hits

Tomt hus



Det er så deilig stille, men plutselig rykker det i kroppen. Hver minste rasling, uansett hvor kjent den er, skyver tankene mine over på deg. 

En gravemaskin nede i gata, postbilen foran huset, en fugl på verandaen. Det var slike ting jeg pleide å sprette opp av stolen for å betrakte sammen med deg. Sånne små, men samtidig store ting. 

Du er også liten, men samtidig stor. Halve dagen din blir nå tilbrakt sammen med andre enn meg. Og du takler de store endringene som en helt. Jeg blir stolt, og trist på en gang.

Jeg trodde du kom til å være liten så lenge, men så ble du større før jeg var helt klar. 



Det er dønn stille, men jeg er skvetten. Når merkelige lyder som kanskje, muligens, på en måte kunne ligne litt på dine kvekk og rop, bryter den nye stillheten. Jeg skvetter fordi jeg glemmer at du er blitt større.
At du er ute i verden, uten meg. 



Jeg glemmer at jeg ikke lenger behøver å sprette opp fra stolen, løpe opp eller ned trappa og løfte deg opp i armene mine.

Du er ikke her nå. Og det føles merkelig,  godt, bittert og søtt. 


 

Dette innlegget er postet i kategorien "Brev til mine barn".
Flere innlegg i denne kategorien finner du her. 

8 kommentarer

Kjenner meg litt igjen i denne, men her er det kun eldstemann som er i bhg. Men jeg kjenner det at det blir stille med bare to hjemme og det mangler liksom helheten :)

Kos deg og nyt tiden alene så du får gjort det du har lyst til :)

Barnehagestart er tøft altså. Selvom man har barn som trives der. Jeg tror jeg aldri kommer til å venne meg til å levere jenta mi fra meg til folk jeg ikke kjenner så godt. Det vil alltid være en del av meg som er helt overbevist om at hun har det best hjemme sammen med oss. Så det hender jeg gråter en skvett etter levering, selv nå som hun har begynt på tredje året i barnehage...

Fru Jacobsen (@frujacobsenno):
Ja det merker jeg også hvis en eller to er på overnatting hos besteforeldre. Det er helt merkelig tomt på en måte!

bodil:
Ja jeg har hatt et par øyeblikk etter levering av Lillebror hvor jeg har måttet stoppe bilen og felle noen tårer. Han har det veldig fint i barnehagen, og jeg ser at han trives og gleder seg når vi drar dit om morgenen. Likevel er den gnagende følelsen der. I en perfekt verden hadde jeg nok valgt å ha de hjemme lenger.
Men jeg er takknemlig for at vi har kunnet ha alle tre hjemme i 1,5 år, og at jeg med min type jobb har mulighet til å ha dem hjemme innimellom, hvis de trenger en pause fra barnehagelivet.

Hva er nå dette voldsomme fokuset alle steder på småbarnslivet og barnehagestart...? Får inntrykk av at barnehage er noe som ble oppfunnet for et par uker siden, og et helt fullstendig nytt konsept for folk flest. Blogger og medier renner jo over av barnehagestart-tåredryppende-poetiske innslag.

Tone:
Barnehage ble ikke oppfunnet i går, men mammahormoner går ikke ut på dato. De vil være der til samme tid, neste år også, alle disse oppslagene og innleggene.

Følelsene som er involvert kan virke banale for enkelte men det finnes nok av oss sippedamer (og menn) som synes det er inni granskauen vemodig og rart når babyene våre plutselig skal ut i verden.
Men nå er vinteren snart her så da regner jeg med at maset om barnehagestart roer seg.
Men så kommer julegavediskusjonene og tåredryppende innlegg om julestemningen og sånn der. Akkurat som om jula er noe nytt.

Hei og velkommen tilbake :) jeg har tre barn og ingen av dem går i barnehage, og når mannen min går sammen med dem på tur uten meg føler jeg meg litt ensom men samtidig så prøver jeg å Gjøre de tingene jeg ikke får gjort når de er hjemme med meg og det blir deilig. Deilig både med det jeg har gjort mens de er borte og med den kopp kaffen som jeg rakk å drikke uten at den ble kald. Når de kommer hjem klemmer jeg dem så mye at mannen min ler av meg og sier at de er her sammen med meg alle dager :) veldig rart, så jeg forstår veldig godt det du skriver og nyt de timene du er alene :)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere