hits

Akkurat passe mislykket



Hvem tror du egentlig denne mammabloggeren er? Og stemmer din oppfatning med virkeligheten? Har mammabloggere (og andre bloggere) ansvar for å vise et hundre prosent usensurert og nyasert bilde av hele livet deres, slik at ingen skal bli lurt til tro at bloggeren har det «for fint» ? 

Etter å ha blogget i snart 1 ½ år, har jeg lært at dem som kun kjenner meg via min blogg, kan ha villt forskjellige oppfatninger av meg som person. Jeg har vært så heldig å oppleve det å møte noen av dem som bare har «kjent» meg via bloggen, og reaksjonene har vært interessante: «Oj, så kort du er!» «Du virker så mye eldre på bloggen!»  «Jeg forventet ikke at du skulle snakke sånn» eller «Jøss, du er så normal» er noen av kommentarene jeg har fått ute i det virkelige liv. I selve kommentarfeltet og i inboksen, har variasjonen vært enda tydeligere. 

Jeg har blitt kalt alt i fra «falsk og utrivelig» til «en varm og empatisk mor» av mennesker som aldri har møtt meg.  Jeg har til og med opplevd at dem som virkelig kjenner meg, kan bli usikre på hvem jeg egentlig er eller hva jeg står for, på grunn av hvordan jeg fremstår når jeg skriver. Det sistnevnte er rimelig skremmende og vanskelig å takle.

Hadde jeg ikke hatt en passe solid ryggrad og et godt nettverk av venner og familie rundt meg, ville jeg nok ha sluttet å trygge på «publiser» for lenge siden.

For ikke så lenge siden, publiserte en populær mammablogger et innlegg med tittelen «Bak fasaden». Jeg visste akkurat hva innlegget handlet om før jeg leste det. Og det jeg tenkte var ikke «åh nå må jeg se hvor mye skitt og rot hun tør å vise», men faktisk «huff jeg håper ikke hun har fått kjipe kjeftemeldinger om at hun er for perfekt».  For det var ikke slik at jeg trodde hun alltid hadde det strøkent og at livet hennes var et tredimensjonalt glansbilde, selv om det kan se slik ut på de fleste av bildene. Jeg, i mitt stille sinn har tenkt at hun, som de aller fleste av oss, sikkert har mest lyst og overskudd til  å dele når hun har det bra. Når huset er ryddet, når barna er rolige og når livet går på skinner et øyeblikk. Samtidig, så vet de som har lest den bloggen en stund, at Fru Mæla også snakker om de kjipe dagene i blant. Men hvorfor kom det innlegget da? 

Jo, det er slik at som blogger balanserer man på en fin linje. Eller rettere sagt, flere, syltynne linjer. Man vil skrive og dele på en åpen måte, men helst ikke såre eller fornærme noen. Man skal dele det gode, og inspirere med positivitet, samtidig som man skal passe seg for å kun vise bilder av festkledde barn og rene sofakroker. Det er viktig å vise frem hybelkaninsamlingen eller et strekkmerke i ny og ne. Det kan jo hende noen der ute har en skikkelig dårlig dag, og at ditt innlegg om din sårt etterlengtede, nye kjøkkeninnredning, eller den herilge fridagen med barna, blir siste dråpen for vedkommende. De som leser blogger, (inkludert meg) liker å bli inspirert. Men får vi andres lykke tredd over hodet  på repeat, kan det slå feil ut når vi lesere ikke er i humør til det.

Som bloggskribent selv, har jeg ofte forkastet innlegg som enten var for positive eller for negative, for jublende eller for usminket og depressive. Jeg vil ikke lede noen til å tro at jeg er hverken frøken Wedensday Addams eller en irriterende lykkelig Disneyprinsesse. Jeg vil ikke at folk skal tro jeg bestandig er en supermamma, eller at jeg ikke takler å være trebarnsmamma. Sannheten ligger et sted midt i mellom. Noen ganger føles det merkelig å måtte sensurere mine forsøk på å være åpen, for å være akkurat passe mislykket eller passe flink til at det er bloggbart.

Jeg forstår at noen ganger er det bare IKKE dagen for å se bilder av strøkne stuer og lese innlegg om barn som sover igjennom natten fra første stund. Og bilder av joggesko i bruk og smekre mammarumper i nye tights er heller ikke noe oppløftende når man sitter der høygravid med bekkenløsning og trøster seg med en velfortjent pakke oreos. Jeg skjønner det.


Til venstre: når jeg våkner om morgenen. Til høyre:  når jeg har brukt en time på badet og sparklet, pusset og glattet på fasaden. -Just for the record

Nei, det er ikke til å kimse av det der. Den påvirkningskraften man har som blogger, kan slå kraftig tilbake. Jeg har selv opplevd å få meldinger om at enkelte lesere har blitt følt seg veldig støtt eller mindreverdige av ting jeg har vist eller skrevet, selv om mitt innlegg aldri var ment til å såre noen. Og jeg har beklaget. Til og med når jeg ikke helt kunne sette meg inn i hvorfor de vedkommende ble så opprørte. For jeg synes det er riktig å ta hensyn til at alle mennesker har en historie vi ikke aner noe om. Deres synsvinkel er ikke den samme som min. Derfor svarer jeg alle slike meldinger med respekt, forutsatt at de selv har holdt en grei tone mot meg. Får jeg hatske tilbakemeldinger som er fulle av nedlatende karakteristikker om meg selv som på ingen måte har rot i virkeligheten, får vedkommende en kommentar eller mail om at jeg ikke ønsker å delta i en samtale som starter med den tonen. Men det jeg noen ganger skulle ønske jeg kunne si er: 

Det er lurt å lese en blogg som om man bare smugleser et lite avsnitt i dagboken til noen man ikke aner hvem er. Det kan hende at det som vi oppfatter som en fasade av perfekthet, egentlig er et bilde vi som lesere selv har konstruert av bloggeren. 


Nøyaktig samme bilde som øverst, med litt annet perspektiv. På dette bildet hadde jeg 39 i feber, og er derfor kledd i et smashing antrekk med ullgenser under dongeriskjorten, og fleecebukser som er tre nummer for store.

Får man et glimt et avsnitt som handler om at livet er en fest og at hver dag er en gave, så trenger ikke det å bety at vedkommende har det slik hvert minutt, hver dag i sitt liv. Og finner man et annet avsnitt som handler om at livet er noe herk, betyr det  heller ikke at vedkommende ikke er ærlig av den grunn. Vi som leser blogger, har godt av å minne oss selv på at personene bak innleggene er minst like uperfekte og sammensatte som oss selv. Tenker man slik, er det mindre fare for at man lar seg provosere eller trekkes ned av smilende jogge-mammaer og interiørdamer med livet på stell. Det er bare et utsnitt, ikke helheten. 


Lar du deg påvirke (positivt eller negativt) av «perfekte» eller utelukkende positive blogger?

Synes du det er viktig at bloggere skriver om hva som foregår bak fasaden? 

Er det bloggerens ansvar å beskytte leseren fra illusjonen om et perfekt liv? 


Usminkede innlegg på mammalivet:

Når lykken glipper

Når monstermamma våkner

Våkenatt 

Alle bad-day innlegg fra meg finner du her

Bak fasaden hos andre bloggere: 

Bloggere som nekter å skamme seg

Amelie (obs! sterkt om tap)

 


25 kommentarer

jeg tror du er magisk. Enkelt & greit. MED strekkmerker og hybelkaniner og hele sulamitten :D Du virker EKTE, og ekte = best.

Vet du, jeg tror det er lurt å blogge med en innstilling om at ikke alle kan like det du gjør. Om bloggeren tror at h*n skal tilfredsstille alle, så er det stor sannsynlighet for å bli utslitt eller miste nattesøvnen. Man kan ikke bli likt av alle og man kan ikke bli forstått riktig av alle.

Selvsagt kan man ikke ta ansvar for hvordan lesere forstår en, men en må finne ut for seg selv hva en vil formidle og stå for det.

Min erfaring er at gjennom misforståelser og antakelser kan de mest interessante samtalene vokse frem. Det er av kritikk jeg gis best vekstmuligheter, men dessverre er det ganske mange mennesker som ikke liker kritikk, som ikke ønsker å utvikle seg og som ser på uenighet som uvennskap, og som tar uenighet svært personlig. Mange ønsker bare å få bekreftet egne meninger.

Og apropos å ta hensyn til leseren: Den reklamen du har for Sigdal er ytterst plagsom, så jeg avslutter kommentaren min nå. Den blinkingen er ikke snill mot øynene mine.

Ønsker deg fine dager, Jona!

Nina:
haha, takk for det! Du har helt rett om både hybelkninene og strekkmerkene. Nok av dem her i gården ;)

Lammelåret:
Ja, man kan jo ikke blogge eller publisere noe som helst hvis man er redd for å ikke bli likt. Det jeg synes er vanskelig, er hvis noen blir såret av noe jeg skriver. Sånn ordentlig såret eller støtt. Sinte eller lite konstruktive kommentarer lar jeg gli forbi. Når folk har bygget seg opp et forskrudd og ondt bilde av meg som person, er det vanskelig å gjøre noe med det. Men konstruktiv kritikk er alltid lærerikt eller i det minste opplysende. Men det er de såre meldingene fra noen som føler de har blitt tråkket på som jeg synes er trist å få. Det er jo aldri min hensikt å skrive noe ondskapsfullt for å såre noen. Uenighet, derimot, -det trenger man jo for å kunne ha en debatt, så det er ikke noe problem for meg. Tvert i mot.

Men jeg er enig med deg i at man ikke kan ta hensyn til alle. Og det gjør jeg nok ikke. Jeg har for eksempel fått meldinger om at jeg burde roe ammepratet for at ikke dem som har slitt med amming skal bli støtt eller noe i den duren, og det syns jeg blir å gå for langt. Jeg ammer, og det er en del av livet mitt. Jeg tror og håper de fleste som har opplevd nederlag ift amming ikke tenker at jeg snakker om det for å gni det i ansiktet på dem.

Angående reklamen som blinker på bloggen, så er det nettavisen sin annonseavdeling som har styring på den. Beklager at den ble forstyrrende. Men ønsker man ikke å se reklamebannere på nett, kan man alltids ta i bruk adblock på google chrome ;)

Jeg har erfart at folk kan hisse seg opp over de minste ting, så å gjøre alle til lags, er umulig. Jeg prøver å være meg sjøl i bloggen, vil ikke framstå som verre eller bedre enn det jeg er. Hva lesere tror, er nå en ting. Det ekleste må være hvis de som kjenner meg på ordentlig ikke får blogge-meg til å stemme med virkeligheten.

Du er sånn som man tror når man leser bloggen - oppegående, klok, reflektert:) (Men du var lavere enn jeg hadde trodd...;)

Jeg leser de typisk perfekte bloggerene for underholdning. Om jeg leser et blad, ser en episode med gossip girl eller leser en blogg, ser jeg på som det samme. Jeg lar meg derfor aldri provosere av det perfekte fordi rotete har jeg det stadig vekk hjemme, og ufin i hår og sminke kan jeg se i speilet. Så det er moro å unngå brødsmuler på bildene. Men, din blogg er annerledes. Du skriver om veldig faglig interessante temaer, du viser til forskning, du skriver morsomt og på kanten om temaer jeg liker, som barn og oppdragelse. Jeg syns du allerede tar veldig mye hensyn til leserene dine og det virker som du tenker veldig på om vi blir støtt. Jeg har aldri blitt det og jeg tror ikke du klarer det heller. Du er f.eks. en bærer, bysser og ammer, jeg med tvillinger har gjort mye motsatt av deg. Men, jeg er sikker på min måte så derfor har jeg ikke latt meg provosere av deg. Men, igjen, det er kanskje fordi jeg er sikker på min måte.

jeg vet at de er der, så det jeg mente, er at du er magisk og ekte til tross for/sammen med hybelkaninene og strekkmerken dine ;)

Verden vil bedras. Hvis man tenker at noen har et strøkent hjem 24/7 med småunger i hus fordi det er det de viser frem på bloggen så er det deres problem altså.

Jeg synes det er fint med litt nyanser. Jeg vil nok ikke bli på en blogg med bare perfeksjon til fingerspissene 100% av tiden. Det er ikke fordi jeg tenker at vedkommende da er det, men fordi det rett og slett hadde blitt veldig kjedelig. De beste bloggene har jo humor, og tar ikke seg selv så høytidelig.

Det er fint med positivitet også, hvis det bare var eldendighet hele tiden ville det blitt veldig trist.

Liker blandingen jeg. Og det er heller ikke fordi jeg MÅ lese om at du har like mye sand i gangen som jeg akkurat nå, men fordi når det kommer til enkelte temaer så er det veldig deilig å høre at noen andre også har det slik. Så føler man seg mindre alene.

Jeg synes virkelig ikke du har noe ansvar ovenfor leserne dine, hvis noen har en dårlig dag og blir støtt av noe, dem om det. Jeg er sikkert kald og kynisk sånn, men man må faktisk ta ansvar for seg selv. Ikke at man ikke skal bry seg om hverandre og være omsorgsfulle, og unngå å bevisst såre folk. Men man kan ikke ta hensyn til alle heller. Man vet da vel ikke hvordan alle leserne har det til en hver tid. Og DU velger jo hva du vil dele. Damn if you do, damn if you don't.

Og, hvis man ikke har noe bedre å finne på enn å sende hatmail til folk fordi de har det for perfekt så trenger man jo ærlig talt hjelp. Evnt. nektes internett tilgang.

Gjennom bloggen din har jeg blitt mer kjent med meg selv, og ikke minst bedre kjent med den jeg vil være som nybakt mamma. Begynte å lese bloggen din når jeg gravid. Dette gjorde jeg fordi du forberedet meg på mamma-livet på en ny måte enn andre mamma-blogger, artikler, helsesøster og de rundt meg gjorde. Min oppfatning av deg er at du er real! Ting er bra, ting er dritt og ting er midt imellom. Sånn er livet. Sånn er det å ha barn. Sånn skal det være.

Jeg trives med det lille bildet jeg har laget av hvem du er, og tidvis når fødselsdepresjonen har tynget har jeg tenkt, etter en god del runder med meg selv,: "men dette går bra. Hva var du lærte av det innlegget på mammalivet?!. Dette er innenfor normalen, ergo er det ok!"

Og ang folk som peser deg for å være så "på" det faktum at du ammer. Nett-troll gå og legg dere under steinen igjen! Vær stolt av at du kan og vil amme. Selv fungerte det aldri for meg, men jeg sitter da ikke å griner over det at du kan og ikke jeg.

Nei, nå får vi ta litt mer ansvar for våre egne følelser og ikke dytte dem over på andre kun fordi det er lettere å gjøre det når de har en blogg.

Stå på, Jona! Og fortsett i samme tonen og ærligheten. Det er hvertfall slik du vant mitt leser-hjerte ;)

Akkurat det der er kjempevanskelig.

Jeg begynte ganske tøfft, da jeg var ny i bloggverdenen. Og synes egentlig det gikk ganske greit. Men etter hvert som bloggen ble større, fikk jeg også flere tilbakemeldinger. Og til slutt var det noen som ble støtt uansett hva jeg skrev.

Så hadde jeg en periode nå i vinter (etter at jeg hadde fått forferdelig mye kritikk) der jeg nesten ikke turte mene eller skrive noen ting i frykt for å bli misforstått eller kjeftet på. Men det ble egentlig fryktelig kjedelig :-)

Nå har jeg funnet ut at jeg er den jeg er og jeg skriver sånn jeg skriver. Så får folk enten like det eller ikke.

Og ja, det er stor forskjell på tilbakemeldinger som bare er trollete og av typen "du er dust", og tilbakemeldinger der leseren har blitt oppriktig såret av noe du har skrevet.

Men så legger jeg merke til at noen blir såret uansett. Og tenk på alle de som blir såret men som ikke sier noe. Og tenk på alle de du har reddet dagen til med innlegget ditt, og som heller ikke sier noe.

Ouff nei. Man må bare skrive som man gjør. Og så er det opp til leseren og orientere seg rundt i de forskjellige bloggene. Liker de ikke måten du skriver på eller det du mener, får de klikke seg videre til en annen blogg.

Når det er sagt, har jeg både lest bloggen din lenge OG møtt deg in real life. Og du var akkurat sånn jeg trodde du skulle være. Så for meg er det likhetstegn mellom bloggeren Jona og den "ekte" Jona :-)

Jeg kjenner meg igjen!!

Jeg har et innlegg liggende som minner veldig om dette budskapet du deler her (næh, ser vi likt på ting, det har jo aldri skjedd før?!?) ;) og som du svarer Lammelåret så er det nettopp det ønsket om å ikke såre noen, som veier tyngst, også hos meg. Jeg sier gjerne fra om det er noe jeg er uenig i. Jeg tar gjerne i mot andres meninger, kritikk, så lenge den er konstruktiv. Jeg har nettopp hatt et innlegg ute i lokalavisa som forteller om min negative opplevelse på barselavdelinga. Det var viktige ord og jeg har fått så mange støttende tilbakemeldinger og historier fra kvinner som kjenner seg igjen. MEN. Jeg er oppriktig redd for at noen av de som jobber oppe på føden skal føle seg støtt. Skal tro at min kritikk først og fremst handler om person.

Flott innlegg fra deg, som vanlig! :) Kanskje jeg blir inspirert til å lappe sammen mitt eget innlegg også snart. Ønsker deg og dine ei god helg, og må bare si at jeg har et veldig godt inntrykk av deg. :)

Jeg håper og tror de fleste som leser blogger skjønner hva det faktisk dreier seg om her; Stort sett vanlige folk som skriver om det som engasjerer dem, og som vi andre er så heldige å få et innblikk i når vi ønsker det. Jeg kjenner jeg blir matt av at bloggere hele tiden må unnskylde seg og forklare seg for at ikke andre skal kritisere dem for å være "for perfekte". Er det virkelig bedre med alle som skryter på facebook hver dag? Og hva er egentlig så galt i å vise det når man har det bra? Personlig er jeg sånn at jeg synes det er mye lettere å dele det som er positivt enn det som er negativt. Når livet er tungt, deler jeg med de nærmeste. Når jeg har gode nyheter, vil jeg gjerne dele det med hele verden. Det synes jeg faktisk ikke at det er noe galt i, om man er blogger eller bare facebooker. ;) Er forøvrig heelt enig med lammelåret sin kommentar! Alle kan ikke like deg. Man får gjøre så godt man kan å ta de hensyn man selv synes er viktige, være grei og snill. Og ellers kan man gjøre som man vil. ;)

Hei Jona.

Dette er min første kommentar her inne på din blogg. Jeg er ikke typen som har behov for å kommentere. Jeg kommenterer som regel saken inne i hodet mitt, og er tilfreds med det ;-) men nå måtte jeg bare...

Det du skriver om i dette innlegget har jeg faktisk tenkt mye på, som bloggleser.

Jeg leser mange veldig ulike blogger. Blogger om det usminkede livet på landet, trening, "rosablogger" og så videre. Jeg får med meg kritikken som florerer i kommentarfeltene. Det som overrasker meg gang på gang er hvor mye noen mennesker reagerer på bloggere som ikke er slik som de selv er. Det kan jo være den minste lille ting som blir kommentert.. Så lenge noe blir gjort annerledes enn leserne selv ville gjort det så er det kritikkverdig. Dette skjønner jeg ikke. Hvor er respekten for andre mennesker? Hvor er åpenheten? Nysjerrigheten er jo åpenbart tilstede, siden de leser bloggen. men hvordan har det seg at så mange blir provosert?

Selv er jeg åpen og nysjerrig person...jeg liker å lese om andres liv, meninger og hverdag. Både meningene og livsstilene til bloggerne kan jo være helt annerledes enn mine egne... men det er jo dette som er spennende og interessant! Det er jo dette som utvider horisonten min på mange områder og som får meg til å tenke og kanskje endre holdninger jeg har til ting. Jeg har ofte lurt på hvordan så mange lesere ikke klarer å se det store bildet i ting... hva som gjør dem så bitre og provoserte... det er så synd! Synd for dere som bare vil dele og inspirere.

Jeg merker ofte når jeg leser blogginnlegg at bloggeren tar hensyn når han/hun skriver... De ytrer sin mening i èn setning, men passer på å forklare i den neste at de ikke er utakknemlige altså....blabla. Jeg skjønner jo at bloggeren gjør dette for å unngå leserstormen.. å for å unngå å bli oppfattet slik å slik. Men jeg skulle ønske at dette ikke var nødvendig.

Jeg håper du kan være akkurat så ærlig som du vil, akkurat så sliten som du vil og akkurat så glad som du vil. Jeg skal i hvertfall ikke dømme eller kritisere. Jeg skal lese, reflektere, være enig/uenig, tenke og ikke minst; respektere.

Takk for jeg får lese om dine tanker og (litt av) din hverdag:)

(Et jomfuinnlegg med mye babling dette..hehe. men what the heck...! )

Trine

Pia:
Ja, jeg forsøker også å være meg selv så godt det lar seg gjøre via en blogg. Men samtidig så har jeg laget en regel for meg selv som går slik: bloggen er ikke bestevenninna di. Det vil si at jeg ikke kan slenge rundt meg med ufiltrerte utsagn eller dele fritt og usensurert av hverdagen og livene til barna mine. Jeg respekterer dem som er helt åpne på disse områdene, og syns det er herlig befriende å lese detaljer om hvordan andres hverdag med barn fortoner seg. Ofte skulle jeg gjerne delt mye mer ups & downs fra min hverdag med barna, men jeg har nok blitt litt for brent av den derre følelsen av at alle i bygda føler de vet nøyaktig hva vi bedriver til en hver tid. Den der er jeg litt paranoid på, men det er bare meg. ;P

Helt enig med deg i at det kjipeste er hvis noen som kjenner deg føler at blogg-deg ikke stemmer med virkeligheten!

hahaha, jeg er ensekstiåtteogenHALV høy faktisk! Jeg var nærmere 1,80 med de stylteskoa jeg hadde lånt da vi møttes, men skjønner at jeg ble avslørt! :P
Takk Pia! Håper vi får sjangsen til å treffes igjen snart!

Marie:

Ja der er jeg veldig lik deg. Jeg leser mest blogger på grunn av godt innhold, men noen ganger leser jeg disse overflatiske og urealistiske, for underholdningens skyld. Akkurat som magasiner og slikt. Det er deilig å drømme seg bort i noen minutter og bare se på fine bilder osv. Det finnes mange dyktige bloggere som driver den typen sider. De lager et univers (om ikke så veldig ekte) som vi kan slappe av i og nyte.
Derfor skjønner jeg ikke hvor den massive kritikken kommer fra når det gjelder slike blogger. Ikke klager folk på KK og Inside mag for at de er for overflatiske. Vi leser dem jo fordi vi ønsker akkurat det de byr på.

I begynnelsen tok jeg mindre hensyn til leserne, siden jeg hadde et beskjedent lesertall, og det var langt mellom meldinger fra dem som syns jeg gikk over streken. Men etterhvert som oppmerksomheten økte, har presset på den fronten også steget. Og det går helt greit, man må jo regne med slikt og ikke la det gå så inn på seg. Men det er mye ekstra å tenke på når man vil skrive så åpent og usminket som mulig. Og akkurat det tar bort en del av gleden.
Det blir vel å velge mellom to onder. Enten kvele litt av skrivegleden og unngå full innboks fra folk som mener jeg har horn under luggen, eller skrive rett "fra levera" og bruke tid og krefter på å svare diplomatisk på sinte anonyme meldinger.

Veldig deilig å høre at du klarer å være så sikker i din måte å være mamma på, selv om du ser at jeg (og sikkert mange andre) gjør ting annerledes. Det skal du være stolt av :)

Nina:
I know kjære;) Måtte bare tøyse litt!

Mrs. C.:
haha, ja noen ganger har jeg faktisk tenkt at det er skummelt at alle slags mennesker har nettilgang.. Men ja, jeg er ganske enig med deg i at jeg ikke kan ta ansvar for alles følelser når jeg skriver. Men jeg må si at jeg har ofte blitt overrasket over hvordan andre bloggere tar kritikk når noen skriver til dem at de føler seg tråkket på. Det får en ikke akkurat til å se smartere ut hvis man svarer snerpete og bedrevitende tilbake, eller bare tuller det bort. Slikt passer jeg meg for i alle fall.

Kaosmamma:
Så hyggelig å lese at du har fått noe ut av bloggen min :)
Og virkelig godt å vite at du ikke lar deg trekke ned av det faktum at det er pupp i dette huset og flaske hos deg. Sånn er det bare, og det skulle jeg ønske flere kunne forstå. Jeg skriver ikke om amming for å oppheve meg selv. Det finnes andre, litt mer glamorøse ting enn brystspreng jeg kunne skrevet om hvis skryting var poenget, hehe :P

Ja, jeg er enig i at blogglesere må ta et visst ansvar selv. Man kommer langt med å bruke fornuften og tenke at det ikke er mulig å skvise inn alle nyanser i et og samme innlegg :)

Casa Kaos:
Har akkurat samme erfaring. Begynte ganske rått og "naken" selv, og det merket jeg godt når det ble flere lesere. Det var en periode hvor folk hengte seg opp i hver eneste ordvending og mente at jeg "egentlig" ikke var så grei som jeg prøvde å fremstå som eller noe i den duren... lite stas å kverulere med dem som har laget seg en møkkete profil av meg før de har møtt meg..
Gah, jeg forstår deg så innmari godt. Husker det var så mye ufortjent drittkasting på deg på den tida, og det provoserte meg hinsides mye at folk vrei og vrengte på alt mulig rart bare for å ha noe å ta deg for. Hvorfor er dette så viktig for folk? I don't get it!

Hehe, ja noen ganger må jeg bare le av de mest trollete meldingene. De gir liksom ikke mening. Fikk nylig en som bare sa "h*re". Og det var det liksom. Først måtte jeg le. Men så ble jeg litt trist. På vedkommendes vegne. Hvordan har man det egentlig hvis man føler for å skrive slikt til andre som man ikke kjenner?

Kult å høre at du synes real life-Jona stemmer med bloggen :) Du var akkurat som jeg hadde forestilt meg også. Bare synd at det ble så lite tid til å skravle!

EventyrElin:
Hahah, tror jeg har en tvillingblogg-sjel i deg Elin! :D Men det er jo bare deilig å vite at noen tenker likt!

Uff ja, jeg har til tider vært ganske kritisk mot helsestasjons-systemet for spedbarn her i Norge. Og jeg har ofte kjent litt på den der at jeg håper ikke de på vår HS tenker at jeg syns de er noe tufser. For det synes jeg virkelig ikke. Jeg har bare problemer med hvordan retningslinjene som de må følge er lagt opp :)

God helg til deg også!

Bodil:
Ja det er helt klart lettere for de fleste å dele det som er positivt! Det er et ganske stort steg å ta, det å dele nedturer eller såre opplevelser på nett. For min del har jeg gjort det hele veien, med jevne mellomrom, ikke bare fordi at det viser at jeg også har det dritt innimellom, men fordi at jeg håper det kan hjelpe noen andre som har det slik. Samtidig blir det jo en form for billig terapi, -det å dele vanskelige tanker og få inspill fra andre om dem.

Nei, alle kan ikke like meg. Og akkurat det er jeg helt komfortabel med. Det er kun de gangene noen sier ifra om at de har blitt oppriktig såret, at jeg blir lei meg. Men så kan jeg ikke la det spise meg opp heller. De har jo ansvar for å ta vare på seg selv. Det eneste jeg kan gjøre er å si at jeg er lei for det, og at jeg ikke mente å såre. Noe mer enn det kan jeg desverre ikke by på.

Men det jeg lurer veldig på, er hvorfor blogglesere føler seg "lurt" eller provosert hvis en blogger "ikke deler nok" av skitne hjørner og nedturer. Vi som lesere har da ingen rett på andres privatliv. Selv har jeg aldri latt meg provosere av finpussede fasader. Da går jeg bare videre hvis jeg ikke orker å se det.

Er det noe så banalt som misunnelse som får folk til å bli sinte? Eller får mange blogglesere et slags eierforhold til livet til bloggeren?

Tebeje:

Hei Trine!
Jeg er glad for at du lot det stå til og svarte på dette, for du sier mye bra her!

Vet du hva, jeg er så enig i dette om når bloggere føler de må unnskylde seg. Jeg sitter ofte og tenker BLÆH jeg orker ikke å drive å redigere bort all personlighet bare for at ikke noen der ute skal feiltolke humoren min eller ironien. Det ødelegger for skrivegleden og fantasien! Slike innlegg blir så tørre og kjedelige, og aller helst vil jeg bare gi blanke i å ta hensyn. Men så tenker jeg også mye på barna mine som skal vokse opp og leve med det faktum at jeg har drevet og skrevet alt mulig rart på nettet. Ofte om ting som berører dem. Det er kanskje den viktigste grunnen til at jeg tar visse forbehold når jeg skriver.

Men jeg har latt meg inspirere av svarene på dette innlegget. Jeg har lyst til å ta tilbake noe av den snerten i tekstene mine. Så får folk bare stålsette seg ;)

Jona!Kom helt tilfeldig innom bloggen din og er veldig glad for nettopp det. mye av det du skriver går rett inn i hjertet på meg, du kan virkelig formulerere deg og det er ikke en klisje at jeg både har ledd hysterisk og grått meg helt snørrete over dine vakre skildringer over mammalivet. Du skal vite at du gleder mange mennesker fordi du deler slike øyeblikk og lar oss ta del i denne sårbarheten. jeg heier på deg og kommer til å fortsette å følge deg i framtiden.

Mange gode tanker sendes til deg :)

Marianne:
Wow, for en fin melding å få på en veldig kaotisk mandag. Takk Marianne, det varmer!

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere