hits

Les min spalte om uoppdragne barn



Tenk etter. Hvem er det du kjenner, som du har aller mest respekt for? Hvem er det du er mest villig til å hjelpe og jobbe for eller sammen med? Hvem er det som inspirerer deg til å være den beste utgaven av deg selv? Hvilke personer som du kjenner, har du så stor respekt for at du gjerne vil oppnå det samme som de har gjort i livet? Spør deg selv: hvordan har disse personene behandlet deg? 

Jeg for min del, har valgt meg forbilder eller mentorer som behandler meg med den respekten jeg fortjener, både som barn og som voksen. Disse personene har vist meg forståelse når jeg har gjort feil, (selv om de har vært tydelig skuffet) og har feiret med meg når jeg lykkes. Disse personene har satt klare grenser, og fortalt meg hva de forventer av meg, men på en måte som gjør at jeg føler jeg betyr noe for dem og at de har tro på meg. Det er dem som har hjulpet meg til å finne troen på at jeg er god nok, og at kan nå mine mål hvis jeg jobber for det.

Som mamma, er det klart at jeg ønsker å være et slikt forbilde for mine barn, men det er ikke alltid like lett å være rolig og forståelsesfull mentor når treåringen går løs på dagens sjette selvstendighetsutbrudd. Likevel har jeg alltid dette i  tankene: barn lærer mer av det du gjør enn hva du sier. 


Den siste tiden har jeg hintet litt om at jeg driver og utvider skribentarbeidet mitt med nye tilleggsprosjekter, og jeg kan nå avsløre et av disse prosjektene:

Jeg er blitt spaltist! Fremover vil jeg med jevne mellomrom bli å finne hos foreldre.no med mine tanker og meninger om foreldrelivet. (Og bloggen durer selvfølgelig videre som alltid!)

I dag er min første tekst hos foreldre.no på plass, og i denne ukens spalte, tar jeg opp vår tids barneoppdragelse, og hva vi forventer av barna, versus hva vi forventer av foreldre når de oppdrar sine barn. 

Mitt inntrykk er at dagens forledre stadig får pepper i media for at de er altfor myke i kantene, og det finnes ikke akkurat få artikler der ute, som hevder at dagens foreldregenerasjon gjør barna til uoppdragne, selvopptatte egomonstere ved å være for "dullete". Hva jeg tenker om dette, kan du lese her.


Synes du dagens barn er spesielt uoppdragne? Er det bare noe vi sier, eller var enkelt ting faktisk bedre før når det kommer til oppdragelse og folkeskikk hos barn? 

19 kommentarer

Ingvild:
Ja veldig artig :)
Takk for det!

Her kommer et langt svar:)

Jeg tror faktisk dagens foreldregenerasjon kan være litt for dullete, og litt for "dumsnille" med barna sine. Jeg tror tydelighet og det å lære barna folkeskikk er viktig, særskilt i det offentlige rom. Jeg opplever at dagens foeldre setter barna i fokus, og desverre nedprioriterer omgivelsene. Et eksempel var en gang jeg skulle gå på et tog. En tiåring sto der med moren, en mengde folk skulle først av toget. Tiåringen sto og trippet og forsøkte å snike seg inn på toget før mengden fikk gått av. Ettersom moren ikke sa ifra til barnet, gjorde jeg det. Jeg sa rolig at han måtte vente med å gå på til alle som skulle av var ute. Moren ba meg holde kjeft, og glefset at det ikke var mitt barn.

Et annet eksempel er en dame som hadde 8-åringen sin med på visning/møte i en stor leilighet vi skulle leie ut. Gutten sprang inn og ut i alle rom, uten å spørre, og begynnte å rive opp/ødelegge læret på en gammel stol. Moren reagerte ikke. Da sa jeg ingenting, men jeg tenkte jo mitt.

Om ikke foreldre eller samfunn reagerer, hvordan skal barna da lære å ta hensyn?

Jeg mener barna trenger tydlige grenser, de skal vite hvem som bestemmer, nemlig mor eller far. Jeg tror at tydelighet er omsorg, og det er god omsorg å vise at handlinger får konsekvenser. Det har man nytte av senere i livet. Jeg tror heller ikke på å gi barna for mange valgmuligheter. F.eks. om barna maser om ipaden, så tror jeg foreldre må huske på at det ikke er barna som har behov for å se/leke på ipad. Det er foreldrene som har tilrettelagt og lært barna dette "behovet".

Interessant tema!

FOR en bra spalte, veldig viktig og bra skrevet også! Jeg er 100% enig med deg. Dette skal jeg dele på facebook ;)

Du skriver virkelig bra! Jeg liker veldig godt å lese tekstene dine! Og som så ofte ellers, er jeg veldig enig med deg! ;) Jeg tror nok ikke dagens barn er spesielt uoppdragne. Hvis man hadde gjort en skikkelig vitenskaplig undersøkelse her, tipper jeg at det er ingen forskjell å spore. Etter min erfaring blir det folk av de fleste; folk som får enda fler unger, jobber og sliter som alle andre. Noen går det veeeldig bra med, mens andre går det dessverre dårlig med av mange mange forskjellige grunner. Og sånn tror jeg det bestandig har vært. Vi foreldre gjør så godt vi kan, og det er sikkert like mange teorier om hva som er riktig oppdragelse som det er foreldre. Da blir det mangfold, og det liker vi jo!

Så spennende - flott innlegg!! Tøffa :)

Hei!

Først Gratulerer:)

Jeg synes at nådagens foreldre er flinke til å oppdra barna sine ( jeg er en av dem,26 år og tre barn hehe) vi bruker mange metoder som gjør at barn håndteres på en fin måte. Jeg tror ikke at trusler løser problemet, tvert imot skaper et dårlig menneske i fremtid synes jeg. MEn jeg har vært i en situasjon idag i butikken med barna mine som er veldig flau (jenta på fire år vil ha barbi blad, gutten på 2 vil ha et annet blad med biler, og jenta 1 mnd skriker i sitt høyeste stemme og må ammes og jeg står ved siden av kassa med masse varer som skal puttes inn i poser og de andre gråter fordi de MÅ HA DET DET VIL) Der ønsket jeg at med en setning fra meg skulle situasjonen reddes og at de lytter til meg. Men siden jeg ikke skjefter så mye og de gjør det de vil så var de metodene jeg bruker til vanlig ikke har noe effekt. Jeg vet ikke hva folk i butikken tenkte om meg:)

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke skjefte men det hender at jeg gjør det noen ganger fordi jeg er et menneske :( de krangler med hverandre to tre ganger om dagen og der prøver jeg å løse problemet forsiktig med kjærlighet og hele pakka men men det er ikke så lett:) stakkars naboer.

Poenget mitt er det å true har ikke funket hos meg selvom jeg prøvde det:( å snakke med dem funker bedre men når trassalderen oppstår så er det bare å lukke ørene, for da er det ingen som hører:)

Beklager for et langt svar og, du! hjernen din er et hav med ideer:)

MumseVilde:
Takk for det fru Bojang! :)

Malin:
De situasjonene du beskriver hadde jeg personlig reagert på hvis mine barn oppførte seg slik. Det å snike i køen eller ødelegge andres eiendom er ikke akeseptert. De ville nok fått en påminnelse på de reglene av meg, og hvis ikke det virket så hadde jeg fjernet dem fra omgivelsene og fortalt dem en gang til at det ikke er greit. Mine barn ser ut til å lære mest av at det skjer noe. F.eks. har jeg vært sta som et esel på å fjerne barna fra kjøkkenbenken og bare si "nei, dit skal du ikke". Det tok sikkert fem-seks forsøk fra dem, før de skjønte at jeg ikke gir meg. Det å si "det er ikke lov fordi at det er farlig og du kan dette og slå deg" er helt ok og greit for barna å vite, men slike abstrakte eventuelle utfall er ikke så lett for små barn å se for seg. Det at jeg faktisk foretar meg noe, bruker å fungere i praksis.

De situasjonene hvor jeg har opplevd å bli kalt "dullete" er f.eks hvis barnet mitt er overtrøtt og velter et glass fordi det veiver oppgitt med armene, og jeg ikke farer opp og kjefter. Eller hvis barna er småsjuke og jeg må ha dem med på butikken, hvor de bryter sammen i hyl foran kassa fordi at de er reduserte og lei, og jeg ikke hever stemmen til dem eller røsker dem ut av butikken. Det er i slike situasjoner. En situasjon hvor barnet ser ut til å ikke eie folkeskikk, men egentlig bare trenger omsorg. Da kan jeg nok oppleves som dullete av utenforstående.
Da er jeg den "ettergivende" mammaen som forhandler litt for å vise at jeg ser at de ikke har det så greit (-du kan ikke få sjokolade men jeg kan kjøpe en juice til oss) og gir klemmer i stedet for å si "Vær stille, vi skriker ikke på butikken" og overse hva det er barnet faktisk prøver å uttrykke med trassen.

De vet jo hvordan jeg forventer at de skal oppføre seg, og som regel er de flinke til å følge det. Men jeg tenker at noen ganger trenger de oss til å vise empati når det ser ut til at de fortjener det minst.
Uansett hvor dullete jeg ser ut for de andre i kassakøen.

Florisa:
Tusen takk for det. Hyggelig at du likte det :)

Bodil:
Takk Bodil.
Ja, da jeg leste meg opp på dette før jeg skrev den teksten, fant jeg vanvittig mye litteratur, artikler, og til og med inskripsjoner i egyptiske graver som alle hadde samme mantra: -dagens barn og unge er ufordragelige.
Så jeg er også, som deg, ganske sikker på at det alltid har vært slik. Det er nok fordi at vi alle ønsker at den neste generasjonen skal vokse opp og bli "bedre" enn oss. Oppnå mer, forandre til det gode og så videre. Og det er en veldig god tanke. Jeg ser bare ikke hvordan det hjelper å rakke ned på dagens foreldre eller omtale barna som små monstre.
Jeg tror mer på økte ressurser i helse og omsorg. Mer oppfølging og støtte til nye foreldre, og lettere tilgjengelighet til støtte (rådgivning, samtaler ol.) fra det offentlige for dem som sliter.

layla:
Så artig å høre at du også er 26 år og har tre barn :) (lurer på om du har nevnt det før faktisk, men det er ikke alltid så lett å huske hvem som har sagt hva i de over 7000kommentarene på bloggen..)
Helt enig med deg angående trusler. Jeg er ikke uskyldig selv, men tar meg selv fort i det når jeg begynner med sånne gamle regler. Man ser jo hvordan barna lukker ørene. Ingen har lyst til å bli snakket til på den måten. Jeg tror man kan være både trygg, bestemt og omsorgsfull på samme tid. Det krever litt mer enn å lire av seg trusler, men det er verdt det når man ser hvordan barna behandler andre med den samme respekten man selv viser dem. :)

Du skriver flott! Har ikke lest hele teksten enda (trykket på kommentarene først;), men er som regel (ikke alltid;) enig med deg, og svaret til Bodil synes jeg er fint, og viser at du er en fiiiin mamma:)

Jeg tror kanskje barn for noen generasjoner siden var mer veloppdragne enn noen barn i dag, men metodene som ble brukt er jeg vel heller mer skeptisk til.. Jeg tror det er for mange "myke" foreldre der ute og "curlinggenerasjonen" passer fint. På noen. Andre igjen tar det beste fra før og det beste fra nå, og har like veloppdragne barn som de vi mener fantes før.

Hei:) jeg har selv ingen barn, men synes det er veldig interessant å lese tekstene dine. Det synes at du har satt deg godt inn i emnene du tar opp. Som sagt ingen barn selv, men jobber i butikk og ser klart og tydelig hver dag åssen mor jeg i fremtiden IKKE vil være. Noen barn har null respekt for hva foreldrene sier, når de for 10. gang sier, ikke rør, og barnet fortsetter uanfektet har jeg lyst til å filleriste de! Altså foreldrene, det burde få noen form for konsekvenser lenge før gang nr.10.. Jeg har barn som dytter bort varer og setter seg godt til rette i utstillingen, sparker med møkkete støvler på varer, og at de henger seg i stativene helt uten at foreldrene reagerer. Når jeg var liten (er 29år) så var det veldig klart at ting i butikkene lot man stå i fred, og spiste man is måtte man stå igjen utenfor. (Har tørket utallige varer fri for sjokolade, is og bolleflekker). Sier absolutt ikke at dette gjelder alle foreldre, men jeg tror de fleste hadde blitt overrasket vist de hadde stått her en uke i skoleferien:) Så tydelige foreldre og lære en grunnleggende respekt for andres ting er mitt tips;)

Line:
Ja jeg tror du har rett i det. Enkelte av de metodene som var "normale" for en eller to generasjoner tilbake er jo faktisk ulovlige i dag, så det er kanskje ikke så rart at foreldre i dag har en litt større utfordring. Disse som kalles Curlingforeldre finnes det nok en god del av, men jeg drister meg til å påstå at de alltid har vært der. Det var nok av mødre på femtitiallet som dullet med barna sine og gjorde alt mulig for å glatte ut veien foran dem slik at de ikke skulle oppleve noe som helst ubehagelig. Tipper de fantes på 1800-tallet også egentlig ;P Det er det som går meg litt på nervene -at hver foreldre generasjon skal bli dømt til å feile, og så omtales de som om de var den "verste" eller mest ubrukelige generasjonen hittil.
70-tallets foreldre ble jo ikke akkurat hyllet for at de lot barna springe rundt nakne og se foreldrene sine i nettoen osv. De barna kom jo til å bli skadet for livet... ;)

Mina:
Uff det er utrolig flaut når barna oppfører seg slik på butikken. Heldigvis skjer det sjelden at det går såpass villt for seg hos oss, men hvis det hender, så må barna sitte i handlevogna eller vi går ut av butikken for å roe dem ned. Hvorfor enkelte foreldre velger å overse slik oppførsel vet jeg ikke helt. De har sikkert sine grunner, og alle har jo forskjellige grenser. Jeg forstår at det blir veldig irriterende og tungvint for dem som jobber i butikken. Når barna går løs på andres eiendom eller varer i butikken, så blir det over streken for meg personlig.

Fin spalte! Dette er et tema jeg kan lese mye om, og prøver å ha i tankene hver dag. Jeg er helt enig med deg, og barn og unge har nok alltid gått igjennom trass og opprør. Jeg blir nok sett på som dullete jeg også, men det er helt greit! På denne dulle reisen med barna mine så har jeg jo feilet litt også selvfølgelig.

Det jeg ikke liker så godt i denne debatten er all synsingen om hva andre foreldre gjør galt i situasjoner som oppstår. Bortsett fra om det er snakk om vold eller andre seriøse ting. Den ene situasjonen en er vitne til på butikken/kafeen/eller hvor som helst kan v?re et unntak, et uoppmerksomt øyeblikk eller en litt sliten dag for foreldre og barn. Som mor til to veldig forskjellige barn, vet jeg også at barns personlighet ofte spiller en rolle, og at for noen barn krever det litt mer for å høre etter, forstå og å gjøre som mamma eller pappa sier. Min lille ville jente skal få v?re seg selv med energi og flammer, men det krever en tålmodig mamma, og av og til noen forståelsesfulle mennesker. og nei, hun får ikke lov å ødelegge andre sine ting :)

Dette innlegget gikk meg hus forbi.

Først gratulerer, så moro.

Hos oss forventes det normal "folkeskikk" og høflighet.

Og vettu, jeg var veldig usikker på hvordan det kom til å bli med en tenåring i hus, og da kanskje spesielt en jente (ryktene sier jo at de kan være ekstra forferdelige mot sin mamma, da de skal løsrive seg osv). Men det har blitt mye enklere enn jeg trodde.

Hun var et stykke sta liten jente, med ben i nesa og testing til høyre og venstre. Men nå er ting veldig deilig og rolig. Altså, selvfølgelig må man minne litt om at: det går an å gå med søpla, eller si ifra når du har drukket opp den siste melken. Men ordentlig krangling finnes ikke lenger (bortsett fra temaet kort skinnshorts, som hun kjøpte for egne penger og mener er veldig perfekt til skolebruk. Og som jeg helst ser at hun ikke bruker før hun er 16, eller kanskje til og med 18. haha)

I de verste periodene var det RUTINER som hjalp oss. HVA forventes og NÅR! Kan ikke komme unna det altså. Og det var til tider vanskelig hjemme, men aldri ute i offentligheten, og når hun var borte på besøk fikk jeg bare positive tilbakemeldinger. Still do.

Men er det ikke slik? At de fleste tester mer hjemme?

Ellers tror jeg som deg, ting var ikke nødvendigvis bedre før. Og grove trusler/håndbruk og slikt passer ikke i en barneoppdragelse. Samtaler derimot, er gull! Og det å få lov til og vise følelser, fra de positive til de negative - samt lære takle dem. Og få forståelse. Føle seg inkludert og vite at man alltid er elsket.

Kunne sikkert skrevet masse mer, men skal gi meg nå.

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere