hits

alvor

Angst

Angst panikkangst

 

Dette innlegget har jeg begynt på så mange ganger at det er til å spy av. 

Jeg har vært borte lenge.

L-E-N-G-E.

Og det er ikke noe en god blogger gjør.

Gode bloggere skriver uansett hva. Om de så har influensa, eksamener, fire, seks eller fjorten barn. En god blogger får det til.

Greit, så har jeg vært en dårlig blogger.

Kan vi gå videre nå?

For jeg har mye på hjertet.

I løpet av det siste året har jeg karret meg igjennom noe som utrolig mange desverre opplever.  Noe som jeg ikke forstod før det gjaldt meg. Jeg trodde jeg greide å sette meg inn det når jeg hørte folk snakke om det, men det viste seg at jeg hadde ikke den fjerneste anelse om temaet angst.

Det hadde vel bygget seg opp over lang tid. Som støv oppå et kjøkkenskap. Det samler seg der, uten at du merker det. Hvem har vel tid til å kikke der oppe? Du ser det ikke før du en dag kommer i den situasjonen at det er uunngåelig. Du får det midt i trynet.

Litt sånn var det. En dag bare smalt det.

Du står der og merker at du mister kontroll over kroppen. Det metaforiske kjøkkenskapet har ramlet sammen under byrden. Støvet virvler over alt og du sliter med å puste.

Det å få et angstanfall for første gang er ikke noe jeg anbefaler. Det er faktisk en ganske brysom affære. Spesielt når du ikke er klar over at du har en angstlidelse. Da lever man seg skikkelig inn i det hele, og går liksom helt fra sans og samling i sin uvitenhet.

Kort sagt, så skjer det så mye i kroppen som du ikke har kontroll på, at du på en måte bare antar at det er nå du skal dø. Sånn plutselig. På en tirsdag.

Og det får man ikke akkurat mindre angst av.

Angst panikkangst angst etter fødsel

 

Så da baller det kjapt på seg, og du blir oppriktig overbevist om at kroppen har stemplet ut. Hjertet dunker så hardt at du føler det skal skyte ut av brystkassa, halsen blir trang, du har ikke plass under lungene til å trekke pusten, synet blir merkelig, ørene suser og så blir du kanskje kvalm og kaster opp. Eller så faller du om og besvimer.

Men du dør ikke.

Uansett hvor sikker du var på at det var nettopp nå, i dag, på denne umerkelige dagen at du skulle trekke ditt siste sukk, ebbe ut og ende dine dager.

Så ble det ikke i dag.

Men nå er du jo livredd. Bestandig. Den evigvarende vonde klumpen i magen og den ufyselige kaldsvettingen som du overså og nesten hadde blitt vant til, har fått konsekvenser. Nå får du attpåtil anfall som gjør at du mister styring på kropp og sinn når det minst passer.

 

Noen sier at man skal leve hver dag som om det var den siste ... Men hvem er det som orker å leve hver dag i vill panikk og dødsangst? ?Martin Kellerman-

 

Sånn gikk jeg en god stund. Noen måneder sneglet seg forbi før jeg skjønte hva dette dreide seg om. Ja, jeg måtte avkrefte alt annet først, ser du. For kroppen oppførte seg jo som om den ville runde av og takke for seg. Så det ble mye sjekking, styring og grubling over det fysiske før det gikk opp et lys for meg.

Jeg hadde visst pådratt meg en angstlidelse. Og den var hissig.

Men de gode nyhetene var at jo mer jeg leste om angst, desto oftere klarte jeg å komme meg igjennom anfallene uten å være bombesikker på at jeg skulle krepere. Det å kjenne til forløpet i et angstanfall, bakgrunnen for det og hvordan man kan forebygge det, var en stor hjelp. I tillegg var det utrolig godt å få snakket med legen min. Det å bli tatt på alvor, og ha en fagperson i ryggen, føltes trygt.

Og så hjalp det godt å være åpen om det. Bare si det som det er til mann, venner og familie. Jeg er pissredd uten å vite hva jeg er redd for, okay? Jeg skjelver som et aspeløv i bilen mens jeg manner meg opp for å gå inn på butikken og handle middag. Jeg må slåss med angsten for å klare å gå på besøk til venner selv om jeg har ordentlig lyst til å se dem. Jeg klarer ikke å holde øyekontakt med noen i mer enn noen få sekunder uten å bli uvel. Okay?

Det viste seg at flere av mine nærmeste hadde til og med vært igjennom nøyaktig det samme selv, og de har vært en ubetalelig støtte. 

Kanskje ikke alle klarer eller har lyst til å være åpne om slike ting sånn med en gang. Men noe av det første man bør gjøre er å dra til legen. For hvis angsten har kommet til det punktet hvor du føler at det går utover trivsel og hverdag, eller at du mister førerseteplassen i eget liv, så har du en sykdom. Og du har rett til å få hjelp.

Og så må du huske at du ikke er alene. Mental sykdom er noe som 9 av 10 vil oppleve i en eller annen form i løpet av livet.  Angst er noe som rammer mange av oss. I løpet av livet vil ca. 3-5% av befolkningen oppleve minst én episode med generalisert angstlidelse, hele 10 % vil oppleve spesifikk eller sosial-angst, og bare halvparten oppsøker lege.

Så nå sitter jeg her. Angsten har slukt mye dyrebar tid. Konsentrasjonsevnen og energinivået har vært på bunn, og alt jeg har hatt å gi, har gått til barn og familie.  Jeg er fortsatt ikke helt angstfri og fortsatt redd for tilbakefall, men generelt mindre pissredd enn for noen måneder siden.

Og det er vel mest derfor jeg har vært stille. Ikke fordi at jeg ikke gadd, eller skammet meg, men fordi angsten satte alle mulige sperrer i hodet på meg. Det å tiltrekke seg oppmerksomhet slik man gjør via blogg er ikke akkurat det man higer etter når man er skranglete i sjela.

Men hey! Doffen har ikke daua.

Og jeg har litt av hvert på hjertet.


Er dette en epilog? Jeg aner ikke. Uansett: etter at du har lest denne teksten, lurer du kanskje på hvorfor i granskauen jeg bretter ut om slike ting offentlig? Svaret er at jeg ønsker å være ærlig, og skrive om alle aspekter av foreldrelivet og det å være menneske generelt. Og hvis jeg skal gjøre det, må jeg også ta med de mørke sidene, selv om de ofte er tabubelagte. Ofte blir slike tekster også kritisert for å være skrevet på bakgrunn av ren oppmerksomhetstrang. Til dem som mener det: Jepp, dette skrev jeg for oppmerksomhet. Oppmerksomhet rundt viktige saker som mental helse er ikke en dårlig ting, i mitt hode. 

 Jeg har personlig opplevd effekten av det å lese ærlige tekster skrevet av folk som er i samme situasjon som meg. Det å vite at det finnes noen der ute som strever eller har strevd med akkurat det samme problemet, har vært en viktig støtte for meg når jeg har møtt den metaforiske veggen ved flere anledninger. Med denne teksten håper jeg at jeg kan bidra med støtte for noen der ute som snubler over dette innlegget.

Informasjon om angst og behandling finner du her. 
 


Mammalivet på twitter
Mammalivet på instagram
Mammalivet på facebook

Rosa Sløyfe: Årets Produkter og hva som skjer i din by

Rosablogger ? Jadda! I oktober er jeg rosa!

Dette innlegget er et samarbeid med Rosa Sløyfe aksjonen, og jeg er kjempeglad for at jeg får være med å fronte en slik god sak. Jeg har selv erfart at regelmessige undersøkelser er utrolig viktige, og at man må ta forbehold om at lynet kan slå ned fra klar himmel når som helst. 

For noen måneder tilbake fant jeg en kul i hvert av brystene mine, og angsten iste øyeblikkelig igjennom hele meg. Jeg var høygravid med Lillebror, og ble såklart vettskremt. Jeg sa ifra til jordmor, som kom for å undersøke meg. Jeg så bekymringen i øynene hennes, selv om hun sa at det sannsynligvis var ufarlig. Heldigvis hadde jordmor rett. Kulene var viste seg å være ufarlige, men den hendelsen har åpnet øynene mine, og jeg tar nå regelmessig undersøkelse av brystene virkelig på alvor.


Vanligere enn mange tror
Brystkreft er den vanligste kreftformen hos kvinner, og så mange som én av tolv (!!) norske kvinner vil utvikle brystkreft i løpet av livet. Heldigvis så har vi kommet veldig langt med tanke på forskning og tidlig oppdagelse. Finner man kreften tidlig nok, har man veldig stor sjanse for å vinne over sykdommen. 

Takket være kampanjer som Rosa Sløyfe, kan alle som vil, være med på å støtte brystkreftforskning, vise solidaritet og spre informasjon og kunnskap om brystkreft. Inntektene fra årets kampanje går til forskningsprosjekter på brystkreft, og jeg håper så mange som mulig vil være med å gi sin støtte. I fjor gikk hele 12 millioner kroner til fem ulike forskningsprosjekter, så det er tydelig at vi KAN bidra! 

Slik du kan du enkelt støtte Rosa Søyfe:

Årets Produkter
Jeg er er mildt sagt begeistret for årets produkter. Så mye fint å velge mellom! Mange av produktene passer kjempefint som julegave eller kalendergaver, så der kan man virkelig slå to fluer i en smekk!  Her er mine favoritter:

Her er det noe for både mammaen i huset og barna. Kortholderen er superpraktisk å ha i lomma når man skal en kjapp tur på butikken, og den pennen dere... kjempefint design, og veldig god å skrive med faktisk! Så er det jo den klassiske, rosa silkesløyfen som jeg blir så glad av å se rundt forbi i jakkeslaget på alle mulige mennesker i oktober. Den kan kjøpes på kreftforeningens nettbutikk, Coop, Lindex og på Brystkreftforeningens stands rundtom i landet.  Og til slutt så er det de to søte, rosa refleksene som jentene våre kan bruke i vinter. Mye mer å velge imellom enn bare en nål i skjorta altså!

Men det aller stiligste produktet som Rosa Sløyfe har å by på i år, er i mine øyne dette retroforkleet. Jeg skulle nesten ønske at det var en kjole, for det var jo så søtt!
Det var faktisk så fint at jeg ble inspirert til å ta et par skikkelig Stepford-wife aktige bilder med Rosa Sløyfe Cupcakes laget for anledningen, bare for å toppe hele greia og gjøre ekstra stas på denne markeringen. 



Det ble himla bra syns jeg. Det ser jo virkelig ut som det er meg som har bakt de kakene når jeg har på det fantastiske forkleet. Følte meg rimelig husmoraktig et øyeblikk der ja! Takk Rosa Sløyfe. Helt seriøst, jeg digger det. Meget mulig jeg går ut på byen ikledd dette.
Forkle: Rosa Sløyfe
Cupcakes: @amlaa
Mystiske flekker på veggen: Ikke mine barn i hvertfall...

Kreftforeningens nettbutikk har forresten en hel haug av andre fine produkter som drikkeflasker, t-skjorter og til og med julepynt! For mer informasjon om Rosa Sløyfe aksjonen, målet for i år og produktene kan du klikke på banneret til høyre i sidemargen her.  
Og så var det alt som skjer i oktober, for det skjer jo noe i hele landet faktisk! 
Over hele Norge vil det være Rosa Sløyfe stands, marsjer, løp, lyssetting av monumenter, vaffelsalg og diverse moro som alle som vil kan møte opp og ta del i.  Her kan du se hva som skjer i din by.  Jeg som holder til i sør, tenkte å ta meg en tur til Kr.Sand for å delta i marsjen der. Kanskje jeg til og med treffer noen av dere? Bare ikke bli flau hvis jeg stiller i forkle da.

Hvordan har du tenkt å støtte Rosa Sløyfe-aksjonen i år?