hits

Den ideelle aldersforskjellen mellom søsken



Finnes det en formel for den ultimate aldersforskjellen mellom søsken? 

For en stund siden leste jeg en artikkel hvor en småbarnspedagog uttaler at det bør være minst tre år mellom søsken, for å unngå uheldige følger for barna. Hun sammenligner det å få en ny baby før første fyller tre, med det at jeg skulle komme hjem og finne ut at jeg var blitt erstattet av en annen som nå skulle dele rom med mannen. Hjelp, tenker jeg... what have I done?

Stemmer dette, så har jeg gått på en skikkelig smell. Mine tre barn er født med 1,5 års, og 2 års mellomrom. I følge diverse eksperter, er det altså fare for at jeg «glemmer bort den eldste» eller at barna mine blir forferdelig sjalu på hverandre, slik at det går utover selvbildet deres. 

Så fort jeg leser sånne saker, kjenner jeg at jeg får litt småpanikk. Ja, det stemmer at barna mine kranlger en god del. De kjemper ofte om rampelyset, og det er ikke mulig å gi min fulle oppmerksomhet til alle tre på en gang. Men når jeg tenker over hvaslags forhold de har til hverandre, hvor utrolig kreativ lek de ofte finner på sammen, og hvor stor trygghet de finner i hverandres nærvær, -og så puster jeg litt roligere. I tillegg ser jeg at mine to eldste har mange like personlighetstrekk, noe som gjør at de ofte «kræsjer» hardt når begge vil noe, og begge er like forbausende sta og utholdende. Dette tenker jeg at ville nok skjedd, uansett om det var tre år mellom dem.



Jeg undres om det kanskje faktisk er noe godt ved å ha søsken som ikke så mye eldre eller yngre, og om det muligens kan veie opp for det negative? Når barnehageansatte skryter av hvor rause, samarbeidsvillige og sosiale de er, så må jeg vel få lov til å innbille meg at det kan være noen positive følger av å ha søsken i nær alder?

Selv er jeg oppvokst sammen med tre søsken, hvor av jeg er eldst og nest eldste er to år yngre enn meg. Vi to var bestevenner og kranglet uhyre sjelden. Det går altså an, det også. 

Men jeg ser også hvordan søsken med 5, 6 eller 7 års mellomrom fint får til å krangle så busta fyker de også. Sjuåringer blir da også sjalu, men er ikke det fullt like farlig da? 

Det er helst foreldrene jeg tenker på, når folk spør meg om jeg kan anbefale å få barn med liten aldersforskjell. Det er jo dem som må takle logistikken, dobbel dose bleieskift, sammenhengende nattevåk i flere år, og galskapen som følger det å handskes med en skokk unger i barnehagealder. For de aller fleste foreldre gjør jo sitt ytterste for å veie opp for at oppmerksomheten må deles på to, tre eller flere små. 



Selv takler jeg ikke tanken å «begynne på nytt» med småbarnstilværelsen etter for eksempel 5 år. Jeg vet med meg selv at jeg er klar for dette nå, men ønsker andre tilstander senere i livet. 

Det er klart at det er medisinske grunner for at man bør vente litt med å bli gravid igjen. Det er «farligere» for kvinnekroppen å bli gravid igjen veldig tidlig, eller veldig lenge etter siste fødsel. Men om det er «farligere» å få barn som er født med to års mellomrom enn tre år, ser i mine øyne ut til å komme an på hvem man spør, og hvaslags personligheter barna har.  Man vet det ikke før ma har prøvd. Og da må man gjøre det beste ut av det. 


Tror du det finnes en ideell aldersforskjell mellom søsken? Hva blir for kort, eller for lang avstand for deg? 

15 kommentarer

Generelt er det en alt for stor tendens til å skulle definere hva som er rett, ideellt, best osv mht familieliv og det å ha barn. Det er et utslag av behovet for å ha kontroll på mest mulig, også de sidene av livet som ikke lar seg kontrollere fullt ut - slik som "lykken" og "det gode liv". Dette er et liv, ikke et prosjekt eller et laboratorieforsøk og det er ikke EN oppskrift på livet. Livet har belastninger og utfordringer og lykkeglimt og gode sider. Det er ikke slik at hvis en gjør X, så får en alltid effekt Y. Det er klart at søskenavstand ikke er en slik faktor som avgjør livet. Men hvordan en håndterer de ulike barna med varierende aldersavstand - det kan jo ha noe å si. Hilsen også mammatiltretette

Jeg er selv størst av 4, men er oppvokst bare men den ene og det er 8 år mellom oss. Vi var som enebarn å regne når vi vokste opp og jeg synes vel kanskje ikke vi har et sånn super tett forhold nå som voksne heller. De to jeg ikke vokste opp med har jeg fått et supert voksenforhold til etter et ikke eksisterende barneforhold. De er 6 og 10 år yngre enn meg.

Mannen min har en søster som er 13 mnd yngre og de er nesten uadskillelige.....

Selv har vi ei på 14 1/2 og gutter på 11, 9 1/2 og 3 år.

De to midterste er jo helt sammenvokste i alt de gjør på godt og vondt. Ho eldste har også fin kontakt med de, men ho er jo jente så jeg tenker at det utgjør litt forskjell der også. Men de har utrolig mye glede av hverandre i alt de gjør og velger å være mye sammen.

Så var det han minste da......

Kanskje ikke helt ideelt med så mange år imellom var det vi tenkte før han kom.

Men hvilken lykke.... han får iallefall oppmerksomhet nok og han skriker høyt så ingen tørr si imot haha.

Vet ikke hva som er best, kommer jo litt ann på personene de er tenker jeg, og hvordan foreldrene er.

Mvh Renata

Jeg leste også den artikkelen å kjente egentlig at jeg ble litt sur ! Jeg fikk slengt i fjese med hele artikkelen at jeg var en dårlig mor.. Det er 20 månder mellom mine to jenter! Å før minste var født så hadde altså jeg gjort noe galt! .. Her har det gått over all forventning :) lillesøster er snart 3 mnd å jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger storesøster har vist at hun var sjalu! *bankiborde* min mor sier at hun er alt for liten, at hun ikke kan vise at hun er sjalu.. Men der tror jeg hun tar grundige feil, for hun har jo vist det et par ganger! Men hun er veldig glad i bebien, som hun kaller lillesøstra si :-) klemmer og susser og gir smokk om hun gråter

Jeg tror at, som med så mye annet, er det ingen fasit på hva som er den beste aldersforskjellen. Mellom min søster og meg er det to år. Da hun kom til verden var jeg verdens stolteste storesøster, jeg var som en hauk som passet på henne, la puter rundt henne da hun lærte å sitte slik at hun ikke slo seg dersom hun tippet over ende, ville dele lørdagsgodisen min med henne lenge før hun var stor nok til å spise rosiner eller bamsemums på egenhånd. Min mor sier at jeg ikke viste noen tegn til sjalusi. Da lillebror kom som en etterpåklatt da vi var ni og elleve år, da kom også søskensjalusien.

Selvsagt har vi søstrene kranglet, slåss og laget huskestue i hjemmet. Vi kranglet en periode så mye at mamma ikke fikk barnevakt til oss for vi var så slitsomme. Samtidig fikk vi tenårene sammen, ingen holder en hemmelighet så godt som en søster, og idag er vi gode gode venner som er fadder for hverandres barn, forloverene til hverandre og vi prater sammen hver dag, og er sammen hver uke.

Kanskje man skal være litt mer langsiktig i tankegangen? At ja, barn kan oppleve sjalusi når det kommer en ny søster eller bror. Det er helt naturlig. Det er også naturlig at foreldrene er innstilt på at det kan forekomme og legge en slagplan for å redusere usikkerhet og sjalusi? Jeg får omtrent akkurat to år mellom første og andre mann, og har diskutert masse med familie og venner med erfaring med familieforøking med små barn. Samboeren min og jeg har lagt planer for hvordan vi skal introdusere den nye lillebroren for storebror, at storebror skal ha mammatid og pappatid hvor babyen ikke er med osv. Jeg tror altså ikke vi ødelegger storebror fordi aldersforskjellen er under tre år :-)

underveis:
Veldig enig med deg. Syns det var et veldig svart/hvitt bilde som ble malt av denne eksperten. Mulig artikkelen er sterkt vinklet av journalisten for å få reaksjoner, men uansett så synes jeg det var noen veldig bastante utsagn. Jeg tror det er smart for kvinnens helse sin del å vente minst 1 år før hun blir gravid igjen, men utover det så har jeg alltid tvilt på at det finnes noen ideell avstand i alder på søsken. Jeg fikk selv små søsken da jeg var to, åtte og seksten år. Det var stas hver gang, men forholdene til mine søsken har gradvis blitt tettere eller mer distansert, og det tror jeg har med personlighetene våre å gjøre. Ikke hvor mange år vi har mellom oss.

Renata:
Jeg har selv et søsken som er seksten år yngre enn meg, og vi har ikke akkurat noe kompis-forhold, men det er bittelille søskenet mitt som jeg er veldig glad for å ha :) Så selv om minsten hos deg kanskje ikke blir bestekompis med storesøsknene, så vil de nok alltid passe godt på lillebror, tipper jeg! :)

Veronica:
Oh yes, de små kan også vise sjalusi! hehe, det kan jeg skrive under på. Men det er jo godt at de sier ifra da, så vet vi når vi må gi dem ekstra påfyll med alenetid :)
Høres veldig hyggelig ut med en så snill storesøster altså! Her har det vært myyye kjærlighet, og myye krangling omtrent fra dag 1. Men du verden som de leker sammen og lærer av hverandre. :) Jeg synes faktisk det er mer stress å være alene hjemme med et barn enn flere. De underholder hverandre jo og det er himla praktisk, selv om huset ser ut deretter... :P

Søster Cecilie:
Så herlig å ha et slikt fint forhold til sin søster! Jeg håper mine barn får det slik når de vokser til :)

Ja, jeg tror det er kjempelurt å sette seg ned og tenke over hvordan man kan redusere sjalusien. Om man går rundt med dårlig samvittighet og er livredd for at storesøsken skal bli sjalu, tror jeg det kan gjøre dem mer utrygge og faktisk øke sjalusitendensene. Så en plan er trygt og smart å ha! :)

Jeg leste også dette og har blitt møtt med noen tilsvarende kommentarer siden den kun er 14 mnd mellom mine to siste. Nå må det sies at minstemål kom litt brått på, men allikevel.

Jeg ble også provosert av artikkelen, her er det så mange forhold som spiller inn og det er helt opp til hver enkelt hvordan man velger å løse dette her. Og at det å få søsken "for tidlig" kan påvirke barnet negativt - den kjøper jeg ikke! Det å få søsken tror jeg nesten utelukkende er positivt! Selv er det hele 7 år og 14 mnd mellom mine. Og 7 år er noe i lengste laget, men må ble det sånn sv ulike årsaker, men jeg opplever at eldstemann også har stor glede av sine små søstre. Og for tuppa i midten som bare er 14 mnd større enn minsten så viser hun allerede nå stor omsorg for bebisen," passer på" henne, viser henne frem til alle (tydelig kry), og hun vil oj aldri huske noe annet enn at minsten har vært der. (Og hvis man skal snakke om at noen "mister" oppmerksomheten er det i så fall minsten, da den mellomste krever den. I der tilfelle tenker jeg at det i så fall ikke er noe å miste, for den oppmerksomheten har hun aldri hatt... Hun blir jo mer eller mindre bare med på det de eldre søsknene og foreldrene foretar seg og lider INGEN nød sv den grunn! )

Vi er 4 søstre, hvor de tre eldste kom på 3 år og minstemann hele 10 år etter. Personlig synes jeg at det å ha søstre i nær alder utelukkende har vært positivt. Mulig min mor svarer noe annet, men vi har hatt og har mye glede av hverandre og det håper jeg mine barn også vil ha av hverandre!

Siden jeg nå har et knøtt på 4 uker og et litt større knøtt som blir 1,5 år denne måneden, så håper jeg jo at denne aldersforskjellen ikke er traumatisk for noen av dem ;) hei igjen forresten, som nybakt tobarnsmor var det veldig hyggelig å titte innom igjen :)

Nå viser jo faktisk disse dataene at for flest vil det mest optimale være 3 år. Jeg finner ingen grunn til å tvile på dataene. MEN det betyr jo ikke at det ikke funker med andre aldersforskjeller for det! Hvor mye her i livet er vel optimalt?

Jeg synes heller ikke dere som har barn med mindre aldersforskjell skal føle dere provosert, det er jo ikke ment som kritikk. Kun en framlegging av data.

For meg var det faktisk en liten lettelse å lese artikkelen. Jeg er endelig gravid med andremann etter to aborter, og har til tider følt meg mislykket som får barn med 4 års aldersforskjell . Jeg synes det er alt for stort press fra folk rundt deg om å få barn tett (selv om det ikke er vondt ment). Folk begynner jo å '"mase" allerede når førstemann er ett år?! Så for meg var det en herlig motvekt å lese at det faktisk er bra for både kropp og sjel å vente minst 3 år. Godt å kjenne at det faktisk ikke er bare negativt at d har tatt så lang tid :-)

søsteren min er 5.5 år yngre enn meg, noe jeg personlig synes er en vanskelig forskjell. Jeg er for stor til å være bestevennen hennes, men ikke stor nok til å være "den store". Dette var spesielt problematisk da vi var yngre, det går bedre nå (17 år og 12 år), ettersom min utvikling har roet seg litt og hennes har fått fart ;). Personlig tror jeg ikke at det finnes noen ideal aldersforskjell alt har fordeler og ulemper. (Men bare for å gjøre det helt klart, jeg er veldig glad i lillesøsteren min, og ville ikke byttet henne ut mot noen som helst!)

me:
Ja det er sikkert godt for kroppen og sinnet med en tre års pause også. Det er jeg ikke i tvil om. Men de ekspertutsagnene ble litt spisse for min smak. Når hun sammenligner det å få et søsken å leve med, med det å bli erstattet av en annen kvinne som mannen plutselig tar inn og sier skal sove på ditt rom i din seng...det ble litt i det meste laget for meg. Der er det jo snakk om noe helt annet. Et søsken kan jo være en gave på så mange måter, selv om man kan bli litt sjalu. Det er på ingen måte det samme som å bli "erstattet" slik eksperten beskrev det.

Men jeg har stor forståelse for dine følelser rundt dette. Det er jo like ille å mase, spørre og grave om når neste mann kommer, som å si "oj, du er gal som får barn så tett!" Ingen andre har noe med det, og det er et personlig valg.

Gratulerer så mye med andremann i magen! :)

tenåring:
Jeg ser hvordan den aldersforskjellen kan bli litt tricky for barna. Kanskje mer praktisk for de voksne, men ikke så lett for barna å finne sammen med en gang. Jeg har som sagt søsken som er 2, 8, og 16 år yngre enn meg, og hadde et skikkelig bestevenn-forhold til andremann, litt tricky forhold (men fantastisk nå!) til tredje, og et skikkelig *Stolt storesøster* -forhold til bittelille. :)
Jeg tipper du og din søster kommer til å finne mer og mer sammen med årene. Når begge er i tjueårene så er dere jo på ganske lik grunn og har mye mer til felles :)

blir så matt av sånne regler. Vi har åtte år mellom barna, og det er perfekt for oss og våre personligheter, og ikke minst eldstemanns personlighet. Jeg hadde ikke orket barn så tett som deg, mens du tenker at du ikke hadde orket å begynne på an igjen med småbarnstid. Det er jo ikke noe galt i noen av disse følelsene - vi er bare forskjellige. Vi har sikkert forskjellige yrke og forskjellig klesstil også. For eksempel. Mine barn får oppleve et søskenforhold nesten uten krangling, mens dine barn får nesten jevngamle lekekamerater - det er fordeler og ulemper med begge deler. Den perfekte aldersforskjellen er den som passer for den enkelte tenker jeg. Men jeg vil bare kommentere det der med sjalu større barn - klart det skal tas alvorlig, og klart det er dramatisk å få småsøsken etter 6-7-8 år som enebarn - kjempeviktig med respekt og forståelse for store barns følelser i en slik situasjon. For en sjuåring er jo også et ganske ungt barn når de store følelsene får storme...

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere