hits

Lykkejeger: ro deg ned for pokker

«Jeg skal prøve så godt jeg kan å ikke såre deg», sa medredakør og forfatter, Jennifer Senior til sin førstefødte da han kom til verden. Hun har nå kommet med en bok om foreldrerollen, og hvordan den har blitt snudd opp ned i løpet av noen få generasjoner. 

Det er kanskje litt ironisk at Jennifer, som selv sier at hun får angst av alle foreldremanualene i bokhandelen, nå har kommet med en egen bok, men dette tror jeg er en bok som ikke fører til svettetokter og prestasjonsangst. Boken «All fun and no joy» er mer som en slags anti-foreldremanual, og gjennomgang av hva som har skjedd med foreldrerollen og hvordan hun selv har taklet den. 

Feil taktikk å fokusere på lykken

Da jeg så Jennifers TED-foredrag for ikke så lenge siden, kjente jeg hvordan jeg automatisk senket skuldrene litt. Det er alltid godt å få en påminnelse om at vi som foreldre faktisk må sette en grense for ambisjonene vi har for barna. I denne ukens spalte på foreldre.no, har jeg skrevet om Jennifers tanker om foreldrerollen, lykken og mine meninger rundt dette.

Det går en fin linje mellom det å være en tilstedeværende, deltakende forelder, og det å slite seg helt ut og leve livet et konstant jag etter å gjøre barna lykkelige, mer forberedt, bedre rustet, og så videre. 


Selv om jeg bevisst prøver å leve etter mottoet at jeg skal guide barna og være den beste utgaven av meg selv, i stedet for å strebe etter å "gjøre dem lykkelige", så er det vanskelig å unngå å lure på om jeg kanskje skulle gjort mer. Når jeg ser hvordan foreldrerollen tar form i store deler av samfunnet vårt, er det fort gjort å begynne å tvile på sin egen metode.

Kanskje det er urettferdig at jeg ikke har sendt femåringen min på ballett eller fotballtrening enda. De andre foreldrene gjør det jo, og barna ser ut til å like det. De barna får jo mye input som ikke mine får på samme måte. Er jeg en slacker-mamma som ikke vil at ettermiddagene skal dreie seg kun om barnas hobbyer? Er jeg ego som vil ha tid til overs i stedet for å organisere livet mitt rundt barnas ønsker? Blir ikke mine barn like lykkelige?

Derfor jubler jeg når foreldre som Jennifer slår et slag for vår egen tilfredshet, og ikke bare kommer med tusen tips til hvordan vi kan lage små verdensmestere av barna våre.

En annen forelder og skribent som tenker litt i samme baner som Jennifer, om enn litt mer humoristisk og bombastisk er mannen bak bloggen The Daddy Complex, David Vienna. 

Hans enkle fasit til foreldre som streber etter å gjøre barna sine lykkelige er: 

Calm the f*ck down. Eventuelt: Ro deg ned for pokker!
Her er noen eksempler han selv gir på sin «oppskrift»:




Selv har jeg nok et lite stykke å gå hvis jeg skal klare å leve fullstendig opp til David?s råd, men jeg prøver! Jeg tror vi alle trenger å roe oss ned en god del hakk innimellom. 

Det kan da umulig være sunt å dure igjennom livet i en lykkerus fordi at mor og far har gått foran og ryddet veien hele tiden? Og ingen barn har vel godt av stressede foreldre som innerst inne skulle ønske at livet dreide seg litt mindre om alt som barna "burde" fått av stimulig og inntrykk?

Hva med deg? Synes du vi streber for hardt etter å gjøre barna lykkelige, eller er det vårt ansvar som foreldre å sette barnas lykke over alt annet? 

4 kommentarer

Jeg synes det blir litt firkanta, jeg. Enten for eller mot barnas lykke?? Og jeg er skeptisk til alt dette "det er ikke så farlig-retorikken" - fordi det brukes til å legitimere hva som helst og blåse i hva som helst. Vi voksne har ansvar for barn. Først alt ansvaret - deretter gradvis mer ansvarliggjøring av barnet etterhvert som det vokser opp. Det er ikke sånn at det ansvaret endres - bare fordi vi lager masse fikse slagord og tagger hverdagsliv med #uperfekt.

Samtidig har jeg skrevet mye og ofte om å ikke betrakte det å ha barn som en prestasjon, altså noe utvendig som skal presteres og leveres og vurderes. Har en barn - så er det jo sånn livet er, det er det livet en lever. Dermed blir naturligvis barnets "lykke" heller ikke noe jeg skal prestere - men det er naturligvis heller ikke likegyldig for meg om barnet mitt har det bra! Og har barnet mitt det dårlig - så er det mitt ansvar å se banret mitt og gjøre noe. Dette handler om noe helt annet enn slike prestasjonsmålestokker som ofte latterliggjøres - som antall ballettkurs eller hvor fancy bursdagskaker en baker. Det handler om tid og tilstedeværelse innenfor et felles levd liv. Og det synes jeg er alvorlig om vi latterliggjør og "slapper av fra".

underveis:
Jeg nevnte noe av det samme som deg da jeg ble intervjuet av Nettavisen om temaet for noen dager siden. At jeg ikke alltid er så begeistret for det når folk sier "men det ble jo folk av oss" og slike typiske fraser som sikter til at vi ikke trenger å forbedre noe som helst, på det rene grunnlag at foregående generasjoner har overlevd.
Det synes jeg blir en dårlig retorikk.
Men, når det er sagt, så er jeg veldig enig i mye av det Senior sier i sitt foredrag om at foreldrerollen har gått fra den ene ytterkanten til den andre. Eller i alle fall er på god vei dit.

Jeg selv blir bare utmattet og deprimert av å tenke på hvor mye mer jeg "kunne" gjort for barna. Det finnes tusen gode ting jeg kunne gjort for dem, men jeg velger å fokusere på de tingene som jeg føler gir oss alle mest. Ikke kun barna.

Det er selvfølgelig ikke greit å overse barnas behov og unnskylde det med at man er en trendy "uperfekt" forelder. Men jeg skammer meg ikke i det minste for at jeg ikke orker å holde på med pedagogiske aktiviteter på fritiden for å "gjøre barna lykkelige" eller "forberede dem på voksenlivet" med bevisste oppgaver som stimulerer intelligensen deres.

Personlig synes jeg det holder i massevis å oppmuntre dem til å utforske, leke og lære på egenhånd. De finner selv frem til aktiviteter hjemme og ute i naturen som de lærer av, og dermed blir glade av. Om de så vil gå videre med sjakk, ballett eller fotball når de blir litt eldre og de kan ta ansvar for sin egen fritid uten at det går utover all tiden til oss foreldre, så støtter jeg dem mer enn gjerne i det :)

Dette er et interessant tema, med mange innfallsvinkler. Jeg tror først og fremst på at foreldre må tørre å stole litt mer på seg selv, og ikke tenke så mye over hva andre gjør eller mener. Det at andre gjør noe annerledes enn deg betyr ikke at en av dere tar feil, det betyr bare at dere har forskjellige prioriteringer. Og det er faktisk helt ok! Barna mine er nå 10, 6 og 3 år, og for min del har den der litt "passive" holdningen fungert ganske bra fram til sånn ca. skolealder. Der føler jeg at det skifter litt, du merker at barnas verden utvides veldig, og på mange måter har de behov for mer tilstedeværelse fra foreldrene når de blir litt større. Psykologisk tilstedeværelse. Jeg kan bli ganske utslitt av alle samtalene med eldstemann om de eksistensielle og relasjonelle problemstillingene han har behov for å snakke om etter hvert (før vi plutselig er tilbake til temaet star-WARs lego), og tro det eller ei: plutselig fortoner 3-åringens trassanfall seg som ganske banale og enkle å takle i forhold. Jeg lurer litt på om en del foreldre sliter seg litt ut med å overstimulere barna mens de er ganske små, når de egentlig kanskje ikke trenger så mye mer enn et fang å sitte på, også "glemmer" de dem litt når de blir litt eldre. Jeg jobber som lærer i ungdomsskolen og fra det ståstedet tenker jeg at man kan egentlig ikke følge opp barna sine nok. Det er så mye rart, så mange barn/ungdommer som manipulerer foreldrene sin trill rundt, eller har det dårlig og foreldrene aner ingenting, følger ikke med, orker ikke/ klarer ikke å ta det innover seg. Et viktig "forebyggende tiltak" (for å bruke et litt klinisk språk) er å sørge for å bli kjent med vennene til barna dine etter hvert som de blir litt større, da blir det lettere å fange opp om noe er galt når barna etter hvert trekker seg vekk fra deg i stedet for å komme løpende til deg når de har det vondt. I tillegg til at det er utrolig givende i seg selv.

Astrid:
Tror du har mye rett i at større barn har behov for mer psykologisk tilstedeværelse.
Veldig interessante tanker om storbarns-alderen Astrid! Takk for innspillet. Skal huske på dette:)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere