustrert men også takknemlig på et vis. Det er ikke noe behagelig med et slikt spark i rumpa, men det hadde nok kommet før eller senere. Og så fikk jeg jo et påskudd til å snakke om min plutselige nedtur etter at han snakket om dette på TV.

Tusen takk for gode ord!

Jeg har ikke sett programmet og får heller ikke anledning til å sette meg inn i hva han uttalte, men jeg tror ikke det er så vesentlig, uansett. Jeg har skrevet litt av det samme som deg, i kveld, ser jeg. Med tre tette gutter har jeg vært pent nødt til å skrelle vekk lag etter lag med perfekthet, med forventninger, prestasjonskrav og press fra egne tanker om å være ei jeg ikke klarer å være. Jeg har en grunnstamme som sikkert er positiv. Jeg har en ganske fin evne til å la ting flyte, ta ting på sparket og bare akseptere. Uten disse egenskapene tror jeg tilværelsen med studier, oppussing, tette unger (og ny graviditet, shit!) ville blitt for mye. Det kan være beintøft, det vet du jo alt om.

Og jeg vil bare berømme deg for at du er så herlig ærlig. Dette er Jona på sitt beste. Jeg tror helt oppriktig at mange der ute vil lese dette og bli berørt. Kjenne at det blir litt lettere å være seg selv framover. Jeg syns du er fantastisk. Det du får til, det du tør å kaste deg over, det er imponerende. Jeg vil bare gi deg en skikkelig applaus og si at jeg syns du er ei skikkelig bra dame. Ungene og mannen din er heldige :)

Silje:
Ja det er interessante saker dette. Jeg ser ikke noe galt i å være realist eller det å ha en positiv innstilling. Men det er ganske spennende hvis det stemmer at pessimistene er de som ser ting for hva de er. Personlig så svinger jeg mellom polene. Som regel veldig positiv, men også gravalvorlig og pessimistisk innimellom.

Klart det er greit at livet er litt dritt i blandt. Det må noen nedturer til for at oppturene skal eksistere. Men for meg handet det denne gangen om at jeg har havnet i en hverdag som jeg ikke trives med. Det jeg har gjort er bare å jobbe hardere, men det hjelper ikke stort når situasjonen egentlig føles helt feil innerst inne. Det var derfor det Bår sa traff meg så veldig. Om han har rett eller ikke, er jo veldig diskutabelt. Men det rørte uansett ved noe i meg.
Den tanken at vi alle spiller litt eller rosemaler livene våre for oss selv for å fungere, det tror jeg kan være sant for mange. I alle fall for meg.

Nina:
Ja det er ikke så pent, men svært effektivt å la ting rase sammen når man trenger en pause. Det er noe som skjer når man innrømmer at "nei vet du hva, dette her er for vanskelig for meg!". Man slutter å late som et øyeblikk, og bare puster ut. Det er skummelt men veldig godt også.
Så takler man ting bedre etterpå, som du sier. Enten fordi man har fått en velfortjent pause, eller kanskje fordi man har fått et nytt perspektiv på ting, og kan gjøre noen smarte endringer.

Hehe, det trikset fungerer forresten veldig fint med oppvaskemaskinen også. Bare plukke rene glass og fat til den er tom, så fylle på med det som ligger i vasken. Long live occaisional laziness!

Marita:
tusen takk Marita.

Line:
Takk Line.
Jeg håper du får tid til å finne ut av det. Har så enorm respekt for deg og den store jobben du gjør. For selv om jeg er alene med barna i ukedagene, så har jeg i det minste helgene (om enn så hektiske) med mannen hjemme. Du er en helt i mine øyne! Ikke glem det!

Maria:
Veldig godt sagt Maria. Kjenner meg igjen i det at smellet blir høyere på et senere tidspunkt hvis jeg ikke passer på å gire kraftig ned og tenke på meg selv litt. Har brukt lang tid på å lære meg det der, men det kommer seg :)

Tusen takk for fine ord!

Silje:
Nå føler jeg for å få understreket at innlegget mitt var skrevet med en god dose ironi. Ja, jeg har hatt en nedtur i det siste, men ikke på grunn av hva en forfatter sa på TV. Det var bare ganske ironisk at jeg så akkurat det programmet når jeg følte at min hverdagsboble var i ferd med å sprekke, og at jeg burde gjøre noe med det :)

Jeg mener på ingen måte at vi alle nå skal bøye oss for Bår og hans ord, og jeg er ikke plutselig blitt ulykkelig nå på grunn av det han sa. Men for meg personlig, ligger det noen sannheter i det han snakket om. Og jeg syntes det var ganske interessant.

Jeg har vært igjennom en alvorlig depresjon selv, og kjenner godt til de "jeg er verdens verste menneske" -tankene. Det er klart at de tankene nok sjelden er særlig realistiske.

Men jeg synes det er interessant å tenke på at deprimerte meg ikke følte en dritt hvis jeg var i f.eks bursdagsselskap med familie og venner, mens ikke-deprimerte jeg storkoser seg og synes bursdagsselskap er SÅ herlige. Men det er ikke selskapene som har forandret seg. De har alltid vært ganske like. Det er meg som har forandret tankesettet mitt. Jeg har valgt å tenke lyst i steden for mørkt. (I allefall det meste av tiden) Og det for meg blir litt som den boblen Bår snakket om.

Ane:
Ja, jeg følte også det lå noe i det han sa. Det var ganske tragikomisk egentlig. Men det var jo ikke utelukkende det som gjorde at jeg tryna. Det var jo mine egne ting som jeg har gått og drasset på i det siste. Bår var bare den siste dråpen. Men det var ikke utelukkende kjipt å tenke på det her. For jeg innså at uansett om det virkelig skulle være slik at de glade, lykkelige menneskene driver og lurer seg selv litt, så har jeg fortsatt ikke lyst til å være deprimert. Jeg *vil* ha det OK. Helst være glad. Og det var ganske fint å kjenne på den følelsen. At jeg er villig til å jobbe for det å ta vare på meg selv. For det var jeg ikke før. Og det førte jo til veldig kjipe, lange perioder med mørke.

Håper du har det bra Ane, og at du ikke lot Trygdekontoret ta helt rotta på deg <3

MumseVilde:
Takk du. Gode deg <3

Casa Kaos:
Marte, jeg digger deg MER. Du og dine skriverier er ofte en del av oppskriften når jeg skal overdose meg på selvmedlidenhet og bare kose meg. Du tar meg vekk fra mitt eget kaos og inni ditt. Man skulle ikke tro at det var så veldig terapautisk, men jau da, det er det. I aller høyeste grad. Så tusen hjertelig takk for det.
Håper du fikk en over middels bra dag i dag!
Du er gull!

Gry uten blogg:

Takk Gry.
Ja jeg har hørt denne før, og synes den er veldig fin.
Men så tenker jeg at jeg av og til muligens mater den ulven som representerer generøsitet og håp for eksempel. Når jeg gir og gir og gir, og håper på det beste. Men så ender jeg med å føle meg ganske så tom og utmattet. Av og til lurer jeg på om selvmedlidenhet er sunt i riktige doser. Slik at man husker å ta vare på seg selv. Som voksne mennesker har vi jo ingen andre. Det er vi som må ta ansvar, og være gode mot oss selv. :)

EventyrElin:

Først av alt: Gratulerer så mye med graviditeten! Jeg bøyer meg i støvet for deres pågangsmot!!
Selv kunne jeg på gode dager ønske at vi fikk et barn til, men realisten i meg sier at det ikke kan forenes med pendlerjobbemann.

Og ja, den evnen til å la ting flyte litt er så viktig. Jeg føler ofte at jeg lar ting flyte litt VEL mye, slik at det blir overveldende å få orden på saker igjen, hehe. Men da hjelper det godt med et aldri så lite sammenbrudd. Lade opp batteriene igjen og så dure på videre.

Tusen hjertelig takk for gode ord.

What?! Bruker ikke alle klesstativ som klesskap? *dypt rystet*

Også klarer jeg faktisk ikke å formulere et mer seriøst svar akkurat nå, jeg vil ikke tenke på dette selv atm. Men klem til deg!

Joda, forsto at det ikke var på gravt alvor og at du nok ikke lever etter Bårs ord. Men det du skriver stikker likevel dypt og det er lett og bli frustrert. For på samme måte som det du skriver stikker dypt hos meg, så kan hans ord stikke dypt hos noen annen.

Spennende å lese dine tanker i alle fall og jeg er glad for at du kan vise at depresjon ikke er noe merkelig, men heller noe som kan drabbe hvem som helst :-)

Hei Jona, har fulgt bloggen din en stund nå og vil bare takke deg for alle de fine leseropplevelsene du har gitt meg! De filosofiske, de gjennomtenkte, de triste, de kunnskapsgivende, de jeg-ler-meg-i-hjel og ikke minst de ærlige tekstene. Jeg tror vi er flere som verdsetter den utrolig ærlige måten du skriver på, en blogg hvor man kjenner seg igjen og som for mange er en støtte i hverdagen. Hvor mange førstegangsmammaer har ikke fått bare god informasjon, men sikkert nikket gjenkjennende til problemer og situasjoner som du har beskrevet?!? Du skal være stolt, fordi du er en av svært svært få som ikke glorifiserer livet ditt på bloggen 😊 jeg bor i tyskland og er gift med en tysk mann og vi har planer om å flytte tilbake til Norge, bl a fordi det er gode betingelser for familier. Har nå glorifisert tilbakeføyttingen i 2 år, men merker jeg er livredd nå som det nærmer seg alvor. Hva om det ikke blir så bra? Savner du Berlin? Angrer du på at dere flyttet?

Maria:
Dette var innmari fint å lese. Tusen hjertelig takk Maria. Setter oppriktig pris på det at du tok deg tid til å si dette. Blir litt målløs, på en god måte!

Når det gjelder flyttingen, så vet jeg ikke om jeg er noen god rådgiver, siden jeg er uhelbredelig nostalgiker. Da vi bodde i Berlin så forherliget jeg sørlandslivet i hodet mitt, og lengtet veldig tilbake. Nå som vi endelig er her, gjør jeg det samme med Berlin. Jeg tenker på det gamle hjemmet vårt, gata vår og vennene mine veldig ofte. Men jeg prøver å tenke at det må bety at vi hadde det veldig godt der, og at den tiden var verdt mye for meg. Jeg gleder meg villt til å dra på besøk dit!
Men det viktigste for meg var å være et sted hvor vi har nære venner i samme livssituasjon som oss. Her har vi et stort nettverk med unge småbarnsforeldre, noe det var stor mangel på i Berlin. I tillegg har jeg jo mine foreldre og søsken i Norge.
Likevel kan jeg ikke si helt sikkert at jeg aldri kommer til å bo i Berlin igjen. Kanskje en dag, men vi planlegger å bli i Norge en god stund :)

Jeg hadde det forresten på akkurat samme måten før vi flyttet tilbake til Norge. Fikk rett og slett litt panikk for at jeg hadde valgt feil. Men vi bestemte oss for å prøve noen måneder og se om vi fortsatt var like gira, og det er vi. Foreløpig ;)
Lykke til med flytteplanene!

Hei, Jona.

Jeg er lei meg hvis du ble satt ut av det jeg sa på TV-en. I så fall kan det kan være at utsagnet kom litt skjevt ut i sammenhengen, slik det ofte blir i media. Sånn som jeg leser innlegget ditt, er vi i alle fall ganske enige.

Da jeg satte meg inn i forskningen om selvbedrag som del av skriveprosessen med Bløff, ble jeg både fascinert og overrasket over hvor mye vi pusser på virkeligheten. Men for meg er det nettopp en grunn til å ikke piske seg selv, men heller akseptere at alle trenger litt slack iblant, både vi selv og andre.

Som jeg også nevnte i programmet, tror jeg at det ville være vanskelig å takle hverdagens strabaser uten et passelig buffer av illusjoner, og mener ikke at man på død og liv skal «avsløre livsløgnen». Men jeg tror at litt kunnskap om illusjoner og selvbedrag kan hjelpe oss å være mer ydmyke, for eksempel når andres oppfatninger og erfaringer er forskjellige fra våre. Kanskje vi må leve i den paradoksale situasjonen at vi lar illusjonene hjelpe oss, samtidig som vi ikke helt tar dem helt på alvor.

Ellers lykke til både med boka og den fine bloggen!

Bår Stenvik:
Neimen hei Bår!
Ja, du har forstått innlegget riktig -vi er ganske enige.
Jeg har selv sett på en del forskning om emnet både før og etter mitt innlegg, og jeg føler det er mye sannhet i dette med selvbedrag.
Og du må for all del ikke tro at jeg bebreider dine utsagn for min lille knekk. Slike kommer med jevne mellomrom, (som jeg nevnte i innlegget) uansett hvem som er på TV den uka.
Jeg brukte, som jeg ofte gjør, en dæsj ironi for å gjøre et tungt tema litt mer håndterbart og mindre sårt, og håper ikke du tok det slik at jeg ble helt satt ut av spill på grunn av deg.

Da jeg gikk i terapi for fødselsdepresjon for noen år siden, lærte jeg at det er viktig å være ekstra grei mot seg selv når man er nede. Der tror jeg denne bufferen med illusjoner er viktig å ha som verktøy. Jeg bruker den selv bevisst for å holde skuta på rett kjøl i hverdagen som mamma til 3 barn under fem, selvstendig næringsdrivende og pendlerkone.
Det at jeg tilfeldigvis så deg på TV, var egentlig veldig flaks, for ellers hadde jeg kanskje ikke turt å ta opp dette temaet, så du skal ha takk, Bår. Og veldig fint at du tok deg tid til å kommentere.

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere