En hyllest til førstegangsmødre og morsinstinktet

13.03.2016 - 13:10 23 kommentarer



 

Det er noe ved det å bli mamma, som river deg fra hverandre. Du trodde du visste hvem du var, at du kjente dine styrker og svakheter. Men der tok du feil. Morskapet tar deg dypere. 


Det å bli mamma var for meg, som å bli demontert. Tatt fra hverandre helt ned til de bittesmå bitene. Helt til alt jeg bestod av lå pent og pyntelig på utstilling. Alle de gjemte usikkerhetene, alle kompleksene, all frykt, bekymring, og alle feil. Men også styrkene, mestringen, kjærligheten og tilknytningen. 


Naturen har vært klok. For hjernen til nybakte mødre svømmer i hormoner som sørger for at vi kommer i kontakt med det dyriske i oss. Instinktene, beskyttelsestrangen, redebyggingen, tilknytningen til barnet. Men det instinktet blir ikke alltid gitt nok verdi.


For dette dyriske som bobler opp i oss rundt den tiden vi føder barn, er en god ting. En fordel. Et slags verktøy som viser vei i en verden som plutselig ser helt annerledes ut. En verden sett sett igjennom en ny mors øyne kan være et skummelt sted. Det er derfor instinktene er der. Som et kompass i en jungel av foreldrebøker, avisartikler, barselgrupper og velmenende mennesker som alle vil fortelle deg hva, hvordan, hvorfor du skal gjøre det de synes er best. 




Jeg kjente det selv da jeg var førstegangsmor, men jeg skjønte ikke helt at det var ok å lytte til denne dyriske rumlingen som kom dypt innenifra. Dette instinktet som røsket i hjertet da min nyfødte gråt da hun ble sendt på en holde-runde til slektninger og venner. Den krampen i brystet, da folk lurte på om ikke jeg ville ha barnevakt for den nyfødte babyen min i noen timer. Komme meg ut litt, alene. Den brølende tigeren på innsiden som ville vise både klør og hoggtenner da folk sa jeg kom til å skjemme bort barnet mitt hvis jeg bar henne for mye i sjal. Denne iskalde klumpen i magen, da jeg ble rådet til å la babyen min gråte i 5-10 minutter før jeg tok henne opp av vuggen. For det skulle liksom være så bra for henne. 


Men selv om jeg kjente dette dyriske morsinstinktet bruse i blodet mitt, så føyde jeg meg ofte etter andres meninger og «råd». 
Jeg hadde jo aldri gjort dette før, jeg var nybakt mor. Amatør. Så hvordan kunne jeg si nei? Hvordan kunne jeg påstå at jeg visste bedre? Hvilken rett hadde jeg til å tro at jeg hadde peiling på hva jeg drev med?


Det var en bratt lærekurve. Det tok tid og alt for mange dager og kvelder med en intens sviende følelse i magen som ikke stoppet før jeg «gav etter» og gjorde det som kroppen min og instinktene mine hele tiden hadde lengtet etter. 

Å holde henne nær meg så mye som mulig, og ikke la andre holde henne når hun trengte meg. Å la henne få brystet akkurat når hun ville og hvor hun ville. Å la henne sove tett inntil meg om natten, kjenne lukten og varmen fra meg. Aldri la henne gråte hvis jeg kunne hjelpe for det. Bære henne inntil hjertet mitt i sjal så mye jeg orket. Lytte til den sterke stemmen inni meg som krevde at jeg gjorde dette på mine premisser. Morsinstinktet. 




Og det var da jeg kjente at bitene begynte å falle på plass. Da jeg sluttet å inngå kompromisser med meg selv, og bare hørte på det jeg og hennes far mente var riktig. Jeg var ikke lenger demontert og forvirret. Jeg ble satt sammen igjen. Med mange nye deler. Sterkere deler. 


Jeg var fortsatt meg. Jeg hadde fortsatt svakheter og bekymringer, for det tilhører det å være et menneske. Men den sviende følelsen i magen, forvirringen og tvilen var ikke lenger overveldende.

Ja visst var jeg ny i morsrollen. Så klart hadde andre gjort dette mange ganger før meg. Men nå visste jeg hvordan jeg kunne svare «nei takk» da noen mente jeg trådde feil i min nye rolle, og gjerne ville overbevise meg om at de visste bedre. Nå visste jeg hvorfor jeg hadde all rett til å gjøre stikk motsatt av det mange mente var rett. Fordi jeg var ikke bare en mor, jeg var hennes mor. Den eneste, faktisk. 

Når vi blir mødre får vi kanskje ikke med oss noen fasit, men morsinstinktet våkner i oss. En dyp og urokkelig trang til å gjøre det vi vet er riktig for våre barn. Og den kan ingen ta fra oss. 
 

23 kommentarer

Anita

13.03.2016 kl.13:18

Åh, for et fint innlegg! Her sitter jeg, førstegangsgravid og 1 uke på overtid, og er allerede lei av alle som skal komme med "råd" og tips til hvordan jeg skal være som mamma nå den lille kommer. Godt å se at jeg ikke tar helt feil når jeg tenker at jeg tar det som det kommer og at jeg heller stoler på meg selv (og pappaen) til å skjønne hva babyen vår trenger og ikke trenger! :)

Jona -Mammalivet

13.03.2016 kl.13:22

Anita:
Gjør det! Stol på deg selv! Ønsker deg en flott fødsel og barseltid <3

Bell

13.03.2016 kl.13:48

Takk. Jeg trengte å lese dette. Min lille, vakre jente er 5 mnd til uka. Jeg vil fortsette å la henne sove klint inntil kroppen min i senga om nAtten, selvom andre mener det er på tide å la henne sove alene....... Jeg er mamma'n hennes. Den eneste mamma'n hennes. Takk!

Lise

13.03.2016 kl.14:20

Har ei lita tulle på 2 uker og jeg vil helst ha henne inni meg hele tiden. Jeg har fått og får fortsatt så mange meninger om hvordan jeg må gjøre ting. Jeg har valgt å lukke ørene for alt hva andre mener. Jeg er faktisk den eneste mammaen hun har,jeg har båret henne under hjerte i 9 mnd og jeg vil fortsatt ha henne i hjertet så lenge jeg lever💕Hun er mitt alt og alle andres meninger må de holde for seg selv. Jeg og tulla mi finner ut ting sammen og det er det som er best for oss💜

Linni

13.03.2016 kl.14:36

Å så flott å lese! Det trengte jeg. Jeg har het siden sønnen min ble født følgt morsinstinktet, andre har fortalt meg at han bør sove i egen seng og at jeg bør slutte med amming. Nå er gutten min 14 mnd, vi sover fortsatt sammen og jeg ammer fortsatt. Det er det som føles riktig for oss :-)

Anne Lise

13.03.2016 kl.15:24

Nydelig! Jeg ble også så fortvilet over alle "råd". Mange ting kjenner man inni seg, mammahjertet vet. :)

May-Britt

13.03.2016 kl.15:36

Åh det traff meg så kolossalt! Har en liten prins på 4 uker nå og som føregangsmamma er det ikke så enkelt. Kjenner meg så godt igjen. Alle de rådene av folk som skal liksom vite bedre, særlig bestemødre, blir ofte feil og forvirrende. Har nettopp lært å lytte til meg selv, altså morsinstinktet, og begynt å stole på det. Sakte men sikkert blir man mer selvsikker og tør å si imot og stå for det. Lykke til :)

Jona -Mammalivet

14.03.2016 kl.12:19

May:
Gratulerer med baby! <3

Vibeke

13.03.2016 kl.16:49

Bra skrevet! Ble selv mor for første gang for drøye fire måneder siden i en alder av 36 år. Føler meg helt trygg på at de valg jeg gjør er rett for meg og mitt barn. Får stadig høre at jeg ikke må skjemme henne bort. På hva da, tenker jeg? Trygghet? Kjærlighet? Nærhet? Jeg tror barnet vokser seg trygg og sterk som følge av at nettopp disse følelsene bare mettes og mettes og mettes. Når noen kommer med kommentarer smiler jeg og nikker, og så sier jeg hva jeg mener. Hun er mitt eneste barn, og jeg bestemmer. Det er en tid for alt, og det er senere!

Jona -Mammalivet

14.03.2016 kl.12:19

Vibeke:
Veldig godt sagt, Vibeke. Jeg er helt enig. Jeg skjønte det ikke da jeg var 22 år og helt rykende fersk mor, men nå får jeg litt hakeslepp når folk påstår at man skjemmer spedbarn bort med nærhet og at de "blir så avhengige av mor" hvis vi holder på med sånn tøvete tilknytning... HALLO...? De ER avhengige av oss. Det vet vel alle. Menneskebarn er født fryktelig uferdige og er 100% avhengige av mor/en trygg voksen. Så jeg skjønner godt du bare smiler og nikker :P
Gratulerer med lille jenta di forresten!

Hanne

13.03.2016 kl.17:54

Utrolig bra skrevet! Var som tatt ut fra sånn som jeg hadde det da jeg fikk min sønn.. det enorme morsinstinktet og føltes som galopperende hester som kom da han var hos andre, så godt å lese dette, rørende skrevet,takk! :)

Jona -Mammalivet

14.03.2016 kl.12:14

Hanne:
Godt beskrevet! Galopperende hester faktisk! Kan kjenne meg igjen i det :)

Silje

13.03.2016 kl.20:27

Jeg husker godt hvordan folk mente det ene og det andre, men jeg var egentlig flink til å ignorere det. For jeg visste at ingen kjenner babyen min som meg, ingen barn er like og ingen andre gikk med henne i magen. Det var kanskje litt trass også, for jeg ble så sint når folk skulle fortelle meg hvordan jeg skulle gjøre ting som føltes feil. Man må stole på seg selv, for disse instinktene du snakker om, de er fantastiske!

Du har så mange flotte innlegg, og jeg har funnet så mye glede i denne bloggen. Spesielt da jeg gikk gravid selv <3

Jona -Mammalivet

14.03.2016 kl.12:14

Silje: Godt du klarte å ignorere det, Silje. Om bare alle klarte å stole såpass på instinktene fra start! Og takk for fine ord! Setter pris på det :)

Stine

13.03.2016 kl.21:04

For ett fint innlegg! Så godt å lese når man e førstegangsfødende :) mammahjerte vet best!

Yvonne

14.03.2016 kl.13:25

Min første fødte datter er 7 år, men jeg kan enda huske de tingene du beskriver . Den stikkende følelsen av usikkerhet..alle ekspertene rundt deg som hadde fasiten. "Du må ikke glemme deg selv nå, du må spør etter hjelp, du må la noen andre ta henne, så du kan sove litt" var en gjenganger, men jeg hadde jo nettopp møtt den største kjærligheten i mitt liv. Det eneste JEG ville var jo å være med henne hele tiden:) Man trenger ikke en "landsby".

Bare en eneste mor og hun trenger fred, så hun kan knytte bånd med barnet sitt, på sin måte. Det skal jeg prøve å huske når mine barn, får egne barn. Alltid. De gjorde mer skade enn de hjalp, så når nummer to kom, så slo vi av telefonene, gikk aldri på besøk og koste oss alene bare kjernefamilien, oss 4, og det ble en så utrolig fin tid:) Når rutinene allerede var innøvet, lot vi venner og familie innvolvere seg gradvis, men de fikk aldri vite hva vi gjorde mellom huset fire vegger. Det var vår sak og ingen andres. Det var det jeg trengte å gjøre for meg selv, Ikke noen annen "hjelp" var nødvendig:)

Tonje

14.03.2016 kl.13:55

Takk!! <3 Veldig god beskrivelse av noe veldig mange oopplever som vanskelig. Skulle ønske folk bare kunne ta et skritt tilbake og bare la andre få skape sin egen hverdag, egne rutiner og egne rammer rundt sine barn. Det er vondt når man hele tiden blir fortalt at "barnet må venne seg til" ditt og datt, når hvert fiber i kroppen sier deg at det er feil for nettopp ditt barn. Du beskriver dette så bra, og jeg skulle ønske flere ville lest og tenkt over dette.

Karoline

14.03.2016 kl.21:02

Tusen takk for at du nok en gang setter ord på følelser jeg selv ikke klarte - som 22 år og førstegangsmor. Jeg blir den dag i dag, 3 år senere kalt hønemor og overbeskyttende. Hvorfor? Det er så sårende og frustrerende. Man skal ikke være nødt til å forsvare seg..

Silje

25.03.2016 kl.20:51

Nydelig tekst.. tok meg 4 år å bli den mammaen jeg er. Det tok lang tid å stole på meg selv, dessverre.

Jeg kjenner meg igjen i mye.

Anonym

26.03.2016 kl.00:34

Hei !

Er skjeldent jeg velger å kommentere på blogg innlegg, men dette må jeg bare kommentere på ! :) Jeg er helt enig i hva du sier, mange kommer med råd her og ! Jeg ammer fortsatt lille på 1 og 1/2 år, samsover også. Går ikke en dag uten jeg får spørsmål om hvorfor jeg enda ammer, hvorfor jeg enda lar han sove i min seng osv. Men det værste er faktisk møte med helsevesene som førstegangs mor, man blir fort stemplet hysterisk om man ringer lege. Jeg har kjempet ( og kjemper fortsatt litt ) en lang kamp med helsevesenet. Det startet i Juni da sønnen min plutselig fikk feber, uten spesiell grunn. Crp var fin, prøvene var fine ! Feberen fortsatte i lengre perioder, med få avbrekk, fortsatt ingen grunn til feber ! Men alt dem gjorde var å se på allmenntilstanden hans, som alltid var fin i deres øyer ( har en over gjennomsnittet fornøyd gutt ). Etter 3 mnd med kranglig kom jeg meg til barnelege, alvorlug d-vitamin mangel er noe dem fant, selv om lille fikk tran vær dag, fisk 3 ganger i uken å var ute ofte i solen. Det jeg vill fram til er, stol på morsinnstinktet, hadde ikke jeg gjort det hadde vi fortsatt gådd i feber sirkelen ( han er mye bedre nå :D ) !

Mamma

11.04.2016 kl.21:03

Dette er det fineste jeg har lest på lenge. Det er akkurat sånn det er. Enkelt og greit. Mammaen til babyen vet best. Ikke alle de tusenvis av bøkene.

Honningsotgalskap

14.04.2016 kl.01:56

Amen!

Nå er min lille "bølle" blitt 1år, og for en læringskurve vi har hatt sammen. Det har vært tårer og slit, men så uendelig verdt det. Morsinstinktet er helt fantastisk. Her en dag klarte hun å velte en kaffekopp og før den traff bordet var frøkna på vei i vasken og bodyen revet av. Venninnen min sto bare og måpte over hvor fort jeg reagerte.

Nå har vi funnet våre metoder, rutiner og nyter livet. Mange sier nok jeg gjør feil, men vi er glade og fornøyde. Jeg ofrer ikke mammahjertet mitt og barnets trygghetsfølelse fordi andre mener det er rett.

Mamsen vet best, selv om frøkna ikke alltid er enig (for den fjernkontrollen ER jo fantastisk god ;-)

Lotte

14.04.2016 kl.15:30

Så bloggen din nevnt i VG+, klikket linken og snublet så inn her... Etter å ha lest innlegget ditt, kunne jeg ikke motstå å si noen få ord... :)

Synes det høres ut som om dine instinkter er ganske så godt utviklet, jeg... Da jeg studerte for å bli sosionom for drøye 20 år siden og vi hadde utviklingspsykologi, lærte vi at det du investerer ved å respondere *med en gang* barnet skriker i løpet av barnets første leveår, det får du igjen senere i form av et småbarn som føler seg trygt og godt! Det er nemlig i denne tiden barnet skal utvikle grunnleggende trygghet og tillit, og dette får barnet ved at mor (eller far) kommer/responderer med en gang barnet skriker!

Med andre ord: NEI, det er IKKE galt å reagere STRAKS spedbarnet skriker! Og: Du kan ikke skjemme bort et lite spedbarn!

Skriv en ny kommentar

hits