hits

Mission impossible

Klokken er elleve om kvelden, og jeg lister meg opp trappen som en ninja i husmorforkledning. Målet er soverommet. Sengen min. Søvn. 

Men jeg vet at den lille sover så lett at han våkner bare spurvene fjerter i bygda bortenfor, så jeg  forhaster meg ikke. Tar hvert trappetrinn med en buddistmunks ro og presisjon. Men å bestige en trapp i snegletempo er kjedelig. Det er her jeg gjør en feil som kommer til å koste dyrt. 

Jeg bestemmer meg for å sjekke telefonen midt i trappebestigningen. Med én tå på neste trappetrinn, fisker jeg apparatet opp fra lomma, og holder det foran ansiktet i et halvt sekund, før jeg mister balansen et øyeblikk og dingsen smeller treverket under meg. 



Jeg holder pusten og kniper igjen øynene. Fyrer av et par gloser i mitt stille sinn, mens jeg plukker opp telefonen. I et kort og naivt øyeblikk tror jeg at jeg har sluppet unna. At braket ikke avslørte meg. Men der tar jeg feil. Det blir leven på barnerommet. Det brøles av full hals. 

Jeg innser at jeg bare kan takke meg selv og telefonavhengigheten. Trasker opp resten av trappen og inn på det mykt belyste barnerommet. Der slenger jeg meg på sengen, og fosøker å berolige den lille som absolutt ikke har tenkt å stilne før jeg legger meg helt ned, og brer over meg dyna. 

Der ligger jeg i gode femten minutter, før pusten til den lille endelig har fått en søvnaktig rytme. Jeg skjerper sansene. Det er nå det virkelige mission impossible begynner. 

Med tempoet til et bedøvet dovendyr, beveger jeg underkroppen langsomt mot kanten av sengen. Hver millimeter beregnes med den største nøyaktighet. Sengen arbeider nemlig imot meg. Den knirker som et tordenvær hvis jeg våger å bevege meg for raskt. 

Når jeg omsider har fått lirket meg over sengekangen med en fot plassert på gulvet, rykker det plutselig i den lille kroppen på sengen. Jeg stivner øyeblikkelig i en stilling som neppe kan kalles ergonomisk. Med to tredjedeler av kroppen fortsatt plassert på den knirkete sengen, støtter jeg meg på overarmene og et ben på gulvet. Slik blir jeg stående og skjelve i samtlige muskelgrupper i et helt minutt mens jeg forsikrer meg om at den lille ikke har tenkt å våkne.

Faren er foreløpig over. Jeg smyger det andre beinet ut av sengen, og ligger nå med kun overkroppen på sengekanten. Nå er jeg snart i mål. Men fader, jeg glemte at jeg hadde lagt telefonen på senga! I samme skildpaddetempo som før, sniker jeg meg tilbake opp på sengen for å lete etter duppeditten i mørket. Der! Jeg kjenner konturene av noe firkantet like ved kinnet til den lille. Smyger hånden under dynen og tar tak i telefonen.  Blir så gira at jeg glemmer å huske på hvilke deler av sengen som knirker mest, og graver kneet ned i madrassen på et uheldig punkt. 

BRAAAK! Sengen utløser sin knirkesymfoni uten et snev av nåde. Øynene til den lille sperres opp, og ser på meg. Vips, så sitter den lille rett opp i sengen og ser spørrende på meg. I et halvt minutt sitter vi der og ser på hverandre, før den lille hånden peker bestemt på puta ved siden av seg. 

Jeg har tapt. Oppdraget er kansellert. 

Jeg legger meg ned med et høyt knirk, og puster ut. Da blir jeg her i natt. 

Heldigvis har vi en stor barneseng. Og i morgen forsøker jeg igjen. 

8 kommentarer

Hahaha, kjenner meg selvfølgelig igjen i både listingen og mobilavhengigheten. Det er så deilig at den fasen der går over etterhvert...plutselig innser man at man kan puste ut og faktisk snakke med vanlig innestemme igjen i stua :-)

Hehehe, jeg ser deg levende for meg!

Jeg ser deg for meg og kjenner meg altfor godt igjen.

Haha, minner! Slik var det lenge med størstejenta her i huset. Aner ikke hvor mange ganger jeg har forbannet meg selv for å glemme å ta på sokker. Det er helt utrolig hvor mye bare føtter mot parkett bråker! ;)

:D

Min største utfordring er å komme meg lydløst ut av rommet etter å ha sitti på huk i 20 minutter ved siden av sprinkelsenga og begge beina sover!

Sovebebibloggen:
haha, ja det kan jeg se for meg som et egent mission impossible!

Been there:-) Ninjaene kan bare gå og hjemme seg, de kan ikke måle seg med en desperat mamma som vil opp i sengen sin.

Haha.. dette hørtes veldig kjent ut=)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere