hits

Barseltid

Hva har du egentlig gjort i hele dag?




«Hva har du egentlig gjort i hele dag?» spurte mannen min meg her om dagen i en forsiktig tone. Han hadde vært på jobb hele dagen, og stilte spørsmålet mens han kikket litt oppgitt på skittentøyshaugen som nesten nådde ham til skuldrene.

Jeg vet. OH NO HE DIDN?T!

Det var det første jeg også tenkte. Men så tilga jeg ham ganske fort.

For det er ikke så lett for hverken ham eller hvem som helst som ikke har vært hjemme alene med et nyfødt barn, å forstå seg på dette. "Hva driver de egentlig med i alle de timene?" tenker partneren som er på jobb og innen klokken 12 har fått unna metervis med papirarbeid, og attpåtil spist nista si og lest avisen.

Den som ikke er hjemme med den lille, lever kanskje i den tro at det går an å dure videre som før, og være en effektiv husmor med en liten nyfødt apekatt på slep.

In. My. Dreams. kjære!

For det er ikke akkurat slik at man står opp og tenker ?jess! I dag skal jeg jammen med bare ligge her og ikke lirke på meg i hele dag! Man vil jo gjerne utrette allverden i permisjonstiden, nå om man har fri fra jobben og det hele. Men sannheten er at man ikke har fri. Kun en ny jobb.

Ofte føler jeg meg rimelig ubrukelig. Jeg synes jeg burde fått til mye mer enn hva jeg gjør hjemme. Rydde, vaske, handle, lage mat, betale regninger og endelig få malt den forbaskede kommoden som har stått der med et stakkarslig strøk grunning i over et år! Litt fargestift-streker og klistremerker har den også fått i løpet av den tiden. Og nå står den bare der og håner meg. Dag ut og dag inn.

«Haha! Og du innbilte deg at jeg skulle bli pusset opp i permisjonstida liksom. Din slabbedask!»

Så joda. Jeg skjønner hvorfor han spurte. Og det er garantert mange andre som lurer. La oss derfor ta en titt på hvordan dagene smyger seg forbi uten at jeg får greid håret eller sortert alle de single sokkene:

08:00 Sjefen får ny bleie, får en rask kattevask og kles på. Jeg forter meg på do og får på meg en ny truse, en singlet og en stk sokk, før sjefen synes det er på tide med påfyll med melk. Jeg tusler bort til sofaen i trusa og slenger en påkledd og en naken fot på bordet for å mate den lille.

09:00 Jeg kaster i meg tran, et glass juice, en neve vitaminkapsler og kanskje et knekkebrød før jeg hører umiskjennelige buldrelyder fra vippestolen. Etter bleieskiftet finner sjefen ut at nå er det jammen med tid for en liten slurk igjen.  (Noen dager leverer jeg også de eldre barna i barnehagen. Jeg skal ikke gå igjennom det scenarioet nå, men stol på meg.. Det er et armageddon med cheerios i nesa, rene klær som får en melkedusj og havregrøt i håret)

10:00 Jeg forsøker å få orden på kjøkkenet, men blir bare halvferdig med å tømme oppvaskmaskinen før sjefen klager over at vippestolen er utrolig kjip og dessuten ikke har noe langt mykt hår å holde seg fast i.

11:00 Sjefen sovner endelig, etter å ha blitt bært rundt i bæresjal i en halvtime. Jeg får støvsugd opp et fjell med frokostblanding under bordet, ryddet bort noen leker, og kledd på meg en joggebukse mens han sover på meg. For mye aktivitet får jeg ikke lov å bedrive. Det forstyrrer nemlig søvnen til den lille skjønne.

12:00 Jeg vet det er nytteløst, men forsøker likvevel å overføre sjefen fra bæresjal til vugge for å få kommet meg på do og kanskje kle på meg den andre sokken. Oppdraget mislykkes så klart, og jeg får ikke gå på toalettet uten blindpassasjer denne gangen heller. Dessuten trenger sjefen enda en ny bleie! Heldigvis får jeg mange tannløse smil som takk.

13:00 Etter at jeg har ryddet det meste av kjøkkenrotet med sjefen sovende på meg i sjalet, synes han det er på høy tid med et ordentlig måltid. ?for seg selv. Såklart. Jeg får klare meg med en stabel med havrekjeks. For noe matlaging til mor har vi ikke tid til når sjefen er ordentlig sulten!




14:00 Under forrige måltid, tok det helt av med buldringen i bleia, og en såkalt «ryggbajs» som laget en diger flekk på buksen min, kan ikke ordnes med noe annet enn et ordentlig bad. Sjefen vaskes, tørkes og kles på. Jeg får såvidt skylt det uheldige låret mitt som ble mottaker av bæsjen,  for all denne plaskingen i vannet gitt sjefen skikkelig appetitt! Etter måltidet blir vi sittende og småprate litt og smile. Akkurat nå føles denne jobben ganske super.

15:00 Tid for å dra på butikken og handle. Jeg kler på meg selv og slenger på meg litt pudder mens jeg løper forbi speilet for å ta opp sjefen som ikke likte å vente i bilstolen sin. Jeg kler på ham yttertøy, fester selen i setet med et klikk, og gjør meg klar for å starte bilen. Akkurat i det jeg setter nøkkelen i tenningen, buldrer det i baksetet. Heldigvis holder det seg i bleia, denne gangen.

15:30 Etter bleieskift kles sjefen igjen, og vi suser til butikken. Jeg røsker med meg varer til den enkleste middagen jeg klarer å finne på, og så suser vi videre til barnehagen for å hente storesøsken.

16:30 Vel hjemme med fire barn, og sjefen er fryktelig sulten. Jeg ammer ham i yttergangen mens jeg følger med på ungene leke utenfor.

17:00 Mannens bil ruller inn i innkjørselen akkurat i det jeg har hentet barna inn for å spise middag. Han, smiler til meg og spør hvordan dagen min har vært.

«øh..Travel» svarer jeg.

 

 

 

 

Du kjenner meg




Du våkner plutselig fra en dyp søvn. Merket du at jeg stirret på deg? Du sperrer opp øynene. Hever øyenbrynene, som om du er overrasket over at verden fortsatt er her. Kanskje var du et annet sted i drømmene dine? Kanskje var du tilbake i den lune magehulen din, hvor alt var mørkt, varmt og stille.

Nå ligger du der med vidåpne øyne og ser deg rundt i rommet, som om det skulle vært første gang. Du betrakter lyset, fargene og formene som omringer deg. Du hører
stemmen min som hvisker god morgen, og vender deg mot meg. Øynene dine fokuserer. Du rynker litt på nesen, ser litt forundret på meg i et øyeblikk.

 

Så sender du meg et smil som får varme strømmer til å bre seg i kroppen min. Det tannløse, brede smilet, og de lyseblå, klare øynene. Du kjenner meg. Vi kjenner hverandre. Vi har vært igjennom mye sammen allerede. Og ingen vet hva vi sier til hverandre når vi møtes i et stille, smilende blikk som dette.

 

Det var deg




Den anelsen jeg hadde, lenge før det kunne bekreftes at du skulle komme til oss. 

Den dagen jeg sendte bilde av to små streker til pappaen din som var på jobb langt borte. Den velkjente uggenheten som preget morgener, ettermiddager og kvelder i tre måneder. De første små boblende bevegelsene som fikk meg til å slippe alt jeg hadde i hendene, og legge meg en hånd på magen.

Det var deg. 

De første kornete, sort/hvite bildene av en liten reke. Den dagen vi fortalte storesøsknene dine at du var på vei, men at det fortsatt var lenge å vente. Den dagen vi fikk vite at du var en lillebror.

Det var deg det

De lange kveldene da jeg lå og kjente små føtter dytte mot hånden min, og jeg forsøkte å forestille meg hvordan du så ut. De slitsomme dagene da søsknene dine var så krevende, og pappaen din så langt borte på reise, at jeg tvilte på om jeg var klar for enda en liten baby. De hemmelige samtalene jeg hadde med deg da ingen hørte meg.

De siste ukene da jeg lengtet og lengtet etter en liten sjel som jeg aldri hadde møtt. 

Det var jo deg. 



Det var du som var med meg hele veien. Det var du og jeg som var ett. Og nå er vi to. Oss to og resten av flokken. 

Og jeg er så takknemlig for at det var akkurat du som skulle bli vår. 




Barseltårer




På dag fire etter fødselen kommer de. Plutselig er det som om jeg har følelsene på utsiden av huden. Tårene kan komme når jeg går igjennom fødselen i hodet mitt, og innser at det faktisk hendte meg. Gledestårer, takknemlige tårer, sjokk-tårer. 

Men de kan også komme helt uventet og uten noen åpenbar grunn. Når jeg står på badet og pusser tennene, når jeg sitter på sofaen og ammer, eller når jeg får et stille øyeblikk for meg selv med en tekopp. 

Ut av ingenting blir jeg fullstendig overveldet av en suppe av følelser. Glede, angst, tristhet og stolthet bobler over og jeg hikster som et småbarn. 

Så skjems jeg litt. Var det noen som så meg? Og hva er det jeg sitter her og gråter for? Har jeg noe å være lei meg for?

Jeg som har fått den største gaven av dem alle. Jeg som fikk en drømmefødsel uten like, og en liten gutt som er så rolig og herlig. Burde jeg ikke heller gått rundt med et kjempeglis om munnen døgnet rundt? Skulle ikke jeg ha danset over gulvene i og svevd i en konstant lykkerus? 




Og så griner jeg litt for det da. For at jeg ikke er smørblid hele døgnet. Og fordi jeg ikke greier å løse floken med følelser som har krøllet seg opp i magen min.

Men så tar jeg meg sammen. For egentlig vet jeg bedre. Barseltårene betyr på ingen måte at man ikke er takknemlig for å ha fått et barn. De er en konsekvens av den rå, åpne og ufiltrerte tilstanden man befinner seg i som nybakt mamma. Hormoner som flommer i blodet og gjør oss åpne og sårbare. 

Så lenge det ikke er mer tårer enn tilfredshet, og det blir færre og færre gråtetokter, er det helt normalt å ha slike øyeblikk innimellom. Noen ganger kommer det hele dager med nedstemthet, men de går også over. Det er først når det ikke går over etter noen uker, eller når de vonde følelsene bare blir større og større at man bør bli bekymret. 

Men barseltårene. De er et tegn på at man er i ferd med å åpne hjertet sitt, slik at man blir i stand til å elske et nytt og fremmed menneske så intenst at det gjør litt vondt. Det er faktisk litt skremmende å bli hodestups forelska i en liten, uskyldig bylt, når dens liv ligger i dine hender.




Så jeg lar dem komme. Snørrgråter så det spruter med jevne mellomrom. Og etterpå lister jeg meg inn på soverommet hvor jeg kryper inntil en varm liten kropp, kjenner duften av silkemykt hår, og lar følelsene danse på utsiden av kroppen.