hits

Flaskeskammen



Det er ingen hemmelighet at jeg er opptatt av amming. Og jeg har skrevet mye om amming fordi jeg selv har møtt på så mange utfordringer og hatt så mange spørsmål jeg måtte grave og lete etter løsninger på. Derfor har jeg hatt lyst til å dele det jeg har samlet opp av informasjon, med dem som måtte trenge det.


Jeg har skrevet blant annet om fordelene ved nattamming, vitaminmangler og amming og «langtidsamming» eller «naturlig avvenning» som jeg kaller det.
Igjennom disse årene med skriblerier om pupp og baby, har jeg mottat mange mail fra mødre som støtter mitt engasjement, men likevel føler seg oversett.

Jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Jeg har snakket med ammehjelper, drukket ammete, tatt nesespray, vært innlagt på sykehuset med underærnert barn, grått mine modige tårer, prøvd litt til og til slutt gitt opp.


Dette er mødre som av diverse grunner ikke har kunnet amme, og som har delt sine historier med meg. De beskriver ofte en dyp tristhet over det å ikke kunne amme, i tillegg til en «flaskeskam», fordi de føler de blir sett ned på fordi de ikke ammer.

«Jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Jeg har snakket med ammehjelper, drukket ammete, tatt nesespray, vært innlagt på sykehuset med underærnert barn, grått mine modige tårer, prøvd litt til og til slutt gitt opp. (...)
Jeg skulle ønske at noen kunne sette litt fokus på dette også, for der dere som ammer i det minste har hverandre og kan rope høyt sammen, føler jeg meg som flaskemamma tidvis ganske så alene med skammen. En skam som jeg vet jeg ikke burde føle og som jeg som regel klarer å riste av meg, men som likevel gjør seg gjeldende i mange sammenhenger, spesielt med andre mødre som kanskje ikke vet hvor sårt det kan være å måtte gi flaske.» -Anonym bloggleser-


Jeg synes det er viktig å gi også disse mødrene en stemme. Noen ganger kan alt engasjementet rundt morsmelk og amming bli så sterkt at vi glemmer dem som ville så gjerne, men ikke fikk det til. De som gir erstatningsmelk kan jo selvfølgelig være vel så gode mødre som resten. Amming er flott og viktig, men ikke synomymt med perfekt forelderskap.




Jeg har selv vært der. Med mitt første barn ble ammingen brått avsluttet etter noen måneder, på grunn av sykdom. Det skjedde mye tidligere enn jeg ønsket, og mye tidligere enn helsemyndighetene anbefaler.


Det var en suppe av følelser som overveldet meg. For samtidig som at jeg var lettet over at det fantes alternativer til morsmelk og at barnet mitt kunne få trygg mat, var det forferdelig trist å miste muligheten til å gi barnet mitt den perfekte næringen som morsmelk er. Nærheten som man får via amming, har jeg heller aldri greit å erstatte. DAgene ble preget av mange tårer og mye skam.


Jeg klandret meg selv for å ikke ha prøvd enda hardere, slitt enda lenger, bitt tennene sammen og ofret mer. Jeg følte meg uglesett av mødre som hadde fått det til, som ikke forstod at jeg skulle så gjerne sluppet den flaska de skulte så stygt på. Om de virkelig tenkte noe slemt om meg, vet jeg ikke. Men man blir ekstra sårbar når man mister noe så viktig som amming. Man trenger medfølelse og forståelse. Ikke gravende spørsmål og dømmende blikk. 




De aller, aller fleste mødre vil alltid, ALLTID forsøke å gi barnet sitt det beste de kan tilby. Og mange av dem du møter, som ikke ammer barnet sitt, skulle så gjerne ha ammet at det gjør vondt for dem å innrømme hvor sårt det er. Slik var det definitivt for meg. Noen mødre, har måttet veie fordeler og ulemper nøye, og har kommet frem til at morsmelkserstatning var det rette valget for dem og deres barn fra fødselen av. Vi vet ikke hva som ligger bak, og har ingen rett til å umiddelbart dømme dem. Andre mødre igjen, har gått en middelvei, og gir både morsmelk og erstatning. De gjør kun det beste de kan for barna sine, og fortjener ikke skyldfølelse for at ammingen ikke fungerte optimalt for dem.


Så selv om jeg skriver mye om amming, viktigheten av fullamming det første halvåret og lignende, så betyr ikke det at jeg ser ned på dem som delammer eller ikke ammer. Amming er den biologiske normen, men ikke alltid noen selvfølge for alle mødre. 



 

Det å bli uglesett for å gi erstatning, eller bli sett ned på fordi man av forskjellige grunner ikke ammer, hjelper hverken mødre som gir flaske med sin jobb, eller dem som forsøker å motivere flere til å amme. Det personlige nederlaget og smerten mange føler når de ikke får til ammingen vil desverre alltid være der. Det er naturlig at vi blir triste når vi ikke får til å gi barnet den næringen som kroppen vår lager til dem. Ja, jeg brenner for å hjelpe dem som vil amme, men jeg har også dyp respekt for at hver enkelt mor må ta en rekke vanskelige valg. Og når mødre gir barnet sitt erstatningsmelk, skal de ikke trenge å forsvare seg.
Tåleranse og respekt må gå begge veier.

 


 

PS: 

Det er som å kjøre veivals igjennom et minefelt når man drøfter dette emnet. Uansett hva vi har opplevd rundt flaskemating eller amming, så er det sterke følelser inni bildet. Jeg kan ikke gjøre mer enn å fortelle ærlig om min egen opplevelse, og dele det som andre har fortalt meg om deres opplevelse. Fortell gjerne om dine tanker og opplevelser rundt emnet -det er tydelig at mange har mye på hjertet, men jeg forbeholder meg retten til å fjerne kommentarer som fyrer opp under den usaklige og todelte "lagoppstillingen" og skittkastingen som ofte herjer i slike diskusjoner. 
Peace!
24 kommentarer

Hei.

Alle mødre er like gode mødre om en ikke ammer barnet.

Jeg prøvde også ammete, ull innlegg på brystene, nese spray og andre kjerring råd som jeg fikk av min mormor og nærme slekt

Mine gutter ble født 9 uker før tiden og på sykehus fikk de melk fra mødre som hadde mye melk. (og vel så det)

Det er vel ingen skam at et barn vokser opp som flaskebarn????

Jepp. Enig i alt. Bortsett fra at de som ikke ammer er så alene - jeg synes det har vært mye skriverier de siste 3-4 årene om at det er et personlig valg...? Men sikkert en ubalanse som jeg (som fornøyd passe-lenge-ammende) ikke legger merke til. Og "flaskemødre" - en lei ting jeg har sett og reagert på er at det på pakkene for mme står, helt øverst, "morsmelk er best". Som om så veldig mange i Norge egentlig var i tvil. Kanskje en unødvendig påminnelse?

Fin lesing for en mamma som ikke fikk amme barnet sitt, noen gang.

Dessverre er det ikke til å unngå, disse blikkene, spørsmålene og uttalelsene.

For min del er det veldig sårt å ikke kunne amme, men har man ikke melk i puppen så har man ikke melk i puppen.

Bare en liten kommentar: "flaskemødre" er et ord du har brukt i teksten. Jeg vet ikke med andre, men jeg opplever det som et støtende ord. Jeg kaller ikke mødre som ammer for ammemødre. Det samme gjelder "flaskebarn" og "erstatningsbarn". Vi sier da ikke puppebarn og morsmelksbarn, så hvorfor lage egne ord for de som ikke livnærer seg på mors bryst?

Alt i alt, flott skrevet, og et viktig tema :)

Tusen tusen tusen takk for dette innlegget ,det står nesten aldri noe om vi som må gi MMe .Jeg fikk aldri mer melk enn 4-5 ml i venstre og kanskje 40 i den høyre når jeg pumpet hver annen time....jeg fikk strikt regime om hver annen time med amming, pumping, morsmelkerstatning døgnet rundt som gav meg ca 14 min å sove mellom hver økt....Jeg begynte pga mangel på søvn å bli depressiv , gråt stadig over tanker om barn som hadde d vondt, ekle bilder inntok hodet mitt dag og natt... Jeg var konstant kvalm og redd for at noe skulle skje min lille..... Det var rett og slett en grusom tid....jeg hadde morsfølelsen fra første stund så jeg var veldig opptatt og kjærlig med babyen så han led ikke ... Men jeg gruet meg slik til hver natt at hver ettermiddag kl 16.00 så kom klumpen i magen og angsten for natten , og sint baby som ikke fikk ut melk ,trøtt mann som måtte passe baby når jeg pumpet 4 ganger løpet av en natt...vekkerklokke hver 2 time.....Det ammepresset jeg opplevde samt beskjeden om å hele tiden prøve mer, prøve hardere, kanskje helamme på en pupp? Spørsmål om jeg følte meg mislykket fikk meg til å føle meg mislykket ( fra jordmødre) Etter fire uker ble d mindre og mindre pumping,, og jeg mistet melken.... Gutten min har det veldig bra fordi om jeg ikke ammer, vi samsover, koser, leker og alle de ekle bildene og tankene forsvant når søvnen kom....Det er fremdeles flaut og sårt å sitte på ammerom å gi flaske ...og det er ensomt... Jeg kjenner ingen andre som ikke fikk til å amme... Men d viktigste er at gutten min har det bra. Godt å høre at jeg ikke er alene ... Jeg orker ikke lese en eneste artikkel om amming, og på hver eneste MMe pakke presiserer de at amming er best... Har de samme tankene om at jeg kunne prøvd lengre og gitt ham de 40 ml med hvert måltid, men jeg vet jeg ikke hadde hatt overskudd til å være så tilstede for min sønn som jeg nå er :))

Gitte:
takk for innspillet. :) Setter alltid pris på det når lesere kan formulere seg flott og saklig, uansett om det er noe de ikke var enig i/ ville endret på. Da har jeg faktisk mulighet til å lære noe, eller se ting fra deres perspektiv :)
Det er mulig det bare er i min omgangskrets og nettgrupper ol med ammende damer, men vi kaller ofte barna våre puppegutt/jente eller brystbarn, rett som det er. Så det var av den grunn jeg ordla meg slik, pluss at jeg selv ikke følte det var noe negativt ved ordet "flaskebaby/barn" da jeg gav flaske i et år. Men, jeg forstår hva du mener, og ser at det kan dra oppmerksomheten bort fra budskapet for en del av dem jeg skriver til. Så jeg vil endre dette nå. Takk for at du tok deg tid til å kommentere :)

Anne:
Absolutt ingen skam! Det kan bare desverre føles slik, og det synes jeg er utrolig synd. Jeg har selv slitt med ammingen med første barnet, og følte meg veldig mislykket. Desverre er det fryktelig mange som føler det samme, når de av forskjellige grunner må gi flaske. Jeg har vært heldig og fått mye hjelp og støtte til å klare å amme tre av mine fire barn relativt lenge, og har derfor skrevet mye ammerelatert stoff. Mellom alle disse artiklene og innleggene om amming, har mødre som gir erstatning følt seg oversett og "glemt". Som om de er noe jeg ikke ønsker å prate om. Eller at jeg synes de ikke er gode nok.
Jeg er selv oppvokst på morsmelkserstatning, så det hadde tatt seg ut om jeg syntes noe verre om akkurat det. :)

Jeg skrev en laaang kommentar her tidligere når jeg ikke hadde lest innlegget skikkelig, i pur glede over at noen faktisk tok opp dette temaet... Jeg vil og innbiller meg at flaske eller pupp ikke er så "big deal" at vi sees på som to grupper " flaskebarna" og alle andre ... Føler også at mange insinuerer at vi mødre som gir MMe ikke opplever samme nærheten til vårt barn, noe som du også påpeker i ditt innlegg... På tross av at jeg aldri fikk oppleve det positive med å amme, så våger jeg å påstå at den nærheten og lykken jeg føler når sønnen min sover på brystet mitt Er like godt og nært for oss begge som ammingen... Det er for meg de mest dyrebare øyeblikkene jeg har, når jeg kan bidra til at sønnen min føler seg trygg og elsket . Sønnen min har heller ikke grått en eneste gang siden jeg kuttet ut ammingen for endelig er han mett og fornøyd... Tror oss mødre som gir MMe blir ekstra bevisst på å gi nærhet og kjærlighet slik at det kompenserer for ammingen, og våre sønner og døtre ligger sogar i våre armer tett inntil oss når de blir matet.... Jeg vet intensjonen din var det beste når du skrev dette innlegget, men når det er så mye fokus på hvor mislykket du følte deg da du ikke fikk til å amme, så blir det som en påminner om at jeg også bør føle meg mer mislykket ... Men takk for at du tok opp dette, jeg vet at det er mange som meg der ute, bare ikke hvem de er <3

Minna:
For meg virker det som om du har gjort en utrolig god innsats. Det var virkelig leit å høre hvordan du hadde det når dette stod på. En ting er å oppfordre til amming, gi veiledning og støtte, men det er noe annet når det blir slik at man føler seg kriminell når man ser seg nødt til å gi erstatning.
Gledelig å høre at du har det fint med din lille!

Hei! Takk for en fin artikkel.

Jeg var selv så fast bestemt på å skulle amme, og hadde ikke tenkt tanken på at det var greit å ha litt erstatning i skapet da vi kom hjem fra sykehuset for 7 mnd siden. Jeg prøvde og prøvde, trodde amminga gikk greit på barsel, helt til at jeg verken fikk noe antydning til spreng, og jenta mi gikk mye ned i vekt. Det var et nederlag for meg personlig å måtte ty til flaske, selv om pleierne på barsel sa at flaske er helt greit!

Da jeg kom hjem prøvde jeg mye, og til slutt fikk jeg til en kombinasjon av erstatning og amming. Jeg aner ikke, men mange timer i løpet av døgnet ble brukt til å få til litt amming, flaske, og pumping. Samboeren min skjønte ikke min frustrasjon, og skjønte ikke hvorfor vi ikke bare kunne bruke flaske når det løste alle problemer. Det ble mye tårer, og krangling mellom oss. I dag ser jeg tilbake som de første ukene og månedene med unødvendig stress og bekymring.

For hvem er det som skaper dette stresset om amming? Ja amming er udelt positivt, men vi er kommet til et sted der man som mamma gråter og er sint fordi hun ikke får til det som skal være så naturlig.

I denne artikkelen skriver du at følte at andre så på deg med dømmende blikk fordi du tok fram denne flaska. Men gjøre virkelig andre kvinner det? Eller liker vi å overtolke blikk littegrann? Har du selv sett på andre mødre med dømmende blikk? Hvor henter vi egentlig dette fra? Jeg må si at alle de gangene jeg har sett en mor gi sitt barn næring, om det er via flaske eller pupp, har jeg aldri sett noe dømmende på dette! For 30 år siden var ikke flaske noe annet enn mat for at barnet skulle bli mett, i dag er det altså dømming, og at man selv føler for å forsvare seg. Tro meg, jeg har selv forsvart den flaska, men nå sier jeg ikke ett ord når den tas fram. Jeg gir næring til mitt barn, og hun er fornøyd.

Jeg tror vi er flere tusen nybakte mødre i dette land som kjenner på et press som kan til en viss grad ødelegge den verdifulle tiden man har med sitt barn. Det som er så synd er at man føler seg så alene når man står midt oppi det og møter utfordringer man ikke trodde man fikk før gullet kom til verden.

Stå på alle mammaer! Og aldri se på en mor med dømmende blikk som bare vil det beste for barnet sitt.

Minna:
Jeg forstår at for deg blir det negativt å snakke om et savn etter nærheten ved amming. For mange er det ikke noe savn, for noen stikker det litt, og for andre, som meg så var det veldig sårt. Det er mulig det var fordi jeg hadde en grusom start med akutt sykehusinnleggelse pga alvorlig brystinfeksjon, som jeg brukte to måneder på å kjempe meg igjennom, for så å kun klare å amme to måneder problemfritt, før det igjen krøllet seg og ble så tøft at jeg ikke klarte mer. Det føltes vondt for meg, fordi jeg hadde såvidt fått kjenne på den spesielle følelsen som amming gav akkurat meg. Jeg prøvde bevisst å *ikke* få det til å høres ut som om dette er noe som alle føler eller burde følt.

Det finnes helt klart andre måter å gi nærhet på, som er utrolig positive for både mor og barn. Dette kunne man ved fordel lagt mer vekt på i veiledningen som foreldre får av helsevesenet.
Jeg fant også mine måter å oppnå nærhet på selv om jeg gav flaske, og jeg mener på ingen måte at mødre ikke kan gi og få en dyp nærhet med barnet sitt uten amming. -Pappaer oppnår jo nær tilknytning til barna sine, og de ammer jo ikke :)

Jeg ønsket bare være helt ærlig om dette, og si at ja, for meg var det veldig sårt å miste akkurat den formen for nærhet. Jeg har snakket med mange mødre som har følt det på samme måte, men som føler at de ikke tør å si at de savner nærheten, i redsel for å støte andre som mener det virker som om man opphøyer amme-nærhet over alle former for nærhet.

Virkelig vrient tema dette. Dette er noe som ligger veldig nær hjertene våre, uansett hva vi har opplevd rundt det å gi erstatning eller morsmelk. Jeg har vegret meg utrolig lenge for å skrive et slikt innlegg, fordi jeg vet at jeg kun kan vite med sikkerhet hvordan *jeg* selv opplevde det å måtte gi opp ammingen. Og når man forsøker å ta opp et slikt tema og belyse det hovedsakelig via egne erfaringer, vil såklart veldig mange ikke kjenne seg igjen. Nettopp fordi vi ikke har opplevd det samme, følt det samme eller tenkt det samme, selv om vi valgte det samme -å gi erstatning. Men jeg forstår det slik at du likevel oppfattet budskapet jeg forsøkte å komme med, og det er godt å vite :)

Igjen takk for at du tar deg tid til å svare!

C:
Hei!
Ja, jeg skriver at jeg følte meg mødt med dømmende blikk, og videre at "om de virkelig tenkte noe slemt om meg, det vet jeg ikke." Nettopp fordi at jeg vet hvor vanskelig det kan være å skille mellom det å føle seg dømt, og det å faktisk bli dømt. Er det meg som er så sårbar at jeg mistolker andres ord og blikk, eller er det dem som faktisk oppfører seg dårlig mot meg? Jeg var aldri helt sikker.
Men uansett om det er tilfellet at man blir dømt av andre eller ei, så virker det slik for meg at mange mødre som gir flaske sliter med skyldfølelse. Det har i alle fall vært tonen i mailene jeg har mottatt fra mødre som har gitt flaske, samt mengder av kommentarer på mine innlegg om amming.
Det er heldigvis ikke alle som sliter med dette, og godt er det! Jeg ville bare gjøre det klart at jeg har vært der, og jeg opplevde det slik jeg ærlig beskriver det. Men jeg er alltid åpen for gode, konstruktive samtaler som gir meg nye perspektiver igjennom andres erfaringer. Takk for at du åpner for nettopp det! Og jeg er helt enig i det du avsluttet med. :) ->Respekt for andres valg og det å anerkjenne at vi alle vil det beste for våre barn.

Tusen takk for gode tilbakemeldinger :) Du har en utrolig bra blog, og d var på ingen måte meningen å angripe d du skrev på noen måte.... Tror grunnen til at d føles så ømt er at d er så ambivalente følelser knyttet til dette : det føles sårt, du er ikke sikker på at du har gjort nok, du er redd for at barnet ditt går glipp av en dimensjon av lykke , nærhet og næring, med det samme som at du ser at barnet ditt er tilfreds og har det godt. Tusen takk for en fin og ærlig blogg ❤️❤️❤️

GITTE...

Hvis du leser hele innlegge så der du jeg sikkert mener med flaskebarn at de ikke får melk fra pupp, men flaske!

Hva vil du kalle det? Får melk fra flaske?

Jeg nevnt heller ingenting om erstatning i mitt innlegg!

Hei

Min datter er snart 5 år jeg har aldri følt meg skyldig for å ha gitt mitt barn flaske, da hun ble født prøvde jeg å amme, men det kom ikke noe. Jeg prøvde pumpe på sykehuset men det kom fortsatt ingen melk. Var heldig et par ganger å fikk ut formelken men der stoppet det.

Jeg fortsatte å prøve amming, men min datter hadde fått sopp på tungen som jeg fikk på brystvortene. Den smerten hvergang hun begynte

å suge klarte jeg ikke.

Pumpa på sykehuset virket ikke å det endte med erstatning ..

Men da jeg kom hjem å fikk slappe av uten mas om det ene og det andre...

Da kom melken i pumpa jeg ble så glad... Det ble flaske men var min melk.

Jeg hadde lite melk så etter 3 mnd måtte jeg gi erstatning i tilleg.

Men jeg hadde fått til litt å var fornøyd med det.

Det viktigste er at barnet får mat ikke hvirdan det får mat ... Flott for de som kan amme fult, men er like flott for de som må kjøpe erstatning dere er like tøffe , flinke, sterke å fine mødre usnsett.

Utrolig viktig tema du tar opp liker den seriøse bloggen din! Kom gjerne innom bloggen min også det jeg skal teste barneutstyr og lage helt ærlige innlegg!

Takk for gode og trøstende ord! Selv måtte jeg til med morsmelkerstatning som tillegg fra dag 4. Godgutten gikk kraftig ned i vekt og jeg hadde ikke fått nok melk. Nå er godgutten 2 uker og fortsatt har jeg ikke nok melk. Tårene har trillet, jeg har følt meg mislykket og følt skammen skylle over meg. For jeg vil, jeg vil så gjerne! Jeg vil at alt skal fungere slik vi er helt naturlig, men tydeligvis klarer jeg det ikke helt naturlig.

Av alle ting trodde jeg at amming skulle gå bra, men der tok jeg feil. Det er så godt å vite at det ikke bare er jeg som må ty til flasken. Som helsesøsteren sa på helsestasjonen; "Man får et inntrykk av at alle fullammer, men kjære deg det er langt ifra sannheten."

Jeg prøver fortsatt å få opp produksjonen, men det er neimen ikke lett. Og om jeg ikke klarer det kommer jeg fortsatt til å amme for kosens skyld. All melken jeg kan gi han er en fordel for han! Og så lenge han er fornøyd og mett med morsmelkerstatning på siden er jeg superglad. Som du sier; vi vil alle det beste for barna våre. Akkurat nå er det beste for mitt barn at han blir mett og går opp i vekt; og da kan jeg legge bort skammen og følelsen av å ha mislykkes når jeg ser at han er fornøyd.

Har ikke mitt siste innlegg kommet med?

For meg var ammingen et helvete. Jordmor og lege spurte meg lenge før fødsel hva jeg tenkte rundt amming og svaret var så enkelt som "at jeg skal prøve alt jeg kan for å amme, jeg vil gjerne det, men jeg går ikke i kjelleren og blir deprimert om det ikke går. Jeg tar det som det kommer". Og etter en fødsel fra helvete, med brudd i bekkenet og masse skit, så satt jeg der og ammet, jeg var så sår at jeg ammet blod. Ungen min beit, og klarte ikke å finne et ordentlig sugegrep. Jeg hatet det, satt og gråt hver gang jeg ammet og gruet meg til neste gang. De første ukene var bare et rent helvete. Så måtte jeg ta en pause, så hun fikk nan, og da hun skulle amme igjen ville hun ikke ha. Så da gikk jeg over til nan. Og da var barseltiden endelig noe jeg kunne nyte, jeg kunne kose meg med babyen min. Til tross for at jeg hadde veldig mye vondt ellers i kroppen, så slapp jeg den forbaska ammingen.

Jeg har blitt dømt nedenom og hjem igjen. Fått kommentarer som "er så glad jeg ikke har en flasksunge" osv. Men jeg nekter å la folk se ned på meg på noen som helst måte, herlighet! Jeg er da en like god mor som de som ammer! Jenta mi griner så og si aldri, hun er sterk og utvikler seg som hun skal. Hun er en lykkelig liten frøken på 7 mnd. Og det er fordi hun har det godt med meg som mor. Noen klarer ikke å amme, sånn er det bare.

Takk for et fint innlegg! Jeg kom over dette litt sent, men legger igjen en kommentar likevel:)

Jeg fikk aldri til å amme sønnen min, av ulike grunner, og han har derfor bare fått mme siden han var noen dager gammel. I starten var jeg fryktelig trist og følte meg som en dårlig mor, selv om jeg visste at jeg hadde tatt det riktige valget der og da. Men det har gått så fint, og jeg har fått så mye støtte fra alle kanter. Som du nevner, alle mødre gjør jo tross alt det de mener er best for barnet sitt. Han har fått masse nærhet, kos og kjærlighet selv om han ikke har fått morsmelk, så jeg har absolutt ikke følt meg som en dårligere mor enn en ammende mor nå i ettertid. Selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle ammet, og er veldig innstilt på å gjøre det med neste baby også- så er det faktisk noen fordeler med å gi flaske også, når det er eneste mulighet. Blant annet får jo pappaen en helt annen rolle når han også kan gi mat, og besteforeldre osv. Mannen min har hvertfall satt utrolig stor pris på at han også har fått bidra med mating og all kosen rundt det, samt at man kan bytte på å stå opp om natten. Selv om det kanskje ikke er det man ønsker i utgangspunktet gjelder det å se det positive i den situasjonen man er i. Jeg vet at det er vanskelig for mange, men det viktigste er jo at barnet får mat, kjærlighet og nærhet. Sønnen min har hvertfall vokst opp like frisk og fornøyd som barn som har fått morsmelk:)

Elin:
Ja det er helt klart ingenting i veien for å oppnå masse nærhet og kos uten amming <3
Og det er godt å høre at det er mange som måtte gi opp ammingen, som likevel ikke har slitt med noen skyldfølelse. Det er jo sånn det burde vært for alle! :) Det er leit nok å kaste inn håndkledet da man har vært innstilt på amming. Ingen skal behøve å føle seg dårligere av den grunn. Men jeg innrømmer selv at jeg var veldig lei meg for å miste ammingen i lang tid etterpå. Og de følelsene skal man få lov til å ha, og snakke om. <3

Silje:
Nei herlighet! For noen ekle kommentarer du har fått! Sånt har jeg ingenting til overs for. Det er utrolig hva folk får seg til å si. Godt at du ikke lar det gå inn på deg. Lei for at du måtte høre slikt!

Vilken superhärlig blogg du har!! Kramar :D

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere