hits

Livstegn og skriveabstinenser

28.05.2014 - 11:30 3 kommentarer



Det er kanskje på tide med et livstegn. 

De siste ukene har jeg fått en del henvendelser fra lesere som lurer på hvor jeg blir av. Jeg kan avsløre at jeg er sprell levende, om enn litt utslitt av pendlerkonelivet med tre små troll på slep. Ståa er nå slik at  frem til barnehagestart skal jeg ha noen «avslappende» (ja man kan jo håpe) siste uker hjemme sammen med en liten og meget aktiv gutt, og forsøke å ikke gjøre skam på husmoryrket mens jeg balanserer tre barn og et rotete men akk så hjemmekoselig hus. 

Jeg snakket med en god venninne her om dagen, om dette med å ha fri fra jobben. Vi innrømmet begge at vi klødde etter å ta fatt på arbeidet igjen, selv om det helt klart er himmelsk å få lov til å konsentrere seg fullt på barna i en periode. 



Men for meg er det nesten så jeg går på veggene enkelte dager. Det iler i hele kroppen etter å få være alene med skrivingen, å få skape noe og engasjere noen.  Den egoistiske skribenten i meg får et akutt behov for å låse seg inne og skrive fra seg alt som har bygget seg opp. Det er et drag som er der fra morgen til kveld, og det kan faktisk bli ganske slitsomt dette higet etter å få plantet rumpa tilbake i kontorstolen og angripe tastaturet.  

Jeg har tatt meg fri av flere grunner. Barna, er en av dem, og helsen min er en annen. For det å jobbe mellom ni på kvelden og to på natten etter en lang dag alene med tre små mennesker, går bare for en periode. Man svever rundt i en tåkete koffeinrus helt til man lander på bakken med et mageplask av dimensjoner. Så nå har jeg tatt meg selv i nakken. Men samtidig som jeg teller ned dagene til jeg får muligheten til å skrive (på fornuftige tider av døgnet) og lader opp batteriene, så skribler jeg ned idéer på servietter og post-its mens jeg sitter på lekeplassen og ser på ungene fylle lommene med sand.



Men denne konstante skrivekløen og sommerfuglene som går berserk i magen når jeg tenker på at jeg snart skal få muligheten til å ha tilnærmet normale (og uforstyrrede!) arbeidsdager,  tar jeg som et tegn på at jeg er fryktelig heldig. For jeg har en jobb som jeg ikke bare liker, men elsker å gjøre. 

3 kommentarer

Marianne RG

30.05.2014 kl.17:52

Kjenner til skrivekløen! Syns ikke det er noe egoistisk! Uten min alenetid hadde jeg vært en dårligere mamma. Viktig å ikke glemme seg selv - selv om barna alltid kommer først selvfølgelig:) Men når minsten starter i barnehage og det blir mer vanlige jobbrutiner så skal det se det blir bra! :)

berlinløvinnen

02.06.2014 kl.22:44

Jeg forstår godt at du har skrivekløe! Samtidig har du jo produsert både så tett og godt at du vet at du har dette inne. Ikke føl noe forventningspress,-synes du er realistisk i forhold til hverdagen din. Har selv vært mye alene da mine barn var yngre, tiden for andre ting kommer!

Jona -Mammalivet

03.06.2014 kl.21:00

berlinløvinnen:
takk for det. Det er virkelig uvant å skrive såpass sjelden som jeg gjør nå, men jeg merker at jeg har mye mer overskudd til barna i hverdagen. Det ble rett og slett for mye med nattearbeid i et halvt år. Men nå gleder jeg meg til å ta ordentlig fatt på skrivehverdagen igjen, når minsten begynner i barnehagen! :)

Skriv en ny kommentar