hits

Vi må tåle at enkelte velger keisersnitt




Noen vil kanskje tro at en hjemmefødselsdame naturligvis vil være en ivrig motstander av elektivt keisersnitt og medisinert fødsel. Men sannheten er at selv om jeg har født tre barn uten medisiner og to av dem hjemme, så tror jeg likevel ikke at det finnes en "riktig" måte å føde på som gjelder alle. I denne ukens spalte hos Foreldre.no, kan du lese mer om mine meninger rundt dette.

De siste månedene har det sirkulert utallige innlegg og artikler som generelt har vært "for eller imot" elektive keisersnitt. Mange har også enten hyllet eller kritisert jodmødre for den jobben de gjør. Personlig synes jeg debatten om hvordan hver enkelt  kvinne føder er bortkastet. Vi kommer aldri til noen enighet om hvordan det er "best" eller mest riktig å føde, for det finnes ikke noe fasitsvar. For enkelte kan det være direkte traumatisk å føde uten noe form for smertestillende, mens for andre kvinner, er det mye tryggere å føde hjemme eller på senter for naturlig fødsel. Uansett hva vi måtte mene om andre kvinners valg, er det kun kvinnen selv som i samråd med jordmor, kan finne den tryggeste løsningen. 




Bretningene fra kvinner som har følt seg presset eller ignorert i sine ønsker i møte med jordmødre og leger, er triste å lese. Jeg velger å tro at de fleste leger og jordmødre bare forsøker å gjøre jobben sin på riktig måte, men samtidig er de bare mennesker de også. De kan også begå feil, gjøre vurderinger som er farget av deres personlige meninger og så videre. Det er kanskje noe å ta tak i her. Vi kan bli flinkere til å bruke vår rett til å klage når vi føler oss dårlig behandlet, vi kan lage mer rabalder når vi ikke blir hørt, og vi kan sørge for å ha våre ønsker skriftlig notert i forkant av en fødsel, slik at det ikke blir noen tvil, i tilfelle vi opplever å ikke bli tatt på alvor.

Det holder desverre ikke å fylle kommentarfeltene med sinte ord om at jordmødre må skjerpe seg, eller at leger må høre på gravide. Vi må være når det skjer noe vi ikke aksepterer. Det er da vi får ting til å skje. 

Men det som virkelig har fått meg til å gremmes i forhold til den fødedebatten som har herjet i mediene den siste tiden, er hetsen og fientligheten kvinner imellom. Det finnes metervis med kommentarfelt, fulle av skitt som kastes frem og tilbake mellom dem som er uenige om hvordan et barn bør komme til verden. Hvilken hensikt har dette? Og hva sier det om dem som oppfører seg på den måten? "Hvor idiotisk er det ikke å tro at det å føde med smerter gjør deg til en bedre mor?" kontres av "Hvor egoistisk er man hvis man pumper kroppen full av dop når man føder, bare fordi man er redd for smerter?"

 Prøv å forestille deg at disse samtalene skulle utspilt seg på en dagligstue på fødeavdelingen mellom barselkvinner. Det er en grunn til at folk kun sier slikt på nettet, og det er at det bare er grotesk og pinlig å gå til angrep på noen for hvordan de velger å føde.

Hvis vi kan lære noe av fødselsdebatten, så er det at vi bør respektere at andre kvinner fødsler er deres private valg, at vi ikke har hverken rett eller innsikt nok i deres situasjon til å dømme, og at det å slenge nedverdigende kommentarer om andre kvinners fødsler kun er en demonstrasjon av dårlig folkeskikk. 

 

 

16 kommentarer

Hei

Jo på akkuratt dette med elektiv keisersnitt er det en fasitt.

Keisersnitt er bra så lenge det er behov for det. Altså problemer hos mor eller barn. Men dersom det ikke er det så fører faktisk keisersnitt med seg en del komplikasjoner man ikke får med vanlig vaginal fødsel. Jeg har sett statistikken på dette som viser dette ganske tydelig. :)

Hilsen en som studerer dette :)

Jeg er heilt uenig med deg her. Har tre barn, hvorav den siste - en tvillingfødsel - ble gjennomført med en vanlig fødsel og et keisesnitt. Hadde jeg kunne valgt, så hadde jeg aldri valgt et keisersnitt. Dette er en form for fødsel som utsetter barn, og spesielt mor for fare. Komplikasjoner etter en slik fødsel kan bli store. I enkelte tilfeller er det livstruende for mor. Jeg selv reagerte på blodfortynnende som en får ved keisersnitt for å hindre at blodet skal tette seg og at en skal unngå blodpropp. Hva om det hadde skjedd, det er noe de færreste som vurderer keisersnitt tenker over eller er klar over. I tillegg er det alle plagene en får i uker etterpå, nettopp fordi en har fått et sår i nedre delen av magen. En slik fødsel bør ikke velges foruten det er tungtveiende grunner for det. Enten fordi barna i maven ikke kan fødes på normal måte pga fosterstilling, fysikken til mor, eller at en har opplevd en grusom fødsel tidligere.

Christins:
Selvfølgelig er det fysisk sett best for både mor og barn med vaginal fødsel i utgangspunktet. Jeg mener på ingen måte at elektivt keisersnitt burde bli inviglet på tynt grunnlag. Men det blir det jo heller ikke, så vidt jeg har forstått av jordmor. Om mor ønsker keisersnitt av grunner som ikke er direkte knyttet til risiko ved vaginal fødsel som leie på foster eller plassering av placenta, må det jo mange samtaler og vurderinger til for å finne ut om dette faktisk er til det beste for mor og barn.
Så for å unngå misforståelser: jeg heier ikke på at keisersnitt skal bli noe vi kan velge fritt uten begrensninger, men at vi må respektere dem som får utført keisersnitt etter at dette har blitt bestemt i samråd med leger og jordmødre.

Cecilue:
Jeg tror jeg kan ha ordlagt meg på en måte som ikke fikk frem nøyaktig hva jeg tenker om dette. Elektivt keisersnitt bør ikke bli fritt valg uten begrensninger, mener jeg. Men noen ganger ønsker mor keisersnitt av grunner som ikke er fysiske, men likevel tungtveiende. Da blir det en vurderingssak for lege og jordmor, om dette skal innvigles eller ei.
Hvis det så blir keisersnitt etter samtaler og vurderinger med lege og jordmor, da tenker/håper jeg at proffene har tatt en avgjørelse som er forsvarlig.
Det jeg ville få frem her, er at keisersnitt er som regel ikke noe som gjøres uten gode grunner her til lands. Så når en kvinne først har vært igjennom den vurderingsprosessen med helsepersonell, og hatt et keisersnitt, så bør vi respektere det.
For eksempel når mor har hatt et hastekeisersnitt med førstebarn, blir ofte hennes ønske tatt med i legens vurdering, om hun bør satse på vaginal fødsel neste gang eller ikke.

Jeg håper personlig at vi kan få ned keisersnitt-tallene i Norge, siden det tross alt er noe man vil unngå fordi det er en enorm påkjenning og en risikofylt operasjon. Men samtidig har jeg lite til overs for dem som går i strupen på kvinner som har vært igjennom et keisersnitt.

Hei. Jeg er glad jeg leste kommentarfeltet, for jeg følte for å si det samme som de to første. Når det er sagt er jeg også helt enig med deg i dine kommentarer. Når en kvinne har vært gjennom eller fått innvilget keisersnitt har hun allerede gått gjennom en grundig vurdering ssmmen med helsepersonell og fortjener like mye respekt som en hvilken som helst annen fødekvinne. Fødsler er så ulike at det er umulig å sammenligne dem, selv om man kanskje har tatt de samme valgene.

Jeg hadde en veldig traumatisk fødsel med min første. Jordmødrene hørte ikke på meg, jeg ble sendt hjem etter at vannet hadde gått, og jeg var ung, livredd og helt ny på dette med fødsel. Da jeg ble gravid med nummer to var det første jeg tenkte på keisersnitt, og det tok jeg opp med JM under graviditeten. Heldigvis hadde jeg ei veldig forståelsesfull og hyggelig JM, som snakket masse med meg om frykten min gjennom hele svangerskapet, noe som første til at jeg valgte å føde normalt, riktignok med epidural. JM som var tilstede under fødselen var også veldig forståelsesfull, og visste alt om min første fødsel, og hvor traumatisk det var. Og fødselen gikk kjempebra. Rask og effektiv, til tross for epidural. Mellomste ble født med navlesnora rundt halsen, men siden fødselen gikk så fort, så var det ikke noe farlig firbundet med det. Da jeg ble gravid med nummer tre var jeg derfor veldig klar på at denne gangen skulle jeg føde uten smertelindring. Jeg skrev ned ønskene mine, og ba til og med om ei spesifikk JM (som jeg heldigvis fikk). Fødselen varte i 1,5 time (rask med andre ord), og er den absolutte beste fødselen min (smerter til tross). Det jeg vil frem til her er at om kvinnen får god nok oppfølging i svangerskapet og hele veien har mennesker rundt seg som forstår og hjelper, istedenfor å være dømmende og besserwissere, så kan man meste en fødsel til tross for fødselsskrekk. Jeg tror derfor at JM under selve svangerskapet burde være mye mer på, og ta frykten alvårlig. For det er ikke noe gøy å gå i ni mnd og grue seg til å føde. Da vil ikke kroppen la deg føde vaginalt heller.

Hei.

Vil bare si min mening,og den er ganske enkel.

Det viktigste her i livet er å gjøre det som føles riktig for segselv,så lenge det ikke skader seg eller andre. Det mener jeg gjelder alle aspekter av livet. Så kan de andre feie for sin egen dør før de feier for noen andres. Det er lov å mene noe om noe,men å presse sine meninger på andre eller kritisere andre for å mene noe annet enn degselv er rett og slett mangel på fornuft og folkeskikk.

Så når det gjelder keisersnitt og alle sider ved alle dets varianter,så er det opp til den det gjelder. Det er ikke min rett å dømme.

Ha en fin dag alle sammen :-)

Trist samfunn vi lever i, hvor man skal kunne velge å bevege seg mer og mer vekk fra det naturlige. Forstår godt at tungtveiende årsaker skal tas til etterretning, men type "dåsa mi blir aldri den samme" er faktisk ikke god nok grunn... Ei heller "jeg er litt redd". Det blir litt som "jeg er redd for å dø, så jeg har booket en time om 55 år hvor jeg få utført eutanasi. Det er min rett å velge det....!"

Takk for at du skrev dette. Her er min historie:

Jeg fødte førstemann på vanlig måte. Det var traumatisk og jeg fikk en alvorlig skade fordi en nerve kom i klem, jeg kunne ikke gå på flere måneder etterpå. Det gikk heldigvis bra med barnet, men det var nære på.

Når vi skulle ha nummer to, måtte jeg gjennom flere runder med sykehuset for å få innvilget keisersnitt, enda fødselslege var enig i at denne type skade jeg fikk ved første fødsel med stor sannsynlighet kunne oppstå igjen.

Jeg har i ettertid tenkt mye på dette. Før min første fødsel som skjedde naturlig og vaginalt, og som viste seg og bli en høyrisikofødsel, var det ikke noen undersøkelser av størrelse på barnet og vurdering av sannsynligheten for at dette ville gå bra, enda min fastlege etterspurte dette flere ganger fordi barnet var stort og jeg er veldig liten og smal. Vi fikk beskjed om at dette ordner naturen opp i, og det kom til å gå fint. Under fødselen tok det svært lang tid før jordmor kontaktet vakthavende kirurg, fordi hun hele tiden insisterte på at dette kom til å gå så fint, så. Da kirurg endelig kom på plass var jeg lammet i det ene beinet og barnet måtte tas ut med sugekopp. Barnet hadde oksygenmangel. Det var nærmest flaks at det gikk så bra som det gjorde, og kirurg diskuterte høylytt med jordmor hvorfor de hadde ventet så lenge med å tilkalle henne...

Etter at barn nummer to kom til verden, var jeg i god form kun noen timer etterpå, såret verket ikke, var ikke vondt, jeg kunne gå og holde og løfte og bære mitt eget barn, det var helt fantastisk.

Jeg mener ikke dette som reklamere for keisersnitt,men du verden så mye rart man hører om keisersnitt! Og skader som følge av vaginal fødsel underrapporteres. Jeg ringte sykehuset etter fødsel nummer en og spurte om de hadde registrert skader etter fødselen, det hadde de ikke. De hadde heller ikke registrert noe sted at barnet fikk oksygenmangel fordi det tok så lang tid og få det ut.

Keisersnitt er et trygt valg i dette landet for dem som faktisk trenger det, og det oppstår også skader og farer ved vaginal fødsel.

Katja:
Forstår hva du mener. Men i denne teksten tar jeg utgangspunkt i slik det er i Norge: nemlig at keisersnitt ikke skal bli utført med mindre det er tungtveiende grunner for det. Slik synes jeg også at det skal være. Men vi som uteforstående mener jeg at skal passe oss for å bedømme hva som er gode nok grunner for andre kvinner.

Hild Frøya:

Jeg er veldig enig i at fødselsangst bør bli tatt på alvor. I veldig mange tilfeller kan god oppfølging resultere i gode og trygge vaginalfødsler. Er man tidlig på banen med å fange opp slike tilfeller, har man gode odds!
Men når avgjørelsen har blitt tatt i samråd med lege og jordmor, om å ta keisersnitt fordi alle mener det er for det beste, mener jeg at vi som er uteforstående kan respektere det.

Ja, man må tåle at folk tar andre valg enn ens egne.

Man kan fint respektere andres valg og samtidig ikke være enig med de og formidle det på en saklig måte. Like herlig på nett som dagligstua.

Jeg synes det virker som du har reflektert godt over temaet, og jeg synes også det virker som de fleste som kommenterer er ganske samstemte i sine meninger. Det er nesten så man lurer litt på hvor disse damene som ønsker å få utført keisersnitt av estetiske grunner befinner seg... Og ellers, sånn litt på tampen, veldig fin blogg!

Jeg må starte med å si at du skriver/skildrer usedvanlig vakkert og overaskende treffende. Jeg leser sjeldent blogger og har ihverfall aldri følt for å legge igjen en kommentar, men her måtte jeg bare:)

Jeg bor for tiden i københavn, og i Danmark har man rett til elektivt keisernit/maternal request. Eller det vil si hvis man makter å ta kampen med helsepersonell. Jeg ble mamma for 5 mnd siden, og hver gang vi var på ultralyd fikk jeg "oj det er en stor og sterk baby dere venter".. Jeg er 157 cm høy og asiatisk(født i norge) og har dansk mann på nesten 190cm. Så bekymringer for fødslen kom relativt tidlig kan man si.. Det var ikke det at jeg var så bekymret for smertene, heller sfinkterrupturer osv. Fødselshistorikken i familien hjalp heller ikke, når jeg var det eneste barnet mamma kunne føde vaginalt, og jeg kom 6 uker før tiden. Så jeg begynte å lese meg opp på keisersnitt og måtte ta noen omganger med meg selv før jeg bestemte meg for å fortelle jordmor at det var det jeg ønsket. Hun henviste meg til en samtale med en fødselslege som selvfølgelig gjorde alt hun kunne for å få meg til å føle meg elendig som overhodet mulig. Hun la ut om diverse skrekkscenarier og kastet statistikker i hodet på meg og evnet å spørre om det var smertene jeg var redd for, hvor jeg måtte si at jeg trodde ikke et stort operasjonssår gjorden noe mindre vondt... Jeg tror de aller fleste som overveier keisersnitt har gjort en grundig research, og er klar over hvilke komplikasjoner som kan oppstå, og jeg tviler på at noen tror det er en lett utvei. Uansett, så ble vi enig om en vekstscanning og ny samtale etter. Scanningen viste at han var litt større enn gj.snittet, men at det ikke skulle være noe problem. Men jeg valgte å stå på mitt, og etter enda en samtale med fødselslege, fikk jeg en dato for keisesnittet. Dagen kom og idet 2 fødselsleger er i ferd med å hente ut nurket, får jeg vite at jeg har forsnevret bekken og at det hadde endt med akutt keisersnitt i siste ende. Du aner ikke hvor lettet jeg ble, når man møter så mye motstand og sterke meninger om keisersnitt så kan man ikke unngå å tenke at den avgjørelsen man har tatt er feil eller egoistisk. Man får servert skrekkhistorier om dager med morfin og ingen krefter til å holde baby stemte heldigvis ikke for meg. Jeg var på bena etter 6 timer helt uten smerter eller morfin.

Legene som utførte operasjonen noterte i journalen at senere fødsler skal også utføres med keisersnitt, så slipper jeg å ta den kampen igjen.

Jeg har ellets alltid kunne tenke meg en hjemmefødsel, så det er litt leit, men sånn er det..

Så jeg er fullstendig enig med deg, man skal ikke dømme abdres valg, som mest sannsynlig er noen veloverveide valg:)

Solveig:
Takk for at du delte dette. Flott innspill :)

Hei Jona! Klart vi skal respektere at noen har ekstraordinære grunner til ikke å ville/kunne føde på "vanlig måte" og at vi må respektere deres valg.

Jeg synes likevel det er litt for enkelt å gjøre diskusjonen til en "det er mitt liv og mitt valg"-greie. Akkurat når det gjelder fødsler så er det en trend i mange land utenfor Norge (USA, for eksempel) at stadig flere velger keisersnitt. Det er flere grunner til det. Sykehusøkonomi, for eksempel, noe som er tragisk, fordi man vet at risiko for både mor og barn er større ved keisersnitt. Men så er det også noe med hvordan vi forholder oss til kropp og smerte. Stadig flere har en oppfatning av fødsel som noe grusomt som kan "unngås" om man planleger det sånn.

Å føde er den naturligste ting i verden, og jeg synes det er viktigere at vi setter inn ressurser på å veilede og følge opp dem som er engstelige enn at vi skal si "gjør som du vil, det spiller ingen rolle".

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere