hits

Da han så opp fra skjermen ble dette livet til



Det finnes hundrevis av videoer og tekster om akkurat dette temaet, men denne var annerledes for meg. (Se videoen nederst)

De fleste videoene av denne typen har ikke berørt meg mer enn at jeg tenker «jo okay, jeg må legge bort telefonen når jeg er sammen med barna». Det å logge av rundt barna er i og for seg et sunt mål å ha, og det er noe jeg jobber med hver dag. Og så går jeg rundt og er veldig fornøyd med meg selv fordi jeg logget av i fire timer i går sammen med barna, selv om jeg var pålogget hele tiden mens jeg var alene på butikken, og på spasertur. 

Men denne videoen berører et bredere tema: ensomhet og isolasjon. Ikke bare familielivet og det at barn trenger uforstyrret kontakt med foreldrene sine. Denne videoen traff meg fordi at jeg innså hvor mye jeg begrenser livet mitt ved å stadig ty til digitale hjelpemidler i stedet for å se andre mennesker i øynene. Og det knytter seg i magen når jeg tenker på hvordan det å stirre på en skjerm i stedet for å løfte blikket og ta kontakt med sidemannen, er normen som barna mine vokser opp med. 

Joda, jeg ser ironien i at jeg i skrivende stund bruker digitale hjelpemidler og sosiale medier for å nå ut med dette innlegget, men realiteten er jo at det er her folk er mest mottagelige for kommunikasjon: I den digitale verden. Hadde jeg reist meg på bussen og forsøkt å si noe inspirerende om dette, hadde jeg sannsynligvis først blitt sett på som rar og halvgal, for så å bli instagrammet med hasjtaggen #galdamepåbussen 

JA, gal. Jeg innrømmer det. Jeg har selv tatt meg selv i å tenke «for en gærning» når et fremmed menneske har tatt kontakt med meg på toget eller på gata. Ute i den virkelige verden. Jeg husker spesielt en gang da en fremmed mann på toget fortalte meg at jeg hadde pene øyne og inviterte meg på en kaffe. Jeg var så sjokkert at jeg bare ristet på hodet og takket nei før jeg flyttet meg over til en annen del av togvognen hvor jeg fisket opp telefonen og begravde nesen i den. Jeg tok kverken på den samtalen rimelig fort, med andre ord. 

Jeg hadde nok takket nei uansett om han hadde sagt det samme på facebook, fordi jeg allerede var gift. Men siden det hendte på et stappfult tog, face to face, ble det til en anekdote om "gærningen på toget" som jeg flirende fortalte til vennene mine og samtlige hadde samme reaksjon: «for en rar fyr!». 

Men tenk om han ikke var rar? 

Tenk  om han ikke var gal, men bare var ensom og lei av å prate med andre mennesker via et chatteprogram? Tenk om han gjorde noe den dagen som han vanligvis ikke turte? Tenk om han tok en sjanse og håpte på å få seg en «real life» venn eller kjæreste? Er det så rart da? 

Tenk om det hadde vært mannen min? 

Hva om jeg hadde reagert på samme måte, ristet på hodet og gått videre da min mann (som var en fremmed for meg på den tiden) stoppet meg på gata og spurte om jeg hadde tid til å hjelpe ham? Tenk hvis han i stedet hadde brukt kartet på telefonen sin og ikke engang lagt merke til meg. Vi hadde gått rett forbi hverandre, og hadde sannsynligvis aldri møtt hverandre igjen.



Jeg hadde aldri hatt barna mine, mannen min eller livet mitt. 

Jeg får frysninger av å tenke på det. 

Og da jeg innså dette mens jeg så på videoen, lovet jeg meg selv en ting: Barna mine skal ikke læres opp til å tro at sosiale medier er viktigere enn ekte menneskelig interaksjon. Barna mine skal få oppleve å se mammaen sin være vennlig og åpen mot fremmede. De skal få se hvordan det gir mye mer glede å ringe venner og invitere dem på besøk, enn å chatte med dem på ipaden. De skal fortsette å være sosiale barn som løper rundt i nabolaget og roper hei og skravler med naboene. De skal tråkke rundt i skogen med vennene sine minst like mye som de chatter med dem på nettet. De skal lære at menneskelig kontakt uten digitale forstyrrelser fortsatt er prioritet nummer én.

De hadde tross alt ikke vært her, hadde ikke pappaen deres sett opp fra skjermen. 

Z7dLU6fk9QY
Og til deg vil jeg si: se opp. Snakk med en fremmed. 
Jeg vet av erfaring at den historien i videoen er ikke så usannsynlig som den virker. 

Hvor god er du til å se opp fra skjermen når du er ute blandt folk? 
Synes du det er kleint når fremmede snakker med deg om tilfeldige ting ute på gata, bare for å slå av en prat?
Hvor mye tid tilbringer du sammen med andre mennsker helt uten skjermer pr dag? 

8 kommentarer

Jeg elsket ditt eksempel, fikk en veldig romantisk historie i hodet mitt nå!

Når det gjelder videoen derimot... Jeg blir aldri så veldig revet med av slike "kampanjer", som kun viser en side av saken. Jeg er helt enig i at det er viktig å legge fra seg mobilen (og andre elektroniske dingser) i blandt, men jeg synes også det er viktig å få frem at det er akkurat de samme tingene som hjelper oss å holde kontakten med folk som bor så alt for langt borte, som ikke har mulighet til å treffe deg, eller som bare trenger noen å snakke med NÅ. Ikke det at avhengigheten og ensomheten som blir behandlet i videoen er oppspinn, men det finnes to sider til hver sak.

Allikevel er det veldig viktig å kunne dele øyeblikket med dem du er i samme rom med der og da, selv om det kanskje ikke er de eneste du gjerne skulle delt øyeblikket med.

Beklager, men dette høres ut som gode intensjoner og veldig lite realisme.

Vi kan gjøre mye med egne nettvaner og styre egne handlinger, og selvsagt spiller det en stor rolle for barna våre. Det kommer til et punkt der unger bruker mye tid på skjermene sine og der de foretrekker skjerm framfor trær å klatre i. Det er virkelig et problem når barnas venner heller slukes av skjermene sine enn å sprette på trampoliner, sykle og sparke (uorganisert) fotball. Da er det ikke så lett å holde på prinsippene sine lenger. Man tvinges inn i en materialistisk verden. Dessverre.

Men, så lenge du kan: Begrens nett og ikke la skjermene bli en selvfølgelig ingrediens i livet. Det er så mye mer som er viktigere og så lenge man kjenner at man kan velge uten at ungene mister fellesskapet med vennene, så gjelder det å holde på den nettløse verdenen.

Jeg bruker mye skjerm selv, men det kan jeg selvsagt forsvare.. kremt.

tenåring:
Ja, som sagt blir jeg selv som regel ikke så veldig revet med av slike videoer.
Men denne rørte noe i meg, fordi at jeg har opplevd det selv å bli kjent med mennesker som betyr ALT for meg, bare fordi at jeg droppet telefonen og tok heller sjangsen på å prate med et annet menneske.
Jeg har funnet både mannen min og en av mine beste venninner på den måten.

Og ja, jeg er helt enig i at teknologien vi har er fantastisk. Det er jo nettopp derfor det er så fort gjort å bli sugd inni den verden.
Men jeg setter veldig pris på at den er der for det om. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å holde liv i alle vennskapene mine mens jeg bodde i Berlin. Da var det utrolig godt å ha chat og skype!

Lammelåret:

Hvor syntes du manglet det realisme? I videoen, teksten min, eller kanskje begge? (Jeg ble litt usikker på hva du mente)

Men resten skjønte jeg. Og jeg er enig i alt, utenom det at skjermene *ikke* skal bli en selvfølgelig ingrediens i livet. For det tror jeg vi ikke kan unngå. De har vært det siden jeg var barn, og kommer ikke til å bli mindre tilstede i, både i privatlivet og på jobb.

Det kan veldig fort bli ALT for mye skjermer. Jeg hørte nettopp om en barnebursdag hvor de inviterte ble bedt om å ta med seg nettbrett slik at de kunne spille i selskapet. Da ble jeg litt paff...
Jeg tror det handler om å finne en balanse, samt det å logge fullstendig ut innimellom for å kjenne på den følelsen at det faktisk finnes et liv utenom internett. Og et hav av muligheter!

Jeg kan forstå at mange kanskje synes den videoen er klisjéaktig eller overdreven, men det er et dikt han fremfører, og kunst er kunst tenker jeg. Det er ikke bokstavelig ment at alle kommer til å finne sitt livs kjærlighet hvis de legger igjen telefonen hjemme. Men for meg så skjedde faktisk akkurat det. Mannen min valgte å spørre noen fremfor å bruke teknologi, og jeg valgte å stoppe for å snakke med en fremmed. Så helt urealistisk er det ikke.

Jeg er helt overbevist om at det han sier om ensomhet stemmer til en viss grad. For vi trenger real life menneskelig kontakt, og det er kun én måte å gjøre det på: se opp fra skjermen.

Den likte jeg Jona. Ønsker deg og dine en god helg. :)

Flott innlegg! Jeg har mobil som ikke har internett. Herlig befriende :)

Hei Jona!

Ville bare si at jeg savner innleggene fra deg og gleder meg til vi hører fra deg igjen. Håper du har det bra og nyter det fine været vi har her på Sørlandet nå om dagen.

EmmaK

EmmaK:

Takk Emma, så god du er <3
Jeg nyter en "forsinket permisjon" med minsten, men fra barnehagestart blir det fullt fokus på skrivingen! Håper jeg får oppdatert litt sporadisk frem til da, men jeg tar det akkurat som det faller seg for tiden :)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere