hits

AMMING

Flaskeskammen



Det er ingen hemmelighet at jeg er opptatt av amming. Og jeg har skrevet mye om amming fordi jeg selv har møtt på så mange utfordringer og hatt så mange spørsmål jeg måtte grave og lete etter løsninger på. Derfor har jeg hatt lyst til å dele det jeg har samlet opp av informasjon, med dem som måtte trenge det.


Jeg har skrevet blant annet om fordelene ved nattamming, vitaminmangler og amming og «langtidsamming» eller «naturlig avvenning» som jeg kaller det.
Igjennom disse årene med skriblerier om pupp og baby, har jeg mottat mange mail fra mødre som støtter mitt engasjement, men likevel føler seg oversett.

Jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Jeg har snakket med ammehjelper, drukket ammete, tatt nesespray, vært innlagt på sykehuset med underærnert barn, grått mine modige tårer, prøvd litt til og til slutt gitt opp.


Dette er mødre som av diverse grunner ikke har kunnet amme, og som har delt sine historier med meg. De beskriver ofte en dyp tristhet over det å ikke kunne amme, i tillegg til en «flaskeskam», fordi de føler de blir sett ned på fordi de ikke ammer.

«Jeg har prøvd, prøvd og prøvd. Jeg har snakket med ammehjelper, drukket ammete, tatt nesespray, vært innlagt på sykehuset med underærnert barn, grått mine modige tårer, prøvd litt til og til slutt gitt opp. (...)
Jeg skulle ønske at noen kunne sette litt fokus på dette også, for der dere som ammer i det minste har hverandre og kan rope høyt sammen, føler jeg meg som flaskemamma tidvis ganske så alene med skammen. En skam som jeg vet jeg ikke burde føle og som jeg som regel klarer å riste av meg, men som likevel gjør seg gjeldende i mange sammenhenger, spesielt med andre mødre som kanskje ikke vet hvor sårt det kan være å måtte gi flaske.» -Anonym bloggleser-


Jeg synes det er viktig å gi også disse mødrene en stemme. Noen ganger kan alt engasjementet rundt morsmelk og amming bli så sterkt at vi glemmer dem som ville så gjerne, men ikke fikk det til. De som gir erstatningsmelk kan jo selvfølgelig være vel så gode mødre som resten. Amming er flott og viktig, men ikke synomymt med perfekt forelderskap.




Jeg har selv vært der. Med mitt første barn ble ammingen brått avsluttet etter noen måneder, på grunn av sykdom. Det skjedde mye tidligere enn jeg ønsket, og mye tidligere enn helsemyndighetene anbefaler.


Det var en suppe av følelser som overveldet meg. For samtidig som at jeg var lettet over at det fantes alternativer til morsmelk og at barnet mitt kunne få trygg mat, var det forferdelig trist å miste muligheten til å gi barnet mitt den perfekte næringen som morsmelk er. Nærheten som man får via amming, har jeg heller aldri greit å erstatte. DAgene ble preget av mange tårer og mye skam.


Jeg klandret meg selv for å ikke ha prøvd enda hardere, slitt enda lenger, bitt tennene sammen og ofret mer. Jeg følte meg uglesett av mødre som hadde fått det til, som ikke forstod at jeg skulle så gjerne sluppet den flaska de skulte så stygt på. Om de virkelig tenkte noe slemt om meg, vet jeg ikke. Men man blir ekstra sårbar når man mister noe så viktig som amming. Man trenger medfølelse og forståelse. Ikke gravende spørsmål og dømmende blikk. 




De aller, aller fleste mødre vil alltid, ALLTID forsøke å gi barnet sitt det beste de kan tilby. Og mange av dem du møter, som ikke ammer barnet sitt, skulle så gjerne ha ammet at det gjør vondt for dem å innrømme hvor sårt det er. Slik var det definitivt for meg. Noen mødre, har måttet veie fordeler og ulemper nøye, og har kommet frem til at morsmelkserstatning var det rette valget for dem og deres barn fra fødselen av. Vi vet ikke hva som ligger bak, og har ingen rett til å umiddelbart dømme dem. Andre mødre igjen, har gått en middelvei, og gir både morsmelk og erstatning. De gjør kun det beste de kan for barna sine, og fortjener ikke skyldfølelse for at ammingen ikke fungerte optimalt for dem.


Så selv om jeg skriver mye om amming, viktigheten av fullamming det første halvåret og lignende, så betyr ikke det at jeg ser ned på dem som delammer eller ikke ammer. Amming er den biologiske normen, men ikke alltid noen selvfølge for alle mødre. 



 

Det å bli uglesett for å gi erstatning, eller bli sett ned på fordi man av forskjellige grunner ikke ammer, hjelper hverken mødre som gir flaske med sin jobb, eller dem som forsøker å motivere flere til å amme. Det personlige nederlaget og smerten mange føler når de ikke får til ammingen vil desverre alltid være der. Det er naturlig at vi blir triste når vi ikke får til å gi barnet den næringen som kroppen vår lager til dem. Ja, jeg brenner for å hjelpe dem som vil amme, men jeg har også dyp respekt for at hver enkelt mor må ta en rekke vanskelige valg. Og når mødre gir barnet sitt erstatningsmelk, skal de ikke trenge å forsvare seg.
Tåleranse og respekt må gå begge veier.

 


 

PS: 

Det er som å kjøre veivals igjennom et minefelt når man drøfter dette emnet. Uansett hva vi har opplevd rundt flaskemating eller amming, så er det sterke følelser inni bildet. Jeg kan ikke gjøre mer enn å fortelle ærlig om min egen opplevelse, og dele det som andre har fortalt meg om deres opplevelse. Fortell gjerne om dine tanker og opplevelser rundt emnet -det er tydelig at mange har mye på hjertet, men jeg forbeholder meg retten til å fjerne kommentarer som fyrer opp under den usaklige og todelte "lagoppstillingen" og skittkastingen som ofte herjer i slike diskusjoner. 
Peace!

Ammepress eller ammestress?



Vi ammer mindre og kortere enn for 9 år siden. Grunnene kan være mange, men ofte blir skylden lagt på ammehjelpere og andre eksperter. Men hva er egentlig grunnen til at tallene går ned?

Det er færre barn som fullammes ved to ukers alder nå enn i 2006. I november i fjor, kom det frem i Aftenposten at ammestatestikken i Norge jevnt over har gått ned i løpet av de siste årene. Tallene var basert på en ny norsk undersøkelse, og resultatene satte igjen fart på diskusjonen om ammehjelp, og hvordan mange mødre føler seg altfor presset til å mestre ammingen. 

Dette ammepresset skal i følge utallige kommentarer, blogginnlegg og artikler som dukket opp i vinter, visstnok skyldes mas og press fra helsepersonell og samfunnet generelt. Jeg har stor empati for mødre som sliter med ammingen, og spesielt dem som ser seg nødt til å gi opp kampen. Jeg opplevde selv mye turbulens og sykdom på grunn av ammingen da jeg ble mamma for første gang, og vet hvor hjerteskjærende det er å føle at man ikke duger til noe så «naturlig» som det å gi bryst.

Men likevel kjenner jeg at det føles helt feil å legge skylden på dem som forsøker å hjelpe. 

I denne ukens spalte på foreldre.no, tar jeg opp det jeg mistenker å være grunnen til at ammetallene går nedover. Jeg tror det handler mer om stress, enn press. Både hos ammeveiledere og mødre.




For når man har maksimalt tre døgn med støtte på barsel før man blir sendt hjem, er det ikke overraskende for meg at all veiledningen og rådene som må skvises inn i de få døgnene oppleves som «press» og mas. 

I tillegg har samfunnet vårt endret seg siden våre bestemødre fikk barn. Vi har ikke lenger tradisjon for at barselkvinnen blir vartet opp av mor, svigermor eller nabokvinnene, slik at hun får ro mens hun får øvd seg på ammingen over flere uker. Alt skal foregå på samlebånd nå, både fødselen og etablering av amming skal være unnagjort på noen få døgn. Noe som ikke henger på greip i forhold til de fysiologiske prosessene i kvinnens kropp. 

Hos de fleste kvinner, kommer ikke melken for fullt før på tredje døgnet. Og da sitter de fleste der med babyen og partneren sin, alene hjemme og aner ikke hvordan de skal ta fatt på alle utfordringene som dukker opp. 

Det er klart at man da føler seg presset til å få det til! Når man føler at hele samfunnet roper «bryst er best!», samtidig som man blir overlatt til seg selv for å finne ut av hvordan det funker. 




Det å forvente at nybakte mødre skal lykkes med ammingen i løpet av tre dager, eller at ammeeksperter skal greie å formidle all sin kunnskap på så kort tid, er både urealistisk og urettferdig.

Jeg tror ikke løsningen er å legge skylden på dem som egentlig bare vil hjelpe. De som gjør sitt aller beste for å lære bort noe som egentlig tar måneder å lære, i løpet av noen få dager.  De er nok like presset som det vi mødre er, og fortjener all ære for at de ikke har kapitulert for lengst. 

For å rette opp den skjeve kurven vi ser i ammestatestikken i dag, tror jeg vi må legge til rette for mer TID. 

Tid, ro og tålmodighet er noe vi må finne tilbake til i barselomsorgen. Det fortjener vi alle sammen, både mødre, nyfødte og ammehjelpere. 

Puppedamer på vift



Hver gang det skjer, tenker jeg at dette må  være en glipp. Et engangstilfelle. Men så skjer det igjen. 

Og igjen og og igjen. Mødre blir bedt om å holde opp, dekke seg til, eller gå et annet sted for å mate barna sine når de ammer på offentlige steder i Norge. Ja, her i et av verdens mest ammevennlige land, hvor vi pøser på med ressurser til ammeveiledning på sykehusene, forbyr reklame for erstatningsmelk, og har en ammestatistikk som danker ut resten av verdens I-land.



Her skulle det vel være ok å drive med puppemating utenfor hjemmet?

Ja, stort sett. Heldigvis. Men om du skulle finne på å dra frem babyens matfat på feil café, kjøpesenter eller restaurant. Da kan du oppleve at folk gir blanke i likestillingsloven, som teknisk sett beskytter din rett til å amme hvor enn du har lov til å ferdes fritt. Det er ikke alltid bare-bare, å være puppedame på vift her til lands.

For de skjemmes ser du. De rundt deg. De blir pinlig berørt, klarer ikke å konsentrere seg. Du, med dine ekle kroppsdeler og ufordragelig sultne baby. Du hører ikke til her. Du hører til på toalettet, eller andre steder man driver med slike primale, kroppslige ritualer. Du innser det kanskje ikke selv, men det er fryktelig uanstendig av deg å tro at det skal være greit å amme her, selv om alle vet at det er til barnets beste. Så lenge du ikke synes, er det greit.

Jeg hadde lyst til å smekke til med noe ordentlig saklig og ryddig i dag. Være nyansert og forsøke å se saken fra den andre siden. Men jeg må innrømme at jeg klarer ikke å finne et fnugg av forståelse for folk som mener at bryster kun skal frem på soverommet bak lukkede dører, eller at mødre med små babyer skal holde seg hjemme i minst 6 måneder og mister retten til å leve som andre mennesker, bare fordi at de gir bryst.




Javisst har de valgt det selv, å amme. Men har man valgt å bo i Norge, får man jaggu tåle at det ammes når et barn trenger melk. 

Det er ikke noe saklig ved denne problemstillingen, ingen argumenter mot offentlig amming som gir mening for meg. Ikke når de samme kjøpesenterne som kjefter på mødre som «flasher for mye pupp», tapetserer veggene sine med bilder av bikinidamer som viser 80% mer pupp og hud enn hva de ammende vanligvis gjør. Her hører man sjelden protester.


H&M plakat

Vi er visst ikke så pripne, når det kommer til bikinidamer på veggen, eller i bladet vi leser mens vi gomler på cafe-bakte croissanter. De er jo bare på papir, de damene. Det er litt mer omstendig å be dem dekke seg til. Dessuten bruker de pupp for å være sexy. Og da er det liksom greit.

Jeg personlig, har aldri, ikke en eneste gang, fått et glimt av mer enn hva man ville sett om en dame gikk med en utringet kjole, eller i bikini på stranden, når jeg har sett andre kvinner amme ute i offentligheten.

Men det er mulig jeg ikke ser godt nok etter. Det er mulig jeg ville fått med meg et sekund med blottet bryst om jeg nistirret lenge nok. Om jeg vrei meg 180 grader i stolen når en småbarnsmor entret lokalene med en baby, kunne jeg kanskje vært skikkelig uheldig, og fått se med mine egne øyne hvorfor vi kvinner egentlig er utstyrt med bryster.

 

De bortgjemte "Puppedamene"




Noen ganger så koker det over for meg. «Når skal du slutte med det der? Han/hun kan spise ordentlig mat nå vet du» presterer lite forståelsesfulle folk å si. Når skal dette samfunnet egentlig forstå hvorfor kvinner faktisk har bryster? De er ikke der for å irritere eller pirre deg, disse "puppedamene"! De er der for barnet sitt! «Når de har fått tenner/kan si ordet pupp/begynner å gå så er de for gamle til å henge i brystet!» Unnskyld at jeg er så direkte, men du kunne ikke tatt mer feil. Finnes det fortsatt folk som sier sånt, spør du kanskje? Ja det gjør det! Man trenger ikke å gå lenger enn til for eksempel ammehjelpens facebookside for å finne særdeles kjipe kommentarer rettet mot mødre som ammer større barn.

Før vi går videre, vil jeg gjøre det helt klinkende klart at jeg ikke dømmer mødre som gir flaske. Jeg vet at jeg skriver mye både om og for amming, men jeg har selv vært flaskemamma i en liten periode og vet hvordan det er å bli kritisert for det også.  Det å ikke amme gjør ingen automatisk til en dårlig mor!

Ammepress og ammehjelp

Jeg syns vi er flinke til å oppfordre til amming, men slik ståa er i pr. i dag syns jeg ikke at alle dem som får ammetrøbbel får nok oppfølging fra helsevesenet, og at amming utover ettårsdagen alt for ofte blir uglesett i samfunnet. Ordet ammepress dukker alltid opp i slike samtaler om pupp og baby, og jeg er helt enig i at ingen burde presses til å gjøre noe de ikke føler seg komfortable med. Alle mødre bør bli møtt med respekt, og alt vi kan gjøre er å støtte og informere. En ting jeg er spesielt opptatt av, er det å informere mødre (og alle andre!) om at amming av barn utover etårsalderen, er helt normalt. Akkurat dette virker det som det ikke er mange nok i samfunnet vårt som forstår eller aksepterer.

Skrudde holdninger

Jeg vil snakke om holdningene våre i Norge som ofte blir skrytt av for å være så familie og amme-vennlig. Jeg er enig i det, til et visst punkt. I Norge blir de fleste barn fullammet til rundt seks måneder. Men etter det må man være forberedt på å høre mye rart. For så fort babyen ikke lenger er hjelpeløs liten nyfødt, begynner kommentarene og meningene å fly. «De har ikke noe behov for næring fra melken når de kan spise vanlig mat til alle måltider» har jeg ofte hørt folk si. Jeg lurer på hvor denne idéen kommer fra? For er det ikke litt ulogisk å tenke at morsmelken som er proppfull av fantastiske egenskaper, næringsstoffer og antistoffer, plutselig skal miste all verdi når barnet får sin første tann eller tar sine første skritt? Den gjør ikke det! Og ikke blir den sur når barnet fyller to år heller! Er det bare meg som ser at det å si at amming av en toåring er «ekkelt» har bakgrunn i kulturen vår og tabuer i forbindelse med kvinnekroppen, og ikke tar hensyn til fakta og hva vi er biologisk programmert til å gjøre?




Skam

«Men de kan jo bare gjøre det hjemme. De MÅ jo ikke ha pupp på caféen når de er over et år gamle!»  Ja det er mange som mener at når barna har blitt store nok til å spise en brødskive, så bør man gjemme seg bort når man ammer. Beklager, men jeg ser ikke logikken i dette. Hva vet vi om andre barn sine behov? Vi er ikke foreldrene deres. Kanskje det barnet er stuptrøtt og trenger den ammingen NÅ? Kanskje barnet er sykt, redd eller sulten og ingenting annet hjelper? Og uansett grunn, så syns jeg ikke vi har noe vi skulle ha sagt! Personlig så syns jeg mødre som ammer større barn offentlig bør applauderes! Nettopp fordi at det ikke er så vanlig å se. De er tøffe, og jeg klapper for dem! (Sånn metaforisk da. Å få stående applaus når man kobler toåringen på puppen ville nok blitt en smule forstyrrende...)  «De kan i det minste gå på toalettet eller et sted hvor jeg ikke trenger å se det» har jeg fått høre. Nei, vet du hva. Sånne kommentarer gjør meg sint! Hvem av oss voksne har lyst til å måtte gjemme oss bort eller sitte på TOALETTET og spise? DET er ekkelt det, og det bør ingen barn måtte gjøre. Hadde du sendt 6-åringen din på do med spagettien sin fordi at naboen syns han var ekkel når han spiste? 

Jeg vil ikke se puppene dine

Et mye brukt argument når det kommer til amming av smårollinger, er at det er skjemmende for dem som ser på. «Jeg vil ikke at barna mine skal få pupper slengt i ansiktet. Barnet er for stort til å få pupp uansett så det er bare uhøflig og unødvendig!» Men ærlig talt. Tenk litt på hva som faktisk skjer når noen ammer. For det første, så er det ingen som fysisk tvinger noen til å stirre på barnet som får mat. Det er ingen som driver og "slenger" noe som helst i din retning. De fleste mødre viser ikke mer hud enn hva man ser på stranden. For det andre så er det LOV å amme offentlig i Norge og det er INGEN aldersgrenser på det ammede barnet! Ingen kan bestemme over noen hvor, når, hvor lenge, eller OM de skal amme. For det tredje så syns jeg på ingen måte det er uhøflig eller unødvendig å roe et barn med amming. Tvert i mot så syns jeg det er hyggeligere at toåring få pupp når han blir overtrøtt på restaurant enn å måtte høre på ham skrike seg hes mens jeg spiser, så takk til deg som ammet på Jonas B den dagen! Dessuten så har jeg ALDRI opplevd at en ammende kvinne «flæsjer» brystene sine med vilje. Ja de har pupper og de tar dem i bruk fordi barnet trenger det, men de prøver ikke å være "puppedamer."

Du slipper ikke unna 

Og du som ikke liker å se en unge bli ammet i det hele tatt: hvis det er skjemmende for barnet ditt (eller deg selv) å se et småbarn få morsmelk, så burde vi tenke oss nøye om når det kommer til alle reklameplakatene av halvnakne damer som henger over alt hvor vi beveger oss. De dukker også opp i dameblader, manneblader, og til og med på forsiden av aviser -og attpåtil i perfekt barnehøyde ved kassa på butikken. Kvinnekroppen er over alt, enten du vil se den eller ikke. Det kan diskuteres hvor etisk riktig de blir fremstilt i reklame, men er du redd for pupper, så må du nesten bli hjemme for å slippe dem. For meg så virker det som at slike kommentarer grunner i en overseksualisering av kvinnekroppen. Vi får (nettopp igjennom reklame bla.) innprentet fra ung alder at kvinnekroppen KUN skal representere sensualitet, seksualitet, det forbudte og pirrende, og glemmer det faktum at kvinnekroppen er utstyrt med sine fordeler i hovedsak for å bære og nære barn. Jeg har selv opplevd å få stygge blikk og hoderisting fra naboene da jeg ammet min datter i parken da hun var 1,5 år gammel. Hvis du opplever det samme selv, anbefaler jeg deg å øve på mind your own buissness-blikket ditt:


Det pleier å funke...

Det finnes flere enn du tror

Det er mange, mange mammaer som ammer barnet sitt lenger enn et år. Vi bare ser dem ikke, fordi at de fleste av dem føler at de må gjemme seg. Men ammingen er og forblir en utrolig flott ressurs til både trøst, nærhet og næring for barna. Det at de er et-to eller tre år forandrer INGENTING. Eller jo, faktisk: morsmelken blir enda mer næringstett og enda fullere av antistoffer når ammingene er sjeldnere og barnet større.

Heng med i svingene, Norge!

Personlig så syns jeg at Norge henger etter når det gjelder amming av barn over et år. Verdens Helseorganisasjon anbefaler at man opprettholder ammingen til barnet er to år og gjerne lenger! De understreker også at denne anbefalingen ikke bare gjelder mødre i U-land men også oss i rike land. Dette anbefaler de på grunn av de enorme fordelene som amming utover 1 år har for både mor og barn. (Bla. betydelig mindre risiko brystkreft for mor og uerstattelig næringsverdi for barnet) Nå må dere ikke tenke at jeg mener at alle mødre MÅ amme, eller at jeg ser for meg at vi skal innføre ammeplikt til barna begynner på skolen altså. Jeg syns bare vi kunne gjort litt mer for å normalisere det som er noe av det mest naturlige som finnes!

Skjerpings!

Noen kommer kanskje til å si: Jammen jeg fikk aldri stygge kommentarer! Og det er jo bra! Men hvis amming av barn over 1 år hadde vært akseptert nok, så hadde vi sett mye mer av det! Tro meg, det finnes en haug av situasjoner hvor jeg helst hadde ammet min smårolling, men jeg har feiget ut veldig ofte fordi jeg vil ikke at barnet mitt skal kjenne på de dømmende holdningene. Jeg har til og med begynt å merke at folk hever på øyebrynene og spør "jøss -får han pupp enda?" når jeg ammer min (veldig store og lange) 7måneder gamle sønn. HALLO?

Når folk reagerer med avsky og spør «hvem er det egentlig som får behovene tilfredsstilt når de ammer en [sett inn alder her]-åring??» og insinuerer dermed at alle mødre som ammer lenger enn hva som er sosialt akseptert i det offentlige rom i Norge, er halvveis pedofile, eller at de bruker barna sine for å få tilstrekkelig fysisk nærhet, så koker det for meg! For deres informasjon, så er ikke amming av en smårolling noen dans på roser, og de aller fleste mødre hadde slutter jo å amme hvis barnet er klart for det! Vi trenger å åpne sinnet litt her til lands. Vi må ta et oppgjør med oss selv og ammekulturen som vi er så stolte av. Amming skal liksom være noe vi aksepterer og støtter her til lands, så da synes jeg det er helt bak mål at de som ammer større barn skal bli møtt med dobbeltmoral og puppeskrekk. Så flott at du ammer ettåringen din! -Bare ikke gjør det når jeg er tilstede!

Hva kan vi gjøre?

Du som ammer et barn over et år: Vær stolt! Ikke gjem deg bort, du skal ikke skamme deg! Det er ingen logisk grunn til at du skal måtte skjule det faktum at barnet ditt fortsatt får morsmelk. Hvis flere mødre tør å la være å vente til de kommer hjem eller gjemme seg på do når smårollingen tydeligvis har behov for å amme, så vil det bidra til å gjøre det enklere for våre døtre å gjøre det samme i fremtiden. Det kan faktisk gjøre at en annen mor som ser deg, tør å amme sitt barn i parken i morgen! Jeg anbefaler alle å se denne videoen med en mamma som fremfører et Spoken Word-dikt om skammen over å amme offentlig. Sterkt og viktig!

Du som ser en mor som ammer en smårolling: Vis aksept og respekt for dem som ammer større barn offentlig! Send et varmt smil hvis du tør, og hvis barnet ditt stirrer eller har spørsmål, -forklar! «Den gutten får melk fra mammaen sin. Det er ikke bare babyer som kan få pupp.»  Det er våre små håpefulle som blir den neste generasjonens foreldre og de fortjener å vite at amming er naturlig og helt ok
-også for barn over et år!

 


Jeg vil vite hva du tenker om dette!

Syns du det er OK at barn som er eldre enn 1 år blir ammet offentlig?

Har du opplevd å få kjipe blikk eller kommentarer når du ammet barnet ditt? -hvor gammelt var barnet da du ikke lenger følte at du kunne amme utenfor hjemmet på grunn av tabuer?

Har du gjemt deg bort når du ammer på grunn av frykt for negative reaksjoner?

Har du vært vitne til at større barn blir ammet offentlig? -hva var din reaksjon?

Syns du vi er gode nok til å akseptere og respektere amming av barn over 1-2 år i Norge?


Kilder:

Kellymom: Breastfeeding past infancy Factsheet

Ammeforekomst og faktorer som påvirker amming i Den norske mor og barn undersøkelsen.


Har noen fortalt deg dette om nattamming?

Visste du at det er forskjell på dag-morsmelk og natt-morsmelk? Jeg har vært nysgjerrig på denne påstanden om at nattamming er så viktig og bra for mor og barn, så jeg har har lest side opp og side ned, og funnet noen fascinerende forskningsresultater og studier om nattpupp. Mange vet kanskje at nattmelken er inneholder mer fett enn dagmelk, men det viser seg at det å amme om natten har mer for seg enn bare det å mette små mager.


Ja, du leste riktig! Jeg ble også overrasket da jeg leste dette, for jeg føler meg ofte som en zombie om morgenen selv om jeg ammer stort sett hele natten. Men det er visst slik at nattamming har positiv effekt på mors søvn:
 I følge en studie av søvn av mødre som ammer om natten vs mødre som ikke ammer om natten, får de som ammer 40-45 minutter mer søvn!  Ikke bare får nattammende mødre mer søvn, men det viser seg at søvnen deres også er av bedre kvalitet, med dypere søvnfaser enn hos dem som ikke nattammer. 


Nivåene av Prolaktin i mors blod, som fremmer melkeproduksjonen er høyere i nattetimene enn på dagen. Spesielt sent på natten, rett før morgentimene, produseres det betydelig større mengder av melk. Det å ammme om natten hjelper også med å holde produksjonen oppe. 
Melkemendgen holder seg mer stabil hos mødre som ammer om natten enn hos dem som ikke nattammer. Så hvis du merker at du begynner å få mindre melk når du slutter å nattamme, så er det altså ikke tilfeldig. Ammehjelpen anbefaler mødre som har lite melk å amme mer om natten for å gi produksjonen et boost, siden det er mye mer effektivt en andre alternativer, som f.eks pumping på dagtid.
Spedbarn produserer ikke særlig store mengder av søvnhormonet melatonin som sørger for dyp og god søvn. Men gjett en gang hva morsmelken som lages om natten inneholder? -jo, melatonin! Så når man ammer om natten, får babyen rett og slett en dose sovemedisin fra melken! Spedbarn som ammes om natten får dermed starthjelp av mammas melk til å utvikle lengre og dypere søvnfaser. 


  Ja det handler stort sett om hormoner, skjønner dere.  Nattmelk inneholder visst også et hormon som heter tryptofan, som er en essensiell aminosyre som kroppen ikke kan produsere selv. Tryptofan fremmer nemlig hjernens utvikling. Voksne mennesker får den gjerne igjennom mat som havre, fisk, egg og kjøtt, men desverre brytes tryptofan ned ved for sterk varme, så vi må spise mye av det riktige for å få nok. Nattammede babyer derimot, får rikelig av denne viktige aminosyren. I morsmelken forekommer tryptofan i betydelig større mengder om natten enn på dagtid. Tryptofan fremmer også produksjonen av hormonet seratonin -et "lykkehormon", hos barnet. Lykkehormon faktisk. Ikke rart at Lillebror er så superhappy når han våkner...

Utover søvnbonus for mor, søvnhormoner, hjerneføde og lykkehormon, så bidrar nattamming til at mor og barn får mer nærhet og tid sammen. Nattaming er derfor en god måte å få kvalitetstid med barnet når man for eksempel er mye borte om dagen etter at permisjonstiden er over. 

Jeg husker selv at da jeg var førstegangsmamma som studerte og jobbet, var nattammingen med Storejenta utrolig viktig for oss begge.
Nå har Lillebror blitt seks måneder gammel, og det er en typisk alder hvor mange velger å venne barnet av nattamming. Av og til tenker jeg det kunne være greit å ha senga vår for oss selv, uten en liten villbass som breier seg som en stjernefisk og tar mer plass en både mamma og pappa tilsammen, men for meg personlig veier fordelene opp for det negative. 
Dessuten så er det vanskelig å si nei takk til hele 45 minutter mer søvn!




__________________________________________

Hadde du hørt dette om nattamming før?
(Natt)ammer du? Evt. Når sluttet du å nattamme?
Hva er den største utfordringen ved nattaming for deg?

Kilder: US National Library of Medicine
Night time Nursing and Maternal Mental Health av Kathleen Kendall-Tackett, Ph.D, 
Breastfeeding may improve nocturnal sleep and reduce infantile colic: potential role of breast milk melatonin.

En ny mamma blir født

Foto: Mammalivet

Det store, utrolige, vakre, skumle, ubeskrivelige øyeblikket er kommet og gått.
Det er ikke bare et barn som har blitt født, men også en mamma. 
Han som har levd i deg skal nå leve  av  deg.
I hvertfall for en stund. 

De første ukene er som en fjern drøm.
En tykk tåke siver inn i hulen din.
Du er ikke sikker på om det er ditt, dette livet som et meieri på to bein.
Dette livet, som plutselig handler om et annet liv. 
Et lite, skjørt liv. Herregud så liten han er.
Det lille livet er skjørt at du er redd for å knuse det hvis du skulle finne på å holde for hardt.
Eller miste ham, -for Guds skyld ikke mist ham! 

Han elsker deg sånn helt uten videre. Uten spørsmål og baktanker. 
Den reneste kjærligheten i verden, og du får den helt gratis.
I bytte mot litt melk, såklart.

Der ligger dere. Bare dere to, i en boble av voksende kjærlighet og avhengighet. Kanskje er dere tre?
Hun, han og  den skjøre
Uansett om dere er to eller flere, så dreier alt seg om å beskytte, mate og ikke minst forgude.
Ja, du forguder denne lille ivrige, som leter og leter. 
Han leter for livet, og du hjelper henne å finne fram.
Du gir og gir, og han tar i mot. 
Og han er så inderlig takknemmelig. Og du er så inderlig redd. 
Du er  livredd  faktisk. 
Redd for alt som kanskje, muligens og sannsynligvis kommer til å gå galt.

Det er da det er greit å være tre:
Deg, den skjøre, og den tredje. -Han som ordner alt.
Skafferen, kaller vi han. 
Han som skal komme til å skifte flere bleier enn han noen gang kunne forestilt seg.
Og han syns det er helt OK. 
Han, skaffer deg alt du trenger for å kunne overleve, og ikke minst,  produsere.
For det skal du. Du skal produsere en hel elv, et helt verdenshav av melk. 

Kanskje du lider litt.
De fleste må det. De lider seg igjennom dager, kanskje uker med en kropp som ikke helt vet hvordan. 
En kropp som gjør vondt. Ikke bare litt, men veldig,  veldig  vondt.
En kropp som er blitt til et meieri. 
En kropp som er blitt til en livslinje. 
En kropp som du kanskje ikke kjenner igjen.
Men det bryr du deg fint lite om akkurat nå.
Alt for den skjøre. 

Den der lille rosa, eller kanskje  litt gule, som ligger i den altfor store sengen din og puster altfor lavt.
De gjør alltid det, de skjøre. 
De puster så forbannet lavt at du våkner av det om natten!
Våkner så ofte at du mister tellingen.
Du mister egentlig tellingen på det meste for tiden.

Men det er sånn det er å være Giveren.
Det er sånn det er å være meieri.
Kanskje Skafferen også mister tellingen?
Hva gjør man da?

Det er da hun som heter Mor, kommer inn.
Din  mor. 
Altså, Giveren er jo egentlig også "Mor", men det har hun ikke vennet seg til enda.
Det er nettopp derfor hun behøver Mor.
For Mor kan alt hun.
Hun kan alt, og vet alt, og hun holder tellingen. 
Hun har også vært meieri. 
Kanskje både en, to, tre og FIRE ganger.
Du klarer ikke å forestille deg det. Fire? Nei takk!
Noen ganger er nesten så du vil sverge: -Aldri mer!
-Tror du ja, tenker Mor.

Så begynner boblen, dette skallet dere befinner dere i, å bli litt tynnere.
Du tør kanskje ikke bevege deg utenfor hulen helt enda, men du inviterer i det minste noen inn.
Og når du gjør det, ønsker du kanskje at du ikke hadde gjort det.
Hvertfall når de blir der akkurat litt for lenge. 
Eller når de skal ta i den lille rosa, den skjøre, som ikke forstår bæret, og som bare leter. Leter etter meieriet sitt.
Alle vil ha sin del, de skal holde den lille skjøre i timesvis og du kjenner at hjertestrengene dine dirrer etter å få ham tilbake.
-Skjønner de ikke at han bare vil ha deg?




En dag våkner du, og bare SKAL ut. 
Du skal ut og vise verden alt du kan.
Og ikke minst hvilken nydelig, skjør skapning dere har skapt.

Kanskje han ikke er fullt så skjør lenger?
Kanskje de andre, de utenfor hulen, får lov til å ta i ham uten at du får hjertet i halsen?
Får de lov til å stryke, susse og kikke på de små, rosa, skjøre tærne?
Du hopper i det. Lar dem holde og kikke litt mens du svever som et helikopter over dem.
Og så står du der og fylles av en stolthet som ikke får plass i kroppen din. 
Ofte flyter den over, og kommer ut som salt, varmt vann.

Ja, for det er ikke akkurat  sjelden  du griner i det siste.
Det er nesten det du gjør mest, rett etter det å amme, 
og det våkne opp om natten for å sjekke at han puster.
-Skal han aldri lære seg å snorke, han lille skjøre?
Eller i det minste la være å bæsje seg i nakken midt på natten?
Er det bare bleier og melk i månedsvis foran meg nå?


Og så, akkurat når du trodde at det ikke var noe mer enn bæsj i nakken og tårer det dreide seg om.

Da kommer smilet.
-Han SMILTE!

Eller var det kanskje bare luft i magen?
Nei, han smilte helt sikkert.
Han smilte til deg.
Og så skjer det igjen. Han gliser bredt så du kunne se de tannløse gommene og den lille, rosa tungen. 
Han smiler hver dag til deg som han har levd i.
Til deg som han lever av. 
Og du, du smiler tilbake, 
og tenker at dette kan du godt leve med.
Leve med ham. 






Tilegnet min kjære, vakre venninne, som nettopp ble mamma for første gang.


__________________________________________________________________

Hvordan opplevde du de første dagene som førstegangsmamma? Angst? Eufori?
Hvordan opplevde du som ammer/har ammet det å bli til et menneskelig meieri?


The Womanly Art of Breastfeeding



I dag vil jeg fortelle dere om mitt hemmelige våpen når det kommer til amming. Det finnes nemlig en veldig spesiell håndbok som har hjulpet meg ubeskrivelig mye i løpet av min karriere som meieri...

Boken jeg snakker om heter The Womanly Art of Breastfeeding, eller den kvinnelige kunsten av å amme. Den er skrevet av amerikanske La Leche League, "Melkeligaen"
 –en internasjonal organisasjon som har som mål å informere, samle og støtte mødre over hele verden som ønsker å amme sine barn. Denne boken er satt sammen av de samlede erfaringene til tusenvis av kvinner som har vært i kontakt med LLL på forskjellige måter i løpet av de siste fire tiår, pluss vitenskapelige fakta om brystmelk, amming og dens betydning for mor og barn. 

La Leche League, eller LLL som de kaller seg, ble stiftet i 1956 og var med på å inspirere starten til det som skulle bli organisasjonen Ammehjelpen i Norge.

Jeg kjøpte boken da jeg ventet mitt andre barn etter at en god venninne og profesjonell ammehjelper anbefalte den til meg. Det første jeg tenkte da jeg hadde lest noen sider var:
" Herregud HVORFOR leste jeg ikke denne før jeg fikk førstemann?"
Det var så mye som jeg aldri hadde engang tenkt på å spørre om da jeg gikk og ventet på mitt første barn. Ting som kom som et sjokk etter fødselen. Men i denne boken hadde de virkelig fått med seg alt mellom himmel og jord angående amming og alt det det innebærer å gi bryst. For handler om så mye mer enn bare melk.

We have tons of research on the importance of a precious fluid that just happens to be delivered from your breast. But this book also celebrates the relationship –the heart of breastfeeding –not just the fluid. Breastfeeding is a connection as well as a food source, a baby’s first human relationship, designed to gentle him into the world with far more than just immune factors and good nutrition. It’s a way of mothering your baby –a relationship that develops feeding by feeding, builds trust, closeness, knowledge of each other, and a deeply connected attachment that lasts long after weaning.
                                                                                 
-The womanly Art of Breastfeeding-

Dette utdraget er fra introduksjonen, og står under overskriften «What makes this book different from other breastfeedingbooks?».



Det er mye som gjør denne boken helt annerledes en andre bøker jeg har lest om amming. For det første, så er den stadig i utvikling –et pågående prosjekt. Boken ble først utgitt i 1958 i USA, og har siden blitt oppdatert og gitt ut på ny hele syv ganger. Boken som jeg har ble gitt ut i 2010 og er den åttende og nyeste utgaven. Informasjonen blir altså oppdatert i takt med samfunnets utvikling, og tilpasser seg dagens mødre, noe som er helt genialt. Boken inneholder blant annet en liste over nyttige nettsteder for ammende mødre, info om amming etter keisersnitt, og amming når man skal tilbake til arbeidslivet.

Det jeg liker aller best ved boken, er det at den er skrevet i en varm og vennlig tone. Den veksler mellom informativ tekst, skildringer og personlige historier og erfaringer. Historiene har LLL samlet på helt siden sent på femtitallet, og de kommer fra mødre over hele verden. Unge mødre, eldre mødre, førstegangs- og fembarnsmødre forteller hvordan de fant sin vei, og hvordan nettopp de fikk ammingen til å fungere for dem.

Boken er nesten som et leksikon, bare at den er heldigvis mye mer spennende. 
Den er delt inn i fire deler som er spekket med relevant info for oss som ammer.

Del 1 handler om svangerskapet, fødselen og det å knytte et sterkt nettverk med støttespillere før man starter på sin ammereise –noe som jeg personlig syns er noe av det viktigste for å få til ammingen. En heiagjeng er utrolig kjekt å ha!

Del 2 heter "Ages and Stages" Her får man masse utrolig god og detaljert info om hva som er typisk for den tiden du er inne i akkurat nå på din ammereise. Man kan rett og slett slå opp på for eksempel «Four to nine months» og lese andre mødres historier fra denne tiden, samt få proffe tips om alt det man kan forvente i denne perioden når det kommer til amming.


Det føltes så beroligende å ha denne boken i bakhånd da jeg fikk barn nummer to. Det var som å ha en klok og god venn som alltid var tilgjengelig. En som på en respektfull måte presenterte problemer, løsninger, gleder, og valgmuligheter knyttet til ammingen, uten å dømme. Helt fantastisk!

Del 3 av boken heter "The Big Questions" og handler om spørsmål og problemløsning. Her får man besvart amme-relaterte spørsmål om bla. søvn, mattilvenning, pumping, barnehagestart, avvenning og spesielle omstendigheter som amming av premature barn, tvillinger og barn med spesielle behov. Mye av Del 3 går også ut på «Tech Support» eller praktiske råd og tips som er forklart på en enkelt måte. Her finner du ikke bare tips vedrørende typiske ting som det å bli kvitt trøske, hvordan bekjempe brystbetennelse og såre brystvorter, men også råd vedrørende brystvortepiercing, spiseforstyrrelser og tatoveringer i ammetiden. Dette er virkelig en allsidig og inkluderende bok!

Tech support er den delen av boken som jeg stadig blar opp i for å lete etter løsninger på diverse problemer som dukker opp underveis. Det har vært et par ganger hvor jeg har tenkt at «dette står det sikkert ikke noe om i boken» men å joda! Denne boken har ennå ikke skuffet meg.



Del 4 handler om ressurser. Her finner du info om La Leche League: hvordan de startet, hvor du finner dem og hvordan de kan hjelpe deg. I del 4 finner du også nyttige Klipp-ut sider med for eksempel en tabell som viser hvordan du kan oppbevare utpumpet morsmelk, et ark med huskeregler om brystbetennelse, et info-ark til besteforeldre om nylig forskning om amming (KULT!) og et nyttig skjema for mødre som pumper «på fulltid» til babyen.


The Womanly Art of Breastfeeding er en slags gullgruve av informasjon, praktiske råd og oppmuntring, satt sammen av tusenvis av kvinners erfaringer. Den er en trofast veileder som jeg stadig vender tilbake til. Er det en bok jeg ville anbefalt til mødre som ønsker å amme, så er det denne. En skatt av en bok og et perfekt hemmelig våpen for gående meierier som meg selv!





Har du lest boken?
Hvilke andre bøker om amming kan du anbefale?

Et Morgenminne

Jeg våkner altfor sent.
Solstrålene har allerede listet seg langt bortover parketten,
og jeg hører de andre tre som er på vei ut døren. 
Så blir det stille igjen. 


Det er da jeg får øye på deg ved siden av meg. 
Du stirrer på meg med store, kulerunde øyne.
Jeg lurer på hvor lenge du har fulgt med på meg mens jeg sov.



Du strekker ut hånden, knytter neven
 og gjør ditt beste for å få hele hånden din inn i munnen.
Du får det til.
Sånn halvveis.


"Hva skal vi gjøre i dag da?" spør jeg.
Du tar hånden ut av munnen med et plopp,
og smiler et tannløst smil.
Sånn, skikkelig smiler.
Hele ansiktet ditt lyser, 
og du sparker ivrig med beina.
 Før du bryter ut i et lite mannebrøl:
UEEØGUHHHRRRR! 

 Og  med et rykk, 
hugger du etter puppen med vidåpen munn.



"Åhr.. men det  gjorde vi jo i hele går.." sier jeg.
"Kan jeg i det minste ta meg en kaffe først?" 

Men du har begynt på frokosten, og tar tak i håret mitt.
Drar det foran ansiktet på meg,
som om du vil si:
"glem det."


Min ammehistorie: hvorfor jeg ammer to barn

Ok, bare ignorer den tilfeldige vinflaska der. Den v'akke min.
Jeg har vurdert å ta dette temaet opp på bloggen hundre ganger før, men i dag ble altså dagen: Jeg som mente at amming skulle avsluttes rundt ettårsdagen, ammer nå en toåring, OG jeg tandem-ammer.


Kanskje noen ble sjokkerte nå. Kanskje ikke. 
Mange tenker sikkert bare:  Tandem-hvaforno’?   
Vel.. Det har ikke noe med sykler å gjøre. Det kan jeg garantere.

Inspirert av innlegget «Er det unormalt å amme en toåring?» på Susanne Kaluzasin blogg, vil jeg nå fortelle min ammehistorie.

Bak lukkede dører
Tandemamming betyr rett og slett å amme to barn. Det vil si at det eldre barnet altså ikke blir avvent selv om mamma har fått en ny baby. Å amme en baby og en smårolling er relativt utbredt blant mødre som får barn med kort aldersmellomrom, (ja det er ikke bare meg altså) men det er ikke akkurat noe man deler på grillfesten hos naboen. Tandemamming er dessverre noe som for det meste foregår bak lukkede dører. Som om det skulle vært noe man bør skamme seg over.

Aldri i mine villeste drømmer
Jeg innrømmer glatt at hvis noen hadde fortalt meg for 5 år siden at jeg kom til å amme barnet mitt i over to år, OG så en ny baby i tillegg til hun på to år, så hadde jeg ledd av dem.
For jeg var faktisk å være en av dem som bare automatisk antok at amming var noe som var over ved ettårsalderen. At det bare var stopp da, sånn helt uten videre. Man leser jo over alt den norske anbefalingen med å amme til barnet er 1år, og jeg antok da at det var det som var «riktig.» Når jeg innimellom kom over avisartikler eller tilfeldigvis så et TV-program om mødre som ammet barna sine i to, tre eller til og med fire år, grøsset jeg. For det der måtte jo være feil. Ekkelt. En uting.

Perspektiv
Men så har livet har rett og slett tatt (både nydelige og vonde) vendinger som jeg aldri kunne ha forutsett.
Da Storejenta ble født , hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle amme. Akkurat det var ikke noe spørsmål. Det var klart at babyen min skulle få brystmelk, for det visste jeg at var det beste for henne. Men fortsatt hang denne forestillingen igjen, om at ammeperioden kun varte i et år.

Tur på akutten
Da Storejenta var 10 dager gammel, ble jeg så syk av brystbetennelse at jeg måtte på legevakten. Der konstaterte de at betennelsen var blitt så ille at jeg hadde blodforgiftning og fare for sepsis. Jeg ble innlagt på akutten og pumpet full av intravenøs antibiotika.
 Og der ble jeg til det verste var over, før en seks uker lang kamp mot betennelsen fortsatte hjemme. Pumping, medisiner, smerter og tårer. Ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg om å bli mamma for første gang. Men jeg fortsatte å amme igjennom det hele. For hvis jeg først skulle kjempe meg igjennom så mye styr på grunn av de puppene, så skulle jeg pokker med ha noe igjen for det også. Og det fikk jeg. Jeg fikk 6 herlige måneder med amming. Helt til det tok en brå slutt.

Sykdom
Da storejenta var 6 måneder gammel, ble hun forkjølet og helt potte tett i den lille nesen sin. Først skjønte vi ikke hva som var galt. Hun hylte av sult, men da jeg gav henne brystet hylte hun bare enda mer. I ren desperasjon gav vi henne morsmelk på flaske. Det fungerte. Det var lettere for henne å få ut melken av flasken, og hun spiste og sluttet å hyle. Jeg fortsatte å prøve å amme, og pumpet som en helt i fire uker, men så begynte melken min å forsvinne, og da satte igjen panikken inn. Jo, hun var 6 måneder, og hadde begynt å smake på fast føde, men ikke på langt nær nok til å holde henne mett. Hun trengte melk, og jeg hadde ikke nok til henne.

Et stort nederlag
Det var utrolig sårt når vi gav henne den første flasken med erstatningsmelk. Jeg følte meg som en taper. Jeg som hadde kjempet meg igjennom en brystbetennelse som nesten tok livet av meg, hadde nå sluttet å amme fordi ungen min ble forkjøla. Jeg svømte i dårlig samvittighet, og sverget på at hvis vi fikk flere barn, skulle jeg klare å amme lenger. Samtidig var jeg livredd for å amme igjen. Frykten for å få betennelse igjen gjorde meg kvalm. Lite visste jeg at det skulle bli helt annerledes neste gang.
FOTO: av Helga Lind Mar
Belønningen
Lillejenta ble født knappe 20 måneder etter Storejenta, og jeg kjente angsten stige når melken kom på dag tre etter fødselen. Det er ingen spøk det der, når melken kommer. Hos meg kommer det alltid ALT for mye melk. Det er som tatt ut av en science-fiction film når puppene blåses opp fire størrelser over natten. Jeg vet ikke hvorfor det er slik med meg, men det er ikke bare snakk om melkespreng i noen dager eller noe slikt. Neida, jeg vandret rundt med steinharde og vonde bryster på størrelse med jur i ukesvis jeg. Jeg så ut som et pinnedyr med kamelpukkler på frontpartiet.
Men så kom belønningen. Ammingen fungerte. Jeg ble ikke syk, og vi klarte til og med å amme til tross for at Lillejenta ble forkjølet. Jeg hadde lært noen triks siden sist gang, og før jeg visste ordet av det, var ettårsdagen hennes og ammeslutt rett rundt hjørnet. Trodde jeg.

Ikke ekkelt
Jeg som alltid hadde følt at ettåringer var såpass «store» at de ikke trengte pupp lenger, satt nå med tårer i øynene om kvelden da jeg ammet Lillejenta og prøvde å forestille meg å ta denne dyrebare nærheten og næringen fra henne. Plutselig så jeg ikke lenger på ettåringer som «store» barn som det var ekkelt å amme. For hun hadde jo ikke forandret seg. Hun var fortsatt Lillejenta mi, selv om hun nå hadde fått et par tenner og tatt sine første skritt. Å amme henne føltes fortsatt helt riktig, og hun selv hadde ingen intensjoner om å slutte. Å nei. Når jeg i blant prøvde meg på avledningsmanøvrer eller å legge henne uten pupp, endte det som regel i tårer for både meg og henne. Jeg innså at starten på hennes andre leveår ikke var synonymt med ammeslutt. Tvert i mot. Dette var bare begynnelsen.

Hva nå?
Da Lillejenta var 14-15 måneder gammel, ble jeg gravid og spørsmålet om avvenning returnerte. Hva nå?Er dette slutten da? Tenkte jeg. Jeg må vel slutte nå som jeg er gravid?
Etter noen fine samtaler med både jordmor, lege og ammeveiledere, fant jeg ut at hverken meg eller Lillejenta var klare for ammeslutt enda. Det var heller ingen medisinsk grunn til å slutte å amme fordi jeg var gravid. Men det var ikke akkurat fritt for utfordringer for det om.

Slutte mens leken er god?
De fleste vet til at såre brystvorter hører med når man blir gravid. Og slik var det jo også denne gangen. Det var flere ganger jeg satt med sammenbitte tenner og knep igjen øynene av smerte mens jeg ammet i løpet av de første månedene. Av og til hadde jeg bare lyst til å slutte. Jeg hadde jo ammet så lenge nå, det var jo ikke så ille hvis jeg bare sluttet mens leken var god vel?
Akkurat det var lettere sagt enn gjort. De motstridende følelsene jeg hadde blusset ofte opp som ild i tørt gress. Jeg var til tider frustrert og sint. Det var så vondt å amme, men jeg visste at smertene kun var hormonbetinget og ikke fordi at det var noe galt. Jeg nøt virkelig å gi barnet mitt nærhet, selv om det var vondt. Og Lillejenta storkoste seg fortsatt med ammingen. Hun vokste og trivdes, og var så godt som aldri syk. Det var så mange fordeler som veide opp for smertene, og også dette skulle vi komme oss igjennom.

Er jeg en frik nå?
Ni dager på overtid , kom endelig Lillebroren som vi hadde ventet så lenge på til verden. Han ble født hjemme en snørik vinterdag i mars, bare noen dager før toårsdagen til Lillejenta. Dagen etter fødselen, da jentene våre møtte Lillebror for første gang, kom det et øyeblikk hvor jeg tenkte «dette klarer jeg ikke».

Har jeg en blitt en frik?
20. mars 2013
Jeg sitter med Lillejenta og Lillebror på fanget i dobbeltsengen hvor han kom til verden bare noen timer tidligere. Plutselig piper lillebror etter pupp, og jeg gir ham brystet med en gang. Lillejenta smiler og øynene hennes glitrer av begeistring. «BROR OGSÅ PUPP!» roper hun og peker på Lillebroren sin og klapper.
Så peker hun på det ledige brystet og sier «Min pupp, ja mamma?» og ser på meg med store, uskyldige øyne.
Det er med et nølende «ja ok…» at jeg gir henne brystet. Hun synker mykt ned i fanget mitt og puster rolig. Hun ser opp på meg med de samme øynene som den dagen hun ble født, og selv om jeg føler meg så til de grader som en frik akkurat nå, så er hun fortsatt Lillejenta mi, og alt føles bare riktig. Jeg kjenner at jeg kan godt være litt unormal hvis det gjør barna mine så lykkelige som dette.


Ja, det føles litt unormalt å amme en liten og en litt større.
Det føles unormalt fordi samfunnet sier det. I tillegg er det nytt territorium for meg, og det ukjente er alltid litt rart.

Jeg er veldig klar over at mange nok vil tenke sitt om meg nå. Kanskje noen dømmer meg, og syns jeg er en frik. Men det betyr ikke at de har rett. Jeg forstår dem, og tror ikke noen vil meg noe vondt med de tankene. Jeg tenkte også slik før jeg kom hit jeg er i dag. Men når det er sagt, så er det visse påstander jeg kan ha meg spart for…
Som for eksempel det at –de som ammer barn over 1år gjør det kun for sin egen del.
Eller: -det er perverst å amme et barn som allerede kan snakke, gå og spise brødskiver med leverpostei.
Greit, jeg skjønner det kan virke litt ekkelt og merkelig når man ser det fra utsiden. Men hvis disse påstandene stemmer, så vil det også si at verden FULL av ekle, perverse, grusomme mødre som insisterer på å amme kun for sin egen del.
Yeah right. Sier jeg bare.
Det er mange, mange, mange av oss som ammer toåringer og til og med tandemammer. Og jeg ber ingen om unnskyldning for at jeg gjør det som jeg vet er riktig for oss.


Det var min ammehistorie. 
-Hva er din ammehistorie, og hva er dine tanker om amming av toåringer eller to på en gang?
-Og dere som ikke har barn/ikke ammer - jeg vil gjerne også ha deres innspill og perspektiv!







Illustrasjon: Livet i ammetåka

Greit, jeg vet det blir mye snakk om ammetåke og pupper for tiden, men dette er faktisk livet mitt for øyeblikket. Her er hvordan tiden min blir fordelt i ammetåka:
Og det er ikke å overdrive en gang.

I tillegg så har jeg en tendens til å glemme hva det var jeg skulle si, midt i en setning. Så da blir det alltid til at jeg-
jeg....
...øhhh...
bah.. glem det!


Entering the Fog

Den tredje dagen. De fleste mammaer og alle jordmødre vet hva det betyr... MELK!



For dere som ikke har hørt om det: etter at man har født, så tar det litt tid før det blir skikkelig fart på puppemeieriet. De to-tre første dagene kommer det som regel kun veldig små mengder råmelk, men så, på den tredje dagen skjer det noe magisk. 
(Ok, det er ikke alltid like romantisk for alle, men det kommer vi tilbake til i en senere post...) 
Plutselig så fylles stellet til randen av skikkelig babymelk, og samtidig så legger det seg et tjukt slør over hjernen til mammaen og hun glir inni "ammetåka". Det er en herlig og avslappet tilstand, dog litt irriterende når man glemmer hva folk heter, eller føler at det å ha en voksen samtale med flere enn ett menneske samtidig, blir litt som en algebraoppgave. Og det å skrive en bloggpost tar ca en hel dag...

Du vet du er på god vei inni tåka når du glemmer å spise, gre håret eller gå på do liksom.
Flaks at jeg har en flink mann som husker på det meste for meg...enn så lenge. Det er ikke uvanlig at nybakte pappaer også blir litt småfjerne, tåkete i hodet, med litt flere skjeggstubber enn ellers...


Har du erfaring med ammetåke? Gjorde du/glemte du mye rart?