hits

Antibiotika til barn

Om Dr. Google og katastrofetanker


Han er ikke seg selv, sier jeg til den hyggelige legen jeg møter på legevakta. Han har ikke smilt i hele dag, og han bare gråter. Dette er andre turen vår på legevakten med en veldig redusert Lillebror, og jeg er rådvill. De finner ingen årsak til feberen, oppkastet og smertene. "Hva tror du det kan være?" spør legen. "Jeg vet ikke. Det er jo derfor vi kom. Jeg aner ikke." kommer det på autopilot fra en søvnløs mamma med bustehår og flakkete blikk. 

Nei for jeg vet jo ikke hva som er galt. Da hadde jeg vel forlagt behandling for det hvis vi visste, men inni meg raser ville tanker som jeg ikke tør å fortelle legen. Magekatarr, Reflux, bihulebetennelse, Hjernehinnebetennelse, Subduralt Hematom, Tumor? 

Lista var lenger, men jeg skal spare dere.

Javel, jeg innrømmer det. Jeg har tilbrakt halve natta på google, og det resulterer som oftest i horrible fantasidiagnoser som ikke har noe form for rot i faglig bakgrunn. 

Jeg blir flau over å i det hele tatt tenke på den lista, der jeg sitter foran legen. Hva om hun kunne høre det som foregår oppe i hodet mitt? Det knyter seg i magen min.

Lillebror vrir seg i fanget mitt og jeg må opp og gå med ham. Frem og tilbake på det lille kontoret.  Magekatarr, Reflux, bihulebetennelse, Hjernehinnebetennelse, anemi, hjertesykdom, tumor....   KUTT UT DA! 
Jeg hører meg selv snakke til legen om antibiotikakurer og smertestillende, men jeg er ikke tilstede. Lillebror begynner å hyle, og jeg møter på speilbildet mitt ved den lille vasken på andre siden av rommet. Skjerp deg. Han er bare syk. Bar blir syke, og så blir de bra igjen. Sånn er det bare. Jeg snur meg til legen igjen, som har bestemt seg for å ta en blodprøve. Mest for å roe meg, og litt for å bekrefte sine egne mistanker og diagnose.

Ørebetennelse? Men han skriker og spyr som om han skal krepere, tenker jeg. Symptomene stemmer ikke. Han tar seg ikke til ørene eller gråter når jeg legger ham på siden, slik Google sa at...
Mens sykepleieren gir ham stikket og gråten når et nytt nivå, ruller lista over mulige googlediagnoser for tredje gang. 

Jeg holder tilbake tårene. Skjerp deg. Du er trebarnsmamma. Dette har du vært igjennom før. De blir syke, -og så blir de bra igjen. Du er ikke en sånn derre hypokondermamma med urealistiske katastrofetanker. Du er ikke det!

Men hele natten gikk uten at jeg kunne slå meg til ro med den planen legen mente var best. Jeg bysset og bar, ammet og susset og grått litt...
..ok, mye. 





I dag tidlig kapitulerte jeg. Knekk, sa det da jeg skrudde av det hvite plastlokket på flaska med den magiske kuren i. Lukten bekreftet at den ikke akkurat inneholdt sanasol. Fader.. jeg hater den infernalsk ekle smaken, som visstnok skal gjøre alt bra igjen. Denne bør hjelpe altså, for makan til tortur å fóre et barn med noe slikt...
 Ørebetennelse liksom. Det var ikke det google sa. 



________________________________________________

Har du gått i goolgefella når du har syke barn? Fortell please!
 Hadde dr.Google rett, eller fikk du en annen diagnose hos legen?




Ps: takk til to forståelsesfulle leger som tok seg god tid til oss.
Jeg lover å droppe dr.Google.
 I hvertfall for nå.