Oh oh. Mayday mayday! Nissefar er avslørt. Når er det på tide å fortelle barna sannheten om nissen? Denne er faktisk verre enn «hvor kommer babyer fra?» for meg.
Når det gjelder nesten alt annet, prøver jeg å svare så ærlig jeg kan på barnas spørsmål. Uansett om det skulle handle om temaer med høy rødmefaktor, som seksualitet, eller skumle tema som terrorisme eller krig. Jeg kjører så klart ikke på med brutale detaljer som bør forbeholdes voksne, men forsøker å tilpasse svarene barnas alder, samtidig som jeg er dønn ærlig.
Dette med å svare ærlig er jeg rimelig streng på. Både mot meg selv og barna. Ærlighet og åpenhet handler for meg om å holde fast i gode verdier, og skape tillit. Flotte ord. Men du for en hykler jeg er.
For hva i granskæven skal jeg si når femåringen har avslørt nisseløgnen?
For ikke så lenge siden kom spørsmålet, og jeg var ikke forberedt. Det kom fra femåringen, og hun ga seg ikke. Sjuåringen vår har nok også sine tvil, men hittil har det ikke blitt noen direkte konfrontasjon om nissefars eksistens.
«Mamma, er det du og pappa som leverer de gavene, og ikke julenissen?» sa hun og så på meg med store blå øyne.
Hva sier man når en femåring tviler på nissens eksistens?
Jeg fikk ikke frem noe med det minste fnugg av fornuft i, og rablet i vei: «jøss, ja det var jo et spørsmål som fortjener et svar. Hmm, nei hva tenker du? Hvorfor skulle det ikke være nissen da?»
Femåringen myste mot meg og forsøkte igjen: «Men er det dere? Husk at du må alltid si sannheten, også når det er vanskelig.»
Flott. Der kom en av de få tingene jeg har prestert å gjøre noenlunde pedagogisk riktig i oppdragelsen deres tilbake for å bite meg i baken: Alltid si sannheten. Også når det er vanskelig.
Og dette var innmari vanskelig.
Feig og forfjamset som jeg var, klarte jeg ikke å si sannheten. Tanken på å innrømme en løgn som mannen og jeg har holdt gående i årevis var ikke noe artig. Hvordan skal jeg forsvare at det er greit å lyve i mange år, så lenge det handler om nissen? Eller tannfeen for den slags skyld? (Jeezes, løgnene hoper seg opp!) Hvordan skal jeg forsvare alle de gangene jeg har hatt lange samtaler med mine barn om at det er bedre å innrømme en løgn, enn at andre skal miste tillit til deg eller bli såret?
Men det verste var faktisk tanken på å drepe julenissemagien.
Ikke at det er det eneste som er hyggelig ved julen, men jeg husker selv den kilende følelsen i magen som julenissemysteriet skapte hos meg som barn. Det er ikke noe hyggelig å tenke på at den skal bli borte for mitt barnehagebarn.
Er det virkelig på tide å fortelle sannheten allerede? Vet de kanskje allerede sannheten når de spør slik?
Eller skal man kanskje fortsette å holde illusjonen i live helt til de blir så store at skjønner opplegget selv, og forstår at det var en "snill løgn", så de spiller med fordi de liker fordelene ved å få nissegaver? (Akkurat dette gjorde jeg selv som barn, og jeg tviler på at jeg var den eneste.)
Og hva er det med oss voksne og denne nissegreia? Trenger vi nissen for at julen skal være magisk, og hvorfor er nissen unnskyldt fra «ikke lyve» -regelen? Jeg for min del har ikke noe problemer med å innrømme at hverken Pippi Langstrømpe eller Superman finnes på ordentlig. Men nissen. Den svir litt. Og er det egentlig lyving, det å late som nissen finnes? Eller får vi foreldre fripass på akkurat den?
For meg går grensa ved å lyve når de spør, tror jeg. Greit nok at jeg har jugd i mange år mens de fortsatt var med på det, men når de spør meg og ber om et ærlig svar, så må jeg vel bare legge nisselua på hylla og innrømme at det var meg som spiste pepperkakene og etterlot spor i snøen.
Jeg vet at jeg må svare bedre neste gang. Kanskje til og med ta opp saken selv. Femåringen fortjener et ærlig svar. Og jeg ser for meg at jeg kommer til å måtte tåle litt tyn for å ha holdt nisseløgnen gående såpass lenge.
Men jeg vet også at jeg kommer garantert til å lyve til guttene på 3 og 1 år om nissen, helt til de avslører meg.
Er det egentlig lyving, det å late som nissen finnes? Hva gjør du hvis dine barn konfronterer deg angående nissefar?
Flere spilopper fra Mammalivet: Oppmerksomhetssyke damer Når monstermamma våkner Om abort og rettigheter
stina
Jeg kommer fra en julevill familie, men vi har aldri, aldri hatt tradisjon med nisse. Jeg regner med at jeg kjente til nissen fra barnehagen eller noe slikt, men da jeg kom hjem og skulle presentere det nye "fenomenet" jeg hadde blitt kjent med, sa bare min 5 år eldre bror tørt "er du dum, det finnes ingen ekte nisse". Og jeg fikk litt sjokk, for det gav mening med en gang da vi snakket om det, men jeg forstod ikke hvorfor alle andre trodde på det. Det var igrunnen ikke noe problem etterpå da jeg snakket med vennene mine, de var overbevist og jeg godtok at de var det.
Selv kunne det aldri falt meg inn å innføre en julenisse tradisjon for mine barn om jeg en gang får barn.
Kanskje du kan gå inn på diskusjonen "hvem og hva tror du nissen er, og spiller det egentlig noen rolle om det er han som kommer med gavene eller ikke"
Jona -Mammalivet
stina:
Interessant å lese hvordan det var for deg som femåring å høre sannheten om nissen!
Anne-Helene
Jeg synes julenissen er full av logiske brister så det julenissegreiene har jeg aldri prøvd å få ungene til å tro på.
Så enkel og uspennende er det her i gården.
Problemet ditt oppstår vel hvis du har innrømmet løgnen for et barn og de andre barna fortsatt tror, hvordan løser du den? "jammen mamma sa..!"
Jona -Mammalivet
Anne:
Jepp, meget kinkig situasjon det der.
Abelone
På et så direkte spørsmål bør man vel bekrefte det. Men det kan jo være greit å ha med at andre tror på det og at vi skal la de gjøre det (dessuten lønner det seg å spille med dersom man vi ha gave/pose av nissen 😉)
Da minstemann var tre år avslørte han nissen da han åpnet døra, nå som han er seks har han konkludert med at faren nok må hjelpe nissen av og til.
Jona -Mammalivet
Abelone:
Hehe, ja syvåringen vår har nok skjønt det, men spiller med hver gang det er sjanse for godis ??
Catrine
Min sønn på 6 har spurt i et helt år - etter han og søskenbarna mente de avslørte fjorårets julenisse. Han er faktisk ganske fornærma, for han liker ikke tanken på å bli lurt. Jeg har rodd meg i land med at det kan jo være at nissen finnes, selv om vi bare har møtt utkledde mennesker sålangt. Og at kanskje nissen står for julemagi som ikke innebærer å ta med seg gaver i den forstand vi kjenner dem. Samtidig har jeg også sakt at det er mange barn og voksne som vil tro på nissen, og at det kan være mye morsommere å spille med når man møter en nisse med narreskjegg.
Småbarnsmamma
Hei :) jeg har ei venninne som opplevde det samme som deg da hennes datter var fem, barnet krevde å få vite sannheten, og mammaen tenkte det var best å si det som det var på et så direkte spørsmål. Resultatet var at hun etterpå satt med et hulkende barn i armene som var så skuffet, og som sa; "du skulle heller ha løyet, mamma, for jeg ville jo tro på nissen"... så det er ikke alltid at de er klar for å vite sannheten om alt, selv om de "krever" det :) nissen er unntaksløgnen i hjemmet for meg, fordi det er en "snill" løgn, jeg kjenner ikke noen eldre barn som har følt seg sveket når de blir så gamle at de forstår at nissen ikke er ekte, og det tror jeg er fordi alle årene med ekte nisseglede legitimerer løgnen på et vis ;) det er barndomsmagi :D jeg forteller ikke min femåring at det er en løgn, ikke på mange år enda, og nå er det ikke mange dagene til vi skal sette ut nissegrøt, DET er stas for fem- og treåringen i huset :D
tale
Her i huset elsker vi nissen, og vi har til og med en liten fjøsnisse på loftet. Men femåringen har skjønt at det er en "lurenisse" som kommer julaften. Men vi har forklart at vi må hjelpe den ordentlige nisse litt, for han har så dårlig tid. ;-) og så synes han det er litt stas, når han er med på hemmeligheten (har også en lillesøster på 3). I år vil han gjerne være nisse selv :-P Så må vi se om lillesøster skjønner hvem det er...
Jona -Mammalivet
tale:
haha, jeg tror syvåringen her i huset også har begynt å leke litt nisse, for det var visse saker som var blitt "nisset" tidlig på morningen her en dag, som hverken mannen eller jeg hadde rørt... :P Jeg håper det ikke blir noen dyp følelse av bedrag når femåringen skjønner lureriet, og at hun kanskje også vil spille med for lillebrødrenes skyld.
Jeg heller mot det folk har sagt om at nisseløgnen er en "snill" løgn som ikke kommer til å skade ungene eller gjøre dem vondt, så lenge man innrømmer det når tiden faktisk er inne. :P
Marita
Hei! Har alltid tenkt at barna skjønner det når det står på til og fra lappene? (5 og 2 år) så her har det alltid vært at nissen fyller strømpene deres😀 Og den supre barnehagen feirer st.nicholas dag og da har nissen vært der på natta og pyntet og satt frem godteposer😀
Jona -Mammalivet
Marita:
Her er det ikke gaver under juletreet fra nissen, men noen småting i skoen (islandsk tradisjon). De største har nok skjønt det, og spiller med for å holde leken gående siden det er til fordel for dem :P
Lene
Hva?!?!?!?! Finnes ikke Nissen?
Er du helt sikker?
Hvilke bevis har du?
Jona -Mammalivet
Lene: haha!