hits

Masete babyer



Jeg liker ikke utrykket "masete baby". Og det til tross for at jeg har hatt to av dem som visstnok tilhører den kategorien. 

Førstebarnet vårt var en sånn baby som gjerne tok seg flere, lange cowboystrekker i seng eller vogn i løpet av dagen, og sovnet greit om kvelden. Selv om jeg var utslitt og syntes det var en gedigen omveltning å bli mamma, så skjønte jeg ikke helt hva andre mødre snakket om når de beskrev deres nyfødtes timelange hyletokter eller at de ikke kom seg på toalettet på grunn av at de hadde fått så «kravstore» babyer. 

Min baby sov så mye at jeg kunne både dusje, gå på forelesninger og jobbe noen kvelder i uka før hun var blitt 6 mnd. Ikke var hun kresen på hvem som passet på henne heller. Pappa var nesten like bra som mamma, selv fra begynnelsen av.

Så kom nummer to. Et lite menneske som var den rake motsetning av sin storesøster. Og sjokket var så stort at jeg sverget høyt til min ektefelle at vi aldri skulle ha flere barn. Dette her ville jeg ikke risikere å måtte gjøre igjen. Vi hadde fått en sinnsykt «masete» baby.


Sånn ville hun være. 24 timer i døgnet. Tett inntil mamma. 

Hun var en sånn som kunne sovne på armen min etter amming, men bråvakne og skrike så det dirret i vindusrutene hvis jeg våget meg å legge henne i sengen. En baby som ville bli bært, være limt på mor eller far, vel egentlig helst kun mor, hele døgnet. En baby som brølte om jeg var så frekk å unne meg selv en tominutters tur på do mens hun måtte ligge på et teppe i stua. Om kvelden kunne hun skrike i timevis før hun fant søvnen, uansett om jeg lå ved siden av henne. Hvis ikke jeg bandt henne på meg i sjal og gikk kveldstur langs bråtkete, traffikerte veier til hun sovnet, skrek hun uten stopp på soverommet helt til hun sovnet av utmattelse.  Og slik hadde vi det i tre måneder. 

Heldigvis hadde jeg et nettverk av venner og bekjente, og en jordmor som heiet på morsinstinktet mitt. Jeg fant ut at bæring i sjal, samsoving og konstant amming etter babyens skjema var det eneste som gav denne lille bylten litt ro, og dermed gjorde livet litt enklere for oss. 


Alltid rett ved hjertet til mamma.

Og visst syntes jeg ofte at hun var slitsom å hanskes med. Denne vrælende, krevende lille personen som hadde tatt over livene våre. Men jeg var samtidig helt overbevist om at hun ikke var «unormal», «masete» eller at det var noe alvorlig «galt» med henne. Det ble såklart undersøkt om det var noe fysisk som gjorde henne urolig, men vi fant lite som kunne forklare hennes totale avhengighet av meg. -Lite annet enn biologi og ren fornuft.  

For etter at jeg har opplevd å bli mamma til en «snill» baby og to «masete» babyer, så kjenner jeg at jeg virkelig misliker slike merkelapper. Nyfødte er ikke enten snille eller ikke-snille. De er ikke masete, kravstore eller oppmerksomhetssyke i den forstand. De er smarte, uskyldige vesener som kun har én måte å kommunisere med oss på: Igjennom gråt. Samtlige av dem har behov for nærhet, men mange av dem trenger mye mer av den enn vi forestiller oss innen disse små overtar livene våre. 

Det gjør meg virkelig nedfor når vi voksne hevder at "masegråt" ikke trenger å bli tatt like alvorlig som "sultengråt" hos babyer som kun har vært noen få uker eller måneder på utsiden av mors liv.


For uansett om vi hører forskjell på om babyen er sulten eller roper etter trygge armer å bli holdt i, -betyr det at trygghetsbehovet til den lille er mindre viktig enn det å være mett og tørr? Er det nok forlangt for et sosialt vesen som et nyfødt menneske å ha en ren bleie og en mett mage, eller kan de forvente litt mer av oss? 

Selv diskriminerer jeg ikke lenger mellom ulike typer gråt hos små babyer. Gråter de, så prøver de åpenbart å fortelle om et behov de trenger å få fylt. De har ingen masterplan om å drive oss til vanvidd, selv om det så absolutt kan føles slik. Og de er heller ikke unormalt kravstore og «masete» om de gråter ofte for å bli tatt på, holdt og vugget. 

I mitt hode finnes det ikke lenger «masete» babyer. Bare babyer med forskjellig grad av nærhetsbehov. Hvordan kan vi i det hele tatt kan klandre dem for å trenge så mye nærhet etter at de har blitt båret, vugget, holdt konstant varme og aldri kjent sult i ni måneder? De kjenner ikke noe annet. Da er det ikke rart om overgangen til denne verden utenfor blir litt for brå og hard for mange små.

Det kan bli sånn at man sliter med å få tatt seg en dopause. Det kan bli sånn at man glemmer å spise, eller ikke får noe særlig med søvn de først tre månedene. Det er knalltøft, og utmattende. Og man trenger såklart pauser innimellom. Mine babyer har måttet tåle noen minutter for seg selv her og der, mens jeg løp på do eller hentet meg noe i kjøleskapet. Men de har ikke blitt ignorert, selv om de "bare" gråter for å få kos.

Og jeg skulle ønske dette var noe foreldre var mer forberedt på. For det er mye enklere å tilpasse seg et par måneder med en baby med store behov, når man er forberedt og virkelig vet hva det går ut på. 

For da vi mot alle odds, plutselig fant ut at vi likevel ville ha en nummer tre, så antok vi bare at det vi hadde opplevd med nummer to var «normen» og at vi likesågodt kunne instille oss på å takle en slik runde igjen. Og godt var det! For nummer tre måtte bli bært som en kengurubaby de første seks månedene av hans liv, nektet å bli bysset av andre enn mamma de første månedene og skrek også i timevis om kvelden, akkurat som storesøsteren.



Han var også en av disse som trengte mye nærhet i starten, men som har blitt desto mer selvstendig med alderen. 

Og vi som foreldre ble ikke like gale og gikk ikke like mye på veggene av den «vanskelige» babyen denne gangen. Vi så behovene for det de var: oppriktige, ærlige behov som han trenge oss for å få fylt. Han var ingen masete baby, men en baby som sa klart ifra om sine store behov. 

30 kommentarer

Synd å måtte ha merkelapp på små nyfødte! Har selv en på 15 mnd og en på 8 uker. Eldste gutten var en gutt som kunne spise og sove, og var ganske fornøyd! Mens minsten desverre er en som trenger MYE (eller konstant) nærhet og amming 24/7. Bæresjal er det eneste som funker her også, og desverre så må han gråte litt her og der ettersom jeg ikke får dusjet selv, gått på do, eller bare hente noe i kjøleskapet! Det er beintøft merker jeg! Ikke bare for meg, men for eldste og ikke minst mannen. Men vi tror på de magiske 3 mnd og håper det blir bedre! Heldigvis sover han godt på puppen min om natten, men fy meg om jeg prøver ligge litt for meg selv, han skriker i søvne og klamrer seg fast på puppen igjen.! Det er visst ikke bare bare disse små vesnene! Så ser frem til han blir mer selvstendig og trygg krabat ☺️ Heldigvis så er han en veldig god og blid liten person, og smiler konstant og pludrer de få minuttene han er fornøyd 😊

Vi skal få vår andre datter om 3 uker. Og selv om vår første på 20 mnder var det du beskriver som "en masete" og "vanskelig" baby så har jeg hele tiden følt meg veldig heldig som har hatt en så frisk, enkel og snill unge. Jeg håper på enda en like fin unge og blir storfornøyd hvis jeg får en frisk, men"masete" baby til. Hun er blitt en trygg og glad jente som får masse skryt for sin fine personlighet og er kjempeunge å være sammen med. Heia morsinstinktet og for å gjøre det som føles mest riktig uansett hva andre måtte mene!

Anne Karin Langård

Anne Karin Langård

Babyer er ikke masete!

Pia:
Ja jeg er veldig glad for at disse "masete" babyene mine var så gode til å si ifra om behovene sine egentlig. For de har vokst til å bli noen skikkelig trygge og glade smårollinger som er like uavhengige av meg som den eldste "snille" babyen ble etter hvert. :)

Anne Karin Langård:
Enig :)

jeg har vært hva mange kaller "heldig" men har også hatt mine runder med vesla på ett år. Husker jeg bestemte meg sporenstreks første gang hun gråt (for annen grunn enn "vil ha mat nå") at om hun gråter, klynker etc så tar jeg henne opp og holder henne tett inntil meg uansett hva andre mener, i både nærmeste og fjerneste omkrets: og det er det eneste som fungerer og jeg må si meg stolt som førstegangsmamma som turte å stå på"barrikadene" for Vesla! Hun er supertrygg på alt og alle men av og til er mammas kjærkomne hjerte som banker fortsatt det beste.

Amen og halleluja for mammahjerte og mammafølelsen! (Og ikke minst for bæresjalet!)

Nå gliser hun og klapper i hendene når mor tar frem sjal, bæresele eller bæremeis!

Genialt og samtidig så enkelt skrevet, Jona! Enig enig enig!

Kjenner meg igjen i din beskrivelse. Ble kjempe glad hvis jeg fikk dusjet eller gått på do de første 6 månedene! Jenta mi er nå 15 måneder, og hadde kolikk samt skjev nakke som gjorde vondt. Hun måtte bæres konstant (men hylte av bæresjalet, tror det var på grunn av nakken). Og hun ville bare sove inntil meg, til nøds oppå pappaen eller mens vogna beveget seg. Googlet mye om hvordan jeg skulle klare å legge henne fra meg uten at hun våknet. Det gikk alltid ett kvarter (dersom hun ikke våknet når jeg la henne ned), så våknet hun. Veldig glad for at den perioden er over! Alle sa jeg skjemte henne bort fordi jeg tok henne opp og trøstet henne med en gang hun begynte å gråte. Det kjentes så feil ut å la henne gråte! Mens nå når hun er 15 måneder er hun veldig trygg, gråter sjeldent og jeg får ofte kommentarer på hvor blid og tillitsfull hun er. Så nå kan jeg tenke på å få flere, men var en periode hvor jeg tenkte at det fikk holde med ei!

Lykke til med nummer 4! Dere er tøffe!

Vi har akkurat en slik baby! Så hyggelig å lese det du skriver om oss :-D

Min første var en skikkelig "masebaby". Og vi jobbet så hardt for å tvinge han inn i normen. Du vet, spise hver tredje time, sovne av seg selv, sove godt i vognen. Herregud så mye bedre livet ble da vi sluttet å høre på velmenende råd.

Nr to er en helt annen type. Hun er mer tålmodig, men på ingen måte en såkalt "snill" baby. Og jeg hater når folk spør om hun er det. Hva forventer de til svar, nei hun er skikkelig slem?

Anne: Oh yes, amen for bæresjalet, det kan jeg synge hymner til! :P

Kirsti:
Ja det hadde tatt knekken på meg hvis jeg hadde hørt på alle rådene om å "fikse" den "vanskelige" babyen vår ved å la dem hyle. Glad for at jeg fikk en sånn high-need baby som nummer 2 og så nr 3, og ikke nummer 1. Da var vi mye mer redde for å gjøre noe galt, og hørte på alle rådene om å trene babyen til å bli selvstendig osv. Ikke godt for noen akkurat det der, i vårt tilfelle :/

Og JA så bra du tok opp det der! Når folk spør om babyen er "Snill". Herrefred... hva er det da for et spørsmål? De er babyer med ulike behov. Ikke snille eller slemme, som karakterer i en disneyfilm...

Margrethe:
Har opplevd akkurat det samme som deg mtp tryggheten. Mange var veldig skeptiske og sikre på at vi gjorde oss selv en bjørnetjeneste ved å bære og bysse så mye på de to yngste når de skrek så mye som nyfødte. Men de er blitt veldig trygge og sosiale barn i dag. Får stadig skryt for hvor sosiale og tillitsfulle de er i barnehage og hos folk som passer dem, så de ble tydeligvis ikke borskjemte av å få grunnleggende behov som nærhet dekket ;) Stå på du!

Min første var også slik som dine to siste. Hylskrek som en stukken gris i både barnevogn og bilstol, eneste som gjaldt var mammas pupper og favn. Noe som gjorde at han veide 10 kg når han var 6 mnd gammel... Jeg gikk rett i kjelleren med fødselsdepresjon, følte meg totalt mislykket som mor da alle andre ba meg om å "koose meg og nyyte babytiden".... Var klar og rustet når lillebroren kom, men tror du vel ikke at han bare våknet for pupp annenhver time og ellers sov som en stein.. :)

Jeg liker så godt å lese bloggen din. Føler du gjør meg forbredt på hva som forhåpentligvis kommer en dag, selv om jeg er singel og bare 21. Det er gøy å få perspektiv på ting! :-) ha en fin kveld :-)

Et par måneder?!?!? HALLO!

Når du har bært, kost, samsovet, skjemt bort og dullet med babyen KLISTRET til deg i TO år, og det ENDA ikke har gitt seg!? Da innser du at du har gjort deg selv en STOR bjørnetjeneste og fått en sutrebaby av dimensjoner! Er så sliten at jeg kunne ha rømt landet!! LYKKE til..

Dullebaby:
Det hørtes ikke noe artig ut nei. Har ingen erfaringer med det du beskriver. Her har det gått fint etter 3 måneds alderen, og ungene er veldig lite sutrete og klengete i dag.
Nå aner jeg ingenting om din situasjon, så kan ikke kommentere på hvorfor det er sånn, men det hørtes slitsomt ut!

Støtter deg i valget om å gi all nærheten, og lytte til babyens behov. Det er tøft, men verdt det og det eneste riktige spør du meg. Hadde selv en sånn nr 1, og er glad jeg lyttet til mine egne instinkter og ikke hørte på råd om å la ligge, ikke skjemme bort osv. Jeg er overbevist om at ho har blitt trygg og god pga at ho blei hørt og tatt opp som baby! Av praten rundt da ho var baby skjønner jeg at dette ikke ble gjort med meg, og det er egentlig ganske trist å vite..! Glad for at jeg ikke har gjort det samme med min datter! Stå på! Enig i at de er smarte, små vesener som skal taes på alvor, viktig at de lærer seg at de blir hørt og at de betyr noe!

Mye kjent her! Min førstefødte (og hittil eneste) på 17 mnd var i andres øyne en skikkelig maseunge. Stort behov for nærhet, og stort sugebehov (nektet smokk og flaske). Døgnet rundt, til ett år pluss. Bæring (først var det kun akseptert med armer, deretter godtok hun sjal, seler, ringslynger, you name it, og vi er fortsatt på bærekjøret selv om hun nå springer selv), timesvis med byssing, samsoving (fortsatt tett-i-tett), endeløs amming (også utallige ganger med mamma på do). Det ble endel blikk og kommentarer, fra familie/venner/bekjente, og det var tidvis sårende.

For å snu på flisa; jeg synes det er veldig merkelig å se foreldre bære sin nyfødte i bilstol rundt omkring. Så lite koselig da, og så upraktisk. Hvis jeg skulle være så heldig å få et barn til, og det mot all formodning skulle bli et rolig sovebarn, kommer jeg til å lure på om det er friskt ;)

(heia alle barn som kommer i alle mulige varianter, og alle foreldre som gjør så godt de kan)

Min første gråt så og si aldri på dagtid, lå gjerne på teppet alene og pludret, og krevde fint lite. På natten ville hun derimot ikke være alene, gråt i sengen sin og ville være hos oss/meg. Hvordan skulle hun vite at jeg var der for henne hvis hun trengte meg, hvis jeg ikke skulle trøste bare fordi det var natt? Jeg synes vi ofte krever langt mer av babyene og barna våre enn av oss selv.

Takk for fin blogg, Jona. Alltid spennende å lese!

Ingvild:
Veldig sant det du sier. Vi krever ofte absurd mye av nyfødte babyer. De er jo krevende for oss å ta vare på, i mange tilfeller, men den mest intense perioden varer heldigvis ikke så lenge. Bare det at min yngste på 1,5år nå henter skål, skje og frokostblanding og lager sin egen frokost er jo helt villt for meg å tenke på. Det er virkelig ikke mange månedene siden han var fullstendig avhengig av meg! :)
Takk for fine ord, Ingvild!

hei, leser bloggen din for første gang. bra blogg!

lurte bare på om hva er du utdannet som?

HELDIGE er dine barn som har deg til mamma!

Anonym:

takk for det:)

Jeg har studert bla musikk,dans og drama-pedagogikk (med småbarnsped) og nordiske språk. Har bla. jobbet i barnehage og kulturskole. .)

Her var det også slik at førstemann var veldig "enkel". Han sov mye, gråt omtrent aldri og sovnet om kvelden. Han var mye våken om natta da, men bortsett fra det så krevde han lite. Minstemor har vært helt annerledes. Hun ville aldri ligge rolig, hun skulle bli båret rundt, skrek når ikke mamma var i nærheten osv. Derfor var vi en smule skeptiske da hun skulle begynne i bhg. Det var samme mnd som hun fylte 1 år. Og vi ble så overrasket, for det har gått så bra. Hun har nemlig utviklet seg til å bli en skikkelig tøffing, og hun stortrives i barnehagen. Det har ikke vært noen problemer i det hele tatt. Hun som var så avhengig av å være hos meg hele tiden, har blitt veldig selvstendig. Mye tøffere enn broren sin. Det er flere i familien som kommenterte at hun kom til å bli bortskjemt hvis hun skulle få viljen sin hele tiden, og det har jeg bare blåst en lang marsj i. :)

Ida:
Det samme har vi opplevd. Tilvenning i bhg gikk som en drøm med de "vanskelige" ungene våre som ble "bortskjemt" av bæring, samsoving og nærhet. ;)

Veldig enig i det du skriver. Vi har ofte fått høre at vår baby er "snill", og jeg forstår jo at de bare mener han er lett å ha med gjøre, men for meg blir det også helt feil orbruk. Min sønn har vært relativt tilpasningsdyktig til nå, og stort sett like trygg på pappaen som på meg. De første to måneder kunne han dog kun sove helt klin inntil meg (eller oppå meg) om natten. På grunn av stillheten og mørket, tror jeg bare at han hadde behov for å vite at vi var der. Det var slitsomt, da jeg sov veldig lett i denne perioden, men det var verdt det og jeg er glad jeg gav han denne tryggheten. Under graviditeten leste jeg om "det fjerde trimsemester", blant annet her på din blogg, og det er jeg veldig glad for. Enig i at man burde forbedre gravide på at noen babyer behøver ekstra mye nærhet(og litt utenfor tema: At amning også kan være vanskelig og at man kanskje ikke får det til, i stedet for å bare messe om hvor viktig det er. Måtte selv delamme og var helt uforberedt på probleme).

tanteT:

Så artig at du hadde lest om det fjerde trimester hos meg før babyen kom! Det gjør meg veldig glad at du fikk noe ut av det :D

Ja, jeg føler det ofte ikke er helt balansert info som vordende førstegangsforeldre får. Det å være forberedt på at babyen ofte vil være limt på mor de første månedene, er en stor fordel, for da kommer det ikke som et sjokk at man må ofre veldig mye tid og krefter bare på å *være* der for babyen som tilpasser seg det nye livet.
Og helt enig ang amming. Det er bra at alle får informasjon om hvor sunt og fint det er, men det holder ikke å vite kun det. Etter at min amming havarerte etter 6 mnd med første barnet, måtte jeg selv sette meg ned og lese meg opp på ammeproblemer og kontakte diverse eksperter før jeg følte at jeg hadde nok informasjon for å takle amming igjen. Så gikk det veldig mye bedre med de to neste da. Men jeg vet ikke om det hadde gått så bra om ikke jeg hadde giddet å lese meg opp på temaet. Det er mye mer komplisert å få til amming enn mange tror, og jeg er veldig for å informere ordentlig om alle problemene som ofte dukker opp, og hvordan de påvirker en psykisk og fysisk, og hvordan de evt. kan løses.
Og hvis ikke ting går da heller, så er vi heldige som har alternativer, selvfølgelig.

Å, så glad jeg er for at jeg fant bloggen din og dette innlegget! Vår lille datter på snart fire uker er en såkalt "masete" liten krabat. Jeg har brukt mesteparten sv ammetidem på å Google i hytt og pine om tips og triks og hva er normalt og hva er ikke og jeg holder på å bli gal! Etter å ha lest dette er det slutt på googlingen. Jeg må jo bare innse at dette er normalt og at vår lille jente bare vil ha litt nærhet og kos. Og egentlig er jo det bare bra! Hun har nok litt luftsmerter også, og da er d jo ikke så rart at hun ikke vil ligge alene i en vugge eller vogn! Så her har bæresjal også blitt løsningen. :) Tommel opp for en bra blogg! :)

Merete:
Åh så herlig å få slik tilbakemelding!
Det er jo nettopp derfor jeg skriver om slike temaer: -for å nå ut til foreldre som trenger bekreftelse på at de sannsynligvis har fått en helt normal baby som bare krever det h*n trenger :) Jeg husker at da vi fikk nr2 som var "krevende" og ikke kunne ligge for seg selv i det hele tatt, så sa jordmor :
"Vær glad for at du har fått en baby som er superflink til å fortelle deg akkurat hva hun trenger! Hun kommer til å vokse godt og stortrives når dere har lært å kjenne henne og behovene hennes ut og inn!"
Å få høre at hun var en "flink" baby, i motsetning til alle kommentarene om at folk syntes synd på oss som fikk en "masete" eller krevende unge, var så fint! Hele innstillingen min forandret seg, og jordmor hadde helt rett. Det tok et par måneder å lære å lese alle tegnene til babyen, men så ble det bare så herlig enkelt å gi henne det hun trengte!

Lykke til videre, og gratulerer så mye med datteren!

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere