hits

Urettferdig å forvente at barna skal være unike

10.11.2014 - 11:10 Én kommentar

For høye ambisjoner kan være giftig, i følge engelsklæreren David McCullough. Hans uttalelser om foreldre som blåser opp selvtilliten til barna sine ved å stadig hevde at de er unike, har spredd seg i media i det siste. Og jeg tror han er inne på noe.

Mange nikker og peker overdreven ros for gjennomsnittlige prestasjoner ut som syndebukken. Men jeg tror ikke det er bare prestasjonsrosen som skaper dette presset som David McCullough, snakker om, men også forventningene, eller rettere sagt: håpet som de fleste av oss har for våre arvinger. 

Det som gjerne skremmer oss, irriterer oss og skuffer oss mest, er når våre egne svakheter gjenspeiles i barna våre. Ser vi våre egne styrker spire frem hos de små, er vi så stolte at vi nesten sprekker. For en god jobb vi har gjort! Og har barna et par helt egne, spesielle styrker, er det enda bedre! For en unik og vellyket verdensborger vi har bragt frem!  


Men, når vi kjenner igjen våre egne usikkerheter, uvaner og feilsteg i det barna foretar seg, får vi angst. For vi ønsker, naturligvis, at barna våre skal gjøre det bedre enn oss. Vi vil ikke at de skal begå de samme tabbene som oss. De skal helst slippe å lære ved å begå så altfor mange feil selv. Hadde det ikke vært deilig om de bare kunne være så unike at de levde på en lodrett linje oppover, og ikke måtte oppleve noe vanskelig eller skuffende i livet?

Saken er bare at et er umulig. Og ganske urettferdig å forvente av barna. Så "unik" er ingen. 

Jeg tar meg i det selv. Jeg blir overdrevent bekymret om jeg ser mine svakheter og uvaner glimte til hos mine barn. «Nei, ikke det! Det er ikke noe som vil bringe deg opp og frem!», tenker jeg, og prøver så godt jeg kan å vanne ut min dårlige innflytelse på ungeflokken min.

Det er ikke så dumt, det å prøve å bli en bedre versjon av seg selv, for barnas skyld. Men den oppgaven vil aldri ta slutt, om man har ambisjoner om å være så feilfri at barna ikke får med seg en eneste uvane, en eneste liten usikkerhet fra oss. 



De vil komme til å begå feil. Store, stygge, smertefulle tabber vil komme. Og de lærer desverre best ved å få gjøre de skivebommertene helt selv.

For vi er, enten vi tør innrømme det eller ei, bare mennesker. Og det er barna våre også.

De er lett formelige og lett påvirkelige små mennesker, med et medfødt ønske om å bli sett og akseptert. De higer etter bekreftelse. Men kanskje ikke den typen bekreftelse vi har lett for å overøse dem med. Jeg personlig er helt overbevist om at våre forsøk på å bygge barnas selvtillit, ofte er helt på bærtur.

Christine Comaford sa det på en utmerket måte for Forbes Magazine: 

-In every communication, in every conflict, we are subconsciously either reinforcing or begging for safety, belonging, mattering or a combination.

Christine sier det riktignok i sammenheng med arbeidsmiljø og suksess på jobb, men det hun forteller kan i mine øyne, like gjerne overføres til alle mennesker, i alle situasjoner. Og spesielt barn. 


Bare du kan være deg. Og det er nok.

Barn higer etter trygghet, tilhørighet og det å bety noe for noen. Det gjør vi alle.

Og disse behovene kan fint tilfredstilles av oss foreldre, og gjøre små mennesker svært lykkelige, uavhengig av om de faktisk er helt unike, gjennomsnittlige, eller har spesielle behov. 

Det forsøker å si, er at barna våre sannsynligvis aldri har bedt oss om å bli behandlet som unike, små verdensmestere. De vil bare føle seg trygge, høre til, og være viktige for oss. 

Én kommentar

Lene

11.11.2014 kl.12:04

Så bra skrevet. Kjenner meg igjen, og har tenkt de samme tankene selv.

Skriv en ny kommentar