Baby

Vinneren av Skinlovepakken og tre favoritter til baby + RABATTKODE



//Annonse

Da er kommentarfeltet stengt, og vinneren av Pai Skincare pakken fra Skinlove.no skal kåres!


For de av dere som ikke har lykken med dere denne gangen, så har Skinlove gitt meg lov til å gi alle mine lesere rabattkode. Koden gir 15% på alle produkter fra Pai, samt alle produkter fra Earth Mama Angel Baby. (Rabatten gjelder ikke pakker med små prøvestørrelser) Koden gjelder kun i dag og i morgen, mandag!

Koden er: mammalivet15

Litt om Earth Mama Angel Baby
Skaperen av Earth Mama Angel Baby, er Melinda Olson. Hun er sykepleier, urtespesialist og mamma. Hun gikk fra å eksperimentere med helende, organiske urteblandinger på kjøkkenet sitt, til å skape merket Earth Mama Angel Baby, som har rukket å bli populært blandt foreldre over hele verden.
Produktene hennes er basert på organiske urter, og er fri for allslags giftstoffer, parfyme og annet grums. Dette merket har også den fornuftige filosofien, at alle ingredienser skal listes opp på en forståelig måte, bak på beholderne.

Earth Mama Angel Baby lager produkter for gravide, barselkvinner, baby og barn. Du finner alt fra gravid-te og ammesalve, til babyshampoo og lotion i dette merket på skinlove.no.

Om babyproduktene jeg har testet for Skinlove:


Min personlige favoritt er Angel Baby Bottom Balm. Jeg har aldri vært helt fornøyd med de bleiesalvene jeg har prøvd til mine barn. Enten har de vært for ineffektive, eller for fulle av kjemikalier som jeg ikke er begeistret for å smøre på et barn. Men denne her nydeligheten. Den er så lindrende og god, i tillegg til at den er helt trygg for sart babyhud. Og så kommer den i en praktisk liten krukke som tar lite plass i stellebagen. 


Skinlove.no har forresten gavepakker med spesialprodukter fra dette merket, som for eksempel en «A little something for mama to be» til den ventende mammaen, og en «A little something for baby» til den nye verdensborgeren. Super barselgave-idé!


To kjappe tips til!




Karmameju Calm Balm 02
Calm Balm er en utrolig allsidig salve som gir et skikkelig fuktighetsboost og pleier huden. Den inneholder blant annet mykgjørende oliven, jojoba og shea, og pleiende lavendel, kamille og ringblomst. Calm balm kan brukes av hele familien mot for eksempel eksem, sprukne hæler, som aftershave på legger, som aftersun, bleiesalve, ammesalve, håndkrem og sikkert mye mer! Jeg har brukt denne på barneeksem, tørre albuer, på føttene mine og på tørre fingre, og er veldig fornøyd med resultatet. 


Beaming Baby våtservietter
Organiske, parfymefrie og klorfrie våtservietter som pleier huden. Disse inneholder blant annet aloe vera, og druekjerneolje. Aloe vera er pleiende for huden, og druekjerneolje er kjent for å være både antibakteriell og motvirke sopp. Hjemme bruker vi for det meste bare vann for å vaske babystumpen, men når vi er på farten er disse gull verdt. Våre barn har hatt en tendens til å få utslett av vanlige våtservietter, men disse har vært veldig snille mot sensitiv babyhud. Disse er så milde at jeg bruker dem på klissete barnekinn også.




Men NÅ dere. Nå er det på tide å få kåret en vinner!

Den heldige leseren som får en pakke med Pai rens, toner og hudkrem i posten, eeeeer:



*Trommevirvel*


Hvem var nummer 15 på min liste?





Gratulerer, din heldiggris!
Flott om du kan ta turen innom mailboksen din. Jeg har sendt deg mail!


Så er det bare å ønske dere en fortsatt fin helg, og en knallstart på uka som kommer, med eller uten en pakke full av Pai!

Nyt finværet!

Baby led weaning: et alternativ til most babymat

Baby led weaning eller barnestyrt mattilvenning, er et alternativ til skje-mating av babyer. Vi har benyttet oss av denne metoden med våre to yngste barn, og har gode erfaringer med dette. Her er hva det går ut på:

Baby Led Weaning (BLW) betyr at man lar barnet begynne å smake på mat når de selv viser at de er klare for det, og at maten som barnet får, ikke skal være most, men kuttet i passelige biter slik at barnet kan holde dem i hånden selv. Barnet styrer altså sitt eget matinntak. For de fleste babyer vil de bli interessert i fast føde rundt 6 månedsalderen, men for noen drøyer det litt lenger før de kan plukke opp mat selv og smake på den. Hovednæringskilden vil fortsatt være morsmelk eller erstatningsmelk (som offentlig anbefalt i Norge) og overgangen til avvenning fra melk skjer gradvis i barnets eget tempo.

Tegn på at barnet er klart

De første tegnene på at Lillebror ville ha annen mat enn melk, var at han strakk seg etter maten på min tallerken da han var nesten 6 måneder gammel og smattet når han så oss spise. Da fikk han smake på bla. akurk, avocado og banan som han holdt selv i hånden. 



Kvelningsfare

Frykten for at barnet skal sette noe i halsen og kveles, er hovedgrunnen til at mange er skeptiske til BLW, men dette har vi aldri opplevd i de 2,5 årene vi har holdt på med dette. Det hender selvfølgelig at babyen brekker seg og spytter ut maten hvis noe kommer for langt bak på tunga, men dette opplevde vi også (om ikke mer) med førstemann som i hovedsak ble skjematet. Grøten havnet ofte for langt bak i svelget og måtte ut igjen, akkurat som en bananbit eller et stykke brød hos Lillejenta og Lillebror. Når dette skjer, ordner babyen opp selv med brekningsrefleksen som er mye sterkere hos små barn enn hos voksne. Maten må altså ikke havne like langt bak på deres tunge, for at de skal spytte den ut igjen. 

Retningslinjer for BLW

 

  • Barnet skal alltid sitte helt oppreist, enten på ditt fang eller i egen stol mens det spiser.
  • Man skal aldri putte noe i munnen på barnet, for dette gjør at barnet ikke har kontroll på hvor maten havner og kan sette den fast i halsen. 
  • Aldri la barnet sitte og spise uten tilsyn av en voksen
  • Druer, blåbær ol. runde små matvarer kuttes i to slik at de kan tygges bedre og ikke settes i halsen.
  • Ikke gi barnet nøtter, mat med mye salt, pass på å fjerne kjerner og frø i frukt og selvfølgelig: styr unna matvarer som ikke er anbefalte for babyer.

 

Hvordan gjør man det?

Når barnet viser at det er klart for å smake på mat, kan du la det sitte i en stol med eget matbrett på (IKEA sine babystoler er geniale til dette) og tilby et par forskjellige grønnsaker eller frukt som er kuttet i tynne, avlange biter. Det er viktig at maten er sunn og variert. Maten legges foran barnet, (helst uten tallerken, for den skjønner de ikke vitsen med..) Barnet kan da plukke opp bitene selv og sette igang med utforskingen. I starten handler det mest om å smake, ikke nødvendigvis å spise for å bli mett. Ikke forvent at barnet får i seg så voldsomt mye i starten, men etter min erfaring går det plutselig veldig fort etter 7-8mnds alderen.

Våre erfaringer med BLW

Lillejenta som lærte å spise på denne måten, fikk ikke i seg de store mengdene før hun var 9mnd, men da gikk det vanvittig raskt, og da hun var rundt året, spiste hun like mye som sine jevnaldre som ble skjematet. Da hun begynte i barnehagen noen måneder senere, var hun den eneste i sin gruppe som kunne spise selv med skje og gaffel. Hun hadde også alltid god vektøkning, og ingen farlige mineral eller vitamin-mangler.

Helt i starten fikk Lillebror gnage på ting som rå gulrot og brokkoli, (han hadde ikke tenner så ingen fare for store harde biter) i tillegg til diverse dampkokte grønnsaker, myk frukt. Vi er ingen hardnakkede BLW?ere som skyr all most mat, så vi har også gitt ham tyntflytende smoothies med frukt og grønt ved siden av maten. Noen ganger tilsetter jeg korn (kokt på forhånd) i disse, som f.eks hirse eller havre. For at han skal kunne styre spisingen av smoothie selv, kan han få det i flaske med stort hull eller tutekopp. Han får også grøt når vi spiser f.eks havregrøt, og da får han prøve seg på en klatt selv med hendene, (som han fryder seg over!) samtidig som jeg tilbyr han skjeen med grøt på. 

Etter hvert som han har lært seg å plukke opp mindre biter og har fått tenner tilbyr vi også små biter av brød med avocado, daddelmos eller banan som pålegg. Eplemos er også en slager på skiva. 




Kritikk av BLW

Det vanker mye skepsis om BLW i forhold til jernlagrene til babyer som sies å være tomme når de er seks måneder gamle. På mange sykehus i Norge blir det nå anbefalt å vente med å klemme av navlestrengen til barnet etter fødsel, fordi at det blodet som overføres til barnet etter fødselen viser seg å være viktig. Klemmer man av for fort, går barnet glipp av dyrebare saker! Venter man tre minutter med avnavling, er det til stor fordel for barnets jernlagre. Likevel skal man selvfølgelig sørge for at barnet får i seg jern når det begynner å spise fast føde.

Det vi gjør for å sørge for tilstrekkelig jerninntak er å tilby mye jernrike matvarer. Eksempler på disse kan være kikerter, kjøtt, eggeplommer, blomkål, hirse og gulrot. Tørket timiankrydder inneholder forresten vanvittig mye jern, så det kan være et lurt triks å bruke dette i maten til babyen.

BLW-tilhengere svarer på jernspørsmålet

Jernberiket grøt er det som er mest anbefalt i Norge for små babyer. BLW-tilhengere svarer at jernet som er tilsatt slike blandinger, er ikke like potent som det jernet som finnes naturlig i f.eks morsmelk eller kjøtt. Selv om morsmelken ikke inneholder mye jern, vil det tas opp i barnets blod i større grad enn via jernberiket grøt. De fleste morsmelkserstatninger er også tilsatt mye jern, så barnet vil da allerede ha en jernkilde i den melken. Sammen med utsetting av avnavling ved fødsel, morsmelk eller erstatning som hovednæring de første 12 mnd, og jernrik tilleggskost via BLW, mener de at barnet vil få tilstrekkelig jern og andre næringsstoffer som det trenger.

Blir ikke barnet sultent når det ikke får i seg så mye? har jeg blitt spurt. Jo, det er klart de blir sultne, men da får de melk hvis ikke de ikke alltid har tålmodighet til å spise selv, for så å fortsette å lære seg å tygge fast føde. De norske anbefalingene om spedbarnskost understreker at morsmelk/erstatningsmelk skal være hovednæringskilden til barnet i det første året, i avtagende grad. Food before one is just for fun, sier BLW-tilhengere gjerne, og jeg er enig. For selv om vi skje-matet vår eldste datter, var det ikke mye hun faktisk fikk i seg før hun ville det selv. Og da hun nærmet seg året, nektet hun rett og slett å spise hvis ikke hun fikk gjøre det selv, og da fikk hun plutselig mye bedre appetitt. Jeg synes BLW er et godt alternativ til skjemating for dem som ønsker å la barnet styre mattilvenningen selv, og jeg kan virkelig anbefale det. 


Kunne du tenkt deg å prøve BLW? 

Du som har prøvd: hva er dine erfaringer med denne metoden og hvordan har reaksjonene (til barnet og folk rundt dere) vært?


Kilder: 
McDonald SJ, Middleton P. Effect of timing of umbilical cord clamping of term infants on maternal and neonatal outcomes. Cochrane Database Syst Rev 2008; 2: CD004074. 

Brev til min sønn: Da du var seks måneder gammel


Det er tidlig. Hendene dine søker. Jeg er såvidt våken, men jeg merker de myke fingrene dine mot kinnet mitt. De stryker og klemmer utforskende og forsiktig Det er en usedvanelig god måte å våkne på. Jeg ligger der med lukkede øyne og håper at du kanskje finner ut at du skal sove litt lenger siden mamma gjør det. Men da strekker du armen din langt til værs og lar den lille, lubne hånden din lande med et dask i pannen min. God morgen mamma.
Jeg åpner øynene litt småirritert, og det første jeg ser er øynene dine. De er så blå. Hvor har du fått dem fra? tenker jeg mens irritasjonen over den dunkende svien i pannen min fordufter. 
Du har de blåeste øynene av oss alle. 

Så smiler du. Et gedigent tannløst smil som gjør at morgengretne meg 
blir nødt til å like morgener, på en måte. 
Du smiler og spreller med hele kroppen som om du vil si: "Hei mamma! Det er en ny dag og jeg er så glad for å se deg!"
Du snur deg over på siden med liten anstrengelse og ser på meg mens du fortsetter å veive med hendene, klapse meg i pannen og dra meg i håret mens du forteller meg hva du har drømt. "aahouwugrrrrrrh". 
Det må jo ha vært noe fint, så glad som du er.


Det er midt på dagen. Vi sitter ved kjøkkenbordet og spiser lunsj. Eller, det vil si: jeg sitter og spiser, og du griper etter alt jeg har på tallerkenen og prøver så godt du kan å få tak i det jeg har i munnen mens jeg tygger. Du snur deg mot meg på fanget mitt og studerer meg. Du smatter og lager tyggebevegelser. 

Jeg gir deg en gulrotbit og du går løs på den med en imponerende innsats. Du bryr deg ikke om det faktum at du ikke har noen tenner, eller at gulrotbiten er ukokt og steinhard. Det er stas å få kjenne smaken og øve seg. Så stas at du gjerne veiver med hendene og piper høylytt mens gulrotbiten flyr ut av hånden din i en bue før den lander på gulvet. Du blir så forskrekket at du slår ut med begge armer og velter vannglasset mitt.  
Heldigvis har vi blitt godt kjent i løpet av de siste seks månedene, at jeg vet å plasserre varme væsker som kaffe og te på trygg avstand, og så har jeg alltid  flere gulrotbiter til deg på bordet.

Av og til får du smake på mer enn harde grønnsaker, og da blir du så glad! Hadde du fått det som du ville, så hadde du blitt servert et kyllinglår med poteter og brun saus til hvert eneste måltid, men magen din liker ikke når det går for fort, så vi tar det rolig. Heldigvis har du et gående meieri av en mamma som holder deg mett.

Det er ettermiddag. Solstrålene står på skrå og treffer stuegulvet der hvor du ligger på magen og holder taler. Taler i flertall ja, for du er ikke akkurat stille av deg. Du legger ut om alt du måtte ha på hjertet, alt det du ser rundt deg, hvor glad/ikke glad du er og hvis mamma beveger seg for langt bort, så roper du med bestemt tonefall at dette er uakseptabelt.
Du liker å kjenne på nye ting, og aller helst stikke dem så langt inni munnen at jeg blir litt skeptisk. Du er spesielt glad i harde ting du kan bite på, for en dag har du tenkt å få tenner og de vil du jammen være klar for å bruke. Du er sjelden i ro, og selv om du ikke helt har knekt krabbekoden enda, så prøver du ut alt som muligens kan føre deg nærmere målet ditt som for tiden er å få tak hvilken som helst elektrisk ledning for å gnage på den til din store fryd og mammas forskrekkelse.

Når søstrene dine raser inn døren og roper etter oss, sperrer du opp øynene. Du kjenner stemmene deres, og du vet hva som kommer. Du forsøker å spinne rundt din egen akse så fort du kan for å se dem når de kommer. Bakholdsangrep er ikke så stas. 
De løper inn i stuen og kaster seg ned på gulvet for å klemme deg. 
Eller mose deg. De mener sikkert å klemme og stryke, men det oppleves kanskje litt mer som en slags hallo-brytekamp for deg. Som regel lar du dem hilse på deg slik de foretrekker, men går de for lagt så piper du på mamma. Det er jo hyggelig å være populær, men fans kan lett bli overivrige, og det kan være litt skummelt.
En dag har du tenkt å bli stor nok til å kunne mose dem tilbake. Jeg tror vi gleder oss like mye til det begge to. 

Det er kveld. Du ligger på stellebordet som ikke er noe stellebord. Det er en vaskemaskin som av og til durer, men det gjør ikke noe. Du liker duringen, og du elsker disse øyeblikkene vi har sammen på badet om kvelden. Ofte er du nybadet, og det er noe av det beste du vet. Vi tuller og lager rare ansikter til hverandre. Jeg kiler deg der jeg vet du er mest kilen, og du ler så mye at du blir sliten og gjesper. Jeg forsøker å kle på deg mens du vrir deg fra side til side og gliser lurt. Sjekk hvor sterk jeg er i ryggen da, mamma. Jeg kan snu meg rundt mens du tar opp pysjen, og til og med vri meg ut av den før du rekker å få igjen den siste knappen! 
Den leken syns jeg ikke er fullt så morsom.

På soverommet er det mørkt og stille. Når jeg legger deg ned, vet du hva som kommer. Du snur deg på siden og spreller. Ofte kommer det små hyl av forventning. Det er kveldskos og kveldsmat! Jeg tror dette er favorittøyeblikket ditt, -det er i allefall mitt. 
Vi ligger mage mot mage og du lager koselyder mens du passer på å få orden på håret mitt før du blir for sliten til å løfte armene. Litt etter litt blir pusten din roligere, og jeg tar hånden din og legger den på kinnet mitt. Den lille, myke hånden har en magisk evne til å døyve alt som er vondt og vanskelig. I hvertfall for et øyeblikk, og det er gjerne i det øyeblikket at jeg selv sovner med hånden din på kinnet mitt.



Mammapermisjonsfantasier


Jeg lærer visst ikke alltid så fort.
Hver gang jeg har vært gravid så skjer det. Jeg begynner å innbille meg ting. Forestillingen om permisjonstiden er åh-så annerledes enn virkeligheten mens jeg fortsatt er full av baby.

Okay greit, så visste jeg ikke hva jeg gikk til med det første barnet. Og det gikk jo som dere vet ganske skeis i starten. Barseltida og egentlig hele det første året fikk dessverre ikke så bra som jeg hadde sett for meg, men jeg kom meg på beina igjen, akkurat i tide for neste graviditet. Men da begynte jeg igjen å fantasere.


For når man er gravid så drømmer man jo gjerne om det første året med babyen og alt det man skal bruke tiden til. Hver gang jeg har hatt en leieboer i magen, har jeg gått og fantasert om alle de morsomme permisjonsaktivitetene, de lange morgenene med god tid til å rydde og ikke minst alt det jeg skulle ordne når jeg først hadde så mye tid! For man har jo så himla god tid når man nettopp har blitt mamma

Da Lillesøster kom, gikk mye bedre enn første gangen i starten. Barseltiden ble ikke like hard som første gangen, til tross for kolikk og mange hundre timer med byssing og bæring. Jeg holdt meg på beina til skrikeukene gikk over, og nå skulle jeg virkelig NYTE det neste året i permisjon.

Nå skulle jeg begynne på den lange lista med de herlige permisjonsaktivitetene jeg hadde ventet på og virkelig KOSE meg. Jeg skulle sove lenge om morgenen, gå turer hver dag med babyen, planlegge og ordne med matlaging, sortere alle barneklærne som vi ikke trengte lenger og få kroppen i form igjen innen hun fylte fire måneder. Jeg skulle endelig få gått til frisøren oftere enn hvert andre år, jeg skulle fremkalle masse bilder og lage album, gå på babytreff, spille inn alle sangene mine, nyte caféturer med venninner og så skulle jeg endelig få sortert alle de single sokkene. Jeg skulle lakke negler mens babyen sov, dra på utflukter til nye steder med gullungen, dra på kunstgalleri med henne som sov i vogna og selvfølgelig strikke. Masse.
Hold ut single sokker! Snart begynner permisjonen og dere skal endelig gjenforenes med deres respektive partnere!

Da jeg ventet Lillebror hadde jeg ca samme plan som forrige gang:Nyte-nyte-nyte, og samtidig være supereffektiv i permisjonen. For det er jo det alle gjør, tenkte jeg. De superkoser seg samtidig som hjemmet ser strøkent ut fordi at de har jo så mye tid til å dulle med støvsuging og gulvvask! Det bakes cupcakes og middagen lages fra bunnen av. Det blir alltid nok av tid til strikking av nydelige babyplagg innimellom all babysvømmingen og turgåingen med den fine barnevogna. I hvertfall på facebook.
Dette var altså det jeg innbilte meg. Virkeligheten, den så ca slik ut:

Sove lenge-ish...eller kanskje ikke. Noen morgener var det opp klokken altfortidlig selv om jeg da virkelig hadde planlagt å få hvilt meg litt. Jeg var jo i mammapermisjon for søren. Men babyen hadde andre planer:  pupp, bleie, pupp, bæring, bleie, litt kosetid, pupp mens jeg trøkket i meg et knekkebrød og en halvspist banan som storesøster hadde lagt igjen på frokostbordet, -ja og så litt mer pupp før den første luren rundt lunsj. Da var jeg som regel så utslitt at jeg duppet av i sengen mens jeg ammet og våknet to timer senere i full panikk. Jeg hadde jo ikke handlet middag enda! Ikke hadde jeg fått dusjet eller pusset tenner heller.
Så var det ryddingen og barneklærne som skulle sorteres. Egentlig skulle jeg invitere en venninne på kaffe, eller i det minste få gått meg en tur, men jeg bare lå der i sengen og stirret på den lille og lurte på hvordan i all verden folk klarer å nyte denne tiden mens de samtidig får til så mye.

Som regel ble det til at jeg på ettermiddagen raste rundt med babyen på armen mens jeg tok meg en kattevask, pusset tenner mens jeg skrev handleliste og prøvde forgjeves å fikse på det håret som ikke hadde møtt en saks på over to år mens strikkepinnene lå der og hånte meg fra stuebordet. Jeg heiv på meg gravidbuksa som var den eneste buksa som passet ( ja jeg skammet meg, for treningen kom jeg liksom aldri i gang med før ungen nesten kunne gå) og snublet ut av huset rundt klokken tre med babyen bundet på meg i bæresjal. 

Barnevognturer ble det fint lite av med de to yngste som storkoser seg i bæretøy men avskyr alt som har fire hjul. (Inkludert bil farvel utenbys-utflukter!) Jeg har per i dag hatt en vogntur med Lillebror som varte i over 30 minutter, og jeg har fått strikket et eneste babyteppe i løpet av tre permisjonstider. At ikke jeg lærer! 

Jeg har selvfølgelig hatt det veldig fint sammen med babyene mine og det har vært mye kos, men jeg ser jo nå i ettertid at jeg dro de fantasiene mine litt vel langt, og la altfor mange planer og press på meg selv.

 

Nå som jeg sannsynligvis ikke kommer til å få flere barn, (kan ikke love noe, men heller mot ikke) har jeg tatt et oppgjør med mammapermisjonsfantasiene mine. Dette kan være siste sjanse! Det er slutt på skyhøye ambisjoner om fantastiske hobbyprosjekter, det er nok hvis huset ser sånn halvveis ut på hverdager og jeg har ikke planer om å passe inn i den trangeste dongeribuksa før gutten har fylt et år lenger. Jeg lager ofte posesuppemiddag, trener for min egen skyld når jeg har lyst og tar på meg gravidebuksa (helt uten å skamme meg!) de dagene jeg ikke finner noe annet som passer. 
Siste sjanse til å kose meg i perm. Mulig jeg dropper scrappe-ambisjonene denne gangen og heller stirrer på han her.

Ordet permisjonskos har blitt redefinert i mitt hode og det betyr ikke lenger at jeg skal klare ditten og datten i en viss rekkefølge. Jeg koser meg så lenge Lillebror er fornøyd, og jeg holder hodet over vannet ved å ta meg tid til en kaffe i blant og treffer venner slik at jeg ikke glemmer hvordan man har en voksen samtale. De slitte hårtuppene har enda ikke fått vært hos frisøren, men jeg nyter det å skrive på kveldstid og se tv-serier eller musikkvideoer om rever (*kremt*) som lindrer stress. Lillebror får henge i puppen så lenge han vil, og barnevogna får han sitte i når det passer ham. Strikkepinnene ligger pent pakket bort i en eske med støv på, og jeg nyter min egen slaskete form for permisjonskos. 
Strikketøy-horder: Jeg samler på halvferdige strikkeprosjekter...
____________________________________________

Hvordan så dine permisjonsfantasier ut?
Hva er permisjonskos for deg og har mammapermen blitt slik du så den for deg?


Drømmen om nummer Fire


Dere får garantert én til-minst , har jeg øfte fått høre fra venner og bekjente. Dere er bare sånne som har huset fullt av barn og mye liv rundt dere , sa noen til meg. Jeg liker tanken og syns det var hyggelig sagt. For jeg har alltid ønsket meg mange barn og mye liv rundt meg, ("mange" som i mer enn tre barn) men jeg er ikke sikker på at det å ønske seg noe er grunn nok til å sette et nytt menneske til verden.

 Jeg føler meg ikke ferdig med å få barn, men jeg kan heller ikke se for meg en fjerdemann i fremtiden akkurat nå. Tre føles komplett når jeg ser hvor forskjellige de er, og hvor hardt vi må jobbe for å møte de behovene de har, være tilstede for dem alle, og fortsatt ha tid til overs for andre ting i livet enn barn. Samtidig så er jeg usikker på om barna har godt av flere søsken.

Noen er helt sikre.
Jeg kjenner par som var helt sikre på at de skulle ha så og så mange barn før de i det hele tatt hadde blitt gravide. Et av parene var sikre på at de ville ha tre -hverken mer eller mindre, og et annet sa de ønsket seg to og ikke kunne tenke seg flere. Slik har det også blitt.

 Jeg har alltid vært mer eller mindre åpen når det gjelder antall barn i familien vår.
Jeg drømte alltid om en stor familie med flere enn to barn. Mange flere! Samtidig hadde jeg i bakhodet at jeg (og mannen) muligens kom til å kjenne at det holdt etter to eller tre, og slik er det litt akkurat nå.

Nå kan det hende at besteforeldrene til 
barna våre  svetter litt  av alt dette barnepratet. 
-slapp av folkens. Ingen "nyheter" fra denne kanten.


Likevel dukker drømmen om nummer fire opp med jevne mellomrom som en fargesprakende regnbue i bakhodet mitt. SE her borte! Så fantastisk! Så vakkert! Men så blir den borte like fort som den dukket opp, (ofte i forbindelse med at et eller flere barn skriker) og jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg syns den derre regnbuedrømmen var så flott.


Look -over there! Babies, Rainbows and Unicorns!


Jeg har alltid vært litt misunnelig på de parene som bare vet hvor mange barn de skal ha. De vet når de er ferdige, og virker trygge og tilfreds med valget. Selv har jeg enda ikke kjent på den følelsen av å bare vite at jeg er ferdig med å få barn. Jeg venter fortsatt på den følelsen av å være helt sikker, selv om vi pr. i dag ikke har noen planer for å få en til.



 Kanskje denne forestillingen om at alle mammaer får den følelsen før eller senere er noe jeg bare innbiller meg? Er det slik at de parene som "vet" hvor mange barn de vil ha, vet det fordi de bare bestemte det av praktiske årsaker? To er nok fordi vi vil jobbe fulltid, tre passer akkurat inn i stasjonsvogna, et barn er enklest å reise med, jeg orker ikke et svangerskap til.
 Det kan finnes mange praktiske grunner.  

Som det følelsesmennesket jeg er, så blir det gjerne til at jeg tenker at jeg må følge hjertet, men problemet er at hjertet mitt i dette tilfellet roper JADDA flere barn om tre-fire år til! Stor familie er drømmen! Mens hodet mitt sier Rolig nå. Stopp mens leken er god.
Men den regnbuen gir seg ikke. 

____________________________________________________

Hvor mange barn ønsker du deg og hvorfor?
Hvordan vet du at du er ferdig med å få barn? Er det en følelse, eller et bevisst valg?

For tidlig med Fast føde


Er det farlig å gi fast føde til en tre måneder gammel baby? Folk får dårlig veiledning av leger og helsepersonell og mange foreldre introduserer fast føde altfor tidlig, er konklusjonen i en artikkel jeg leste på Huffington Post  i vår. Er dette også tilfellet i Norge? Er de anbefalingene vi får riktige, eller kan det være at vi påfører barna våre potensielle helseproblemer?

I artikkelen vises det til en studie hvor 40% av mødrene som deltok, begynte å gi fast føde til babyene før de ble fire måneder gamle. Jeg vet ikke om de samme tallene gjelder i Norge, men jeg har inntrykk av at mange introduserer mat rundt fire månedsalderen eller før, noe som er stikk i strid med de offisielle anbefalingene fra både det Helsedirektoratet og WHO. Disse anbefalingene gjelder først og fremst for barn som blir ammet. Det å gi fast føde til barn som får morsmelkerstatning mye tidligere enn seks måneder, ser ut til å være allment godkjent, selv om det også er omdiskutert. 

Da jeg ble født, var det helt vanlig at man begynte å gi grøt til babyer helt ned i tremånedsalderen, og jeg husker min bestemor fortalte at da hun fikk sine barn, var de ikke mer enn åtte uker gamle før de fleste foreldre introduserte fast føde. Dette kimser vi kanskje av i dag, men den gangen var dette helt godkjent og anbefalt av leger og helsesøstre. Derfor synes jeg det er vanskelig å stole blindt på dagens anbefalinger, for selv om det finnes mange studier der ute, så er forskerne som regel uenige.

"Du må begynne å gi mat tidlig -hvis ikke så kan de få allergier!" 
Denne påstanden har jeg fått høre mange ganger siden jeg fikk mitt første barn. Påstanden støttes av enkelte amerikanske studier om tidlig mattilvenning og forekomst av allergier senere i livet. Likevel forblir den offisielle anbefalingen i Norge om å fullamme i seks måneder, og det finnes også mange artikler og forskning som tilsier at fullamming utover seks måneder forebygger allergier. Er det rart man blir forvirret? 

Jeg sier ikke at jeg tror det norske helsevesenet tar feil. Men jeg tror mange kan være enige i at det er vanskelig å vite hvem som egentlig har rett. Ikke hjelper det når det med jevne mellomrom dukker opp artikkel på artikkel i media med motsigende "fakta" om temaet, som viser til atter en studie med enda en ny vri.

Bestem deg da! Får jeg den bananen eller ikke?



Og så er det helsestasjonen.
Kjære, flinke helsesøstre: Kan dere være så snille å bli enige? 
Gang på gang har jeg opplevd å få fullstendig motstridende råd om mattilvenning fra velmenende, hyggelige mennesker på helsestasjonen, og det samme gjelder mange foreldre jeg kjenner. Noen har fått høre at de for all del bør fullamme i seks måneder, mens andre blir sendt hjem med en liste over matvarer som babyen bør smake på så fort de bikker firemånedsdagen, selv om mor har tilstrekkelig med melk. Dette er slitsomt og fører til mye forvirring og ikke minst bekymring. Går det ikke an å bli enige om hva man anbefaler? Hvordan skal vi forholde oss til dette når de får forskjellige anbefalinger hver gang vi møter opp hos helsesøster?

Det jeg har gjort, er å lytte til barnet mitt. For når det ropes fy fra alle retninger, så ser jeg ingen annen fornuftig løsning enn å høre på den saken faktisk gjelder. Så når jeg ser at barnet viser tydelig interesse for mat, lager tyggebevegelser og smattelyder med munnen, begynner jeg å tilby små smaksprøver. Men ikke før de klarer å gripe mat med hånden selv -noe som ikke har skjedd før rundt fem månedersalderen. 

Merker jeg på barnet at det får fordøyelsesproblemer etter å ha smakt på en ny matvare, så dropper jeg å tilby mat i noen dager, og gir kun melk for så å prøve en annen matvare neste gang. Morsmelken er fortsatt hovednæringskilden, og mat er mest for morro frem til barnet nærmer seg 9-10 måneder.
Og det kan trygt sies at det blir satt pris på. Den lille smatter i vei og alt er bare fryd og gammen. Jeg tror nesten jeg har funnet den rette løsningen....helt til det dukker opp en ny avisoverskrift med avskrekkende utsagn fra en eller annen ernæringsfysiolog som uffer seg over ammepress eller overvekt og allergier. Selv for en trebarnsmamma som har lest alle studiene som hun kommer over på det o'store Internett, så forblir dette et frustrerende tema. 

Nam-nam så sunt og godt! ...eller allergifremkallende?



_____________________________________________________

Når begynte du å gi barnet ditt fast føde?
Hvilke råd har du fått fra helsøster, lege eller jordmor om mattilvenning?
Hvilken forskning eller anbefalinger stoler du mest på?



Bleiefri fra fødselen: EC-metoden


Bleiefri fra fødselen -er det mulig? I følge foreldre som praktiserer den urfolk-inspirerte metoden, så går det fint an!

Hva er det?
EC-metoden eller Elimination Communication, går ut på at foreldrene tidlig lærer å tolke babyens signaler så godt at de ikke trenger bleier. Når babyen gir signal om at det er tid for å gå på do, så holder foreldrene barnet over en potte eller en do. Det ideelle vinduet for å introdusere denne metoden skal være 0-4måneder fordi det er da det er enklest å lære å tolke barnet, men det skal også være fint mulig å starte senere. 

Begrepet
Elimination Communication ble først brukt av Ingrid Bauer i hennes bok Diaper Free! The Gentle Wisdom of Natural Infant Hygiene. Bauer hadde tilbrakt tid i Afrika og India, hvor hun observerte mødre som bærte rundt på bleiefrie, små babyer. Hun ble aldri vitne til noen "uhell" og ble veldig interessert i denne metoden. Så interessert at hun faktisk ikke brukte bleier på sine barn, da de kom til verden. Senere opprettet hun et nettsamfunn og skrev boken om sine erfaringer med bleiefrie babyer.

Hvordan gjør de det?
EC-metoden går ut på å observere babyen og legge merke til lydene og bevegelsene de gjør like før de går på do. Noen babyer lager alltid den samme "hehh" lyden, eller krøller seg sammen og lager en "grrr" lyd når de må bæsje. De fleste EC-foreldre har i tillegg til å tolke barnets signaler, også faste tider hvor de holder babyen over do: Når de våkner om morgenen, etter måltider og før de legger seg for kvelden.

Noen EC-foreldre bruker bleie på barnet om natten, hvis de skal på lange turer eller når de skal ut i veldig kaldt vær. Det finnes også dem som praktiserer EC delvis. Det vil si at de holder babyen over doen når de har mulighet for det, men ikke nødvendigvis igjennom hele dagen. Selv om man praktiserer EC- så er ikke alt bare svart-hvitt. 



Fordeler
Fordelene ved EC-metoden er blant annet dise: 
  • Babyen slipper plager forbundet med bleiebruk som f.eks bleieutslett, klam hud, urinveisinfeksjon, soppinfeksjon og generelt ubehag ved å ha egen aføring tett på kroppen. 
  • Barna slipper også vanlig "pottetrening" når de blir eldre, for jobben er jo allerede gjort.
  •  Miljøet blir spart for produksjon og bleieavfall. 
  • EC-metoden er gunstig for familiens økonomi -for man slipper jo å kjøpe bleier. 

Ulemper
  • Elimination Communication krever mye oppmerksomhet fra foreldrenes side å lære å tolke babyens do-signaler. Mange foreldre har ikke tid til å fokusere såpass mye på dette.
  • Man må være klar for å handle raskt når babyen sier ifra, og det vil i noen tilfeller være nødvendig å ha med seg en liten potte eller "tissebøtte" hvis man skal oppholde seg på steder uten toalett eller passende busker...

Kritikere av denne metoden argumenterer med at det ikke er riktig å "pottetrene" et så lite barn fordi at de ikke er gamle nok til å ha kontroll på blære og tarmfunksjoner. 
Men EC-foreldre slår tilbake med at metoden ikke går ut på å få babyen til å "holde seg" -for det kan de jo såklart ikke. Det er ikke babyen som blir "trent" -det er foreldrene. Det går ut på å være oppmerksom på når babyen uansett skal til å gå på do, og da hjelpe dem til å gjøre det på den måten som foreldre har gjort det i hundrevis av år før bleier ble vanlig å bruke.

Men så er det jo klart at det alltid vil bli noen uhell. EC-foreldre forteller at de har nesten 100% hell med å unngå bæsjeulykker, og ca 70% med tisseulykker. Men bleiebarn har da også tisseulykker med vått tøy og bæsj på uønskede steder, så de ser ikke på disse få uhellene som noen virkelig bakdel.


Selv syns jeg konseptet er uhyre spennende. Jeg har jo brukt "nyfødtspråket" eller Dunstan Baby Language på Lillebror, og syns det har fungert veldig bra. EC blir for meg en slags utvidelse av denne kommunikasjonen mellom baby og foreldre. Jeg praktiserer ikke EC på fulltid, (ain't nobody got time for THAT med 3 småbarn...) men jeg har ofte merket at Lillebror lager en viss grimase når han må "eliminere", og da har jeg spart en bleie her og der ved å holde ham over toalettet, -noe både jeg og han syns var stor stas.




Har du hørt om EC-metoden før? 
Er dette noe du kunne tenkt deg å prøve eller høres det helt fjernt ut?



Info for interesserte:
Her finner du en facebookside for EC-foreldre.
Her er link til Organisasjonen Diaper Free Baby.
Og her er en kjempebra video med en britisk mor som forklarer EC i et intervju.








Kjære førstegangsmamma -del 2


Kjære førstegangsmamma, du er inne i en kontrastrik tid.  Det er ikke rart hvis du føler deg litt splittet. I det ene øyeblikket tenker du kanskje:   dette er det beste som har hendt i mitt liv!  og i det neste:   Mon tro hvor mye en sånn baby går for på ebay...?

Det er både fantastisk og dritskummelt å bli mamma. Det er spennende og av og til gørrkjedelig. Nydelig og slitsomt. Alt på samme tid.

Da jeg fikk min eldste datter for fire år siden, følte jeg at jeg var i en slags unntakstilstand de første tre månedene. Spesielt de første ukene var helt ekstreme. Jeg klarte så vidt å sove. Jeg som hadde gledet meg så innmari til å få SKIKKELIG sove når den gigamagen var borte, var nå så oppgira at jeg ikke fikk mer enn et par timer på øyet hver natt. Resten av tiden satt jeg bare og stirret på henne. Jeg klarte nesten aldri å koble ut beskyttermoduset. 

Mammainnstinktet er liksom på overdrive i starten, før det regulerer seg.  Du får snart sove i mer enn ti minutter om gangen, og du må ikke lenger skru av vannet i dusjen hvert tredje minutt, for å sjekke om han virkelig fortsatt sover ... 


 Mammasamvittigheten 

Det var veldig gøy å endelig ha babyen hos oss, men samtidig så følte jeg meg overhodet ikke skikket til å ta meg av en sånn rosa liten skrikebylt. Hver eneste gang hun skrek, så skar det som negler over en tavle i hodet mitt. Det hadde jeg aldri opplevd før. Klart at man har jo alltid medfølelse med babyer som gråter, men at det var slik  det føltes å høre sitt eget barn gråte, det var jeg ikke forberedt på. For nå var det ikke lenger bare medfølelse, men også dårlig samvittighet som eksploderte inni meg hvis ikke alt var helt tipp topp med datteren vår.
Jeg er sikker på at du, nybakte mamma har kjent på akkurat dette selv. 

Kjære snart- eller nybakte mamma, jeg vet det er vanskelig, men prøv å gi deg selv en klapp på skuldera når det gnager som verst i mammasamvittigheten. Til og med når du føler at du suger til denne jobben og føler at ingenting du gjør er godt nok. For min del er dette det som hjelper best mot dårlig samvittighet. Det å være litt ekstra god mot seg selv når man trenger det mest. 
For du er en god mamma. Den beste faktisk. Det er det i allefall minst én fryktelig viktig person som synes!

En ting til som hjelper litt på den dårlige samvittigheten, er å se etter de små positive tingene:

Dårlig samvittighet fordi at du glemte å ta med skift og nå må prinsen ha på seg våt body hele veien hjem? -vel, han har i det minste tydeligvis fått mer enn nok melk å drikke for å klare å tisse seg såpass ut.... SÅ FLINK MAMMA!

Og så tar du en liten applaus for deg selv. 
Neida, men du skjønner poenget? Gi deg selv ros. Det er en fin motgift mot dårlig samvittighet!






 Det varer ikke evig 


Selv om du kanskje for øyeblikket ikke ser enden på timesvis med amming /flasker og byssing, kun avbrutt av bleieskift og skriking, så kan jeg love deg, at det går over. Nået er så utrolig flyktig når man har små barn. Du har sikkert hørt folk si det "tida går så fort når man har barn!" Det er ikke kødd. Det er faktisk værre. Tida SPURTER av gårde. Når man først har kommet inn i en slags rytme med babyen sin, så bare skjer det noe. BAM så står du der og planlegger fireårsdagen til din førstefødte og skjønner ikke hva som skjedde. Hun ble jo født for noen uker siden?

Snart så vil ikke den nyfødte babyen din være nyfødt lenger.  Snart er han eller hun en tre måneder gammel baby som ligger der og pludrer i vei på leketeppet sitt, og du kommer ikke til å tro at det er så mange uker siden du travet rundt på stuegulvet med en skrikende baby midt på natten. 




Med førstebarnet skulle jeg liksom utrette så inni hampen mye etter at hun sovnet om kvelden at jeg stresset med å få henne til å bli fortest mulig ferdig med puppen om kvelden. 
Da andremann kom, satt jeg og ammet i timesvis på soverommet og så på tv serier og spiste digg mat i senga i mange uker, og angrer virkelig ikke på at skittentøysfjellene vokste seg større og større i hjørnet bak døra. Jeg var på jobb jeg, og jeg var dritflink der jeg satt med grandisen og babyen min i senga.

Det jeg prøver å si er, hold ut kjære vakre! Gjør alt du kan for å gjøre disse intense ukene og månedene så behagelige som mulig for dere. Drit i alt du "skulle ha gjort". Du skal ikke noe du. Bortsett fra å bli vant med å være mamma da. Og det er du himla god på faktisk, og blir bare bedre og bedre for hver dag. Heia mamma, dette blir bra!



Del 3 kommer ! 

Kjære førstegangsmamma -del 1

Kjære deg som skal bli, eller nettopp har blitt mor for første gang, dette er et brev til deg.



Gratulerer så utrolig mye med mammatittelen! Og velkommen til verdens beste og hardeste jobb. Du kommer til å oppleve vanvittig mye nytt i løpet av de neste månedene. Det vil bli mange nydelige øyeblikk, masse babykos  og så du kommer til å lære at det faktisk finnes fifty shades of bæsj. Dette kommer til å bli den beste tiden i livet ditt. Og kanskje den vanskeligste. Men mest bra. 

Akkurat nå er det 14 uker siden jeg fødte mitt tredje barn, og vi er på vei ut av Det Fjerde Trimester. De intense første ukene er over, og Lillebror har blitt mer vant med å leve utenfor den trygge livmoren. Han godtar små perioder uten mamma, (jeg får faktisk tisse alene av og til -jippi!) han kommuniserer ikke kun via nyfødspråket lenger, men også via latter og bevisste lyder. Av og til får pappa også lov til å bære ham i bæresjal av og til slik at jeg får en pause til å gjøre viktige ting. (Jobb, lage mat, alenetid med de andre barna, chatte på facebook og sånn...)
Tusenvis av babysmil skal du få, vakre nybakte mamma!



Men du, kjære førstegangsmamma, er ved begynnelsen av omstillingsperioden mellom gravid og ikke gravid, og fra snart mamma til mamma. Denne tiden er utfordrende for de fleste. Det å bli førstegangsmamma for meg, var litt som å løpe smilende og intetanende rett på en mursteinsvegg som jeg ikke så at var der, for så å bryte meg uelegant igjennom den og komme ut på andre siden og oppdage en vakker blomsterhage. Ok, nesten sånn. Det var overdrevent klisjéaktig. Men du skjønner hva jeg mener: Det er hardt, og så blir det himla fint.

 GI DEG SELV TID 

Det tok tid å tilpasse seg. Både for meg og den ferske, nydelige jenta mi. Vi var nybegynnere begge to. Det ble mye prøving og feiling. Ofte mest feiling. Men man lærer best på den måten tror jeg.

Kjære deg som står ved startstreken av din mammareise,
jeg er ingen lege, psykolog eller noe slikt, men jeg har vært der du er nå tre ganger før, og jeg vet hvor overveldende det kan føles. Derfor har lyst til å dele noen tanker og tips med deg:


 Å OVERGI SEG 
Noe av det første jeg lærte da jeg ble mamma, var at jeg ikke kan styre, presse og få fortgang i ting som bare må utvikle seg naturlig. For eksempel da jeg fikk melkespreng tre dager etter fødselen. Sånn sinnsvak melkespreng. Vi snakker stinne meloner ala jur altså. Det var så utrolig ubehagelig, og jeg ble fortalt at det ville ta to til tre uker før det roet seg. 

Ikke søren, tenkte jeg. 
Jeg skulle IKKE ha det sånn. Så jeg gikk til verks for å kverke denne melkesprengen, rett og slett. Det ble mitt store mål den første uken. Sånn bortsett fra å ta vare på babyen min, så ble det et enormt fokus på å få bort melkesprengen. Koste hva det ville. Jeg prøvde en haug av lite lure triks: Legge kalde omslag på, drikke peppermyntete,  og la være å pumpe ut den verste sprengen. 

Det var ikke så lurt. 
Ting ble fort verre. Mye verre.
Kort sagt så endte jeg opp på akutten med en brystinfeksjon som var nære på å ta livet av meg. Legen som tok i mot meg på legevakta forstod ikke at kroppen min ikke var gått i sjokk og at jeg kunne stå og snakke fortsatt var bare flaks i følge ham. Det var forferdelig nære på, for å si det slik. 


Den førstefødte: det blir mye prøving og feiling. Og det er helt ok. Hun liker meg fortsatt så det så.


Okay, før det blir helt feil her: jeg sier ikke at du kommer til å ende opp på akutten som meg.  Det ville vært ganske kjipt ass.
De aller fleste klarer seg mye bedre enn meg igjennom de første ukene som mamma. 
Takk og lov!

P oenget er: Om jeg skulle gjort noe om igjen, så ville det vært å la ting gå seg til. Så prøv å gi deg selv og babyen GOD tid etter fødselen. Overgi deg til denne nye tilværelsen. Lytt til kroppen og ta ting som de kommer. Ikke stritt i mot. Du har ingenting å bevise og alt å vinne.


 DU ER IKKE "ALLE ANDRE" 

Sammenligning er noe dritt
Don't do it. Ta det fra en som gikk så til de grader på trynet i den fella. Det å sammenligne seg selv for mye med andre mødre, det bringer bare enda mer bekymringer, usikkerhet og en følelse av utilstrekkelighet. Ingen babyer er like, og det er ikke mammaene deres heller.

Det kan være utrolig deprimerende når man ikke føler at man får det helt til som fersk mamma, og så ser man de som ser ut til å takle overgangen helt uten problemer. Vi sammenligner som regel våre verste dager med andres glansbildehistorier, og det er jo rett og slett urettferdig. Vær snill med deg selv, du vakre, gode mamma. Bare fordi andre mødre har babyer som sover igjennom natten, så betyr det ikke at det er noe galt med deg og din nattugle. Ikke gi deg. Du finner dine metoder som funker for dere. Så når du føler at du ikke holder mål, -husk at ingen er perfekte, men du er god nok. Du er faktisk den beste i verden for den lille babyen din.
Du finner din egen måte å takle den nye tilværelsen på...

Akkurat du vet best for akkurat ditt barn. Du gjør en vanvittig bra jobb, du fine mamma, og jeg er sikker på at du gjør ditt aller, aller beste for å gi babyen din det den trenger. Vi har alle våre unike måter å takle babytiden på. Om du så må ha på støvsugeren for å få babyen til å sovne de første ukene, bære henne i bæresjal hele dagen, eller ta kjøreturer med prinsen om kvelden for at han skal roe seg, -så er det er helt OK!
Din baby, din  måte. You go mama! Jeg heier på deg!






Del 2 av dette brevet kommer snart. 

Fin dag til dere!

Når babyen hater barnevogna

Se for en nydelig vogn vi har kjøpt til deg! (for en halv månedslønn) La oss ta en trilletu-Å nei. Ikke det nei...

Før jeg ble mamma antok jeg at alle babyer elsket å bli trillet i vogn. Vel, fire år og tre barn senere, har jeg sett den myten pulveriseres foran ansiktet på meg. Mange babyer liker slettes ikke å trilles i vogn. De hater det!  -men heldigvis går det an å kurere vognskrekken. 
Sånn halvveis i det minste.


Hæ? skal jeg bare LIGGE her liksom?  Hah! neppe.

Da Storesøster ble født, var det aldri noe problem å legge henne i vogna. Hun var en ganske bedagelig baby, og vi behøvde bare gynge en-to ganger på vogna, før hun sovnet øyeblikkelig som et dovendyr etter en åttetimers arbeidsdag. Da hun ble et halvt år gammel, krabbet hun ofte bort til vogna som stod i entréen vår og hintet høylytt om at det var tid for trilletur. Hun rett og slett elsket vogna.
Storesøster digger fortsatt vogner. Spesielt Beemoo søskenvogna vår. 



 Her kan du lese en anmeldelse jeg skrev om vogna.


Lillesøster derimot. -not so much...
Da Lillesøster var tre dager gammel, tok vi den første turen ut av huset med henne. Jeg la henne i vogna og trillet to meter med den, før hun brølte som besatt. Ikke helt det jeg hadde sett for meg. Skal ikke babyer digge vogner liksom?

Etter det ble det mange mislykkede forsøk på tur i med vogna. Lillesøster skrek til hun ble knallrød i ansiktet, og jeg gav alltid opp etter noen få minutter. Det var ikke noe for meg å la henne skrike, så jeg gikk over til bæring, og holdt meg til det de neste seks månedene. Det kan godt nevnes at jeg utviklet svære badass lårmuskler av all bæringen og knebøyen som måtte til for å få henne til å sove, men helt ærlig så kunne jeg ha tenkt meg litt flere pauser i bytte mot litt mindre muskler. Heldigvis så fikk ble hun venn med vogna da hun var 8 måneder og begynte å nærme seg 9 kilo...

Da Lillebror ble født hadde jeg ikke høye forhåpninger om trilleturer i barseltiden. Jeg liker å bære baby, og var forberedt på å bruke bæresjal i steden for vogn de første månedene. Og godt var det, for stakkars gutten gikk berserk da jeg prøvde å legge ham i vogna. Han var livredd! 

"Hvorfor hater babyen min vogna?" -var setningen jeg fóret google med for noen uker tilbake. Svarene jeg fant virket fornuftige. Sånn, til å være google i alle fall.

Nyfødte babyer er vant til å ligge i den lune og trange livmoren, skvisjet (er det et ord?) fra alle sider. Konstant kroppskontakt, og ingen humpete grusveier og fortauskanter. Bare myk gynging. De nyfødte er ikke vant med tyngdekraften slik som vi kjenner den. I livmoren har de ligget i vann og bompet rundt i semi-vektløs tilstand. Kanskje det ikke er så rart at noen av dem friker ut i vogna?  Men når det er sagt, så går det an å tilpasse vognturen til den nyfødte. Jeg har tatt noen enkle grep, og nå får ryggen min en velfortjent pause innimellom, mens Lillebror og Lillejenta chiller i søskenvogna som vi fikk fra Jollyroom. 

Så, hvordan fikk jeg Lillebrors vogn-opplevelse til å gå fra dette:






Til dette?









Her er triksene jeg brukte:



Sørg for at babyen er godt støttet opp på alle sider, slik at han/hun ikke ligger og vingler på madrassen når vogna trilles. Det er spesielt viktig at hodet får god støtte. Jeg bruker et lammeskinn i vognbagen, og ruller opp sidene på skinnet litt, slik at Lillebror ligger trangt og godt i vogna. Rundt hodet hans legger jeg ofte en opprullet gulpeklut. Slik får han støtte uten at vi må pakke ham inn i tepper og dyner på sommeren. På vinteren er det en annen sak. Da kan dynen eller vognbagen brukes til å stabilisere den lille kroppen i vognbagen. 



Velg en vogn med god demping. Lufthjul og skikkelig god fjæring er et must for babyer som lider av vognfobi. De klassiske vognmodellene er best med tanke på fjæring syns jeg. Simo kombi, Basson og Emmaljunga Edge Duo har alle god demping som sørger for en litt mindre ristete tur for babyen. Beemoo vogna vår har også lufthjul, som demper veldig godt. Og  så kan man jo med fordel droppe de verste fortauskantene og grusveiene i starten...






Gradvis tilvenning er det vi har holdt på med. Jeg er persolig helt i mot alt som krever at babyen må hyle og skrike, så hvis Lillebror begynner å gi uttrykk for at "dette her gidder jeg ikke mamma", så tar jeg ham opp med en gang, og bærer ham resten av veien. Jeg prøver heller tre korte turer på ti minutter om dagen enn å trille en halvtime med en hylende baby. 



Gode assosiasjoner kan være nyttige. En kan prøve å la babyen ligge i vognbagen innendørs, enten når han/hun er i godt humør og kan ligge litt og prate og titte på leker, eller kanskje rett etter et stort måltid, når babyen er salig og mett. Men igjen, don't push it.
Hvis babyen opplever gode ting i vognbagen hjemme, er det sjangsene større for at det ikke blir ramaskrik med en gang dere legger ut på neste handletur på Rimi. 










Og så har me juksa litt... Jeg har ofte tatt med vogna ut mens jeg har Lillebror i bæreselen, for så å kneppe opp selen og legge ham forsiktig ned i vogna når han har sovnet og trille videre.
Det funker noen ganger. Andre ganger ikke. Poenget er at på denne måten får jeg i det minste av og til en liten pause fra bæringen. 




Jeg liker fortsatt å bære, og gjør det hver dag. Men av og til er det helt  nødvendig med en liten pause, og da er det helt himmelsk når Lillebror smått og smått aksepterer noen minutter her og der i vogna si. Før eller senere skal  jeg klare å spise et helt måltid mens han sover...
Stille før stormen....  






Hvordan var/er det med din baby? Er vogna hot eller not?





Tviholder på tiden: Lillebror 3 måneder


Begrepet "tid" har blitt så nært og viktig for meg etter at vi fikk barn. Jeg er blitt så mye mer bevisst på at alt  er forbigående. Spesielt etter at jeg ble trebarnsmamma. Før var det ofte slik at jeg følte jeg måtte ha noe å se frem til for å takle nuet. Sånn tenker jeg ikke særlig ofte lenger. For nå er jeg smertelig klar over at de fine små øyeblikkene er flyktige, og at jeg mest sannsynlig kommer til å glemme de aller fleste av dem. Det var blant annet derfor jeg startet denne bloggen. For å tviholde på denne tiden som renner igjennom fingrene på oss og ut i evigheten.





Lillebror har blitt tre måneder, og det gjør meg nesten litt trist. Samtidig så er det helt fantastisk å se hvordan han utvikler seg, og blir mer og mer trygg på den nye verden som han kom til, ni dager på overtid, for nøyaktig tre måneder siden.

Når jeg ser tilbake på babytiden med Storejenta, så oppdager jeg til min store skrekk at jeg har glemt så altfor mye. Hvordan var det å våkne opp med henne da vi bodde i den lyse leiligheten i Norge? Hvordan fikk jeg henne til å le da hun lå på stellebordet? Hvordan var det hun luktet igjen? Var hun 6 eller 8 måneder da hun fikk den første tannen? Hvor var vi da hun sa sitt første ord? Herregud som jeg vil holde på disse minnene! Ha dem i en hemmelig, låst skattekiste som jeg kan åpne når som helst og gjenoppleve de stundene vi har hatt sammen. Bildene fra den tiden blir en slags skattekiste.
Et bilde tatt på en helt vanlig dag:
Storejenta da hun var 3 måneder gammel



Å leve i nuet er ikke mindre viktig enn å spare på minnene. Det to er tett knyttet til hverandre. Fordi at for å ta vare på minnene, må man jo nesten leve ut øyeblikkene til det fulle for å ha noe å huske. Men "akkurat nå", blir fort til fortid.  Og jeg prøver mitt aller beste for å klamre meg til både gode og mindre gode minner med barna. Til og med de minnene som kan virke umerkelige og lite spennende.




For jeg tror ikke det kommer til å bli bursdagene, dyreparkturene eller julefeiringene jeg lengter mest tilbake til og ønsker å minnes. Nei, jeg mistenker at når barna er voksne, vil jeg komme til å lengte tilbake til en av de helt alminnelige dagene sammen med dem. Dager som bare kom og gikk uten at vi tenkte så mye over det. Dager hvor vi bare var sammen, da leiligheten var full av brødsmuler, veggene smykket med tegnestreker og vinduene fulle av små fingermerker. Dager som føltes som bare en av tusen dager. De dagene tror jeg at jeg vil gi alt for å oppleve igjen.

Jeg tar bilder av dem så og si hver eneste dag. Samme om vi har vært på tur i skogen eller bare har ligget hjemme med spysjuka.
Jeg knipser trofast i håp om å kunne se tilbake på disse dagene når de små fugleungene våre har flydd sin vei og vi sitter igjen i et reir som føles altfor tomt.
Jeg gjør så godt jeg kan.  
Jeg skriver ned samtaler mellom oss i en liten bok. Jeg skribler på bloggen. Arkiverer bilder. Tviholder på tiden.



Jeg syns ikke det er dumt at tiden går fremover og at barna vokser opp. Tvert i mot. Det er spennende, utfordrende og herlig! Og så litt vemodig. For om altfor kort tid, vil de små, kosete, åpne menneskene vi deler hjem med, bli til tenåringer som kanskje ikke akkurat deler ut klemmer i fleng, eller deler villig av sine innerste tanker. Det blir nok en morsom tid det også, men jeg tror også vi kommer til å være veldig glade for at vi har spart på minner i form av foto, video, blogg og brev. Og at vi tviholdt på småbarnstiden, levde ut hvert øyeblikk, ammestundene, hver bæsjebleie og sykdomsdag, hver trillende latterkule, de klissete kyssene og de myke klemmene til det fulle.

Bare knappe fire år siden, men jeg hadde
allerede glemt dette øyeblikket med Storejenta.
Heldigvis ble det foreviget. Dårlig bilde,
fint minne.





Hva tror du at du vil savne mest når barna blir voksne?
Hva gjør du for å spare på minner?

Det fjerde trimester: Svangerskapet er ikke over

Hvorfor protesterer den nyfødte hver gang han blir lagt ned? Hvorfor vil han kun sovne på brystet ditt? Han er ikke en "vanskelig baby" han har det bare litt vanskelig. Han er inni det fjerde trimesteret, og det kan være en tøff tid for mange babyer.

Kanskje noen av dere har hørt om det fjerde trimester før, kanskje ikke. Selv ante jeg ikke hva det var før andremann nærmet seg seks måneder. Da jeg leste om det, falt plutselig fryktelig mange biter på plass i hodet mitt, og jeg forstod at all den energien jeg brukte på å prøve å lære babyen min å tilpasse seg mine rutiner var bortkastet.

La oss ta det fra begynnelsen...
Storesøster hadde en relativt enkel overgang til livet på utsiden av magen. Hun sovnet raskt i vognen, og gråt ikke særlig mye. Lillesøster derimot, var helt annerledes. Hun sleit med å tilpasse seg den nye tilværelsen, og vi sleit med å tilpasse oss hennes behov. Det fjerde trimester var en prøvelse for oss. Vi prøvde og feilet mye. Men etter noen uker med desperasjon, så fant vi ut hva det var hun trengte fra oss: konstant nærhet, ekstremt hyppige måltider, hyppige bleieskift og skjerming for inntrykk. Vi hadde funnet en løsning som funket for henne, men midt oppi dette her, så følte jeg meg ofte frustrert og lurte på hvorfor akkurat jeg måtte få et så "vanskelig" barn. (Ja, jeg vet, fryktelig teit tanke, men man blir desperat av søvnmangel..) Da Lillebror kom, var vi forberedt på å takle et barn med større behov, og godt var det, for han har virkelig bevist at det fjerde trimester ikke er noe oppspinn...

Svangerskapet er ikke over ved fødselen
Ja det er noen som hevder at alle babyer blir født for tidlig,  og de baserer dette på det faktum at i forhold til alle andre pattedyrs babyer, så er jo våre små fryktelig lite utviklet. De kan hverken stå, gå eller krabbe. De kan ikke gå mer enn et par timer uten mat, og de skriker ofte veldig mye, uten at vi vet helt hva det er de vil. Teorien om det fjerde trimester baseres på at da vi mennesker begynte å gå oppreist, ble bekkenåpningen vår smalere, slik at babyene våre måtte fødes tidligere, og derav mindre utviklet. (Om dette stemmer vet jeg ikke, men det høres i hvertfall ikke så fjernt ut i min bok.) En ting er i alle fall klinkende klart, og det er at livet utenfor magen er en dramatisk overgang fra livet i magen:



Hva trenger en baby i det fjerde trimester?
Det fjerde trimester betyr altså: at babyen (i mer eller mindre grad) har behov for tre ytterligere måneder etter fødselen med konstant nærhet, varme, mat og kos, før de er klare for å ta fatt på å utforske verden. Det fjerde trimester kan være en utfordring, spesielt for mor som kanskje hadde gledet seg til litt mer hvile etter fødselen. Av min erfaring er det å lytte til babyen sin, og tilpasse seg babyens behov det beste for alle parter. Det vi gjorde, var å prøve å dempe den harde overgangen ved å simulere mye av de forholdene babyen var vandt til i fra livet i magen.

Her er mine beste tips for å tilfredstille barnets behov i det fjerde trimester:

Bevegelse og nærhet
Da babyen var i magen, var han vandt til å bli vugget av mors bevegelser hele dagen, og å være i konstant kontakt med henne. Derfor kan det være fryktelig skummelt for de små når de for eksempel blir lagt ned i en stor, åpen seng. Mange babyer nekter å sovne andre steder enn hos mamma. Hvem har vel ikke opplevd at den nyfødte roer seg best på mamma eller pappas bryst? Løsningen for oss ble å bruke bæresjalet for alt det er verdt! De første ukene bærte jeg sikkert i det som tilsvarer en hel arbeidsdag. Slitsomt? Ja. Men det var verdt det når babyen min fikk masse søvn og var rolig. Ikke alle babyer krever like mye nærhet som min lille sønn, men det er ikke dumt å investere i et bæresjal og øve seg på å knyte det, allerede før babyens ankomst! Jeg anbefaler et elastisk bæresjal i de første månedene. 
Bæresjal: Det eneste som fungerte for å få Lillebror til å sovne de første ukene

Hudkontakt
Når man tenker etter, så sier det seg jo selv at babyer liker hudkontakt, for det er jo dette de har levd med i ni måneder i mors liv. Det kan virke litt rart å sitte der uten t-skjorte og bare gjøre ingenting, men jeg kan ikke få anbefalt det nok! Av med skjorta med en gang babyen er født, legg ham/henne på brystet ditt, dekk dere til og bare NYT. Dette er det beste Lillebror vet, og han er merkbart roligere de dagene han får masse hudkontakt. Han sover bedre, og er generelt mye mer tilfreds.  Da han ble født, så var jeg blitt så bevisst på dette  med hudkontakt,  (man lærer for hvert barn en får...)  at jeg kledde ikke på ham før han ble tre dager gammel! Ja, det er sant. Det eneste han hadde på seg var en bleie, og vi satt alltid uten t-skjorte med ham på brystet og et lammeskinn over oss. Når jeg i blandt måtte legge ham fra meg så tullet jeg ham inn i lammeskinnet med et teppe stramt rundt, slik at han lå trangt og varmt. Jeg anbefaler virkelig nybakte foreldre å teste hud mot hud med lammeskinn som "teppe". Det er utrolig hvor godt man holder varmen med ull!


Mat etter behov 
Babyen er vant med å ikke kjenne sult. Han eller hun har vært forsørget med optimal næring til en hver tid igjennom svangerskapet og vil trenge hyppige måltider i denne overgangsfasen. Ja, en hører over alt at "babyen trenger mat hver 3. time" osv. men etter min mening så er tidsskjemaer er noe tull. Babyen trenger mat ofte, punktum. Ikke gjør det mot deg selv å begynne å stresse med å planlegge amminger/flasker. Gi babyen mat med en gang han/hun viser tegn til sult. Slike tegn kan være for eksempel at babyen gaper, snur hodet fra side til side, åpner munnen når du stryker den over kinnet, lager lyden for sult eller spiser på hendene sine. Legg heller barnet til brystet / gi flaske oftere enn nødvendig, enn å vente for lenge. Selvfølgelig er det viktig å gi babyen mat til visse tider hvis de ikke sier ifra av seg selv, (f.eks hvis de er søvnige av gulsott) men det er en annen sak. De fleste babyer vet når de er sultne, og sier klart og tydelig ifra. Lillebror har alltid fått bestemme helt selv når tid han vil amme, og han er en (STOR) sunn og rund baby.
Pupp akkurat når JEG vil sa du? Det hørtes ikke dumt ut...



Kjente lyder
Veldig mange babyer elsker hvit støy, som støvsugere, hårfønere, vaskemaskiner og lignende. Disse lydene minner om livet i livmoren og har en roende effekt på de fleste babyer. Her i huset har støvsugeren gått varm på kvelder hvor Lillebror slet med å finne roen.
Stemmen til mamma er også et viktig våpen. Babyen din har blitt godt kjent med din stemme mens han/hun var i magen din, og det kan være skummelt å plutselig ikke høre mammaen sin lenger. Har du ikke brukt å synge i dusjen, kan det være det er på tide å starte med det nå. Dette er den eneste måten jeg kan få noen minutter i dusjen om morgenen mens Lillebror sitter i vippestolen sin og venter på meg. Så lenge han hører mammas stemme er han rolig.


Gi slipp på forventninger -vær åpen 
Dette er kanskje det beste generelle rådet jeg har til nye foreldre. Ikke forvent at babyen skal være sånn og slik, sove til bestemte tider og bæsje til lik tid hver dag, og få panikk når han ikke gjør det.  Alle babyer har de samme grunnleggende behovene, bare i varierende grad. Noen babyer trenger å bli ammet veldig ofte, andre får i seg nok til å være mette i mange timer. Noen av dem sover igjennom natten fra første dag, mens de aller fleste våkner flere ganger for å få melk eller kos i mange mange måneder. Det beste vi som foreldre kan gjøre, er å tilpasse oss babyens rytme. Slik trives alle parter best. Så når babyen din sovner mens du ammer ham midt på dagen -ta deg en dupp du også! Ikke tenk på oppvasken eller de hybelkaninene under sofaen. De går ingen steder. Tro meg. Jeg har en hel dyrehage under sofaen som ikke har rikket på seg i flere uker.
La hybelkaninene formere seg mens du tar vare på den nye sjefen din!


Vær så snill, "skjem bort" babyen din!
Ikke stress med å få ham eller henne til å sove i sengen sin. (vår sønn har aldri sovet i sin..) 
Det er mange som får høre at de må venne barnet til å sove alene,og at de aldri kommer til å få fred fra ungen hvis de ikke gjør noe med det NÅ... 
BULL-SJIIIT sier jeg bare. Mine barn har fått samsove med oss så mye de ville, og likevel så sover nå store og lillejenta på sitt eget rom i egen seng, etter eget ønske. Noen ganger kommer de jo over til oss, men dette er absolutt ikke noe vi sliter med.

Så ikke tenk på å "lære" babyen å sove alene, eller ligge alene i lekegrinda på dagtid hvis han/hun ikke trives med det.
Den dagen kommer, men ikke alle nyfødte er klare for å ligge i vogn eller sove i vugge helt enda. Og det gjør nøyaktig ingenting. Du kan ikke -jeg gjentar- kan IKKE skjemme bort en nyfødt. Det bare går ikke an. Det babyen vil ha, er babyens behov.  Så her er det fritt fram -gi babyen din nøyaktig det han eller hun trenger for å roe seg og aldri ha dårlig samvittighet for at du bærer eller koser "for mye", for det finnes ikke noe som heter det! 
Jeg vet ikke hvor mange ganger Lillebror sover pr dag. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg bærer ham i bæresjalet. Og spør meg ikke hvor ofte jeg ammer, for jeg har rett og slett ikke peiling! Men vi har det mørkt på soverommet om kvelden/natten og prøver å ha det så stille, slik at det blir tydelig forskjell på natt og dag. Om morgenen får han ny bleie og morrapuppen sin, og så tar vi dagene som de kommer, og trives best slik.


De første ukene er intense. Babyen krever mye, og man er mye trøtt og engstelig. Spesielt med det første barnet. Men tro meg når jeg sier at det beste du kan gjøre er å lytte til babyen din,  drite i planer og skjemaer, og bare konsentrere deg om gjøre denne overgangen mellom livet i magen og livet på utsiden så skånsom som mulig for barnet ditt. 

Og så, plutselig en dag, etter uker med bæring i timesvis og dager hvor babyen alltid skrek når den ble lagt ned, så plutselig bare ligger han der på gulvet og gliser fornøyd for seg selv. Han er snart tre måneder, og det fjerde trimesteret er nesten overstått. Han har begynt å forstå seg på denne nye tilværelsen. Han har forstått at mamma og pappa alltid er der når han trenger noe, og han har skjønt at det er ikke så farlig at mamma tar seg en tissepause. Hun kommer jo alltid tilbake.



Hvordan vil du beskrive dine første tre måneder med ny baby? Opplevde du det som et fjerde trimester?





To tomater...

Du våkner alltid med et gigantisk glis om munnen, og du elsker å holde lange samtaler med oss og fortelle oss dine innerste tanker og følelser. Men ellers er du ganske stille av deg. Inntil nylig hadde vi aldri hørt deg le...

To tomater gikk over veien...
Så ble den ene påkjørt, og den andre sier:
Men plutselig ble mamma og pappa sine vitser uslåelig morsomme. Og du klarte ikke lenger å holde deg. Ut trillet verdens skjønneste latter, og vi var hekta fra første sekund. *MÅ HA MER.*
Det finnes ikke noe som er deiligere enn babylatter!
come on, cætsjh-up!






Hvor gammel var babyen din når han/hun lo for første gang?



Bryllup & Baby


Miniferien vår har vært innholdsrik. Først har vi fått ta del i et fantastisk bryllup, og så vi har feiret nok en en kommende mamma i vennegjengen, og jeg merker at livet, det er litt ok.
Brudeslør som fikk litt regn på seg / Brudebuketten / Brudeskoene / Forloveren meg i frisørstolen



Bryllupet på lørdag var noe av det herligste jeg har opplevd. Vakkert, morsomt og rørende.

Allerede dagen etter var det tid for babyshower for en av mine beste venninner. Vi overrasket henne med gaver, morsomme leker og kaker.
Nydelig snart-mamma / lavkarbocupcakes / blå ballonger: I'ts a boy! / Bleiekake!




Bryllup og babyshower på en helg sammen med verdens beste venner, mannen min og Lillebror. Kan det bli stort bedre? Tror ikke det altså.

Jo...forresten. Jeg savner de derre to trolljentene mine som venter hjemme i Berlin. Det har vært godt med litt avlastning og god tid sammen med kjente og kjære i Norge, men i dag vender vi nesen hjem.


Ønsker dere en god start på uka!

TEST: Beemoo Søskenvogn LA

FOTO: Jona//  Sponset produkt
Når man popper ut tre unger i løpet av fire år slik jeg har gjort, blir dette med transport av alle arvingene litt av et puslespill. Heldigvis finnes det snertne barnevogner der ute for de av oss som har vært kronisk-gravide. Jeg mener, sjekk denne doningen da. Den er ikke akkurat fæl å se på, denne dobbeltseteren!

Tidlig i vår, da jeg gikk og ventet på Lillebror, ble jeg kontaktet av Nordens største barneutstyrs nettbutikk,  Jollyroom som lurte på om jeg hadde lyst til å teste ut denne søsken/tvillingvogna. Siden vi ikke hadde skaffet oss en tvillingtrille enda, og jeg er en skap-vognoholiker, takket jeg ja til dette. Dessuten så bare elsker jeg freebies, ( som en viss diaperdiva sa) og er ikke flau for å innrømme det.

Nå har vi hatt vognen i noen måneder, og jeg liker den godt, så da kjører jeg på med en liten anmeldelse og håper noen får nytte av mine erfaringer. Og bare så det ikke blir noen misforståelser: Jeg har ikke mottatt noen feit sum for å skrive dette inlegget altså, faktisk ikke ei krone. Ingen meninger til salgs her, altså.

Okay, let's roll....
Hello there, Pretty...
Vognen som vi har testet, heter Beemoo Søskenvogn LA, og er en vogn som kan brukes til både tvillinger og søsken i ulik alder. Bag delen kan brukes fra fødselen og frem til barnet kan sitte opp i vogna. Etter det kan man ta i bruk sportsdelen(e).  Sportsdelene kan enkelt legges ned i sovestilling, noe vi har benyttet oss av når storesøstrene skal ha middagsluren sin.

Som dere ser på bildet over, kan man enkelt ta av sittedelene og snu dem den veien man foretrekker.
Du bare trykker på en knapp på hver side. Dette er superenkelt å få til, noe som er flaks for et lite teknisk begavet individ som meg selv. Jeg har mine styrker andre steder, for å si det sånn. OKAY tilbake til Beemoo.
Med et trykk kan du enkelt ta av sittedelene.
Vognen har lufthjul som gjør at kjøreturen blir mindre humpete og mere smooth sailing for ungene. Hjulene foran er også svingbare, som er et must på en slik vogn med tung last. Vogna er enkel å kjøre og svinge med, noe som er veldig praktisk når ammetåka er så tykk at man stadig må snu for å dra hjem og hente det man glemte.

Takket være lufthjulene, trenger man ikke å løfte fronten på vogna for å kjøre oppå fortauskanter. Jeg bare durer på rett frem, slik at vogna "hopper" opp på fortauet, nesten av seg selv. (Ikke prøv dette på de aller høyeste fortauskantene i byen da..) Noen vil kanskje kalle det vognhoppet råkjøring, men jeg sier ikke nei til litt action og spenning i hverdagen.




Vognen kommer med fottrekk til sportsdelene, og selvfølgelig også et overtrekk til babybagen. -et stort pluss på vinteren eller når det regner, og mye penre å se på enn den søppelsekken av et trekk som har brukt på den gamle vogna vår.




Vi fikk vognen levert med en babydel og to sportsdeler.  Vi kan altså bruke den til Lillejenta og lillebror, eller til begge jentene, alt etter ønske. Og så, når lillebror blir stor nok, bytter vi over til å bruke kun  det to sportsdelene. 



Vogna har en haug av praktiske funksjoner som jeg liker. For eksempel: håndtak øverst på babybagen slik at den enkelt kan bæres med en hånd, men også håndtak på begge sidene av bagen.
Sportsdelene har " titteluker" (se bildet over) som er veldig fine når man vil kontrollere om arvingene har slokna inni der, uten å forstyrre dem.

Min absolutte favoritt-dings på denne vogna er uten tvil handlekurven. Hallo! Jeg har faktisk aldri sett en så diger kurv på en vogn før. Når man har tre smårollinger på slep, så kommer det godt med. Jeg digger den! Vi pleier som regel å dumpe alt av innkjøp, stellevesker, sandleker, jakker og slikt oppi der, men man kunne nesten fått plass til en Sankt Bernhards-valp/en shetlandsponni/en Billy IKEA hylle i denne deilige handlekurven hvis man ville. Jeg mener, se på dette  her da:
Ca like stor som min første leilighet.


Vognen kan enkelt legges sammen. Den slås opp igjen i en bevegelse. Det går fint å legge den sammen med sportsdele på, men skal den inn i en standard -ikkesåkjempestor- familiebil, tror jeg nok sittedelene må tas av først. Men egentlig har jeg ikke snøring på bil og denne vogna fordi vi har ingen bil. Sorry.

Helhetsintrykket mitt av denne vogna, er at den er snaisen å se på, har mange praktiske funksjoner Jeg ELSKER handlekurven, og vognen er svært enkel å pakke sammen. Det at prisen er en hel del vennligere enn de mer kjente dobbeltvogn-merkene er heller ikke dumt! Akkurat nå så har jollyroom faktisk 40% rabatt på den!




Jentene våre digger Beemooen sin, og syns det er utrolig stas når at får sitte ved siden av hverandre.








Lillebror er fortsatt litt skeptisk til vogner, men noen små turer har det blitt, og han blir mer og mer fortrolig med å bli transportert rundt på fire hjul. Mer om akkurat det senere.




Har du prøvd søskenvogner? Hvilke, og hvilken er din favoritt? 
Spør gjerne hvis dere lurer på noe om Beemoo søskenvogna, og jeg svarer så godt jeg kan!





//produktet er sponset

Syv uker gammel Skravlebøtte


Syv uker (men herregud du ble jo født I FORGÅRS?!) gammel og du har nettopp oppdaget stemmen din. Du stirrer intenst på mamma og rynker øyenbrynene mens du former en trutmunn. Ingen lyd enda, men
kanskje hvis du veiver litt ekstra med armene? Nei, funka ikke det heller. Du tenker så hardt at du skeiler med øynene. Hvilken muskel bruker man for å snakke? Hm, hva med å sprelle litt med beina? Kommer det lyd da? -Neipp. Men du gir ikke opp.

Du puster raskt og rytmisk, ansiktet ditt blir enda mer konsentrert, og hele kroppen din sier "NÅ skal jeg få det til!" Du knyter nevene og skviser ut et "HUUØÆÆUGRR!" før du brått blir helt bom stille igjen. Øynene dine blir trill runde og munnen din er formet som en stor, overrasket O.


 "Var det der meg?" tenker du. " HEYYY DET FUNKA!"
 Og så smiler du litt førnøyd for deg selv, før du prøver igjen. 

"Hmm...hvordan var det igjen. Veive litt med armene, så beina, knyte neven og..."


Jeg elsker disse dagene. 

Beemoo Vippestol


Foto: Jona  // sponset produkt

"Jammen han gidder jo ikke gynge en gang, han bare ligger der og glor." Storesøster var ikke overbevist om at Lillebror hadde skjønt hvordan han skulle bruke den nye doningen sin. Jeg derimot
syns han er kjempeflink. For han er, som mange av dere har fått med dere, fryktelig glad i å bli bært, men i Beemoo vippestolen sin trives han også godt, så lenge han får høre på litt deilig kosemusikk (støvsugern) samtidig som han sitter der.


Jeg er jo av den mening at en nyfødt baby trenger minimalt av utstyr og leker de første månedene av livet, men likevel var det et par klassiske ting som vi ønsket oss til Lillebror. Så da vi var så heldige å få teste ut et par saker som vi manglet til ham fra barne-og babybutikken Jollyroom , ble jeg kjempeglad. 

Jollyroom har forresten et helt sinnsykt stort utvalg av barneutstyr og klær. Man trenger liksom ikke å surfe verden rundt for å finne det man ser etter,  og det digger jeg.

Nå som vippestolen har vært i bruk i noen uker, tenkte jeg å fortelle dere litt om den og hva jeg syns.

Stolen er av merket Beemoo Beemoo er et nytt varemerke som tilbyr smarte og stilrene barnevogner for den aktive familien.  Beemoo startet sitt sortiment med barnevogner, men har siden oppstart utvidet med vippestoler, vognposer, reisesenger, “stol på bord”, hoppehuske og tilbehør til barnevognene.  Beemoo utvider også stadig barnevogntilbudet sitt, og har i dag flere ulike søsken/tvillingvogner med 3 og 4 hjul, duovogner, joggevogner og triller. Vogner til en hver anledning, rett og slett.

Vippestolen vi har testet heter Beemoo Vippestol Classic.



Designet  er enkelt og stilrent. Her er det ingen knapper å trykke på eller snorer å dra i og det syns jeg er supert. Jeg er ikke så fan av disse babysitterne med musikk, vibrering og neonfargede ting som snurrer. Hver sin smak, men her i heimen er det funksjonalitet som gjelder, og denne stolen går under den kategorien. Så lenge man greier å få ungen oppi med riktig ende først så har man skjønt hvordan den funker .

Vippestolen er ergonomisk  i og med at stumpen til babyen ligger dypere enn resten, og ryggdelen er ikke for bratt. Det er ikke anbefalt at små babyer chiller for  lenge i slike innretninger, men når jeg vet at Lillebror har riktig liggestilling i stolen, føler jeg meg trygg på at han har det ok oppi der mens jeg drar på spa (tar meg en 15 minutters dusj). 



Den er latterlig enkel å rengjøre.  Stoffet er av den typen som bare tåler "alt". Jepp, denne stolen har allerede fått smake leverposteiskiven til Lillejenta, samt rikelige mengder gulp og andre babykroppsvæsker, men det er umulig å se det på den etter en kjapp vask med en våt klut. 

Lekebøylen  er enkel å ta av og settes på etter behov, og lekene kan tas av for å vaskes. (Evt. gjemmes i baklomma på Storesøster...) Lekebøylen blir nok veldig gøyal etter hvert som Lillebror begynner å gripe etter ting, men foreløpig stirrer han bare skjeløyd på de myke plysjbamsene og er ganske så tilfreds med det.

Sikkerhet er viktig når man har tre småtasser i hus. Det er jo en selvfølge at et babyprodukt ikke har noen skarpe kanter, steder hvor barna kan klemme seg, eller andre mulige dødsfeller, og jeg har ikke funnet noe slikt på Beemoo stolen altså. Men det at vippestolen i tillegg har en sikkerhetssele med en spenne som er gjemt bak et stoffpanel , syns jeg er genialt. På den måten får ikke storesøstrene tak på den, og åpnet sikkerhetsspennen for å stjele Lillebror og gjemme han under sengen på barnerommet. (Overhørte slike planer her om dagen, nemlig.)



Det at stolen har antiskli-knotter under er også ganske kjekt. For på den måten er det ingen fare for at stolen farer tvers over stuegulvet hvis du er like klumsete som meg og har lett for å skumpe borti ting over alt hvor du går… (sorry Lillebror)

Vi fant ut at vippestolen er overraskende robust, i og med at den tålte at en i overkant ivrig Storesøster på 15kg trøkket seg oppi den og gynget løs som besatt da mammaen glemte å følge med i et øyeblikk. (Heldigvis satt ikke Lillebror oppi den da...) Så den tåler en støyt for å si det slik, men jeg fraråder likevel prøveturer for storesøsken. Sånn i tilfelle.

Prisen syns jeg er veldig fair i forhold til kvaliteten, og akkurat nå har faktisk Jollyroom kampanjetilbud på denne vippestolen (og andre Beemooprodukter) så da blir den jo enda rimeligere.
Vippestolen som vi har kan  finnes  her

Det eneste som jeg stusset litt på ved produktet, var at jeg syns bruksanvisningen kunne vært enda mer detaljert, men vi (dvs: mannen min)  fikk jo satt den sammen tilslutt likevel. 

Alt i alt så syns jeg Beemoo vippestolen er en fin og praktisk sak, og jeg tror Lillebror syns den er veldig kjekk å ha. 

 Vi kommer nok til å bruke den mye i tiden som kommer.




Bruker du vippestol til babyen?
Hvaslags babyutstyr kunne du ikke vært foruten?  





//Produktet er sponset

Coping: Slik roer du en Kolikkbaby


"Coping": takle, klare, tåle, håndtere, holde ut

Holde ut. Det er det vi driver med om dagen. En baby som skriker av smerte er så utrolig vondt å høre på at det er til å bli rablende gal av. Mange av dere har nok fått med dere at Lillebror må bli bært i bæresjal mens jeg ræker gatelangs i Berlin sent på kvelden slik at han skal roe seg for natten. Det kan trygt sies at jeg folk har skult bort på meg med dømmende blikk når jeg har vært ute og gått mellom utesteder og restauranter i 10-tiden på kvelden med den fem uker gamle lille klumpen hengende på magen. Men det plager meg ikke. Jeg vet hva jeg gjør og hvorfor. De funker faktisk utrolig bra mot kolikkanfallene, disse kveldsturene.

Vi har søkt hjelp hos lege og osteopat, men Lillebror har ikke blitt merkbart bedre enda. Vi kommer til å fortsette å prøve å finne noen som virkelig kan hjelpe oss å finne ut av magevondtene hans, men i enn så lenge kan vi ikke gjøre mer enn å forsøke å hjelpe ham når han skriker.
Her hva jeg gjør for å komme meg igjennom dagene med en kolikkbaby:



 Babybæring på kveldstur: 
Når Lillebror begynner å bli urolig i 7-8 tiden på kvelden, binder jeg på meg bæresjalet eller meitaien, popper Lillebror oppi, og tar meg en lang rusletur rundt i Berlins gater.
Kameraet blir alltid med på kveldstur. Sånn i tilfelle.

Så fort vi er ute av huset roer han seg. Han liker susen fra bilene og den friske luften tror jeg. Bevegelsene og varmen fra mamma gjør sovemiljøet komplett, og han sovner som en stein. Etter at han har sovnet så går jeg som regel rundt i minst en halvtime til, slik at jeg er sikker på at han sover ordentlig dypt, før jeg drar hjem og legge ham i sengen. 
Dropper jeg kveldsturen, ender det med at han hyler og vrir seg i armene mine i flere timer helt til han sovner av utmattelse. Jeg trenger vel ikke å forklare hvorfor jeg foretrekker å vandre gatelangs.

Kveldsturene har lenge vært det eneste som har fungert for å få Lillebror til å sovne på kvelden uten å skrike i timesvis først.
Men det var før han ble kjent med denne:

Say hello to my little friend...
 Støvsuging: 
Jeg oppdaget helt tilfeldig at Lillebror roer seg øyeblikkelig når jeg begynner å støvsuge. Det funker nesten alltid -forutsatt at jeg har ham bundet på meg, og tar en skikkelig runde på gulvet med Siemensen. 

Til og med i dag ettermiddag, da det boblet og kokte i magen hans, og han ble helt stiv og hylte så han ble rød i ansiktet, (og mammahjertet gikk i tusen biter) så roet han seg innen tre sekunder etter at jeg begynte å støvsuge! Den perfekte kombinasjonen av støvsugersus og bevegelse hadde en slags magisk virkning...
På med støvsugern....

Et par sekunder senere...
Helt slått ut av støvsugern: WHAT is this black magic?!

Babyen sovner og gulvet blir rene. Perfekt vinn-vinn situasjon. Husmoren fryder seg!...eeeller ikke. Det hadde kanskje vært praktisk hvis ikke det hadde vært for at gulvet mitt ser slik ut:

 Hvit Støy: 
Det er visst et kjent fenomen det at babyer blir rolige av "white noise" eller hvit støy. Den monotone susen minner om lydene som babyen hørte i mors liv, og det funker faktisk så godt for så mange babyer, at det finnes haugevis av filer på youtube med hvit støy av alle slag. Tar du en titt på kommentarfeltet under videoene, ser man fort at dette er noe som fungerer for mange... 

Så for oss som ikke er superhusmødre som makter å støvsuge hver bidige kveld, så kan kanskje en lydfil med beroligende støy for babyen være en løsning? Her finner du "womb sounds" som Lillebror foretrekker. -lyder fra livmoren. Og for de mer kresne finnes det et stort utvalg av støvsugerlyder, hårfønerlyder, lyden av havet og dusjelyd! Og for dem som vil ha sovestøy tilgjengelig til en hver tid, så finnes det til og med mp3-filer på itunes, klare til å lastes ned.
Nå skal det sies at disse lydfilene KUN fungerer for oss hvis jeg bærer Lillebror samtidig, så jeg kunne nesten likegodt bare tatt og støvsuget hele leiligheten hver dag...Nesten. 


 Kolikk-grepet: 
Mange babyer liker å bli bært i mageleie, eller kolikk-grepet, som det kalles. Løft babyen og hold han/henne inn mot siden av din kropp. Legg den ene armen under babyen, slik at hodet til barnet ligger på armen din oppe ved albueleddet, underarmen din er plassert under brystet til babyen, og håndflaten mellom bena hans. Den andre hånden legger du forsiktig på ryggen til babyen mellom skulderbladene for å stabilisere vekten. Husk å holde babyen tett intil din egen kropp slik at du har bedre kontroll på grepet.

Dette funker på Lillebror, men ikke særlig lenge. Pappaen bruker ofte dette grepet når han holder en urolig gutt mens jeg får på meg bæretøyet.

 Vibrering: 
Et annet tilfelle av tilfeldig oppdagelse: Vi har et lite bad, så vi bruker vaskemaskinen som står der inne som stellebord med stellematte på. En gang bare måtte jeg nødt til å skifte en katastrofebleie på Lillebror akkurat mens vaskemaskinen sentrifugerte. Jeg trodde han kom til å få sjokk, men nei du. Fyren sovnet på den vibrerende maskinen...
Bare vask tøy og støvsug gulv du mamma, så sover jeg i mens...

I skrivende stund står jeg med Lillebror i meitaien på magen, womb sounds på full guffe, og gjør knebøy i sakte tempo. Det ser ut til å fungere fint. Han sover søtt og jeg får smekre sommerlår. Vinn-vinn liksom...


Har du brukt noen av disse triksene på din baby? Hvilket hjalp best?
Hvilke andre triks kan du for å roe en hysterisk baby?


5 ukers Photoshoot & Lillebror blogger


Plutselig har det gått hele fem uker siden jeg kom til verden på en snørik kveld i mars. Jeg har lært mye på disse ukene. Jeg kan for eksempel trylle frem hun derre mamma på et blunk hvis jeg ikke ser henne. Et lite hyl, og vips så er hun der igjen. Veldig lettvint,
så da gjør jeg det som regel alltid med en gang jeg ikke kan se eller lukte mammaen min.

Jeg vet ikke helt hva det derre fine hos mamma heter, men søsteren min kaller det boo-boo. Det som jeg får når jeg ligger på fanget og få mat hos henne. Der blir jeg mett i magen og veldig søvnig. Da legger mamma meg ofte ned i sengen og glemmer å ta meg med for eksempel hvis hun skal på do og sånn  -da er jeg rask til å minne henne på at jeg skal faktisk alltid være med. Alltid.

Hendene mine er også gode å smake på, for de er skikkelig myke. Jeg prøver noen ganger å få hele hånden inni munnen, men det går ikke helt. Enda.



Jeg har også lært meg å holde hodet mitt oppe i noen sekunder, men det vingler fortsatt ganske mye når jeg gjør det. Storesøstrene mine synes det er supermorsomt, og ler høyt av meg. Så da vingler jeg gjerne litt til.




En annen ting jeg kan nå, er å si ifra når jeg er glad. Det er ganske lett. Jeg åpner bare munnen, stikker frem haken og sier sånn  rrrøøh - så vet mamma og pappa at jeg koser meg. Det eneste som er litt irriterende, er at mamma hun hermer sånn når jeg snakker. Men jeg tror hun syns det er veldig gøy, så da bare lar jeg henne gjøre det.

Men det som mamma syns er skikkelig, skikkelig gøy, det er når jeg lager sånn rar, bred munn akkurat som hun gjør, og viser hvor godt jeg liker henne.




Ny sjef: Lønningsdag med Bonus

Den siste måneden på jobben har vært hard. Den nye sjefen min har ikke vært helt i slaget i det siste. Han har brølt mye, og jeg har ofte følt at jeg ikke er god nok for ham. Jeg har følt at jeg igjen og igjen ikke mestrer oppgavene mine, og ikke klarer å prestere det jeg håpte å oppnå. Jeg har til tider vært utrolig frustrert ovar at jeg ikke oppfyller de kravene som jeg hadde stilt meg selv.
I tillegg så er den nye sjefen min helt fullstendig puppegal,
og det kan ofte være slitsomt.
MEN, da lønningen kom i dag var alt glemt.









Kall meg billig, men da jeg så hvor gedigen lønningen var, så brydde jeg meg fint lite om at sjefen har skreket på meg hver eneste dag de siste fire ukene. Det at han bokstavelig talt dreit på meg  senest i går, gjorde heller ikke noe lenger. Sjefen min er visst sinnsykt raus!

Raus ny sjef: Sjekk den gigantiske bonusen jeg fikk i dag!



For når man får en så stor bonus -helt ut av det blå, så glemmer man at man ikke har fått hverken lunsjpauser, hvilepauser eller tissepauser på en måned. Jeg elsker den nye sjefen min!



Osteopati for kolikkbabyer: Mirakelkur eller Hokus Pokus?


Som noen av dere kanskje leste i dette innlegget, så har Lillebror hatt det litt vanskelig i det siste. Han har grått mye. Lillebror og jeg har hatt mange sene kvelder hvor jeg rett og slett tenkte at "dette orker jeg ikke lenger." Det er hjerteskjærende å se barnet sitt hyle ut i smerte uten at vi kan hjelpe ham noe særlig. Men som mamma har man jo ikke noe valg. Det er meg som har ansvaret, uansett hva. Vi bestemte oss for å søke hjelp, og valget falt på en dame (la oss kalle henne Fru K) som jobber som både Fysioterapaut og Osteopat.

Fru K har lang erfaring med osteopati-behandling av spedbarn, og da Lillejenta vår R var nyfødt og slet med kolikk, fikk vi hjelp av henne. I dag var jeg hos henne med Lillebror E.

Osteopati er en form for medisinfri, holistisk manuell behandling som fokuserer på generell fysisk velvære og helse ved å behandle bevegelsesapparatets "rammeverk" (dvs. Ledd, muskler og ryggrad). Målet med behandlingen er å påvirke kroppens lymfe, sirkulasjons -og nervesystem i positiv retning for å kurere eller i det minste redusere fysiske plager og/ eller sykdom. 

...og det der var jo en veldig forståelig forklaring, Doktor Jona...
Hvis jeg skal si det på norsk, så bruker Fru K bestemte massasjeteknikker, tøyeteknikker mobilisasjon og manipulasjon av ledd og lett trykk på visse punkter på kroppen til å behandle diverse vondter, som f.eks rygg eller magesmerter.

Osteopati går ut på at alle hele kroppen er en enhet, og at alt henger nøye sammen. Selv små plager kan ha en snøballeffekt, og påvirke resten av kroppen i negativ retning. Derfor er det i følge osteopatatene, viktig å lytte til kroppen og ikke kimse av små tegn som tyder på at det er noe som ikke stemmer.

Derfor syns vi det var på tide å få noen til å se på Lillebror, som tydeligvis ikke har det så bra for tiden.



Fru K fant ut at Lillebror er veldig stiv i den ene siden av ryggen sin, og at det kunne føre til smerter. Jeg ble vist tre øvelser som jeg skal gjøre en-to ganger om dagen med Lillebror for å mykne opp i musklene i ryggen hans.

Hun merket også at han sliter veldig med magesmerter pga oppblåsthet. Luften i magen kommer sannsynligvis av det at han sluker mye luft på grunn av den tette nesen når han ammer.
Fru K behandlet et par punkter på kroppen som skal stimulere mage og tarm til å jobbe mere effektivt.

Jeg må innrømme at jeg skjønner fint lite av disse osteopati-greiene og hvordan det funker.
Osteopatibehandlingen er jo så lite invasiv og skånsom at det ser nesten ikke ut som behandleren gjør noe i det hele tatt. Det hele kan jo virke en smule hokus-pokus...

Men, når det er sagt, så var Lillebror var utrolig rolig under hele behandlingen at jeg var helt målløs. Slik var det da vi hadde med oss Lillejenta dit også. Fru K er litt som en "babyhvisker" for meg. Lillebror som hater å ligge flatt, og som piper og klager med en gang han våkner, lå fullstendig avslappet på benken hennes i over en time under behandlingen. Det var første gangen på tre uker at han har ligget stille på ryggen uten å gråte!



Vi fikk beskjed om å gjøre de tre øvelsene som hun viste meg hver dag, og se det an om to uker om han trenger en behandling til.

Jeg er spent på om det blir noen resultater av dette. Skeptikeren i meg er ikke helt overbevist, men vi skal jammen gi det en sjangs!

Jeg har hørt fra flere voksne at de har hatt gode erfaringer med osteopati mot rygg og leddsmerter, samt fordøyelsesproblemer. Jeg har ikke prøvd det selv, men jeg vurderer faktisk å gjøre det, bare sånn for å kjenne etter selv. Kanskje ryggen min hadde hatt godt av det etter tre tette svangerskap.



Har du erfaring med osteopati?
Følte du at det hjalp deg/babyen din?


Forresten så blir jeg glad for alle gode tips til hvordan man kan roe en kolikkbaby hvis dere har noen!

Det nyfødte barnets hemmelige språk

 
Hva om nyfødte babyer kunne snakke? Operasangerinnen Priscilla Dunstan mener at de kan  nettopp det! Hun oppdaget et universelt nyfødtspråk som kan hjelpe foreldre å møte barnets behov før det begynner å gråte. En må bare vite hva  en skal høre etter.

Som de fleste foreldre vet, har et nyfødt barn en rekke primitive bevegelser som ikke er viljesyrte. Disse kalles nyfødtreflekser. Eksempler på nyfødtreflekser er f.eks sugerefleks, griperefleks (barnet griper automatisk rundt fingeren din) og gårefleksen (babyen lager gåbevegelser når den blir holdt oppreist og føttene får kontakt med et fast underlag). De fleste av nyfødtrefleksene forsvinner gradvis i løpet av det første leveåret og blir erstattet av viljestyrte bevegelser.

Det som ikke like mange foreldre er klar over, er at det (i følge Dunstan) også finnes v okale nyfødtreflekser. Altså, bestemte lyder som nyfødte lager med stemmen, som kan fortelle oss noe om behovene deres. 

For fjorten år siden, ble australske Priscilla Dunstan, en operasangerinne, mor for første gang. Priscilla har en medfødt gave: Da hun var barn, kunne hun spille Mozart etter å kun ha hørt stykket en eneste gang. Hun har det som kalles absolutt gehør.
Etter kort tid med den nyfødte sønnen sin, begynte Priscilla å gjenkjenne et mønster i lydene han laget. Mønsteret bestod av fem faste lyder som babyen laget før  han begynte å gråte. 

Etterhvert fastslo hun at at hver av lydene hadde en egen betydning. Babyen gav uttrykk for visse behov som f.eks sult, trøtthet eller at han måtte rape. Hun innså at babyen hennes " snakket" til henne på et vis, og at gråten først satte inn  etter at babyen allerede hadde varslet om behovet sitt igjennom en eller flere de fem små "ordene". 

Lydene som Priscillas sønn laget var disse:
Forstår du hva lydene betyr?
Illustrasjonen er lånt fra DLB sin facebookside

Ved å tolke sønnens fem vokale nyfødtreflekser, kunne Priscilla nå møte hans behov før  han begynte å gråte, noe som igjen gjorde at babyen trivdes bedre og det ble enklere for henne å takle hverdagen som nybakt mor.

Priscilla var så fascinert og overbevist av det hun hadde oppdaget, at hun brukte de neste årene på å utforske dette fenomenet. Hun snakket med tusenvis av mødre og babyer fra hele verden og fant ut at samtlige nyfødte babyer laget nøyaktig de fem samme  igjenkjennbare lydene som hennes sønn hadde gjort. Hun hadde oppdaget et universellt "nyfødtspråk."

Hun bestemte seg for at dette var noe hun måtte dele, og begynte informere andre foreldre om det hun kaller DBL eller Dunstan Baby Language via youtube og andre sosiale medier. Priscilla lærte foreldre å tolke vokalrefleksene til  de nyfødte babyene, og det fungerte. Foreldrene slapp å gjette seg fram til hvorfor barnet var urolig, og ungikk dermed å bruke tid og krefter på å gå igjennom hele "sjekklista" før de fant ut hva det var barnet trengte. Babyene fikk behovene sine dekket mye raskere enn før, og gråt derfor merkbart mindre. 

Nå har DBL blitt en skikkelig buissness, med opplærings-apper og videoer til salgs. Men heldigvis er opplegget så enkelt at man ikke nødvendigvis trenger å bruke penger på å lære det.

Første gangen jeg hørte om DBL var faktisk via The Oprah Winfrey show, kort tid etter at vi fikk vårt andre barn. Jeg var skeptisk, og syns dette hørtes litt for mye ut som en drømmefasit. 
Men så tok jeg en titt på opplæringsvideoene til Dunstan, og begynte å lytte til babyen min.  

Jeg ble sjokkert når jeg la merke til at babyen min laget nøyaktig de lydene som ble vist i videoen. 



Kunne det virkelig stemme? Hadde babyer alltid hatt et hemmelig språk som vi, inntil nå, ikke hadde lagt merke til?

Smått og smått lærte jeg å tolke de små lydene som datteren min laget, og ofte klarte jeg å møte hennes behov umiddelbart, før hun trengte å begynne å gråte.

Selvfølgelig skjedde det fortsatt i blandt at jeg ikke klarte å roe datteren min, og hun gråt noen ganger mye og lenge da hun hadde vondt i magen. Men så hevdet jo ikke Dunstan at hun hadde funnet en mirakelkur mot spedbarnskolikk, men heller en slags veiledende guide til å tolke babyenes, vokale reflekser. 

Nå har vi nettopp fått vårt tredje barn, og igjen måtte jeg sette meg ned og se på DLB videoene og spisse ørene for å virkelig høre etter hva det var babyen min fortalte meg.

Jeg har opplevd at DLB veldig ofte hjelper meg å roe babyen min før han begynner å gråte. Ignorerer jeg disse fem små lydene, ender det alltid med hyl:

"Eh" betyr "jeg må rape"
"Neh" betyr jeg er sulten.
 (Mine barn høres mer ut som de sier "Ngaa". Cluet er at jeg er sulten-lyden begynner på N)
"Heh" betyr jeg er ukomfortabel. Kanskje er barnet for varmt/kaldt eller ligger i en vond posisjon.
"Eairh" (På norsk ville jeg skrevet "Æerrrr" -med skrolle-R!) betyr luft/smerter i magen eller jeg må på do. 
"Owh" Betyr "Jeg er trøtt".

Kan nyfødte babyer virkelig "snakke"?
Illustrasjonen er lånt fra DLB sin facebookside


Jeg anbefaler dem som er blivende eller nybakte foreldre å ta en titt på Dunstan Baby Language. Nå finnes det til og med en app til smartphonen som hjelper foreldre å tolke babyens lyder... Selv bruker jeg kun mine egne ører til å tolke lydene, og det holder. Jeg kjenner til og med igjen lydene hos andre babyer enn min egen og syns det hele er veldig fascinerende. 

Det å bruke Dunstan Baby Language-prinsippet for å forstå den nyfødte, fungerer best på babyer fra 0-3 måneder. Etterhvert begynner noen av refleksene så smått å forsvinne.

Dette er selvsagt ingen magisk baby-fasit, men jeg syns DBL er såpass hjelpsomt i min hverdag at det absolutt er verdt å dele videre! 

Du kan lese mer om emnet på DBL sin hjemmeside her eller på Wikipedia her.
Lær å høre forskjell på de forskjellige lydene her.
DBL finnes også på facebook her.



Hva tenker du om Dunstan Baby Language?

Tror du Priscilla Dunstan har rett i det at det finnes et universelt "nyfødtspråk" ?
Kjenner dere som har små babyer igjen de fem lydene?



Våkenatt


Jeg gjør meg klar for en ny våkenatt. 
Drikker et glass vann. Binder på meg bæresjalet.
Jeg bærer deg tett inntil meg og gjentar de samme ordene:
-Ja lille venn. Jeg vet. Det blir snart bedre. Jeg lover.
Du gråter så sårt og intenst.
At noen som er så liten skal ha så vondt, 
det er ikke rettferdig.

Den første timen er over, 
og jeg har nådd min grense.
Nå gråter jeg også. Jeg har prøvd alle triks. 
Nå bare traver jeg frem og tilbake med deg,
og jeg skulle ønske du var tilbake i magen min.
Bare for en liten stund. Slik at du fikk sove.
For at noen som er så liten, skal gråte så sårt,
det er ikke riktig.

Klart jeg er sliten. Visst er det tungt.
Likevel vet jeg: en dag er dette over. Du blir ikke liten for alltid.
Og alt jeg har igjen er minnet av lukten din, håret ditt.
Hånden din som grep rundt pekefingeren min,
 rett før du lukket øynene
og vi sovnet tidlig om morgenen. 



hits