hits

En bønn til leger: ta foreldre på alvor



De fleste har opplevd det en eller annen gang. Du drar til legen med barnet ditt fordi du er bekymret, men du opplever å ikke bli hørt. Dette er min bønn til fastlegene våre: ta oss på alvor. Det er vi som kjenner barnet best.

De fleste møtene jeg har hatt med leger når jeg er bekymret for barna mine, har gått sånn tålig bra. Jeg har fått svar på det meste, og barnet får behandling hvis legen synes det er på sin plass.

Mange leger er veldig gode til å ta foreldres bekymringer på alvor, og jeg har møtt noen slike. Dere er gull verdt! Men mange leger tror at de er gode på dette selv om de ikke helt er der. De tror de lett ser forskjell på en hysterisk far og en oppriktig bekymret far. De tror de vet hva som er normalt for et barn de knapt kjenner. Og de har ikke alltid rett, selv om de har medisinsk utdanning og erfaring.

Det skjer desverre ofte at jeg sitter igjen med en tvil og en voksende klump i magen. Og jeg vet at det er mange foreldre som opplever dette.

Mange av spørsmålene mine blir svart med «nei det synes jeg ikke du skal tenke så mye på» eller «Nei det er usannsylig». Punktum. Og jeg prøver meg. Jeg maser litt ekstra, selv om jeg vet at legen har dårlig tid. Spør om det ikke er mulig å henvise til noen som jobber med dette hver dag. Noen som kanskje oftere har opplevd noe så «usannsynlig» før, og vet hva som kan hjelpe. 

Nei. Får jeg til svar. -Det er ingen grunn til å overreagere. Det er nok bare du som inbiller deg ting. «Det går seg til, skal du se.» 

Ja. Det er mulig det. 

Jeg vet at jeg som mor ofte blir reddere enn jeg strengt tatt behøver å være. At jeg kanskje er litt for mye på vakt. Men det er jobben min. Jeg skal være på tå hev. Klar til å fange opp små hint om at barnet mitt trenger hjelp med helsen sin. Men jeg kommer ikke videre uten dere, kjære leger. 

Saken er den at det ofte ikke går seg til. Det ser vi foreldre, når det skjer. Vi ser barnet hver dag. Kjenner deres spisevaner og sovevaner. Humøret deres er som en velkjent sang for oss, og bevegelsesmønsteret deres er som printet på netthinnen vår. Så når noe ikke er som det skal være, så plukker vi det naturligvis opp som en kjempe-blipp på radaren vår. Det er ikke rart at en lege som kun ser barnet to-tre ganger i året ikke synes barnet virker «unormalt». For de vet jo ikke hva som er «normen» for det barnet. Derfor bør legen rådføre seg med foreldrene, og ta dem for den ressursen de er når det gjelder barnets helsehistorikk og hva som virkelig er normalt for det barnet.



Ja, noen barn gråter mye uten at de er syke. Noen barn er småspiste, og noen barn hører kun etter når de vil det selv. Men dette kan også være varsellamper. Og disse blinker rimelig intenst hos oss som kjenner barnet aller best. Hos oss som har båret på det natt etter natt og hørt og kjent barnet fortelle oss at det er noe som ikke stemmer. 

Det er mulig det vil koste, det å ta seg bedre tid. Lytte til flere spørsmål, henvise oftere, eller gå med på den testen som far ønsker veldig sterkt at skal bli tatt. Men hvis det kan forebygge at et barn må gå med store helseplager, så må det vel være verdt det? Det er jo derfor dere gjør det dere gjør, kjære leger. Å være til hjelp. Og ikke skade. Eller hva? 

Jeg skriver dette i dag fordi jeg selv har opplevd det å ikke bli tatt på alvor. Jeg har kjent den kalde, hjelpeløse følelsen bre seg i magen. Jeg kjenner det i hvert eneste fiber i kroppen at det er noe som ikke stemmer hos barnet. Men så blir jeg møtt med avfeiinger og råd om å ikke tenke så mye på det. 

Men gjett hva? Jeg klarer ikke å la være å tenke på det. Det er min rolle å ta barnet på alvor når noe skurrer. Og det er legens jobb å ta meg på alvor som forelder.

Jeg skriver om dette fordi jeg har sett gang på gang hvordan foreldre i min omgangskrets har opplevd å bli sendt hjem fra legen med beskjed om at de innbiller seg ting. Foreldre som senere finner ut at de hadde helt rett i sine mistanker, når de endelig får kjempet seg til en «second opinion» eller kloret seg til en time hos spesialist. Noen ganger har det da gått altfor lang tid.

Så jeg ber dere, kjære leger: lytt litt lenger til oss. Tilby mer hjelp. Konkrete tiltak. Spør oss hva vi tror vil hjelpe, og ta oss på alvor. Henvis heller en gang for ofte  enn en gang for sjelden. 

Lag en plan med mor og far. Gi dem den tilliten de fortjener. De kjenner pasienten best.

13 kommentarer

Helt sant. Og det er viktig at vi som foreldre ikke gir oss heller, hvis vi føler at noe er feil. Legene har faktisk ikke rett til å nekte å ta prøver, eller henvise videre hvis de ikke har veldig god grunn til det. Flere burde sette seg inn i pasientrettighetene sine

Jeg er lege og er enig med deg! Vi må alltid ta foreldres bekymring på alvor og det tror og håper jeg de fleste gjør. Likevel er det viktig at legen får gjøre en medisinsk vurdering og på bakgrunn av den blir enig med foreldrene om hva som bør gjøres av undersøkelser. Vi bør i tillegg ha begrunnet mistanke om sykdom før vi tar ulike prøver/undersøkelser av barnet siden disse kan oppleves traumatisk/smertefulle (narkose er forebeholdt et fåtall og er ikke helt risikofritt). Som foreldre vil man jo ikke at barnet skal gjennomgå f.eks en blodprøvetaking "bare for sikkerhets skyld?". Det viktigste tror jeg er god kommunikasjon mellom begge parter. Og min erfaring tilsier at mor som oftest har rett :)

Jeg er veldig enig i mye av det du skriver. Og noe av det vi virkelig ble innprentet under pediatrikurset var å ta bekymrede foreldre på alvor. Samtidig er vi jo fagfolk og skal gjøre ting på et faglig grunnlag. Det er ikke bare bare å utsette barn for unødige undersøkelser heller, sånn bare for sikkerhetsskyld og bare for å utelukke. En CT innebærer stråling f.eks. Og selv om man gjør CT på små barn rett som det er så gjør man det ikke uten god grunn nettopp for å forhindre eventuell skade fra strålingen. Misa over her skriver at en lege ikke kan nekte å ta prøver. Der er jer ganske uenig. Jeg har masser av pasienter som kommer og ønsker hele prøvespekteret til Fürst, bare sånn for sikkerhetsskyld. Da er det min fulle rett, både faglig, men også som en forvalter av samfunnets økonomi å si at det tar vi ikke. Det er missbruk av ressurser. Det samme med alle som vil ha en MR fordi de har vondt i et kne. Har derimot pasienten noen diffuse symptom, som kan være men, sannsynligvis ikke er kreft, tar man de prøvene. Men tilbake til bekymrede foreldre. Klart de skal tas på alvor, klart de skal lyttes til og barnet skal undersøkes ordentlig og bredt og med tanke på både det foreldrene engster seg for og for det du som lege tror det kan være. Innenfor rimelighetens grenser. Så kan det også være at legen sender en henvisning til spesialist etter sin grunnleggende utredning, etter ønske fra foreldrene, og får et høflig brev tilbake om at dette nok tilhører primærtjenesten, at fastlegen bør følge opp med kontroller, at man bør avvente og se, at det ikke ansees å tilhøre spesialisthelsetjenesten. Det skjer kanskje i større grad her nord hvor tilgangen på spesialister er liten enn sørpå hvor spesialistene er fler, sykehusene er fler og de private tilbudene er større. Og det skjer også i større grad på avdelinger for voksne enn på barneavdelingen men det skjer.

Et rotetet svar dette her, men som jeg startet med så er jeg altså enig i mye av det du skriver, men kjenner også en frustrasjon over et samfunn der alle skal ha gjort alle undersøkelser som er mulig å gjøre for å utelukkke absolutt alt som kan være galt. Fagligheten som ligge bak utvelgelsen av prøver og undersøkelser forsvinner. Da kan man legge ned fastlegeordningen og så kan folk selv bestille de prøver og undersøkelser de selv vil tilslutt....

SÅ sant. De ytterst få gangene jeg sier "det er usannsynlig" til en forelder, er det etterfulgt av et stort MEN: og så en liten ramse med faresignalene mor/far/begge skal se etter i tilfelle forverring. For det kan jo alltid skje. Spesielt med de små så svinger det så utrolig fort, og plutselig blir de kjempedårlige, selvom de spratt rundt som strikker på kontoret mitt noen timer tidligere (barn blir alltid veldig mye bedre når de er inne på et legekontor, av en eller annen grunn). Og jeg lover deg: jeg har aldri, og skal ALDRI si til en forelder at han eller hun overreagerer. Hallo. Det er BARNET ditt vi snakker om. Og ja, klart det går seg til, det meste gjør da det. Men det er jo greit å føle seg trygg og ivaretatt også den tiden det tar på å gå seg til.

Synes jeg. Neste gang kan du ta med knøttene dine til meg, så skal jeg svare på alle spørsmålene dine og litt mer :) <3

Christine:
Ja jeg har for det meste hatt ok opplevelser hos legen med barna. Men det er desverre alltid en frykt i meg når jeg skal til legekontoret med barna. For jeg har også opplevd noen ganske kjipe avfeiinger av leger som insinuerer at jeg bør finne på noe annet å gjøre enn å lete etter helseproblemer hos barna. -og DET er virkelig dårlig av en lege. Det er så mye mer enn det tekniske det handler om. Det er respekt for foreldrenes bekymring som teller. At ikke spørsmål blir feid bort med "Nei det er ikke noe å tenke på"

Den beste opplevelsen jeg har hatt med syke barn hos legen, var da en lege på legevakten så meg rett inn i øynene og sa noe slikt: "jeg skjønner at du er bekymret. Det hadde jeg også vært. Uansett om dette ikke er så alvorlig, så er det skummelt. Jeg har barn, og jeg vet at det føles helt grusomt å se dem ha vondt. Ring ned med en gang hvis du blir usikker eller hvis noe forverrer seg. Ikke nøl med det! Si at jeg ba deg ringe!"

Jeg holdt på å begynne å grine eller gi legen en bjørneklem! Dette er hva foreldre flest trenger. Respekt, empati, forsikring om at hjelpen er der og bekreftelse på at de ikke "overdriver"!
Uansett om barnet virkelig ER sykt, eller at mor/far bare mistenker at det er noe galt. :)

Ang blodprøver, så har jeg flere ganger takket ja til en ekstra CRP-stikk i fingern på minstemann for å forsikre meg om at han virkelig trengte antibiotika, eller evt. utelukke at han trengte det. Det gjorde jeg fordi en slik kur er fryktelig hardt for kroppen hans, som reagerer dårlig på de fleste penicillin/AB-medisiner. :( Da er jeg litt "annoying parent" på legekontoret og forlanger blodprøver ja, hehe.

Livet i Casa Didriksen:
Det er ikke ofte jeg personlig krever diverse prøver og slikt, men jeg stiller ofte kanskje litt "rare" spørsmål i følge visse leger. De blir litt irriterte over at jeg har gravd litt om symptomer og diverse tilstander på forhånd, og jeg har blitt bedt om å bare "kutte det ut" i stedet for å få et ordentlig, høflig svar fra legen. Det syns jeg var utrolig frekt.

I tillegg blir jeg så utrolig lei meg når jeg ser hvordan venner og bekjente har vært hos samme lege mange ganger og bedt om en superenkel test, (f.eks synstest, hørselstest ol) fordi de VET at barnet ikke utvikler seg helt optimalt. Men så har de fått "neida han/hun går jo/snakker jo litt eller fungerer jo bra i hverdagen så hvorfor skulle det være noe galt?"
Så ender det med at foreldrene må KREVE å få testene gjort og kjempe seg til dette. Og selvfølgelig hadde mor og far rett. Barna trengte virkelig hjelp med noe. Det var mer enn bare "småproblemer" og det hadde tatt altfor lang tid før legen gikk med på å ta et par enkle tester. Så lang tid at det påvirker barna på en negativ måte, både sosialt og utviklingsmessig.
Det er så trist!

At slike ting skjer fordi at en lege har gjort seg opp en mening og nekter å ta hensyn til at foreldrene kjenner pasienten bedre enn han/hun selv, det er så unødvendig. Slike tilfeller skulle jeg gjerne vært forruten! Det hadde vært topp! :) Selvfølgelig kan vi ikke drive og sende alle pasienter til MR og CT i hytt og gevær. Det har jeg forståelse for, og har aldri bedt om noe overdrevent drastisk. Men jeg har fått blankt nei på f.eks CRP, henvisning eller en strep-test.
Det syns jeg var veldig kjipt. Spes med tanke på at det viste seg at jeg hadde rett til slutt :S

Nina:
Hehe, det er så stas at så mange leger leser bloggen! Det triller jo inn innspill fra dere :)
Det høres ut som du har godt grep på kontakten med foreldre, Nina. Veldig betryggende å høre at de fleste av dere vet hva vi trenger. Det er jo for barnet vi er der, både oss og dere.

Av og til føler jeg kanskje at legens ego kommer i veien. Er det bare innbillning? Jeg vet ikke, men noen ganger føles det som om legen ikke vil akseptere at kanskje mor eller far har helt rett i sin tilsynelatende "random" magefølelse, selv om den virker litt søkt. Det kan jo være grådig irriterende når man er vant til å følge visse prinsipper for å komme frem til mulige diagnoser.

Fortsett som du gjør du, Nina. Jeg er sikker på foreldre føler seg godt ivaretatt hos deg :)

Jeg synes nesten det å komme gjennom nåløyet for å få en time til legen kan være like vanskelig som å få legen til å høre etter på hva jeg prøver å formidle. De som tar telefonen når jeg ringer kan være utrolig frekk og nedlatende.

Men noe av det aller verste jeg vet de gangene jeg har vært hos legen med sønnen min, det er når legen sier: "Du, si meg en ting, har du flere barn, eller er dette dit første?".

Hva i all vide verden har nå det med saken å gjøre?

Når ungen ligger og hoster hele natten, og jeg må henge han ut av vinduet så han får puste, han får pustestopp når han sover og han har hatt ørebetennelse i tre uker, da har ikke min evt manglede erfaring med småbarn noe å si!

Jeg fikk tilslutt så nok av legene på legekontoret og legevakten her at jeg drar heller rett til barneklinikken på sykehuset når det er noe akutt. Det undersøker de i alle fall barnet skikkelig, og de hører etter på hva jeg sier, uavhengig av hvor mange barn jeg har.

Mamma og lege

Mamma og lege

Hei!

Her setter du fokus på noe interessant, synes jeg. Jeg er lege og mamma, ergo har jeg info fra "begge sider". Du har flere gode poeng, men det er flere ting jeg gjerne vil kommentere.

1) Jeg er hundre prosent enig i at en lege skal kommunisere godt med pasienten. Det er regel nummer en som lege. Man skal føle seg tatt på alvor. Det er kjempeviktig. La oss ha det helt klart.

2) MEN hva er god kommunikasjon? Vet du, etter seks år studier og noen måneder i jobb nå, er min konklusjon at det er veldig, veldig individuelt. Det er voldsomt utfordrende for en lege å skulle tilpasse seg de hundrevis av pasientene som kommer innom. På en travel legevaktskveld kan det komme opptil 10-20 barn, der alle har foreldre med ulike behov og ønsker for hvordan de vil bli møtt av legen. Det er ikke lett å tilfredsstille disse kravene, det skal du vite. For å ta et eksempel: hvis legen hadde sagt til meg det du sier at gjorde deg så glad (i en kommentar ovenfor her) hvis jeg kom med min syke datter til legevakta så hadde jeg FREAKA FULLSTENDIG UT. Jeg ville vært livredd. Jeg ville dratt hjem med en klump i halsen. Sa legen virkelig at dette var skummelt? Sa legen virkelig at han også ville vært bekymra? Kanskje var det ikke det legen mente, men det var det jeg HØRTE. Jeg hørte "skummelt", "bekymra", "kom tilbake", "forverring". Jeg hørte bare de skumle ordene.

I påska i år var min datter syk fire uker på rad. Fire uker! Jeg var helt fra meg av fortvilelse og bekymring. Jeg tok henne med til legen og jeg hadde bestillingen klar på forhånd (kunnskapen har jeg jo). Jeg skulle ha full undersøkelse fra topp til tå, lymfeknuteundersøkelse, CRP, hemoglobin og leukocytter. + diverse annet. Da jeg kom fram til legen og han hadde undersøkt henne i nøyaktig ett minutt sa han: "Dette er en virusinfeksjon. Det er den tredje hun har disse ukene. Det er ikke nødvendig med CRP. Den vil bare forvirre. Jeg har 20 års erfaring som fastlege, og dette er virkelig ingenting å tenke på. Jenta di blir frisk."

Jeg hadde lyst til å kysse ham midt på truten! Det var det beste han kunne sagt! Var det virkelig ikke nødvendig med CRP? Jeg VET at en lege med 20 års erfaring vet hva han snakker om, og at 20 års erfaring er verdt mer enn en CRP. Og jeg dro hjem fra legen 10 kg lettere og nøt resten av påskeferien.

Jeg vil ikke ha "jeg ville også vært redd, kom tilbake om du blir usikker" når jeg kommer med mitt syke barn. Jeg vil ha "nei, dette er ikke noe å tenke på." Hvis jeg hadde fått din kommentar ville jeg fortalt videre til venner og familie "legen sa at det kunne vært skummelt! Han sa vi måtte komme tilbake om det ble verre. Jeg har ikke sovet i hele natt, jeg er så bekymra!". I stedet sov jeg kjempegodt, for jeg visste at jenta mi hadde en virusinfeksjon og ville bli frisk innen få dager.

Du og jeg er bare to eksempler på ulike behov for kommunikasjon fra legen.

2) Legeyrket er ikke et bestillingsyrke. CRP er ikke fasiten. CRP er et hjelpemiddel som kan være med på å avgjøre om pasienten har en bakteriell eller en viral infeksjon. I tillegg har vi flere kliniske hjelpemidler som er vel så viktige i vurderingen av pasienten. Hvis det bare var å ta en CRP, kunne jo alle vært leger? Eller skaffet seg en CRP-maskin å ha hjemme? Det er klinisk erfaring og det er teoretisk kunnskap. Det er helheten. Og av og til er CRP bare forvirrende, som i mitt tilfelle i påska. Hvis du har en sterk mistanke om viral infeksjon, så er CRP 56, hva gjør du da? Antibiotika? Som gir diare og uvelhet hos barnet? Ikke antibiotika? Som kan forlenge forløpet? Ofte er det faktisk slik, at selv om barnet har en bakteriell infeksjon, så er det ikke nødvendig med anbitiotika.

I USA er det mer slik at man bestiller det man vil ha av undersøkelser hos legen. Heldigvis er det ikke slik i Norge. Legen har kunnskapen, og skal se helheten. Og skal også forvalte ressurser.

3) Når det er sagt; jeg er hundre og femti prosent enig i at man skal lytte til foreldrene. Man skal la foreldrene prate. Man skal høre på mor (og far) om de sier at "barnet er ikke som det pleier". Det er kjempeviktig. Enormt viktig. Legen skal lytte. Legen skal vurdere. Legen skal se hele pasienten. Og foreldrene. Og legen skal i HØYESTE grad ta med i vurderingen at foreldrene sine at de er bekymra og at barnet ikke "er som det pleier".

Men det er ikke alltid så lett å få det til.

Mamma og lege:
Hei og takk for innspillet!
Jeg har forståelse for at legene har enormt mye å gjøre, og masse å ta hensyn til når de vurderer pasienten sin. Men det er min erfaring at mange leger har for lett for å stemple foreldre som hysteriske. Det har jeg selv opplevd, og sett mange kjente oppleve, og det er ingen spøk når det så viser seg at foreldrene hadde helt rett, og barnet har gått glipp av utrolig viktig behandling.

Når det gjelder kommunikasjon:
Det legen min gjorde den kvelden på legevakten, var en ekte og empatisk kommunikasjon. Hun så hvordan hun skulle snakke til akkurat *meg* for å berolige meg. Som du sier, så kunne en annen forelder godt ha blitt veldig bekymret av det hun sa, men for meg var det hun sa midt i blinken. Grunnen til at hun sa at hun også hadde vært "bekymret", var at barnet hadde skreket uten stopp i flere døgn, og da er det jo ikke mulig å ikke bekymre seg som forelder.

Men hun understreket selvfølgelig at hun ikke så noen farer, og at det mest sannsynlig var en ufarlig infeksjon som ville gå over.
Jeg trenge bare å høre at hun forstod hvorfor jeg var der, og at hun ikke syntes jeg overreagerte. Hun empatiserte med andre ord på en måte som hun tilpasset mottakeren, og det er en kunst, som jeg forstår at ikke alle mennesker eller leger kan mestre til en hver tid. Hun er nok ekstra god på akkurat det området, den legen.

Når det gjelder CRP, så har det vært noe jeg har bedt om, nettopp fordi *legen* veldig raskt foreslo Antibiotika. Noe jeg syntes var å forhaste seg. Jeg inngikk derfor et kompromiss med den legen om at vi kunne ta to prøver med 24 timers mellomrom og se om CRP-resultatene og allmentilstanden forbedret seg. Og at vi kunne utsette Antibiotikabehandling frem til vi så hvordan det utviklet seg. Dette gikk legen med på, og det var jeg veldig glad for. Det er ingen spøk å gi små barn slike medisiner, og det slapp vi heldigvis i det tilfellet, siden pasienten ble bedre av seg selv ila det neste døgnet. :)

Ja, legen må seg helheten! Det er nettopp der foreldrenes meninger og bekymringer kommer inn. Det er forskjell på om en mor ber om en CT og en ekstra lytt på lunger f.eks, så der må legen vurdere hva som er forsvarlig, men for min del gjerne bruke litt ekstra tid for å sørge for at foreldrene føler de har blitt hørt :)

Mamma og lege

Mamma og lege

Jeg tror vi er veldig enige, egentlig. Og jeg er dessverre klar over at mange av mine kolleger er for dårlige på kommunikasjon, og jeg har også dårlig samvittighet over litt "halvveis" arbeid av og til, en kveld da ting er litt for travelt. Selv om jeg prøver å være bevisst fordi jeg vet hvor bekymra en mor (og far) kan være.

Jeg mener bare at enkelte av og til har litt for store krav til legen. Og at av ig til er det jobben vår å si nei. Samtidig har jeg forståelse for at vi er en yrkesgruppe som folk henvender seg til i en sårbar situasjon og som da har stort behov for å bli møtt med respekt og støtte. Og at vi da må si "nei" på en god måte og forklare hvorfor.

Mamma og lege

Mamma og lege

Når jeg leser gjennom min første kommentar ser jeg at jeg virker litt "brå". Ikke meninga. Ønsket bare å få fram den andre siden :)

Mamma og lege:
No hurt feelings her! Forstår at det er mange nyanser å ta hensyn til her. Og har stor respekt for den jobben dere gjør som leger! :)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere