hits

blogging

Friskriving: (Nesten) uredigert blogginnlegg



 

Stream of contiousness, eller  friskriving er vanskelig. Det handler om å ikke stoppe opp, men å bare la fingrene renne over tastaturet uten å tenke for mye over hva du har tenkt å skrive. Akkurat nå forsøker jeg å få dette til. Og det er vanskelig. Jeg holder pusten og trykker i hytt og pine på bokstaver som jeg håper vil henge sammen som ord. Jeg tillater meg kun å stoppe når jeg staver noe helt feil, eller skriver et ord to ganger. 


Noen ganger så skulle jeg ønske at jeg kunne skrive i stedet for å snakke. For vanligvis så tenker man jo igjennom hva man vil si, hva budskapet egentlig er, når man skriver noe. Derfor er denne øvelsen særdeles ubehagelig for meg. Jeg føler at jeg når som helst kan komme til å miste noe ut av meg som jeg ikke skulle ha skrevet. 


Det å holde dette gående i ti minutter virker nesten uoverkommelig nå. Hvem klarer vel å bable på trykk i ti hele minutter uten å ha planlagt hva man vil si? Er det noe poeng i dette, begynner jeg å lure på nå. Skal det liksom komme et Eureka øyeblikk et sted midt i teksten, hvor ting glir over til magisk prosa? 


Nei, jeg tviler på at det kommer til å skje. Men jeg har kommet over den første, gedigne kneika i alle fall: det å begynne å skrive. Og dette skal jo aldri publiseres likevel, så da kan jeg vel likegodt skrive akkurat det jeg tenker på nå. 


Hva tenker jeg på? Jeg tenker på ungene som er i barnehagen og på skolen. Jeg har dårlig samvittighet. Men det er ikke noe nytt. Jeg har det bestandig. Og hvis jeg ikke har det, så finner jeg noe nytt å ha dårlig samvittighet for. Smart. Jeg vet. 


Så tenker jeg på at jeg burde trent i dag. Og kanskje gjort noe mer fornuftig enn det å sette meg ned og skrive tullball bare for å skrive noe. Og så har jeg fryktelig lyst på junkfood for tiden. Jeg er ikke sikker på hva det kommer av. I går spiste vi frossenpizza, og jeg følte meg så innmari dum, på grunn av to ting. 1: Det er så tragisk å spise frossenpizza til middag når man kunne laget noe mye bedre. 2: det er så tragisk å ha så sykt høye standarder for seg selv, at man blir deppa når at man spiser frossenpizza for første gang på mange måneder. 


Akkurat nå redigerte jeg et ord. Jeg er ikke så god på denne typen friskriving, tydeligvis. Jeg får helt fnatt av at det står av et sted der det heller burde stått når. Det går jo ikke. Det må jo være lov å redigere bittelitt? Som å sette noen ord i kursiv, sånn for ordens skyld?
Nå er jeg snart ferdig med denne øvelsen. Det har gått sju minutter, og jeg skriver fortsatt. Jeg har ikke sagt noe av betydning enda, så jeg regner med at dette kommer til å bli en ubrukelig tekst. 


For hva kan man vel bruke slike tekster til? Refleksjon? Nei. Det er ikke mye dypdykk inn i sjelen på gang her. Kanskje fordi at jeg skriver så fort at jeg ikke klarer å tenke særlig dypt? 
Samtidig så føles dette nesten som et brev til meg selv. Kanskje det er verdt noe? Hva om man skrev slike friskrivings-brev til seg selv en gang i uken? Bare brukte det som en metode til å liksom spy ut alt som ligger og tar opp plass i hodet. Ut med det. Alt på en gang. I feil rekkefølge, og uten å redigere. Så kommer det kanskje noe brukbart når man er ferdig med å skrive dårlig? 



 


Kanskje jeg prøver det. Eller kanskje jeg glemmer dette helt, og blir forvirret når jeg en eller annen gang finner dette brevet igjen. Eller kanskje jeg skulle publisere dette?

Men hva i all verden ville det vært godt for? 

Dytte meg ut av komfortsonen, kanskje?

Why not.
 

Nominert!



Da mailen tikket inn fra mammanett om at jeg var på lista over nominerte til deres hederspris, Årets mammablogg, vurderte jeg først å la det hele skli forbi i stillhet. Være skikkelig blyg, ikke lage så mye rabalder ut av det. La avstemningen rulle bak kulissene, og late som om det ikke var noen big deal. For det å tigge stemmer, er jo bare kleint, eller hva?

Men så innså jeg at det var intet annet enn smuler av janteloven i hodet mitt, som fikk meg til å tenke slik. SELVFØLGELIG er dette en big deal for meg! Det er kjempemoro at jeg overhodet står på listen over nominerte! Spesielt når jeg står der sammen med en rekke utrolig gode mamma og pappa-blogger som jeg selv leser og digger. Det er nesten så jeg hiver konfettien allerede nå! Litt kjedelig var det at de hadde så kjipe premier til vinnerne da...


Dødskjipe premier liksom...*host* Ehmmm JA takk! 


Men tilbake til tigging. Nå skal jeg ikke gjøre så mye av det. Jeg lover. Okay kanskje litt.

MEN, om du synes det jeg har skriblet i løpet av det siste året er verdt din stemme, så skal jeg ikke protestere! 


Mitt kodeord er mblogg2 og sendes til nummeret 2012. 

Man kan forresten stemme så mange ganger man vil, og på flere blogger, så her er det bare å slå seg løs! 

Les mer om avstemningen her.


Først syntes jeg det var litt dumt at Mammanett hadde valgt å bruke SMS-avstemning som man betaler for. Men etter hva jeg har skjønt, er ikke internettavstemninger særlig trygge mot juks og fanteri, mens SMS metoden er mer pålitelig. Og stemmefusk kan vi jo ikke ha noe av i en slik kåring. Det står jo om heder og ære i bloggosfæren! Dessuten har Mammanet klina til med noen saftige premier/lokkemat som skal loddes ut til noen griseheldige stemmegivere, så der har man en mulighet til å få noe tilbake! 




Så da er det bare å sette igang og scanne listen over eminente mammabloggere og finne dine favoritter!   

Pappabloggene har sin egen lille kategori, hvor samtlige er garantert finaleplass, men det er lov å skubbe juryen i en viss retning med et par stemmer til den pappaen du synes fortjener litt glitter, konfetti og en knallpremie for skriveinnsatsen.

Happy stemming, og fin tirsdag! 


 

2014 på Mammalivet



Godt nytt år kjære lesere! Jeg håper dere har fått ladet batteriene, hvilt kropp og sjel, og hatt en fredelig høytid. -Noe som er ganske usannsynlig hvis dere har små barn som meg, men et godt nytt år håper jeg vi alle får likevel.

I år går jeg inn i mitt tredje år i bloggverden. Året som har gått, raste forbi i en intens fart, sikkert grunnet flytting, ny hverdag med pendlermann, fast spalteplass hos foreldre.no, et fjerde svangerskap og andre ville prosjekter. 

For å sparke igang det nye året, har jeg satt sammen en liten oppsummering av 2014 på Mammalivet. Let me take you back...

Året startet med et oppfølgingsinnlegg i serien jeg har dedikert til nybakte mødre. Responsen var rørende å se, og motivasjonen min for å fortsette å sette ord på både gode og vanskelige tanker som foreldre kan kjenne seg igjen i, ble fornyet. 

Nyåret 2014 bragte også nye opplevelser. Som det å gi ut bok sammen med en gjeng talentfulle skrivedamer. Utgivelsesfest og treff med blogglesere og blogg-kollegaer ble det også. 



Kampen mot reservasjonsretten tikket også videre over i 2014, og det var ikke før på vårparten at vi endelig fikk høre den gledelige nyheten at regjeringen hadde revurdert og endret sitt lovforslag. 

Et par beretninger fra hverdagslivet ble det også i fjor. Som regel preget av mine egne store og små feiltrinn som mamma/voksen. 

Noen ganger blir det Cheerios til middag.

Ut på tur, jæklig sur. 

Dagen da livet mitt gikk i dass.

Vær så snill, se på meg!

Dundrende stillhet.

Mission impossible.



I februar fikk vi igjen et nytt hjem, og her koser vi oss fortsatt. I hvertfall for en stund.

Men høydepunktet, sånn bloggmessig i februar, var nok innlegget «Ikke fortell min datter at hun er fin»



Bortsett fra enkelte som tok tittelen på teksten litt for bokstavelig og ikke kom noe lenger enn det i diskusjonen,  ble det en utrolig interessant og stor debatt ut av innlegget om små barn og utseendepress. Innlegget ble lest rundt 300 000 ganger i løpet av en helg, og Mammalivet havnet på førsteplass på blogglisten. Noe som gav en relativt sky mammablogger litt høydeskrekk. 

I mars tok jeg fatt på min nye rolle som fast spaltist hos foreldre.no, et oppdrag jeg gjør ved siden av bloggingen. Her skriver jeg som regel om foreldrerelaterte temaer som er aktuelle i mediabildet. I det første innlegget, tok jeg for meg temaet uoppdragne barn, og siden har det blitt mange spalter og mange lærerike diskusjoner med leserne av nettstedet. 




I april tok jeg et steg tilbake med bloggen. Etter et halvt år med en mann som var bortreist i ukedagene, og tre barn under fem på hjemmebane, ble jeg nødt til å snu på prioriteringene  for en stund. 

Det gikk ofte lenge mellom oppdateringene, men likevel ble det tid til et Oslobesøk og min første TV-reportasje. Dritnervøs og skjelven i stemmen, stilte jeg opp foran NRK-kameraet, for en sak som ligger meg nær. 



Sommeren skled uvanlig stille forbi på bloggen. Jeg tok meg rett og slett helt fri. For første gang på to år. Abstinensene meldte seg på sensommeren, og jeg tok opp skrivingen, akkurat i tide for en av årets artigste og merkeligste events. Dagen da bloggerne kuppet Aschehougs omsuste hagefest, er noe jeg sent vil glemme. 



I september slapp jeg til slutt den store avsløringen. Vi venter vårt fjerde barn -en minstebror som kommer i februar 2015! 




I oktober ble det naturligvis mye gravidprat. Vi var på ultralyd, jeg tok for meg noen myter om hjemmefødsler, og  intervjuet en erfaren jordmor om hjemmefødsel. 

Fortellingen om den begivenhetsrike dagen jeg testet positivt ble også publisert i oktober i fjor.

I november slo jeg et slag for «masete babyer», eller som jeg ville kalt dem: normale spedbarn. Måneden  fortsatte med innlegg om både graidvekt og min nye hverdag som en vandrende såpeopera.

November skulle også bli den måneden jeg dristet meg til å gjøre noe jeg ikke har gjort før: Et semi-seriøst moteinnlegg for gravide! 

Til slutt ble måneden avrundet med noen sikre tegn på at jeg var kommet over i tredje trimester i svangerskapet. 

Desember ble desverre preget av mye sykdom og lite blogging, men det ble likevel tid til litt gravidhumor, kaotiske førjulsturer i skogen, og samfunnsdebatt.

Og siden slutten av desember og frem til nå, har jeg egentlig bare rullet meg i julemat, hatt en tur til Berlin med fullpakket famileprogram, vraltet inni det nye året, og forsøkt å holde denne svært gravide kroppen frisk nok til å holde ut frem til slutten av februar. 



Men nå har januar allerede tatt et hardhendt grep om meg og røsket meg tilbake til virkeligheten og hverdagen. Og jeg merker det er litt deilig også. De vanlige dagene er flest og best. 

Godt nytt år! 

 

Makeover




Da var det dags for en makeover på Mammalivet.

Den forrige bloggheaderen, laget av den talentfulle kunstneren Judith Carnaby, var desverre blitt en smule utdatert. Med tanke på at Lillebror aldri er å finne intullet i et teppe på fanget mitt lenger, og at jentene har vokst og endret seg mye siden illustrasjonen ble laget. Kaffe drikker jeg fortsatt da, og duploen ligger fortsatt strødd på stuegulvet. Og mannen, vel. Han er fortsatt flink til å sovne på sofaen. 

Men vi kjører minimalistisk stil for nå, og så får tiden vise om visse kunstnere kan overtales til å oppdatere familiebildet. Bildet på headeren er forresten tatt av Bjørn Inge Karlsen, som er en fantastisk flink fotograf hos Egmont. 

Og mens vi snakker om endringer... Mange lesere har fortalt meg at de savner den mer personlige touchen på bloggen min, som den hadde da jeg begynte å skrive, for ca to år siden. Jeg skjønner godt hva de snakker om. Det har vært mye saklig, og ikke så mye Jona, den siste tiden.


Foto: Bjørn Ingen Karlsen

Men på et vis har det vært godt å ha fokuset på mindre personlige saker, som ikke går direkte på hva vi driver med hver eneste dag. Det å skulle løpe rundt med kamera, forsøke å skape brukbare bilder og fange opp hverdagshistorier mens jeg har vært alene med tre barn, og liksom skal drive mitt eget foretak på si, har heller ikke vært enkelt. 

Heldigvis blir det snart andre tider. Pendlermannen skal slutte å pendle på nyåret. (Can I get a hallelujah!?) Og da innbiller jeg meg at jeg skal ha mer tid til å fange øyeblikkene i hverdagen, og reflektere over dem med artige innlegg, før noen tisser seg ut eller dumper en hel bolle havregrøt i fanget mitt. 

Så hurra for nye og forhåpentligvis litt mindre kaotiske tider (yeah right) ! Og takk til Lina, for teknisk support i headerdesign. 

 

 

Mammablogger: nei så flaut!



På begynnelsen av 2000-tallet var de nye og spennende, men er ikke kult å være mammablogger lenger. For mange er det ganske forkastelig. Derfor er det er ikke noe man innrømmer sånn på rappen, når folk spør hva man jobber med. 

Egentlig er jeg ganske fornøyd med jobben min. Jeg skriver både blogg og spalter, det har blitt en bok og av og til artikler. Folk nikker anerkjennende når jeg sier jeg er skribent, men det er et ord folk ofte henger seg opp i.

Det er ordet «mammablogg» de får sånne ufrivillige rykninger i øyekroken av.  

«Åhh... mammablogg sier du? Javel,» sier de, og så spør de ikke mer. De tror de vet nøyaktig hva det innebærer, og hvaslags person det betyr at jeg er. Og de syns det er litt flaut. Ikke vet jeg om det er fordi de synes det er skammelig å blogge om barn, eller om det er fordi de smugleser alt som finnes av mammablogger, som en slags guilty pleasure. Men det oppleves i alle fall ganske pinlig å stå der etter at man har droppet tittelen mammablogger på en uforberedt nysgjerrigper.

Det er nesten så jeg heller sier jeg jobber som kullgruvearbeider.

Selv synes jeg ikke det er noe kleint ved det å være mammablogger. Bortsett fra i enkelte tilfeller. Det er noe ved det å bli konfrontert med det faktum at apotekteknikeren din har lest fødselshistoriene dine, som gir en et lite støkk, og man passer på å ikke handle private saker der i fremtiden...

Men slike blottleggende historier er det ikke så mange av på min blogg, og det har vært et bevisst valg. 

Jeg føler at jeg kan stå for det jeg har delt om meg selv og familien, når barna blir større. Og jeg tror og håper at jeg ikke har delt noe som vil gjøre dem så flaue at de kontakter slettmeg.no. Men gjør de det, så får de ønsket sitt oppfylt. Enn så lenge så balanserer jeg en på en fin linje, og vurderer nøye alle setninger, ord og bilder som har med barna å gjøre. Jeg synes faktisk ofte det kan være vanskelig å finne den balansen mellom privat og personlig, og jobber med det hver gang jeg skriver. (Akkurat dette dilemmaet har jeg skrevet mer om i boken Mammarådet

"Mammablogg" har fått en ubehagelig klang

Jeg forstår til en viss grad hvorfor folk blir litt satt ut når de får høre om jobben min. Ordet mammablogg har i vår felles bevissthet på en måte blitt synonymt med mødre som legger ut kanskje i overkant mye privat informasjon og bilder om både seg selv og barna sine, og skriver opp og ned i mente om alle dagligdagse rutiner og hendelser. Det er nesten ingenting som forblir hellig, psykologene springer frem og advarer, og spørsmålet om barnas rett til privatliv blir et hett tema. 

Jeg ser hvorfor mange reagerer på enkelte mammabloggere, (inkludert bloggere som meg, for den slags skyld) men jeg synes det er bloggforfatterens eget ansvar å passe på hva de deler, og leserens ansvar å la være å lese ting de ikke kan fordra. Så lenge jeg ikke kommer over innlegg eller bilder som jeg synes er helt på grensa til å være farlig, så lar jeg folk være i fred i sine bloggunivers. Det finnes både gode og mindre gode mammablogger, akkurat som det finnes gode og mindre gode politiske blogger. Men oppfatningen av hva som er en god blogg, er såklart helt subjektiv.

"Ikke kall meg noe med mamma"

Men det er andre grunner til at mammablogging blir sett på som kleint, som jeg ikke helt forstår meg på. Det går på ordet mamma. Jeg har hørt det mange ganger av mange forskjellige bloggere, som også er mødre:

 «Jeg vil ikke bli forbundet med noe som har ordet mamma i seg.» «Kall meg foreldreblogger, kvinnelig blogger, eller bare blogger». Alt er bedre enn mamma-ordet. 

Er det slik at det er blitt kleint å være mamma også da? Blir det å titulere seg med ordet mammablogger, det samme som å «redusere» seg selv til kun mamma? Er det der det skurrer for folk? Det skulle i så fall ikke forundre meg, med tanken på antallet makeløse utsagn i diverse kommentarfelt under artikler for og imot det å være hjemmeværende mor på fulltid, men det får bli en diskusjon til en annen dag. 

Uansett hvor kleint det muligens er å ha tittelen mamma, eller i verstefall mammablogger, så består bloggtoppen i Norge i dag av flere mammabloggere og til og med pappabloggere. Det er noen der ute som leser. Ganske forunderlig mange faktisk, i forhold til hvor mye vi rynker på nesen av ordet mammablogg. Det lukter litt dobbelmoral, spør du meg.

Ikke like kleint å være pappablogger. 



Og apropos pappablogger, så ser ikke det ut til å bli bedømt som fullt like kleint som å være mammablogger. Folk liker pappablogger, og de innrømmer det!  De får ros og klapp og klem fra oss mødre som mesker oss i mye herlig lesing. Kanskje det er fordi det er relativt nytt, og det finnes ganske få av dem?

Eller kanskje det automatisk blir litt mer schwung over tittelen når man tar ut ordet mamma? 


Opplever du at mammablogging eller mammablogg-lesing er litt småflaut å snakke om?
Hvorfor vegrer mange bloggere (som er mødre) seg for å bli titulert som mammabloggere? 

Tilbake

Det føles litt som om jeg har ignorert en god venn i flere måneder uten å sende så mye som en stakkarslig, unnskyldende sms med forklaring på mitt lange fravær. 

I begynnelsen hadde jeg mye dårlig samvittighet for å hoppe av skrivetoget akkurat når ting gikk så bra. Men sannheten er at det gikk ikke fullt så bra bak kulissene. Hverdagslivet vårt ble brått endret i fjor høst, da mannen min fikk en jobb fem timer unna hjemmet, og ble ukependler. Og det var ikke noe vi hadde regnet med, eller var spesielt begeistret for.

Det som gikk bra, var flotte lesertall, engasjement i kommentarfeltet, nye jobbtilbud og nye samarbeidsmuligheter. Sånn der,  hurra og let's go-saker. Hvem har vel lyst til å ta pause mens ting går i den retningen?

Ikke jeg i alle fall.

Så jeg vaklet videre en stund. Jeg brukte kvelder, lange kvelder, uforsvarlig mye koffein og mange netter på å holde liv i bloggen og andre skriveprosjekter som jo hadde ført så mye artig og fint med seg. Dette skulle jeg klare, om det så førte til handleposer under øynene mine når barna vekket meg, fire timer etter at jeg hadde lukket laptopen. Men samtidig gikk det hull på ballongen og luften sivet ut, uansett hvor ofte jeg prøvde å lappe det sammen igjen. 

Det er ingen lek å være sin egen sjef OG handskes med tre barn mens pappaen deres jobber i en annen by og pendler hjem i helgene. 

Det går fint an å drive sitt eget foretak og være mamma, det er klart, men det går også an at det blir for mye. Og det betyr ikke at du har tapt.

-Det betyr bare at du høyst sannsynlig ikke er en robot. 

Akkurat dette måtte jeg virkelig ha inn med teskje før jeg endelig turte å gi meg selv litt ordentlig fri fra foretaksdrift, spalter, blogg og deadlines som følger slikt og bare fokusere på den fulltidsjobben jeg allerede hadde som mor. Det var først da en god venninne fortalte meg at «folk jobber ikke fulltid når de har tre små barn hjemme og en mann med jobb i en annen by, hvis ikke de MÅ», at jeg forstod at jeg kanskje sparket meg selv litt for hardt og lenge.

Jeg måtte jo saktens ikke. Ikke på død og liv. 

Så jeg tok meg helt fri fra skrivingen. For første gang på 1,5 år.

Og det var skummelt. Men også utrolig befriende og veldig godt for både meg og de små. På et tidspunkt lurte jeg faktisk på hvorfor jeg ikke bare tok meg en «vanlig» 9-5 jobb hvor som helst, for å slippe det stresset med deadlines og selvkritikk.

Da måtte jeg le litt av meg selv. For det er en tanke jeg aldri før har hatt. Drømmejobben min har alltid vært å være selvstendig næringsdrivende innenfor kunst, litteratur eller media - okay helst alt sammen på en gang. Og det hadde jeg jo klart. Sånn halvveis i alle fall. Og så satt jeg der og dagdrømte om jobber som  jeg tidligere ikke kunne forestilt meg.

Hva var det fornoe da? Likte jeg ikke å skrive lenger? Var jeg tom for idéer, hadde skrivesperre, eller var jeg rett og slett bare over it? 

Vel, nei. Jeg fant ut at jeg var bare ikke kalibrert til å takle to fulltidsjobber samtidig. Noen mødre er det, og de klarer seg fint. Men det gjorde ikke jeg.  Så jeg bestemte meg for å nyte mammajobben til det fulle, og ta meg en forsinket "permisjon" frem til jeg igjen fikk tid til å dele opp dagene og skrive på fornuftige tider av døgnet.

Og nå har den tiden kommet.  Jeg sitter her, mutters alene på kontoret mitt. Og ingen roper mamma. Ingen følger etter meg når jeg skal på do, ingen velter tekoppen over notatene mine og ingen slår etter tastaturet med søte, klissete håndflater mens jeg skriver. I allefall ikke før klokka slår tre. 



Denne høsten blir fullpakket med utfordringer på skrivefronten, men selv om jeg skjelver litt i buksene ved tanken, så gleder jeg meg enormt også.

Så, hei! Jeg er tilbake og jeg fryder meg! 

 


 

Akkurat passe mislykket



Hvem tror du egentlig denne mammabloggeren er? Og stemmer din oppfatning med virkeligheten? Har mammabloggere (og andre bloggere) ansvar for å vise et hundre prosent usensurert og nyasert bilde av hele livet deres, slik at ingen skal bli lurt til tro at bloggeren har det «for fint» ? 

Etter å ha blogget i snart 1 ½ år, har jeg lært at dem som kun kjenner meg via min blogg, kan ha villt forskjellige oppfatninger av meg som person. Jeg har vært så heldig å oppleve det å møte noen av dem som bare har «kjent» meg via bloggen, og reaksjonene har vært interessante: «Oj, så kort du er!» «Du virker så mye eldre på bloggen!»  «Jeg forventet ikke at du skulle snakke sånn» eller «Jøss, du er så normal» er noen av kommentarene jeg har fått ute i det virkelige liv. I selve kommentarfeltet og i inboksen, har variasjonen vært enda tydeligere. 

Jeg har blitt kalt alt i fra «falsk og utrivelig» til «en varm og empatisk mor» av mennesker som aldri har møtt meg.  Jeg har til og med opplevd at dem som virkelig kjenner meg, kan bli usikre på hvem jeg egentlig er eller hva jeg står for, på grunn av hvordan jeg fremstår når jeg skriver. Det sistnevnte er rimelig skremmende og vanskelig å takle.

Hadde jeg ikke hatt en passe solid ryggrad og et godt nettverk av venner og familie rundt meg, ville jeg nok ha sluttet å trygge på «publiser» for lenge siden.

For ikke så lenge siden, publiserte en populær mammablogger et innlegg med tittelen «Bak fasaden». Jeg visste akkurat hva innlegget handlet om før jeg leste det. Og det jeg tenkte var ikke «åh nå må jeg se hvor mye skitt og rot hun tør å vise», men faktisk «huff jeg håper ikke hun har fått kjipe kjeftemeldinger om at hun er for perfekt».  For det var ikke slik at jeg trodde hun alltid hadde det strøkent og at livet hennes var et tredimensjonalt glansbilde, selv om det kan se slik ut på de fleste av bildene. Jeg, i mitt stille sinn har tenkt at hun, som de aller fleste av oss, sikkert har mest lyst og overskudd til  å dele når hun har det bra. Når huset er ryddet, når barna er rolige og når livet går på skinner et øyeblikk. Samtidig, så vet de som har lest den bloggen en stund, at Fru Mæla også snakker om de kjipe dagene i blant. Men hvorfor kom det innlegget da? 

Jo, det er slik at som blogger balanserer man på en fin linje. Eller rettere sagt, flere, syltynne linjer. Man vil skrive og dele på en åpen måte, men helst ikke såre eller fornærme noen. Man skal dele det gode, og inspirere med positivitet, samtidig som man skal passe seg for å kun vise bilder av festkledde barn og rene sofakroker. Det er viktig å vise frem hybelkaninsamlingen eller et strekkmerke i ny og ne. Det kan jo hende noen der ute har en skikkelig dårlig dag, og at ditt innlegg om din sårt etterlengtede, nye kjøkkeninnredning, eller den herilge fridagen med barna, blir siste dråpen for vedkommende. De som leser blogger, (inkludert meg) liker å bli inspirert. Men får vi andres lykke tredd over hodet  på repeat, kan det slå feil ut når vi lesere ikke er i humør til det.

Som bloggskribent selv, har jeg ofte forkastet innlegg som enten var for positive eller for negative, for jublende eller for usminket og depressive. Jeg vil ikke lede noen til å tro at jeg er hverken frøken Wedensday Addams eller en irriterende lykkelig Disneyprinsesse. Jeg vil ikke at folk skal tro jeg bestandig er en supermamma, eller at jeg ikke takler å være trebarnsmamma. Sannheten ligger et sted midt i mellom. Noen ganger føles det merkelig å måtte sensurere mine forsøk på å være åpen, for å være akkurat passe mislykket eller passe flink til at det er bloggbart.

Jeg forstår at noen ganger er det bare IKKE dagen for å se bilder av strøkne stuer og lese innlegg om barn som sover igjennom natten fra første stund. Og bilder av joggesko i bruk og smekre mammarumper i nye tights er heller ikke noe oppløftende når man sitter der høygravid med bekkenløsning og trøster seg med en velfortjent pakke oreos. Jeg skjønner det.


Til venstre: når jeg våkner om morgenen. Til høyre:  når jeg har brukt en time på badet og sparklet, pusset og glattet på fasaden. -Just for the record

Nei, det er ikke til å kimse av det der. Den påvirkningskraften man har som blogger, kan slå kraftig tilbake. Jeg har selv opplevd å få meldinger om at enkelte lesere har blitt følt seg veldig støtt eller mindreverdige av ting jeg har vist eller skrevet, selv om mitt innlegg aldri var ment til å såre noen. Og jeg har beklaget. Til og med når jeg ikke helt kunne sette meg inn i hvorfor de vedkommende ble så opprørte. For jeg synes det er riktig å ta hensyn til at alle mennesker har en historie vi ikke aner noe om. Deres synsvinkel er ikke den samme som min. Derfor svarer jeg alle slike meldinger med respekt, forutsatt at de selv har holdt en grei tone mot meg. Får jeg hatske tilbakemeldinger som er fulle av nedlatende karakteristikker om meg selv som på ingen måte har rot i virkeligheten, får vedkommende en kommentar eller mail om at jeg ikke ønsker å delta i en samtale som starter med den tonen. Men det jeg noen ganger skulle ønske jeg kunne si er: 

Det er lurt å lese en blogg som om man bare smugleser et lite avsnitt i dagboken til noen man ikke aner hvem er. Det kan hende at det som vi oppfatter som en fasade av perfekthet, egentlig er et bilde vi som lesere selv har konstruert av bloggeren. 


Nøyaktig samme bilde som øverst, med litt annet perspektiv. På dette bildet hadde jeg 39 i feber, og er derfor kledd i et smashing antrekk med ullgenser under dongeriskjorten, og fleecebukser som er tre nummer for store.

Får man et glimt et avsnitt som handler om at livet er en fest og at hver dag er en gave, så trenger ikke det å bety at vedkommende har det slik hvert minutt, hver dag i sitt liv. Og finner man et annet avsnitt som handler om at livet er noe herk, betyr det  heller ikke at vedkommende ikke er ærlig av den grunn. Vi som leser blogger, har godt av å minne oss selv på at personene bak innleggene er minst like uperfekte og sammensatte som oss selv. Tenker man slik, er det mindre fare for at man lar seg provosere eller trekkes ned av smilende jogge-mammaer og interiørdamer med livet på stell. Det er bare et utsnitt, ikke helheten. 


Lar du deg påvirke (positivt eller negativt) av «perfekte» eller utelukkende positive blogger?

Synes du det er viktig at bloggere skriver om hva som foregår bak fasaden? 

Er det bloggerens ansvar å beskytte leseren fra illusjonen om et perfekt liv? 


Usminkede innlegg på mammalivet:

Når lykken glipper

Når monstermamma våkner

Våkenatt 

Alle bad-day innlegg fra meg finner du her

Bak fasaden hos andre bloggere: 

Bloggere som nekter å skamme seg

Amelie (obs! sterkt om tap)

 


Blog award til meg og kanskje til deg?



I går kveld fikk jeg en veldig hyggelig overraskelse fra en dyktig skrivedame. 

Damen bak bloggen Lammelårtanker hadde sendt meg en Liebster award! Denne interne blog-awarden er et slags kjedebrev, men slett ikke av den dødsirriterende sorten. Liebster oppsto etter hva jeg vet for ca 3-4år siden på en tysk blogg, og betyr «den kjæreste», eller løst oversatt «favoritten» på tysk. Awarden sendes fra blogger til blogger, som en anerkjennelse av mottakerens skriverier, samtidig som mottakeren jo får en slags PR i form av link i Award-innlegget til avsenderen.  Sammen med selve utmerkelsen, får Liebster mottakeren i oppgave å svare på ti spørsmål fra avsenderen, og sende awarden, samt ti nye spørsmål, videre til et knippe (3-5) andre blogger som man mener fortjener oppmerksomhet. Disse skal helst ha under 200 følgere eller noe i den duren, siden litt av filosofien bak Liebster, er det å huske på å løfte frem mindre kjente blogger. Mottakere av Liebster Award, kan gjerne klistre logoen i sidemargen på bloggen sin for å skryte litt. Sånn for å gi Janteloven en lårhøne. (Noe jeg er veldig for altså.)

Det at jeg fikk denne fine utmerkelsen fra akkurat denne dama, betyr mye for meg. Jeg har fulgt bloggen hennes en god stund, og har vært begeistret for de tankefulle vinklingene hun har på ulike saker, som stort sett dreier seg om barn, samfunn og foreldrerollen. Ikke er hun redd for å være rett på sak heller, hun sjonglerer kommentarfeltet som en mester, og skaper mange gode diskusjoner. Hun er med andre ord, right up my alley. Så, kjære Lammelåret! Jeg takker og bukker for awarden og fine ord, og kjører rett på de ti obligatoriske Liebsterspørsmålene som jeg fikk fra deg:

1.Hvorfor startet du blogg og har den blitt slik du trodde den skulle? Evt hva ble annerledes?

Jeg hadde grublet lenge på å starte blogg før jeg kvinnet meg opp til det. Jeg hadde et brennende behov for å skrive om alt det jeg gikk og tenkte på hva mammarollen angår, samtidig som jeg nettopp hadde flyttet til Berlin, langt bort fra venner og familie som da ikke fikk sett meg og barna så ofte. Etter to år med frem og tilbake, opprettet jeg bloggen min, og slo to fluer i en smekk: litt hverdagsstoff om meg og barna for dem som ville følge med på oss, og en god del mammalivs-tanker fra meg. Om det ble som jeg trodde? Ehm, nei! For det første har jeg fått et fantastisk nettverk av bloggvenner som har blitt «real life» -venner, men det mest overraskende var at knappe ni måneder etter at jeg opprettet bloggen, fikk jeg tilbud om å blogge for nettavisen og side2, og opprettet mitt eget skribentforetak like etter. Deretter har bloggen ført med seg både bokskriving og flere spennende oppdrag som lurer bak kulissene. Hadde noen fortalt meg det før jeg begynte så tror jeg at jeg hadde krepert av prestasjonsangst!

2.Hva gjør du for å hente deg inn når du mister kontrollen og helst vil gi opp/flykte/spise en diger boks iskrem?

Jeg spiser en boks med iskrem jeg.

Neida, eller jo, det gjør jeg faktisk. Noen ganger. Men som regel gjør jeg noe som roer meg ned og får tankene til å stilne litt så jeg får orden på kaoset i hodet mitt. Jeg skriver musikk, synger, maler, pusser opp møbler midt på natten. På dagtid går i et annet rom og tar tyve spensthopp når det blir litt i overkant med tre barn mot en, litt småstressa mamma. Kaffe og mørk sjokolade er også livsnødvendig for at jeg i det hele tatt skal fungere. Når mannen min er hjemme fra jobben på Østlandet, løper jeg som regel til ham for å få en klem hvis jeg føler at verden pisser på paraden min, noe som ofte får stress til å fordufte!

3.Hva er din hemmelige drøm?

Hm, nå spør du vanskelig. Jeg har mange! Og ikke har jeg særlig lyst til å avsløre dem siden de jo er hemmelige. Men jeg kan opplyse om at hvis jeg kunne valgt meg et annet yrke enn det jeg har nå, så hadde det blitt jordmor. Uten tvil. Det å være med på fødsler og hjelpe den fødende er en drøm jeg alltid har hatt.

4.Hva klarer du å lage av fire fyrstikker, et beger yoghurt, en q-tips og en neglfil? Illustrer gjerne! 

I bestefall kunne jeg brukt det utstyret til avledningsmanøver for minstemann mens jeg tar meg en kaffekopp. (Ikke-barneleker er de beste lekene i dette huset)  I verste fall kunne jeg laget meg en skikkelig udelikat manikyr. 

5.Hvor lenge har du fulgt bloggen min?

Ca. siden jeg startet å blogge selv. Det vil si snart et og et halvt år.

6.Hva tenker du egentlig om kvinner i kjeledress?

Okay, gratulerer med verdens mest bisarre spørsmål, bra jobba! Men altså, jeg ser som regel damer i kjeledress når jeg leverer og henter jentene i barnehagen om vinteren, og da har jeg faktisk ofte tenkt at jeg burde skaffe meg en selv fordi jeg er en frysepinne. Er det forresten harry med kjeledress? For i så fall kjøper jeg meg i alle fall en.

7.Er menn sexy med hår under armene, er kvinner det?

Jeg koser meg med spørsmålene dine, Lammelåret. Det skal du ha. Du, kroppshår har lite med sexy å gjøre i min verden. Det gjelder både kvinner og menn. Det er humor, selvtillit, empati og glimt i øyet som er tiltrekkende for meg. Sexy er helt uavhengig av graden av behåring, faktisk! (Og dette blir nok artig for barna mine å lese en dag i fremtiden?)

8.Hvordan vil dine venner beskrive deg? Tror du det er annerledes enn slik bloggleserne dine vil beskrive deg?

Tja, jeg vet ikke hvordan mine blogglesere ville beskrevet meg, men vennene mine har blant annet sagt til meg at jeg fryktelig pratsom (type munndiaré), alltid opptatt med noe og klarer ikke å sitte lenge i ro (litt ADHD-tendenser ja) men heldigvis har jeg også fått høre at jeg er god å prate med og at jeg får dem til å føle seg bedre når de har et problem de deler med meg. (Flaks at all den pratinga er god for noe da!)


Klarer ikke å sitte stille for kameraet engang...

9.Anbefal meg en by og hva jeg bør gjøre der

Jeg sier dette til alle som spør meg om reiser, men det er virkelig verdt det: dra til Prenzlauer Berg i Berlin om sommeren! Bade på en av bystrendene, ta deg en picknick i en av parkene, drikk en (billig!) kaffe latte på en av de superhyggelige caféene og drøm deg bort på kunstutstilling/second hand butikk/ gatekonsert eller let etter skatter på Mauerpark loppemarkedet. En slik tur er også perfekt med barna, og ja, det er like idyllisk som det høres ut.

10.Fortell meg noe jeg ikke vet!

Nå tipper jeg du vet ganske mye om veldig mange ting, du kloke dame, så derfor må jeg ta noe bissarre greier om meg selv som kun noen få mennesker vet: Liebster er ikke den første awarden jeg har mottatt. Jeg har møtt erkebiskop Desmond Tutu og fått en ?Emerging Leadership Award? av ham for «recognition for displaying outstanding leadership qualities and dedicated commitment towards youth development and peace buliding in your community». Jeg vet. Sprøe greier. Og nei, jeg har ikke møtt ham siden.

Jeg fant den i flyttekaoset her om dagen. Fin for å få igang småprat. Skulle satt den på peishylla hvis jeg hadde hatt en.

Men nå har vi kommet til den siste og beste delen av Liebster Awards: Jeg skal få gi den videre! Nå var det ganske vanskelig å velge, siden mange av mine favoritter allerede er plukket ut av Lammelåret, eller har fått en annen blog award av meg før. Men her er tre stykker som jeg synes fortjener oppmerksomhet, og som jeg ikke har mast så mye om før.



Hautsljos, eller var det vårljos? Uansett, denne bloggen er nydelig og klokt skrevet, og jeg er stolt av å ha min tekst publisert i samme bok som denne damen. Ikke bare skriver hun rørende og tankevekkende tekster på bloggen, men hun er også en dreven forfatter, mor, foredragsholder og psykolog.

Mumsemamma: En dag for ikke så altfor lenge siden tikket det inn en kommentar på bloggen min. «Jeg tror du er litt mumsemamma du også» stod det. Og det viste seg at hun hadde rett. Bloggen hennes handler i hovedsak om en myk start på livet for våre små, noe jeg er over middels begeistret for selv. Innlegget om hvordan hun møtte mannen sin og deres kjærlighetshistorie (listet under «kjærligheten» i sidemenyen) fikk meg forresten til å sippe. Med snørr og alle greier.

Sovebebibloggen: Denne dama fikk jeg faktisk gleden av å hilse på da jeg var på boklanseringen for Mammarådet for noen uker siden. Kaotisk som det var, fikk jeg ikke tid til å fortelle henne hvor godt jeg liker den sjarmerende bloggen hennes, så jeg tenkte å gjøre det godt igjen nå. Sjekk ut innlegget det er ikke bære bære! Jeg kjente meg igjen, og illustrasjonskartet sier alt.

Så, mine kjære Liebstere! Nå skal dere få noen spørsmål å bryne dere på! Hvis dere tør. Og gidder? Det spørs jo. (Jeg lover å ikke sende purring hvis dere syns dette var skikkelig harry.) 

1.Hva er det beste som har skjedd med deg i forbindelse med bloggen din?

2.Hva inspirerer deg til å blogge?

3.Hva gir deg angst?

4.Hvordan reagerer du på (skikkelig) gode nyheter?

5.Hvilken (ikke strømdrevet) gjenstand kan du ikke leve uten?

6.Hva gjør deg skikkelig forbanna?

7.Hva gjør du hvis noen ringer på døra og huset ser ut som et katastrofeområde?

8.Fortell meg om et vanskelig valg du har tatt.

9.Fortell meg hva som gir deg trygghet i livet.

10. Fortell meg noe jeg aldri ville gjettet om deg!

Og bitte schön!





Leser du noen av disse bloggene, og hva er det som får deg til å følge en blogg?

Og når vi er så godt i gang med bisarre spørsmål, så er det bare å fyre løs i tilfelle du lurer på noe! (Mailen min er alltid der hvis du ikke vil spørre i kommentarfeltet!)

Myter om bloggbransjen

Reaksjonene har vært blandet etter at jeg startet eget foretak og bloggsamarbeid. Det har vært noen «Oj, så bra for deg! Du kommer til å bli rik!» og mye «Åja, gjør du det bare for pengene nå?», i tillegg til langt verre kommentarer.

Før jeg går videre må jeg si at mange har vært veldig positive, og heiet på meg etter at jeg fikk min samarbeidsavtale med bloggen, og det er jeg setter jeg stor pris på. Mesteparten har vært ganske nøytrale, og det er også helt greit. Jeg trenger ikke nødvendigvis at alle skal juble for meg. Men så finnes det dem som har vært svært negative, og dessverre er det ofte slike som roper høyest. I dag vil jeg gjerne avlive noen myter om bloggbransjen og forhåpentligvis åpne øynene til dem som sliter med å akseptere blogg som en jobb. 

Vrangforestillinger om blogging som business

Det finnes en del folk der ute som forstår hvordan denne bransjen fungerer, men overraskende mange har ikke den minste anelse, og har et veldig skjevt inntrykk av den. Mitt inntrykk er at forestillingen av dette å jobbe som blogger, generelt er sterkt preget av alle avisoppslagene om unge jenter som tjener hundretusenvis av kroner i året. Mange lurer på om det er slik for alle som tjener penger på blogg. Og noen blir sjalu eller irriterte. Jeg syns det er leit at folk reagerer negativt på grunn av myter og skjærer alle bloggere over én kam. Selv opplever jeg å bli forhåndsdømt av dem som egentlig ikke vet så mye om hva jeg driver med, og når jeg tilbyr meg å oppklare, er de ikke særlig interesserte i å høre. Men heldigvis for meg så er jeg blogger, og kan skrive hvis jeg har noe på hjertet...

De fleste kan ikke leve av det

Jeg kan likegodt avlive den myten om at alle bloggere med reklameavtaler drukner i gryn. 

Selv er jeg bare i oppstartsfasen, men jeg kjenner også en del folk som har jobbet med blogging i noen år, og de bor ikke i palasser eller velter seg i designerklær og bader sedler de heller. Det finnes så klart noen personer i Norge som virkelig tjener nok til å leve meget godt på bloggen sin, men de er ikke mange! 

Blogger bare for pengene?

Det er heller ikke slik at alle bloggere med reklameavtaler, gjør det fordi at de har ambisjoner om å vasse i penger. Så dermed kan vi også droppe den myten om at de som tjener noe på bloggen sin bare gjør det for penger. Jeg kjenner flere (inkludert meg) som har blogg som jobb, men det de tjener er ikke i nærheten av en gjennomsnittlig månedslønn, enda de arbeider like mange timer som dem som har en vanlig kontorjobb. Hvis penger var hovedmotivasjonen, ville de aldri brydd seg om å fortsette.

Det tar mer tid en mange tror

Det er mange som blir overrasket når jeg svarer på hvor mye tid jeg bruker på bloggen. Når jeg forteller at hvis jeg skal få ut f.eks 5-6 gode innlegg pr uke, og holde samtidig meg ajour med foretaket mitt som bloggen er en del av, så bør jeg helst sette av ca 5 timer pr dag, seks dager i uken til dette. (Dette er selvfølgelig vanskelig å få til når man har en baby i hus, og da kutter ofte jeg antall innlegg for å redusere arbeidet) «Hva?! Hvordan klarer du å bruke FEM timer på å skrive et innlegg?» lurer de på. Men det de glemmer er at jeg sitter ikke fem timer med bare et blogginnlegg. (I hvert fall ikke hver dag.) Timene går bla. til planlegging av neste ukes innlegg, fotografering, etterbehandling av foto, føring av regnskap, oppdatere meg på regelverk, svare på kommentarer, svare på mail, research for temaer jeg vil skrive om (det går maaange timer til dette) og til slutt skriving av innlegg. «Så heldig du er som bare kan skrive litt og tjene penger på det!» har jeg fått høre. Ja jeg er enig i at jeg er heldig som har mulighet til å drive med det jeg liker, men det på ingen måte «bare» selv om mange ser ut til å tro det. 




Bloggere må tåle steken

I tillegg til at det faktisk krever en hel del arbeid å lage en god blogg, så kommer jo dette med det å være i offentligheten og at man får mye usaklige mail/brev/kommentarer som sårer. Og før noen flyr i flint: Ja, dette har jeg valgt selv. Jeg har valgt å eksponere meg, men jeg syns likevel det er kjipt å få høre «du har valgt det selv så da må du ikke klage hvis folk er negative». Det er sant at jeg har valgt det å blogge selv, men det finnes grenser! Jeg har aldri bedt om å bli kalt «mannehater», «rasist» eller «pr-kåt h*re»(Ja, det har hendt, på ordentlig, at jeg har fått slike kommentarer, men såpass slemme ord kommer det heldigvis ikke så ofte.)  Og når jeg som skriver en relativt liten, «snill» og lite provoserende blogg (tror jeg i det minste) får slike kommentarer, så kan jeg ikke forestille meg hvaslags ondskap andre, mer profilerte bloggerne får kjenne på. Jeg syns ikke det er riktig å si at alle bloggere må «tåle steken» fordi de er med på leken. Det er ikke alle bloggere som er med på den «leken». De fleste bloggerne jeg kjenner, slenger aldri rundt seg med slemme ord og stygge bemerkninger. Selv når de får slemme kommentarer, holder de en respektfull tone, eller er sterke nok til å overse dem. Så det er absolutt ikke fortjent syns jeg. Jeg syns de har full rett til å si ifra om at de ikke liker det, uten at folk skal stemple dem som sytete og utakknemlige. Det er uansett aldri greit å mobbe og jeg blir kvalm når folk prøver å rettferdiggjøre mobbekommentarer med at bloggeren har valgt å utsette seg selv for det. Det er ingen som går rundt og ønsker seg en innboks full av hat-mail.

Går i minus

Jeg personlig skriver for å skrive, og det jeg får i inntekt er en hyggelig bonus, som jeg bruker for å i det minste ikke tape penger på det å blogge. Ja, det er sjeldent veldig lukrativt å blogge. I hvertfall ikke hvis man lar seg betale med prøveprodukter. Nå er det slik at man må skatte av produkter man får i bytte mot å blogge om dem, slik at det faktisk koster bloggeren penger å lage reklame for andre. Med mindre han eller hun tar et tilleggsgebyr forruten produktet. Men til og med da er bloggings sjeldent noen rask vei til et liv i sus og dus. Jeg for eksempel, kunne tatt en beskjedent lønnet jobb som jeg har liten til null erfaring i, og likevel tjent mye mer enn hva jeg gjør ved å blogge. Ingen ville kalt meg grådig og grisk hvis jeg tok meg "vanlig" en jobb, f.eks på et callsenter. For alle vet at det ikke er synonymt med høy lønn og luksusliv, og det er mye arbeid. Derfor syns jeg det er utrolig bakvendt og leit når det tikker inn kjipe kommentarer som insinuerer pengegriskhet, materialisme ol. fordi at jeg noen ganger har reklame på bloggen. Eller når bekjente jeg møter i det virkelige liv forteller meg at de «ikke trodde jeg var sånn». En sånn som selger seg selv og bloggen for penger.




Ingen andre som styrer showet

Egentlig tror jeg noen av disse negative holdningene kommer av at folk tror jeg til dels dikteres av noen på øvre hold om hva jeg skal skrive om eller reklamere for. DEN myten vil jeg veldig gjerne ha avlivet. Det er ingen andre enn meg selv som bestemmer hva som kommer på bloggen, og selv om jeg ikke akkurat drukner i reklametilbud, så sier jeg nei til ca 80%-90% av forespørslene fordi at det å tjene penger ikke er hovedmotivasjonen min. Jeg vil heller ha en stusselig saldo på min firmakonto, enn å reklamere for alt mulig rart som jeg ikke tror leserne mine vil finne interessant. Noen bloggere velger annerledes og kjører mye (både god og mindre god) reklame, men det er ikke min sak, og jeg skal ikke dømme dem.

Ekkel følelse

Til og med når jeg først har sagt ja til et samarbeid som jeg tror kan være av merverdi for dem som leser, sitter jeg altså likevel med en ekkel følelse i magen. Ikke fordi at jeg tror jeg gjør noe galt, men fordi at jeg er redd for å bli dømt som en pengegrisk slask som bare skriver for å hale til meg så mange grunker som mulig.

Men jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vet jo selv hva slags person jeg er. Jeg vet at jeg ikke gjør det bare for penger. Jeg vet selv at når alle skatter og avgifter er trukket, når regnskapsfører og kontorutstyr er betalt, så sitter jeg igjen med en sum som på ingen måte samsvarer med antallet timer som jeg legger i bloggen min. Jeg vil sannsynligvis aldri kunne leve av bloggen, men likevel så er jeg veldig takknemlig for muligheten til å kunne tjene noe i det hele tatt på det å skrive. Og det å drive mitt eget foretak er jo en gedigen mulighet til å lære noe nytt, så det er på ingen måte synd på meg! 



Northug og jeg liksom

Hvis jeg skal forsøke å oppsummere så syns jeg det er dumt at det ofte blir sett på som teit og griskt å tjene penger på blogging. Jeg tror veldig mange syns det er urettferdig at noen skal kunne knatre ut et innlegg med en halvtimes innsats hver dag, og le hele veien til banken mens det finnes de som jobber ræva av seg i kontorjobben sin eller som lærer som ikke tjener like mye. Men det er ikke slik det er i virkeligheten. I alle fall ikke for de fleste som driver med dette. Det er mye arbeid, og jeg kniser ikke engang på vei til banken jeg. Tvert i mot. Jeg ble faktisk spurt av en kundebehandler der om hvorfor jeg i det hele tatt gidder å drive med dette styret når det ikke lønner seg. Og noen ganger stiller jeg meg selv det samme spørsmålet. Hvorfor ikke bare jobbe som barnehageassistent? Lærervikar? Det er jo mye mer lukrativt det...og få som kjefter på deg for det. Men for meg er det å skrive en lidenskap. Pluss at jeg kan gjøre mye av jobben hjemmefra, og bestemme timefordelingen selv. Får jeg ikke skrevet så mye denne uken, er det kun meg (og min bedriftskonto) det går utover. Heldigvis er ikke økonomien vår helt avhengig av bloggen, for da hadde jeg sluttet for lengst. 

Nei, jeg skjønner ikke hvorfor det skal være «feil» eller urettferdig å tjene på sitt bloggetalent som man jo underholder andre med, mens det er akseptert å tjene penger på f.eks et skiløpertalent. (Uten at jeg på noen som helst måte kan sammenlignes med f.eks Northug!) Men skiløpere driver da også med reklame, fordi det er slik bransjen går rundt. De har et talent vi nyter å følge med på, og de blir sponset for å kunne drive med det. Jeg unner dem som deler talentet sitt med oss å få noe igjen for det. Jeg syns godt vi kan være litt rausere med bloggere og anerkjenne dem for innsatsen de gjør for å underholde og inspirere. 

Hva tenker du om det å arbeide som blogger og gjøre reklame. Hvilket inntrykk har du av dem som gjør det? 
Var det noen myter jeg glemte? 
 
Du har selvfølgelig lov til å ha andre meninger enn meg, så lenge du viser folkeskikk ;) 

Lørdagslinker: Bra blogginnlegg

Nå tipper jeg de fleste er ferdig med tacoen eller lørdagspizzaen, så her kommer det litt lørdagsunderholdning på tampen. 

I kveld har jeg lyst til å dele gode blogginnlegg som jeg har lest den siste uken. Innleggene fikk meg både til å tenke og le, og jeg syns disse bloggerne er så gode at de fortjener å bli lest -mye!
Kanskje du oppdager en blogg du vil lese mer på?

 Anonymitet på nett

Guri på bloggen er underveis, har skrevet et flott innlegg om det å være anonym vs ikke anonym på nett. Her forteller hun hvordan hun i starten hadde tenkt å være helt anonym på bloggen sin, og hvordan ting faktisk har blitt. Hun har også mange kloke tanker om dette med hvordan vi fremstår på en blogg. Er det så farlig om vi bare blogger om det pene og vellykkede?

"Noen ganger møter jeg argumenter om at de som ikke på lik linje forteller om dårlige dager og vonde sider ved livet ikke har troverdighet i sine beretninger. (For eksempel når folk bare viser disse pene bildene sine av pene barn og vellykka kaker.) 

Jeg synes det er noe tull. Dette er en form for "bekjennelsesplikt" som egentlig bare slår ut i løse lufta." Les hele innlegget her.

 

Hvorfor gidde å amme?

Pia fra bloggen Pia's Verden har skrevet et spissformulert og artig innlegg om amming av smårollinger og hvorfor man gidder å holde på lenger enn 12 mnd. Innlegget skrev hun etter at jeg la ut mitt innlegg om De bortgjemte Puppedamene, og jeg syns Pia virkelig tar temaet på kornet. Og så har hun mye glimt i øyet. Og ironi. Og en bra blogg. Jeg liker Pia. Men det har dere skjønt nå.

"Man er så nære. Dag og natt.  Men selv jeg synes jo ikke at det var kjempegøy å amme hele natta gjennom til barnet var passert et år? Jeg kasta meg ikke over toåringen og tvangspuppa fordi jeg synes det var herlig?" Les hele innlegget her. 


Snart tom for barneluer til 1400kr

Et innlegg om dyre merkeklær vs normalprisede og arvede klær til barn.
Mens barneplagg til flere tusen kroner stykket rives vekk fra butikkhyllene, går datteren til Susanne med en utvasket, arvet genser og både mor og datter er strålende fornøyd med det.
Susanne er enig i at det finnes mye dyre barneklær der ute som hun syns er fine.

"Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?" spør hun. Les hele blogginnlegget her.

 

Treåringens Univers

Et hjertevarmt og vittig innlegg av damen bak bloggen Toplusstre, om en treårings univers beskrevet av en mamma. 

" Der vi voksne for lengst har sluttet å tenke utenfor boksen er det nettopp der du befinner deg hele tiden!" Du kan lese hele innlegget her.

 

Fuck Lykke

Et brutalt ærlig innlegg fra Marte på bloggen Casakaos, om de dype dalene i livet og hvordan man kommer seg ut av dem. 

«Og så foreslår jeg at vi setter deg på antidepressiva».

Legen knatrer på tastaturet sitt. Så snur han seg mot meg og myser over brillene sine. Innlegget finner du her.


Har du tips til gode blogginnlegg? Eller har du skrevet noe selv som du vil dele? 

 



 

Gjett hva?



Jeg klarer nesten ikke å tro det.  

Bloggen fyller et helt år denne måneden! Har jeg virkelig holdt på så lenge? Jeg har prøvd å pønske ut en kjempeartig måte å markere ettårsdagen til det lille bloggbarnet mitt på, men hvordan feirer man en bloggbursdag egentlig? Jeg fant ikke noe ordentlig svar på det, så her kommer min fortelling om bloggbabyen min, hvordan den har vokst og hva jeg har opplevd i løpet av dette bloggåret.

Bloggen min ble opprettet i begynnelsen av november i 2012. Jeg ante fint lite om hva jeg holdt på med, men jeg hadde fått mersmak på blogging etter en måned med eksperiment-bloggskriving på mammanett sin bloggside. Skriving og det å bli kjent med nye mennesker er noe av det beste jeg vet! Før jeg åpnet min egen blogg, bestemte jeg meg for å skrive ned noen «regler» eller retningslinjer for meg selv. Disse reglene gikk blandt annet på mine grenser mellom personlig og privat, om hvor mye tid jeg skulle bruke, hvaslags bilder jeg skulle vise og hvilke planer jeg hadde for bloggen.

Et glimt av min første bloggmåned, da bloggen fortsatt bar det fengende navnet tyskertøsa...(som en del reagerte på)



Sjokkartet pangstart

Jeg hadde aldri noen bestemt plan om å bli en superpopulær blogger (og det har jeg vel for såvidt ikke blitt heller), for all den oppmerksomheten de største bloggerne får skremte meg. Samtidig så visste jeg at min bloggestil aldri kom til å gjøre at bloggen min toppet alle lister, og følte meg rimelig sikker på at jeg aldri kom til å ende opp med å måtte tåle det enorme presset de mest leste bloggerne har på seg. Men når det er sagt, så ble jeg selvfølgelig glad når lesertallene steg jevnt og trutt. Det var en bekreftelse på at det jeg skrev var noe som også engasjerte andre mennesker. Likevel ble det en sjokkartet opplevelse da et av innleggene mine havnet på forsiden av VG-nett.  Snaue ti uker etter at jeg åpnet bloggen, var det plutselig titusenvis av lesere innom bloggen på et par dager.

Lesertallene eksploderte på grunn av linken på VG, og det ble et voldsomt trykk i kommentarfeltet. Jeg fikk altså kjenne på hvordan det er å ha en mye lest blogg, nesten med en gang, og jeg var ikke sikker på om jeg likte det. Jeg hadde ikke bedt om å bli frontet på VG (Jeg visste ikke engang at det fantes en bloggseksjon der før dette skjedde). Den massive oppmerksomheten var skremmende, og ble nervøs og usikker. De fleste som skriver liker jo å bli lest, men for en nyfødt blogger som meg, så var det rimelig skummelt, selv om det også var stas å få nye lesere. Etter at trykket roet seg og de astronomiske lesertallene gikk ned til et mer realistisk nivå, forsvant heldigvis den verste angsten og jeg bestemte meg for å skrive videre.

Dere fikk følge med på mange glimt fra svangerskapet med Lillebror, forberedelser til hjemmefødsel, og de ni lange dagene på overtid. Den støtten jeg fikk fra dere de siste dagene før fødselen er noe jeg tenker tilbake på med stor takknemlighet. Det var helt utrolig godt å vite at så mange der ute tenkte på oss og krysset fingre og tær for at ting skulle gå slik vi ønsket og at jeg skulle få føde hjemme til tross for at jeg var på overtid. Den sterke følelsen av samhold og støtte, hadde jeg ikke forventet da jeg begynte å blogge, så det kom som en herlig overraskelse.

 

Etter fødselen delte jeg daglig tanker og opplevelser rundt det å ha født hjemme, og det å ha en baby med kolikk. Det var tunge uker, men kommunikasjonen med dere og støtten fra familie og venner gjorde at jeg likevel har mest gode minner fra de til tider vanskelige første månedene.

Så kom flyttekaoset og alt det nye som vi skulle igjennom i sommer. På den tiden tenkte jeg mye på å legge bloggen på is. Det ble litt for mye å føle at jeg hadde en forpliktelse til å levere innhold (selv om jeg strengt tatt ikke hadde noe forpliktelser til det på den tiden) når det var så mye annet nytt som foregikk. Jeg hadde nettopp blitt trebarnsmor, vi skulle flytte, barna fikk ny barnehage, mannen en ny jobb osv. Men da jeg fikk tilbud om å samarbeide med nettavisen og da ville måtte gjøre bloggen til en del av et eget foretak, klarte jeg å beholde skrivelysten. Jeg tenkte at det var på tide å tørre å satse litt på det jeg elsker å gjøre. Likevel gikk det ofte lenge mellom hvert innlegg på grunn av de store omveltningene i live vårt.  Jeg var litt redd for å miste mange lesere, eller at folk skulle bli oppgitt av meg og lei av å vente på nye innlegg. Men folk har vist stor forståelse, og det føles godt! 

I høst har jeg blogget mye om foreldretemaer. Jeg har vært litt mer saklig og litt mindre personlig. Og det har vært med vilje. Jeg er ikke en av dem som deler aller mest av bloggerne der ute, men likevel har jeg til tider syns det ble litt for mye å måtte tåle tilbakemelding om min person og meg som mamma. For antallet trollemeldinger og leie kommentarer stiger i takt med lesertallene, og det var ganske mye å håndtere det midt i barseltid, flytting og denslags. Selv etter at jeg begynte å samarbeide med nettavisen, har jeg flere ganger måttet vurdere om jeg virkelig vil fortsette. Men det er mest på grunn av tiden det faktisk tar å opprettholde en god blogg. Alle de timene jeg bruker på å skrive, kunne jeg jo brukt på andre ting, og jeg lurer ofte på om jeg egentlig prioriterer riktig. (Derfor har jeg også roet frekvensen på innleggene i løpet av de siste månedene) Det som har holdt meg gående sålangt er hvor mye jeg syns jeg får mye igjen for å skrive. Det er meg-tid, samtidig som jeg lager noe som kan være verdifullt for andre å få med seg. 

Fortsettelsen

Det er noen som har spurt meg hvor lenge jeg kommer til å fortsette å blogge, men det kan jeg ikke svare på. Akkurat nå, så tar jeg det som det kommer, og aner ikke om bloggen kommer til å se sin toårsdag eller ikke. Enn så lenge så trives jeg for det meste som blogger, og satser på at motivasjonen og inspirasjonen fortsetter å være der i en god stund til. Bloggen har også åpnet for andre, spennende muligheter som bokskriving og diverse samarbeid. Ingenting er bankers enda, men jeg krysser fingrene og håper at bonusprosjektene går i boks. 

Grattis med bursdagen, bloggen. Du eldes ganske fint egentlig. 

 


Blogger du selv? Hvor lenge har du drevet din blogg?

Hva er det beste og det verste du har opplevd på din blogg?



ps: en liten heads-up til de snille bloggerne som har linket til min blogg i sin bloggliste:
Linken må endres til www.mammalivet.com for at den skal oppdateres når det kommer nye innlegg.

Månedsoppsummering Juli


Her er det som har foregått på bloggen den siste måneden: Juli begynte med en videokveld som tok oss tilbake til fortiden, og fortsatte med bursdagsfeiringer, boktips og oppskrifter til sukkerfri barnebursdag. Jeg innrømte at jeg av og til blir til en monstermamma, og så luftet jeg mine mine tanker om foreldre som mobber barn. Det har vært nok en innholdsrik måned, og det er alltid like morsomt å se tilbake på hva vi har drevet med.
Klikk på titlene for å komme til innleggene:
Søstre på skjermen / Godisdagen  / Fire år
Sukkerfri barnebursdag / Store planer / Bleietest
Boktips / Childism  / Monstermamma 




Juli har vært en måned for endringer hos oss. Jeg fortalte dere nyheten om at vi er på flyttefot.  I midten av måneden pakket vi og dro på ferie til familien min i Norge. Snart er ferien over  og vi gleder oss noe enormt til å komme på plass i vårt nye hjem om bare to uker til!


Men bloggen har ikke vært på ferie, og det har blitt både dikt, lørdagslinker, fotofredag og et innlegg om bleiefrie babyer. Jeg klarte også endelig å kvinne meg opp til å fortelle om min historie om når ting ikke blir som man hadde håpet etter fødselen. En spesiell takk til alle dere som har lagt igjen gode kommentarer på akkurat det innlegget! Del det gjerne videre slik at vi kan nå ut til flest mulig med budskapet: -du er ikke alene hvis du sliter med fødselsdepresjon!
Hjemløs / Fødselsdepresjon / Morgenstund
En Lillesøster / Bleiefri baby / Ny bloggadresse
Fotofredag Wonderland  /  Lørdagslinker  /  Auf Wiedersehen



August blir for meg den mest spennende måneden hittil med tanke på bloggingen. I juli fikk jeg meg nytt domene og et par nye samarbeidspartnere, og enda skal det skje et par endringer fremover som jeg gleder meg veldig til. 

Tusen hjertelig takk til dere som følger oss og for det engasjementet dere viser i både kommentarer og på mail. Det er en glede å drive denne bloggen når man har slike flotte lesere!






Psst! Ikke glem å være med på konkurransen hvis du vil vinne en super premie med naturprodukter fra BigGreenSmile.no. Den heldige vinneren trekkes 3. august, men alle mine lesere kan fortsatt benytte seg av en rabatt på 10% hos butikken ut året via koden BERLINMAMMA.

Farvel tyskertosa.blogspot.com


Dette er noe jeg har ventet på en god stund, og derfor føles det superdeilig å ha det gjort. 
-kjempestas! Jeg føler nesten at jeg må blåse opp en ballong eller noe... bake en kake kanskje? Heise et flagg? 
Ikke frykt! Dere finner meg fortsatt her, på akkurat samme sted, på akkurat samme blogg og man kan til og med finne meg ved å taste inn den gamle bloggadressen og bli automatisk overført til den nye. Jeg fortsetter å skrible som alltid, og egentlig så merker dere sikkert ikke så mye nytt, bortsett fra at adressen i nettleseren øverst på skjermen er endret. Ellers forblir alt som før. 



Dere som følger meg på bloglovin, tar jeg godt hånd om ved å flytte dere automatisk over, slik at dere vil fortsette å få oppdateringer som vanlig. Dere trenger altså ikke å gjøre noen verdens ting egentlig -Ahh teknologi! Så enkelt og greit altså... *host*  Ok, så  "enkelt" er det ikke alltid, men jeg er heldig som har en supergeek av en ektemann som redder dagen! Så blir sånne knotete tekniske ting som jeg ville brukt flere uker på, gjort i en fei. Danke schön mein Schatz! 

Farvel tyskertosa.blogspot.com og HALLO www.mammalivet.com


Lørdagslinker 270713


Da var det tid for Lørdagslinker! Dette er hva jeg har tittet på denne uken:



Den første linken handler om -gjett en gang- den kongelige fødselen.... 
Hvorfor var verden så sjokkert over Kates etter-fødselsmage?
Hvordan reagerte du når du så bildene av henne? Jeg må innrømme at 
jeg ble overrasket over hvor tøff hun var som ikke skjulte magen litt engang.
Les artikkelen Why is the World so shocked to by Kate Middelton's belly  her.




Link nummer to er en bildeserie av et fenomen som er utbredt i USA: Barn i bånd.
Er dette praktisk og helt ok, eller slemt gjort mot barna? Se bilene her.


Ukas tredje link tar dere med til Pinterest og en av de nydeligeste samlingene av baby og barnefoto som jeg noen gang har sett. Inspirasjon i bøttevis! Bare se her!   Dette var min favoritt.


Link nummer fire er en blogg om hjemmesydde barneklær. Hvis ikke du har oppdaget den enda, så kommer du til å bli hekta. Gullkorndesgin selger nydelige hjemmesydde plagg til baby og barn på bestilling. Jeg har så lyst på ALT denne dama syr. For et talent! Sjekk bloggen her.





Ukas siste link er en kampanjefilm som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Nydelig og tankevekkende!






Det var det for nå! Ønsker dere en nydelig helg!





Store planer


Da jeg startet denne bloggen var jeg ikke helt sikker på hvordan fremtiden vår ville se ut. Vi hadde mange drømmer og ønsker, men også mange løse ender. Nå begynner de løse endene å komme sammen, og planene for fremtiden min sammen med Tyskeren og trøbbeltrioen begynner å bli klarere. 

I det siste så har kanskje dem som har lest bloggen lenge lag merke til at det har blitt litt mindre blogging med lenger i mellom hvert innlegg.  (I starten blogget jeg 1-3ganger hver dag. Ja, jeg vet. Litt intenst liksom...) Grunnen til at jeg har hatt mindre tid til bloggen i det siste har ikke bare vært Lillebrors ankomst, men også en annen: Vi skal flytte!  



I løpet av sommeren skal vi altså få et nytt hjem. Det blir nok en hel del utfordringer og sikkert mye stress, men jeg vet at det blir bra tilslutt så vi kjører på. Det hjelper å ha en snill mann som er irriterende hæppy og sinnsykt positiv når man skal igjennom store forandringer i livet. Jeg er heldig med han der. Selv kan jeg være litt typen til å spå verdens ende hvis jeg ikke kan se nøyaktig hvordan ting kommer til å bli i god tid i forkant. Heldigvis finnes det kaffe.

Vi gleder oss noe enormt til å starte på et nytt kapittel sammen. Det blir så utrolig spennende!  Bloggen blir så klart med videre. Skrivingen og kontakten med dere har blitt en viktig del av hverdagen min som jeg ikke vil være forruten. Det gir meg så mye tilbake.

Hvor vi skal bo? Det kommer jeg tilbake til senere, når tidspunktet nærmer seg.   Først skal vi nemlig på ferie!   Akkurat nå sitter faktisk Lillebror og jeg på flyet. Resten av gjengen kommer etter oss om et par dager til. 

Vi skal tilbringe noen deilige uker sammen med familien min. Bloggen tar ikke ferie da, så se opp for mye grillpølse og softis-innlegg, hver dag. Neida, jeg lover, det blir nok av innlegg i vanlig "Jona-stil" som en artig leser kalte det engang. Takk for at dere har fulgt meg sålangt, og jeg gleder meg til å dele nye gleder og utfordringer med dere.  Ha en knall mandag!
FIRE måneder gammel klump -hurra! 







Gir jeg deg dårlig samvittighet?

01:32, natt til tirsdag Lillebror er syk og vil ikke sove i sengen. Jeg bruker bæretiden til å gruble litt.
Fremstiller jeg mammalivet som en dans på roser? Virker det som at jeg aldri syns det er slitsomt å ha barn? Får tyskertøsa deg til å tro at det er skinnende rent hjemme hos henne hele tiden, at hun aldri hiver en frossenpizza i ovnen, hever stemmen til ungene eller promper eller raper? (Newsflash: I DO!) Bare spør Tyskeren...

Rakker jeg indirekte ned på dem som ikke gjør som meg ved å skrive om mine meninger og erfaringer? Er jeg en blogger som får deg til å føle at du er en dårlig mamma?


For det var nettopp det jeg ikke  skulle med denne bloggen. Men så har jeg fått henvendelser fra noen (få) lesere i løpet av de siste månedene, om at det virker som jeg antyder at de som ikke gjør akkurat som meg er dårlige mødre. Eller at måten jeg skriver på, kan få forårsake fødselsdepresjoner.

Jeg får helt vondt inni meg av tanken, og vil  helst ikke tenke på det.   Vil bare dytte det vekk.


Men jeg respekterer mine lesere, og tar deres henvendelser seriøst. Og jeg liker å tro at jeg har (i hvertfall et lite snev av) selvinnsikt...
-selv om jeg er en blogger.


 Og forresten: vit at dette innlegget er IKKE ment som uthenging av noen spesielle personer. Dette innlegget handler om denne bloggen, og dens effekt på leserne mine. Dette er ikke et angrep . 
Eller, jo kanskje litt på meg selv.
Men faktisk, så er jeg takknemlig for at jeg får kommentarer som er kritiske til det jeg skriver. Jeg syns det er bra. Så lenge de ikke kritiserer kun for å såre og spy galle.


Derfor vil jeg ta dette opp med dere nå. Helt åpen og ærlig. For hvis det virkelig er slik, at jeg nå har blitt en slik blogger som sprer propaganda om hvor "enkelt" det er å være mamma, en som fremstiller sine erfaringer og råd som det eneste rette, og får andre til å tenke at de er dårlige mødre...Da har jeg bommet noe så inni hampen, og jeg vil ikke fortsette med det.

For noe slikt vil jeg fanden ikke være med på.

Jeg forstår hva folk mener når de snakker om de "perfekte" mammabloggene som fremstiller mammalivet som en rosa lykkeboble uten sprekker. For de finnes jo.
Det jeg ikke forstår, er hvordan noen kan plassere meg i den kategorien.


 Lavkarbohva? Hentepizza til middag.
Blir fort sånn med to syke unger.
Ja, jeg er en romantiker, og det vises tydelig på noen av innleggene mine. Jeg er hodestups forelsket i ungene mine. Jeg syns de er de herligste menneskene på denne jorden og jeg forteller gjerne andre hva jeg føler for dem. Men sist jeg sjekket så var det fortsatt lov å skryte av ungene sine? 

Og selv om jeg skriver om de nydelige øyeblikkene og ofte velger å fokusere på dem i steden for de vonde, så må dere ikke la dere lure.  Jeg driter meg ut til stadighet, og jeg har faktisk ofte dårlige dager,   (ja jeg pleide å blogge på engelsk også..) og får lyst til å bare stikke hodet i sanden og si opp mammajobben . Men jeg trodde at jeg klarte å vise de sidene av mammalivet ganske godt også? 

En blogg er bare en blogg. Det er vanskelig å få frem hver eneste lille nyanse av livet på internett. Men jeg kan jo prøve å bli flinkere å si ifra når jeg feiler. For all del. Det blir i det minste ikke akkurat mangel på materiale.

Men en ting jeg ikke gidder å gjøre, er å sensurere meg selv når jeg skriver om noe jeg brenner for. Da forsvinner hele vitsen med å blogge. Jeg er lidenskapelig opptatt av det jeg skriver om, så da får folk bare ha meg unnskyldt hvis jeg slenger litt rundt meg med heftige fraser som drypper av ironi eller skriver utvalgte ord i CAPSLOCK. Spør dem som kjenner meg. -Det er bare sånn jeg er. Jeg er bare meg selv, og det skal jeg fortsette å være. Blogg eller ei.


Er jeg med på å forårsake fødselsdepresjoner?

Jeg liker også å dele erfaringer, tips og historier. Jeg liker å tro at det sitter noen mammaer der ute, som kanskje føler det samme som jeg føler, og at det jeg skriver forhåpentligvis oppmuntrer dem til å lytte til sin egen indre stemme, morsinstinktet og magefølelsen. 

Jeg kan godt gå med på at jeg kan virke litt moraliserende. Men det er ok. Det er sunt å ha moral, er det ikke? Og det er jo opptil hver og en om de velger å ta til seg rådene mine eller ikke. Men vær så snill: aldri stol på mine eller andres råd mer enn du stoler på din egen magefølelse. Jeg er bare en amatør. (og det var teknisk sett et råd. HJELP meg -jeg klarer ikke å slutte å fortelle deg hva du skal gjøre!)


Det jeg har lyst til å gjøre med mine "foreldresnakk" eller tips -innlegg, er ikke å rakke ned på dere, eller fortelle dere at jeg har funnet den ENESTE rette måten å være foreldre på. 

Nei, jeg ønsker å være en slags heiagjeng for dere der ute som også føler at det ofte er vanskelig å strekke til som mamma, akkurat som jeg gjør. Jeg har lyst til at dere skal kose dere med bloggen min og føle at dere ikke er alene. Jeg ønsker at dere skal kunne slappe av med bloggen og le av tullet mitt, smile av bildene, humre av påfunnene til ungene og kanskje til og med få med dere noen nyttige tips eller erfaringer? 
...og som regel så tror jeg at jeg greier det på et vis, litt sånn halvveis i hvertfall...?


...Eller er jeg helt på bærtur her? Kjære dere, har jeg kanskje (uten å se det selv) bygget opp mitt eget lille perfekte bloggunivers hvor ser prikkfritt og skinnende ut, hvor jeg trøkker i dere råd og tips som får dere til å føle dere utilstrekkelige når dere titter innom? Jeg håper virkelig ikke det. Da må dere frem med høygaflene og få stoppet meg altså.


ps: dette innlegget er sponset av Lillebror, som mente at det var altfor tidlig for meg å sovne kl 02.30 

Ha en nydelig dag, helst helt uten dårlig samvittighet!





Mai i Bilder

Fy fader for en bra måned mai har vært! Storesøster lærte seg å sykle, jeg har lært at jeg ikke er noe moteblogger-emne, og dere har lært at familie-illustrasjonen av oss på bloggens forside er litt bullshit.  Nå har jeg smelt sammen en liten oppsummering til dere. Her er det som har foregått på bloggen i mai: (Klikk på bildeteksten for å komme til innleggene)
Magiske pannekaker med kun TO ingredienser / Berlin du bist wunderbar / Judith laget ny header til bloggen
Jeg mimret litt/ Nærme nok holder... / Det jeg sier vs. det de hører
Babymomma outfit vol.2 / Jeg undervurderte Storejenta kraftig /Lillebror om Livet som Superstjerne









Jeg elsker Vaskehjelpen / Økologiske barneklær / Barnecafé
To do: Å være lykkelig / fra A til B med og uten barn / Sommersalat
Kona mi /  Campingtur / Blogaward





Tidsforbruken min i et kakediagram / FOTOFREDAG / Jeg ønsket meg en gutt
Jeg ble intevjuet på Mammadamen.com / Ammetåka tok rotta på meg / Sjefen snakker
Rare ting mamma gjør / Puppekjas / Ubarmhjertige meg


Tusen takk for en sinnsykt gøyal måned dere. Jeg setter så utrolig pris på engasjementet deres! Denne måneden har jeg lagt merke til at kommentarene har vært helt villt bra.
 Lange, gjennomtenkte og velskrevne. Jeg er imponert!

Jeg vil at folk skal vite at jeg leser hver eneste kommentar, selv om jeg ikke får surret meg til å svare på alle alltid. Jeg prøver, men det lar seg ikke alltid gjøre når jeg står der, opp til skuldrene i bæsjebleier.
Uansett: Takk takk takk for tilbakemeldinger og mailer. Det er dere som inspirerer meg til å fortsette å skrive.

Jeg tar mer enn gjerne imot deres ønsker/forslag om fremtidige innlegg, så det er bare å fyre løs i kommentarfeltet, så blir kanskje nettopp ditt forslag til et blogginnlegg i juni ;)



Ha en slack søndag!



Tyskertøsa Intervjuet på Mammadamen

I dag har jeg blitt intervjuet om Berlin av en veteran mammablogger og selvstedig næringsdrivende, nemlig Karianne Gamkinn aka Mammadamen.

Karianne står bak bloggen "Mammadamen" som er en av Norges mest elskede mammablogger. Jeg er såklart fast leser av bloggen som stadig får meg til å tenke og reflektere over mammarollen.

I dagens innlegg på Mammadamen, kan du lese mine
beste tips for sommeraktiviteter for familier på tur i Berlin, hva jeg liker best å gjøre sammen med barna på sommeren, og våre planer for sommerferien.


Innlegget med intervjuet på Mammadamen.com finner du > her<.


Skal du ut og reise med barna i sommer? Kunne du tenkt deg en storbyferie eller er det sydentur som frister mest?


Skribent for inspirasjonsnettsted

Hurra jeg har en gøyal nyhet å dele med dere! Jeg har blitt skribent for Foreldremanualen. For dem som ikke kjenner til siden, så er Foreldremanualen en inspirasjonsnettsted skrevet av og for foreldre, og nå har jeg altså fått æren av å bli fast skribent hos dem.

I dag kan dere lese mitt innlegg med oppskrifter på
deilige og supersunne  Sommersmoothies på Foreldremanualen. Der kan dere bla. se hvordan jeg får jentene til å spise avocado, helt frivillig.


Jeg er spent og stolt over å skrive for Foreldremanualen. Jeg ser på FM som et av de beste Norske nettstedene for foreldre. Men det betyr ikke at jeg kommer til å oppdatere sjeldnere her for det om. Foreldremanualen blir altså noe jeg gjør i tillegg til å blogge hull i hodet på dere her på Mammalivet.
Så det så.


Leser du Foreldremanualen?


Ha en nydelig lørdagskveld, og hey -prøv en smoothie da vel! It's good for ya vettu!

Gjest på Susannekaluza.com

Hei, og god torsdag! Leser dere bloggen til journalist-forfatter-mamma Susanne Kaluza? Den fantastisk velskrevne bloggen hennes handler om alt mellom himmel og jord som berører det å være forelder, og i dag har jeg vært så heldig å få være"gjest" hos Susanne, sammen med flinke Pia





Susanne holder på med en serie for å dyrke bloggdialog på tvers av blogosfæren, og hun ba meg om å skrive min mening om søskengaver i bursdag og til fødsel, og hva jeg tenker om dette. 


Jeg hadde faktisk ikke tenkt så mye på at dette med søskengaver i bursdager var et fenomen før, men så kom jeg på at det har jo hendt at lillesøster har fått noe ekstra av noen av gjestene når storesøster hadde bursdag. Jeg forhørte meg med venner og hadde en lang diskusjon med mannen min for å gre ut i mine tankefloker om dette. 


L i fjor sommer da hun ble 3. Er det urettferdig at det bare var hun som fikk gaver?


Etter en del brainstorming kom jeg fram til et (langt) svar om emnet...
Hvis dere har lyst til å lese hva Pia og jeg jeg skrev, kan dere jo ta turen innom Susanne!

Pleier deres barn å få gaver når søsknene deres har bursdag? 





Torsdags snakkis

Min beste venn, Hr.Kaffe. Dagens kaffekunst: The Swirl
God morgen folkens. Jeg er i koma. 
De to siste dagene har det blitt latterlig lite søvn på meg, og jeg skjønner egentlig ikke helt hvordan jeg klarer å gå oppreist. Jeg føler meg litt som den gangen jeg var russ og prøvde meg på den knuten hvor man skal være våken i to døgn -uten hell. (VERDENS dårligste idé folkens. Sats heller på burgerspising på MC'ern!)
Det er mye som har kommet i veien for søvnen i det siste, men vi satser på at det ordner seg nå. 
Og forresten, dere som har lest bloggen en stund lurer kanskje på hva som skjer, siden jeg ikke poster 2-3ganger om dagen lenger...? Grunnen er at det har vært helt ville tilstander i kulissene her de siste tre dagene. Innlegget om The Idle Parent tok helt av, og den tiden som var satt av til blogging, gikk egentlig bare til å svare på mail, lese godkjenne kommentarer og svare dere. 
Lille bloggerspiren Jona var rett og slett veldig uforberedt på en slik respons. Tatt på senga, heter det vel. Bare at det ikke var snakk om noen seng, 
men en veldig veldig fin bok.



Misforstå meg rett: det er utrolig stas å bli hørt og lest av så mange, men hjelpes... man blir litt svett i panna skal jeg si dere.
 Nå ser ting ut til å ha roet seg litt, sånn at jeg bare kan kose meg videre med bloggingen. Satser på hyppigere oppdateringer fremover. :)
Tusen takk til alle dere som har lagt igjen kommentarer og sendt mail! Håper jeg har klart å svare alle. Og velkommen til dem som har blitt følgere ila de siste dagene. -dere aner ikke hva dere har blitt med på nå høhø!

Nå vagger jeg snart av gårde til gravidemassasje. Skal bli godt å bli knadd litt. Anbefales på det sterkeste til alle som har baby i magen. Og dere andre også, forsåvidt. -hvis dere liker å bli klådd på.

Ha en fin torsdag, så snakkes vi snart. Har noen godbiter av noen bilder fra gårsdagen til dere.





psssst: ikke glem å melde dere på UKENS BLOGG 
(legg igjen kommentar på dette innlegget) hvis dere har lyst til å få link og fine ord her på boggen. -og ære og berømmelse da. hoho...




Ukens Blogg ble...

Ukens blogg ble: Mamma Andrea!




 Andrea er en positiv og jordnær jente som ble mamma til lille Sandro André som 18åring. Sandro er litt over 4 måneder gammel. Bloggen hennes handler for det meste om hverdagen med sønnen, men har også innslag av matoppskrifter, DIY og konkurranser.

Akkurat nå har hun en header med juletema, men hvis det inntrykket jeg har fått av Andrea stemmer, så blir nok den oppdatert ganske snart! Andrea har også mange innlegg om mammarelaterte temaer. Hun er god på å dra igang diskusjoner og får mange kommentarer på innleggene sine. En flink mammablogger som helt sikkert kommer til å bli en bra 
lærer en dag! ;)
 Ta en titt på bloggen hennes  da vel: mybby.blogg.no



Har du lyst til å bli ukens blogg og få et innlegg om din blogg hos meg? Legg igjen en kommentar under dette innlegget, med link til din blogg og meld deg på! 

(De som meldte seg på sist er velkomne til å hive seg på igjen! Alle kan bli med på trekningen)


Søndagskos og Mammablogger

Hei hei. Her sitter jeg plantet i sofakroken og håper på en rolig kveld. I morgen er det back to reality. (Vi har hatt juleferie til nå) Føler jeg holder på å bli syk, så her blir det masse vann og c-vitamin  på meg i kveld, så satser vi på at jeg kommer meg på trening i morgen.

Vil bare si at jeg blir helt varm om hjertet av alle de fine kommentarene og mailene dere har sendt. Det å høre at dere er der ute, at dere liker bloggen og til og med følger den, -det er en kjempemotivasjon for meg til å bli enda flinkere! 


Minner om at i kveld er det siste frist for nominering av årets mammablogger på  Foreldremanualen.  Så nå gjelder det å være kjapt ute hvis ikke dere har nominert enda! 
Har selv nominert mine favoritter, og er spent på hvem som kommer med på avstemningen i år. Vanvittig mange gode kandidater i allefall!

Her kan dere lese mer og nominere deres favoritt-mammablogger i forskjellige kategorier. Jeg blir selvfølgelig kjempeglad om jeg blir nominert, men siden jeg er relativt fersk i bloggosfæren, regner jeg ikke med å stikke av med seieren akkurat. Det finnes nok av "veterane" mammabloggere der ute som virkelig fortjener å bli gjort stas på :) 

Nå skal jeg bare legge meg langflat her og se på noen episoder av Touch. Har dere sett det? En viss Kiefer Surtherland som spiller i den serien blandt andre. Jeg har sett et par episoder og syns den er ganske spennende. Drama og overnaturlige ting: Just my flavor hehe. 


Ha en fin søndagskveld skjønne! 

PS: ikke glem å melde din blogg på Ukas Blogg, her, så kanskje lager jeg et innlegg om deg med link til din blogg!

Ble Dagens Blogg -bli med du også!

God morgen!
I går fikk jeg meg en kjempehyggelig overraskelse: Bloggen min var blandt to som ble dagens blogger på pinkangel.
Bente (mor til 4) skrev altså noen fine ord om bloggen min og anbefalte den til sine lesere. For en hyggelig ting å gjøre altså! Tusen takk til Bente for den hyggelige omtalen. Det var et kjempebra tiltak som jeg tenkte jeg kunne teste ut selv! 

Jeg elsker å oppdage nye blogger som jeg kan følge, og er spesielt svak for mammablogger, matblogger og moteblogger. Men leser også personlige blogger, interiørblogger og til og med pappablogger;)

Så hvis du har en blogg, og har lyst til å bli omtalt her på min blogg: 

Alt du trenger å gøre er å legge igjen en kommentar under med link til bloggen din, og du er med i trekningen.


Ha en nydelig søndag. Jeg kommer innom senere for å vise dere shoppingen fra i går.

Ciao!



______

Last night I got a nice surprise. My blog was chosen "blog of the day" on pinkangel.
Bente (mom of 4) wrote some nice words and reccomended my blog. Such a nice thing to do!
Thanks so much to Bente for the nice review. What a great  idea to present blogs you like to your readers. So great that I thought I might test it out myself!

I love to discover new blogs to follow, and I am especially weak for mommy-blogs, food-blogs and fashion blogs. But I also read personal blogs, interior decor-blgos and even daddyblogs;) 

So if you  have a blog, and you would like to be featured here on my blog, leave a comment here with your link! 
I will present one of your blogs within the next week.

Have a lovely sunday. I'll be back later with a shopping report from yesterday.

ciao!

Gjesteblogger på Babydjungeln

For English: Scroll down

Jeg har vært så heldig å bli spurt om å låne ut et av mine blogginnlegg til Babydjungeln. Jeg sa selvfølgelig ja, og i dag ble innlegget mitt publisert som "Fredagskrönikan" på nettsidene deres. -Noe som naturligvis er veldig stas!


Babydjungeln er en svensk inspirasjonsblogg for foreldre med barn mellom 0-6år, og skrives av småbarns-mammaene Puk og Jeanette. En hyggelig blogg med mye bra artikler og fine tips til oss med smårollinger.

Jeg er veldig fan av gode nettressurser og blogger for foreldre, så hyl ut hvis dere har noen gode tips til nettsteder/blogger! 
Ta også gjerne kontakt hvis du er interessert i et gjesteblogginnlegg på din blogg, eller omvendt. Veldig artig og lærerikt å mingle litt i bloggosfæren vettu! ;) 

Hvis du kunne velge og vrake...hvem ville du da aller helst gjesteblogget for?
_________

Recently, I was asked to borrow out one of my blogposts to Babydjungeln. I of course said yes and today they published a post of mine as a "Friday Chronicle"-post on their site. -Which of course I am super happy about. 

Babydjungeln (the baby jungle) is an inspirationblog for parents with kids aged 0-6 years, and is written by the lovely mamas, Puk and Jeanette. Such a nice blog with good articles and tips for us parents.

I am a big fan of useful resource-sites as well as blogs for  (and by) parents, so please give me a shout if you have any tips about pages I should check out!
Also, feel free to be in touch if you would like to have me as a guest blogger on your blog, or the other way around. As long as your blog and writing somehow connects to mine, -it's on! Mingling in the blogging world is always useful and fun ya' know! ;)

If you had the choice, who would you really like to guest-write for?



Barn på Blogg


Jeg har blogget om tilværelsen som mamma på forskjellige portaler siden 2008. Det har vært en låst blogg med passord, en annnen blogg med kun anonyme stemningsbilder fra hverdagen osv, og nå denne offentlige, ganske så åpne bloggen: tyskertøsa, hvor jeg deler både bilder av meg og barna. Men jeg lurer.... hvor går egentlig grensen for hva man bør dele?



For noen dager siden blogget Vigdis (jegerjonathan.blogspot.no) om et tema jeg stadig tenker på, nemlig om barn og blogg.
I innlegget sitt sier Vigdis mye fornuftig som virkelig får meg til å føle at blogg og barn fint kan gå sammen, så lenge man er føre var, og tenker nøye igjennom hva en deler.  Innlegget til Vigdis kan dere lese her.

Selv om jeg mener Vigdis har rett i det hun sier, så klarer jeg ikke helt å riste den småskumle tanken om at jeg kanskje gjør noe dumt med denne bloggingen. Jeg har hatt mange runder med meg selv hvor jeg har stilt spørsmålet: -Er det uansvarlig av meg å dele bilder og tekst om barna mine på internett? Vil de ta skade av det?

Jeg har til nå valgt å ikke dele navnene deres, og mannen min har foreløpig ikke lyst til å bli «vist frem» på bloggen, selv om han støtter skrivingen min.  Han heller ikke særlig fan av at barnas ansikt er offentlig på nett.

Jeg tenker alltid igjennom hva jeg deler om både meg selv og barna. Jeg deler jo kun bruddstykker av dagene våre, men noen ganger slår tanken meg at et bilde og et blogginnlegg kan jo igrunnen være nok til å ta fra dem anonymiteten deres. For sent å snu. Gjort er gjort. Men er det virkelig sånn?
Hjelper det i det hele tatt at man skjermer barna litt når man blogger, og prøver å ikke «gi vekk» alt?

Jeg lurer ofte på hva jeg selv hadde sagt hvis jeg for eksempel hadde oppdaget at en venn av meg hadde blogget om våre opplevelser sammen og vist bilder og skrevet om meg på nett, uten at jeg hadde visst det. 
-For blir det ikke litt sånn for «bloggbarna» om noen år når de er store nok til å forstå?


Jeg vet ikke. Jeg tror og håper at så lenge man tenker igjennom hva en offentliggjør, så går det bra, men... Kanskje barna mine bare kommer tli å skule dumt på meg og sier «so what» når jeg forteller dem at jeg har blogget om dem da de var små. Eller kanskje de vil reagere veldig negativt... 

Hva tenker dere kloke foreldre der ute om barn og blogg? 
Hvilke for og bakdeler ser dere ved foreldreblogging, og er dere bekymret for hvordan barna kommer til å reagere på bloggingen når de blir større?

Mammablogg Awards

God (advents) søndagsmorgen! 

Jeg er hekta på hverdagsbilder og blogger om mødre og barn. Mammablogger er det et hav av der ute, men noen av dem er helt spesielle og fortjener oppmerksomhet. Derfor syns jeg dette tiltaket er så fint:


Har dere fått med dere at Foreldremanualen arrangerer Mammablogg Awards?
Nå har de åpnet for nomineringer av blogger, og selve 
avstemningen starter 15. januar.

De har mange spennende kategorier som bla.
"Årets mest velskrevne mammablogg" og "Årets morsomste mammablogg". Selv vet jeg akkurat hvilke blogger jeg har lyst til å nominere!


Hvem ville dere nominert i de forskjellige kategoriene? Hiv gjerne inn linker i kommentarfeltet hvis dere har tips til meg om gode mammablogger.
Og ikke glem å ta turen innom foreldremanualen og nominere gode mamma (OG pappa-) blogger.


Fin søndag til dere. Tar turen innom litt senere i dag!



Ps: Gratulerer med dagen til min kjære lillesøs B. Håper du likte gaven. <3
Snakkes senere.