hits

Er det greit å publisere bilder av døde barn?

05.10.2015 - 13:21 22 kommentarer



Knust av sorg, i et øyeblikk av bunnløs smerte, delte en mor bilder av sin dødfødte datter på facebook, den 11. september i år. Naturligvis virker dette opprørende på oss, men den massive diskusjonen om hvorvidt det var galt eller ei av moren å publisere bildet, synes jeg er veldig vanskelig men viktig.

For dette er virkeligheten til mange mennesker der ute. De har mistet sine barn, og havner i en situasjon hvor de må sørge i det stille for å ikke støte noen.

Mange har gitt sin støtte til moren, Natalie Morgan. Men støttemeldingene drukner mellom hatmeldinger om at hun burde skammet seg, at hun er et kvamlt, oppmerksomhetssykt menneske, eller at hun burde blitt straffet. Hvorfor synes så mange at dette er forkastelig?


Selv har jeg ingen bastant mening om hva som er rett og galt i dette tilfellet, fordi jeg er ikke sikker på at det finnes bare ett «riktig» svar. Jeg har dyp medfølelse for denne moren, og jeg forstår at hun ville dele sorgen, og den vakre datteren sin med verden. Men samtidig ser jeg hvordan mange oppfatter det som uetisk å slippe et slikt bilde løst på nettet, og gi fra seg retten til å beskytte det.


Mange av de som er negative til bildedelingen, antyder at det moren gjorde, er et bevis på hvor sykelig opptatt vi har blitt av å dele livene våre på sosiale medier. At det å ta bilder av de døde, og dele dem med andre er noe bare oss, produktene av det 21. århundret, kunne finne på å gjøre.
Akkurat der må jeg si meg uenig. Slike bilder, er ikke et nymotens fenomen som oppstod på facebook eller instagram, selv om det unektelig har blitt mye enklere å dele fotografiene våre med mange. Det er vel nettopp derfor vi nå ser slike bilder oftere enn for 10-20 år siden.


Frem til midten av 1900-tallet, var det faktisk veldig vanlig og akseptert å ta bilder av sine avdøde slektninger. Norsk folkemuseum har eksempler på denne typen fotografier fra Norge i sin samling. Ofte var det siste bildet av personen, også det eneste bildet som fantes av dem. Familien som var overveldet av sorg, fikk i dette ene bildet, noe å holde fast i. Et minne om den de elsket, som kunne hjelpe dem i sorgen og gi dem muligheten til å vise frem og snakke om den avdøde. Selv om denne skikken virker fjern for oss, så kan jeg personlig forstå hvorfor det ble gjort.




 

Nei, jeg skal ikke nekte for at jeg synes det er ubehagelig å se bilder av mennesker som har gått bort. Når vi ser slike bilder, konfronteres vi med at døden er uunngåelig, og at vi og våre, kan møte den når som helst. Og når den avdøde er et barn, blir det enda mer smertefullt å se. For noe så grusomt som det at et barn mister livet, er selvfølgelig opprørende og vondt. Urettferdig, utenkelig og forferdelig trist.


Og der er nok alle enige med meg, vil jeg håpe. Det er vondt. Men er det tabu? Et spedbarn, som Natalies datter. Elanor Josephine, -er hun en uting å vise frem  fordi hun ikke lever? Forstår folk at moren ikke har noen bilder å dele av Elanor i live? Har de tenkt over at dette er alt hun har, og at det må være grusomt å føle at barnet hennes er noe som må gjemmes bort fra resten av verden, bare fordi hun døde?

Handler rabalderet i kommentarfeltene om uenighet rundt måter å vise respekt for de døde, eller noe helt annet?
Spørsmål som «ville Elanor selv ha likt at bildet ble delt?» og «hva er poenget i å dele, bortsett fra å få oppmerksomhet», drar oss inn i det som allerede er et minefelt, -nemlig dette med grenser rundt bildedeling av barn. Noe som er en pågående og viktig diskusjon. Men i mitt hode blir det en separat diskusjon, selv om den er tvinnet inn i dilemmaet. Og forresten så synes jeg at mennesker som har  mistet sine barn, godt kan få oppmerksomhet -gitt at vi gir dem vår varmeste medfølelse.




Er det riktig å legge ut bilder av døde barn? Når jeg stiller meg selv dette spørsmålet, vandrer tankene mine automatisk til bildene av lille Alan på stranden. Bildene av ham, ble også heftig diskutert. Mange av landets store aviser serverte bildet av Alan på stranden som førstesidestoff. Og selv om bildet utvilsomt, bokstavelig talt fikk mange til å sperre opp øynene for flyktningekrisen, så henger fortsatt spørsmålet i løse luften. Var det riktig? Opplyste bildet om en viktig hendelse? -ja. Var hendelsen unik? -Nei. Var det hensynsløst mot Alans slekninger? -ja, vil mange si. Men var det viktig for resten av verden å få virkeligheten i flyktningenes liv illustrert på et vis som ikke levner tvil om at vi MÅ gjøre noe? -ja, det tror jeg. Men jeg vet fortsatt ikke om det ble gjort på riktig måte, eller hva den riktige måten ville vært.


Men når en mor selv, velger å dele bilder av sitt barn, blir det i mitt sinn, noe annet enn bildene som avisene publiserte av Alan.  Hun som sannsynligvis bare ville skrike det utover alle fjelltopper at livet i det øyeblikket var ufattelig vondt og urettferdig. Samtidig som hun fikk vist verden at jo, den lille jenta hennes var her, selv om hun ikke er her lenger. Hun får i stedet utallige kommentarer om at hun er et grusomt menneske. For meg er det ikke så vanskelig å forstå at i en slik situasjon, er alt annet i verden ubetydelig. Man tenker ikke på å passe seg for å ikke støte noen, eller bryte med uskrevne etiske regler. Verden er kun barnet og sorgen. Det kan jeg respektere såpass at jeg ikke føler for å si noe vondt om dem som gjør det Natalie gjorde. Jeg har snakket med foreldre som har mistet barn. Og det å snakke om og vise frem det lille barnet som gikk bort, er noe som gir mange styrke. På den måten lever minnet om barnet videre blant oss. Barnets eksistens blir ankerkjent, og det å dele sorgen og minnene med flere, kan kanskje ikke trøste noe så utrøstelig, men i det miste gi en følelse av samhold. Samtidig som de sørger, er også foreldrene stolte av barnet deres. Naturligvis! Og det skal de virkelig få lov til være, like mye som alle andre foreldre. 


Det vi egentlig burde bruke engergien vår på, hvis vi først skal sitte på vår høye hest og preke om etikk, er vel å tenke «hvordan kan jeg gjøre noe riktig her?». Eller i det minste, hvordan kan vi oppføre oss, og reagere på en måte som i alle fall ikke fører til enda mer smerte og lidelse for dem som mister sitt barn? 


Uansett om det er vanskelig å se på, og uansett om jeg fortsatt er usikker på om jeg ville gjort noe slikt selv, kan jeg ikke finne gode nok grunner til å dømme denne moren. Jeg sier at jeg forstår, men jeg tar det tilbake. For jeg gjør ikke det. Jeg har ikke vært der selv. Jeg har ikke måttet vasse igjennom bunnløs sorg og fortvilelse som den hun opplever.  Egentlig vil vel ingen av oss vite hvordan hun faktisk har det, for det er så altfor, altfor vondt. Er det kanskje derfor mange farer opp i sinne over bildet av lille Elanor? Eller er det bare utilgivelig å dele bilder av døde barn?

 

Hvordan reagerer du på at foreldre deler tekst og bilder om og av barna de har mistet?

 

 

22 kommentarer

Emily

05.10.2015 kl.14:07

Jeg tror dette er noe til hver enkelt, hva det velger og gjøre. Men jeg tror jeg aldri ville ha lagt ut ett bilde av mitt barn viss det hadde gått bort nå.

Det er for meg noe som er så privat og intimt. Også tenker jeg har jeg selv ville blitt lagt ut bilde av min døde kropp etter jeg er død? svaret der er enkelt og det er nei. Slik jeg tenker når jeg legger ut bilder av min sønn på facebook/instagram så tenker jeg først ville jeg syntes dette var greit å ha ut viss det var meg selv.

Siri

05.10.2015 kl.19:24

du har kanskje glemt at alt med denne døde flyktninggutten Alan viste seg å være falsk. Han var født og oppvokst i tyrkia, men med syriske foreldre. Faren tok familien med frivillig på en farlig reise til tross for at de hadde levd trygt i tyrkia i mange år. Dette gjorde han fordi velferdsordningen var mer gunstig i andre land. Faren løy også om at hele familien bortsett fra han hadde dødd.

Maria

05.10.2015 kl.19:50

Jeg er helt enig i det du sier. Det er så fælt å se slike bilder, og jeg tror ikke jeg hadde gjort det selv. Men vi har ingen rett til å dømme. Foreldrene har det ille nok som det er, og som du sier så er det virkeligheten for dem.

Silje

05.10.2015 kl.20:19

Jeg har mistet et barn. Hun ble født i fjor og døde dagen etter hun ble født. Helt brått og uventet og vi vet fortsatt ikke hvorfor. Det er bare slik livet er. Brutalt og uforutsigbart. Hun var vårt fjerde barn og på samme måte som en ikke vet eller bør uttale seg om hvordan det er å være mor før en er det, bør en heller ikke uttale seg om hvordan det er å være mor til et dødt barn til før en er det selv. Hvordan du ville reagert i min situasjon er noe du ikke vet før du står i den selv. Vi som har mistet barna våre viser ikke bilder av dem for å støte noen. Vi viser bilder fordi vi er stolte. Våre barn har vært her og de bør anerkjennes. Det er ikke lengden på livet som avgjør hvor verdifullt det er. Hvis det støter noen, eller noen syns det er ubehagelig å se bilde at et dødt barn så er det uansett ingenting i forhold til den bunnløse sorgen vi bærer daglig og må bære resten av livet. Vi som har mistet barn oppfordres av helsevesenet til å være åpne om det vi har opplevd for å få best mulig støtte og forståelse fra omverden. Vi har ikke mistet våre barn for å støte noen. Vi ønsker ikke å få kritikk for hvordan vi manøvrerer oss gjennom livet uten barna våre. Vi gjør så godt vi kan og det bør vi få støtte og respekt for. Det er faktisk veldig sårende at andre kritiserer hvordan vi jobber med å takle sorgen. Tenk selv hvordan livet ville vært hvis du hadde mistet et av dine barn... Det er verre enn du noen gang kan forestille deg.

Cathrine Narum

05.10.2015 kl.20:31

Jeg ville ikke lagt ut bilde dersom jeg hadde havnet i en slik grusom situasjon. Men det gjør meg heller ingenting å se slike bilder. Så klart, det er helt forferdelig når barn dør, det er ikke det jeg mener. Jeg er sykepleier og som andre i helsevesenet har jeg et ganske naturlig forhold til døden. I sommer var jeg med å stelte et mors (en død person) og var med og trillet h*n ned på kjøleren. Det gikk helt greit, jeg holdt meg profesjonell, men jeg klarte ikke å la være å la en liten tåre unnslippe da jeg så en bitteliten barnekiste der nede... Døden er veldig naturlig, men den er allikevel veldig trist for de aller fleste.

Ingun

05.10.2015 kl.20:55

Hei. Syns du tar opp mange viktige og ulike sider ved denne saken. Det er vel sjelden et universelt rett eller galt svar på noe og denne saken er vel intet unntak. Sosiale medier er jo blitt en plattform hvor mange av oss deler de viktigste øyeblikk i livet. For meg fremstår det som om folks reaksjoner på deling av store livshendelser er lite problematisk frem til de visualiseres gjennom et bilde. Hvorfor vet jeg ikke. Det er jo mange folk som har skrevet om sitt barns død, men det er ikke ofte et bilde knyttes til. Det minner meg om den situasjonen hvor en kvinne delte bilde av sitt nyfødte barn liggende på låret under keisersnittet og hvor det kom kraftige reaksjoner. Igjen mange som deler nyheten om fødsel og keisersnitt men det blir først rabalder når bildet kommer. Syns vel egentlig ikke at hendelser blir mer privat bare fordi det visualiseres. Er det greit å dele med tekst men ikke bilde? I såfall hvorfor? Er det kun på grunn av misbrukspotesialet vi er kritisk? Hva med de som uttrykker seg best visuelt, skal de ikke få dele på den måten som uttrykker det ønsker å fortelle? Ikke mange sterke meninger her men innlegget ditt ga meg vel egentlig fere spørsmål 😄

Åshild

05.10.2015 kl.21:22

Men denne moren har ikke noen bilder av datteren der hun var i live. De aller fleste reagerer ikke negativt på at foreldre deler bilder av en nyfødt baby på facebook for å annonsere fødselen, det er få som synes det er upassende. I det tilfellet deler foreldrene en gledelig nyhet, er stolte og glade. Men i det tilfellet der man vil dele en ufattelig tragedie som en dødfødsel er, så er det upassende...? Jeg sier ikke at jeg ville gjort det samme som denne moren, men jeg ville hvertfall ikke kritisert noen som gjorde det. Tenk så utrolig vondt disse foreldrene har det; om alle 'kritikerne' kunne forsøkt å forestille seg hvordan det må være for dem som har mistet et barn, så kunne de kanskje kommet med en støttende kommentar i stedet for å kritisere. Eller hvis de ikke klarer å si noe støttende eller vise forståelse, la være å si noe da. La dem få sørge på sin måte uten å måtte prakke på dem at man ikke er enig....

Helle Cathrin

05.10.2015 kl.21:38

Jeg selv satt og følte det var ubehagelig når jeg leste om barn som døde i aviser eller magasiner. Helt til den dagen min egen sønn døde kun 5 dager gammel. Da ble jeg et helt liv rikere og fattigere på en og samme tid..

Alle uvitende skriker etter å slippe å se det utenkelige, istedet for å anerkjenne styrken til foreldrene- moren like godt som faren til barnet som døde. Det ble hvisket om oss i vennegjenger stadig vekk, at vi delte "for mye" selv når de ikke hadde tilgang på sidene våres eller var på vennelisten vår. Så er det vi sørgende foreldre som deler for mye? Eller er det de uvitende som leter etter noe å snakke om?

Aldri døm en slik situasjon før man selv opplever den. Vi har selv valgt å legge ut bilder av sønnen vår de dagene han levde, også i kuvøse og ikke lagt ut bilder fra han gikk bort. Men til og med dette er "feil" for de der ute som skal kommentere på andres liv. For da var det ekkelt at han hadde dødd.. Alltid noe å peke ned på, nettopp fordi det er en innstilling de har. I stedet for en forståelse eller medfølelse.

Vi vil alltid gjøre minnet til vår sønn så levende som mulig, ikke bare fordi vi var så heldig å se han puste men fordi det er viktig for en hver mamma og pappa. Det er en grunn til at de sier at barnet døde, alt som har dødd har nemlig hatt et liv. Så barn som blir født i stillhet, har også levd. Bare trygt inni mors mage. Og hver dag har denne moren kjent bevegelsene og spark. Et liv er et liv, og heldigvis er et lite barn vakkert uansett om det er født med hjerteslag eller ikke.

Min dypeste medfølelse til en mor i sorg.

05.10.2015 kl.22:14

Nei jeg må si det syntes jeg ikke passer i det hele tatt.. De som ville sett et evebtuelt dødfødt varn nåtte vel vært foreldrene og evnt annen familie, søsken? Hva skal alle andre med å se det? Det kan heg aldri forstå!

Jona -Mammalivet

06.10.2015 kl.12:49

Siri:
Det har vært utrolig mye spekulasjon rundt denne saken med Alan, og mye av det har vært direkte sladder med svake kilder. Men jeg vil gjerne vite mer hvis du har pålitelige kilder slik at jeg kan oppdatere meg. :)
Her er forøvrig en jeg leste for ikke så lenge siden
http://radikalportal.no/2015/09/09/aftenposten-gir-inntrykk-av-at-faren-til-alan-er-en-darlig-fyr/

Men når det er sagt, så handler ikke dette innlegget om fakta omkring Alan's historie, men heller om hvorvidt det bør aksepteres at en mor legger ut bilder av sitt døde barn på nettet.
Jeg for min del synes det er helt fryktelig uomtenksomt å reagere med å kritisere og slenge stygge bemerkninger til en som har mistet det kjæreste de hadde.

Jona -Mammalivet

06.10.2015 kl.12:54

Silje:
Takk for at du delte, Silje. <3 Utrolig godt og sterkt skrevet!
Du har min dypeste medfølelse.

Ja, det er nettopp det jeg sier. Jeg kan ikke vite hvordan jeg ville reagert. Jeg kan kun si at på nåværende tidspunkt kan jeg ikke se for meg at jeg hadde delt bilder, men det er vel egentlig poengløst å snakke om hva jeg føler nå. For jeg er ikke i den situasjonen, og kun da ville jeg vært i stand til å vite.
Jeg synes helt klart de som mister sitt barn bør få støtte, det burde vært en selvfølge! Og det er nettopp derfor jeg undrer meg sånn over den massive negative kritikken Natalie har fått, som jeg synes er ufattelig uomtenksom og det gir jeg uttrykk for i innlegget.
Alle foreldre har rett til å være stolte over sine barn, og alle barn er like verdifulle, uansett. <3

Jona -Mammalivet

06.10.2015 kl.12:59

Cathrine Narum:
Takk for at du delte Cathrine. Interessant å høre fra en som ser døden hver dag.
Men jeg lurer på om vi egentlig kan vite hva vi ville gjort hvis det utenkelige rammet oss selv?
Jeg sier at jeg ikke er sikker på at jeg hadde gjort det samme som moren, Natalie, og lagt ut et bilde på facebook. Men jeg kan ikke vite. Kanskje jeg faktisk hadde det. Kanskje det hadde føltes som en selvfølge at jeg også, stolt kunne vise frem mitt barn, som var her, uansett hvor kort et liv de fikk. Det er umulig å vite, fordi jeg ikke har vært der.
Uansett hva vi selv tror vi ville gjort, så synes jeg at vi skal vise den største respekt og medfølelse med foreldrene.
Hva vil det si å være menneske, hvis ikke det er å vise medmenneskelighet når et barn går bort, tenker jeg. <3

Jona -Mammalivet

06.10.2015 kl.13:03

Ingun:
Ja, det er nok umulig å formulere et ja/nei svar som passer for alle her.
Men jeg mener at det å rakke ned på noen som deler sorgen sin, er helt uakseptabelt. De må få lov til å uttrykke seg, og anerkjenne barnet, være det seg via bilder eller tekst, minnetaler, eller noe annet.
Ja, jeg tenkte på det samme. Hvorfor er det ikke like mye skrik og skrål når folk deler tekster om sorgen, og om barnet de mistet? Hvorfor klarer de fleste å være respektfulle da, men så snart de deler sorgen sin visuelt, blir det plutselig "galt" og gir tydeligvis mange en "tillatelse" til å gå løs på mennesker som sørger. Det gir lite mening, synes jeg.
Mange gode tanker her, Ingunn. Takk for at du delte!

Jona -Mammalivet

06.10.2015 kl.13:06

Åshild:
Det er akkurat det jeg har grublet over.
Fordi jeg kan forestille meg hvorfor (jeg skal ikke si "forstå" for det kan jeg ikke, når jeg ikke har opplevd det) disse foreldrene vil dele. Hvorfor skal ikke de få vise frem barnet sitt? Selvfølgelig skal de det! Og det er vårt ansvar å vise medmenneskelighet, se forbi våre egne komplekser ift død og alt det vi er redde for. Fordi at den ubehagelige følelsen vi får er uvesentlig i forhold til det som foreldre til et englebarn går igjennom <3

Jona -Mammalivet

06.10.2015 kl.13:13

Helle Cathrin:
Først av alt, tusen takk for at du delte dette, Helle Cathrin. Det er en helt egen styrke og visdom som foreldre til barn som har gått bort besitter. En styrke og visdom de såklart heller ville vært foruten, men du skal vite at jeg har uendelig stor respekt for det dere har vært igjennom. Du har min dypeste medfølelse <3.
Hele grunnen til at jeg skrev dette innlegget, er fordi jeg ikke kan begripe hvordan noen kan leve med seg selv etter at de angriper, snakker stygt om eller sladrer om noen som sørger over sitt døde barn. Det er bare umenneskelig.
Tusen takk igjen for ditt svar. Og jeg bare ELSKER det siste avsnittet ditt. Så sant! <3

Jona -Mammalivet

06.10.2015 kl.13:22

Anonym:
Hva skal vi med å se det?
Det jeg synes vi skal med å se det, er å finne frem all den medmenneskelighet og varme vi besitter i våre hjerter, og forsøke å vise forståelse og medfølelse for andre mennesker som er midt i en storm av dyp sorg. Uansett hvor vanskelig det er for oss å forstå, så finnes det etter min mening, ingen unnskyldning for å angripe, slik så mange har angrepet Natalie, moren til Elanor Josephine.

Det er mulig at det er uforståelig for mange at noen vil vise frem et bilde av et dødfødt barn, men det er da helt selvfølgelig at ikke alle forstår. De som ikke er i den sorgen. De har ikke fått verden som de forstod den før, revet bort under seg.

Hva mener du om for eksempel bloggere som skriver om sine dødfødte barn? Er det bildene som er problemet? Eller delingen av sorgen, det som mange mener er "for privat", som er problemet?
Jeg vil uansett utfordre denne tanken om at sorg er noe privat, enten det deles via bilder eller tekst. For noe så grusomt som å tvinges til å sensurere sorgen sin i hensyn til alle dem som heldigvis ikke må igjennom det samme, det ønsker jeg ikke å påføre noen som mister sitt barn.

Stina

06.10.2015 kl.14:26

Takk for viktig å tankefullt innleg med gode nyanser. Det jeg savner litt er og litt mer nyanser i forhold til et rase/etnisitet perspektiv. Vi er blitt så vant til å se døende og døde barnekropper i midt østen og Afrika og Asia, det er ingen som reagerer på at det er uetisk lenger, vi bare aksepterer det, mens da Nikolai hammarstrøm eller hva han het tok bilder av likene rett etter utøya ble det ramaskrik. Det er en sammenligning som er kontroversiell fordi det er så nærmt, men hva en mor vil for barnet sitt, dødt eller levende er ganske likt verden over.

Silje

06.10.2015 kl.15:19

Da vi mistet datteren vår visste omverden at jeg hadde vært gravid. Vi ble ikke på noe tidspunkt anbefalt å tie om hennes død. Som nevt over ble vi anbefalt å være åpne om hva som hadde hendt og vi fulgte rådene vi fikk fra helsepersonell. Vi delte derfor nyheten om at datteren vår var født og at hun døde dagen etter fødselen både på facebook og sms for å informere folk rundt oss.

Det er forferdelig tungt å gå ut i verden med tomme armer etter en fødsel der utfallet er at en mister barnet sitt. Brystene fylles med melk, renselsen går sin gang, barnerommet står tomt, vogn og klær forblir ubrukt. Bleieskift, amming, stell, byssing og våkennetter blir byttet ut med hikstegråt, planlegging av begravelse, valg av gravsten, våkennetter med hikstegråt og gradvis bortpakking av ubrukte babyklær, vogn, seng, stellebord osv. Jeg kan ikke beskrive hvor vanskelig det var å møte alles spørsmål, blikk og spekulasjoner i den første tiden.

Takk for et veldig fint innlegg, Jona. Syns du stiller viktige spøsmål.

missmommy.blogg.no

06.10.2015 kl.23:34

Det gjør meg ingenting, ville nok ikke gjort det selv- men skjønner at folk gjør det:) det er også forderdelig trist så jeg synes det er litt vanskelig å forholde seg til:)

Jona -Mammalivet

07.10.2015 kl.09:22

Silje:
Takk for at du deler, Silje! Sender varme tanker deres vei <3
Jeg er forferdelig lei for at dere ikke fikk ha med deres lille datter hjem. Det er vanskelig å vite hva man skal si, men vit at jeg har en helt spesiell plass i hjertet for foreldre i deres situasjon, og at jeg har så stor respekt for at du er åpen om dette <3
Godt å høre at noen som faktisk har vært igjennom dette føler at det ble et greit innlegg. Var like før jeg ikke turte å legge det ut, for det siste jeg ønsker er å såre noen som har opplevd dette. Takk igjen for kommentaren!

Jona -Mammalivet

07.10.2015 kl.09:29

Stina:
Takk Stina. Det er viktig det du nevner! De bildene vi ser fra stedene du nevner, er attpåtil gjerne tatt av noen helt andre enn familien, og ofte delt uten deres samtykke. Hvorfor slår vi ikke ned på dem som gjør slikt, når det blir slik furore over en mor som deler bilder av sitt eget barn?
Personlig så synes jeg det er uhyre vanskelig å vite om jeg synes det er rett eller galt å dele slike bilder fra krigsherjede land. Verden bør og MÅ vite hvilke grusomheter som foregår der, slik at vi faktisk gidder å gjøre noe med det. Men samtidig er det helt grusomt at det skal slike bilder til for å vekke store deler av verden. I tillegg kommer så klart hensynet til familien til disse barna. Hva med dem? Hva om de ikke ønsker at disse bildene blir publisert? Det må være helt forferdelig for dem!
Takk for at du trakk frem denne siden av saken. :) Det finnes sikkert en haug av andre nyanser jeg ikke fikk frem i dette innlegget, for dette temaet er en stor floke av etikk, personvern, sorg og empati-relaterte saker at det er lett å gå seg vill i diskusjonen. Nettopp derfor er det så fint å få deres input, med mange synspunkt og tanker.

Stine

07.10.2015 kl.13:31

Klokt og tankevekkende innlegg om vanskelig tema. Døden er jo et av de siste tabuene i dag - og ingen ønsker å bli minnet på at også barn kan dø. Men å rakke ned på moren som har opplevd det alle foreldre frykter er unødvendig og stygt. Hun trenger ikke fordømmelse, men forståelse og støtte.

Skriv en ny kommentar