hits

Angst

Angst panikkangst

 

Dette innlegget har jeg begynt på så mange ganger at det er til å spy av. 

Jeg har vært borte lenge.

L-E-N-G-E.

Og det er ikke noe en god blogger gjør.

Gode bloggere skriver uansett hva. Om de så har influensa, eksamener, fire, seks eller fjorten barn. En god blogger får det til.

Greit, så har jeg vært en dårlig blogger.

Kan vi gå videre nå?

For jeg har mye på hjertet.

I løpet av det siste året har jeg karret meg igjennom noe som utrolig mange desverre opplever.  Noe som jeg ikke forstod før det gjaldt meg. Jeg trodde jeg greide å sette meg inn det når jeg hørte folk snakke om det, men det viste seg at jeg hadde ikke den fjerneste anelse om temaet angst.

Det hadde vel bygget seg opp over lang tid. Som støv oppå et kjøkkenskap. Det samler seg der, uten at du merker det. Hvem har vel tid til å kikke der oppe? Du ser det ikke før du en dag kommer i den situasjonen at det er uunngåelig. Du får det midt i trynet.

Litt sånn var det. En dag bare smalt det.

Du står der og merker at du mister kontroll over kroppen. Det metaforiske kjøkkenskapet har ramlet sammen under byrden. Støvet virvler over alt og du sliter med å puste.

Det å få et angstanfall for første gang er ikke noe jeg anbefaler. Det er faktisk en ganske brysom affære. Spesielt når du ikke er klar over at du har en angstlidelse. Da lever man seg skikkelig inn i det hele, og går liksom helt fra sans og samling i sin uvitenhet.

Kort sagt, så skjer det så mye i kroppen som du ikke har kontroll på, at du på en måte bare antar at det er nå du skal dø. Sånn plutselig. På en tirsdag.

Og det får man ikke akkurat mindre angst av.

Angst panikkangst angst etter fødsel

 

Så da baller det kjapt på seg, og du blir oppriktig overbevist om at kroppen har stemplet ut. Hjertet dunker så hardt at du føler det skal skyte ut av brystkassa, halsen blir trang, du har ikke plass under lungene til å trekke pusten, synet blir merkelig, ørene suser og så blir du kanskje kvalm og kaster opp. Eller så faller du om og besvimer.

Men du dør ikke.

Uansett hvor sikker du var på at det var nettopp nå, i dag, på denne umerkelige dagen at du skulle trekke ditt siste sukk, ebbe ut og ende dine dager.

Så ble det ikke i dag.

Men nå er du jo livredd. Bestandig. Den evigvarende vonde klumpen i magen og den ufyselige kaldsvettingen som du overså og nesten hadde blitt vant til, har fått konsekvenser. Nå får du attpåtil anfall som gjør at du mister styring på kropp og sinn når det minst passer.

 

Noen sier at man skal leve hver dag som om det var den siste ... Men hvem er det som orker å leve hver dag i vill panikk og dødsangst? ?Martin Kellerman-

 

Sånn gikk jeg en god stund. Noen måneder sneglet seg forbi før jeg skjønte hva dette dreide seg om. Ja, jeg måtte avkrefte alt annet først, ser du. For kroppen oppførte seg jo som om den ville runde av og takke for seg. Så det ble mye sjekking, styring og grubling over det fysiske før det gikk opp et lys for meg.

Jeg hadde visst pådratt meg en angstlidelse. Og den var hissig.

Men de gode nyhetene var at jo mer jeg leste om angst, desto oftere klarte jeg å komme meg igjennom anfallene uten å være bombesikker på at jeg skulle krepere. Det å kjenne til forløpet i et angstanfall, bakgrunnen for det og hvordan man kan forebygge det, var en stor hjelp. I tillegg var det utrolig godt å få snakket med legen min. Det å bli tatt på alvor, og ha en fagperson i ryggen, føltes trygt.

Og så hjalp det godt å være åpen om det. Bare si det som det er til mann, venner og familie. Jeg er pissredd uten å vite hva jeg er redd for, okay? Jeg skjelver som et aspeløv i bilen mens jeg manner meg opp for å gå inn på butikken og handle middag. Jeg må slåss med angsten for å klare å gå på besøk til venner selv om jeg har ordentlig lyst til å se dem. Jeg klarer ikke å holde øyekontakt med noen i mer enn noen få sekunder uten å bli uvel. Okay?

Det viste seg at flere av mine nærmeste hadde til og med vært igjennom nøyaktig det samme selv, og de har vært en ubetalelig støtte. 

Kanskje ikke alle klarer eller har lyst til å være åpne om slike ting sånn med en gang. Men noe av det første man bør gjøre er å dra til legen. For hvis angsten har kommet til det punktet hvor du føler at det går utover trivsel og hverdag, eller at du mister førerseteplassen i eget liv, så har du en sykdom. Og du har rett til å få hjelp.

Og så må du huske at du ikke er alene. Mental sykdom er noe som 9 av 10 vil oppleve i en eller annen form i løpet av livet.  Angst er noe som rammer mange av oss. I løpet av livet vil ca. 3-5% av befolkningen oppleve minst én episode med generalisert angstlidelse, hele 10 % vil oppleve spesifikk eller sosial-angst, og bare halvparten oppsøker lege.

Så nå sitter jeg her. Angsten har slukt mye dyrebar tid. Konsentrasjonsevnen og energinivået har vært på bunn, og alt jeg har hatt å gi, har gått til barn og familie.  Jeg er fortsatt ikke helt angstfri og fortsatt redd for tilbakefall, men generelt mindre pissredd enn for noen måneder siden.

Og det er vel mest derfor jeg har vært stille. Ikke fordi at jeg ikke gadd, eller skammet meg, men fordi angsten satte alle mulige sperrer i hodet på meg. Det å tiltrekke seg oppmerksomhet slik man gjør via blogg er ikke akkurat det man higer etter når man er skranglete i sjela.

Men hey! Doffen har ikke daua.

Og jeg har litt av hvert på hjertet.


Er dette en epilog? Jeg aner ikke. Uansett: etter at du har lest denne teksten, lurer du kanskje på hvorfor i granskauen jeg bretter ut om slike ting offentlig? Svaret er at jeg ønsker å være ærlig, og skrive om alle aspekter av foreldrelivet og det å være menneske generelt. Og hvis jeg skal gjøre det, må jeg også ta med de mørke sidene, selv om de ofte er tabubelagte. Ofte blir slike tekster også kritisert for å være skrevet på bakgrunn av ren oppmerksomhetstrang. Til dem som mener det: Jepp, dette skrev jeg for oppmerksomhet. Oppmerksomhet rundt viktige saker som mental helse er ikke en dårlig ting, i mitt hode. 

 Jeg har personlig opplevd effekten av det å lese ærlige tekster skrevet av folk som er i samme situasjon som meg. Det å vite at det finnes noen der ute som strever eller har strevd med akkurat det samme problemet, har vært en viktig støtte for meg når jeg har møtt den metaforiske veggen ved flere anledninger. Med denne teksten håper jeg at jeg kan bidra med støtte for noen der ute som snubler over dette innlegget.

Informasjon om angst og behandling finner du her. 
 


Mammalivet på twitter
Mammalivet på instagram
Mammalivet på facebook

17 kommentarer

Jeg veit akkurat hvordan dette her. en dag når jeg var nogså nybakt mor bare smalt det,og angstanfall kom som perler på ei snor.det var helt forferdelig. jeg var redd hele tiden, redd for å være redd,redd for å sovne å ikke våkne ,redd for at alle rundt meg skulle bli borte.Det er en helt forferdelig følse,og en forstår ikke hvor ille det er før en har opplevd det selv.

Nå har jeg 3 barn, og det er lenge siden jeg har hatt et angst anfall men jeg veit jo at pluttselig ........ det erså viktig at de rundt en også veit , da blir det bedre, da føler en seg litt tryggere.

Fantastisk fint at du skriver om det! for sånt er så tabu , det er liksom noe man later som man har fikk jeg inntrykk av.det må settes ord på og fram i lyset.

Sender deg en god klem :)

S:
Redd for å ikke våkne. Den er så grusom! Jeg hadde flere uker med det styret. Våknet med en følelse av å drukne eller kveles. Under middels hyggelig! :/

Takk for at du delte din erfaring.Godt å høre at du er bedre nå! Kommentarene er enda viktigere enn selve innlegget. De belyser hvor mange det faktisk er som har slitt med dette. Godt å se at det er flere der ute som forstår! <3

Så fint å lese det du skriver igjen! Takk for at du tar opp et så personlig og viktig tema!

Hei. Som jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne teksten når dette rammet meg. Jeg var sikker på at jeg hadde uhelbredelig kreft, hjerteinfarkt og slag samtidig. Helt til legen kunne fortelle meg at jeg BARE hadde angst. Null stress liksom, du er helt frisk! Jeg kunne skrevet en hel bok om hvordan livet var (i flere år faktisk), men nå har du skrevet alt jeg tenker og det er helt fantastisk! Takk for at du deler, for angst er ikke BARE angst!

Line:
Hjertelig takk for at du delte din erfaring med dette<3
Uff ja, jeg var innom sykehuset og fikk diverse ledninger på meg for å si det slik. Var bombesikker på at jeg hadde tre-femten typer livstruende sykdommer. Det er helt villt hvordan psykiske lidelser kan ta over kroppen.

All respekt til deg for at du er åpen om et noe tabubelagt tema. Du virker utrolig sterk og tøff som er åpen om det! Håper at alt går fremover for deg videre, og at vi leserne fortsatt kan få glede av de gode tekstene dine innimellom :) Siden mars har jeg sjekket bloggen minst 2 ganger i uka i håp om nytt innlegg. Jeg tenkte at du sikkert hadde fått noen nye prosjekter/ ny jobb, og at du ville la bloggen ligge. Jeg er så glad for at du vil fortsette å skrive (av og til i hvertfall om jeg tolket det riktig). Stå på videre, Jona! Ønsker deg og familien din alt godt fremover <3 Bloggen din har vært min favorittblogg siden 2013.

Så godt å ha deg tilbake, Jona. Jeg har virkelig savnet deg. Forstår godt at det har vært stille på bloggfronten når du beskriver det du gjør. All kred til deg for det. Så bra at du setter søkelys på dette temaet. Jeg håper du vil skrive flere innlegg da du er en av mine favorittbloggere ❤

Gode deg. Jeg har fulgt med på bloggen innimellom, og synes den er så varm og fin. Selv har jeg tidvis strevd med denne angsten, og det er uunnværlig med mennesker som deg som deler hvordan den oppleves. Fordi vi er MANGE som opplever dette, men det er lett å føle seg helt alene i det mørket angsten kan bringe med seg. Men tenk - det er helt ufarlig. Også gjelder det å ta VARE på seg selv. Virkelig ta vare på seg selv, noe jeg har måttet lære helt på ny - og må øve på hver eneste dag. God bedring <3

Jeg har savnet innleggene fra deg. Jeg håpet å høre fra deg. Sender deg gode tanker. I mellomtiden har jeg laget den nydelige gulasjesuppen din. Dine tekster gir meg så masse.

Så fint skrevet. Du har vært savnet :)

Så fint å lese teksten din. Etter å ha mista mitt første barn er eg rimelig hysterisk for at det skal skje noko med lillebror. Godt å vite at det finst fleire engstelige damer der ute ♡

Godt å høre fra deg, Jona, leit at dette var årsaken til fraværet. Jeg håper du får tilbringe stadig mer tid på overflaten.

Det er utrolig fint og positivt at du deler. Det er viktig, og vil bidra til å gjøre livet bittelitt enklere for de som enten opplever det samme eller har noen nær seg som går gjennom det.

Så fint du delar og så bra du skriv!

Har sjølv hatt angst i perioder heilt frå barneskulen.

Det rare er, at sjølv etter så mange møter med angsten, kan den fortsatt dukke opp med heilt nye kroppslege symptomar på slep , som kan få meg til å lure om det er noko anna alvorleg på gong.

Er godt å vete at ein ikkje er aleine om det! Føles ofte som at alle andre har det så mykje bedre...

Om det er til trøst, så har eg funne angsten lettere å takle etter kvart. Og det kjem gode, fredelege dagar att :-)

Gode ønske til deg <3

Synes det er flott at flere begynner å være åpen om angst og andre psykiske lidelser. Lurte på om du kunne si noe om hva som eventuelt har hjulpet deg med å bli bedre? Dette er jo veldig individuelt, men det er fint med litt innspill innimellom :) Hilsen en småbarnsmor med GAD:)

Elise:
Ja, det kan jeg sikkert skrive litt mer om :)

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere