barn

Den ideelle aldersforskjellen mellom søsken



Finnes det en formel for den ultimate aldersforskjellen mellom søsken? 

For en stund siden leste jeg en artikkel hvor en småbarnspedagog uttaler at det bør være minst tre år mellom søsken, for å unngå uheldige følger for barna. Hun sammenligner det å få en ny baby før første fyller tre, med det at jeg skulle komme hjem og finne ut at jeg var blitt erstattet av en annen som nå skulle dele rom med mannen. Hjelp, tenker jeg... what have I done?

Stemmer dette, så har jeg gått på en skikkelig smell. Mine tre barn er født med 1,5 års, og 2 års mellomrom. I følge diverse eksperter, er det altså fare for at jeg «glemmer bort den eldste» eller at barna mine blir forferdelig sjalu på hverandre, slik at det går utover selvbildet deres. 

Så fort jeg leser sånne saker, kjenner jeg at jeg får litt småpanikk. Ja, det stemmer at barna mine kranlger en god del. De kjemper ofte om rampelyset, og det er ikke mulig å gi min fulle oppmerksomhet til alle tre på en gang. Men når jeg tenker over hvaslags forhold de har til hverandre, hvor utrolig kreativ lek de ofte finner på sammen, og hvor stor trygghet de finner i hverandres nærvær, -og så puster jeg litt roligere. I tillegg ser jeg at mine to eldste har mange like personlighetstrekk, noe som gjør at de ofte «kræsjer» hardt når begge vil noe, og begge er like forbausende sta og utholdende. Dette tenker jeg at ville nok skjedd, uansett om det var tre år mellom dem.



Jeg undres om det kanskje faktisk er noe godt ved å ha søsken som ikke så mye eldre eller yngre, og om det muligens kan veie opp for det negative? Når barnehageansatte skryter av hvor rause, samarbeidsvillige og sosiale de er, så må jeg vel få lov til å innbille meg at det kan være noen positive følger av å ha søsken i nær alder?

Selv er jeg oppvokst sammen med tre søsken, hvor av jeg er eldst og nest eldste er to år yngre enn meg. Vi to var bestevenner og kranglet uhyre sjelden. Det går altså an, det også. 

Men jeg ser også hvordan søsken med 5, 6 eller 7 års mellomrom fint får til å krangle så busta fyker de også. Sjuåringer blir da også sjalu, men er ikke det fullt like farlig da? 

Det er helst foreldrene jeg tenker på, når folk spør meg om jeg kan anbefale å få barn med liten aldersforskjell. Det er jo dem som må takle logistikken, dobbel dose bleieskift, sammenhengende nattevåk i flere år, og galskapen som følger det å handskes med en skokk unger i barnehagealder. For de aller fleste foreldre gjør jo sitt ytterste for å veie opp for at oppmerksomheten må deles på to, tre eller flere små. 



Selv takler jeg ikke tanken å «begynne på nytt» med småbarnstilværelsen etter for eksempel 5 år. Jeg vet med meg selv at jeg er klar for dette nå, men ønsker andre tilstander senere i livet. 

Det er klart at det er medisinske grunner for at man bør vente litt med å bli gravid igjen. Det er «farligere» for kvinnekroppen å bli gravid igjen veldig tidlig, eller veldig lenge etter siste fødsel. Men om det er «farligere» å få barn som er født med to års mellomrom enn tre år, ser i mine øyne ut til å komme an på hvem man spør, og hvaslags personligheter barna har.  Man vet det ikke før ma har prøvd. Og da må man gjøre det beste ut av det. 


Tror du det finnes en ideell aldersforskjell mellom søsken? Hva blir for kort, eller for lang avstand for deg? 

Det barn frykter mest



Vet du egentlig hva barnet ditt er mest redd for? Hvis du skulle laget en liste over 7 ting du tror barn er mest redde for, hvordan ville listen sett ut? Tenk litt på den før du leser videre.
Jeg blir stadig vekk overrasket over hva som ser ut til å skremme jentene mine mest, og det får meg til å tenke. Kjenner jeg dem egentlig så godt som jeg antar at jeg gjør? Jeg bestemte meg for å fordype meg litt i temaet, og fant en del ting som jeg ikke hadde forventet.

Foreldre og professjonelle gjettet feil
Det er nok ikke bare meg som har tatt feil. I studier av skolebarn, utført av psykologen Kaoru Yamamotu, ble voksne (foreldre, lærere og psykologer) bedt om å rangere ulike situasjoner eller ting alt etter hvor mye angst og stress de trodde at de ulike tingene forårsaket barna. Det som scoret høyest på de voksnes lister, var ting som "Å gå til tannlegen" og "Det å få et nytt søsken", men da barna selv skulle svare, ble listen helt annerledes.

Det barna selv rangerte som mest stressende eller traumatisk var blandt annet: "at jeg blir blind", "at mamma og pappa krangler" eller "å dumme meg ut foran jevnaldre".  Det eneste som de voksne gjettet riktig på, var at det å miste foreldrene sine, var en av de mest fryktede scenarioene for barna.


Mørket er ikke så skummelt
I en annen studie om barns redsler, utført av psykologen Jeffrey Derevensky, ble konklusjonen en annen. I denne studien ble barn i aldrene 6-12 år spurt bedt om å fortelle hva som de syns var skummelt. De fikk syv ulike kategorier å forholde seg til:

Mennesker (tyver, kidnappere, mobbere)
Mørket
Dyr, (edderkopper, haier, slanger osv)
Overnaturlige ting (monstere, spøkelser ol.)
Naturkatastrofer
Maskiner (fly, pistoler, bomber, tanks, biler, tog osv)
Diverse (Døden, straff, å dumme seg ut, å skade seg, krig, sykdom)

I Derevensky's studie var det overraskende nok kategorien Dyr som scoret høyest, i motsetning til f.eks Mørket som ble lavest rangert.

Barna rangerte kategoriene slik: 
Dyr 30%
Diverse 20%
Mennesker 16 %
Maskiner 12%
Naturkatastrofer 10%
Overnaturlige ting 6%
Mørket 5%

Derevensky kokluderte også med at barns redsler for det meste er lært, og at hva barn er redde for, påvirkes i stor grad av voksne.

Spørreundersøkelse
Til min store interesse fant jeg også en (svært uhøytidelig) norsk online-spørreundersøkelse om barns redsler. Der fikk barna disse alternativene: Edderkopper, Fly, Døden, Brann, Mørket, Krig, Å ikke ha venner og Monstre.
Her scoret også mørket og monstere lavt, mens døden, krig og edderkopper var topp tre.


Ikke så urealistisk
Man kan jo aldri være sikker på hvor pålitelige disse studiene og undersøkelsene er, men resultatene stemmer i allefall med det jeg opplever med mine barn.

Før jeg ble mamma, så antok jeg at småunger var redde for sånne typiske småunge-ting som spøkelser, monstere og mørket, og det trodde jeg også lenge etter jeg fikk barn. Men det viser seg at til og med toåringen er redd for langt mer realistiske ting.

Den sterkeste angstreaksjonen som toåringen vår har hatt, har faktisk vært pga hunder. Spøkelser og monstere på barneTV er ikke så ille, men kommer det en hund bort for å snuse på henne, mister hun helt fatningen. En annen ting som toåringen virkelig friker ut over, er hvis hun ødelegger noe. Skyldfølelse er visst ikke bare småtteri for en smårolling.




Det som studiene og spørreundersøkelsen i hvertfall viser klinkende klart, er at barns redsler slett ikke er så urealistiske eller "barnslige" som vi gjerne antar. De fleste barn er reddere for slanger enn for monstere, og foreldrekrangler skremmer dem mye mer enn tannlegen.

Men så kommer spørsmålet... hvordan snakke om frykten med barna? Hadde de bare vært redde for spøkelser eller monstere, så hadde det jo vært mye enklere: "Det finnes ingen spøkelser" liksom. Enkelt og greit. Men det finnes jo hunder og slanger. Og foreldre krangler, folk dør og barna vil komme til å dumme seg ut. Hvordan kan vi hjelpe dem?

Ta dem på alvor
Vi har så lett for å overse eller avvise barna når de forteller at de er redde for noe. Jeg tror det er viktig at vi voksne anerkjenner frykten til barnet i steden for å avvise den. . Er barnet redd for hunder, så godtar jeg det. Jeg prøver å la være å si ting som "Det er ikke noe å være redd for" og heller forsøke å si ting som: "Jeg vet du syns hunder er skumle. Hva kan vi gjøre for at du ikke skal føle deg så redd?"

Så når Lillejenta nekter å gå ut av døren fordi hun møtte på en hund i gangen for noen dager siden, så går jeg ut først og sjekker at kysten er klar, fremfor å bare dra henne ut på gangen. Bakgården har på samme måte måttet sjekkes mer enn et par ganger for ulver. Og når treåringen kommer løpende inn i stua og er fra seg av frykt for maurene i sandkassa, så googler jeg maurearter, viser bilder og leser høyt for henne, slik at hun er helt sikker på at ikke hun skal stryke med av et dødelig maurebitt midt i sandslottbyggingen.


Stemte forskningsresultatene med det du antok?
Hvordan takler du barnets redsler?
Husker du hva du var mest redd for som barn?





Move over Supermamma -her kommer SuperBESTEmor


Etter at jeg selv har fått barn, så tenker jeg ofte over hvaslags forhold de små har til sine beste- og oldeforeldre, og ikke minst hvor viktige de forholdene er. Får de nok tid med dem? Er vi flinke nok til å legge til rette for tid med bestemor? Og ikke minst:
er vi flinke nok til å sette pris på besteforeldre? Jeg tror at besteforeldre er uendelig viktige for barna. Mye viktigere enn vi kanskje tror.

"It is my belief that grandparenting is the most important family role of the new century"    

~Roma Hanks, PhD  


Jeg har vært heldig og vokst opp med besteforeldre og oldeforeldre som var veldig tilstedeværende for meg og mine søsken. Som liten følte jeg meg omringet av varme og trygge voksne mennesker som virkelig meg og fremfor alt: så mine styrker og talenter. Spesielt god kontakt fikk jeg med bestefedrene mine. Jeg var og er fortsatt en skikkelig bestefarjente.

Flere av mine venner og bekjente har også fortalt at for dem har besteforeldre spilt en vital rolle i oppveksten og at de den dag i dag, fortsatt har svært nære forhold til sine besteforeldre. De beskriver det som at de nesten fungerer som et (eller to) ekstra sett foreldre, alltid på plass for å backe opp og gi trøst, råd og støtte.

Jentene våre på 3,5 og 2 år har allerede begynt å knytte sterke bånd til både besteforeldrene og oldeforeldrene sine. Og vi prøver å støtte bestemorforholdet med f.eks en dag i uken som er "bestemor-dag", og alle fryder seg. (Spesielt de dødstrøtte foreldrene...)
De av besteforeldrene til barna våre som bor langt vekke, prøver vi å snakke med på telefon, via videosamtaler og besøke så ofte vi har tid og mulighet.



Både barna og besteforeldrene nyter det å være sammen, og som sagt så tror jeg at besteforeldre har noe som ikke foreldre har. De sitter nemlig ikke med det absolutte, gedigene, tunge ansvaret, nattevåket, sykdomsukene og hverdagskampene. De ser ting fra utsiden.


"Jeg kan ikke helt forklare hvorfor besteforeldre er så ok. Men det er noe ved dem." 
 – gutt, 9 år

Besteforeldre kan elske barna like høyt som foreldrene gjør, men de har et annet ståsted, et annet perspektiv, som jeg tror gjør det lettere for dem å virkelig se barna og sette pris på hvert øyeblikk på en helt annen måte enn foreldrene gjør. Jeg tror barna merker denne forskjellen. Jeg som barn gjorde i allefall det. Jeg merket at besteforeldrene mine hadde lettere for å bare være  med meg, forsvinne inn i min verden og lytte til alle mine rare spørsmål. De var trollbundet av meg, og jeg av dem. Jeg representerte nytt liv, nysgjerrighet og naivitet. De satt på visdom, erfaring og tradisjon.

Jeg forstod aldri når det var noen barn som uffet og akket seg over at de måtte  på besøk til bestemor. Det var jo det koseligste i verden for meg!

Selv om mamma og pappa stort sett alltid er på førsteplass for et lite barn, så husker jeg at jeg satte uendelig pris på tiden jeg hadde sammen med besteforeldrene og oldeforeldrene mine.
Det er nok noe unikt ved besteforelder-barnebarn forholdet, og jeg gleder meg faktisk over at jeg  en dag, sannsynligvis, får oppleve det å være besteforelder.


"Besteforelderen var hyggelig å være sammen med, besteforelderen viste at han/hun var glad i, interessert i og satte pris på barnebarnet, besteforelderen var en man beundret – både for de holdninger han/hun hadde og for det han/hun hadde gjort i livet, man kunne slappe av og føle seg vel sammen med besteforelderen, besteforelderen fikk barnebarnet til å føle seg stolt av seg selv og vissheten om at besteforelderen alltid ville være der med oppmuntring og hjelp."

Fra Kennedy's forskning:  Grandchildren’s reasons for closeness with grandparents. Journal of Social Behavior and Personality, 6,697-712.


Men det er nok ikke bare barnemat å være besteforelder heller...


I vårt samfunn spiller besteforeldre en stor rolle i barnas liv, og den rollen vokser stadig. Det å være bestemor i dag innebærer ikke lenger kun å invitere på kaffebesøk eller sitte i en gyngestol og hekle mens man innimellom stikker et kamferdrops til ungene. Nei, for akkurat som med foreldrerollen, så har jeg intrykk at vi stadig stiller høyere og høyere krav til besteforeldre.
Move over Supermamma, her kommer SuperBESTEmor.

Dagens besteforeldre må være klare for action. De skal helst ha med ungene på utflukter flere ganger i måneden. De må takle dyreparkdager, hytteturer, hente og bringe i barnehagen, teltturer, fisketur, fjelltur, skitur, kjøre dem på fotballkamp og ha dem på overnatting. De skal være lekekamerater, mentorer og omsorgspersoner. De skal fungere som en avlastning og støtte for oss voksne, og underholdere og ansvarspersoner for barna.

Ettersom barna blir eldre og kommer i tenårene, fungerer også ofte besteforeldre som en "trygg sone" hvor tenåringene føler seg mer komfortable med seg selv enn f.eks hjemme eller på skolen. Ofte kan de snakke med bestemor/bestefar om ting de aldri ville foralt sine foreldre. Alt dette skal en besteforelder takle, samtidig som mange av dem fortsatt arbeider, og kanskje har egne foreldre som er pleietrengende og behøver deres støtte.
Tenk, alt dette klarer mange av dagens besteforeldre, og de fleste ser ut til å nyte det.



Men selv om de kanskje får det til å se lett ut, så tror jeg også det er ganske komplisert, på det emosjoelle plan, å være besteforelder.
Du kan være så gad i barnebarnet at det gjør vondt, og du kan ha allslags bekymringer og tanker om hva som er best for barna, men til syvende og sist er det noen andre enn deg som bestemmer. Som besteforelder har du ikke siste ord i saken, og det må være en gigantisk utfordring å bite seg i tunga mens barnet ditt kanskje oppdrar sine barn på en veldig annerledes måte enn du selv gjorde.

Jeg er klar over at ikke alle barn har drømme-besteforeldre, og noen barn har ingen besteforeldre.
Det varierer nok også sterkt hvor flink man som er som forelder til å legge til rette for barnas samvær med besteforeldre. På samme måte er det desverre ikke alle besteforeldre som har lyst/tid/mulighet til å engasjere seg like fullt i barnebarna.

Men det er så mange av dem som gjør en fantastisk jobb, og det syns jeg vi kan bli flinkere til å huske på. Besteforeldre er en uerstattelig ressurs for både barn og foreldre. De gir seg hen og forelsker seg hemningsløst i barnebarna sine og overøser dem med kjærlighet, forståelse og beskyttelse. De tilbyr barnepass, støtte og råd til sine  barn, og sørger for å bringe tradisjoner videre til deres  barn.



Takk besteforeldre. Dere er på en måte litt superhelter i mine øyne.




Tilbringer dine barn mye tid med sine besteforeldre? 
Hvordan var/er ditt forhold til dine besteforeldre
Ser du på tid med besteforeldre som en fordel og et priviegium eller er det mest plikt?
Synes du vi stiller for høye krav til dagens besteforeldre eller bør de forvente å måtte stille opp?

hits