hits

Stakk fra familien og reiste til Berlin




 

Seks dager uten mann og barn, i en storby. Mannen hjemme «alene» med fire unger. 
Forrige uke hadde jeg min første aleneferie (som strengt tatt ikke var en ferie men det kommer vi tilbake til). Turen gikk til Berlin.


Da jeg endelig satt på flyet, kom en underlig følelse snikende. En merkelig suppe av savn, skyldfølelse og ren fryd. Fryd og sommerfugler i magen over det faktum at jeg skulle få være for meg selv, HELT for meg selv i seks dager, og savn og skyldfølelse på grunn av minstemann. For du ser, jeg har ikke reist fra alle ungene før. Ikke i mer enn en dag om gangen, og i tillegg er jeg vel det som kategoriseres som «hønemor» av mange. Jeg liker selv å kalle det tilknytnings-oppdragelse, men uansett så innebærer det at jeg stort sett prøver å unngå å reise bort fra barna i mer enn en halv dag mens de er under 2 år. 

I begynnelsen forlater jeg ikke nurket i mer enn et par minutter, og kun hvis jeg må, og jo eldre de blir, desto lenger blir den metaforiske navlestrengen, osv.
Men denne gangen gikk jeg altså litt imot mine egne prinsipper. Minstebror er bare 1,5 år gammel. Og jeg var borte i 6 dager. Han ble jo stelt ekstra godt med av pappa, besteforeldre og søsken, men likevel. Den svei rimelig godt altså. 

Og så hjelper det ikke når byen er tapetsert med sånne kunstverk da... auu...



Da jeg ankom Berlin, og i løpet av det første døgnet innså hvilket tempo dagene mine ville gå i, ble jeg ordentlig lettet. For når man først er langt borte fra barna, så er det i de stille øyeblikkene hvor ingenting spesielt skjer, at man bryter ut i snørrgråt og føler seg som verdens mest gyselige forelder. Det vanvittige tempoet reddet meg altså fra å sitte og stirre på bilder av gullungene i timevis og velte meg i egen skyldfølelse. (Ikke det at jeg ikke hadde mine øyeblikk altså..ehem?) 


En ting man merker når man har vært dypt inne i foreldreboblen i mange (snart TI, jeezes!) år, og plutselig trør man inn i en verden hvor kun voksne og deres agenda er i fokus: du sliter med å holde tritt. Hjernen min har siden 2009 stort sett vært i konstant beredskap, klar til å ta imot en smårolling som detter over ende, klar til å tørke snørrete neser, bestandig opptatt av å holde oversikt over hvem som er hvor og om vi har husket å få med oss både våtservietter OG bleier denne gangen. 
Forrige uke i Berlin var derfor en rimelig absurd opplevelse. Jeg hadde kun meg selv og mitt å holde orden på, og fordi jeg er vant til å styre med fire små mennesker, tenkte jeg at det blir vel lett. FEIL.

Det viser seg at jeg undervurderte hvor distré jeg faktisk er når jeg først slapper av og bare lever i øyeblikket. La oss bare si det slik, at jeg lærte meg raskt at jeg måtte beregne en ekstra halvtime reisetid til studioet. Sånn i tilfelle jeg glemte å kjøpe togbillett og måtte hoppe av midt på veien for å unngå kontrollører og faktisk betale for reisen, eller hvis jeg i min svevende morgentrøtte tilstand satte meg på bussen som kjørte i motsatt retning av reisemålet. Eventuelt hvis jeg plutselig kom på at jeg hadde glemt å låse leiligheten når jeg var halvveis til togstasjonen. Det å bli kastet ut av hverdagen med barn, og rett inn i en barn og mann-løs tilværelse, innebar altså ikke færre blundere enn vanlig. Og jeg som trodde jeg kunne legge skylden på hektisk mammaliv når jeg driter meg ut?


Og nå er jeg tilbake i den kaotiske hverdagen. To dager hjemme med mann og barn etter min Berlintur, før husbonden måtte gi stafettpinnen videre til meg på søndag og reise til nettopp Berlin for å jobbe.
Mer om akkurat hva som foregikk i Berlin kommer senere. 


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere