Søvntreningsdebatten

23.10.2014 - 11:39 25 kommentarer

Det finnes uhyre mange voksne som hater å sove alene, og det har de fleste forståelse for. Men en baby skal klare å regulere sin angst helt alene, midt på natten. Det er av en eller annen grunn en selvfølge. 

Det er kun i en liten del av verden at det forventes at babyer skal sove alene. I store deler av Latinamerika, Asia og Afrika, er det normalt og forventet at foreldre samsover med sine barn på ulike måter. 

Enten det er med en hammock ved siden av mor og far, en kurv i midten av dobbeltsengen eller på mors bryst, blir samsoving sett på som naturlig og ikke minst, fornuftig i store deler av verden. I Japan samsover foreldre og besteforeldre med barna langt utover spedbarnstiden. 


Nysgjerrig på samsoving? Les dette om trygg samsoving.

Men her i Norge, har vi fått det for oss at det eneste riktige er å skille babyen fra omsorgspersonene om natten når den lille fyller 6 måneder. Den store søvntrenings-debatten ruller stadig. 

Siden jeg for noen måneder siden skrev et langt innlegg om samsoving, ble jeg bedt om å kommentere i en nylig artikkel om søvntrening. Spørsmålet er: Skal vi trene spedbarn (fra 6 måneder) til å sove alene om natten?   

Mitt svar er (surprise!) nei. Men det finnes overraskende mange søvn-eksperter, helsepersonell og foreldre som roper ja. Argumentene for å bruke søvntrening på babyer er: 

-krybbedød

-at mor og far trenger søvn for å fungere som foreldre

-jo før babyen lærer seg å sove igjennom natten, desto mindre søvnproblemer i fremtiden

Og da får jeg lyst til å snakke litt om disse punktene. Helt uten professjonell ekspertise, men med snart seks år på baken som samsover, og ivrig researcher av temaet. 

Krybbedød, er nettopp det: krybbe-død. Studier viser at til tross for den mye opphausede myten om at samsoving fører til spedbarnsdød, så er det faktisk når babyer sover alene, at de fleste tragediene skjer. Spedbarnsdød i forbindelse med samsoving har nesten bestandig en annen forklaring enn selve samsovingen. Som f.eks berusede foreldre, samsoving på trang sofa (som strengt frarådes av samsovings-fremsnakkere) eller foreldre som røyker. 

Mor og far trenger søvn: ja! Det gjør de så absolutt. Men når mangfoldige studier viser at foreldrene i gjennomsnitt får mer søvn, og har lavere risiko for depresjon når de samsover, kjøper jeg ikke argumentene om at én metode passer for alle. Ja, mange mødre får bare ikke sove med barnet i sengen sin, eller på samme rom. Men det finnes nok av oss som sover aller best med barna i armkroken, og vi trenger ingen lekse om at vi «må få barnet ut av rommet for å få oss mer søvn». 

Mindre søvnproblemer i fremtiden: Det menes altså at jo før babyen lærer seg å roe seg selv om natten, jo bedre. Problemet er bare det at så mange vil starte denne drillingen av babyer fra seksmånedsalderen. Hvor fair er det av oss å forvente at et spedbarn som har levd lenger i mors liv med konstant nærhet, enn her ute i vår forvirrende, kravstore verden, skal kunne roe seg selv, og finne søvnen alene om natten?



Søvntrening skal etter ekspertenes forklaringer, forebygge søvnproblemer i fremtiden.  Men en studie fra 2005, gjort i Sveits på temaet samsoving og søvnproblemer i barnets første ti leveår, viser forresten at nattlige oppvåkninger i spedbarnstiden ikke beviselig fører til noen som helst fremtidige søvnvansker for barn.  

Å kalle det for søvnproblemer når en 1 eller 2-åring våkner to ganger per natt, synes jeg er helt urimelig. Studier av småbarns søvn viser at et par oppvåkninger i løpet av natten er helt naturlig, og at nattlige oppvåkninger faktisk forebygger plutselig spedbarnsdød.  Når man tenker over det er det ikke så ulogisk at dette er noe biologisk som sitter i oss. Det er fornuftig å våkne om natten for et lite barn.

I tillegg mener jeg at det å trene en 6 måneder gammel baby til å sove alene, og roe seg selv når de våkner om natten, er fullstendig i ubalanse med (det ikke-eksisterende) søvnmønsteret som er naturlig for den alderen.

I en søvnstudie av 640 babyer, (Sadler.S) var dette noen av resultatene: 

  •       Kun  16% sov igjennom natten ved 6 måneders alder 
     
  •      17% våknet mer enn en gang om natten, resultatene varerte mellom to og åtte ganger
     
  • 5% våknet hver natt
     
  • 9% våknet de fleste netter
     
  • 50% våknet enklete netter
     
  •        16% av seks måneder gamle babyer hadde ingen faste søvnmønster 

 

Søvntrenings-eksperter liker å si at vi kan forvente mer når et barn er 6 mnd. At det da er på tide at de flytter på eget rom, eller i det minste til en egen seng. 

Hvorfor vi setter et skille ved 6 mnd, og forventer så mye av en baby som fortsatt er hundre prosent avhengig av oss, begriper jeg ikke. Det finnes ingen god forklaring på dette magiske skillet som visstnok skal finnes ved 6 mnd. 

Tvert i mot finnes det et hav av forskning som viser at det motsatte har mange fordeler. Det å samsove, eller sove i nærheten av hverandre, gir så mye til både foreldre og barn. Det fremmer tilknytning, senker stress og risiko for depresjoner og plutselig spedbarnsdød. Dessuten sover mange så mye bedre når de ikke må stå opp om natten for å roe ned barnet.

Så hvis folk dropper å søvntrene babyene sine, så synes jeg de fortjener respekt og aksept for det valget, fra både familie og helsepersonell. De har ikke valgt «feil», eller tatt en enkel utvei som skaper problemer senere. De har bare valgt det som fungerer utmerket for dem. 


Har du følt på et press fra familie, helsepersonell eller andre, om å søvntrene babyen din?

Hvis du har valgt å droppe søvntrening -hva gjorde at du tok dette valget? 


Kilder: 

http://www.naturalchild.org/james_mckenna/cosleeping_world.html

http://evolutionaryparenting.com/myths-and-facts-about-night-wakings/

http://kellymom.com/parenting/nighttime/sleepstudies/

25 kommentarer

studentfruen

23.10.2014 kl.12:23

Alle våre 3 har sovet på rommet vårt til de var ca 1 år :)

Først i kruv, så i sprinkel seng . Og valget falt på å ha de nærme , først med tanke på amming, så på tanke om akutt behov for å kose/lukte mammas lukt. Minste sover fortsatt sammen med enten storesøster eller i egen seng på vårt rom.

Trine

23.10.2014 kl.12:56

Søvn, og da spesielt om natten, har vært veldig individuelt synes jeg. Eldstemann sov godt ca fra han ble født, sovnet på egen hånd i sprinkelseng rett ved siden av min egen seng. Fra han var 6 mnd sov han på eget rom med dør åpen inn til vårt rom. Men kan ikke si det er noe vi trente på. Det ble bare slik:)

Yngstefrøken var derimot en helt annen type, som har måttet bli ammet eller bysset i søvn frem til hun var ca 8 mnd. Hun trivdes ikke i egen seng og sov derfor ved siden av meg. Etterhvert begynte hun imidlertid å krype/ramle ut av vår seng om natta og da ble det til at vi gradvis vente henne til å sove i sprinkelseng ved siden av meg.

Nå er hun derimot 1 år og sovner trygt og godt inne på sitt eget rom.

For oss er ikke det viktigste å følge alle råd/gjøre det som er "riktig" for andre, men finne en vei som passer oss og barnets personlighet. Det viktigste er ikke hvor vi sover men at alle få sove trygt og godt, uten å gråte seg i søvn.

Mamma Marianne

23.10.2014 kl.17:32

Så deilig lesing! Jeg elsker samsoving, og sover mye bedre med barna i senga vår. De fleste rund oss har vært enig og forståelsesfulle ovenfor valget vårt, men noen har vært livredde for barnet/syntes at vi gir de dårlige vaner. Jeg har heldigvis aldri brydd meg, og jeg har alltid vært sikker på at vi har tatt det valget som er best for oss :)

Synes det er så godt du tar det opp, det er noe som absolutt bør fremsnakkes :)

Kirsten

23.10.2014 kl.18:25

Begge mine har sovet på eget rom nesten i fra de var nyfødt. Rett og slett pga at jeg er så var at jeg ikke sov. Men med dører åpne og ekstremt var for lyd var jeg vel våken og inne på rommet etter første lyd.

Jeg tenker at de som vil sove sammen med barna sine skal gjøre det så lenge både barn og foreldre vil det og for de som ikke vil eller kan får gjøre det. Jeg ser det positive med samsoving, men samtidig skal det ikke gå utover nattesøvn til foreldre, da spesielt mor. Med tanke at ho allered har lite søvn den første tida eller året.

Det er greit med råd og veiledning, men innimellom er det greit å huske at alle er forskjellig og det er ikke alltid at rådene som passer for en familie er gode i en annen familie.

anette

23.10.2014 kl.18:40

Vi var veldig på at de to eldste skulle sove i egen seng fra de var små for det var det vi fikk av informasjon. Var så redd for krybbedød. Mye gråt og vanskelige ligge situasjoner og netter. Jeg sov heller ikke de første mnd,for jeg sto opp og satt meg i stuen for å amme om natten. Og de gråt veldig mye om natten.(jeg fikk og en depresjon etter noen mnd ) Nå med minste mann sov han samme med meg fra første natten og helt til vi sluttet å amme (21 mnd) nå sover han i egen seng på eget rom. Han er den av barna vår som er lettest å legge for han er den som er tryggest. Er så glad for at vi følgte hjertet vårt denne gangen. Og er veldig lei meg for at de to andre måtte oppleve det de gjorde. Er sikker på at vi hadde hatt roligere kvelder og netter vist vi hadde latt de være samme med oss, det er jo det som er naturlig.

sliten gravid kjerring

24.10.2014 kl.00:08

Vi har gjort noe riktig er vår konklusjon etter nesten tre år, og det på tross av at han sjelden sover natta gjennom enda. Han skreik og brukte TIMER på å roe seg for hver oppvåkning om natta frem til 2 år++ men vi kosa, byssa, bar, sang og pjuska. Vi samsov og lot han komme til oss. Tok vekk fengselet sprinkelseng og gikk over til storguttseng så han selv kunne komme ruslende. Han sover med en hånd på hver av oss hver natt. Og kose, nusse og kose litt til om han våkner.

Hege

24.10.2014 kl.04:53

Kall meg gjerne lat, men konseptet med å skulle stå opp midt på natten for å trøste eller mate en baby har og kommer jeg aldri til å gidde. Jeg ammet fordi jeg er lat, og jeg samsovet fordi jeg er lat. Jeg og poden var så synkronisert at han ikke våknet under nattamming og det gjorde ikke jeg heller. Så når helsesøster spurte om han sov mye så sa jeg; hele natta. Hun ble litt bekymret, han var tross alt bare to uker. Heldigvis hadde gubben en film av oss to fra nattamming og kunne fortelle oss begge at dette var noe som intraff ofte hver kveld/natt/morgen.

Har termin snart med nr. 2 og kommer til å gjøre akkurat det samme. Storebror flyttet rett fra vår seng og inn på eget rom vegg i vegg med dører åpne når han var 8,5mnd. Første natta våknet han en gang, men sovnet igjen så fort jeg kom inn. Søvntrening hos oss har ikke vært nødvendig og jeg tenker som så at om folk mener det er det, så er det for tidlig. Det handler om trygghet og tillit som må erfares, kan ikke læres.

Mammaen min var veldig skeptisk til hele konseptet, men lur nok til å ikke kritisere annet enn å stille noen spørsmål ved det. Hun er født på 50-tallet og hadde en litt annen forutsetning enn oss som er fra tidlig 90-tallet. Tror kritikken kommer av at folk har vært redd for å ta feil og tenke at de har gjort noe galt. Da er det enklere å kritisere andre.

Kjempe bra at du tar opp dette! :D

Tone

24.10.2014 kl.09:52

Ved 6 måneder er det vel ikke et like stort fysiologisk behov for nattamming, så det er vel derfor denne "grensen" blir nevnt.

Samsoving er som mye annet, du må finne ut hva som passer din familie. Jeg våkner av hver minste lyd og bevegelse og vi flyttet junior på eget rom ved ca 10 mnd. Så det var det som funka best for oss.

Jona -Mammalivet

24.10.2014 kl.11:04

Kirsten:
Ja, jeg har ingenting i mot at folk flytter barnet på eget rom hvis de føler det er best for barnet og dem selv.
Det er kun når det fremstilles som "det eneste fornuftige valget" å trene en baby til å sovne selv hvis den våkner om natten, at det blir galt for meg.

Jona -Mammalivet

24.10.2014 kl.11:09

anette:
Så godt å høre at dere fant en metode som fungerte så bra for dere!
Det er akkurat dette unødvendige slitet og redselen for å gjøre noe "galt" som jeg ikke kan fordra. Dette påføres oss foreldre fra et samfunn som ikke forstår seg helt på samsoving, og helsepersonell som ikke har satt seg godt nok inn i fordelene, og sett at det er ikke noe snakk om stor krybbedødsfare eller noe slikt.

Vi hadde en kort periode hvor vi prøvde ut alle rådene med førstebarnet, for å få henne til å sove på eget rom alene. Ikke sjangs. Det var kun en pine for både oss og henne, og vi gikk tilbake til samsoving og fortsatte til hun var rundt året. Da flyttet hun stolt over i egen seng, og så på eget rom. :) Og slik har det gått med de andre barna også. De samsover med oss til de er 1-2år og så over på barnerommet, gjerne sammen med storesøster for ekstra trygghet :)

Jona -Mammalivet

24.10.2014 kl.11:10

sliten gravid kjerring:
Godt å høre at dere ikke lar dere stoppe av fordommer og gjør det som dere mener er best for gutten :)

Jona -Mammalivet

24.10.2014 kl.11:13

Hege:

hehe, der fikk du sagt det! Jeg er nok gullmedlem i den late-mammaklubben jeg også ;) Amming og samsoving har eliminert så utrolig mye stress vår vår del. Selvfølgelig er det ikke alltid en dans på roser heller, men jevnt over så tror jeg vi hadde hatt adskillig mange flere våkennetter om vi hadde prøvd å søvntrene babyene våre.

Jona -Mammalivet

24.10.2014 kl.11:19

Tone:
Ja, det er mulig at det store fysiologiske behovet for amming begynner å avta ved 6 måneder. Men man må huske på at når fast føde introduseres, så begynner ikke babyen å innta en haug med kalorier med en gang. Det skal kun være bittesmå smaksprøver fra 6mnd, og en sakte og gradvis tilvenning. Noe som -i mitt hode -betyr at energibehovet til babyen ikke forandrer seg stort før rundt 8-9mnd når de fleste har begynt å spise såpass mye fast føde at det utgjør noen forskjell.

Og så er det jo det emosjonelle behovet for nattamming da. Det er jo der gjerne mye-mye lenger enn bare 6 mnd.
Det finnes jo ingen fasit her, men for min del blir det naturlig å gi spedbarnet minimum like lang tid utenfor magen med konstant nærhet og næringstilgang, som de har levd i mors liv.
Men jeg tror på en myk og gradvis overgang til livet utenfor livmoren. Det er ikke alle som er enige der.

Når det gjelder samsoving, så er jeg helt med på at det funker dårlig om mor/far ikke får sove pga sovelydene til baby. Jeg er vanligvis kjempevar for lyder, men heldigvis så slår ammehormonene knockout på meg, så jeg sover som en stein hvis jeg samsover og ammer.

tanteT

24.10.2014 kl.11:41

Vi bestemte oss før fødselen at vår gutt aldri skulle gråte seg i søvn - han er nå 9 måneder og sover delvis hos oss i sengen, og delvis i sin egen seng ved siden av oss. De første to månedene kunne han bare sove helt tett inntil meg om natten, ellers kunne han ikke finne roen. Da vi fortalte dette til mine svigerforeldre i hans første (!) leveuke, fikk de et bekymret drag i ansiktet og sa at vi kom til å få store problemer med å få han til å sove i egen seng senere. Dette ble jeg veldig irritert av på det tidspunktet...ellers synes jeg ikke andre har kommentert på våre sovevaner eller kommet med råd til søvntrening. Men jeg vet noen i barselsgruppa som har drevet søvntrening nesten fra fødselen av.

Jeg skjønner ikke logikken med søvntrening, at folk tror de kan oppdra en baby ved å la dem gråte, eller oppdra en baby overhovet. Jeg ser en grunnleggende forskjell mellom "meg og dem": De synes babyen skal tilpasse seg de voksne og at han/hun ikke skal dominere i hjemmet. Jeg synes derimot at de voksne skal tilpasse seg babyens behov, og så får oppdragelsen komme når de skjønner mer og har språk. Jeg synes tanken om å "nekte babyen nærhet" når han/hun har behov for det (også ved søvn), er direkte hjerterått.

Jeg hører forresten ofte at foreldre snakker om forskjell på gråt hva angår litt større babyer (masegrått vs. sultengråt). Og holdningen er vel da at "masegråten" ikke er viktig å ta hensyn til, og at så lenge babyen er tørr og mett, kan han/hun godt grine litt fordi det er ikke snakk om viktige behov. Men jeg mener jo at nærhet er et viktig behov, for babyer og for alle.

Takk for en finfin blogg, har fulgt den siden jeg ble gravid. Og ja, er også medlem i den late-mammaklubben - det er faktisk mye lettere å bare følge babyens behov.

Jona -Mammalivet

24.10.2014 kl.12:04

tanteT:

Jeg er veldig enig med deg T. Søvntrening aka skrikekurer, har aldri virket logiske for meg heller. Hvis en voksen person jeg er glad i, er redd, trenger en klem eller desperat etter selskap, så vil jeg jo instinktivt gi personen det de trenger. Jeg tror de færreste ville sagt "nå går jeg ut i fem minutter og lar deg være alene, slik at du lærer deg å takle dette her på egenhånd" til en partner eller venn med et akutt nærhetsbehov.

Babyer har de samme behovene, men kan kun uttrykke dem via gråt. Hvordan de skal bli "opplært" til å takle følelser ved å gråte alene, har jeg veldig vanskelig for å forstå meg på.

Du sier så mye bra her, og jeg bare nikker. Takk for finfin kommentar du!

Mamma til en prinsesse

24.10.2014 kl.21:45

Jenta vår er 2 år og tre måneder og vi samsover stort sett hver eneste natt. Det er så ubeskrivelig koselig og fint at alle tre samles i senga og sover sammen etter en lang dag :)

Karina

26.10.2014 kl.17:59

Vi fikk beskjed av alle rundt oss, familie og en del venner og helsestasjonen om å ikke la barnet ligge i sengen sammen med oss, og da gjorde vi ikke det. Vi ville jo ikke ha et barn med søvnproblemer! Førstegangsforeldre, vi var usikker og uerfaren og jeg fikk en skikkelig depresjon etter noen måneder. Ikke fikk jeg til amming, og barnet sov ikke godt om natten, selv om vi gjorde nøyaktig slik som helsesøster sa. Det hele eksploderte med en unge på rett over året som sto og skreik og grein så han var våt av svette og hele kroppen skalv. Da bestemte jeg meg for at nå er det faen meg nok! Gutten vår er et barn som trenger kos og fysisk berøring. Og selv så liker jo vi voksne å sove sammen. Så nå følger jeg og far hjertefølelsen vår, han får sove sammen med oss når han vil og i sin egen seng når han vil det. Det tok oss over ett år å få han helt trygg igjen på nattestid, men nå er han trygg og sover godt. Nå er han snart tre år gammel, og jeg får stadig kommentarer fra familie og venner på at jeg må venne han av med å sove inne hos oss. Spesielt helsestasjonen fokuserer på at det er godt for forholdet til meg og mannen at sønnen vår ikke sover ilag med oss. Da tenker jeg at om det er det som skal gjøre at mannen og jeg hadde gått fra hverandre, da er det mye annet som er gale.

Jeg kommer til å la lillesøster sove sammen med oss nå når hun kommer, og jeg kommer til å følge mine instinkter. Ikke søren om jeg kommer til å la enda et barn gjennomgå på samme måten. Eneste er at jeg for alltid kommer til å ha dårlig samvittighet for hvordan gutten vår hadde det rundt søvn. Jeg bare håper inderlig at han ikke har tatt varig skade av det...

Susanna

26.10.2014 kl.22:56

Takk dette gjør meg godt å lese. Skjønner ikke at helsesøstre må snakke så mye om at:" ved 6 måneder bør de klare å sove 12 timer i strekk uten mat. Bare gi dem litt mer mat på dagen og tilby kun vann på natten så går det fint. Fortsetter du å amme på natten så er det din skyld at ikke babyen sover natten igjennom for da blir nattammingen en dårlig vane. "

Og etter å ha nevnt på 4 års kontroll at han stort sett kommer inn i senga vår i løpet av natten fikk vi mange "ufrivillige råd" om at: "da bør man ikke la ungen komme opp i senga, men evt ha en madrass på gulvet osv"

Hvem sa at der var et problem at barna sover i vår seng? Vi liker det og vil ikke forandre det.. Og nei, jeg tror ikke at vi "skader barna" ved å ikke høre på "ekspertene".

Jona -Mammalivet

27.10.2014 kl.09:30

Mamma til en prinsesse:

Helt enig! Ingenting slår den familiefølelsen med en varm liten unge senga :)

Jona -Mammalivet

27.10.2014 kl.09:42

Karina:
Åh jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver om å være uerfarne førstegangsforeldre som var redde for å gjøre noe "feil". Vi fikk også høre fra famile, bekjente og helsestasjonen at vi for ALL DEL ikke måtte la babyen sove hos oss etter 6 måneder. Egentlig var det få som var begeistret for at vi lot henne sove hos oss i starten i det hele tatt. -med unntak av jordmødre da. De hadde skjønt fordelene :)
Men ja, vi tvilte på oss selv, og prøvde forgjeves å få babyen til å sove på eget rom, men det gjorde jo bare vondt i mamma og pappahjertet, for hun var på ingen måte klar. Så vi kuttet det ut rimelig fort, og hun flyttet på eget rom når hun var rundt året. :)

Jeg opplevde også en depresjon, som du forteller om. Hvem vet om det muligens hadde en sammenheng med dette søvntrenings-stresset? Forskning viser jo at samsovende mødre har lavere risiko for å få det.

Åh jeg DIGGER at dere har funnet tryggheten i deres egne valg, og vet hva som er best for dere. Stå på og gjør det som funker og føles riktig!
Stor klem!

Jona -Mammalivet

27.10.2014 kl.09:45

Susanna:
Ja, enig! Spesielt påstanden om å "bare gi mer mat på dagtid" for å få barnet til å sove bedre. Det gir jo ikke mening. En 6 mnd gammel baby skal jo ikke spise "mye" fast føde! De skal jo bare få smaksprøver og tilvenningen til mat skal være langsom og gradvis. Ingen av mine tre har fått i seg et eneste "ordentlig" måltid med fast føde før de var nærmere 9-10 måneder. Før den tid var det bare smaking og leking. De tok det i sitt eget tempo!

Ja, så lenge dere som foreldre ikke har problemer med at barna kommer inn i deres seng om natten, så ser jeg ikke hvorfor noen skal "klage" over det. De slutter nok en dag av seg selv. Og om de ikke gjør det, så er de i allefall mye mer modne og klare for å blir avvent når de er blitt såpass store som 4-5år.

Maria

28.10.2014 kl.09:38

Hver sin lyst tenker jeg! Men når verden er slik den er med folk som jobber og har hundre aktiviteter til en hver tid er det viktig å sove. Hvordan man gjør det best er sikkert individuelt. Mitt barn får nærhet, varme, kos og trygghet i bøtter og spann hele dagen, men på natten sover vi. Og i vår familie gjør vi det best med voksne på et rom og barnet på sitt rom. Barnet vårt sov hos oss et par uker før hun flyttet på eget rom og alle sov bedre straks vi delte oss.

Om man gjør det sånn eller slik påvirker jo kun de som bor innefor husets fire vegger, så jeg forstår ikke helt hvorfor det er nødvendig å mene så mye i verken den ene eller den andre retningen :)

-M

Jona -Mammalivet

30.10.2014 kl.11:49

Karina:

Forresten, kunne du vært så grei å sende meg en mail? trehodettroll@gmail.com
Har fått en forespørsel fra noen som ønsket å komme i kontakt med deg ang dette søvntrenings-temaet :)

Silje29

03.11.2014 kl.21:45

Vår baby er 5 mnd og har sovet i sin

egen seng, ved siden av meg siden fødsel.

Klart jeg har lyst å ligge å kooose med han i sengen

hele tiden- MEN han sover kjempedeilig alene-

våkner mindre enn han gjør om han sover med oss,

og får all kos og oppmerksomhet han trenger på dagtid.

Han er en superhappy baby -

Og veldig trygg :-)

tonje

12.12.2014 kl.21:40

Min gutt på 7 måneder våkner annenhvertime hele natten og sover ikke godt i det hele tatt. Noen ganger våkner han oftere også, og er helt avhengig av puppen for å sovne igjen. Som regel sover vi sammen etter første eller andre amming, men han er så var så han våkner oftere av å ligge ved siden av meg. Jeg er for nattamming og samsoving, men hos oss synes jeg det har gått litt for langt. Jeg får ikke mange timene med søvn i løpet av natten med så mange oppvåkninger og har prøvd å venne litt av med puppen med det er jo helt umulig å få til i praksis uten at han skal gråte seg i søvn og det vil jeg jo ikke. Tror jeg har gitt opp og innsett at jeg kommer til å være en zoombie resten av permisjonstida. Jeg synes rett og slett ikke at samsoving og amming hele natten er koselig i det hele tatt, for det tapper meg så for krefter at jeg ikke klarer å være mamman hans om dagen fordi jeg er så sliten.

skulle ønske denne babysøvnen ikke var så vanskelig!

Skriv en ny kommentar

hits