hits

Ego å være misfornøyd med fødselen



Du har fått et friskt barn. Dere kom dere igjennom det, begge to. Med livet i behold. Men hvorfor kommer da den gnagende følelsen av at det er noe som ikke stemmer? 

Du veksler mellom å forsvinne i øynene til den lille vakre, og det å gå igjennom fødselsforløpet i hodet ditt. Hvor var det det begynte å føles feil? 

Klart det var vondt og krevende, -slik er det for de fleste, men er det normalt å føle seg så fryktelig invadert? 

Bør en tie stille om den sprøyten man hadde sagt man ikke ville ha? Og hva med det som stod i fødselsbrevet om at du ville føde i en annen stilling? Er du egoistisk hvis du føler at fødselen din ble overkjørt av sykehuspersonellets preferanser?

Denne uken har jeg skrevet om temaet fødselsopplevelse i min spalte hos foreldre.no, og jeg lurer på om kvinner som klager på dårlige opplevelser i fødsel, med rette kan stemples som selvopptatte. 




Vi har et helsesystem i verdensklasse her i Norge, og vi skryter gjerne av de tilbudene vi har for gravide og fødende, -for ikke å snakke om permisjonsordningene. Vi har det så mye bedre enn så mange andre. Det er det ikke tvil om. Men er det egoistisk å klage hvis vi har en dårlig fødselsopplevelse i verdens rikeste land? 

 


Har du sympati for dem som følte seg sviktet eller overkjørt i sin fødsel, eller bør vi være takknemlige for at vi i det hele tatt har gratis tilgang på fødselshjelp?


22 kommentarer

Jeg er enig med deg. man må kunne ha forventninger og stille noen krav. Informasjon underveis burde være en selvfølge.

Ja vi har det bra i Norge, men det er da ingen grunn til at vi ikke kan ha det enda bedre?

Selv gikk jeg to uker over og ble satt i gang. Fødselen tok drøye 25 timer. Det var noe helt annet en opplevelsen jeg hadde sett for meg da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fødeplass på ABC. Det handler jo litt om egne forventninger og. Og om egne evne til å si ifra. Blir man satt i gang er det en annen opplevelse enn naturlig fødsel på stort familierom. Det betyr ikke at man kan ha en så god opplevelse som mulig under gitte omstendigheter. Men den fødende må også tilpasse seg den nye situasjonen.

For meg var informasjon underveis helt avgjørende for at jeg skulle ha kontroll. Ellers hadde jeg fine jordmødre (størsteparten av tiden). Barseloppholdet derimot. Det var en helt annen sak.

Jeg fikk også den komentaren at "men alt gikk jo bra da!" Det at jeg var lei meg for å ha blttr kjørt ned på operasjonsstua med en gang han kom ut, og gikk dermed glipp av den verdifulle første timen og kosen, var greit, for alt gikk jo bra. Bra artikkel!

Jeg har selv opplevd både en uempatisk jordmor i fødselens startfase og mye rot ift oppfølging på barsel i etterkant og kjenner meg igjen i en del av det du skriver i spalten. Jeg kjenner også flere andre mammaer som har opplevd noe lignende. På meg virker det som det ikke er så stor takhøyde for å klage på opplevelser i forbindelse med fødsel dersom det går greit til slutt. Jeg tror det har med holdninger å gjøre, f.eks syns jo de fleste det er helt kurant å klage en hel masse på Nav fordi de ber om et ekstra papir under saksbehandling, men det er ikke greit å klage på at leger og sykepleiere ikke blir enige om hva slags prosedyre som skal gjøres mens en er sliten og har smerter etter en fødsel og påfører unødvendig stress og smerte pga det.. Det er et paradoks at fordi resultatene er gode så skal vi finne oss i dårlig behandling av helsevesenet som vi ikke hadde tolererert i andre forbindelser.

Kirsti:

Ja det handler litt om egne forventninger når man blir skuffet. Men for meg var det den frykten som en rutinefeil skapte, som gjorde at jeg satt igjen med en vond følelse.

Jeg hadde f.eks planlagt hjemmefødsel med første, men endte med 3 dagers fødsel, (helt udramatisk) overflytting til sykehus, fullt av dop og overvåking av rier (selv om babyen hadde det helt fint). Jeg hadde så klart sett for meg noe annet, og syns dette var litt kjpt, men dette kunne nok ingen ha gjord bedre eller annerledes. Det var derimot den dårlige kommunikasjonen rett etter forløsningen som jeg synes var forferdelig dårlig. Resten av fødselen gikk jo egentlig helt greit mtp at det var en såpass lang fødsel. Jeg prøvde å tilpasse meg situasjonen, og fikk det til, helt til de løp ut med den fem minutter gamle babyen og ikke sa et pip før det hadde gått altfor lang tid.

Jeg synes det er forferdelig viktig at man informerer sykehuset om hvordan man synes fødselshjelpen var i etterkant. For selv om vi er heldige som har god hjelp, så betyr ikke det at det ikke gjøres feil, også her til lands. Derfor kjenner jeg at jeg blir litt matt når folk hysjer på dem som "klager" eller ikke var fornøyde med hjelpen de fikk.

Helt enig i at barsel er det området som muligens trenger aller mest forbedring!

Sarah:
Ja akkurat det gikk jeg også glipp av, og det var helt ubeskrivelig vondt. Helt greit å la en lege kikke på babyen (det var det som var meningen at skulle skje i mitt tilfelle) men de kan da komme inn igjen i stedet for å stå på gangen med barnet og vente på legen som er opptatt i over tjue minutter.

Gudrun:
Jeg synes du sier så mye bra her!
Ja, hvorfor er det helt i orden å denge løs på nav og deres ansatte på grunn av tidkrevende papirkrøll som vi mener de forårsaker, mens det å si "jeg opplevde fødselen min som skummel/traumatiserende pga ansatt X behandlet meg dårlig" er egoistisk syting? Ikke akkurat logsik nei!

Jeg hadde en dramatisk fødsel med førstemann som endte med katastrofe keisersnitt, full alarm på ullevåll, med full narkose og sønnen min kom ut 4 minutter !!! etter at de løp med meg i senga opp til operasjonssalen. Alt gikk fint, men jeg sleit i etterkant med mange skumle følelser som hang igjen. Når jeg fikk nummer to, fikk jeg da beskjed av jordmor på en av kontrollene at det ikke var noe å tenke på (jeg sa jeg var nervøs for å føde vanlig igjen, og tenkte på planlagt KS), og nevnte faktisk akkurat det du skriver, AT I AFRIKA der kan du snakke om fare for mor og barn, og at det i Norge var det BESTE av det Beste . så ikke noe å bekymre seg for. Jeg bytta til en lege som forstod min angst, og som gav meg den tryggheten jeg trengte.

Et viktig innlegg å ta opp dette tema! Bra jobba Jona! :)

Cecilie:
nei i all verden... at en jordmor kunne finne på å si noe slikt til en med fødselsangst! Det at det er farlig å føde andre steder i verden betyr jo ikke at din angst er ubetydelig eller tullete.
Godt å høre at du fant noen som kunne gi deg ordentlig oppfølging!

For en god artikkel du har skrevet.

Jeg har tenkt på det samme. Selv om de har kummerlige forhold på sykehus i Afrika, betyr det automatisk at man skal holde munn om egne opplevelser på sykehusene i Norge? Skal man ikke strebe for at fødsels- og barselsopplevelsen for norske kvinner blir så bra som mulig?

Jeg hadde selv en fin fødselsopplevelse, men tiden på barsel ble heller ubehagelig. Det var midt i "høysesongen" og stappfullt av barselkvinner, og jeg hadde store problemer med ammingen. Jeg opplevde at jeg ikke fikk tilstrekkelig ned hjelp, og jeg følte meg ganske hjelpeløs som ikke engang klarte å gi mat til mitt eget barn. Det var mange omstendigheter som gjorde at barseloppholdet ble vanskelig, men så fort jeg kom hjem, og jeg fikk ha pappaen sammen med meg, gikk det seg til.

I ettertid har jeg tenkt litt på dette med om vi er for bortskjemte. Jeg fikk høre noen snakke om de elendige forholdene på sykehusene i Afrika, og hvor bortskjemte vi nordmenn er som klager på sykehusene. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor man skal la være å fortelle om ubehagelige hendelser, bare fordi de har det mye verre i Afrika. Det er da et gode at man kan klage på helsevesenet, så det kan forbedre seg ytterligere, tenker jeg.

Jeg må legge til at for ens egen del, kan det kanskje av og til være nyttig å sette ting i perspektiv, og å tenke på hvor heldige vi er i Norge. Men når det gjelder noe så inderlig viktig som en fødsel, syntes jeg det bare er på sin plass at man skal få lov til å klage om man har hatt dårlige opplevelser.

Helt klart må det være lov å klage! Sykehusene får heller se på det som input på hva de burde forbedre. Når datteren min ble født var jeg 17 år, og stolte masse på helsepersonellet. Riene med datteren min begynte på 2 min i mellom dem, og vi skulle dratt til sykehuset når det var 6 min imellom.. Men så lenge de begynte på 2 min ble det jo ikke slikt. Jeg ringte sykehuset og forklarte dem hvordan det stod til (9 dager på overtid!!) og jeg får beskjed om at det er maserier, så jeg trenger ikke legge ut på den 1 time lange reiseveien til sykehuset. Jeg ringer mamma. Hun blir stresset og bestemmer seg for å ringe føden selv. Da får hun beskjed om at hun kan ta meg med inn, men at jeg måtte forberede meg på å bli sendt hjem, fordi det kun var maserier. Mamma skynter seg å får meg i bilen og har ingen tid å miste, mens jeg er motvillig og vil høre på jordmødrene, vil jo ikke være for mye til bry. Kommer inn på sykehuset med 4 cm åpning, og 2 timer etterpå er hun ute.. Godt jeg ikke ventet? Hadde hun blitt født i bilen, JA jeg hadde klaget!

K:
Leit å høre at du hadde en dårlig opplevelse på barsel. Jeg har lest at i en brukerundersøkelse fra helsedirektoratet, at de fleste klagene faktisk kommer på barseloppholdet. Jeg vet ikke om det betyr at pleien på barsel er verre enn på fødestua, eller om man heller drister seg til å klage på barsel enn fødselen, men det er i alle fall helt tydelig at det er mangler i omsorgen.
Og da synes jeg, som deg, at vi har full rett til å si ifra uten å bli stemplet som sytere eller utakknemlige.

Iselin:
Uff ja det er velkjent det at de gjerne ber førstegangsfødende om å vente så lenge som mulig. De har selvfølgelig en grunn til det, siden de fleste førstegangsfødende ikke føder så fort, men når riene kommer SÅ tett så skulle de nok ha plukket opp det varselet om at det kom til å gå kjapt!

Det er på ingen måte egoistisk at en kvinne ønsker å føle eierskap for egen fødsel.

Overkjøring og sykeliggjøring av fødekvinner synes jeg vi skal jobbe mot - det gagner ingen. En god fødselsopplevelse er en god start på det nye livet som mor og det unner jeg alle!

MumseVilde:
meget godt sagt, Vilde.

Kjenner meg igjen i det du skriver, Jona. Selv hadde jeg en relativt god fødselsopplevelse (til tross for at vi måtte insistere hardt på sen avnavling da jordmor var skeptisk!), men barseloppholdet på pasienthotellet var en skuffelse. Var store sprik på hvordan man ble behandlet av pleierne der og hvilken forståelse man ble møtt med (jeg var førstegangsfødende). Da jeg første dag der var usikker på mine evner, strevde med ammingen og ringte etter hjelp, kom det inn en kjepphøy pleier av afrikansk opprinnelse og lo av hvor forsiktig jeg var med babyen, tok henne ut av hendene mine og holdt den stakkars nyfødte ungen under hodet og mellom beina og svingte den frem og tilbake for å vise alt den kan tåle. "Slik gjør vi med barna i Afrika!" sa hun kjekt. Jeg gispet og kjente sinnet bygge seg opp, men var for lamslått til å si noe. Og brast i gråt da hun gikk ut. Helt fryktelig og fullstendig unødvendig å la en nybakt mamma lære på en slik måte!

Hmm. Dette er jo et minefelt der vi kvinner veldig lett går i forsvar, naturlig nok.

Jeg er selv lege og tenker at det er særlig kommunikasjon det bør fokuseres mer på i helsevesenet. Jeg tror mange kvinner får dårlige opplevelser fordi de får for lite informasjon om hva som skjer, og dermed blir usikre og redde. Innimellom blir jo ikke fødslene som verken kvinnen eller helsepersonellet hadde sett for seg og ønsket seg. Det er noen ganger uunngåelig og da må de som jobber på sykehuset kanskje ta raske medisinske beslutninger for å i ytterste fall redde liv. At feil kan skje i forbindelse med fødsler vet vi jo, det er mennesker som jobber på sykehus og mennesker kan gjøre feil. Hele tiden. Dette er noe det jobbes mye med, og kan sikkert jobbes mer med i alle ledd i helsevesenet, nettopp å lære av feil for å unngå at det skjer igjen. Men det å faktisk være ydmyk for at feil skjer og å kommunisere dette til pasientene eller de fødene kvinnene er nok dessverre noe det ikke er så mye fokus på. Min opplevelse som lege er at de fleste pasienter føler seg godt ivaretatt dersom de får tilstrekkelig informasjon, også dersom en feil har skjedd.

Tilbakemeldinger er enormt viktig, og det er ikke klaging dersom man sier til de som har behandlet deg (på en ordentlig måte) hva man synes var vanskelig og hva man sliter med i etterkant!

Maria R:
Jøss, så rart at jordmor var skeptisk til sen avnavling. Når var dette? Jeg har hørt så mye prat om at de i det siste har blitt oppmerksomme på de enorme fordelene ved dette, og det ble jeg glad for å høre! Selv ventet vi helt til den hadde sluttet å pulsere ved fødsel 2 og 3, og jordmor var veldig for det, heldigvis.

Det er helt tydelig at barseloppholdet ikke holder god nok standard. Jeg har kun hørt fra noen få mødre at de var fornøyde med de dagene de var der. Ellers sier de fleste at de følte seg enten overlatt til seg selv uten støtte, eller at personalet tok seg altfor store friheter med barnet deres, noe som selvfølgelig er helt galt. Foreldrene skal jo være med på alle avgjørelser, helt ned til bleieskift og amming!
Leit å høre at barnepleieren satte en slik støkk i deg. Det synes jeg var unødvendig gjort av henne.

Nanna:
Ja, jeg er enig i at mødre på de fleste områder har lett for å gå i forsvar. (Jeg også altså)
Men når det gjelder det å klage på behandlingen under fødsel, så føler jeg det er litt tabu. De fleste mødre forteller gjerne om hvor fin eller grufull fødselen opplevdes for dem, men det er ikke så mange som tør å hinte om at sykehuset kan være de som har skylden for at visse ting gikk dårlig.
I mitt tilfelle med den dårlige kommunikasjonen rett etter forløsning, synes jeg det var hundre prosent sykehusets feil. De skulle ha gitt oss løpende oppdateringer, eller bare tatt med barnet inn igjen til meg mens de ventet på at legen ble ledig. Babyen min lå jo bare der på et undersøkelsesbord og skrek. Jeg tror neppe det var en livbergende behandling som var nødvendig der og da. Dessuten så er det jo kjent at hudkontakt regulerer både respirasjon og hjerterytme hos babyer, så hun hadde sikkert hatt det mye bedre på mors bryst mens hun ventet på undersøkelsen.

Ja, jeg skulle ønske sykehuset hadde svart i en annen tone. Jeg følte meg rett og slett nedverdiget da de svarte at "vi kan ikke se at rutinene våre har sviktet" angående den første halvtimen av datteren min sitt liv som hun måtte tilbringe skrikende på et undersøkelsesbord og vente på en lege. Og det fra et sykehus som skryter av at de er mor-barn vennlige...
Men jeg mistenker at de nektet å ta ansvar for feilen for å unngå at de skulle bli nødt til å ta en ordentlig gjennomgang av rutinene sine. Slikt medfører ekstra timer og papirarbeid.

Nei, jeg er overbevist om at det finnes nok å ta tak i. Spesielt når det gjelder kommunikasjon, som du sier. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for at jeg bor i et land hvor man faktisk *har* et godt fødselstilbud og mulighet til å klage hvis det skulle være noe man ikke er fornøyd med ift fødsel og barsel!

Takk for ditt innspill!

Selvfølgelig må det være lov å klage hvis man har hatt en dårlig opplevelse og mener at sykehuset/ helsepersonellet burde handlet annerledes. Det er jeg helt enig i. Men jeg synes det er litt tynt at du hevder at fødselsomsorgen er bedre i Tyskland, kun basert på dine egne erfaringer. Jeg har selv født tre ganger på to forskjellige sykehus i Norge og alle tre fødslene var kjempefine opplevelser hvor jeg følte jeg ble godt ivaretatt av dyktige folk. Så har jeg en tysk venninne som har født to ganger i Tyskland. Begge gangene endte det opp med hastekeisersnitt, hun følte seg ikke ivaretatt, etter den første fødselen måtte hun være på sykehuset i 12 dager etterpå uten at hun følte at hun fikk noe informasjon om hvorfor, og hun har slitt med dette i etterkant og hatt enormt behov for å snakke om fødselsopplevelsene sine. Men altså, skulle jeg på bakgrunn av disse to individuelle opplevelsene skrevet en artikkel der jeg konkluderte med at fødselsomsorgen i Norge er bedre enn i Tyskland? Litt mer nyansering hadde vært fint, synes jeg.

Astrid:
Teksten min hos foreldre.no er en spalte. Altså en subjektiv, personlig tekst om mine tanker og opplevelser. Hvis jeg opplever at systemet i Tyskland rommer mer valgfrihet og ivaretar flere av behovene til fødende, så må jo det være greit? Jeg forteller kun om hvordan jeg opplever det.

Jeg kan ikke se at jeg har skrevet noe sted at "Tyskland er bedre enn Norge og det er fakta." Hadde jeg gjort det, så ville det vært å snakke for andre. Men jeg snakker kun for meg selv når jeg skriver en personlig spalte. Med mindre jeg innimellom kommer med relevante fakta (som jeg backer opp med kilder). Jeg skrev at hadde jeg fått velge igjen, så hadde jeg valgt å Tyskland over Norge. Det er jo bare sannheten, ikke en bastant konklusjon om at alle i Tyskland er fornøyde med sine fødsler.

Hei Jona! Når jeg leste overskriften tenkte jeg bare inni meg: JAA! Men på en litt annen måte enn hva linjene under tar opp.

Når jeg fødte nr 2 gikk fødselen fortere enn både jeg, jordmor (en god venninne) og far kunne overhode forestille oss. Dvs. Etter å ha lagt på røret med jordmor og blitt enig om at vi møtes på sykehuset for en kontroll ( visste ikke heeelt om det virkelig var i gang?!)til at barnet var ute tok det 15 min. Han ble født under ei pressrie i passasjersete i bilen vår med pappaen som jordfar. Barnet var sunt og frisk. Denne fødselen ble det mye oppmerksomhet for. Før vi ante det sto det på forsiden av avisa, samt flere store nettaviser. Intervju med den ferske jordfaren,lillegutt og storebror. (Mammaen ville ikke være med) Jeg satt igjen med følelsen; er det ikke meg som har prestert her? Er det ikke jeg som nettopp har født en sønn og gikk i sjokktilstand etterpå? Hva med meg? Alle rundt oss ga pappaen og min kjære Mann all oppmerksomheten for en heltemodig innsats med å ta imot barnet. Misforstå meg rett, han fortjente jo det for det var et sjokk for han også. Men jeg klarte likevel ikke å la være å føle meg glemt oppi alt dette. Bør ikke et svangerskap og fødsel være litt egoistisk?. Egoistisk mellom mor og barn. Far skal jo involveres, ikke det jeg mener men det er jo trossalt kvinnen som bærer barnet og føder det! 17mnd etter har jeg ikke turt å si dette høyt. Redd for at det ble for egoistisk.

Litt utenfor innholdet i teksten, men fikk så lyst å skrive det jeg følte når jeg så den:-)

Ida:
WOW for en lynrask fødsel! Du må være født til å føde!
Og ja, jeg ser hvordan det må ha vært ganske absurd for deg å se pappaen bli hyllet for innsatsen. Det er klart at han gjorde en flott jobb, men det var deg som faktisk fødte, så det skal du ha stor respekt for! All ære til deg fra meg!!
Ja, vet du hva? Jeg syns det er helt riktig at fødsel skal være ego! For hvis man skal ta hensyn til alle andre så kan det fort gå galt. En må tenke på seg selv og sin oppgave. Mor kan godt være ego når det gjelder fødselen. Det er ganske fornuftig syns jeg!

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere