hits

Til nybakte pappaer: inside info om ferske mødre -Del 1

 

Jeg ønske at min mann hadde visst mer om hva i huleste det var som foregikk oppe i hodet på kjæresten hans da vårt første barn ble født. Det må være nærmest umulig å forstå seg på den nybakte mammaens frynsete nerver og skjøre humør, samtidig som man liksom skal finne ut av hva som er opp og ned på det lille vesenet som nå har tatt over sjefsstillingen i huset.

Selv om vi ikke alltid liker å innrømme det, så endrer de fleste kvinner adferd i svangerskapet. Vi har humørsvingninger som slår ut på Richters skala og mataversjoner og cravings som er like uforutsigbare som en 18-åring i russetiden. La meg tilstå en ting: jeg er faktisk imponert over min mann som maktet å holde hodet klart igjennom tre ganger ni måneder med galskap hormoner. Men denne unntakstilstanden som kvinnen befinner seg i, går ikke akkurat over ved fødselen. Så derfor har jeg satt sammen noen av de viktigste insider-tipsene til nye og vordende fedre.

Her er noe det som egentlig skjer på innsiden hos en nybakt mamma:

1. Hun er redd

Ja, jeg vet at du sannsynligvis også er redd. De fleste fedre blir litt skrekkslagne av å tenke på at det har ankommet et nytt menneske i familien. Som dere har ansvar for, og som skal bli der. For alltid. Men det mange nybakte mødre grubler på, er så detaljert, og så worst-case scenario, at de ofte holder litt tilbake på å dele disse tankene, i frykt for at andre skal tro de har gått fra vettet. Hun tenker for eksempel på det at hun (hvis hun ammer) er livslinjen til barnet. Ingen andre enn henne har maten som dette hjelpeløse vesenet skal ha, og det er en enorm byrde å bære for mange. Selv husker jeg at jeg lurte på om det var meg og mitt meieri sin feil, hver gang barnet pep. Har jeg ikke nok? Har jeg for mye? Er produktet ikke bra nok? Gjør jeg det feil? På samme måte drev jeg meg selv til vannvidd av redsel for at jeg flaskematet feil, for mye eller for lite, da den tid kom.

I tillegg tenker hun på alle mulige farer som muligens (sannsynligvis ikke, men likevel) kunne komme til å volde skade på det nye, rosa mennesket. Er dyna for stor, er madrassen for myk, har vi katter i nabolaget som kunne finne på å legge seg oppi vogna, hvem tar seg av barnet hvis det skjer noe med oss, og har vi egentlig gått igjennom en revidert, fluktplan-med-baby, i tilfelle brann? 

Det hun trenger fra deg: Noen til å lytte. Noen som ikke bagatelliserer frykten hennes, eller forteller henne at hun er irrasjonell. Kvinnen opererer på rent instinkt i denne tiden, og instinktet tar ikke feil. Det er bare stilt inn på en litt høyere frekvens enn hos de fleste menn. Så la henne pøse ut med det når angsten står på som verst.

Og gå over den brannsikkerhetsrutinen med henne hvis det plager henne. Uansett om det føles som om du plutselig jobber i sikkerhetsavdelingen i The Pentagon.



2. Hun er nyforelsket ?i noen andre enn deg

Kanskje ikke det føles så ensomt med en gang, for du er jo også så klart hodestups forelsket i den myke lille bylten. Men de fleste pappaer opplever perioder i månedene etter fødsel, hvor det føles som om de har blitt nærmest usynlige. Sånn bortsett fra når det oppstår en rygg-bæsj situasjon, eller når mor trenger pause for å ta en dusj eller spise med begge hender, er hun fullstendig oppslukt i den lille, og løfter nærmest ikke blikket for å ta inn verden rundt seg. Det samme gjelder alle rundt dere. Mor får alle spørsmålene og rådene. Mor og barn er i sentrum, og far havner ofte litt utenfor boblen. Din tid kommer, det må du vite. 

Insider info: Akkurat nå, gjør hun alt riktig. Barnet deres er heldig som har en slik besatt mamma som ikke tenker på annet tjuefire timer i døgnet. Hun er bergtatt, akkurat slik hun skal være. Men du føler deg oversett, det forstår jeg. Ofte vet du kanskje ikke helt hvordan du skal snakke til henne, for alt som står i hodet på henne er alt det fantastiske nye som arvingen har foretatt seg i dag. Løftet hodet. Gulpet på buksen hennes i kassakøen. Smilte muligens, hvis ikke det bare var luft i magen. Det du kan gjøre, er å fryde deg sammen med henne, og så prøve å finne noe dere kan gjøre sammen når den lille sover. Jeg tuller ikke når jeg sier at TV-serier og filmer reddet kjæresteforholdet vårt i de første månedene. Og jeg tror mannen min var sjeleglad for at vi kunne snakke om noe (hva som helst!) som ikke dreide seg om babyen i noen minutter hver kveld etter vår faste TV-date. For uansett om han også var dypt inne i babyland i de første månedene, så savnet han kjæresten sin. Jeg savnet ham også, men jeg la ikke like godt merke til det i starten.  Finn noe dere begge kan slappe av med. Ingen babyfilmer tillatt! 

3. Hun er i forsvarsposisjon

Nybakte mammaer må tåle (metaforiske) klasebomber med velmenende råd og tips av varierende kvalitet fra alle kanter. Alle, bokstavelig talt ALLE har en mening om hvordan hun skal takle den nye hverdagen med kidden, og det er ikke alltid så festlig for henne å måtte forsvare sine (og dine!) valg når nabodama mumler at hun har hørt at bæresjal gjør babyer bortskjemte, eller at dere burde begynne med babygrøt før babyen fyller seks måneder for ellers blir pjokken så matvond at dere kommer til å angre på det for resten av livet. 

Din rolle: Skjoldet. Vær skjoldet hennes når hun trenger det! Stå ved din kvinne og backe henne opp i offentligheten så vel som bak lukkede dører. Gi henne bekreftelse på at hun klarer seg fint. At det er dere to som vet best hva akkurat deres barn trenger, og ikke nabokona. Hun vil sette umåtelig pris på det når du viser at dere er allierte, og at du også tar deg nær av det når bussjåføren har noe å utsette på at hun gir barnet flaske og ikke bryst. Du skal heller ikke se bort ifra at hun blir en smule nyforelsket i denne mannen som trår til og viser at han har klokketro på sin kvinnes morsinstinkter. Just sayin'. Jeg har vært der!

 

 -Del 2 kommer -


Damer: Følte du mannen din forstod alt som skjedde på innsiden hos deg etter fødsel, eller var det enkelte ting du var alene om?

Menn: Hvordan var forholdet mellom dere i de første månedene etter fødsel? 


 

12 kommentarer

Jeg er nok i utgangspunktet en litt stresset person, men etter fødselen var jeg så utrolig avslappet. Jeg hadde hørt så utroligt masse negativt om tiden etter fødselen fra venninner og diverse blogger, så jeg ble bare SÅ overrasket over hvor fint alt gikk. Jeg var virkelig klar til å JOBBE. Den setningen jeg fikk høre mest når jeg var gravid var "nå er det slutt på freden". Var inne i en deilig avslappende boble i 3 måneder etter fødselen. Så den første tiden var utrolig fin for oss begge. Min mann hjalp masse til, så jeg fikk sove akkurat så mye jeg trengte og vel så det. Har vel aldri sovet så mye i hele mitt liv. Men ser for meg det blir tøffere om man får flere tette barn.

Her var vi så heldige at pappaen tok all fellespermisjonen, så sett i ettertid tror jeg han var litt innsullet i ammetåka, han også :) Men jeg husker at jeg faktisk var sjalu, type dette er så urettferdig som det kan få blitt, over at jeg måtte gjennom alt det vonde ift fødsel og deretter amming. Og jeg visste jo godt at det ikke var noens feil annet enn biologien - men det hjalp ikke så mye, han fikk kosen, jeg slet og hadde det vondt og følte ikke at jeg kunne forlate ungen på samme måte som pappa kunne. Ellers skjedde det nok en del på innsiden han ikke fikk ta del i, og det tenker jeg er greit det også. Det kom når jeg var klar :)

Det førstegangsfedre også må vite er at det er de som må si ja OG NEI til familie og venner som vil komme på besøk. Være grensesetteren. Akk, så viktig det var for meg!

Jeg var alene om å ha store smerter etter fødselen! I den tåka jeg var i, så trodde jeg det var sånn det skulle være. Jeg skjønte virkelig ikke hvorfor jeg ikke klarte å sitte, reise meg opp eller gå. Jeg følte meg mislykka! Etter 1 måned så prøvde jeg å forklare smertene (som var i ferd med å forsvinne) , men det var vanskelig. Spesielt når jeg var i tåka.

Misforståelser, dårlig kommunikasjon og forvirring var hvertfall en stor del av barseltiden min. Det har også blitt bedre da!

Det er nok mye sant dette for mange men for meg var det ikke sånn. Jeg var ikke redd og jeg syns det var topp å få råd. Men jeg var ekstremt sliten. Helt utavmegselc-sliten som jeg aldri før eller siden har opplevd. En unge som skriker omtrent hele tiden og idiotiske helsesøstre som sier at "det er vanlig at spedbarn gråter"...og så finne ut 6 uker senere at babyen har kiss/kidd nakkeskjevhet. Gøy. I forhold til mannen så følte jeg vel egentlig at han skjønte meg, han så at jeg var sliten og gjorde det han kunne. Skiftet alle bleier og gikk ut å trilla eller bar han så ofte som mulig. Det som irriterte meg da og fortsatt irriterer meg er at han ikke våkner UANSETT hvor mye de skrek på natta. Det var frustrerende!

Kari:
Åh jeg tror mange misunner deg den barseltiden! Det gjør i alle fall jeg :) Det er ikke slik at alle sliter maks i starten. Men for de aller fleste oppleves det som et slags sjokk. Fantastisk at den tiden ble så rolig og fin for dere!

EventyrElin:
Å ja jeg husker jeg også syntes det var ganske urettferdig at han fikk servert en baby og jeg måtte igjennom alt slitet. Men det var jo ikke akkurat helt slik det var. Han hadde jo nok av endringer å forholde seg til i livet, selv om ikke det var hann som satt der med etterfødsels-kropp og hormoner ;P

Anne:
Ja jeg forstår den altså. De smertene var ganske uventet for meg også etter første fødsel. Spesielt brystene! Jeg som trodde de var vonde i svangerskapet... Det kan ikke være enkelt å være den som ikke har født barnet, for det er så mye de ikke kan sette seg inn i.

Sally:
Jeg var ganske redd da vi fikk første barnet. Og jeg kjenner mange som også var det. Men det trenger ikke å være slik for alle :) Med barn nr 2 og 3 var jeg mye mindre redd. Men det å bli bombardert med råd var ganske slitsomt fortsatt. Jeg følte folk nesten ikke stolte på at jeg kom til å finne ut av ting selv. Så det var godt da mannen av og til tok ordet og forklarte at vi gjør sånn og slik og er fornøyde med det. Jeg var ikke redd for å si ifra selv, men jeg var sliten, og det var godt når han fikk roet stormen av råd og tips litt. :)

Og JA hva skjer med at de kan sove igjennom en halvtime med skrikeanfall? Har ikke tall på hvor ofte jeg har travet rundt med en skrikende baby om natten og vært utrolig misunnelig på den evnen!

Jeg vet dette ikke har noenting med dette innlegget å gjøre, men jeg ønsker å fortelle deg hvor fantastisk jeg synes du er! Du er forbildet mitt innen bloggverdenen! Du er en så varm og jordnær person, og nettopp derfor tror jeg du er rett person å spørre i dette tilfellet her.

Jeg vil nemlig informere deg om denne videoen jeg har laget. Jeg ønsker å få dem ut blant så mange så mulig, da jeg håper den kan hjelpe mennesker som ikke har det så bra. Siden du har en såpass stor blogg med så mange lesere daglig hadde jeg satt kjempe pris på om du ville delt videoen i et innlegg, slik at flere får hjelp av den.

Jeg har selv vært der, så langt nede, og forteller om dette i videoen. Det er en video om min historie. Historien om angsten som er blitt en del av min hverdag. Er du langt nede selv, eller kjenner du noen som sliter, klikk på linken. Alt jeg ønsker er å hjelpe noen. Omså det kun er én person føler jeg at jeg har lykkes.

http://www.vektlofterjenta.com/2014/03/04/angsten-som-er-blitt-en-del-av-min-hverdag-min-historie/

Ja, det var en nydelig tid, og jeg er så takknemlig for den tiden nå når jeg hører om så mange som sliter. Men jeg var godt forberedt, og både meg og min mann var midt i 30 årene da vi endelig fikk gutten vår. Jeg hadde fått et godt råd med meg på veien av min jordmor, og det var å si nei til besøk den første måneden, og bruke tiden til å hvile når babyen hvilte. Og så brukte jeg mye bæresjal om han ble urolig. Men alt dette går jo ikke likegreit når man får barn nr 2 tenker jeg.

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere