BAD DAYS

Har vi begått en diger tabbe?




Det hender jeg lurer på hva i huleste det var vi tenkte. Hvordan kunne vi innbille oss at dette var en lur idé? Greit nok at vi er glade i liv og leven, men fire barn under barneskolealder? Er ikke det bare toppen av galskap?

De tvilende tankene dukker gjerne opp når ting skjærer seg. Sånn ordentlig. 

Som på dager hvor det føles som om barna hyler på roterende skift, krangler om fullstendig banale ting, avviser middagen jeg har brukt en time på å lage, og frokostblandingen flyr vegg i mellom. I tillegg ser kanskje huset ut som et katastrofeområde (ok, stryk "kanskje" -det ser så å si alltid bombet ut) og så er det jo statistisk sett alltid minst en som våkner om natten og holder konsert. Dager hvor vi glemmer avtaler, kommer for sent til omtrent alt, og aldri klarer å finne en forbannet partner til de single sokkene. 

De dagene kommer gjerne tvilen som en sviende klump i magen. Har vi begått en gedigen tabbe? Er denne situasjonen bare kjip for alle involverte? Kanskje vi skulle visst bedre...




Men så husker jeg hvordan livet var med to barn. En på nesten to år, og en på et par måneder. Jeg er rimelig sikker på at hjemmet var ca like rotete da også. I allefall nesten. Og skrik og skrål var det garantert mye av den gangen, med en i begynnende trassalder, og en med kolikk. Middagene slo ikke alltid an da heller, og visst var det mange sene kvelder og netter den gangen da vi hadde «bare» to barn. 

Og så vandrer tankene tilbake til da vi fikk førstebarnet. Det var ikke akkurat babyidyll og glansbildehverdag da heller. Starten på min reise som mamma var beintøff. Jeg ramlet rett på trynet og brukte lang tid på å reise meg igjen. 

Men jeg reiste meg jo. Jeg fikk hjelp der jeg trengte det, slakket på forventningene, lærte meg å se det gode i det livet jeg har, og mest av alt, lærte jeg å stoppe og suge til meg øyeblikkene som gjør alt så innmari verdt det. Og så tenker jeg at vi kanskje ikke var så dumme likevel. 




Vi får jo så mange små krem-øyeblikk som gjør livet så himla godt å leve. Så mange klemmer, så mange søte samtaler, så mange stolte fremskritt. Og når jeg ser hvordan barna møter utfordringer og takler dem med et smil, når de er gode mot hverandre, gode mot seg selv, og viser gelde over selv de bittesmå seierne, - da innser jeg jo at de har det ikke akkurat kjipt. 




Når jeg bare minner meg selv på dette, blir jeg straks bittelitt lettere i hjertet. 

Og så hjelper det å spise sjokolade. Og gjerne en kebab til. Det er lov når alt skjærer seg. 

Men jeg har en uheldig tendens til å glemme å se meg tilbake, og bare tenke på hvor lang og tung den neste motbakken ser ut.

Det å stoppe og se tilbake kan nok mange mammaer ha godt av. Ta en titt over skulderen og se hvor langt du har kommet. Ikke bli ovverasket om du innser at du har vokst en hel del på veien, og fått en helt ny måte å se verden på. Pluss et lynskarpt øye for hodelus og gryende trassanfall. Barn gjør det med deg. 

Ærlighet for nybakte foreldre



Det er ingen som mestrer foreldrerollen hundre prosent fra dag en. Det er en bratt lærekurve, og den stopper ikke etter nyfødtperioden heller. Men hvorfor har vi ofte så vanskelig for å være ærlige om hvor tøft det er å være nybakte foreldre? 

Selv syntes jeg det var flaut å innrømme hvor livredd og rådvill jeg var da jeg fikk mitt første barn. Morsfølelsen skulle liksom sveipe inn i det øyeblikket barnet ble født, og instinktene skulle ta seg av resten. Men sånn ble det ikke. Så jeg skammet meg, og holdt det vanskelige for meg selv. 

Jeg var så stresset og redd at jeg mistet matlysten, sov ikke selv om barnet hadde et godt sovehjerte, og la skylden på meg selv hver gang den lille bylten skrek. Og det verste var at jeg følte meg alene. Det ante meg ikke at så å si alle nybakte mødre, og fedre, kjenner på disse følelsene. 




I ukens spalte hos foreldre.no, tar jeg opp dette temaet. Jeg har selv prøvd både det å tie om den vanskelige barseltiden, og det å være fullstendig ærlig og åpen om både det gode og vonde. Det sistnevnte fungerte så utrolig mye bedre. Ikke bare for meg, som opplevde en enorm lettelse i det å være dønn ærlig da jeg ble mamma for tredje gang, men også for dem som fikk høre eller lese om våre prøvelser med fersk baby i hus. Det var det mange som takket meg for. 

Det høres forferdelig kjiséaktig ut, men det hjelper alltid å vite at man ikke er alene. Så mitt beste tips til deg som synes nyfødtperioden er vanskelig: vær ærlig. Det vil både du og andre tjene på. 



Hvor ærlig var du om de kjipe sidene ved livet som nybakt forelder? Følte du et press om å mestre den nye rollen på nullkommaniks? 


Galskap


Dere er gærne -sa folk da vi fortalte at vi hadde bestemt oss for å dra. Flytte nå? Med tre småunger, og en av dem på fire måneder? -Lykke til gærninger!  Tull, tenkte jeg. Det går så bra så.

Men akkurat i dag er jeg helt enig. Det er litt galskap i det vi driver med. Forruten det at vi har med oss tre små unger på slep, så er det et faktum at ammetåka og bitteliten baby gjør ikke akkurat flytteprosessen enklere. 


Mange små mennesker og mange behov å ta hensyn til midt oppi kaoset.

Hva er det vi holder på med egentlig? tenkte jeg i dag da det lå en liten jente på gulvet og skreik fordi mamma var så umedgjørlig, mens Lillebror knirket og snappet etter puppen og jeg stod der med hodet fult av svirrende tanker om kontraktskriving, avtaler som må inngås, ting som må kjøpes, ordnes og stelles. 

Jeg vet at det bare er snakk om et par uker før det hele vil roe seg betraktelig, men herregud kan vi ikke bare spole over denne biten da? Værsåsnill?

Hva i all verden var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å gjøre dette? Og så midt i ferien, når barnehager er stengt og mulige arbeidsgivere desverre ikke er på kontoret. Så når fellesferien endelig er forbi skal vi bytte jobb, bytte hjem, ordne møbler og kjøpe en bil til. Så kommer jo tilvenning i barnehagen, jobbstart, levering av masteroppgave og litt blogging innimellom alt. (Ja jeg vet jeg har vært slapp.)
-åja, jo så skal vi ha dåp snart også. 
GALSKAP! 

Kan vi spole over denne delen? Plis!


På de fleste dager så liker jeg planen vår. Det er en sinnsykt hektisk plan, men jeg vet at resultatet blir bra... eller jeg håper i det minste det. 

Det bør bli bra.
For når jeg stod der på kjøkkenet i dag og prøvde å amme mens jeg pirket løs de brente vafflene med den ledige hånden, og jentene hamret på bordet og ropte i kor "VAFFLER VAFFLER VI VIL HA VAFFLER", så klarte jeg ikke å finne på noe å si for å roe dem. For alt jeg tenkte på mens jeg stod der, var dåpskjolestoff, månedlige daglivareutgifter og forsikringsavtaler. Akkurat da følte jeg ikke akkurat at yes -dette er den beste planen ever. 

Nå har jeg vært "stay at home" mamma i nesten fire uker (mens mannen min tar siste innspurt med masteren) og jeg må si at jeg ville ikke akkurat gitt meg selv toppkarakter. En svak C kanskje. På en god dag. 

I dag ville jeg nok fått en F, med tanke på hvor lenge Disneychannel surret og gikk... Huff da.

Disneychannel som barnevakt: Gratulerer -du ble ikke mom of the month denne gangen heller...


Greit, jeg skal ikke banke meg selv opp for mye. Det at jeg halter litt i mammarollen for tiden kan jo ha noe med flyttestresset og de nye omgivelsene å gjøre. Og dæven - jeg har fått ENDA mer respekt for dem som gjør dette på fulltid. Også dem som flytter med barn! Herreguri hvor mange ting det er å tenke på! Alt henger liksom i løse luften i en periode, man har null styring og skuta seiler liksom bare av gårde i ukjent farvann. Jeg våkner om natten for å fylle ting på To Do -lista.

Jeg sier det igjen -det er galskap. 

Og så har jeg ikke dusjet på tre dager da.
Så sånn sett så er det egentlig litt flaks at vi ikke har hatt besøk på en stund.
Ikke dusja på tre dager. I am not amused.





Men ellers. 
Joda, ellers så går det sånn tålig.



________________________________________________________________________

Har du flyttet med små barn? 

Når Monstermamma våkner


De som har lest bloggen min en stund vet at jeg ikke lever noe plettfritt drømmeliv. Det går opp og ned. Heldigvis mest opp, og jeg er storfornøyd med livet. Men så kommer det av og til dager, som alt bare ramler sammen.  De dagene er jeg ikke den mammaen jeg vil være. Langt ifra.

På de aller fleste dager, så klarer jeg å sette pris på de små tingene. Jeg lar kaoset som det innebærer å ha tre små barn drive meg videre, akkurat som jeg flyter på en bølge. Jeg klarer til og med verdsette øyeblikk med trass og lignende utfordringer.

Men det er vanskelig. Og med jevne mellomrom forsvinner hodet mitt under vannet en liten stund, og da våkner min indre monstermamma, -and it aint pretty, people. 



På sånne monsterdager så har jeg lyst til å stappe en sur tennissokk i munnen på dem som sier at jeg må "nyte småbarnstida før den er omme." For på en sånn dag, så "nyter" jeg ikke at toåringen skjeller meg ut under frokosten fordi at jeg tok yoghurten i skåla FØR honningen og ikke omvendt. Jeg syns heller ikke det er dødskoselig å ha to smårollinger med meg inn på do og en baby på fanget mens jeg tisser. Er det så sykt mye å be om å få tisse i fred da?!

Og nei. Jeg syns ikke det er sjarmerende når de små ikke rekker å gå på do selv og brøler "BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆS" som et tostemt tåkelur klokken halv sju om morgenen. 
 Jeg vet at de ikke gjør det med vilje, men  på sånne dager, akkurat i det øyeblikket når jeg finner tre stk klissete pastaskruer i undertøysskuffen min, så får jeg lyst til å si opp denne stillingen med umiddelbar virkning.

Men det kan jeg jo ikke.
Det jeg desverre gjør da, er å sutre. Og mase. Kjefte og trampe. Som et uflidd mammamonster.  Jeg sier ugjennomtenkte ting til barna. Klager over småting til mannen, og er rett og slett en vanskelig og dritkjip utgave av meg selv. 

Men jeg har lært meg å svelge stoltheten og be om unnskyldning.
Og heldigvis kommer sånne monsterhumør-dager sjelden.

Jeg er ikke stolt av det. Men jeg skammer meg heller ikke. Ikke så mye i hvertfall.
Og jeg vet at det finnes flere der ute som av og til har en sånn monstermamma-dag. Monsterpappa-dager forekommer garantert også.

-det går bra. Du er ikke grusom.  Ikke la en dårlig dag få deg til å føle at du har et dårlig liv. Ungene overlever. De har sikkert godt av å se at mamma ikke er en robot, og at selv hun har dårlige dager. Så lenge de får vite at det ikke er dem som er grunnen til at mamma oppfører seg som en humørsyk dust, så blir de nok ikke skadet for livet. Vær grei med deg selv. Så lærer de å være greie med seg selv i samme slengen.


Prøv en av mine supre overlevelsesstrategier: sjokolade + sjokolade + kaffe + massiv utskeielse med takeout, sofasliting, send et eller flere av barna til bestemor, utfør absolutt INGEN produktive handlinger, neglisjér eventuell blogg og ta et glass fyldig rød om kvelden. Du trenger muligens bare litt gi F-stemning, noe frytyrstekt å putte i munnen og en episode Game of Thrones for å komme deg på rett kjøl og legge monstermammaen i dvale igjen. 

Du har ikke sviktet alle ved å ha en dårlig dag. Du er bare et vaskeekte menneske, mamma. 






Mandagsbilder: Sjukdom

Mandagsbildene i dag ble ikke helt som jeg hadde ønsket. Lillebror var ikke akkurat i humør for photoshoot. Sannheten er at det er litt tøft å være mamma akkurat i dag. Og enda tøffere å være Lillebror. Stakkars bittelille har blitt forkjølet. En forkjølelse er ingen spøk for en nyfødt som jo utelukkende bruker nesen til å puste.


Men han er så tapper denne lille karen. Han ammer som en helt, selv med snørr i nesa. Det blir mye tårer og stress, både for meg og Lillebror, men vi kommer oss igjennom det her til slutt.



Så det går i saltvannsdråper, nesedråper og morsmelk i den lille nesen, men ingenting ser ut til å hjelpe noe særlig. Det er så vondt å se ham slite sånn med pusten.


Det var akkurat på samme måten med Lillejenta da hun ble født for to år siden. Hun fikk også tett nese da hun var 2-3 uker gammel og ammingen ble fryktelig slitsom for henne. Jeg gikk rundt med henne i bæresjalet her hjemme 24/7 og bysset. Kveld etter kveld i mange uker trasket jeg frem og tilbake i stua, så det nesten ble spor i parketten. Og nå er vi her igjen. Det er ikke noe artig å ha en syk og misfornøyd baby, men jeg vet det kommer bedre dager. Håper bare de kommer snart!


Zwei



Statusupdate:
Tann: Fikset (sånn provisorisk i hvertfall)
Barn: Fortsatt syke 
Baby i magen? - Ja

Da er vi altså to dager på overtid og jeg er sjeleglad for at Lillebror holdt seg inne i natt slik at jeg fikk tid til å få fikset tannen min i dag. Det er godt å kunne drikke og spise igjen uten smerter! (Og nei jeg fikk ikke bedøvelse, men det gikk greit fordi det var raskt over.)

Stakkars jentene våre er fortsatt veldig reduserte i formen. Storesøster er feberfri, men apetitten og humøret halter... Lillesøster har skyhøy feber og laber allmenntilstand, så hun får paracet og ibux både natt og dag. Stakkars lille...


I dag ble tøffere enn forventet for oss voksne. Lite eller ingen søvn mange netter på rad, syke barn og fødsel i vente er ikke akkurat en ideell situasjon, og i dag ble det rett og slett litt for mye for alle sammen. Jeg tror vi er litt lei av hverandre, hele gjengen.

Så nå har Oma vært og hentet jentene, slik at de små får seg en trilletur og litt frisk luft, og mannen og jeg får en pustepause før det er påan igjen.


Storesøster har et rolig øyeblikk med byggeklosser. Takk gud for sånne pauser.
Nå som jeg er på overtid, er det jo naturlig at meldingene og telefonene fra familie og venner tikker inn. Folk vil vite om jeg "merker noe". Jeg forstår jo at det er kjempespennende, og at folk gleder seg veldig. Men det er litt absurd at "alle" vil at babyen kommer NÅ, mens jeg går rundt og håper så inderlig at han blir inni magen i noen dager til. Ikke det at jeg syns det er så herlig å være så sinnsykt sprenggravid. For jeg merker på kroppen at det holder i massevis nå. I løpet av de siste par dagene har det plutselig blitt utrolig tungt å være gravid.
Men:  To syke små jenter er ikke gøy. Og to syke + en nyfødt baby er nok ikke kjempemye morsommere. Så derfor går jeg gjerne noen dager til på overtid! 

Det hadde vært fantastisk om vi i allefall kunne vært kvitt feberen før han kommer. Jeg er livredd for at han skal bli smittet, for det skjedde da Lillesøster ble født. Forkjølelse er ingen spøk for en fersk baby liksom.

Stille før stormen? 



Okay, nok sutring. La oss se på det positive i situasjonen:

-Jeg blir muligens ferdig med strikkeprosjektet mitt før babyen kommer hvis jeg går noen dager til over tiden.
-Vi har fått innarbeidet skikkelige nattevåk-rutiner før Lillebror i det hele tatt er født
-Vi får vennet oss til at leiligheten generelt ser ut som et katastrofeområde før babyen kommer
- Snøen rekker forhåpentligvis å smelte før jeg føder, slik at trafikken i byen roer seg og jordmor rekker frem til fødselen
-Kanskje Lillebror til og med får dele bursdag med søsteren sin som er født i
 slutten av mars. Praktisk.


Neida.. vi kommer sikkert til å le av det hele når han først er her. For det viktigste er jo at fødselen går greit og at Lillebror og jeg er i god form. Toåringer og treåringer er bare syke ofte, og sånn er det med den saken. Kanskje jeg bare er så opprørt og stresset fordi at jeg føler jeg har lite kontroll over ting? Jeg vet ikke. Det føles som skuldrene mine snart gror seg fast i ørene mine, så stresset jeg er. Men jeg skal prøve mit aller beste for å komme i rett sinnstemning for fødsel. Tror det nok er det lureste.
Takk for at dere holder ut med meg i disse anstrengende og klagete siste dagene!





Noen som har noen gode tips til hvordan å stresse ned?

Eins

1 dag på overtid. To syke småjenter og en veldig vond tann.
Vi venter helst litt til, og storesøster "rydder opp" i babymagasinene i mens...

Termindagen kom og gikk uten action. -og takk og lov for det, for jeg er ikke akkurat i fødehumør for tiden. Utrolig merkelig å gå ifra å være SÅ klar for fødsel til å ønske seg at det drøyer minst et par dager til. Jeg VIL gå på overtid, for det passer ikke med fødsel nå.
Lillesøster er kjempedårlig med høy feber. Storesøster har heldigvis ikke feber lenger, men sliter med en kraftig forkjølelse og ørebetennelse. Jeg har fått time hos tannlegen i morgen tidlig, for å sette inn ny fylling etter at den gamle falt ut i går. Så nå håper vi bare at alle blir friske og at jeg rekker å få fikset tannen før det blir fødsel. 

Jordmor var her for første overtidssjekk i dag. Vanligvis er jo de fleste damer rimelig gira på å føde når de er kommet over 40 uker, men jeg var veldig klar på at hun fikk passe seg så ikke hun satte i gang noe i dag. Så det ble ingen undersøkelser av livmorhals eller forberedende akupunktur på meg. Kun standard oppfølging med hjertelyd, blodtrykk osv, og alt så supert ut. Lillebror koser seg i magehuset sitt. 
Jeg fikk streng beskjed om å ta det helt med ro de neste dagene, så jeg ikke blir syk selv, og slik at Lillebror kanskje venter litt til så jentene rekker å bli kvitt dette fæle viruset før han kommer.

Så da blir det nok et par dager til med innetid og rolig tidsfordriv på oss...
Hjemmelaget tryllestav "hokusPokus bort med virus!" / Påskefarger på små negler
Duplotårnbygging er terapi for syke småjenter
Rart å se Lillesøster så rolig og stille / Frosne blåbær er best når man har vondt i halsen




































Håper bare at tannlegebesøket i morgen ikke setter i gang ting...

Sist jeg var hos tannlegen, ville hun ikke gi meg lokalbedøvelse siden jeg var gravid. Men jordmor mente i dag det var helt tullete og sa jeg fint kunne få bedøvelse.


Er det noen som har erfaring med dette? Det er vel ikke farlig for Lillebror om jeg får en sprøyte hos tannlegen?


ps: skal prøve å få til 40 ukers bilder senere i dag, men kan ikke love noe. Litt vanskelig å ordne fotoshoot når man har to små sjuketroll inne i studioet (soverommet vårt) hele dagen ;) 

Termindagen: Bad timing

I dag er det termindato. Hurra osv... Men desverre er sjangsen for at det blir fødsel i dag minimal. Uttrykket "bad timing" har vel sjelden vært mer passende...
Takk Gud for denne etter en lang natt. Rakk akkurat å drikke halve før jeg hadde et uhell...
























Jeg har vært ganske innstillt på å gå på overtid. I hvertfall en dag eller to. Men nå er det nesten sånn at jeg føler jeg MÅ gå en uke over tiden, minst. Slik at vi får tid til å få orden på alt kaoset. 

Fem grunner til at jeg kommer til å knipe igjen i noen dager til:


1. Storesøster har blitt ordentlig syk igjen. Feber, halsvondt, øreverk, vil ikke spise, vil ikke noenting. I natt våknet hun med skikkelig heavy neseblod og fikk selvfølgelig helt panikk stakkar liten. Jeg lå og overvåket henne resten av natten, for det føles ikke helt greit å se ungen sin styrtblø som det der...



Like sta som alltid. Foretrekker fortsatt å gå med forskjellige sokker. 





















2. Lillesøster har også blitt syk igjen. Jess. Vi har så flaks. Kun noen dagers pause fikk de, stakkars små, før det var påan igjen. Lurer på om det vil ta hele to uker før de blir friske igjen denne gangen også. Håper ikke det. Heldigvis har hun en pappa som er veldig god å sove på.


3. Bare sånn fordi at det er så typisk meg, så klarte jeg å miste en tannfylling på det mest upassende tidspunkt ever. (Jeg som aldri har hatt hull i tennene, klarer alltid å ødelegge dem på andre måter når det passer vanvittig dårlig)
Så nå må jeg på hastetime hos tannlegen i morgen eller tirsdag og få fikset tanna igjen. Blir godt å få herjet litt med mine ekstremt følsomme tenner uten bedøvelse i tannlegestolen. Frem til da blir det nok kun flytende føde igjennom sugerør på denne dama, for det å ha åpent inn til nerven i tanna når man prøver å spise eller drikke er vondere enn å trøkke ut en unge faktisk! Dritkjipt, for jeg kan ikke trøstespise meg igjennom disse sykedagene med ungene engang... 

4. Etter en uke med milde varmegrader, sol og vårlukt i luften, fant vinteren plutselig ut at den ikke var helt ferdig likevel. Vi har fått snø og minusgrader igjen. Det er meldt -12 til tirsdag. Herlig, sykdoms og babyvennlig vær... 






















5. Og som følge av sykdom og stress så  ser selvfølgelig leiligheten ut som...vel.. døm selv... Fikk ikke akkurat kjempemye fødelyst av det her gjorde du vel?





Så de neste dagene vil inneholde legebesøk med de små pasientene våre, tannlegetortur på meg, og latterlig mange minusgrader for oss. Jeg som følte meg rimelig klar for å treffe Lillebror, håper nå heller at han går med på å vente litt til. En uke kanskje?

Selvfølgelig har jeg jo ingen kontroll på når han velger å komme, men jeg mistenker at psyken spiller en viss rolle mtp når fødsel starter. Håper min kropp skjønner at fødsel akkurat nå hadde vært veldig bad timing. 

Beklager kjære dere, at dette innlegget ble litt i overkant deprimerende. Er ikke helt min stil dette, men som dere sikkert forstår så har hormonene tatt helt overhånd og jeg føler meg rett og slett litt lost i alt dette kaoset. Enklere sagt enn gjort å skrive innlegg som drypper av positivitet når man er sprenggravid og mer eller mindre utbrent. Men kanskje noen også setter pris på at man er litt rå og usensurert av og til. 


Satser på å komme sterkere tilbake veldig snart! Men frem til da blir det å knipe igjen og håpe at Lillebror skjønner at tilstanden her ute ikke er optimal for en liten nyfødt kar.

Håper dere får en fin helg, helt uten sykdom, tenner som ramler ut av kjeften og tundrafrost-tilstander.

Confession: Jeg er litt hykler


































Ja, jeg føler meg litt som en hykler for tiden. Men sånn går nu dagan med to småtroll som er helt slått ut av en eller annen monsterbasille. Storesøster har vært nede for telling i en knapp uke, og nå var det jammen Lillesøster sin tur til å bli skikkelig dårlig. De første dagene prøvde vi å tviholde på våre rutiner og regler for ellers blir det jo sååå stress å komme tilbake til hverdagen når de små tror det er blitt normalt å se på TV hele dagen og at mamma og pappa kler på dem, bærer dem rundt og mater dem som babyer... 

Men etter et par dager med sykdom så lot vi alt flyte. Drit i rutiner. Så lenge vi kan forhindre bare et hysterisk anfall, og så lenge de små pasientene er sån nogenlunde fornøyde i et lite minutt, så er det verdt det at vi må kjempe oss tilbake til de vanlige rutinene når dette går over.

Jeg pleier å få så innmari dårlig samvittighet hvis jeg lar ungene se på TV, annet en bare litt på morgenen, og egentlig er jeg jo heeeelt i mot bestikkelser. Jadda... Men det har jammen blitt en haug av begge deler i løpet av de siste dagene. 


Til og med desperate forsøk på å "aktivisere" barna og "gi dem noe å gjøre" har det blitt -selv om jeg egentlig er idle parenting -fan inntil hjerterota. 


Desperate times call for desperate measures... og jeg føler meg litt som en hykler.
Bestikkelser: Smokk er kun lov på natta og sjokolade på hverdager er jo helt uhørt... jadda...






















Klarer dere å holde på rutiner når barna er syke, eller sklir det som regel ut? 



Slipp oss ut!

SLIPP OSS UT! To små prinsensser som begynner å bli litt smålei av mamma..."La oss klatre ut av vinduet!"
Stakkars sjuke små. De blir så fort lei av å bare henge med mamma og pappa. Spesielt mamma. Gud for ei kjedelig dame. "Jeg orker ikke å se deg akkurat nå mamma!" har blitt en ny slager. Hjelp...

Det som er verst er at Storesøster er så fryktelig trist og lei seg hele tiden. Hun er ordentlig slått ut av denne basillen. Jeg har aldri sett henne slik før. Hun vil bare ligge under et teppe på sofaen hele dagen mens hun drikker juice og ber meg vennligst om å gå vekk hvis jeg finner på å prøve å muntre henne opp. Finnes ikke noe mer irriterende enn en bekymret mamma vettu... Mens om natten finner hun det veldig passende å våkne hundreogtretti ganger og rope "MAAAAAMA PAAAPPA Jeg er ALENE i sengen!"

Det er ikke akkurat så god plass til en smellgravid mamma i barnesenga, men jeg legger meg nå ned i den likevel og stryker henne over håret, sånn som jeg får beskjed om. (Og ber en stille bønn om at sengen skal holde)

Og så vil hun helst bli bært på do når hun må dit, og ikke kan hun kle på seg selv lenger heller, stakkars lille. Det er ikke akkurat noen picnic for meg å holde på slik med denne badeballen av en mage, men a mom's gotta do what a mom's gotta do. -Ikke sant?
Lille pjuske jenta mi ville plutselig leke fotomodell. 








Hvordan er deres unger når de blir sjuke? Blir de veldig sutrete, eller bare kosete og stille?




I quit this job! -en svett småbarnsmors innrømmelser

Sitat fra tyskeren i dag tidlig (etter en meget vanskelig natt) da alt bare føltes overveldende:
"I don't want to be a parent today".
Ikke jeg heller kjære! Ikke jeg heller.  Da jeg gikk inn på barnerommet og så hva de hadde stelt i stand der, hadde jeg kun en tanke i hodet: - I quit this job.



Men er det lov å si det da? Eller blir jeg automatisk en hykler da? For det meste, så hyller jeg jo foreldretilværelsen som den fantastiske jobben jeg syns at den er. -for det er den jo! 

Men er det da greit å innrømme at noen dager har jeg bare lyst til å ringe på en vikar og stikke fra hele dritten?

Jeg er jo like glad i dem i dag som på andre dager, men det er ikke bare superfantastisk å være mamma hele tiden. 

Det er heller ikke alltid like sinnsykt sjarmerende at barna våre er så flinke til å leke på egenhånd. Det kommer helt an på hva de leker, og hvordan dagen min har vært. Hvis jeg selv har en dårlig dag (les:null søvn og mega-gravid) og mannen attpåtil ikke er helt i slaget, så er det ikke fullt så fantastisk å stå opp til en leilighet som ser ut som den har vært igjennom tredje verdenskrig. 




De brukte forøvrig kun 12,5 minutter på å stelle i stand dette infernoet. Føles litt urettferdig da at det tok meg timesvis å få orden på ting igjen.




"Man kan svømme her mamma!" (L 3,5 år om kleskaoset) Supert...helt SUPERT vennen! 
Did I mention that I quit this job? 

Som oftest ler jeg jo bare når jentene pønsker ut nye superkreative pøbelstreker, men jeg er da ingen robot. Jeg har dårlige dager, og til og med VELDIG dårlige dager. På de dagene er det ikke fullt like pedagogisk fascinerende for meg å observere trassalderen på nært hold...
Støvler og luer slenges vegg i mellom fordi at mamma gjorde eller sa noe feil. Tostemt hylekor og krokodilletårer til frokost -anyone?




Når man føler at man ligger ca 123 timer på minussiden når det gjelder antall timer søvn, og hver eneste nerve kroppen skriker av utmattelse og irritasjon, så er det ikke akkurat sjarmerende når treåringen dynker brødskiva i vannglasset, for så å bruke den som svamp til å "vaske" spisebordet med. Kreativt? -Joda. Søtt? Nei. Not today.
Heldigvis, så er ikke hver dag slik som dette, men det hender med jevne mellomrom at jeg tenker "herregud kan noen bare ta over please!"  På sånne dager uttrykker jeg det også gjerne til venner og familie at jeg rett og slett er oppgitt og at akkurat i dag, syns jeg det er litt skitt å være mamma. 

Barna er jeg også ærlig med i slike tilfeller, og forklarer dem at jeg rett og slett har en dårlig dag og at jeg noen ganger syns det er slitsomt å være mamma. Men er det dumt av mor å oppføre seg sånn?

Husker noen diskusjoner i media for en tid tilbake, hvor mange hevdet at norske mødre syter for mye og at de har det for godt. Ligger det noe i det kanskje?

Hva mener du?
Er det greit at foreldre klager når (mamma/pappa)-jobben blir for krevende på visse dager, eller er det synd og utakknemmelig å gjøre det? 
Bør en heller holde tett, ikke klage og "suck it up" på tøffe dager for barnas skyld?



Ta den du

Dagboka kan bare ligge der med alle sine planer og se dum ut.

Egentlig hadde jeg tenkt å kalle dette innlegget for "dårlig dag", men jeg obestemte meg. Okay, egentlig hadde jeg avtaler å rekke i dag tidlig, store planer for diverse innkjøp, ærend og trim. Men så våknet jeg i dag og det føltes som om jeg hadde blitt overkjørt av en bulldozer. Tanken på å være flinke-Jona i dag fikk det til å svimle for meg, og i et svakt øyeblikk ble det en halv-flau samtale med meg selv i speilet. "Skjerp deg, Jona!" 



Men det hjalp ikke å være streng. Lillesøster R var våken i natt, og jeg prøvde forgjeves å overbevise henne om at søvn er kult. Legger man det sammen med influensasymptomer, lavt blodtrykk og generell  tredje trimester-graviditets-trøtthet, så har du formen min i dag:
Altså, over middels Rævva.



Ting jeg har oppnådd i dag: Lage kaffe. That's it. -men det er helt GREIT.


Men denne dagen trenger ikke bli rævva for det om. Ikke hvis jeg tar meg sammen og driter litt i flinkisen som skriker inni hodet mitt:
 "MEN DU SKULLE JO VÆRE SÅ FLIIIINK! DU MÅ VÆRE FLINK!! HVIS DU IKKE ER FLINK SÅ-"
-så  hva...?
Kommer isbreene til å smelte? -atombomber til å smelle?
Hvis jeg ikke er superflink i dag, -kommer verden til å rase sammen over hodet mitt, en skittentøyskurv etter den andre?

. . . 
Nei takk du, flinkis, nice try.  Ikke i dag. Superkrefter eller ei... I dag skal jeg være ærlig med meg selv og innrømme at jeg trenger en pause. Jeg skal være omtenksom mot meg selv, faktisk. Jeg skal skru ned tempoet, la avtaler være avtaler, og (prøve å) ta det med ro. Mandagslista er jeg halvveis igjennom, så den kan bare ligge i dag.

Flink er jeg uansett. -Også når jeg ikke rekker alt på én dag. Så det så!

Ta den du, flinkis.



Av og til føles det som denne Flinkisen i hodet mitt er det stygge avkommet til janteloven og tidsklemma. *grøss*


Har du en masete "flinkis" i hodet ditt, og hvordan takler du det?
Hvor kommer denne flinkis-stemmen fra?
Greier du å innrømme når du har tatt deg vann over hodet, -uten å få dårlig samvittighet? 






The day that SUCKED

Ever had that feeling when you just know tomorrow will suck massively?
I do sometimes. Last night I had that unmistakeable feeling, and that's why I pre-wrote and scheduled two blogposts for today. That way, I wouldn't have to worry about writing and just have a royal, shitty day today.  "Well prepaired! Good job." I said to myself before going to bed at 2:30AM.

Well, there is no such thing as well prepaired when you have two sick toddlers and a huge baby bump to deal with. 
(Really huge bump btw. New pic coming up on Monday, you will all be shocked.)

So here is a quick recap of 
The Day that Sucked
(aka Shitty Day):


Early Morning: 
Little sister woke me up at 05:00AM. Well, technically, she didn't wake me up. The stench of her did. 
Yep. Massive poopy diaper-action before the friggin sparrows on the roof even think about taking a dump. 
Conversation going on in my head at this point:
"What did I tell you? -Today will, indeed, be a  Shitty  day."

Bedside Mommytrap: Damn near killed myself stumbling over this.
Slightly less early in the morning:
After an hour of trying to decode Little sister's babbling and pointing in the kitchen, making her thirtyfour different breakfasts, (of which she ate none. Nada) -followed by desperately trying to convince her stubborn bum to go back to sleep, -I gave up and asked hubby to take over.

Closer to the time I would normally get up. -if I didn't have kids:
I have been lying in bed with a horrible cramp (indigestion? Braxton Hicks? Anxiety?
-probably all three) in my stomach for a couple of hours and finally give in to the thought that I have no chance of falling asleep again this morning. I surrender, get out of bed, and enter the kitchen with that look on my face that makes my husband go:
"Oh holy shit. That kind of day."

And it doesn't even get better after I have my coffee.
Dear God help us all.


Noon
This would be when little sister should have her nap, but no, not today! -Because why people?
"BECAUSE TODAY IS A SHITTY DAY!" 
Great job guys!

So the nap is postponed because of serious issues like "First we need to go buy gummy bears and: "oh, no I just pooped my pants again."

Way too late for a nap -O'clock:
Little sister finally falls asleep way too late in the day -and sleeps for a friggin THREE whole hours. You parents out there know what that means:
 -there goes my evening.

During Little sister's nap:
Big sister manages to spill three different types of beverages on the floor, herself and my computer. She also paints her face, my hair, refuses to eat more than three bites of food the whole day, and can -all of a sudden- not (for GOD KNOWS what reason) go to the bathroom without assistance. She is consistantly whiney throughout the day, and I grit my teeth so violently that I'm suprised they're still intact.. 

Afternoon:
By this time, I don't even know what time it is anymore. I don't care. I am too stressed out. The kids are screaming at me, but I can't hear them anymore.
So I do what I always do when in crisis: -I start baking... Not the smartest idea when my kitchen looks like a war zone. Dropped stuff on my feet more than once, and threw stuff in the trash that was supposed to go in the cookie dough and so on. 
-I bet you all really want to come over and eat cookies at my place now... right?

Evening:
"Can it just be over please?"  -is what's on repeat in my head. 
A couple of nervous breakdowns (me), a couple more runny diapers (Little sister), plus an accident my bed (I'll spare you the details) later, Mr.Husband finally manages to get the kids to fall alseep.  (I will thank you later. -no, not in that way)

But alas! -Scilence. No more whining and sobbing. No more pulling on my arm.
I hear angels sing. 
And, I also, I kind of want to lie down and cry. 

But what on earth happens?
What do I, the burned out, seven month pregnant -havingashittyday- mom of two sick toddlers do?

I put on rubber gloves and...
I clean. I scrub. Hard core.
The kitchen, the floors, the bathtub, the toilet, BEHIND THE FRIDGE, -the floors AGAIN.
I scrub the SHIT out of my home.
Literally.

And I have to say, I feel slightly better now.
Not sure about tomorrow though. Let's see.

So. How was your day?

Down for the Count

Hello World. 
I'm pissed.

This weekend was going to be great. I am reunited with my little ones and we were going to have a blast.
I was so glad to finally be back with my lovelies, and having all that saved up energy from my vacation, - I was just going to KILL this super-mommy thing. Just NAIL it and be 
Awesome-Mom.  

I had envisioned christmas decoration -making, a walk to the market, buying some christmas gifts and letting the girls wrap them up horribly. I was looking forward to family breakfasts, lunches and to whip up a real weekend dinner for the four of us.

Well, that didn't turn out. 



In stead of all of those wonderful tings, -I get the flu. Mhm. The bad kind too. The friggin stomach-flu. So not only did the weekend go down the crapper (literally) but I also cannot even make myself feel even slightly better and  improve my moodiness with some food. Nope. Stomach flu is Stomach flu. What goes down, must come up -or what ever they say..

TMI? -I am sorry.

No I'm not.

But on the bright side...
Oh who am I kidding. There is no bright side to the somach flu. 
But if I put my situation into perspective with, let's say, what other shit is going on in the world at the moment, -I guess I am pretty darn lucky I have the stomach flu...
It will be over in a day or two (please!) and I will survive it without any permanent damage.
It won't last for decades and scar me for life. It won't kill me, and I won't have nightmares about it  for the rest of my life (I hope). 




But right now, I willingly admit that feel like it's really going to be the end of me. Pregnancy and stomach-flu is not a top ten combo...

Stay tuned, and if you don't hear from me, you'll know what happened.

Jona



hits