hits

Rykk tilbake til start



Jeg har innsett at jeg har tatt feil igjen. Jeg som trodde jeg ble mer og mer realistisk i forhold til forventninger om babytiden.


Tre ganger før har jeg gått på en smell, i mer eller mindre grad. Jeg har sett for meg hvordan livet med det nye barnet skulle bli, og laget meg en plan før barnet i det hele tatt kom.


Denne gangen trodde jeg at jeg hadde skjønt det. At jeg var erfaren og kjente begrensningene. At jeg hadde tålmodighet til å vente med alt jeg ikke måtte gjøre, men også disiplin nok til å gi hundre prosent når mulighetene dukket opp.
Vel, jeg tok feil. Igjen.


Det er umulig å forutse hvordan et nytt menneske vil forme livene våre. Visst lærer man mange triks, og snarveier, men det er likevel alltid litt som å rykke tilbake til start.
Jo flere barn, jo flere ustabile variabler. Regnestykket har plutselig flere mulige løsninger, men ingen svar som føles helt riktige. Samtidig har livet tatt vendinger, og saker har hendt, som har fått meg til å sette tiden med dem som står meg nær, enda høyere. Behovet for å verne om det som er bare vårt, og slå ring om det vi har sammen, har blitt større. Jeg har kjent på en slags trass, eller en motvillighet i forhold til det å dele denne nye tilværelsen med alle der ute. Som om vi var ekstra sårbare. Noe som muligens stemmer. 




Nå har det gått over åtte måneder siden fjerdemann kom til verden, og jeg sitter her med en følelse av at jeg sovnet, og våknet på et sted jeg ikke kjenner igjen. Det er så klisjé at jeg vrir meg litt i stolen når jeg skriver dette, men tiden blir skummelt flyktig når man har barn. Og med fire, er det helt uvirkelig hvordan dagene raser forbi.
Livet har liksom rast av sted med oss, i et uvirkelig tempo som gjør at vi såvidt henger med. Vi har det fryktelig godt, misforstå meg rett. Jeg er takknemlig for hver time jeg har med gjengen min. Men det er uoversiktelig, kaotisk, slitsomt og uendelig travelt.

Så, dere som fortalte meg at "nå får dere det nok litt travelt ja!" mens jeg var gravid. Dere var altfor snille. Vi fikk det vanvittig, ufattelig, urimelig, vidunderlig travelt!

 




Planene jeg hadde for denne babytiden, var enkle: et par måneder med fullstendig fri. Og deretter skulle ledige timer, når de dukket opp innimellom, brukes på blogg, spalter, og nye prosjekter.


Men da de kom, disse lommene med tid som ikke var beslaglagt av familietid, legetimer, skole, lekser, møter, pleie av syke barn og andre viktige saker, hadde jeg plutselig ikke så mye å gi lenger. Jeg fant meg selv sittende på sengen min i en slags vegetativ tilstand, mens jeg begravde nesen i en lysende skjerm i mørket. Der satt jeg og leste andres ord, når jeg egentlig helst skulle skrevet mine egne.
Den rasjonelle delen av hjernen min sa «Du er bare et menneske, og mennesker trenger egentid og fri innimellom». Men på den andre siden ble det bråk, frustrasjon, skuffelse og irritasjon. 


Og jo lenger tid som har gått mellom skriveøktene mine, desto mer øker angsten for å ikke ha noe relevant å si, eller at jeg bare skal være "tom" for alltid.  At det jeg skriver skal forsvinne ut i luften, uten at en sjel bryr seg. Eller enda verre: at jeg ikke skal bry meg mer. At det å skrive skal føles som noe jeg MÅ gjøre, og ikke lenger noe som gir mening for meg.


Egentlig må jeg bare le litt av meg selv, zoome ut og se på den store sammenhengen. Hadde jeg forventet det samme av mine venner og bekjente hvis de fikk fire tette barn, og hadde en partner som jobbet altfor mye?
Nope.


Så igjen, har mine fire små lært meg en viktig lekse.
Det er ingen skam i å være litt tom noen ganger. Og det er kanskje litt tullete å tro at man skal prestere og forbedre seg på alle felt, når man fortsatt er i ferd med å lære å legge en helt ny kabal, helt fra start.



Heldigvis har vi kommet et stykke på vei med den nye familiekabalen, og av og til slår inspirasjonen ned, akkurat til riktig tidspunkt. Jeg må nok gå i tenkeboksen hva tematikken på bloggen angår. For det å henge med i svingene i samfunnsdebatter og dagsaktuelle saker, er kanskje ikke det rette målet, nå som jeg sjelden greier å finne bilnøklene, eller huske avtalene mine. 

Så jeg er her fortsatt, for de av dere som har spurt. Fullstendig overveldet av ammetåke, og livet generelt. Og kjenner til min store fryd at det fortsatt er gir mening å skrive, om så bare for å skrive.  

 


 

 Flere innlegg i denne kategorien finner du her. 

Følg oss gjerne på facebook og instagram. 

 

14 kommentarer

Ligger inntil min åtte måneder gamle sønn og leser dine tanker. Takk for at du er så ærlig og deler litt av livet ditt med meg. Dine ord treffer meg mitt i hjertet.

Kjære Jona.... Fire tette er noe helt annet enn de vanlige "1,78"... Det er jo det. Noen ganger tenker jeg det er et under at mine fire tette får i seg mat om dagene (og vi har jo bare femåringen i bhg så hvordan skal det gå med resten!?!) :-D Jeg syns du er flink til å prioritere, det virker som om du setter dine/deres verdier og behov først og det er ALDRI feil. Skrivinga stikker ikke av. Og ja, gjett om jeg kjenner meg igjen i utfordringer knyttet til samfunnsdebatt; jeg er klar til å skrive noe vettugt om halloween når vi nærmer oss 17. mai.... ;-) Små oppdateringer er fint det også, og dette "rådet" jeg kommer med nå skal jeg jaggu klaske i panna på meg selv også - ikke la deg begrense av hva slags forventninger til blogginnhold du tror andre har. Noen ganger er det ventilasjon / lykkeuthenting nok å bare skrive tre setninger. Det trenger ikke være perfekt, det trenger ikke en gang være korrekturlest :-o Og ærligheten din er inspirerende som alltid!!!

Du skriver så utrolig bra, og det til tross for at du har en travel tid som firebarnsmamma. Jeg synes ikke du fremstår som "tom". Fortsett å skrive innlegg om det du tenker på, og husk på at det er mer enn bra nok! Det er en sann fryd å lese dine innlegg. I motsetning til mange andre bloggere der ute, skriver du ikke bare svada, men om noe som en kan kjenne seg igjen i. Hilsen fra en trofast leser.

Så bra at du er her fortsatt :) Jeg liker det du skriver veldig godt. Jeg skjønner deg veldig godt det med at alt er så veldig overveldende og da er det kanskje ikke så rart man blir tom? Du er nok ikke alene å føle deg tom. Jeg kan ofte føle det flere ganger om dagen, men noen ganger nyter jeg det litt. Da har jeg ikke hundre andre ting å tenke på.

Jeg kommer uansett til å lese bloggen din om det så er bare for å skrive, fordi det du skriver er ofte som poesi for meg.

Håper du får en kjempe fin dag

EventyrElin:
Godt å høre at vi er flere som kjemper med dilemmaet skriving vs fire unger, Elin. :P
Jeg har heldigvis ikke så mye angst for hva andre synes om skrivinga. Det har over tre år med blogg gjort.. Man får høre så mye rart, og blir forhåpentligvis litt mer tykkhudet.
Men de forventningene og presset en legger på seg selv.... dæægern' altså. Det henger tungt over hodet på meg til tider. For man vet jo hva man egentlig er i stand til, hadde det ikke vært for at fire små, mann, hus og diverse som man må sette foran sine interesser og ambisjoner.

Ja, jeg må helt klart senke kravene og finne en måte å få utløp for skrivinga, uten at det blir med mål om å koke sammen den klokeste og råeste teksten hittil ;)

Sara:
Takk Sara. Godt å høre at det ikke ble noe uforståelig babbel av denne impuls-skrivinga :) hehe, det er nemlig ikke godt å vite om jeg i det hele tatt klarer å kommunisere, når jeg er såpass surrete og omtåket. Babytiden er så fin, men du verden hvor det tar på! Gleder meg til den dagen jeg kan få en viss følelse av kontroll og klartenkthet tilbake :)

Helene:
Tusen takk Helene. Det var veldig fint sagt av deg. :) Jeg strever for å beholde en ektehet på denne bloggen, til tross for at jeg er kjent for å skrive litt for "poetisk" for manges smak. Fint å vite at det treffer noen, og gir mening :)

For poetisk???? Endelig noen som skriver noe med mening, sier nå jeg.. Som rører.. Som gir noe.som beskriver hvordan så mange av oss har det, hva vi føler, tenker og bekymrer oss over... Og det som gleder oss mer enn noe annet...

Vi er her og venter på deg når du har tid/overskudd. Vi går ingensteds. :) vi gleder oss allerede.. :)

Manglende bloggposter fra deg tolker jeg ene og alene som at du prioriterer det du må. Jeg beundrer alle som klarer å velge noe bort når livet melder seg på, om det er med småbarn, jobbsituasjon, helsesituasjon eller andre ting. Det er veldig viktig at vi ikke prøver å være best på alt, for da blir vi bare slitne, sure og livet blir tøffere enn det trenger å være. Jeg kommer til å lese det du skriver når du skriver, og er ikke et øyeblikk redd for at du vil være "tom" for alltid. Heia deg:-)

Berre kom til å tenke du som he 4 tette å bilnøkkla som forsvinn. Hvilke bil har du som faktisk har plass til alle sammen(usikker på alder og str på eldstekidden med tanke på bilstol)

Vi var også 4 tette(ca 2 år i mellom) å i starten då fleire fortsatt brukte vogn hadde vi en stooor bil med gigantisk bagasjerom. Men slike bila ser ikkje ej lenger.... ikkje at ej e bilinterisert sia ej kun kan fargen på bilen vi hadde. Men e så mange me små bila, så storfamilie som dåkke må no muligens ha nokke interessant? ☺

britt:
Vi har hatt både carawelle og toyota hiace (hiclass). Begge har ni seter og plass nok til en vogn eller to når de er lagt sammen :)

Hanne:
Takk for kloke ord!

Fantastisk skrevet! Eg har fire relativt tette også og har ein mann som er stort sett vekke! Kjenner meg igjen i mykje! Fin dag til deg og dine !!

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere