hits

Confession: et steg tilbake for mammalivet



Det å gå fra en uferdig oppgave, er ikke min stil. Det har jeg fått bekreftet på alle mine tidligere arbeidsplasser. Jeg sier ikke dette for å skryte, men faktisk fordi jeg vet at det kan være en farlig egenskap noen ganger. -Det å ikke kunne ta et skritt tilbake når det er nødvendig.

Jeg har hatt mange, vidt forskjellige og, tja - interessante jobber. Alt ifra servitør, til dramalærer, og til og med vaktmester. En gang hadde jeg en praksis-stilling hos en hundefrisør, (ja, helt seriøst) og hadde fått i oppgave å bade og føne en puddelvalp. 

Da jeg var halvveis med å føne hunden tørr, var arbeidsdagen min over og sjefen min fortalte meg at det var en bil som ventet på meg utenfor. Jeg nikket og fortsatte å føne den hvite, krøllete pelsen. Samtidig sendte jeg en sms til han som skulle hente meg om at jeg bare måtte gjøre ferdig noe. For jeg følte virkelig at jeg måtte. Ikke fordi at sjefen hadde bedt meg om det, for hun hadde sagt at hun kunne ta over. Det var heller ikke av hensyn til puddelen at jeg jobbet lenger enn jeg måtte den dagen, for han kunne vel knapt brydd seg mindre.Nei, det var min egen lille tvangstanke om at jeg ikke kom til å klare å slappe av den kvelden, hvis jeg gikk fra en våt puddel på stellebenken. 

Den puddelepisoden hendte da jeg var tenåring. Men den trangen til å fullføre og sette to streker under alle oppgavene jeg tar på meg, er like tilstede i dag. Samtidig har jeg lagt merke til hvordan jeg i liten grad mestrer kunsten av å gjøre ingenting. Og det er en crappy kombinasjon, for å si det pent.



I teorien synes jeg det virker veldig fornuftig å ha i allefall noen minutter med ordentlig «down time» i løpet av dagen. (ja for det står jo at det er så sunt og flott i alle livsstilsmagasinene...) Men i praksis blir jeg sittende der med en sviende angstklump i magen. For tenk så mye produktivt jeg kunne brukt de minuttene til i stedet for å sitte der og dingle med bena. Jeg kunne jo tømt oppvaskmaskinen, skrevet et blogginnlegg, eller pusset opp et møbel. (yeah, right) 

«Flink jente-syndrom» blir det ofte kalt når kvinner pisker seg selv for hardt hvis de feiler og prøver å tilfredstille alle rundt seg. Men jeg føler ikke den beskrivelsen er riktig i mitt tilfelle. «Innmarikravstormotsegselv-syndrom» er ikke like catchy, men det er passende for meg.

Forskjellen er at jeg driter litt i hva andre synes. I allefall de fleste, og det er litt utypisk «Flink pike». Jeg bryr meg såklart om hva familien min synes om meg, og jeg vil helst ikke skuffe dem eller nære venner eller kollegaer. Jeg synes heller ikke det er noe artig hvis jeg tråkker noen på tærne uten å mene det, men bortsett fra det, så gir jeg litt blanke i hvordan livet mitt ser ut fra utsiden.

Nei, hos meg ligger denne generatoren som driver meg til å gi så mye mer enn hva jeg har, tett koblet opp til dårlig samvittighet og egne krav til meg selv. Ikke det at det er noe sunnere enn flink-pike syndrom, men det er litt annerledes.

Og når man i tillegg er sin egen sjef, slik jeg er, (tja, forsøker å være) blir skuffelsen dobbel når jobben ikke blir gjort. Jeg har altså dårlig samvittighet for at jeg har skuffet sjefen, som faktisk er meg selv, samtidig som jeg er forbanna på den ansatte -som også er meg. Det er en merkelig posisjon å være i. Plutselig er det meg som skal være både den som kjefter, OG den som mottar kjeft. Selvdisiplin, heter det vel så pent. Men det går ikke akkurat så pent for seg når Sjef-Jona går løs på Ansatt-Jona på innsiden.

Greit, men hva er egentlig poenget med dette vrøvlet om våte pudler og dårlig samvittighet?

Vel, jeg skriver dette fordi at det er billigere enn terapi. Neida, okay, jo litt derfor. Men mest fordi at jeg føler jeg skylder denne bloggen og dens lesere en ærlig status quo: Jeg har innsett at jeg har tatt på meg en altfor stor arbeidsbyrde, i tillegg til den 100% stillingen jeg har som mamma til tre under fem år, og pendlerkone. Den arbeidslysten, motivasjonen og skrivekløen jeg var besatt av og stortrivdes med frem til for noen måneder siden (frem til pendlerjobben til mannen min ble virkelighet) har blitt erstattet med skuffelse og frustrasjon. Ambisjonene mine har ikke vært urealistiske, -jeg vet jo at jeg får det til hvis jeg får muligheten, men timingen har vært innmari dårlig. 

Men her er haken: uansett hvor mye jeg har fortalt meg selv at jeg må trappe ned på jobb, og senke kravene til meg selv, så våkner jeg likevel hver morgen med en lite realistisk tanke i hodet: «I dag SKAL jeg mestre. I dag skal jeg endelig få unna alt det jeg ikke rakk!» 

Slik blir det jo selvfølgelig ikke. Det blir fryktelig mange våte pudler som jeg blir nødt til å stikke ifra, for å si det slik. Og hver gang det skjer, kaller sjefen den ansatte inn på teppet og gir henne en real skyllebøtte. Det er ikke noe artig å befinne seg i den onde sirkelen der. Og det gjør meg ikke akkurat til en sprudlende positiv mamma.




Så derfor, ble dette innlegget til. For å kvele den «innmarikravstor»-stemmen som jeg våkner av hver morgen. Og for å si det som det er, både til meg selv, og gudvethvem som leser: Jeg er overarbeidet, søvnløs, fysisk og psykisk utmattet og fullstendig fri for motivasjon til å piske meg selv videre. Jeg kan, men jeg bør ikke arbeide så hardt, og heller ikke planlegge å ta igjen det jeg ikke rakk i dag. Ikke nå, i allefall. Kravene må senkes. Bloggen må få henge litt i limbo sammen med alle andre prosjekter, og det uten at jeg juler opp meg selv når det går mange dager eller kanskje en uke uten at jeg får satt meg ned foran tastaturet.

Jeg leste en gang en tekst hvor det stod at man har valget mellom det å slutte, tilpasse seg eller utvikle seg når man står fast. Jeg velger å tilpasse meg den trange tidsrammen min. Jeg trenger ikke å gi opp alt, men heller bare se på det som en bonus hvis jeg har overskudd til å skrive. 

Slik må det være, helt frem til visse begynner i barnehage og andre trapper ned på reisejobben sin. Slik må det være nå, for at jeg skal sove godt om natten, og for å kunne være den mammaen ungene mine fortjener. 

Men min tid kommer snart igjen. Og da skal den puddelen skal fønes i filler. 

25 kommentarer
Svalbardstrikk

Svalbardstrikk

Veldig fornuftig. Be sjefs-Jona ta seg en bolle!

Høres veldig klokt ut Jona! Noen ganger må man prioritere og innse at man ikke får til alt - selv om det føles litt som et nederlag. Jeg har strengt tatt mer en nok med å være mamma til én for øyeblikket, så jeg bøyer meg i støvet for deg som har tre... :) God påske til dere!!

Kjære Jona, nå syns jeg du var tøff! Ikke fordi du forteller oss andre hvordan det ligger an, men fordi du sier det høyt til deg selv :) Jeg forstår deg så innmari godt - med mine fire små, mannen masse borte, en million kreative prosjekter og ideer i hodet til en hver tid, planer og drømmer, og som min egen sjef og ansatt - så kjenner jeg meg så veldig igjen i det du skriver!

Jeg tror du har løsningen i å klare å tilpasse seg, men så var det det med teori og praksis og sånn da..alt er jo så gøy! Heier på deg Jona, gjør det du må gjøre for å være glad, det er det eneste som teller, da ordner alt annet seg <3

Og for the record: Jeg slutter å male og tegne og skrive hver uke jeg he he...men så begynner jeg igjen like fort. Og slutter igjen... ;) Og sånn går nu dagan..

Kjære deg - så flott at du klarer å sette litt grenser for deg selv! Det er jeg helt sikker på at både du og den herlige familien din fortjener. Samtidig så tenker jeg at om du lar skrivingen ligge en liten stund så kommer du plutselig til å klø i fingrene av masse inspirasjon til et helt genialt innlegg. I mellomtiden ønsker jeg dere alt det beste :) jeg kjenner på de samme tankene og at ulempene med blogg er at man føler på et behov for kontinuitet, men inspirasjon er jo aldri kontinuerlig! Du har ordets makt og det kommer til å hjelpe deg uansett hva du bestemmer deg for å gjøre ;) stor klem fra meg, og si fra om dere er forbi Vestfold en gang - helt sikker på at det ville blitt et hyggelig møte!

En lang klem til deg Jona!

Det er ditt liv og din blogg. Muligens som egen sjef, og også skribent litt her og der, har du hatt strammere rammer og større press til å levere. Og gudene skal vite det er vanskelig for en bitteliten en som meg å finne på hva jeg skal skrive om hele tiden, vanskelig å finne inspirasjon h_v_e_r dag. Nesten umulig. Da kan jeg bare tenke meg hvordan det er for deg, som ofte skriver om langt viktigere ting, peker spotlighten og drar i gang debatt.

Så ta en pust i bakken,

og bookmark heller inspirasjon til senere. Bloggen går jo ingen vei, og det gjør ikke vi heller. Du ligger der i sidefanen, og plutselig ser vi navnet ditt på topp og da kommer vi løpende innom.

(måtte le litt av den puddelen altså ;))

Klokt valg, og full støtte herfra. Vi er mange som liker å lese bloggen din, nettopp fordi du gir et realistisk og ujålete bilde av hvordan mammalivet kan være. Og derfor tenker jeg at du støtter opp om ditt eget bloggprosjekt ved å slippe stramme tøyler når det er behov for det. Lykke til med tilpasningen, puddelen tåler det:-)

Du er tøff Jona - jeg beundrer ærligheten din big time! Som alltid står jeg på sidelinja og heier på deg!

God klem

Noen ganger er vi nok flinke til å glemme oss selv i kaoset. Jeg tror jeg så på en reklame her en gang at kvinner var flinke til å ta vare på alle andre enn seg selv :) Så senk kravene som du sier og plutselig så er du tilbake!

Puh, trodde du skulle si du skulle slutte helt med blogg jeg nå. Men heldigvis var det bare litt nedtrapping:) Det kan vi fint tåle:)

Så lenge du forsetter å blogge innimellom så er det supert😊 :)

Huff, skjønner deg bedre enn du aner. En stor syrke klem. Jeg er her like trofast når du oppdaterer på ny :)

Sara:
Ja det er sant. Noen ganger er det best å være realistisk. Takk og god påske!

Hege:
Du er ei go' ei du, Hege. <3
Ja, sånn er det her også. Det bokstavelig talt flommer over av idéer og drømmer, skriblet på lapper over hele kontoret mitt. Og i hodet mitt ligger det enda flere!

Men så blir man så nedbrutt av det å kjenne det krible i magen etter å skape noe, samtidig som man vet at det vil gå uker eller måneder før man får muligheten til å faktisk gjøre noe.
Så man prøver likevel da. Skivser inn tid her og der, og sitter oppe hele natten.
Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har sovet i gjennomsnitt 3-4 timer pr natt siden mannen ble ukependler. -det er jo kun på natta jeg kan jobbe. Det er min tid liksom. Men det er ikke sunt å holde på sånn i lengden merker jeg. I allefall ikke når jeg har tre små som krever min fulle konsentrasjon på dagtid.
Så selv om det er kjempesurt å måtte holde tilbake, så tror og håper jeg det lønner seg i lengden.

Og ja, du aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv (og mannen) at NÅ orker jeg ikke mer. Nå kutter jeg ut alt som heter skriving. Men det er jo en dårlig businessplan når man jobber som skribent. Nei, det får bli tilpasset arbeidsmengde frem til barnehagestart og prosjektslutt for mannen. *tellernedukene* ;)

Vilde Røsok Bojang:
Takk Vilde.
Inspirasjonen er der som regel alltid. Problemet er bare at jeg har for mye av den og for lite tid.
Og det er så utrolig frustrerende. Så jeg får ofte bare lyst til å sette strek for hele greia for å slippe å kjenne på den frustrasjonen hele tiden. Men så vet jeg innerst inne at jeg aldri kommer til å slutte å skrive. Om det er i form av blogg eller noe annet, -skrive må jeg for å føle meg bra.
Men for å overleve de neste par månedene har jeg tenkt å sove mer om natten, og skrive kun når jeg har overskudd. Det kan bli spennende å se hvor ofte/sjelden det blir, men jeg kjenner allerede at jeg har senket skuldrene litt, bare fordi at jeg har innsett hvor hardt jeg har kjørt frem til nå.

Jeg skal si ifra om jeg en dag er så heldig å få besøke Vestfold, og så får du gjøre det samme hvis du en gang befinner deg på det blide sørland!

the SAGA by Steinsdotter:
Ja, siden sensommeren i fjor har jeg vært selvstendig næringsdrivende skribent. Det har vært utrolig lærerikt og gøy, men også fryktelig slitsomt. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte da jeg bestemte meg for å ta DEN utfordringen mens jeg fortsatt hadde en liten gutt hjemme. Og da mannen plutselig endte med en ukependlerjobb, ble tidsklemma litt vel stram.

hehe, ja bookmarks har jeg hundrevis av. Så jeg har nok å ta av når jeg endelig får mer enn bare nettene til å jobbe! :)
Ja den puddelen. På grensa til tvangstanker!

Hanne:
Tusen takk Hanne. Det var veldig hyggelig sagt :)

EmmaK:
Takk Emma. Godt å vite at du fortsatt henger med. Det er en veldig god følelse å vite at noen av dem som var med fra starten av ikke har gitt meg opp enda ;)

Drømmelykke:
Oh yes.. vi damer drives av en reaktor, og den heter dårlig samvittighet.
Alt for alle, og så glemmer vi oss selv. Hadde jeg fått velge, så ville jeg valgt mer tid for meg selv til å skrive, men siden det ikke går akkurat i denne perioden, så må jeg velge mer tid til å sove og være mamma :)

Anonym:
hehe, vel.. jeg har fortalt mannen min hundreogørten ganger at jeg skal slutte, men så klarer jeg det ikke. Det er nok fordi at jeg vil så gjerne skrive, men blir så skuffet og frustrert når tiden aldri strekker til at jeg får lyst til å droppe alt. I tillegg så skal liksom dette være jobben min. Og det er ingen som hyrer meg når jeg ikke skriver. Men nå prøver jeg meg på en middelvei i en liten periode, og så håper jeg at jeg kan gire opp igjen når Lillebror skal i barnehage og mannen er mer hjemme :)

Fru Jacobsen (@frujacobsenno):
Takk :)

Oh yes, jeg er med! Om enn ikke så god til å kommentere som den tida da jeg gikk hjemme og ruget frem barn nr 3 samtidig med deg, men jeg er med! Ha ei veldig god påske med familien - så gleder jeg meg til du er back😊

Det passer bra, for jeg har nemlig ikke tid til å sjekke bloggen din for oppdateringer i tide og utide! Vi skal tidsnok få føne pudler - den tid kommer. Til da får de tåle å labbe rundt litt våte og pistrete! :)

Ha en fortsatt fin påske! :)

Kjære deg, det er en tid for alt er det noe som heter! I stedet for å skrive ned alt du skal gjøre i løpet av dagen på morgenen, gjør det på kvelden i stedet, i dag har jeg gjort! Da får du huket av på alle punktene, det er deilig det! I mellomtiden er det så utrolig mange fine tekster på bloggen din som vi kan lese om igjen, for så fine er de. Klem fra meg.

Jeg skjønner deg veldig godt. Dette ble blogginga blir etter hvert litt pes - man får gode tilbakemeldinger, man skriver godt, og så vil man toppe det. Og skrive noe enda bedre, enda mer fengende. Følge opp lesere. Andre blogger. Det går ikke i lengden. Jeg kjenner meg ofte igjen i deg;)

Anonym:
For meg er det ikke selve bloggingen som er vanskelig, men det å få tid til den. Det var det å bruke hvert ledige minutt på å skrive som har gjort at jeg trenger en pause.
Nå som jeg har ansvar for hjemmet og tre unger alene i ukedagene er det kun sene kvelder og netter jeg har til rådighet. Og det har gått bra i 4-5måneder, men på et eller annet tidspunkt må jeg sove. :P
Så nå har jeg valgt å ta en 100% pause fra all skriving i 2 uker, og så har jeg tenkt å fortsette med blogging og frilansing i et mindre omfang slik at jeg ikke ødelegger lysten til å skrive, men likevel kan fortsette med det jeg brenner for. :)

Til sensommeren og høsten vil situasjonen endre seg veldig, og jeg vil få flere timer på dagtid til å arbeide, og DET gleder jeg meg til! :)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere