hits

Ut på tur - jæklig sur

 

Akkurat denne søndagen var det ikke akkurat frasen «ut på tur -aldri sur» som klang i hodet mitt. 

Jeg står opp ganske sent etter en utmattende natt sammen med en ettåring som får tenner. Det er ruskete og grått ute, men da jeg får melding fra en venninne med invitasjon til en søndagstur, tenker jeg at det muligens er akkurat det jeg trenger etter en sånn natt. Frisk luft og en liten gåtur. Men det jeg ikke vet, er at det blir ikke akkurat smertefritt å komme seg ut av huset. 

Ungene løper runder rundt spisebordet, mens jeg lager meg en mental liste over alt vi må klargjøre for å få til en fin tur med flokken vår. Tre lag med varme klær, pølser og kakao på termos burde gjøre susen. 

Men i det jeg iverksetter planen, begynner ting å gå veldig galt. Mannen blir plutselig fryktelig opptatt på vaskerommet med «tømme skittentøyskurven»-prosjektet sitt. Noe jeg jo til vanlig er over middels begeistret for. Men akkurat i dag, med mine frynsete, søvnløse nerver, kunne det prosjektet nok ventet litt.

Jeg kjører på likevel. Satser på at jeg får gjengen klar på egenhånd, setter på en gryte med kakao, og sender de største barna på do. Jeg gjør jo dette alene de fleste morgener når han er på jobb, så dette fikser jeg.

Så bryter kaoset løs. 

Inne på toalettet skrikes det. Det er full konflikt med fekting og krangling. Minstemann løper mellom bena mine mens jeg forsøker å skille de to eldste. Jeg trekker all min gjenværende styrke opp fra kjelleren for å beholde roen. Puster inn med nesen, teller til ti og alt det der. Man har ikke mye å gå på etter en natt med to-tre timer søvn når man er gravid i tillegg. 

Når jeg endelig får stoppet skrikingen på badet på en grei måte, og alle har vært på do, føler jeg meg litt flink. Dette får jeg til, tenker jeg. Hvem trenger vel søvn?! 

Tja. Meg. I dette tilfellet.

For mens jeg sender sistemann ut fra badet for å kle på seg, kjenner jeg en søt lukt bre seg i rommet. Jeg stormer inn på kjøkkenet, hvor kakaoen har vokst til en diger, skummete masse som står opp fra gryten. Jeg hopper til og slår av komfyren. Får reddet gryta fra å koke over hele gulvet, og setter den i vasken.


Jona: 0 Dritt-dag: 1

Jeg ser på klokka, og oppdager til min forferdelse at vi har et kvarter igjen på oss for å bli klare. Den krangelen på do tok visst et digert jafs ut av tidsplanen min. Fader heller. Det blir ingen kakao. Jeg blir ikke årets mor heller, men shit la gå. Vi SKAL kose oss i dag! 

Ungene får på seg ullundertøy og jeg vagger ned trappen til entréen for å legge klart regntøyet. Der blir jeg møtt av et syn jeg ikke var forberedt på. Knaggrekken på veggen henger på halv fire. Det ene festet ser ut til å ha løsnet fra gipsveggen. Helsikke. Jeg forsøker å lirke klærne av knaggene for å berge resten av knaggrekken, men i det jeg tar i den første jakken, hører jeg et knas. Hele knaggrekken deiser i gulvet med et brak, og samtlige uteklær ligger i en stor haug ved føttene mine. 

På vegggen har knaggrekken etterlatt seg to digre hull. 


Først bare står jeg der og måper. Så kjenner jeg hvordan jeg får lyst til å fyre av alle de saftigste glosene jeg kjenner til, og rive meg i håret. Akkurat i det jeg trekker pusten for å eksplodere, kommer ungene ned trappen. De reagerer med å hvine av fryd og slenge seg på kleshaugen og rope «jippi! -klesbad!» 

Slik ligger de og ruller seg i vinterdresser, sko og kåper mens jeg setter meg på trappen. Det er fem minutter til vi bør være ute av huset, og jeg kjenner at akkurat nå har jeg rimelig lite lyst på pølser. De store hullene i veggen gaper og håner meg som trodde dette kunne bli en strålende søndag. 




Det er nå jeg vurderer om jeg bare skal legge meg ned å grine, eller kanskje bryte ut i hysterisk latter og ta meg en sjokolade. Det er som om kaosgudene sitter og godter seg der oppe, og pønsker ut de mest upraktiske krisene de kan kaste vår vei i dag. 

Jeg ender med å rope gaske skarpt på mannen og kreve at han kommer og tar en titt på det som utfolder seg i gangen. 

«Holy crap!» utbryter han. 

«Jepp» svarer jeg. 

Og så må jeg bare le. 

Jeg humrer for meg selv hele veien opp trappen, og tenker at det er da enda flaks vi har håndverkere i familien. Oppe på kontoret røsker jeg til meg kameraet. Denne dritt-dagen skal søren ta dokumenteres, om ikke annet. Hvem vet hvaslags katastrofer vi fortsatt har i vente.

Etter at jeg får fanget kaoset på kameraet, kommer vi oss omsider ut i bilen, og kjører mot turstedet med tre harmoniske barn i baksetet. -Neida.

Det hyles trestemt hele veien. Tårer blir det også. Skikkelig søndags-stemning med andre ord.

Vel fremme ved turstedet, står den stakkars vennegjengen vår og venter på kaosfamilien i ruskeværet. De er vel vant til det nå, men jeg føler meg dust likevel. Hvorfor kan ikke jeg være den organiserte supermammaen «alle andre» ser ut til å være?

Mens irrasjonelle planer om å bli verdens beste på planlegging og organisering surrer i hodet mitt, trasker vi bortover turstien med vennefamiliene våre.

Barna har brått sluttet å hyle. De ler faktisk. Holder hender med venner og smiler. Det er denne egenskapen som barn har til å leve i nuet, som jeg alltid misunner. Det er som om denne morgenen med en sur og gretten mamma, hull i veggen og fullt kaos aldri har skjedd. 



Det grilles, spises og skravles. Hjemme venter det et entrégulv med en gigantisk kleshaug og sko strødd utover gulvet, og to digre hull i veggen. Men jeg kjenner at det driter jeg litt i akkurat nå. For nå koser vi oss pokker med!




Ta den dere, -kaosguder! 

7 kommentarer

Noen dager..sier jeg bare. Jeg syns det er du som er supermom jeg!

Her er det bare to barn (og den yngste har ikke begynt å krabbe eller gå enda), men vi har også sånne dager! ;) Bra dere koste dere på tur. Og jeg har nesten klart å overbevise meg om at disse som ser ut som om de fikser det veldig bra, de har også ofte en kleshaug liggende hjemme, eller en oppvask, eller duploklosser over HELE huset (akkurat sånn som oss)! :)

Det er så kjent det der! Kaos og grining for å komme seg ut av huset. Hvorfor gidder vi det her liksom? Men så når vi endelig er kommet fram, så er det som regel alltid verdt det! Og frisk luft hjalp sikkert bittelitt på det trøtte huet også? Det gjør det for meg i hvertfall. Så får det bare være at jeg så ut som en kule i mannen sitt turtøy (7 mnd på vei; da er det lite turtøy som passer..) og møtte på diverse fancy folk i løypa.

Hehe! Jeg digger deg Jona! Kjenner meg igjen;) stå på!!😊

noen av oss kommer oss ikke ut av huset på tiden/med fornuftige sko (les: noe som ikke er toms, i høljregn)/med jakke/med gredd hår/med riktig linsestyrke på riktig øye/med matpakke/ALL OF THE ABOVE på helt vanlige dager. Synes jeg ser meg selv med en skokk unger, regntøy, sko som tåler vann, matpakker og en krabat i magen på toppen. Synes du er flink jeg. ;)

Bodil:
Ja det hender ganske ofte at det er kaos og grining på vei ut, hvis vi skal noe utenom det vanlige. Men dæven, denne dagen ass.... Det var like før tårene spruta hos meg og :P

Ja det var veldig deilig med frisk luft, og ikke minst å sitte og skravle med herlige venner og se barna våre leke sammen. Føler meg som verdens heldigste som har den gode gjengen <3

haha, ja jeg hadde på meg snowboardbuksa siden regnbuksa i xs har blitt *kremt* LITT i det minste laget :P Men ja, følte meg ikke så superkul med bobletøy og den magen, men shit au! Vi er fine vi og, på vår måte! :)

Nina:
Hehe, ja sånn sett er unger supre personlig trenere, for de MÅ ut, ellers blir det så mye leven i stua at man blir gal :P
Takk Nina. Du er go' du :)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere