hits

Friskriving: (Nesten) uredigert blogginnlegg



 

Stream of contiousness, eller  friskriving er vanskelig. Det handler om å ikke stoppe opp, men å bare la fingrene renne over tastaturet uten å tenke for mye over hva du har tenkt å skrive. Akkurat nå forsøker jeg å få dette til. Og det er vanskelig. Jeg holder pusten og trykker i hytt og pine på bokstaver som jeg håper vil henge sammen som ord. Jeg tillater meg kun å stoppe når jeg staver noe helt feil, eller skriver et ord to ganger. 


Noen ganger så skulle jeg ønske at jeg kunne skrive i stedet for å snakke. For vanligvis så tenker man jo igjennom hva man vil si, hva budskapet egentlig er, når man skriver noe. Derfor er denne øvelsen særdeles ubehagelig for meg. Jeg føler at jeg når som helst kan komme til å miste noe ut av meg som jeg ikke skulle ha skrevet. 


Det å holde dette gående i ti minutter virker nesten uoverkommelig nå. Hvem klarer vel å bable på trykk i ti hele minutter uten å ha planlagt hva man vil si? Er det noe poeng i dette, begynner jeg å lure på nå. Skal det liksom komme et Eureka øyeblikk et sted midt i teksten, hvor ting glir over til magisk prosa? 


Nei, jeg tviler på at det kommer til å skje. Men jeg har kommet over den første, gedigne kneika i alle fall: det å begynne å skrive. Og dette skal jo aldri publiseres likevel, så da kan jeg vel likegodt skrive akkurat det jeg tenker på nå. 


Hva tenker jeg på? Jeg tenker på ungene som er i barnehagen og på skolen. Jeg har dårlig samvittighet. Men det er ikke noe nytt. Jeg har det bestandig. Og hvis jeg ikke har det, så finner jeg noe nytt å ha dårlig samvittighet for. Smart. Jeg vet. 


Så tenker jeg på at jeg burde trent i dag. Og kanskje gjort noe mer fornuftig enn det å sette meg ned og skrive tullball bare for å skrive noe. Og så har jeg fryktelig lyst på junkfood for tiden. Jeg er ikke sikker på hva det kommer av. I går spiste vi frossenpizza, og jeg følte meg så innmari dum, på grunn av to ting. 1: Det er så tragisk å spise frossenpizza til middag når man kunne laget noe mye bedre. 2: det er så tragisk å ha så sykt høye standarder for seg selv, at man blir deppa når at man spiser frossenpizza for første gang på mange måneder. 


Akkurat nå redigerte jeg et ord. Jeg er ikke så god på denne typen friskriving, tydeligvis. Jeg får helt fnatt av at det står av et sted der det heller burde stått når. Det går jo ikke. Det må jo være lov å redigere bittelitt? Som å sette noen ord i kursiv, sånn for ordens skyld?
Nå er jeg snart ferdig med denne øvelsen. Det har gått sju minutter, og jeg skriver fortsatt. Jeg har ikke sagt noe av betydning enda, så jeg regner med at dette kommer til å bli en ubrukelig tekst. 


For hva kan man vel bruke slike tekster til? Refleksjon? Nei. Det er ikke mye dypdykk inn i sjelen på gang her. Kanskje fordi at jeg skriver så fort at jeg ikke klarer å tenke særlig dypt? 
Samtidig så føles dette nesten som et brev til meg selv. Kanskje det er verdt noe? Hva om man skrev slike friskrivings-brev til seg selv en gang i uken? Bare brukte det som en metode til å liksom spy ut alt som ligger og tar opp plass i hodet. Ut med det. Alt på en gang. I feil rekkefølge, og uten å redigere. Så kommer det kanskje noe brukbart når man er ferdig med å skrive dårlig? 



 


Kanskje jeg prøver det. Eller kanskje jeg glemmer dette helt, og blir forvirret når jeg en eller annen gang finner dette brevet igjen. Eller kanskje jeg skulle publisere dette?

Men hva i all verden ville det vært godt for? 

Dytte meg ut av komfortsonen, kanskje?

Why not.
 

8 kommentarer

Så herlig innlegg! Og så fint at du er tilbake, har savnet deg!

Jeg vet ikke hvor lenge du har vært borte fra bloggingen, men det er ikke veldig rart at du ble borte. Du har fått fire barn, har flyttet og det har vært mye som har skjedd i livet ditt. En pause er helt greit!

Min erfaring er at det tar tid å komme i gang igjen. Når jeg blir vant med å skrive og har en rytme på det, kommer ordene mer av seg selv. Jeg blir også mindre kritisk.

Håper du finner tilbake til ordene!

Anne:
Det har vært noen måneder med fullstendig skrivestopp her på bloggen. Det har vært både deilig og frustrerende. Men av og til må man bare prioritere hva man vil bruke tid og energi på. Nå går dette året med pendlermann mot slutten, og jeg er spent på hva som kommer av utfordringer til neste år :P Håper jeg får mulighet til å skrive litt jevnlig i alle fall.

Det kan sikkert være lurt for flere å gjøre en sånn øvelse, sette ord på tanker man har og bli mer bevisst kanskje? Jeg likte hvertfall innlegget, det er spennende å lese dine tanker.

Jeg liker dette kjempe godt! En flott måte å få ut følelser og tanker man ellers bare går og bærer på. :-)

mammaglede:
Ja, til og med når det bare kommer rent tøv, så har det sannsynligvis noe for seg å bare la tankene ramle ut på papiret, tror jeg. Befriende er det i det minste :P

Jeg likte dette, jeg! Fin øvelse, fikk lyst til å prøve det selv.

Skriv en ny kommentar

@mammalivet på instagram
Bloggist.no - Toppliste for bloggere Bloggist.no - Toppliste for bloggere