hits

Ulykkelig innimellom



Barnløse er lykkeligere enn oss med små barn. Eller, det vil i allefall avisoverskriftene ha oss til å tro. «De er ikke særlig lykkelige, til tross for at de hadde et stort ønske om å få barn,» sa lykkeforsker Vittersø til NRK Nordnytt i begynnelsen av denne uken. Ikke akkurat god reklame for folketallsøkning, men hey -de fikk min oppmerksomhet. 

Da jeg leste artikkelen satt jeg igjen med veldig blandede følelser. For det er så klart ikke særlig oppløftende å starte uken med beskjeden om at en forsker har bevist at jeg er mindre tilfreds med livet enn folk uten barn. Det er ikke akkurat den peptalken man trenger på en mandag, like etter at mannen har reist på jobben, fem timer unna, og du er hjemme med barna frem til helgen. Jeg fikk liksom trangen til å rope «hold munn, jeg er så lykkelig atte!» bare for å holde moralen i hjemmet oppe og klare meg frem til helgen. Men samtidig så er jeg ikke helt uenig med lykkeforskeren.  

For det kom ikke som noe sjokk på meg at foreldre med 0-3åringer i hus er et par (hundre) hakk mer stresset og bekymret enn Herr og Fru Utenbarn, som ikke trenger å tenke på brennkopper, tannfremmbrudd og «selvstendige» smårollinger som får oppmerksomheten til alle på supern ved å skrike «DUMME MAMMA!». Herr og Fru Utenbarn kan planlegge ferien sin uten å måtte tenke på hvor mange timer ettåringen holder ut i bilstolen. De kan stikke på puben om kvelden for å treffe venner uten å måtte planlegge den utflukten mange måneder på forhånd, og de kan sove lenge i helgene hvis det er det de ønsker. For å være helt ærlig, så hadde jeg gjerne byttet med dem. 

Men bare for en dag eller to, for jeg trives. Tross alt. 




Og jeg liker å se ting fra flere sider enn bare én. Så her kommer det, kjære småbarnsforeldre: dere lever ikke ulykkelige liv, men livet går i bølgedaler -og det er helt normalt! Noe jeg skulle ønske lykkeforskere kunne gjøre et litt større poeng ut av. 

Greit, så Vittersø sin forskning viser  at de som har smårollinger i hus er mindre lykkelige enn par uten barn. Jeg har ikke funnet denne rapporten, så jeg kan ikke gå løs på den, men på slutten av artikkelen hinter forskeren om at «det blir heldigvis bedre når ungene blir eldre». Jo takk for det. Det hjelper jo litt. Og akkurat det utsagnet stemmer overens med tidligere forskning på samme tema. En av disse studiene ble utført av Mikko Myrskylä  og Rachel Margolis på foreldre i Storbritannia og Tyskland, og funnene var blant annet disse: 

"Having children increases happiness. The increase associated with a first birth is mostly short-term, but it is clearly an increase, making the net effect positive. However, this overall pattern is strongly modified by sociodemographic characteristics."

Forskerne konkluderer altså her med at det å bli foreldre, øker lykkefølelsen betydelig, om enn bare for en periode. Så kommer det et par tøffe år med småbarn hvor småbarnsforeldre trives dårligere enn barnløse, før de fleste foreldre ender på samme lykkenivå som før -som da de var uten barn. Vi får oss altså en relativt kortvarig nedtur når barna er ca. 1-3 år, men de fleste karrer seg opp til samme nivå som sine barnløse venner etter en stund. 


Illustrasjon fra "Happiness before and after the kids" av Mikko Myrskylä  og Rachel Margolis.

Det samme skjer forresten når barna kommer i tenårene, hvor lykken daler i et par tøffe år, frem til barna blir unge voksne. Hva? Ingen som ble overrasket? 

Vi er altså ikke dømt til å være ulykkelige for alltid, pluss at vi ikke må glemme den gigantiske oppturen vi fikk i starten av det hele. 

Et unntak som disse forskerne fant, var hos dem som fikk barn når de var veldig unge (tenårene og tidlig i tjueårene) og hadde dårlig økonomi. Denne gruppen nådde ofte ikke opp til «før barn-lykkenivået», noe som virker logisk for meg. Det å være småbarnsforeldre er tøft nok, og tunge økonomiske problemer på toppen av det, er ikke noe man ønsker seg. 

Men når det gjelder lykken generelt, lurer jeg på hvordan andre livshendelser påvirker den, både hos barnløse og foreldre. Hvis man mister jobben, eller blir skadet i en bilulykke ?hva skjer da med lykken? Hvis man ikke får den forfremmelsen man hadde håpet på, eller Gud forby -mister en kjær? Jeg mistenker at grafene til forskerne også ville vist dype bølgedaler, som mer eller mindre går tilbake til normalen etter en stund. Det er sånn vi mennesker er bygget, tror jeg. Vi holder ut igjennom de tøffe tidene, fordi vi vet at både euforiske tider og ulykkelige perioder ikke varer for alltid. Og det vi også bør tenke på, er at det er ikke normalt å føle seg like lykkelig hele tiden. Spesielt ikke når man oppdrar en flokk med barn.

En venn av meg, som på den tiden hadde et fire år gammelt barn, sa en gang til meg at «det blir ikke nødvendigvis så mye bedre, men det blir annerledes når de vokser til.» Og det var tro det eller ei en slags trøst for meg. For jeg har aldri innbilt meg at det å være forelder noen gang kommer til å bli en enkel oppgave. Men det var godt å høre at det kommer andre tider.


En dag slipper jeg nok sand i senga mi, men får andre ting å tenke på.

Oppgaven vår endrer karakter, enkelte saker blir enklere, og andre blir vanskeligere. Og det kan jeg leve med. Jeg ble tross alt ikke mamma fordi jeg syntes det så enkelt ut, men fordi at jeg la merke til de små glimtene av ren og skjær lykke i ansiktene til småbarnsforeldrene rundt meg. Klart at de var slitne og kanskje jevnt over mindre lykkelige enn meg som ikke ble bråvåknet av babyskrik om natten. Men de hadde også noe verdifullt som var verdt å ofre noe for. Og hvis noe er så bra at man kan holde ut og smile på den måten innimellom, selv om man lider av ekstrem søvnmangel og har gulp på skjorten sin til en hver  tid, så tenker jeg at det er nok verdt det. Til tross for vitenskapelig beviste nedturer.


Følte du deg som småbarnsforelder mindre eller mer lykkelig enn før du fikk barn? Hvorfor tror du at det er slik?

 

22 kommentarer

Jeg synes jo undersøkelsen er helt sær i seg selv. Barn er ikke til for å gjøre voksne lykkelige. Barn lever livene sine. Vi lever sammen. Vi gjør så godt vi kan. Jeg er voksen og har mest ansvar. Også for min egen lykke.

Med det å ha stort ansvar for noen små mennesker så kommer mange bekymringer og ofte stor utilstrekkelighetsfølelse. Men det er jo en del av den store tilhørighetspakka. Vi hører sammen. Jeg TRENGS. VELDIG.

Det blir ikke enklere når de blir eldre. Du kan drikke kaffen varm - men det dukker opp bekymringer og utfordinger som ikke kan løses med å trøste og bære. En eldre mamma sa til meg at den verste tida var da hun hadde 18-åringer ute med fersk sertifikat, det har jeg fortsatt foran meg.

Alt til sin tid. Barn har gitt mer liv til livet og jeg er takknemlig for det. Meningsfylthet er mer verdt enn et eller annet lykkebarometer.

Godt skrevet! Det er alltid så frustrerende hvordan nyhetssaker velger seg ut noe fra forskning og artikler men ofte hopper over de egentlige resultatene og konklusjonene.

Jeg er foreløpig veldig lykkelig som mamma, men tulla her er bare 3 uker, så utmattelsen kommer nok ;)

Jeg er absolutt mer lykkelig etter at jeg fikk mitt første barn :) Endelig fant jeg ut hva min viktigste oppgave i verden var - å være mamma! Det har vært en glede fra den dagen hun kom, og jeg har ikke merket noe til den nedturen som forskeren snakker om. Nå er barn nummer to rett rundt hjørnet, så det blir spennende å se hvordan det går denne gangen :)

Jeg liker å leve etter det faktum (?) at de gode tidene og øyblikkene ikke føles like bra om det ikke finnes tunge tider og tunge øyeblikk. Vi har hatt oppturer og nedturer, men alt i alt føler jeg meg lykkeligere nå enn jeg gjorde før jeg fikk barn (nå havner jo jeg i den gruppa som fikk barn som 20åring, da). Jeg tror det har noe med det å gjøre at jeg nå virkelig har noe viktig å 'leve for', som trumfer fin bolig, bra bil, tid til en fylletur når som helst. Dette er viktigere, syns jeg :)

Å få barn gir mening til livet som andre ting ikke kan gi. Jeg tror de fleste mennesker har et omsorgsbehov, altså et behov for å gi omsorg. Det gir mening.

Jeg er ikke opptatt av at vi må være lykkelige hele tiden. Livet er mer enn det og jeg ønsker større rom og aksept for nettopp livets mange sider. Jeg tror det gir større ro - og det trengs i et til tider kaotisk samfunn.

Vet ikke om mine innlegg baserer seg på samme artikkel som lenka di, men les gjerne her:

http://lammelaartanker.wordpress.com/2014/01/27/foreldrelykke-et-sporsmal-om-hvordan-du-ser-det/ i slutten av innlegget finner du lenke til det andre innlegget under samme tema.

underveis:
Ja, det er ganske pussig. Hvorfor ta barn som hovedfaktoren for lykken? Men på en måte så kan jeg forstå at det å bli foreldre er en stor omveltning, som definitivt stokker om kortene for et par.

Jeg er helt enig med det du sier om meningsfylthet. Jeg har følt meg mer og mer komplett for hvert barn jeg har fått, selv om jeg ikke trodde det var noe som manglet. Det gir et perspektiv som man ikke kan begripe før man faktisk er forelder. Det kan være utrolig skummelt til tider å ha et lite menneske (eller flere) å ta vare på, men lykkefølelsen blusser opp stadig vekk, selv på de verste dagene.

Kristine:
Ja noen journalister eller redaksjoner har en spesiell måte å toke forskning på. Det hele skal jo ha en vinkling, og helst en skandaløs en, så jeg skjønner hvorfor de gjør det. Men jeg er ganske lei av sånne opphausede overskrifter som er myntet på småbarnsforeldre. Som om ikke vi har nok å bekymre oss for ;P

Mamma Marianne:
Ja, selv om forskning helt sikkert kan avsløre statistiske tendenser hos en gruppe, så er det jo veldig individuelt hvordan man opplever småbarnstiden. Men én ting er jeg sikker på, og det er at jeg kommer til å romantisere denne tiden når jeg sitter der med tre tenåringer! hehe

Line:
Akkurat slik tenker jeg også. Etter en real nedtur føles lykken som kommer senere enda dypere!

Lammelåret:
Veldig bra sagt. Det må være rom for andre ting en kun svimlende lykke i livet. Det er ikke en dårlig ting å noen ganger kjenne på det vonde, såre eller utmattende. Det er en del av pakka.
Egentlig så tør jeg ikke forestille meg hvordan verden hadde sett ut hvis det var BARE fryd og gammen å få barn...

Jeg er enig med Line. Hvis alt bare er en dans på roser så blir det jævlig kjedelig med roser.

Jeg spurte mannen her om dagen om han er lykkeligere nå enn før vi fikk barn. Og vi var vel begge enige om at vi er det. Vi har stor frihet til å gjøre masse fremdeles (selv om ejg tidvis savner privatliv i hverdagen). Nå var vi ikke konstant lykkelige før vi fikk barn heller. Å ha frihet til å gjøre hva som helst gir ikke nødvendigvis konstant lykke. Jeg er mer lykkelig over en kaffedate nå enn tidligere. Før var jo dette hverdagen.

Jeg tror det rett og slett kommer litt an på hva folk mener er å være lykkelig. (og jeg er enig i at barn ikke skal skape foreldrenes lykke. Den får vi være ansvarlige for selv).

Jeg er så glad for at du oppdaterer igjen (sagt på en akkurat passe måte for å ikke legge noe press på deg, altså..!) :)

Jeg leste også denne, og kjenner meg egentlig ikke igjen. Javisst har livet endret seg; du har også fått dem tett og vet hvor innihampen frustrerende og kaotisk og "kan dere være så snill og komme ned fra den taklampa nå?"-aktig det kan være.. Men du vet jo også at det kan være hender som holder rundt et søsken. En bamseklem mens de ligger i en vase på gulvet. Elleville påfunn som får deg til å tenke "hvor kommer all denne kreativiteten fra??".

Jeg syns rett og slett livet har blitt mye mer morsomt etter at guttene kom til verden. Det gir mening og en verdi til livet mitt som aldri har vært der før, en følelse av rotløshet (?) har blitt visket bort og jeg vet at jeg alltid vil høre til et sted, her, hos dem. Jeg trenger ikke lete etter -noe- lenger.

Likevel - det har vært tøffe tak. Definitivt. Og jeg har aldri i verden kunne forestilt meg å bli så utrolig sårbar. Men de utvikler meg, og vi utvikler oss sammen og livet er i grunn ganske godt å leve. Det er et hav av små hverdagslige lykkefølelser hver eneste dag, og når bare den verste utilstrekkeligheten glir bort så er det jo bare å nyte. Men det er lett for meg å si, ungene sover hele natta gjennom?. ;)

Det skrives stadig vekk noe om lykke i mediene i dag:

Hvordan oppnå større lykke, hvem er lykkeligst, når er man mest lykkelig og så videre. Jeg tror hele lykkefokuset er et syndrom vi lider av i vårt velstandssamfunn. Når vi "har alt" men fortsatt ikke er mer lykkelige enn vi var for femti år siden eller man er i mange fattige samfunn, da kommer dette lykkejaget.

Jeg er helt enig med Underveis: Vi får ikke barn for å BLI lykkelige! Barn kommer med utfordringer, bekymringer og stress, men bidrar også til å gi livet mening.

Et meningsfylt liv handler ikke om å sveve på en rosa lykkeboble, men om å leve med opp- og nedturer og kjipe ting og fantastiske ting og glede seg over alle hverdagene... er det ikke sånn da? ;-)

Kirsti:
Åh det er så sant det med den kaffedaten. Blir jo helt fjollete av glede over det nå som vi har barn og færre muligheter til det, mens det før var helt "hverdagslig" å gjøre sånt.

EventyrElin:

Så utrolig fint skrevet Elin.
Enig med deg, spesielt i sårbarheten. Den er fryktelig skremmende noen ganger. Jeg har alltid trodd at jeg var ganske tøff av meg, men barna har jammen vist meg at det går an å sette en støkk i meg også..

Og ja, det ER nok litt lettere å bare nyte når alle ungene sover igjennom natten. Det venter jeg fortsatt på hehe!

To PlussTre:
Ja det skrives voldsomt mange saker om lykken. Vi er blitt himla kravstore som samfunn tror jeg. Det er ikke nok å være tilfreds lenger. Eller trygg, mett og fornøyd. Nei, man skal være så LYKKELIG hele tiden, og så kommer det slike artikler som gjør en stor greie ut av det at folk ikke er overlykkelige når de er inni den mest intense småbarnsperioden...

det er jo ikke noen hemmelighet at det finnes visse faser i livet som er tøffere enn andre. :)

Jeg tror nok denne undersøkelsen har mye for seg, til tross for at den kan være lite nyansert. Her i huset er vi ganske enige i at vi helt sikkert hadde vært like lykkelige uten barn. Men det er mye som er helt fantastisk med å ha barn, som veier opp for at jeg noen dager lengter intenst etter mer alenetid. Jeg må si jeg synes du er tøff som er alene med tre barn hele uka. Du har kanskje ikke noe valg akkurat nå, så det hjelper kanskje ikke å høre det. Hehe. Uansett tror jeg du kommer til å få det tilbake ved at du får et tett og nært forhold til barna dine.

Jeg leste en artikkel om lykke vs. mening i livet (jeg trooor det var Illustrert Vitenskap i vinter). Der var lykke definert som mer eller mindre akutt "tilfredsstillelse av et behov eller et ønske". Altså: Du er lykkelig også når du får overflatiske ting som f.eks. En flatskjerm eller en kjole du har ønsket deg. Men lykken varer også da bare et øyeblikk eller i hvertfall en veldig kort stund, før du må ha påfyll.

Mening derimot var forbundet med det å lide eller å slite. Og var en dypere og mer langvarig følelse.

Rett og slett: "mening er å gi, lykken er å få," og de trigger forskjellige deler av hjernen.

Når jeg leser eller kommer over debatter om man blir lykkeligere med eller uten barn tenker jeg på denne artikkelen, for når man har barn så gir og gir og gir man av seg selv hele tiden, og får ikke den akutte tilfredsstillelsen som barnløse kanskje får oftere. Samtidig føler jo veldig mange at de har funnet "meningen med livet" når de får barn.

For min del tenker jeg at barn ikke bare ga livet mitt mening, men jeg også har blitt lykkeligere av å få barn, for jeg får alltid tilfredsstilt en sosiale behov. Behov for samvær, eller det å føle seg som en del av en flokk og jeg ble overrasket over hvor mye større nettverk jeg plutselig fikk, og hvor sosialt det er.

Men konklusjonen min er nok at det beste livet er det der man får en kombinasjon av det å gi og det å ta. En balanse mellom lykke og mening. Og det tror jeg man kan få både med og uten barn :)

Men når man har barn så "lider" man kanskje automatisk litt mer og litt oftere :p

Jeg synes dette er en litt sær ting å teste. Er det for å skremme folk fra å f barn liksom? Uansett, så fikk ikke jeg barn FOR å bli lykkelig. Det er ikke datteren min sin jobb å gjøre mitt liv bedre, heller litt motsatt.

Du skriver om mye viktig på bloggen din.

Grunnen til at jeg kommenterer akkurat i dag, er at jeg har utfordret deg til å snakke om enda et viktig tema; humla - og hva vi kan gjøre for å bedre dens levevilkår! http://lagbarnemat.wordpress.com/2014/06/18/redd-humla/

Tar du utfordringa og sender Humlestafetten videre? :-)

Takk for oppmuntringen og optimismen. Tiden går kun en vei og den tiden som er vil aldri vende tilbake. Hvert øyeblikk er gullverdt til tross for mye strev og stress.

Sånn er livet sier de fleste.

Hvorfor skal lykke måles og sammenlignes hele tiden? Hvorfor ikke rette fokus mot seg og sitt, og gi faen i hva andre gjør og hvorfor? Jeg er selvvalg barnløs, lykken går opp og ned, og det kommer den nok til å gjøre hele livet. Men det er ikke pga barn/ikke barn, og jeg er tilfreds med mitt valg. Jeg har imidlertid problemer med at en del folk rundt meg alltid skal poengtere at jeg siden jeg ikke har barn ikke har den ultimate "meningen" med livet. Alle aksepterer det, men de fleste må henge på en mer eller mindre direkte kommentar at jeg vet ikke hva jeg går glipp av...prikkprikkprikk... Jeg har aldri vært i nærheten av å kritisere noen for å få barn, og skulle ønske de som har barn uforbeholdent kunne resptektere at noen velger å ikke få. La hver og en ta sine egne valg, uten å sammenligne seg med gud og hvermann. Der fins ingen standard. Der fins kun millarder av individuelle valg :)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere